6 Virkemiddelsystemet for reintallstilpasningen i Finnmark
Ved inngåelsen av tidligere reindriftsavtaler har det i stor grad vært forhandlet ut fra tankegangen om at det skulle være mulig å «kjøpe» seg til reintallsreduksjon i alle driftsenhetene uansett størrelse. Dette har imidlertid ikke ført fram. Overføringene fra reindriftsavtalen har sammen med andre tilleggsinntekter økt mulighetene for enkelte driftsenheter til å spare opp rein i flokkene. Ut fra endret forståelse for denne mekanismen ble det i reindriftsavtalen for 1997-1998 innført et nytt prinsipp med «tak» på 600 rein i vårflokken for driftsenheter som skal være berettiget tilskudd. Samtidig ble det satt som generelt vilkår at produksjonstilskuddets slaktekrav måtte oppfylles for å kunne oppnå kalveslaktetilskudd eller tidligslaktetilskudd.
Gjennom de to siste avtaleårene (1997-1998 og 1998-1999) har man erfart at heller ikke disse nye tiltakene ga økonomisk incitament for de største driftsenhetene til å tilpasse seg tilskuddsordningene med krav om reintallsreduksjon. Det har derimot skjedd en omfordeling av reinbestanden ved at driftsenheter som er økonomisk avhengige av overføringene innordner seg avtaleverket og reduserer, mens reduksjonen fra disse «spises opp» av de driftsenheter som har «meldt seg ut» av avtalen. Slik har ensidig bruk av reindriftsavtalens virkemidler, - uten bruk av reindriftslovens regulerings- og sanksjonshjemler, ledet til at de som har vært helt avhengig av tilskuddene over reindriftsavtalen bygger reinflokken ned, mens andre holder stillingen eller bygger opp. De som har råd til å velge bort de økonomiske virkemidlene, og som derved ikke lar seg regulere gjennom avtalen, taper også, men da på sikt ved at reintallet opprettholdes og beitepotensialet innen lavbeitene holdes nede.
Det er spesielt trekk ved reindriften at antall personer med tilknytning til næringen har økt etter krigen, mens utviklingen har gått i motsatt retning i andre primærnæringer. Dette har ført til at det i dag er oversysselsetting i reindriften i Finnmark og Troms. Reindriftslovens §§ 1 og 20 gir føringer om at « utviklingen og utøvelsen av næringen bør gi grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke» og at « innehaver av driftsenhet skal ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet». Under årets avtaleforhandlinger fokuserte NRL på disse føringene ved å kreve at « antall utøvere i hvert reinbeitedistrikt tilpasses slik at man har et solid flertall av utøvere som kan basere sin inntekt på reindrift», men at « avviklingen av reindrift må være en frivillig sak». Slik sto følgende fire spørsmål sentralt i NRLs krav til ny reindriftsavtale:
Sysselsettingen i forhold til målet om økonomisk bærekraft.
Tilpasning/reduksjon av antall utøvere.
Innløsning av driftsenheter.
Tidligpensjonering av reindriftsutøvere.
Fra statens side var det imidlertid vanskelig å se en varig og stabil løsning på problemet med « Sysselsettingen i forhold til målet om økonomisk bærekraft» ved ensidig å fokusere på tiltak knyttet til avgang fra næringen. Behovet for en styrt og regulert tilgang til reindriften må vektlegges parallelt og med samme styrke som ønsket om å legge til rette for avgang fra næringen. Samme forhold gjør seg gjeldende for reintallet. Manglende krav om rammer for kvantitative (antall) eller kvalitative (vekt) dimensjoner på reinflokkene resulterer nå i både reintallsvekst og «gråetablering» av utøvere innen en del driftsenheter.
I fjorårets reindriftsavtale (1998-1999) ble det etablert en prøveordning med innløsning av driftsenheter. Ut fra reindriftslovens intensjon om at « innehaver av driftsenhet skal ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet» så man dette som et virkemiddel for å tilpasse antallet driftsenheter og rein til ressursgrunnlaget i distrikter med stor overtallighet. Landbruksdepartementet mente imidlertid at det først ville være aktuelt å benytte denne ordningen i større omfang etter at lovbaserte tiltak var tatt i bruk. Dette for å sikre at det «rom» som ble frigjort, både med hensyn til driftsenheter og rein, ikke ble fylt opp ved ukontrollert vekst innen de driftsenheter som hadde «meldt seg ut» av avtalesystemet. Det ble derfor forutsatt at reindriftslovens bestemmelser om fastsetting av øvre reintall per driftsenhet (områdestyrenes ansvar) og ressursavgift (distriktsstyrenes ansvar) ble tatt i bruk. Dette er imidlertid ikke fulgt opp fra styringsorganenes side.
Ved inngåelsen av årets reindriftsavtale (1999-2000) kom partene til enighet om en ny strategi for reduksjon av reintallet i de distrikter i Finnmark der misforholdet mellom reintall og beiteressurser er størst. Distrikter med gjennomsnittsvekt under 72 kg for voksne simler (2 1/2 år og eldre) skal nå defineres som « tiltaksdistrikt». I disse distriktene skal det stilles krav om slakting ut fra andelen simler som ikke oppnår et nærmere fastsatt vektkrav i løpet av sommeren 1999. Avtalepartene forutsetter da at Reindriftsstyret fastsetter dette med hjemmel i reindriftslovens § 2, og anbefaler samtidig at det settes til 67 kg slik at det blir samme vektgrense som for de økonomiske virkemidlene på reindriftsavtalen.
Strategien går videre ut på at simlereduksjonen skjer etter en gjenomføringsplan som utarbeides av de respektive tiltaksdistrikter med sikte på utslakting i et omfang som tilsvarer det antall simler som er under den fastsatte vektgrensen, men begrenset til 40% av simleflokken i det enkelte år. Samtidig legges den nye ordningen med innløsning av driftsenheter fram som tilbud til driftsenhetene i disse distriktene. I tiltaksdistrikter hvor det ikke oppnås enighet om en gjenomføringsplan, eller hvor denne ikke følges opp, vil driftsenhetene bli pålagt utslakting med hjemmel i reindriftsloven. For å stimulere de største driftsenhetene til å følge opp gjenomføringsplanene uten bruk av lovbaserte pålegg om utslakting, vil også disse, - med mer enn 600 rein i vårflokken, innrømmes produksjonstilskudd og kalveslaktetilskudd/tidligslaktetilskudd.
Under årets avtaleforhandlinger ble det også besluttet å innføre en tidligpensjonsordning. Denne skal bidra til å gjøre det mulig for reindriftsutøverne å gå ut av næringen før de har rett til alderspensjon etter Folketrygden, og stimulere til tidligere generasjonsoverganger, og ved dette til bedre tilpasning mellom sysselsetting og inntektsgrunnlag.
Gjennomføringen av strategien med utslakting av undervektige simler vil møte motstand, men Landbruksdepartementet ser det som et stort framskritt at avtalepartene på denne måten har funnet fram til en felles plattform for det videre samarbeid mellom reindriftsmyndighetene og reindriftens næringsorganisasjon med sikte på å løse de miljømessige, dyrevernsmessige og driftsmessige problemer som deler av finnmarksreindriften står i. Utfordringen er imidlertid kompleks. Som ledd i arbeidet med å få reintallet i balanse med beiteressursene vil det derfor også være nødvendig å forsere arbeidet med ny distriktsinndeling og nye beitetidsbestemmelser i Finnmark.
Disse nye tiltakene er en videreføring av prosessen med å gjøre reindriftsavtalens direkte overføringer tyngre og mer styrende ved at de kobles sammen med juridiske virkemidler. Dette er en oppfølging av Stortingets presiseringer av behovet for snarlig tilpasning av reintallet til beitegrunnlaget, for produktivitetsøkning per rein og for bedre inntjeningsevne og inntektsutjevning i næringen (jf. Innst S nr 167 (1991-92) og Innst S nr 233 (1995-96)). I den grad det er mulig er det nå også gjort forsøk på å legge til rette for at distriktene i Finnmark skal finne fram til egne ordninger for intern reintallstilpasning og reintallsfordeling uten lovbaserte pålegg. I de distrikter hvor dette ikke lykkes vil det offentlige måtte ta både ansvaret og belastningen ved å gripe inn med regulerende tiltak. Dette vil i tilfelle bli iverksatt for slaktesesongen 2000/2001.