Innledning

ILOs 85. internasjonale arbeidskonferanse ble holdt i Genève, 3.-19. juni 1997. 2025 delegater og rådgivere fra 158 av ILOs i alt 174 medlemsland deltok.

Kortfattet sammendrag

Årets Arbeidskonferanse ble i likhet med de senere års hovedkonferanser lite preget av internasjonale politiske konflikter, noe som medførte at en først og fremst fikk konsentrert seg om de rent faglige spørsmålene.

Noen saker nevnes kortfattet her. For en mer detaljert omtale vises til de enkelte kapitlene i rapporten og til de ulike konferansedokumentene.

Vedtak

Privat arbeidsformidling

Arbeidskonferansen vedtok både en konvensjon og en rekommandasjon om privat arbeidsformidling.

Dokument om endring av ILOs konstitusjon

Det vedtatte Endringsdokumentet gjelder tilføyelse av et nytt punkt i artikkel 19 og gjelder opphevelse av ILO-konvensjoner som betraktes som foreldet. Det nye punkt 9 fastsetter at Arbeidskonferansen kan oppheve enhver konvensjon dersom det viser seg at konvensjonen ikke lengre har noen nyttefunksjon når det gjelder å virkeliggjøre organisasjonens målsettinger. Formålet med endringene er å få ILOs normsystem så oppdatert og moderne som mulig.

Kontraktører - Små og mellomstore bedrifter

Konferansen hadde også en førstegangsbehandling av emnene: Kontraktører og generelle vilkår for å stimulere jobbskaping i små og mellomstore bedrifter, som begge vil bli ferdigbehandlet på Arbeidskonferansen i juni 1998.

Generaldebatten

En lang rekke statsråder deltok som vanlig i denne debatten. Hovedtemaet omhandlet i år ILOs normsystem og globalisering.

Statsråd Kjell Opseth holdt det norske hovedinnlegget i generaldebatten. Tillitsvalgt Evy Buverud Pedersen, LO, og direktør Erik Hoff, NHO, holdt også hvert sitt innlegg i denne generaldebatten.

Budsjettspørsmål

ILOs program og budsjett for toårsperioden 1998-99 ble vedtatt av Arbeidskonferansen og det var på US dollar 481.050.000, dvs. omlag 3,5 milliarder norske kroner.

Komiteen for kontroll av medlemsstatenes gjennomføring av ratifiserte konvensjoner

Den såkalte Gjennomføringskomiteen vedtok i år å føre opp følgende 6 land under en

særskilt paragraf i komiterapporten for alvorlig manglende oppfyllelse av sine forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner: Iran, Marokko, Swaziland, Myanmar(Burma), Nigeria og Sudan.

Fullmaktsspørsmål

Det var som vanlig fremsatt flere klager mot oppnevningen av en god del lands delegater og rådgivere. Konferansens Fullmaktskomite vedtok imidlertid også i år - noe den vanligvis gjør - enstemmig ikke å foreslå noen underkjenning av fullmaktene i disse tilfellene.

Besøk av statsoverhode

Kong Hussein av Jordan var i år særkilt innbudt til å besøke konferansen. I samsvar med vanlig praksis for slike besøk holdt han et særskilt innlegg for en fullsatt plenumssal.

Presidenten i Verdensbanken

President James Wolfenshon i Verdensbanken besøkte også konferansen, og han holdt et særskilt innlegg i plenum. Det ble deretter en drøfting av emnet: «Social progress: Common concerns and strategies in a globalising world.»

Tillitsverv - Konferansen formannskap

Arbeids-, sosial- og familieminister Olga Keltosova, Slovakia, ble enstemmig valgt til president for årets konferanse. Visepresidenter fra de tre gruppene var: Ali Khalil, arbeids- og sosialminister i Syria (regjeringsgruppen); L. Sasso-Mazzufferi fra Italia (arbeidsgivergruppen) og F. Ramirez-Leon fra Venezuela (arbeidstakergruppen).

Konferansens dagsorden

Det var satt opp denne dagsordenen for konferansen:

1. Rapport fra Styret og Generaldirektøren

2. Finans- og budsjettspørsmål

3. Gjennomføring av konvensjoner og rekommandasjoner

Fagsaker

4. Revisjon av konvensjon nr. 96 om privat arbeidsformidling (enkeltdiskusjon)

5. Generelle vilkår for å stimulere jobbskaping i små og mellomstore bedrifter (førstegangsdrøfting)

6. Kontraktører (førstegangsdrøfting)

7. Instrument for endring i ILOs konstitusjon. Tilføyelse av et nytt punkt 9 til artikkel 19 i konstitusjonen

Fullmaktskomiteen (bestående av kun tre medlemmer, dvs. en fra hver gruppe.)

Drøfting av sak 1 fant som vanlig sted i konferansens plenum og det ble nedsatt egne komiteer for hver av sakene 2-7. Det ble heller ikke i år holdt noen særskilt sesjon om situasjonen for arbeidstakerne i de okkuperte arabiske områder. ILO hadde imidlertid sendt en delegasjon til disse områdene. Den hadde utarbeidet en rapport om dette besøket som ble lagt frem for konferansen til orientering.

På grunn av behandlingen av toårsbudsjettet for organisasjonen, ble det heller ikke nedsatt noen egen Resolusjonskomite.

Norsk deltaking på konferansen

Kommunal- og arbeidsministeren, statsråd Kjell Opseth, deltok på konferansen 16. og 17. juni og holdt det norske hovedinnlegget i plenumsdebatten. Innlegget er vedlagt denne rapporten (undervedlegg 2). Statsråd Opseth hadde også et møte med generaldirektør Hansenne.

I statsrådens følge deltok politisk rådgiver Barbro Lill Hætta, departementsråd Ulf Sand, sekretær May Bente Farstad, informasjonssjef Erling Hansen, avd. dir. Ragnhild Nordaas og byråsjef Leif Dunfjeld, alle fra Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Observatører fra Stortinget

Stortingsrepresentantene Roger Gudmundseth og Ola T. Lånke deltok som observatører på konferansen 16. - 18. juni.

Den norske delegasjon

Regjeringsrepresentanter

Avdelingsdirektør Øyvind Vidnes,

delegert, delegasjonens leder, KAD

Rådgiver Odd Bruaas,

delegert, KAD

Ambassadør Bjørn Skogmo,

stedfortredende delegert og rådgiver, Norges faste delegasjon i Geneve

Som rådgivere

Avdelingsdirektør Helge Håvie,

KAD

Byråsjef Kjetil Myhrvold,

KAD

Rådgiver Elisabeth Gammelsæter

NHD

Ambassadesekretær Merete Lundemo,

Norges faste delegasjon i Geneve

Arbeidsgiverrepresentanter (etter forslag fra NHO)

Direktør Erik Hoff,

delegert, NHO

Direktør Tor Kaada,

stedfortredende delegert, Elf Petroleum, Norge A.S.

Direktør Olav Magnussen,

rådgiver, NHO

Advokat Merete Bårdsen,

rådgiver, NHO

Fagsjef Arne Aure,

rådgiver, NHO

Koordinator Toril Riddervold,

rådgiver, NHO

Regionsjef Lasse Tenden,

rådgiver, Chalk Service Renhold A/S.

Arbeidstakerrepresentanter (etter forslag fra LO)

LO-sekretær Evy Buverud Pedersen,

delegert, LO

Stedfortr avd.dir. Karin Beate Theodorsen,

stedfortredende delegert, LO

Utredningskonsulent Ingeborg Aasnæs,

rådgiver, A.F.

Forbundsnestleder Steinar Karlsen,

rådgiver, Fellesforbundet

Siviløkonom Erlend Hansen,

rådgiver, LO

Sosialøkonom Cecilie Foss,

rådgiver, LO

Advokat Christopher Hansteen,

rådgiver, LO

Informasjonskonsulent Hilde Haakonsen, FN-sambandet, deltok i 1. halvdel av konferansen.

Deltaking i komiteer

Undervedlegg 1 til rapporten gir en oversikt over den norske delegasjons fordeling på komiteer.

Generaldebatten. Plenumsdebatten om Generaldirektørens rapport

Generaldirektøren hadde i år valgt temaet: «The ILO, standard setting and globalization» for den generelle debatten i plenum. I sin rapport om ILOs normvirksomhet foreslår Generaldirektøren flere tiltak for å styrke denne virksomheten. Det mest radikale og det som går lengst av forslagene, tar sikte på å sikre universell respekt for grunnleggende menneskerettigheter på arbeidslivets område. Det blir her foreslått å vedta en viktig og sentral Erklæring allerede i 1998 som vil utfylle ILOs konstitusjon på dette området. Erklæringen vil sørge for at ILOs kontrollsystem blir styrket, slik at en bedre kan fremme gjennomføringen av disse prinsippene og å sikre bedre overvåking av at dette blir etterlevd i alle ILOs medlemsstater.

I sin oppsummeringstale av debatten til konferansen understreket Hansenne at diskusjonen hadde bekreftet at det var bred enighet om viktigheten av å styrke disse grunnleggende rettighetene. Han hadde fått fullmakt av konferansen til å gå videre med disse forslagene og ideene, noe han ville gjøre. Han påpekte at Styret nå vil følge opp denne viktige saken allerede på styremøtet i november d.å.

I alt 11 plenumssesjoner ble viet denne debatten og det deltok i alt 314 talere, derav 117 statsråder.

Kommunal- og arbeidsministeren, statsråd Kjell Opseth holdt som nevnt foran det norske hovedinnlegget i generaldebatten og det er gjengitt i undervedlegg 2.

Tillitsvalgt Evy Buverud Pedersen, LO, holdt også et innlegg i generaldebatten, og det vises her til undervedlegg 3. Direktør Erik Hoff holdt likeledes et innlegg, se undervedlegg 4.

Finans- og budsjettkomiteen

Denne komiteen består bare av regjeringsrepresentanter. P. Etiang fra Uganda ble valgt til formann, med A. Ducreux fra Panama som nestformann. Fra Norge deltok avdelingsdirektør Øyvind Vidnes.

Debatten om budsjettet for 1998-99 ble atskillig mer avslappet enn den hadde vært to år tidligere, da 1996-97 budsjettet ble diskutert. Dette skyldtes særlig at vekslingskursen mellom US Dollars (USD) og sveitserfranc (CHF) nå var blitt langt gunstigere, sett med amerikanske øyne. Mens budsjettet for 1996-97 var på 579,5 mill. USD, var budsjettforslaget for 1998-99 på 481 mill. USD. Målt i CHF ble det likevel en svak økning, fra 672 mill. CHF i 1996-97 til 702 mill. CHF for 1998-99.

Særlig USA var likevel kritisk til budsjettforslaget og understreket at de fortsatt vil arbeide for reduksjoner. Norge og flere andre land uttrykte tilfredshet med den nye presentasjonsformen for budsjettet som var innført og ba om at man arbeidet videre med å gi det en form som gir medlemslandene enda bedre innblikk i hva pengene faktisk blir brukt til. Vi understreket også at ILO må arbeide videre med rasjonalisering og andre tiltak som kan bedre organisasjonens økonomi.

Budsjettet ble senere vedtatt av Arbeidskonferansen med stort flertall. Budsjettet for 1998-99 er på USD 481.050.000, som med en vekslingskurs på 1,46 tilsvarer CHF 702,333,000. Norges andel av budsjettet utgjør for 1998 1,859,058 CHF. Med dagens vekslingskurs blir dette i overkant av 9 mill. norske kroner.

Gjennomføringskomiteen

(Gjennomføring av konvensjoner og rekommandasjoner vedtatt på tidligere arbeidskonferanser).

Innledning

I samsvar med forretningsordenen for Arbeidskonferansen ble det som vanlig nedsatt en egen komite som behandlet medlemsstatenes gjennomføring av ILOs konvensjoner og rekommandasjoner, og som avgav en rapport til konferansen om dette.

Komiteen hadde i år 237 medlemmer. Av disse var 117 regjeringsrepresentanter, 32 arbeidsgiverrepresentanter og 88 arbeidstakerrepresentanter. I tillegg hadde Komiteen 161 vararepresentanter og 44 internasjonale ikke-statlige organisasjoner var representert som observatører.

Komiteens formannskap

Komiteen valgte følgende formannskap: Regjeringsrepresentanten fra Uruguay, Callorda Salvo, ble valgt til formann. Wisskirchen, arbeidsgiverrepresentant fra Tyskland og Peirens, arbeidstakerrepresentant fra Belgia, ble valgt til viseformenn. Regjeringsrepresentanten fra Romania, Mihes, ble valgt til Komiteens rapportør.

Norsk deltaking i Komiteen

Norsk statlig representant var rådgiver Odd Bruaas fra Kommunal-og arbeidsdepartementet. Landsorganisasjonen i Norge var representert ved stedfortredende avd. dir. Karin Beate Theodorsen, LO, og utredningskonsulent Ingeborg Aasnæs, AF. Videre deltok tillitsvalgt Evy Buverud Pedersen, sekretær Ellinor Kolstad og advokat Christopher Hansteen, alle fra LO, i deler av Komiteens arbeid. Næringslivets Hovedorganisasjon var representert ved direktør Tor Kaada.

Komiteens oppgaver

Komiteens oppgave er å kontrollere at medlemsstatene overholder sine forpliktelser som følge av ratifiserte konvensjoner.

Rapporter og uttalelser fra medlemslandene og kommentarer og vurderinger fra ILOs Ekspertkomite for gjennomføring av konvensjoner og rekommandasjoner er bakgrunnsmaterialet for komitearbeidet, jf. «Report of the Committee of Experts on the Application of Conventions and Recommendations, Report III(Part 1 A), ILO. 1997.»

En god del land blir bedt om å gi opplysninger direkte i konferansekomiteen. Fomannen for Ekspertkomiteen, sir William Douglas, deltok som observatør i de første komitemøtene.

Arbeidet i Komiteen

Komiteen holdt i alt 19 møter.

Som vanlig var det først en generell drøfting av ulike spørsmål i forbindelse med kontrollsystemet.

Dernest hadde Komiteen en generell drøfting av konvensjon nr. 150 og rekommandasjon nr. 158 om offentlig administrasjon for arbeidslivets saker: denne administrasjons rolle, funksjoner og organisasjon. Til grunn for denne drøfting forelå en særskilt rapport om disse to instrumentene, utarbeidet av Ekspertkomiteen. Ref. «Labour Administration, Report III(Part 1B),ILO, 1997.»

Deretter drøftet Komiteen enkelte utvalgte medlemslands etterlevelse av sine forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner. Disse sistnevnte drøftelser - som er Komiteens hovedoppgave - tok det aller meste av Komiteens tid.

Generell debatt om de internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner for arbeidslivet

Som vanlig var det første en generell diskusjon om ulike spørsmål i tilknytning til gjennomføringen av ratifiserte konvensjoner og til ulike deler av kontrollsystemet.

I likhet med tidligere år holdt talsmannen for henholdsvis arbeidsgiverne og arbeidstakerne lengre innlegg og flere regjeringsrepresentanter deltok også i denne del av debatten.

Kortfattet kan en si at debatten denne gang omhandlet bl.a. disse hovedpunktene: Generelle sider ved overvåkingsprosessen, oppfyllelse av rapporteringsforpliktelsene og ratifikasjon og oppsigelse av konvensjoner, internasjonale aspekter ved arbeidsstandardene og menneskerettighetene, eksportprosess-sonene, klageordningen etter artikkel 24 i konstitusjonen, fremleggelse for de lovgivende myndigheter, sanksjoner i nasjonal lov, faglig bistandsvirksomhet, konvensjon nr. 122 om sysselsettingspolitikk av 1964, sosial sikkerhet, barnearbeid og tvangsarbeid, rapporten fra Generaldirektøren om ILO, standard-setting og globalisering.

Det ble i denne sammenheng også holdt et nordisk innlegg på vegne av de 5 nordiske land som var representert i Komiteen.

Av de punktene innlegget omhandlet kan kortfattet nevnes: Fra nordisk side delte man innledningsvis Ekspertkomiteens syn på betydningen av omfattende økonomiske analyser for å forstå sysselsettingsproblematikken, og den virkning finans- og pengepolitikken har for den økonomiske utviklingen og derigjennom for sysselsettingen.

Innlegget kommenterte også konvensjon nr. 122 og overvåkingsprosessen. Det ble understreket at FNs sosiale toppmøte i København 1995 og WTOs ministermøte i Singapore 1996 hadde bekreftet at ILO var den rette organisajonen for utarbeiding av normer, først og fremst de grunnleggende menneskerettighetene i arbeidslivet, og for overvåkingen av disse. Innlegget kom videre inn på barnearbeid og på ILOs IPEC-program, og det ble opplyst at Norge vil være vertskap for en internasjonal konferanse om barnearbeid i oktober 1997.

Det ble understreket i innlegget at de nordiske regjeringene er for et forsterket overvåkingssystem av de grunnleggende konvensjonene om menneskerettighetene, så som diskriminering og tvangsarbeid. Videre hilste innlegget velkommen det arbeidet som pågår i Styrets arbeidsgruppe for revidering av konvensjoner med sikte på å modernisere ILOs normvirksomhet. Til slutt i innlegget ble ILOs arbeids- og sosialprogram vedrørende eksportprosess-sonene kommentert.

Særskilt drøfting av ILO-konvensjon nr. 150 og rekommandasjon nr. 158 om offentlig administrasjon for arbeidslivets saker.

Den andre hoveddel i den generelle debatten gjaldt ILO-konvensjon nr. 150 og rekommandasjon nr. 158 om offentlig administrasjon for arbeidslivets saker.

Til grunn for drøftingene forelå en særskilt rapport, utarbeidet av Ekspertkomiteen og Arbeidsbyrået, på bakgrunn av innsendte rapporter om dette emnet fra medlemslandene. Det fremgikk at omlag halvparten av medlemslandene hadde sendt inn rapporter. I alt 39 land har ratifisert konvensjon nr. 150. Av de nordiske land har Danmark, Finland, Norge og Sverige ratifisert den.

Komiteen beklaget at forvaltningen på arbeidsmarkedsområdet ikke var et mer prioritert område for flere land, særlig på bakgrunn av at denne forvaltningen er en avgjørende forutsetning for landenes økonomiske fremgang.

Komiteen understreket betydningen av at konvensjonen bør gjennomføres på global basis og ikke bare blir gjort avhengig at et lands utvikling eller dets politiske og økonomiske situasjon.

Kontroll med medlemsstatenes etterlevelse av sine forpliktelser

Komiteens viktigste oppgave og som den bruker mest tid på, gjelder diskusjon av enkelte medlemslands etterlevelse av sine forpliktelser.

27 land var denne gang blitt bedt om å forklare seg for Komiteen, og samtlige deltok i komitedrøftingene vedrørende sitt lands gjennomføring av de aktuelle konvensjonene.

De 27 land fordelte seg slik på de forskjellige regionene: Afrika 4, Amerika 8, Asia 10 og Europa 5.

Komiteen merket seg at det vart blitt gjort betydelige fremskritt når det gjaldt gjennomføringen av ratifiserte konvensjoner i en del land. I para. 119 i Ekspertkomiteens rapport fremgår det at i 25 tilfeller i til sammen 21 land var det blitt foretatt endringer i lov og praksis som følge av Ekspertkomiteens merknader. 2132 tilfeller av slike fremskritt var nå blitt registrert siden Ekpertkomiteen begynte å registrere disse i 1964.

Komiteen merket seg også i år med tilfredshet at i flere tilfeller - inkludert flere saker som gjaldt grunnleggende menneskerettigheter - hadde flere regjeringer foretatt endringer i sin lovgivning og praksis med sikte på å sikre samsvar med konvensjonens krav, slik Gjennomføringskomiteen tidligere hadde bedt om.

Når det gjaldt de landene som var blitt bedt om å forklare seg for Komiteen, tok den norske regjeringsrepresentanten i Komiteen et initiativ om i utgangspunktet å holde særskilte nordiske innlegg vedrørende Myanmar(Burma), Nigeria, Indonesia og Tyrkia. Nedenfor blir det gitt en nærmere redegjørelse for Komiteens drøftinger av disse landene, og om resultatet av ovennevte initiativ om slike felles nordiske innlegg.

Særskilte tilfeller

De land som blir ført opp under særskilt paragraf for manglende gjennomføring av ratifiserte konvensjoner i komite-rapporten, blir utsatt for sterk kritikk fra det internasjonale samfunns side. Det dreier seg om grove brudd, så som grov misbruk av barnearbeid, omfattende bruk av slavearbeid, fengsling, forsvinninger, tortur og drap på fagforeningsledere og arbeidstakere, diskriminering i arbeidslivet m.v.

Følgende land ble i år ført opp under særskilt paragraf:

Iran

Komiteen drøftet også i år Irans mangelfulle gjennomføring av sine forpliktelser etter konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke av 1958. Komiteen vedtok å føre Iran opp under en slik særskilt paragraf i komiterapporten for denne mangelfulle gjennomføringen. Vedrørende mer konkrete og substansielle opplysninger om selve saken vises til Ekspertkomiteen rapport, s. 315-319 og til Provisional Record nr. 19, 1997, s. 53, 54 og 123-126. (Provisional Record forkortes heretter PR).

Marokko

Komiteen drøftet Marokkos manglende gjennomføring av konvensjon nr. 98 om gjennomføring av prinsipper for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger av 1949.

Komiteen beklaget at den marokkanske regjering hittil ikke hadde godtatt forslaget om å motta en direkte-kontakt delegasjon fra ILO, som Komiteen hadde tilrådd for 3 år siden. Det vises her til Ekspertkomiteens rapport, s. 236 og 237 og til PR, nr. 19, s. 54 og 114- 117.

Swaziland

Komiteen drøftet Swazilands brudd på konvensjon nr. 87 om organisasjonsfrihet. Komiteen vedtok å føre landet opp under en særkilt paragraf i komiterapporten for denne mangelfulle gjennomføringen, jf. PR, s. 56.

Alvorlig manglende gjennomføring gjennom flere år

Ved å bli ført opp under denne paragraf i komiterapporten blir de land dette gjelder utsatt for et meget sterkt moralsk påtrykk fra det internasjonale samfunns side. Dette er da også det sterkeste virkemiddel Komiteen har til sin disposisjon når det gjelder å henlede det internasjonale samfunns oppmerksomhet overfor land som gjennom flere år grovt bryter sine forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner.

Det er relativt sjelden et land blir ført opp under dette punkt, men i år ble følgende 3 land oppført her:

Myanmar (Burma)

Komiteen drøftet også i år Myanmars alvorlig manglende gjennomføring av konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten av 1948. Landet ble ført opp under en særskilt paragraf for alvorlige brudd på denne konvensjonen både i 1993, 1994, 1995 og i 1996.

Under drøftingene i Komiteen i år ble det konstatert at heller ikke denne gangen hadde regjeringen foretatt seg noe for å sikre at frie fagforeninger kan bli opprettet i landet.

Et utkast til nordisk innlegg i saken fikk imidlertid tilslutning fra flere andre vestlige land, og det ble til slutt holdt på vegne av følgende 12 land: Østerrike, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Tyskland, Island, Nederland, Norge, Sverige, Sveits og Storbritannia.

Innlegget konkluderte med å uttrykke håp om at myndighetene i landet vil samtykke i å motta en delegasjon fra ILO og å fastsette en dato for dette besøket, og å treffe alle nødvendige tiltak for å sikre samsvar med konvensjonen. Det vises til Ekspertkomiteens rapport, s. 181 og 182 og til PR, s. 54, 55, 56, 88, 89 og 90.

Nigeria

Komiteen drøftet også i år Nigerias alvorlig mangelfulle oppfyllelse av sine forpliktelser etter konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet. Komiteen minnet om at landet var blitt ført opp under en særskilt paragraf både i 1995 og 1996 for alvorlige og omfattende brudd på denne konvensjonen.

Et utkast til nordisk innlegg fikk også støtte fra Sveits, og ble holdt på vegne av de 5 nordiske land og Sveits. Innlegget understreket de store avvik som fortsatt eksisterer mellom landets lovgivning og praksis og konvensjonens krav. Det ble rettet en sterk oppfordring til de nigerianske myndigheter om snarest mulig å treffe de nødvendige tiltak overfor samtlige av de forhold som var blitt avdekket i prosessen, med sikte på å bringe landets lov og praksis i fullt samsvar med konvensjonen.

Det nordiske innlegget ble senere direkte støttet i innlegg fra regjeringsrepresentantene fra Storbritannia, som også talte på vegne av Nederland og Tyskland. Regjeringsrepresentantene fra Canada og USA kritiserte også sterkt forholdene i Nigeria på dette området. Jf.Ekspertkomiteens rapport, s. 184-185, og PR, s. 55, 56, 90-93.

Sudan

Komiteen drøftet også Sudans alvorlige brudd på konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid av 1930.

Under drøftingene holdt den britiske regjeringsrepresentanten et innlegg på vegne av følgende 10 land: Canada, Danmark, Finland, Tyskland, Island, Norge, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA.

Det ble der bl.a. uttrykt sterk bekymring over at det fortsatt finner sted omfattende bruk av slavearbeid i landet. Det ble rettet en inntrengende henstilling til regjeringen om å treffe de nødvendige tiltak for å bringe dette til opphør snarest mulig, gjennom nødvendige endringer i lovgivning og praksis. Det vises her til Ekspertkomiteene rapport, s. 100- 107 og PR, s. 55 og 56 og 70 - 72.

Det fremgår av ovenstående at av de 6 landene som denne gangen ble ført opp under særskilt paragraf i komiterapporten, var 2 fra Asia og 4 fra Afrika.

De øvrige 21 land som forklarte seg for og ble drøftet i Komiteen ble ikke ført opp under noen særskilt paragraf i selve komiterapporten. Gjennom dialog med Komiteen blir det imidlertid rettet sterkt søkelys mot den måten de gjennomfører de aktuelle konvensjonene på. I realiteten dreier det seg også her om mangelfull gjennomføring av forpliktelser etter ratifiserte konvensjoner.

Av disse 21 land kan en kortfattet nevne behandlingen av følgende to land:

Indonesia

Komiteen drøftet Indonesias manglende gjennomføring av konvensjon nr. 98 om gjennomføring av prinsipper for organisasjonsfrihet m.v. av 1949.

Det var blitt utarbeidet et utkast til et nordisk innlegg, som imidlertid også fikk støtte fra to andre vestlige land, og det ble til slutt holdt på vegne av disse 7 landene: Finland, Danmark, Nederland, Norge, Sverige, Storbritannia og Island.

Innlegget:

«.....deplored the growing number of violations of human rights at workplaces. Both the Committee of Experts and the Committee on Freedom of Association, in its 1996 examination of Case No. 1773, used strong words to express their deep concern with regard to the persistent and continuing violations of trade union rights in Indonesia and, more precisely, the seriousness of allegations referring to the murder, disappearance, arrest and detention of trade union leaders and workers. The Governments of the Nordic countries, the Netherlands and the United Kingdom shared this deep concern and strongly urged the Government of Indonesia to take all necessary measures to bring the situation into conformity with the provisions of Convention No. 98. Finally, the personal situation of the SBSI President, Mr. Muchtar Pakpahan, raised serious concern. They expressed their common wish to join those who had already appealed to the Government of Indonesia so that his civil, political and trade union rights be respected in every way.»

Komiteen uttrykte dyp bekymring over forholdene i landet og bad den indonesiske regjering snarest mulig om å endre sin lovgivning på dette området. Den bad videre regjeringen om å sikre full respekt for sivile og politiske rettigheter, som er helt nødvendig for at konvensjonen fullt ut kan bli gjennomført på en tilfredsstillende måte. Det vises her til Ekspertkomiteen rapport, s. 234 og til PR, s. 106 - 114.

Tyrkia

Komiteen drøftet landets manglende gjennomføring av konvensjon nr. 87 om organisasjonsfrihet.

Ekspertkomiteen har i sin rapport pekt på flere mangler i landets gjennomføring av konvensjonen, bl.a. vedrørende den nasjonale lovgivning om fagforeninger, kollektive avtaler, streiker og lockout»er.

Som et ledd i å legge press på de tyrkiske myndigheter til å fremme respekten for demokrati og menneskerettighetene i landet, ble det utarbeidet et nordisk innlegg i saken.

Innlegget merket seg med interesse at artikkel 52 i den tyrkiske konstitusjon, som forbød all politisk virksomhet av fagforeninger i landet, var blitt opphevet. En så frem til den praktiske gjennomføringen av dette tiltaket. Imidlertid er det fortsatt flere lover i kraft som forbyr en lang rekke politiske aktiviteter. Den tyrkiske regjering ble her oppfordret til å foreta de nødvendige lovendringer for å sikre fullt samsvar med konvensjonen og innlegget oppfordret myndighetene om å be om faglig bistand fra ILO i denne sammenheng.

Disse tilrådingene var noe som Komiteen også kunne slutte seg til i sine konklusjoner om dette landet.

Om behandlingen av Tyrkia vises det til Ekspertkomiteens rapport, s. 201 og 202 og PR, s. 97 - 100.

Vedtak av komiterapporten i plenum

Komiterapporten ble enstemmig vedtatt av konferansen.

For en mer utfyllende rapport fra Komiteens arbeid og nærmere opplysninger om de enkelte land, vises det - som nevnt - til disse konferansedokumentene:

«Report of the Committee of Experts on the Application of Conventions and Recommendations, Report III (Part 1A), ILO, 1997; Labour Administration; ILO, 1997; Report of the Committee on the Application of Standards, Provisional Record, No. 19, ILC, 1997.»

Når det gjelder oversikt over brudd på fagforeningsrettighetene i verden vises til publikasjonen: «Annual Survey of Violations of Trade Unions Rights», ICFTU, Brussel, 1997.

Revisjon av ILO-konvensjon nr. 96 (revidert) om privat arbeidsformidling

Blant sakene på dagsordenen var revisjon av ILO-konvensjon nr. 96 (revidert) av 1949 om privat arbeidsformidling. Dette var en oppfølging av drøftingene av spørsmålene omkring privat arbeidsformidling på arbeidskonferansen i 1994, der en nesten samstemmig hovedkonklusjon var at den eksisterende konvensjon nr. 96 ikke lenger er tidsmessig og burde revideres etter følgende hovedlinjer:

• Forbudet mot privat arbeidsformidling avskaffes som internasjonal standard.

• Det må utarbeides regler som beskytter arbeidstakerne mot misbruk og gir dem rettigheter i forhold til private arbeidsformidlingsfirmaer.

• Det enkelte land bør stå fritt til å bestemme om det vil ha et formidlingsmonopol eller ikke, samt hvilke regler som skal gjelde for privat formidlingsvirksomhet.

Saken ble på Arbeidskonferansen i år behandlet av en fagkomite med 175 medlemmer (75 medlemmer fra regjeringene, 53 medlemmer fra arbeidstakerne og 37 fra arbeidsgiverne). Som formann for komiteen ble valgt Maurice Ramond, regjeringsrepresentant fra Frankrike. Nestformann og talskvinne for arbeidstakerne var Patricia O»Donovan fra Irland. Ved siden av avdelingsdirektør Helge Håvie deltok direktør Olav Magnussen, NHO og sosialøkonom Cecilie Foss, LO i komiteen. Magnussen ble valgt som talsmann for arbeidsgiverne i komiteen.

Som grunnlag for drøftingene i komiteen hadde sekretariatet utarbeidet to rapporter, Reports IV(1) og IV(2) «Revision of the Fee-Charging Employment Agencies Convention (Revised), 1949 (No. 96). Report IV(1) inneholder de viktigste problemstillinger og konklusjoner fra behandlingen i 1994, samt et spørreskrift til medlemslandene. Den etterfølgende Report IV(2) gjengir medlemslandenes svar på spørreskriftet, og inneholder dessuten et utkast til ny konvensjon med tilhørende rekommandasjon, utarbeidet på grunnlag av medlemslandenes svar.

Til forskjell fra det som er vanlig i ILO-systemet, med togangs behandling av nye konvensjoner, var det denne gang lagt opp til bare en engangs behandling, dvs. endelig behandling, på arbeidskonferansen 1997.

Den generelle diskusjonen ble innledet med at en representant for sekretariatet introduserte de to rapportene. Det ble fremhevet at utkastet til ny konvensjon om privat arbeidsformidling skal ivareta fem hovedmål:

1. Gi svar på de utfordringer som dynamikken i skiftende arbeidsmarkeder representerer og fastlegge rollen til de ulike aktører.

2. Trekke opp generelle parametre for å beskrive hovedaktørene; den offentlige arbeidsformidling (PES), og private arbeidsformidlingsfirmaer (PREA), samt forholdet mellom disse og til brukerne av deres tjenester.

3. Fastlegge hovedprinsipper og generelle retningslinjer for å beskytte arbeidsmarkedet mot uheldig og uetisk praksis, samt arbeidstakernes, herunder utenlandske arbeidstakeres, interesser. Også treparts forhold, der arbeidsutleiefirmaer (TWA) er involvert, må trekkes inn i denne sammenheng.

4. Skape rammevilkår for at all privat arbeidsformidlingsvirksomhet kan fungere bedre.

5. Sikre at nasjonale myndigheter skal stå fritt til å bestemme hvordan disse hovedmål skal oppfylles.

Talskvinnen for arbeidstakerne viste til at beslutningen på arbeidskonferansen i 1994 om å revidere konvensjon nr. 96 ikke hadde vært lett sett fra arbeidstakernes side. En hoved-forutsetning var at nye regler må ha en riktig balanse mellom behovet for å skape nye institusjonelle rammevilkår for private formidlingsfirmaer og behovet for å beskytte arbeidssøkere/arbeidstakere mot misbruk fra slike firmaer. Hun mente at konvensjons-utkastet ikke tok tilstrekkelig hensyn til det siste. Det var dessuten en mangel på substans i utkastet som skyldtes et ønske om å få en konvensjon som flest mulig kunne ratifisere.

Talsmannen for arbeidsgiverne understreket den etter deres mening positive rolle private arbeidsformidlingsfirmaer spiller. Revisjon av konvensjon nr. 96 er viktig av tre grunner: (1) Arbeidsutleiefirmaene vil få et større spillerom enn etter den eksisterende konvensjonen. Det vil bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte og virke positivt for arbeidssøkere. (2) En ny konvensjon vil ta hensyn til arbeidstakernes interesser ved å sikre at firmaene opptrer på en etisk forsvarlig måte. (3) Den nye konvensjonen vil gi nasjonale myndigheter den nødvendige fleksibilitet til å iverksette målene under (1) og (2). Landene må innse at privat arbeidsformidlingsvirksomhet er kommet for å bli, og må betraktes som en normal forretningsvirksomhet.

På vegne av EU-landene uttalte den nederlandske regjeringsrepresentant at unionen støttet revisjonen av konvensjon nr. 96, og at de i hovedtrekk kunne slutte seg til den foreslåtte teksten. Enkelte av EU»s medlemsland ga uttrykk for noen innvendinger. Sverige, med støtte fra bl.a. Tyskland og Frankrike, mente at det burde åpnes adgang til å utelate arbeidsutleie fra konvensjonens virkeområde, ut fra den forskjellige status som arbeidsformidling og arbeidsutleie kan ha i nasjonal lovgivning. (Dette samsvarer med det norske syn, se nedenfor).

Det vil i det følgende bli redegjort for behandlingen av konvensjonens operative del. Omtalen av de enkelte artikler er basert på samme artikkelnummerering og rekkefølge som i sekretariatets utkast til konvensjon, og som lå til grunn for drøftingene i komiteen. Den endelige konvensjonstekst avviker noe fra dette, som følge av nye artikler og omgruppering som ble vedtatt under komitebehandlingen.

Det var først en diskusjon av ha slags arbeidsmarkedstjenester som skal falle inn under dens virkeområde. I sekretariatets utkast til Art. 1, nr. 1 var det lagt opp til at begrepet «privat arbeidsformidlingsfirma» skal omfatte alle som har som hovedaktivitet(as a primary activity) å drive såvel (a) arbeidsformidling som (b) arbeidsutleie og (c) annen virksomhet knyttet til jobbsøking, som f.eks. å gi informasjon om ledige stillinger.

(Fordi det i konvensjonsteksten brukes uttrykket «private arbeidsformidlingsfirmaer» i forbindelse med både arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft, vil det bli gjort tilsvarende i denne rapporten, selv om det ikke faller sammen med norsk terminologi på dette feltet).

Arbeidstakerne ønsket å utelate ordene «as a primary activity», fordi de fryktet at det som da vil bli «secondary activities», vil omfatte et stort antall arbeidstakere. Private arbeidsformidlingsfirmaer vil satse på å utvikle slike aktiviteter for å slippe unna konvensjonens virkeområde. De fikk støtte i dette fra arbeidsgiverne, som begrunnet sitt standpunkt ut fra konkurransehensyn.

Fra norsk side og også fra noen andre land ble det gitt uttrykk for bekymring over at utelatelsen av ordene «as a primary activity» vil medføre at tjenester nevnt under Art.1, nr. 1 (c), som f.eks. stillingsannonser i vanlige aviser aviser og tidsskrift, vil falle inn under konvensjonen.

Ettersom såvel arbeidstakerne som arbeidsgiverne og dessuten EU-landene ønsket å utelate ordene, var det et klart flertall for dette. Arbeidstakerne uttalte imidlertid at det ikke var deres hensikt at stillingsannonser i vanlige aviser og tidsskrift skal omfattes av konvensjonen, men dette burde reguleres på annen måte i teksten.

Det ble det i et norsk innlegg reist spørsmålet om arbeidsutleie burde unntas fra konvensjonen, fordi det i mange land blir betraktet rettslig og på annen måte som forskjellig fra arbeidsformidling. Det er Norges og mange andre lands oppfatning at den eksisterende konvensjon nr. 96 ikke omfatter arbeidsutleie.

Det var et klart ønske hos såvel arbeidstakerne som arbeidsgiverne at arbeidsutleie skulle fall inn under konvensjonen på samme måte som arbeidsformidling. Sekretariatets tekstforslag under Art. 1, nr. 1 (b) forble derfor uendret.

I Art. 2 i konvensjonsutkastet var det i nr. 1 foreslått at alle arbeidsformidlingsfirmaer skal omfattes av konvensjonen. I nr. 2 var det uttalt at den skal gjelde for alle kategorier av arbeidstakere og alle økonomiske bransjer, med unntak av rekruttering og formidling av sjømenn (unntaket for sjømenn gjelder tilsvarende i konvensjon nr. 96). Nr. 1 og 2 ble vedtatt som foreslått av sekretariatet uten debatt.

I Artikkel 2, nr. 3 var det i sekretariatets tekst lagt opp til unntaksadgang fra den generelle regel i nr. 2. Forslaget gikk ut på at ansvarlig myndighet i det enkelte land, etter å ha konsultert de mest representative arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, skal kunne unnta fra konvensjonens virkeområde:

1. visse kategorier av arbeidstakere eller økonomiske bransjer en eller flere av de tjenester som er nevnt i Art. 1, nr. 1,

2. tjenester som nevnt i Art. 1, nr 1 (c).

Sekretariatet redegjorde for hensikten med forslaget, som var å skape større fleksibilitet og gjøre det lettere å ratifisere konvensjonen. Det var samtidig på det rene at ordlyden gir rom for ulike fortolkninger. En fortolkning er at medlemslandene har adgang til å forby aktiviteter hos arbeidsformidlingsfirmaer med hensyn til visse kategorier av arbeidstakere og økonomiske bransjer. En annen fortolkning er at teksten tillater medlemslandene å la aktiviteter vedrørende visse kategorier av arbeidstakere og økonomiske bransjer falleutenfor konvensjonens virkeområde.

Det ble fremhevet fra sekretariatet at uansett hvilken fortolkning som ble valgt, ville det etter deres mening ikke være adgang til å helt å unnta fra konvensjonen tjenester som nevnt i Art. 1, nr. 1 (a) og (b) (dvs. arbeidsformidling og utleie). Kun tjenester som nevnt i Art. 1, nr. 1 (c) ville kunne unntas i sin helhet.

Denne bestemmelsen førte til en omfattende diskusjon, som særlig involverte arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Arbeidsgiverne ønsket først å sløyfe hele nr. 3, fordi de fryktet at mange medlemsland ville velge fortolkningen som gir adgang til å forby privat arbeidsformidling eller utleie for visse kategorier arbeidstakere eller økonomiske bransjer.

Det lyktes til slutt å komme frem til enighet om en tekst som gir medlemslandene, etter konsultasjon med de mest berørte arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, adgang til såvel å forby som til å la falle utenfor konvensjonens virkeområde visse kategorier av arbeidstakere og økonomiske bransjer. Bestemmelsen som er blitt Art. 2, nr. 4 i den endelige konvensjonstekst, lyder:

«After consulting the most representative organizations of employers and workers concerned, a Member may:

1. prohibit, under specific circumstances, private employment agencies from operating in respect of certain categories of workers or branches of economic activity in the provision of one ore more of the services referred to in Article 1, paragraph 1;

2. exclude, under specific circumstances, workers in certain branches of economic activity, or parts thereof, from the scope of the Convention or from certain of its provisions, provided that adequate protection is otherwise assured for the workers concerned.»

Samtidig ble det, som resultat av diskusjonen, tatt in en ny bestemmelse, Art. 2. nr. 3, som uttrykkelig fastslår som en hensikt med konvensjonen å tillate virksomheten til private arbeidsformidlingsfirmaer og å gi beskyttelse til arbeidstakere som gjør bruk av deres tjenester. Dette må betraktes som en svært viktig og prinsipiell bestemmelse, fordi den tar som utgangspunkt at privat formidling og utleie av arbeidskraft er en lovlig virksomhet. Avvik fra dette må ses som unntak fra hovedregelen.

Art. 3 i sekretariatets konvensjonsutkast la opp til at hvert enkelt land skal fastsette den rettslige stilling for arbeidsutleiefirmaer i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis. Dette ble vedtatt som foreslått av sekretariatet., men med et tillegg om at de mest representative arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene skal høres før reglene fastsettes.

Sett i forhold til den nye Art. 2, nr. 3 som er omtalt ovenfor, synes det klart at ratifikasjon av den nye konvensjonen vil være uforenlig med å opprettholde et formidlingsmonopol eller et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft. Adgangen for det enkelte land til i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis å fastsette den rettslige stilling for private arbeidsformidlingsfirmaer etter Art. 3 må ses i dette perspektiv.

Under diskusjonen av Art. 3 hadde arbeidstakerne først foreslått å erstatte hele sekretariatsteksten med en tekst som gikk ut på at private arbeidsformidlingsfirmaer skal kunne drive bare innenfor et system med godkjenning (licencing or certification) eller annen form for regulering. Arbeidstakerne mente at en slik bestemmelse var nødvendig for å hindre misbruk og uetisk opptreden. Arbeidsgiverne og en rekke regjeringsrepresentanter gikk imot forslaget, som de mente var altfor restriktivt. Arbeidstakerne moderte sitt forslag, ved, i tillegg til sekretariatets tekst, å foreslå et nytt nr. 2 i Art. 3, som gikk ut på at medlemslandene skal fastsette vilkår for arbeidsformidlingsfirmaenes virksomhet i samsvar med et system med godkjenning, medmindre det foreligger annen form for regulering gjennom egnet nasjonal lovgivning og praksis.

Arbeidsgiverne, samt en rekke regjeringsrepresentanter, herunder den norske, fant å kunne godta det modererte forslaget, som dermed ble vedtatt.

Komiteen behandlet deretter et forslag fra arbeidstakerne om en ny artikkel etter Artikkel 3. Forslaget hadde først et nr. 1, som gikk ut på at medlemslandene skal sørge for at arbeidstakere som rekrutteres til arbeidsformidlingsfirmaer, skal være garantert rett til å organisere seg og til kollektive forhandlinger. Arbeidsgiverne, med støtte av mange regjeringsrepresentanter, mente at det var vanskelig å gi noen absolutt garanti, og foreslo ordet «guaranteed» erstattet med «not denied». Arbeidstakerne godtok dette, og den nye nr. 1 ble deretter vedtatt, som foreslått endret av arbeidsgiverne.

Arbeidstakerne hadde også foreslått et nr. 2 i den nye artikkelen. Dette forslaget gikk ut på at private arbeidsformidlingsfirmaer ikke skulle kunne formidle eller leie ut folk til bedrifter der arbeidstakerne gjorde bruk av sin rett til å streike.

Arbeidsgiverne gikk sterkt imot forslaget. De hevdet at det ikke eksisterer noen universell streikerett i medlemslandene. I land hvor streikerett finnes, vil denne ofte ikke være nedfelt i lov, men i kollektive avtaler, ut fra synet om at dette er partenes ansvar. Det offentlige skal ikke gjennom lovgivning gi støtte til en av partene i slike konflikter. Arbeidsgiverne mente at dette burde sies i konvensjonen og fremmet et forslag til tekst.

Spørsmålet førte til en langvarig diskusjon, der også mange regjeringsrepresentanter deltok. Det ble under debatten fremmet flere endringsforslag til de opprinnelige forslag. Fra norsk side ble det gitt støtte til synspunktet om at myndighetene ikke bør gå inn med lovgivning, men overlate til partene å løse slike spørsmål.

Det ble til slutt bestemt å holde en avstemning, først ved håndsopprekking, deretter ved opprop av de enkelte land («record vote»). Utfallet ble svært jevnt, men avstemningen endte i det rene kaos, fordi det oppsto en uløselig uenighet om hvilken tekst det var stemt over. Det hele endte med at begge parter trakk sine endringsforslag, og avstemningen ble annullert.

Den nye artikkelen ble dermed stående bare med den tekst som var blitt vedtatt under nr. 1.

De tre første artiklene i sekretariatets forslag til konvensjon samt den nye artikkelen omhandlet foran, representerte den «tyngste» del av komiteens arbeid, ved at det var omkring disse diskusjonen var sterkest og mest prinsipiell Artikkel 1 - 3 omhandler det legale grunnlag for eksistensen av private arbeidsformidlingsfirmaer, og må sies å innebære et «ideologisk brudd» med den nåværende konvensjon nr. 96.

Samtidig var de etterfølgende artikler i konvensjonsutkastet meget viktige, fordi de inneholder bestemmelser som skal beskytte arbeidstakerne i slike firmaer mot utilbørlig adferd fra firmaenes side og sikre grunnleggende rettigheter som ellers gjelder i arbeidslivet . Slike bestemmelser finnes bare i meget liten utstrekning i konvensjon nr. 96.

Art. 4 i utkastet omhandler likebehandling og ikke-diskriminering i tilgangen til arbeid på grunnlag av rase, hudfarge, kjønn, alder, religion, politisk oppfatning og nasjonal eller sosial opprinnelse. Resultatet av diskusjonen i komiteen ble at «alder» ble tatt ut av oppramsingen. Samtidig ble sekretariatets tekst supplert med et tillegg som tar sikte på å gi vern også mot andre former for diskriminering som omfattes av nasjonal lovgivning eller praksis, f.eks. alder og funksjonshemning.

Dessuten fikk artikkelen en ny bestemmelse som gir adgang til å iverksette spesielle tiltak for å hjelpe de mest svakstilte i deres jobbsøkingsaktiviteter.

Art. 5 i sekretariatets forslag gjelder personvernet for arbeidstakere i private arbeidsformidlingsfirmaer. Sekretariatets tekst ble vedtatt med en mindre endring.

Art. 6 i utkastet sier i nr. 1 at private arbeidsformidlingsfirmaer ikke kan kreve betaling, verken helt eller delvis, av arbeidstakerne. Teksten ble vedtatt uten endringer.

I nr. 2 ble det foreslått en begrenset adgang for ansvarlig myndighet til å samtykke i unntak fra regelen i nr. 1. Dette skulle for det første være i de berørte arbeidstakeres interesse, dernest skulle det bare gjelde for bestemte typer service, og de mest representative arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene skulle konsulteres. Her vedtok komiteen en mindre endring, ved at det, i tillegg til sekretariatets tekst, også ble åpnet adgang til å gjøre unntak for bestemte kategorier av arbeidstakere.

I Art. 7 hadde sekretariatet foreslått en bestemmelse som skal gi vern for fremmedarbeidere som formidles gjennom eller leies ut av arbeidsformidlingsfirmaer. Komiteen utvidet teksten noe, ved også å vedta en formulering som pålegger landene å gi regler om straff ved overgrep, herunder forbud mot å drive. Landene blir også pålagt å vurdere å inngå bilaterale avtaler på dette felt.

Art. 8 i sekretariatets utkast inneholdt en bestemmelse om at ansvarlig myndighet skal sørge for at det eksisterer et apparat og regelverk som kan håndtere klager over aktivitetene til private arbeidsformidlingsfirmaer. Bestemmelsen ble vedtatt i en noe utvidet form.

Arbeidstakerne foreslo deretter en ny artikkel etter Art. 8. Denne skulle pålegge medlemslandene å ta nødvendige skritt for å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig beskyttelse med hensyn til: retten til å melde seg inn i fagforeninger, rett til kollektive forhandlinger, lønn, arbeidstid og andre arbeidsvilkår, retten til sosial trygd, adgang til opplæring, sikkerhet og helse, yrkesskadetrygd, økonomisk kompensasjon ved arbeidsgivers insolvens, ytelser ved svangerskap og fødsel.

Arbeidsgiverne uttrykte forståelse for arbeidstakernes forslag, men mente at det måtte begrenses til bare å gjelde virksomhet under Art. 1 (b), dvs. utleie av arbeidskraft., der firmaene har et arbeidsgiveransvar. Dette ble støttet av den danske og norske regjeringsrepresentant. Arbeidstakerne fant også å kunne godta det.

Fra norsk side ble det foreslått at konvensjonen også skulle ha en bestemmelse om forbud mot bruk av barnearbeid. Det fikk bred tilslutning, og har i den endelige konvensjons-teksten blitt tatt inn i en egen artikkel (Art. 9).

I Art. 9 i sekretariatets utkast var det foreslått at medlemslandene i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis skal gi regler om fordelingen av ansvar mellom et privat arbeidsformidlingsfirma som yter tjenester etter Art. 1 (b), dvs. utleie av arbeidskraft, og oppdragsgiver med hensyn til rettigheter/vilkår for arbeidstakerne. Det var videre foretatt en opplisting av hvilke rettigheter dette gjaldt. Arbeidstakerne ønsket å erstatte den opplisting som var foretatt av sekretariatet med en opplisting i hovedsak tilsvarende den de hadde foreslått i forbindelse med den forannevnte nye artikkelen om beskyttelse av arbeidstakere. De ønsket imidlertid ikke at retten til å melde seg inn i fagforeninger skulle tas med i denne sammenheng, fordi det er en rett som tilhører arbeidstakerne.

Etter noen diskusjon vedtok komiteen en tekst stort sett i samsvar med arbeidstakernes forslag.

Art. 10 i sekretariatets konvensjonsutkast innholdt bestemmelser om samarbeid mellom den offentlige arbeidsformidling og private arbeidsformidlingsfirmaer. Iflg. Art. 10, nr. 1 skulle medlemslandet i samsvar med nasjonale forhold og praksis, og etter å ha konsultert de mest representative arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, utforme, iverksette og periodevis evaluere tiltak for å fremme samarbeid mellom den offentlige arbeidsformidling og de private firmaene.

I Art. 10, nr. 2 ble det uttalt at tiltak etter nr. 1 skal baseres på prinsippet om at offentlige myndigheter skal ha det endelige ansvar for: (a) å formulere arbeidsmarkedspolitikken, samt (b) å bruke eller kontrollere bruken av offentlige midler øremerket for gjennomføring av slik politikk.

I Art. 10, nr. 3 var det lagt opp til at private arbeidsformidlingsfirmaer til fastsatte tider skal informere ansvarlig myndighet om hvor de holder til, om bedriftsstruktur og om arbeidsstyrke, dessuten om hva slags tjenester og omfanget av disse som de gir, herunder antallet og fordelingen av formidlinger/utplasseringer.

Endelig var det i nr. 4 uttalt at ansvarlig myndighet samle og til fastsatte tider sørge for spredning av den innsendte informasjonen.

Arbeidsgiverne ville at hele Art. 10 skulle flyttes over til rekommandasjonen. Arbeidstakerne, med støtte av regjeringsrepresentantene fra EU-landene samt en del andre regjeringsrepresentanter, gikk imot dette. Arbeidsgiverne trakk deretter sitt forslag.

Etter en lengre diskusjon ble resultatet at nr. 1 og 2 i hovedsak ble beholdt som i sekretariatets utkast. Nr. 3 fikk et innhold som var mindre vidtgående enn foreslått av sekretariatet, ettersom komiteen fant å kunne akseptere arbeidsgivernes syn om at opplysningene det var snakk om, ofte vil være av konfidensiell natur og berøre forretningshemmeligheter. Det ble dessuten hevdet at unødvendig byråkrati måtte unngås. Nr. 4 ble endret slik ansvarlig myndighet ikke får noe plikt til sørge for spredning av innsendt informasjon, men gjøre slik informasjon offentlig tilgjengelig.

Artiklene 11 og 12 i sekretariatets utkast til konvensjon gikk på gjennomføring av den nye konvensjonen. Det anses ikke nødvendig å komme nærmere inn på disse i rapporten.

-------------

I tillegg til utkastet til konvensjon hadde sekretariatet utarbeidet et utkast til tilhørende rekommandasjon. Dette inneholdt ikke formuleringer vedrørende det legale grunnlag for private arbeidsutleiefirmaer, ettersom det var forutsatt uttømmende regulert i konvensjonen. Utkastet til rekommandasjon inneholdt i hovedsak bestemmelser av forholdsvis detaljert art med sikte på å beskytte arbeidstakernes interesser med hensyn til tilsettingsvilkår, arbeidsmiljø, sikkerhet, personvern, ikke-diskriminering m.v. Videre var det foreslått bestemmelser om former for samarbeid mellom arbeidsformidlingsfirmaene og den offentlige arbeidsformidling på dette området.

Komiteen foretok ikke større endringer i sekretariatsteksten, men en del formuleringer ble ytterligere forsterket i retning av å ivareta arbeidstakerinteressene. Samtidig er teksten fleksibel, ved at den langt på vei overlater til nasjonal lovgivning og praksis om og på hvilken måte anbefalingene skal følges opp.

Rekommandasjoner er som kjent ikke rettslig bindende for medlemslandene, men inneholder kun anbefalinger om gjennomføringen av politikken på vedkommende område. Isolert sett synes rekommandasjonen ikke å by på problemer i forhold til norsk lovgivning og praksis. Det sies imidlertid i de alminnelige bestemmelser i rekommandasjonen at den utfyller bestemmelsene i konvensjonen og skal anvendes i sammenheng med den. Det betyr at rekommandasjonen ikke har noe «eget liv» uten konvensjonen

-------------

Det ble ikke foretatt noen votering i komiteen over de tekster den var kommet frem til. Ved voteringen i plenum ble konvensjonen vedtatt med 347 stemmer for (deriblant Norges stemmer), 5 stemmer imot og 30 avståelser. Norsk LO stemte for, fordi de mente at konvensjonen vil være til fordel for arbeidstakerne i mange utviklingsland , der det i dag ikke finnes regler overhodet på dette felt. Arbeidstakerne i disse land er derfor svært utsatt for utnyttelse og overgrep fra arbeidsutleiefirmaene. LO har imidlertid klart sagt fra om at Norge ikke bør ratifisere den nye konvensjonen, men opprettholde ratifikasjonen av konvensjon nr. 96.

En norsk ratifikasjon vil heller ikke være mulig uten at vi endrer vår nåværende lovgivning og øvrige regelverk. Som det fremgår av det som er sagt foran, er utgangspunktet i og hovedregelen etter konvensjonen at privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft er tillatt, men situasjonen i Norge er den motsatte.

Jobbskaping i små og mellomstore bedrifter

Komiteens sammensetning og formannsskap

Denne komiteen besto opprinnelig av til sammen 219 medlemmer, hvorav 84 regjeringsrepresentanter, 68 arbeidsgiverrepresentanter og 69 arbeidstakerrepresentanter.

Komiteen valgte følgende formannsskap: Danuta Mozdzenka-Mrozek, regjeringsrepresentant fra Polen, ble valgt til formann, mens A. Jeetun, arbeidsgiverrepresentant fra Mauritius, og C.A. Appiah Agyei, arbeidstakerrepresentant fra Ghana, ble valgt til viseformenn. Som rapportør ble valgt J. Ott, regjeringsrepresentant fra Nederland.

Norsk deltakelse i komiteen

De norske deltagerne i komiteen var:

Siviløkonom Erlend Hansen, Landsorganisasjonen (LO)

Fagsjef Arne Aure, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Rådgiver Elisabeth Gammelsæter, Nærings- og handelsdepartementet (NHD)

Komiteens oppgave

Komiteen skulle vurdere ILOs Rapport V(1) og V(2) Generelle vilkår for å stimulere jobbskaping i små og mellomstore bedrifter. Spesielt skulle komiteen vurdere de foreslåtte konklusjonene, et utkast til en rekommandasjon, som var utarbeidet av sekretariatet på bakgrunn av et spørreskjema som var sendt ut til medlemslandene. Både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner hadde blitt konsultert i denne prosessen. Komiteen skulle på denne bakgrunn foreslå et utkast til et instrument for å stimulere jobbskaping i små og mellomstore bedrifter.

Det var første gang dette temaet var oppe til diskusjon. Det skal andregangsbehandles i 1998.

Arbeidet i komiteen

Komiteen holdt i alt 16 møter i løpet av konferansen.

Det var først en generell debatt om betydningen av små og mellomstore bedrifter i jobbskapingssammenheng. Deretter ble de i alt 22 punktene under foreslåtte konklusjoner i Rapport V(2) diskutert og justert i tråd med komiteens vedtak.

Generell debatt

Ishida, representant for generaldirektøren, pekte innledningsvis på at ILO var i ferd med å utvikle et internasjonalt program for utvikling av små og mellomstore bedrifter, herunder blant annet et kompetansehevingsprogram kalt «Start and Improve your Business» og andre finansielle og ikkefinansielle støtteprogrammer. Etterhvert som ILOs rolle innenfor spørsmål med relevans til sysselsetting, økonomiske og sosiale spørsmål øker, har fraværet av egne retningslinjer for generelle vilkår for å stimulere jobbskaping i små og mellomstore bedrifter vært et savn. De foreslåtte konklusjonene i rapporten var basert på innspill fra 71 land, og i tillegg var flere svar mottatt direkte fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner.

Representanten for arbeidstakerne, Agyei, uttrykte støtte til ideen om en rekommandasjon innen dette området, og ønsket virkemidler som kan fremme jobbskaping i SMB sektoren. Han var spesielt opptatt av kvaliteten på arbeidsplassene innen SMB, og ga uttrykk for at dette burde være en integrert del av en bred strategi for å fremme effektive og konkurransedyktige SMBer.

Representanten for arbeidsgiverne, Jeetun, sa at det var økt interesse for betydningen av SMB, spesielt i en situasjon med høye arbeidsledighetstall i mange land. SMB fins i alle sektorer, er arbeidsintensive og bruker lokale ressurser, slik at nye jobber kan skapes relativt raskt. SMB har fordelen å kunne tilpasse seg endrede rammebetingelser, er dynamiske og innovative. Arbeidsgiverrepresentanten understreket behovet for ikke å pålegge små og mellomstore bedrifter begrensninger som kan hindre en positiv utvikling i slike selskaper. Han pekte på at et næringslivsvennlig miljø som stimulerer alle typer bedrifter uavhengig av størrelse er essensielt dersom en skal stimulere jobbskaping i SMB. Han ønsket en fortsettelse av ILOs innsats for å styrke utvikling i SMB-sektoren.

Det var blant regjeringsrepresentantene stor enighet om at små og mellomstore bedrifter spiller en nøkkelrolle med hensyn til jobbskaping. Mange trakk fram eksempler på hvilken betydning SMB hadde i hjemlandet.

Behovet for et stabilt økonomisk klima for alle bedrifter uavhengig av størrelse ble framhevet av flere av de regjeringsrepresentantene som tok ordet under den generelle debatten. De fleste landene kunne støtte fremleggelse av en rekommandasjon. Flere pekte på behovet for et fleksibelt instrument, slik at det enklest mulig kunne tilpasses ulike nasjonale forhold.

Den norske regjeringens representant ga uttrykk for at det var positivt at SMBs rolle ble satt på dagsordenen. I Norge utgjør bedrifter med færre enn 20 ansatte 96 prosent av alle bedrifter og disse sysselsetter 40 prosent av arbeidsstyrken. Etter Norges oppfatning var de foreslåtte konklusjonene et godt grunnlag for videre diskusjon i komiteen, og burde kunne føre til en rekommandasjon som kan hjelpe medlemslandene å skape et fruktbart klima for jobbskaping i små og mellomstore bedrifter.

Diskusjon om foreslåtte konklusjoner

Instrumentets form

I dette avsnittet av de foreslåtte konklusjonene foreslås at ILO skal adoptere et instrument for å stimulere jobbskaping i små og mellomstore bedrifter, og at dette bør være en rekommandasjon.

Et endringsforslag fra Kenya om å fremme en konvensjon ble trukket tilbake da det ikke ble sekundert. Avsnittet ble deretter vedtatt uten endringer.

Innledning

Innledningskapitlet henviser i rapportens opprinnelige versjon til en rekke relevante ILO-instrumenter.

Arbeidsgiverne ønsket et mer positivt og fremtidsrettet innledningskapittel, og foreslo å bytte ut henvisningene til ulike ILO-konvensjoner med blant annet en referanse til ILOs pågående arbeid overfor små og mellomstore bedrifter. Dette kunne ikke aksepteres av arbeidstakerne, som ønsket å beholde innledningen slik den var opprinnelig. Det ble en lang debatt, med flere redegjørelser fra ILOs juridiske rådgivere, og med flere avbrytelser av møtet for uformelle konsultasjoner. Innledningskapitlet ble til slutt henvist til en egen arbeidsgruppe med representanter for alle tre partene, som fikk i oppgave å komme tilbake til komiteen på et senere tidspunkt med et felles forslag til innledningskapittel.

Det ble mot slutten av komiteens arbeid vedtatt en omforenet innledning, som ivaretok de ulike partenes syn, og som både viste til relevante ILO-instrumenter og pekte på ILOs arbeid overfor SMB.

Definisjon, formål og rekkevidde

Punktet nevner i opprinnelig versjon vanlige måter å definere SMB på, peker på hvilke områder SMB kan spille en særlig viktig rolle, og skisserer at en rekommandasjon bør gjelde for alle sektorer og alle typer bedrifter.

Detaljerte referanser til måter å definere SMB på ble fjernet fra instrumentet for å sikre fleksibilitet. Punktet som peker på hvilke områder SMB kan spille en særlig rolle ble til en viss grad justert under diskusjonen. Det ble tatt inn et eget punkt om å sikre arbeidstakere i SMB rettigheter, i tråd med grunnleggende beskyttelse gitt i andre relevante instrumenter.

Politikk og juridiske rammer

Denne delen av instrumentet omfatter henvisning til en rekke makroøkonomiske forhold av betydning for SMB, peker på en rekke hindringer som er SMB-spesifikke og peker på ulike måter medlemslandene kan tilrettelegge regelverk og politikk for å fange opp små og mellomstore bedrifters behov. Punktet ble noe, men ikke vesentlig, justert under komiteens diskusjon.

Komiteens eneste avstemning ble foretatt over spørsmålet om det skulle hete at medlemmene bør «anlegge og etterstrebe en passende politikk» eller om de bør «anlegge og etterstrebe en passende og konsistent politikk (på en rekke spesifikt nevnte områder) for å fremme et stabilt økonomisk miljø». Forslaget om å ha med ordene «og konsistent» kom fra arbeidsgiverne, men falt etter en diskusjon der det blant annet ble trukket fram et behov hos enkelte regjeringer for å kunne endre politikken etter endrede forhold, og de derfor ikke ønsket tillegget.

Denne avstemningen skulle vise seg å få større betydning for komiteens videre arbeid enn den innholdsmessig hadde for konklusjonene. Det ble den eneste avstemningen, og alle uenigheter ble deretter løst ved konsultasjoner og kompromissløsninger. Som det framgår av den videre teksten førte denne uviljen hos partene til å gjennomføre avstemminger også flere ganger til at komiteens arbeid ble avbrutt.

Utvikling av en næringslivskultur

Dette avsnittet trekker fram forhold som er viktige for å skape et fordelaktig klima for næringslivet, bl.a. holdninger til entreprenøraktivitet innenfor virkemiddelapparatet, og at det bør satses på holdningskampanjer innenfor en rekke områder.

Under dette punktet ble det en lang diskusjon om et endringsforslag fra arbeidstakernes side, som tok opp forbedring av arbeidsforhold for ansatte i SMB. Arbeidsgiverne nektet å diskutere endringsforslaget, da de mente at det var en del av en avtale (en «gentlemen's agreement») mellom partene at dette ikke skulle diskuteres under denne konferansen. Et lignende endringsforslag hadde vært fremmet tidligere, men ble trukket tilbake av formelle grunner. Diskusjonen endte med at endringsforslaget ble trukket tilbake fra dette punktet, men at arbeidstakerne ville komme tilbake til denne saken senere under forhandlingene.

Punktet ble noe justert i forhold til opprinnelig versjon, ved at livslang læring ble tatt inn som eget punkt, holdningskampanjer mht. arbeidsforhold og arbeideres rettigheter ble nevnt eksplisitt, og noen andre mindre endringer.

Utvikling av en effektiv SMB service infrastruktur

Dette punktet refererer ulike politikkområder hvor det er spesielt viktig for SMB at det finnes et støtteapparat. Det diskuteres også hvordan støtteapparatet bør innrettes for at det skal være til størst mulig hjelp for små og mellomstore bedrifter.

Diskusjonen om arbeidsforhold og arbeideres rettigheter ble tatt opp igjen under dette punktet. Arbeidsgiverne ønsket fremdeles ikke å diskutere dette punktet. Komiteens forhandlinger ble avbrutt, men uformelle konsultasjoner medførte at det ble nådd et kompromiss: Det ble tatt inn et eget punkt om at medlemslandene bør vurdere politikk for å bedre arbeidsforhold i SMB ved å forsikre seg om lik utøvelse av arbeidslovgiving. Arbeidernes forslag om å nevne eksempler på hvilke spesifikke områder dette burde gjelde ble trukket tilbake.

Avsnittet ble vedtatt med en rekke tilpasninger, men slik at meningsinnholdet fra den opprinnelige teksten i hovedsak ble beholdt. Opplistingen av punkter ble imidlertid gjort mer fleksibel og mindre bindende.

Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoners roller

Dette punktet nevner ulike måter som arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kan delta i utviklingen av SMB.

Punktet ble noe, men ikke vesentlig, justert under forhandlingene.

Internasjonalt samarbeid

Punktet nevner ulike områder hvor internasjonalt samarbeid kan støtte oppunder en positiv utvikling i SMB.

Punktet ble gjort noe mer fleksibelt under forhandlingene.

Konklusjon

Komiteen vedtok på sitt 16. møte den utarbeidede rapporten og de foreslåtte konklusjonene i justert versjon.

Rapporten fra komiteen ble enstemmig vedtatt i plenum. Det ble også vedtatt en resolusjon om at temaet skal opp til 2. gangs diskusjon ved neste års konferanse.

Det foreliggende settet av konklusjoner må sies å være i overensstemmelse med den norske Regjeringens politikk for små og mellomstore bedrifter. Det vil allikevel kunne være behov for å justere enkelte punkter noe ved behandling av rekommandasjonen på neste års konferanse, slik at den endelige rekommandasjonen blir best mulig egnet til å legge til rette for jobbskaping i små og mellomstore bedrifter.

Kontraktsarbeid

Innledning

Komiteen som behandlet rettsstillingen for «contract labour», heretter kalt kontraktsarbeid startet sin førstegangsbehandling av utkast til konvensjon og rekommandasjon 3 juni 1997. Komiteens arbeid ble avsluttet 16 juni 1997 og utkast til konvensjon og rekommandasjon ble oversendt til plenumsforsamlingen, som 19 juni 1997 besluttet at komiteen skulle fortsette sitt arbeid på den internasjonale arbeidskonferansen 1998. Komiteen avholdt 15 møter i løpet av konferansen. Det ble også avholdt interne møter i arbeidstaker-, arbeidsgiver- og myndighetsgruppen. På bakgrunn av at partene hadde behov for flere interne møter enn planlagt var det vanskelig å følge den tidsplan som opprinnelig ble utarbeidet for komiteemøtene.

Komiteen ble ledet av:

• L. Mishra fra India.

Viseordstyrere var:

• B. Noakes, Australia - representant for arbeidsgiverne og

• J.-C. Parrot, Canada - representant for arbeidstakerne.

Komiteens rapportør var:

• G. H. Johannes, Sør-Afrika, representant for myndighetene.

Medlemmer av redaksjonskomiteen var:

• L. Samuel, Kypros, representant for myndighetene,

• B. Noakes, Australia, representant for arbeidsgiverne,

• J.-C. Parrot, Canada, representant for arbeidstakerne og

• G. H. Johannes, Sør-Afrika, representant for myndighetene.

De norske medlemmene i komiteen var:

• Advokat Merete Bårdsen, Næringslivet Hovedorganisasjon,

• Forbundsnestleder Steinar Karlsen, Fellesforbundet og

• Byråsjef Kjetil Myhrvold, Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Bakgrunn

Som grunnlag for komiteens arbeid sendte ILO våren 1995 ut et spørreskrift (Report VI (1) Contract Labour) hvor medlemslandene bl a ble forespurt om rettsstillingen for kontraktsarbeidere burde reguleres av ILO og i så fall hvordan dette burde gjøres, herunder eventuelle nasjonale problemer ved en slik regulering. På bakgrunn av tilbakemeldingen fra medlemslandene, utarbeidet ILO en ny rapport (Report VI (2) Contract Labour) med en oversikt over og vurdering av de enkelte lands holdninger i saken, samt et utkast til en konvensjon supplert ved en rekommandasjon.

I svaret på spørreskriftet uttrykte norske myndigheter skepsis overfor ILO i spørsmålet om rettsstillingen for kontraktsarbeidere burde være gjenstand for internasjonal regulering. Begrunnelsen for dette var at dersom Norge skulle implementere de regler som var skissert i rapporten ville det være påkrevet å innføre arbeidsmiljø- og trygderettslig lovgivning for en ny gruppe av personer som befinner seg i grenseland mellom arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Myndighetene så det som lite hensiktsmessig å etablere en ny form for arbeidstakertilknytning med færre rettigheter enn det arbeidstakere har etter gjeldende rett. Et instrument som klargjorde hvem som skulle anses som henholdsvis arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende / oppdragstaker ville derfor vært mer hensiktsmessig. Den form for mellomgruppe som var skissert fra ILO ville også kunne innebære økte trygdeutgifter for det offentlige, og således kreve en omlegging av gjeldende skattesystem.

De fleste medlemslandene var imidlertid positiv til at ILO skulle utarbeide regler på dette område, men mange land påpekte flere problematiske sider ved deler av forslaget.

I forbindelse med den norske høringen i saken uttrykte arbeidstakersiden, bl a representert ved Landsorganisasjonen i Norge (LO) seg positiv til en regulering i henhold til forslaget fra ILO. LO har imidlertid uttalt at det ikke først og fremst er internrettslige hensyn som ligger til grunn for denne holdningen, selv om en slik regulering også ville kunne ha en ønsket effekt overfor enkelte grupper i Norge. Arbeidsgiversiden, bl a representert ved Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttrykte seg negativ til en regulering av dette området i henhold til skissen i rapporten fra ILO.

Komiteens behandling av ILOs utkast til instrumenter

Generelt

Komiteens arbeid ble innledet med en presentasjon av ILOs rapport og en generell redegjørelse over de rettslige og praktiske problemer som knytter seg til kontraktsarbeid, herunder en beskrivelse av mulige to- og trepartsforhold for arbeidets organisering (f eks bruker - mellommann - kontraktsarbeider). Representanten fra ILOs sekretariat understreket i denne forbindelse at hovedproblemstillingen for komiteens arbeid var kontraktsarbeidernes kontraktsmessige status og i hvilken grad arbeidsrettslige regler skal komme til anvendelse overfor denne gruppen.

Viseordstyrer B. Noakes, representant for arbeidsgiverne uttrykte innledningsvis klart at arbeidsgiverne var negative til at ILO skulle utarbeide instrumenter på dette området, da det bakgrunnsmateriale som var utarbeidet vanskelig kunne lede til et hensiktsmessig og akseptabelt resultat. Arbeidsgiverne var imidlertid ikke negative til at personer som ut fra objektive kriterier måtte anses som arbeidstakere ble sikret effektiv beskyttelse, men de foreliggende forslag var etter arbeidsgivernes vurdering ikke egnet til å fremme dette formålet. Arbeidsgiverne sa seg imidlertid villige til å bidra i diskusjonen, i et forsøk på å oppnå konsensus.

Viseordstyrer J.-C. Parrot, representant for arbeidstakerne innledet med å understreke at det er et påtrengende behov for et ILO-instrument på dette området. Han viste også til at ILOs rapport tok opp de store problemene som knytter seg til at arbeidstakere blir nektet arbeidstakerrettigheter ved at arbeidet blir organisert som kontraktsarbeid. Bruk av kontraktsarbeidere, organisert både som to- og trepartsforhold var etter arbeidstakernes vurdering et økende problem.

En rekke av myndighetsrepresentantene, herunder Norge, påpekte at utkast til instrumenter fra ILO synes å legge grunnlaget for å etablere en ny kategori av «arbeidstakere» med færre rettigheter, noe som også ble støttet av arbeidsgiverne. En representant fra ILO uttalte i denne forbindelse at intensjonen bak forslaget ikke var å etablere en slik tredje gruppe.

Som utgangspunkt for diskusjonen synes det på denne bakgrunn å være konsensus i komiteen om at det ikke var ønskelig å etablere en ny gruppe mellom de faktisk selvstendige næringsdrivende / oppdragstakere og dem som har et anerkjent arbeidstakerforhold.

Diskusjonene i komiteen viste tidlig at partene stod langt fra hverandre i mange viktige spørsmål. Totalt ble det innlevert over 140 endringsforslag til de 26 punktene i forslaget fra ILO. Forslagene kom først og fremst fra partene. En rekke av endringsforslagene var også gjenstand for forslag om tilleggsendringer i løpet av diskusjonen.

Partene fant det i mange sammenhenger påkrevet å kreve formelle voteringer i tillegg til håndsopprekking for å få frem et nøyaktig bilde over holdningene blant de enkelte myndighetsmedlemmene. Dette krevde lang tid og medvirket til at komiteens arbeid lenge lå langt etter tidsplanen. For at komiteen skulle ha en mulighet til å fullføre sitt arbeid trakk arbeidstakerne de aller fleste av sine endringsforslag mot slutten av konferansen. Dersom dette ikke hadde funnet sted var det nokså klart at komiteen ikke ville blitt ferdig. Arbeidsgiverne ytret flere ganger sterk kritikk overfor komiteens medlemmer på bakgrunn av at vedtakene ofte fant sted ved et svært lite flertall og ofte var mange av myndighetsmedlemmene ikke til stede under voteringene. Arbeidet i komiteen kunne etter arbeidsgivernes syn vanskelig kalles et trepartssamarbeid og instrumentene ville derfor neppe ha gode utsikter med hensyn til nasjonal ratifikasjon og effektiv implementering.

Myndighetssiden var delt i mange av de spørsmålene som var oppe til diskusjon. Medlemslandene i EU fremstod som mest koordinerte med den nederlandske representanten som talsmann i de fleste spørsmål. Norge var med i den såkalte IMEC-gruppen men det ble ikke gjort noe forsøk på tilsvarende koordinering i denne gruppen.

Instrumentets form

I samsvar med forslaget fra ILO og de synspunkter som ble uttrykt fra arbeidstakerne og en rekke av medlemmer fra myndighetene, besluttet komiteen å utforme en konvensjon supplert ved en rekommandasjon. Arbeidsgiverne gikk sterkt i mot dette og henviste bl a til problemer vedrørende definisjonen av kontraktsarbeid, som ville gjøre instrumentet umulig å implementere. De mente at tiden ennå ikke var moden for etablering av standarder på dette området. Arbeidsgiverne påpekte også at nytten av ILOs arbeid ikke kunne måles ved antall konvensjoner, men hvorvidt disse konvensjonene ble ratifisert og fulgt opp av medlemslandene.

Norge var et av de land som i forbindelse med spørreskriftet fra ILO hadde vært negativ til å utarbeide en konvensjon på dette området. På denne bakgrunn uttrykte Norge tidlig i komiteens arbeid at vår klare oppfatning var at personer som utfører arbeid under forhold som reelt sett innebærer en underordning og avhengighet, bør ha de samme rettighetene som andre arbeidstakere. Under denne forståelse stemte Norge likevel sammen med flertallet i komiteen for utarbeidelse av en konvensjon og en rekommandasjon.

Konvensjonen

I samsvar med utkastet fra ILO vedtok komiteen at det i forordet til konvensjonen, med henvisning til den økende bruk av kontraktsarbeid, uttrykkes at det bør vedtas nye rettslige standarder for å sikre kontraktsarbeiderne en passende beskyttelse. Dette kan gjennomføres ved lov, forskrift eller andre midler i overensstemmelse med nasjonal praksis, som f eks rettsavgjørelser, voldgiftsdommer eller tariffavtaler.

Definisjonen av «kontraktsarbeid» var et av de punktene som foranlediget mest diskusjon i komiteen. Mange av deltakerne fant det vanskelig å drøfte hvilke rettigheter som bør etableres for en gruppe personer som ikke var klart definert. Etter en lengre diskusjon ble et forslag fra EU-landene, med visse presiseringer etter forslag fra arbeidstakerne, vedtatt ved votering. Definisjonen innebærer at forholdet mellom kontraktsarbeideren og brukervirksomheten må være preget av underordning og avhengighet på tilsvarende måte som i et arbeidstakerforhold. Kontraktsarbeideren kan ha en direkte avtale med brukervirksomheten eller være formidlet av en mellommann. Dersom det eksisterer en direkte avtale med brukervirksomheten må kontraktsarbeideren ha en plikt til å utføre arbeidet personlig.

Diskusjonen i komiteen avdekket at mellomannsproblematikken kan forårsake betydelige problemer i enkelte medlemsstater. Det ble også avdekket språklige problemer fordi begrepsbruken i fransk- og spansktalende land var annerledes enn i de engelsktalende og gav grunnlag for sirkeldefinisjoner.

Etter komiteens vedtak skal instrumentene ikke gjelde for arbeidstakere som er ansatt i virksomheter som driver privat arbeidsformidling, da disse er dekket i ILO-konvensjon nr 96. Unntatt er også de som har et anerkjent ansettelsesforhold med brukervirksomheten. Det ble også vedtatt en begrenset mulighet til, etter konsultasjon med partene i arbeidslivet, å unnta visse kategorier av arbeidstakere.

De rettigheter som kontraktsarbeidere etter instrumentet skal ha knytter seg for det første til helse-, miljø- og sikkerhetsforhold. Videre skal kontraktsarbeidere sikres rettslige virkemidler for betaling av lønn for utført arbeid, sosial forsikring (trygd) og yrkesskadeerstatning.

Et punkt som foranlediget omfattende diskusjon i komiteen var et forslag fra arbeidstakerne om å pålegge medlemslandene å fremme like vilkår mellom kontraktsarbeidere og personer som har et anerkjent arbeidstaker forhold. Forslaget gav også anvisning på at det skulle tas i betraktning de forhold som gjelder for andre personer som utfører lignende arbeid utøvd under lignende forhold. Arbeidsgiverne var svært negative til forslaget og uttrykte at en slik regel åpner for at enhver kontraktsarbeider kan kreve lik behandling med hvem som helst andre, noe som vil være umulig å implementere. Også fra norsk hold ble den foreslåtte formulering ansett for å være for omfattende og upresis. Arbeidstakernes forslag ble imidlertid vedtatt etter en formell votering hvor svært mange av representantene for myndighetene var fraværende.

Kontraktsarbeiderne skal etter instrumentet ha like rettigheter som personer med et anerkjent arbeidstakerforhold, når det gjelder organisasjonsrett og retten til å forhandle kollektivt samt beskyttelse mot diskriminering på grunnlag av rase, farve, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal og sosial opprinnelse. Arbeidstakerne presenterte dette som fundamentale rettigheter som burde gjelde alle, uavhengig av organiseringen av arbeidsforholdet, noe som det ble oppnådd konsensus om. Kontraktsarbeiderne skal også sikres et passende vern når det gjelder: arbeidstid og andre arbeidsforhold, beskyttelse i forbindelse med fødsel, sikkerhet og helse på arbeidsplassen, avlønning, sosial sikkerhet samt tilsyn med at bestemmelsene følges.

Rekommandasjonen

I rekommandasjonen er det blant annet gitt ytterligere veiledning når det gjelder hvordan begrepene «avhengighet» og «underordning» i konvensjonens definisjon av «kontraktsarbeid» skal forstås. Momenter i denne sammenhengen er styringsrett, avlønning, ansvaret for materialer og utstyr, resultatansvar, regelmessigheten i arbeidet, om vedkommende også utfører arbeid for andre, om arbeidet er en integrert del av aktivitetene til brukervirksomheten, om brukervirksomheten sørger for at vedkommende har de nødvendige kunnskaper for å utføre jobben m v.

I tillegg til å gi retningslinjer for fortolkningen av konvensjonen inneholder rekommandasjonen også regler som går utover rettighetene i konvensjonen. Dette gjelder bl a retten til å bli informert om arbeidsforholdene og om betaling og beregning av arbeidsvederlaget. Videre inneholder rekommandasjonen en mulighet for medlemslandene til å fordele ansvaret for oppfylling av forpliktelsene overfor kontraktsarbeidere i forhold til ulike mellommenn og brukervirksomheten, herunder også regler om at de skal være solidarisk ansvarlige for hele forpliktelsen. Ansvarsspørsmålet møtte motstand fra arbeidsgiverne som reagerte sterk på forslaget om å påtvinge et ansvar som griper inn i forretningsmessige arrangementer og som ikke har et grunnlag i juridiske forpliktelser. Et forslag om å fjerne denne bestemmelsen ble nedstemt med et knapt flertall. Fra norsk side ble en slik fordelingsregel ikke ansett for å være hensiktsmessig. Rekommandasjonen har også regler om registrering av de som skal kunne formidle kontraktsarbeidere, noe enkelte land anså for å være svært viktig. Rettighetene i instrumentene skal etter rekommandasjonen også gjelde for utenlandske kontraktsarbeidere som utfører arbeid i et medlemsland.

Kontraktsarbeidere skal etter rekommandasjonen og i samsvar med nasjonal rett ikke gjøres tilgjengelig for brukervirksomheten for å erstatte arbeidstakere som streiker. Under komiteens behandling av dette punktet ble det fra arbeidsgiverne påpekt av denne reglen ikke var i overensstemmelse med konvensjonens formål om å sikre rettigheter for kontraktsarbeidere, da en slik regel først og fremst ville beskytte de arbeidstakerne som eventuelt ville bli erstattet. Det ble videre påpekt at det for gjeldende ILO instrumenters vedkommende ikke eksisterer en rett til å streike, samt at de enorme variasjoner på dette området i medlemsstatenes lovgivning talte imot en slik regel. Arbeidsgiverne påpekte også at en opprettholdelse av driften i forbindelse med en streik i mange tilfeller kunne rettferdiggjøres. Arbeidsgiverne påpekte på sin side behovet for å beskytte rettighetene til arbeidstakerne i brukervirksomheten, samt at en slik regel eksisterer i flere land. På tross av en del grunnleggende uenighet knyttet til dette punktet ble teksten etter visse endringer vedtatt ved konsensus.

Arbeidet utenfor komiteen

Både arbeidsgiverne og arbeidstakerne hadde faste og omfattende møter hvor instrumentene ble diskutert. En del av de faste møtene i komiteen måtte også avlyses og utsettes fordi det dukket opp problemer som partene fant det nødvendig å diskutere ytterligere før de kunne drøftes i plenum.

På myndighetssiden var det faste møter i flere forskjellige grupper, bl a EU og IMEC. Norge deltok i den generelle IMEC-gruppen som ble ledet av Canada. Det ble også opprettet en såkalt IMEC-pluss gruppe for medlemmer av kontraktsarbeidskomiteen, som ble koordinert av USA og Norge i fellesskap. Denne gruppen var i praksis åpen for alle representanter for myndighetene og var et nyttig forum for å diskutere synspunkter før disse ble tatt opp i plenum. Det ble ikke gjort noe forsøk på å få til et felles standpunkt i enkeltsaker. Møtene fant i hovedsak sted samtidig med EU-gruppens møter noe som gjorde et nordisk samarbeid vanskelig.

Hyppige møter i komiteen og gruppene begrenset muligheten for utveksling av synspunkter mellom myndighetene og partene. De uformelle samtaler og innspill om temaet som fant sted i pauser og under komiteemøtene ble imidlertid oppfattet som nyttige for representanten for norske myndigheter.

Forholdet til gjeldende norsk regelverk

Norske myndigheter uttalte seg negativt til forslaget i spørreskriftet fra ILO våren 1996. Dette skyldes det faktum at forslaget syntes å etablere en ny persongruppe mellom «arbeidstaker» og «selvstendig næringsdrivende», med færre rettigheter enn det arbeidstakere har etter norsk rett. Etablering av en slik mellomgruppe kan vanskelig anses for å være i samsvar med utviklingen innenfor norsk arbeidsrett. Det gjeldende prinsipp er at enhver som utfører arbeid i annens tjeneste skal anses for å være arbeidstaker, med de rettigheter og forpliktelser dette innebærer. Å skille ut en gruppe som ikke kan anses for å «utføre arbeid i annens tjeneste» som en type «lett arbeidstaker» med begrensede rettighet er lite tilfredsstillende for norske myndigheter.

På tross av den konsensus som forelå i komiteen om at intensjonen ikke var å etablere en ny slik gruppe, er det høyst uklart om dette er unngått ved de formuleringer som er valgt. Dette vil avhenge av tolkningen av «kontraktsarbeid» i forhold til de eksisterende definisjoner i medlemsstatene av «arbeidstaker». For norsk retts vedkommende kan det for eksempel tenkes at utøvere av tradisjonelle selvstendige yrker, som f eks elektrikere, rørlegger, murere, advokater, revisorer, i mange tilfeller må anses som «kontraktsarbeider» i forhold til brukervirksomheten og ikke som selvstendige næringsdrivende. I stedet for å gi aksept for en slik ny persongruppe på arbeidsmarkedet, kunne en bedre løsning være å klargjøre arbeidstakerbegrepet i en ILO-konvensjon.

De rettigheter som instrumentene gir «kontraktsarbeidere» er i hovedsak i samsvar med de rettigheter norske arbeidstakere har etter lov, tariffavtaler og praksis i arbeidslivet. Enkelte av de punkter som er behandlet i instrumentene har imidlertid tradisjonelt ikke vært gjenstand for lovgivning, men har vært overlatt til partenes autonomi og praksis. Dette gjelder f eks lønnsforhold, organisasjonsretten, retten til å forhandle kollektivt, adgangen til å erstatte streikende arbeidstakere med andre etc. Instrumentene er fleksible når det gjelder implementeringsmåte, og den norske praksis kan derfor være i samsvar med de krav som gjelder.

Dersom begrepet «kontraktsarbeider» i de endelige instrumentene helt eller delvis omfatter personer som faller utenfor arbeidstakerbegrepet vil en norsk ratifikasjon nødvendiggjøre omfattende endringer i gjeldende rett for at andre enn «arbeidstakere» skal være vernet av arbeidstakerrettighetene.

I hvilken grad det er nødvendig med norske lovendringer for å kunne ratifisere instrumentene er derfor både avhengig av fortolkningen av «kontraktsarbeid» og av utformingen av de endelige tekster. De formuleringer som er valgt ved førstegangsbehandlingen kan etter departementet vurdering ikke forstås slik at «kontraktsarbeiderne» i sin helhet vil falle inn under arbeidstakerbegrepet. Utfallet av andregangsbehandling av saken er på denne bakgrunn av stor betydning.

Videre oppfølging

Den internasjonal arbeidskonferansen 1997 vedtok at de forslagene som er fremkommet i komiteens arbeid skal andregangsbehandles på Den internasjonale arbeidskonferansen 1998. På tross av grunnleggende uenighet på en rekke punkter synes det klart at alle de tre parter er villige til å søke å forbedre de tekster som foreligger før instrumentene kan anses som endelige.

For at arbeidet i komiteen neste år skal kunne være mest mulig fruktbar vil det kreve en del forarbeider av alle parter. På myndighetssiden er det tatt initiativ til samarbeid på nordisk nivå. Det er også åpnet for uformelle samtaler og informasjonsflyt mellom myndighetene og partene på norsk nivå. En samlet holdning fra Norden på de punkter som anses som viktigst for oss vil kunne bidra til utvikling av en tekst som er i samsvar med våre interesser og som det vil være mulig å oppnå enighet om å ratifisere.

Instrument for endring av ILOs konstitusjon

Arbeidskonferansen nedsatte en egen komite til å vurdere et forslag fra Styret til endring i ILOs konstitusjon. Komiteen vurderte også visse endringer i Forretningsordenen for konferansen, som ville være en nødvendig følge av endringen i konstitusjonen.

Bro-Matthew Shinguadja (regjeringsrepr. fra Namibia) ble valgt il formann og rapportør for komiteen, med Daniel Funes de Rioja (Argentina) og Khursid Ahmed (Pakistan) som viseformenn fra hhv arbeidsgiver- og arbeidstakergruppen. Fra norsk side deltok avdelingsdirektør Øyvind Vidnes, KAD, sekretær Evy Buverud Pedersen, L.O. og direktør Erik Hoff, NHO.

Bakgrunnen for endringen i konstitusjonen var at reglene hittil ikke har gitt mulighet for å oppheve konvensjoner som er blitt foreldet. En arbeidsgruppe under ILOs styre har foretatt en grundig gjennomgang av et stort antall eldre konvensjoner og kommet til at flere av disse er helt foreldet og derfor ikke bør inngå blant ILOs instrumenter. Styret har på denne bakgrunn foreslått en ny paragraf 9 i ILOs konstitusjon, som innebærer at ILOs Arbeidskonferanse, med 2/3 flertall kan oppheve en konvensjon som må anses foreldet. vilkåret er at konvensjonen har mistet sin hensikt og ikke lenger gir noe positivt bidrag til å nå ILOs målsettinger. Slike vedtak kan bare treffes av konferansen etter forslag fra ILOs styre. Komiteen vedtok med stort flertall å fremme denne endringen for Arbeidskonferansen. Samtidig foreslo den visse nye regler i Forretningsordenen om hvordan slike saker skal behandles på konferansen. De foreslåtte endringene ble vedtatt med stort flertall av Arbeidskonferansen 19. juni 1997.

Fullmaktskomiteen

I Fullmaktskomiteen sitter kun tre medlemmer, dvs. en fra hver gruppe. I år utgjorde disse tre Fullmaktskomiteen: Leder av Komiteen M. Salmenpera, regjeringsrepresentant Finland; D. Funes de Rioja, arbeidsgiverrepresentant, Argentina og C. Gray, arbeidstakerrepresentant, USA.

Som vanlig var det fremsatt flere klager mot de forskjellige lands oppnevninger.

Komiteen vedtok imidlertid enstemmig også i år - noe som den vanligvis gjør - ikke å foreslå noen underkjenning av fullmaktene i disse tilfellene. Når denne Komiteen er enstemmig om å godta en fullmakt, dvs. den går i mot forslaget om underkjenning av fullmakten, kan konferansen bare ta dens konklusjoner til etterretning uten noen diskusjon i det hele tatt.

Konferansen tok derfor rapportene fra Fullmaktskomiteen til etterretning uten noen diskusjon og votering i plenum.

Vestlige samrådsmøter og nordisk samarbeid

Som vanlig ble det holdt en rekke samrådsmøter mellom regjeringsutsendingene fra de vestlige land med markedsøkonomi (IMEC-landene), i alt 25 land. Møtene fungerer svært godt mht utveksling av informasjon og samordning av felles standpunkter i viktige saker.

IMEC-landene holdt også noen rent faglige møter med de øst-europeiske landene for utveksling av synspunkter.

Det var som vanlig nært samarbeid mellom de nordiske regjeringsdelegasjonene under konferansen, og det ble holdt flere felles nordiske innlegg.

Det ble også holdt ukentlige fellesmøter av de nordiske regjeringsdelegasjoner.

I løpet av konferansen - i forbindelse med statsråd Opseths besøk - ble det holdt et møte der hele den norske trepartsdelegasjonen deltok samlet for utveksling av opplysninger og der det ble orientert om arbeidet i de ulike komiteene og i plenum.

Oslo, oktober 1997

Øyvind Vidnes

Odd Bruaas

Fordeling av de norske delegasjonsmedlemmene på komiteene:

Intervention in the Plenary Session June 17, 1997

Erik Hoff, Employers' delegate, Norway

This speaker has one strong motivation:

• to help to make the ILO perform better

• to help the ILO to become a more result oriented organisation

• to help to improve ILOs position in the eyes of the members and the public.

In other words: to make the ILO more attractive.

The ILO stands on two legs mainly:

• Technical cooperation and

• Standard setting

The technical cooperation leg is probably of high quality. Even so, we shall try to improve it; Governing Body - Constituents & Office - in constructive cooperation.

As for the standard setting leg, however, we are faced with considerable problems and challenges.

Let us be frank:

• Several ILO standards are out of date

• Scores of ILO conventions are not ratified - and what is worse, - they are ignored by those countries which they were meant to help.

• Working methods in the Governing Body and the Conference are such that we more than often have conclusions of poor value for real life.

I venture to point to a few examples:

Selection of items for the agenda of the Conference

We must controle our appetite for new issues. A proposal for a new instrument should satisfy the need for usefulness and have wide support. If not, we will be guilty of killing the ILO from within.

The reaching of conclusions

It has become the habit of the ILO during long years to revert to voting. We vote in the Plenary and in the Committees. Sometimes voting can be defended, of course.

But far too often in this Organisation voting is a primitive method of forcing one's will on a big minority or on one of the other groups.

In dealing with labour market issues, this is nothing but shooting ourselves in our own leg. And what is more; we all know it.We know it from our own experience in our own countries. We know that negociations that end in agreement are the only ones that guarantee respect and loyal follow up in every day's working life.

The workers and the employers know this. Governments mostly, as well.

So the key word is consensus.

Let us enter the new face of ILO standard setting in the spirit and practice of consensus. And let us avoid voting each other down.

Decisions on Conventions

Again, let us be honest to each other:

An impressive number of governments vote for conventions in the Conference Plenary - conventions they never intend to ratify - or even try to ratify. Now and then one suspects them of rallying behind the workers when in Geneva and supporting the employers when back to real life at home. This bad habit must be stopped.

We'd better make another effort to establish a link between voting and ratification.

I appeal to our colleagues from Africa, Asia and Latin America to give strong signals on what sort of conventions they need - and how the conventions should be tailored to suit them and to enable them to ratify them.

I wish that the ILO gets itself out of playing useless games, in particular the one where European constituents turn convention production into vicious circles of selfsatisfaction, which is of little or no use to those workers of the world who really need our full support.

Revision

A main danger for the ILO standard setting is that it partly is out of date. It becomes irrelevant for modern politics and modern working life. ILO becomes marginalized.

Therefore:

Let us put full speed to the revision of conventions - particularly the important conventions - and above all the core conventions - which will be an embarrassment if they are not fully in line with contemporary legal thinking.

I give you a fresh example:

Norway was condemned half a dozen times in the last few years by the ILO with reference to the Freedom of Association Convention.

The Norwegian Supreme Court ruled on 10 April 1997 that it is the principles ratified and the legal practice that matter, and not the many static interpretations by a committee of the ILO. We will see more of this if the ILO does not move into our own time.

I finish by some words to our colleagues on the workers' benches:

You can trust us in the effort to bring standards up to date without you risking a loss of your achieved basic rights.