2 Utfyllende kommentarer angående konsekvensutredningen for Gullfaks Satellitter Fase 2
Innledning
Etter Miljøverndepartementets og Olje- og energidepartementets vurdering er konsekvensutredningen mangelfull på flere områder, bl a i omtalen av utslippsreduserende tiltak, og på den bakgrunn ble Statoil bedt om å komme med tilleggsopplysninger og utdypende kommentarer vedrørende slike tiltak. I det følgende gis et sammendrag av tilleggsopplysningene og kommentarene sammen med Statoils utslippsmålsettinger og hvilke avbøtende tiltak som vurderes iverksatt som følge av utbyggingen. Oppfølging vil skje i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Det er en uttalt målsetting fra Statoil om at tiltak for å oppnå utslippsreduksjoner skal kombinere hensynet til å ivareta miljøet med tiltak som kan gjennomføres forretningsmessig.
Statoil har etablert flere omfattende program for utredning, utvikling og utprøving av nye teknologiske løsninger for å nå utslippsmålene til luft og vann og målsettingen om forretningsmessig gjennomføring av tiltak. Programmene er bredt anlagt både ved at alle Statoilopererte installasjoner/anlegg er inkludert og ved at et bredt spekter av mulige tiltak utredes. Det er etter Statoils oppfatning et meget stort sprik mellom lønnsom gjennomføring av utslippsmålene med dagens tilgjengelige teknologi og gjennomføring basert på den teknologi man som selskap har målsetting om å utvikle. Bl a tar Statoil sikte på å utvikle teknologi for avgassrensing fra turbiner med 40 pst reduksjon i kostnader og energibruk i forhold til dagens teknologi.
Utslippsmålsettinger
Statoil er i ferd med å utarbeide mål for reduksjon av utslipp til luft og vann. De foreløpige målsettingene fremgår av nedenstående tabell.
Tabell 2. Målsettinger for reduserte utslipp
| Utslipp | År 2000 | År 2005 |
| CO2 | 5 %1) | Se merknad2) |
| NOx | 15-20 % | 30-50 % |
| nmVOC | 5-10 % | 70 % |
| Produsert vann | 10-20 % | 50 % |
| Borekjemikalier | «Null utslipp»3) | «Null utslipp»3) |
1 I forhold til nivå uten tiltak
2 30 % reduksjon i 2007 i forhold til nivå uten tiltak.
3 Vannbasert slam er unntatt
Målsettingene for CO2 er innarbeidet i interne planer. De andre målsettingene er til vurdering i konsernet og må derfor anses som foreløpige. Det arbeides med å etablere en klar definisjon av hva som skal forstås med «null utslipp»-begrepet. Utslippsmålsettingene er stadig gjenstand for vurdering og kan bli endret, bl a på bakgrunn av den kommende Stortingsmeldingen for oppfølging av Kyoto-konferansen.
Statoil skal utvikle teknologi og iverksette tiltak for reduksjon av CO2-utslipp på Statoilopererte anlegg med 30 pst i forhold til nivået uten tiltak, slik at dette målet nås senest i år 2007. Med «nivået uten tiltak» menes for eksisterende felt opprinnelig teknisk design på plattformen/anlegget. For nye felt tas utgangspunkt i teknologi som var vanlig installert i 1996. En nærmere detaljering av hva dette innebærer er under utarbeidelse.
Statoil etablerte 15. september 1997 et CO2-program som skal lede frem til et beslutningsgrunnlag for iverksettelse av tiltak. Med CO2-programmet tar Statoil sikte på å utvikle teknologi for reduksjon av CO2-utslipp på Statoilopererte felt med 30 pst målt i forhold til nivået uten tiltak i løpet av en 10-års periode. CO2-programmet skal gi konsernet en ledende posisjon i utvikling og anvendelse av effektive løsninger for reduksjon av utslippene. Det skal innen år 2000 utvikles og kvalifiseres et konsept for separasjon av CO2 fra turbinavgasser på anlegg med store CO2-utslipp, med 40 pst reduksjon av kostnad og energiforbruk i forhold til dagens teknologi.
Programmet består av 5 delprosjekter:
De forskjellige delprosjektene har ulik varighet. Det forventes at viktige resultater fra programmet vil foreligge, og at detaljprosjektering basert på resultatene vil ha startet opp i løpet av 1998 for bl a delprosjektet «CO2-reduksjon ved kilden». Kvalifiserte konsepter for avgassrensing/deponering og ABC vil imidlertid ikke foreligge før i år 2000. CO2-programmet har en samlet varighet på 3 år.
Muligheten for å oppnå vesentlige utslippsreduksjoner offshore er ofte begrenset på eksisterende felt. Fysiske tiltak på eksisterende og nye installasjoner kan i prinsippet deles inn i to grupper; reduksjon ved kilden og separering/deponering av CO2 fra avgass.
Reduksjoner ved kilden bør tilstrebes gjennom tiltak tidligst mulig i kjeden da disse har størst effekt og best økonomi. Det er da viktig at reduksjonstiltak fokuseres ved konsept- og prosessvalg, ved optimaliseringsarbeider, ved implementering av ny teknologi samt gjennom energieffektiviseringstiltak. Tiltaksmulighetene er mange, og det samlede reduksjonspotensialet kan i gjennomsnitt ligge omkring 20 pst. Kostnadene vil variere fra felt til felt. Forhold som begrenser mulighetene på eksisterende felt er bl a plassbehov, vektbegrensninger og behov for nedstenging ved gjennomføring. Kostnadsnivå for reduksjoner ved kilden er av Statoil anslått til omlag 400 kr/tonn for å oppnå de første 6-7 pst reduksjon, og 7-800 kr/tonn for de påfølgende 13-14 pst.
Separering og deponering av CO2 (avgassrensing) er først aktuelt etter at tiltak for å redusere energibehovet er gjennomført, energiproduksjonen er optimalisert og varmegjenvinningspotensialet er utnyttet. Avgassrensing har meget høye tiltakskostnader dersom dette skal gjennomføres på eksisterende anlegg offshore. Tiltakskostnadene kan sannsynligvis komme til å ligge over 2000 kr/tonn. Det er derfor lite sannsynlig at avgassrensing vil kunne anvendes på eksisterende produksjonsanlegg på sokkelen. For nye, selvstendige feltutbygginger vil tiltakskostnadene være lavere. Tiltak av denne typen vil bli vurdert for fremtidige, selvstendige feltutbygginger. Den løpende teknologiutviklingen vil etter all sannsynlighet føre til at tiltakskostnadene reduseres.
Mulige tiltak innenfor CO2-programmets ulike delprosjekter utredes nå i detalj. Nærmere avklaring mht tiltaksbeskrivelse, teknologiutvikling og tiltakskostnader vil først foreligge som en følge av dette arbeidet.
Utredningsarbeidet gjennomføres ved detaljerte tekniske gjennomganger av aktuelle plattformer for å identifisere reduksjonspotensialer og aktuelle tiltak, evt utviklings- og forskningsinnsats som er nødvendig for å finne fram til tiltak. For Gullfaks er dette allerede igangsatt. Utslippsmålene søkes nådd til lavest mulig kostnad. Siden kostnadene ved ulike tiltak vil variere fra felt til felt, og man ikke er ferdig med å vurdere kostnadene, er det ikke mulig å si noe om hvorvidt gitte tiltak vil gjennomføres på Gullfaksfeltet.
Hovedplanen viser programmets hovedmilepæler/-beslutninger, samt de hovedaktiviteter og produkter som skal gjennomføres/utarbeides.
Programmet startet 15. september 1997 og arbeider i dag mot bl a følgende milepæler:
| PKT° Studier av tiltak for hver offshore driftsenhet, prioritering av tiltak | Innen 1. oktober 1998 |
| PKT° Starte detaljplanlegging og gjennomføring av utvalgte pilotprosjekt for offshore anlegg | 1. oktober 1998 |
| PKT° Tidligfaseprosjektene - prioritering av tiltak som grunnlag for implementering | Innen 1. oktober 1998 |
| PKT° Starte fullskala test Kværner ABC prototyp | 1. kvartal - 2000 |
| PKT° Teknologivalg separasjon | 1. september 1998 |
| PKT° Konseptrapport for CO2 separering/deponering basert på forbedret teknologi. | 31. desember 1999 |
Utslipp av NOx
Tiltak for å oppnå utslippsmålet for NOx vil være som for CO2-programmet med tillegg for lav-NOx-teknologi på nye og enkelte eksisterende plattformer. I tillegg er programmer for avgassrensing på skytteltankere (SCR) og modifikasjoner av motorene på supply-fartøyer under vurdering.
Det er etablert praksis i Statoil at det velges lav-NOx-teknologi for nye turbiner dersom dette er tilgjengelig for den aktuelle turbintypen. På Gullfaks A vil det som følge av utbyggingen være behov for en ny turbin for reinjeksjonskompressor, og behovet vil bli dekket av en turbin med lav-NOx-teknologi.
Utslipp av VOC
Statoil har for tiden to prosjekter for reduksjon av VOC-utslipp under gjennomføring:
Gjenvinning av VOC fra lastetanker på skytteltankere og tilbakeføring til lasten.
Gjenvinning av VOC og bruk som drivstoff i motorene på skytteltankere.
Begge løsningene vil bli testet ut i løpet av 1998/1999, og kommersielle spesifikasjoner for de to løsningene er planlagt å foreligge henholdsvis 1. mars og 1. juli 1999.
Under forutsetning av at teknologien blir vellykket er det utarbeidet planer for implementering av tiltak som vil gi en total reduksjon av VOC-utslippene fra Statoil-opererte felt på 70 pst. Disse planene omfatter oppgradering av 8 (muligens 9) skytteltankere som trafikkerer Gullfaks/Statfjord innen 2002/03. Det skal igangsettes forhandlinger om frivillige avtaler for å regulere VOC-utslippene. Dette kan påvirke de foreliggende planer.
Utslipp av produsert vann
Reinjeksjon av produsert vann til det produserende reservoaret som trykkstøtte vil normalt være den mest kostnadseffektive måten for reduksjon av disse utslippene, spesielt dersom eksisterende vanninjeksjonsbrønner kan benyttes, og det produserte vannet erstatter tilsvarende mengder sjøvann til injeksjon. Injeksjon i et ikke-produserende reservoar (f eks Utsira-formasjonen) er ikke verdiskapende. Denne løsningen innebærer boring av dedikerte brønner, utsatt produksjon pga tap av brønnslisser samt økt energibehov til injeksjon. Dette gir økte utslipp av CO2.
Muligheten for å reinjisere produsert vann i produserende reservoar varierer sterkt fra felt til felt avhengig av reservoarmessige forhold. Det er først og fremst reservoarforsuring forårsaket av sulfat-reduserende bakterier og redusert injektivitet pga. utfellinger/avleiringer og termisk oppsprekking som er viktige problemstillinger.
Statoil har som målsetting at produsert vann skal reinjiseres for nye selvstendige feltutbygginger. Evt løsninger med utslipp til sjø skal begrunnes utfra en total vurdering av miljømessige, reservoarmessige og økonomiske forhold. For satellittutbygginger vurderes løsningen for produsert vann sammen med mottaksplattform.
På Gullfaksfeltet er problemene knyttet til reservoarforsuring spesielt store pga høyt H2S-innhold i brønnstrømmen, og kort avstand mellom injeksjonsbrønner og produksjonsbrønner. Det pågår flere prosjekter for å finne akseptable løsninger, bl a er det etablert et overordnet prosjekt i Gullfaksorganisasjonen - «Reinjeksjon av produsert vann på Gullfaks»- med underliggende aktiviteter som vurderer biocid-injeksjon (første resultater i 1998) og nitrat/nitritt-injeksjon hvor man tar sikte på å få igangsatt en felttest i 1998.
Statoil arbeider også aktivt med teknologier for å redusere mengden av produsert vann, spesielt med mekanisk og kjemisk avstengning nede i brønnene. Teknologi for nedihulls-separasjon er også under vurdering. Endelig nevnes arbeidet for å redusere kjemikaliebruken, og programmene for utskifting av miljøskadelige kjemikalier.
Boreaktiviteter
Statoil har som målsetting å eliminere skadelige utslipp («null utslipp») til luft og sjø fra boreoperasjonene innen utgangen av 2000.
Med utgangspunkt i dette utslippsmålet er følgende strategier etablert:
Oljebasert kaks og boreslam skal reinjiseres. Alternativt, og som en dårligere løsning, skal boreavfallet tas til land som spesialavfall.
Et system for gjenbruk av vannbaserte borevæsker er under utredning og vurdering
Tynnhullsboring skal videreutvikles
Oppsamling av væsker fra brønntesting og brønnopprenskning
Optimalisere forbrenningseffektivitet på rigger og fartøy
Brønntesteskipet Crystal Sea er gjort 100 pst tilgjengelig for Statoil
Systemgjennomganger for å sette tekniske hindre for utilsiktede utslipp
På Gullfaks Satellitter Fase 2 skal oljebasert kaks og boreslam reinjiseres. Dersom det oppstår problemer ved reinjeksjonen, vil boreavfallet tas til land som spesialavfall. Brønntesteskipet Crystal Sea vil bli brukt ved brønntesting, og man vil samle opp væskene fra brønntestingen og brønnopprenskningen.
Avbøtende miljøtiltak på Gullfaksfeltet
Totalt er det dokumentert omlag 2 920 000 tonn i CO2-reduksjon i forhold til om Gullfaks hadde videreført CO2-utslippene i henhold til Gullfaks A/B/C sitt opprinnelige design.
Reduksjonen i CO2-utslipp fremkommer som totale akkumulerte utslippsreduksjoner over resten av levetiden til Gullfaksfeltet som er omlag 18 år.
For å kunne angi hvor stor prosentvis reduksjon dette innebærer, må det gis et anslag for hvilke utslipp man ville ha hatt over samme periode dersom opprinnelig Gullfaks A/B/C design hadde vært beholdt. Det er betydelig usikkerhet knyttet til et slikt anslag, men det antydes å ligge i størrelsesorden 15-20 mill tonn CO2. Reduksjonspotensialet knyttet til allerede gjennomførte og planlagte tiltak ligger følgelig i størrelsesorden 15-20 pst i forhold til om tiltakene ikke hadde vært gjennomført.
Nedenfor er de tiltakene som i størst grad bidrar til utslippsreduksjonene gruppert i 3 grupper - redusert eksporttrykk (1), optimaliseringstiltak felt (2) og optimaliseringstiltak rørledninger (3) - og de tilhørende CO2-reduksjoner er angitt.
1) Utbygging av Gullfaks Satellitter Fase 2 innebærer installasjon av ny gasseksportrørledning fra Gullfaks til Veslefrikk T. Alternativet basert på eksisterende infrastruktur i området hadde vært å rute gassen via Statfjordfeltet og inn på Statpipe.
Dette reduserer eksporttrykket fra 210 barg til 175 barg og derved energibehovet for kompresjon og eksport av gass. Reduksjonen er beregnet til 836 000 tonn CO2 for resten av levetiden for Gullfaksplattformene. I tillegg vil eksport-trykkene på Statfjord reduseres. Denne effekten er ikke tatt med her.
2) Alle kompressorer optimaliseres og modifiseres i forhold til fremtidige rater og ved bruk av ny teknologi slik at energien for kompresjon av gass minimaliseres. Effektforbruket pr produsert enhet reduseres betraktelig. Reduksjonen er beregnet til 1 952 000 tonn CO2 for resten av levetiden for Gullfaksplattformene, og er basert på hvilken kompresjonseffekt som ville vært nødvendig dersom nye kompressorer for Gullfaks Satellitter Fase 2 var like ineffektive som eksisterende kompressorer på Gullfaks.
Inkludert i ovenstående reduksjoner ligger også følgende planlagte tiltak:
Gjenvinningssystemet for fakkelgass opprettholdes og optimaliseres ytterligere.
Nye prosess-systemer er spesielt valgt og knyttet sammen på en slik måte at trykkenergien beholdes i brønnstrømmene og dermed minimaliserer kompresjonseffekten.
Følgende allerede gjennomførte optimaliseringstiltak er også inkludert i de beregnede utslippsreduksjonene:
Utskifting av kontrollventiler med høye trykktap
Installasjon av energireduserende sugetrykksventiler
Implementering av kontrollstrukturer som er energioptimaliserende for prosessene
Installasjon av pumper i glykolregenereringsenhetene som reduserer behovet for rekompresjon av gass
3) For rørledningene vil følgende reduksjonstiltak gjennomføres for Gullfaks Satellitter Fase 1 og Fase 2:
Det installeres rørledninger som er oppvarmet med spillvarme fra eksosgassen fra turbinene. Dette medfører at det ikke vil være behov for å trykkavlaste brønnstrømsrørene med den påfølgende fakling dette vil medføre.
Det installeres systemer slik at man under trykkavlastning av rørledningene (ved spesielle behov) kan produsere gassen slik at dette ikke medfører fakling.
Rørledningen er så godt isolert at brønnstrømmene ankommer plattformen ved temperaturer som ikke krever oppvarming ved ankomst. Videre vil avgassing dermed skje ved høyt trykk slik at kompresjonseffekten minimaliseres.
De tre tiltakene over er for Gullfaks Satellitter Fase 2 beregnet til å gi et bidrag til CO2-reduksjon på 110 000 tonn. For Gullfaks Satellitter Fase 1 er tiltakene beregnet å gi et bidrag på 22 000 tonn reduserte CO2-utslipp. Også her gjelder tallene for resten av levetiden til Gullfaksfeltet.