Tolkningsuttalelse - rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12

Saksnr. 201005522 EP IKR/JLE
Dato: 09.02.2011


 

Tolkningsuttalelse - rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12


1. Vi viser til Deres brev 12. april 2010. Spørsmålet er om en praksis der en rettighetshaver (komponist) overdrar sitt krav på TONO-vederlag til musikkforlaget til sikkerhet for utbetalt forskudd, er i strid med forbudet i lov 14. august 1918 nr. 4 om rettergangsordningens ikrafttræden § 12.

2. Rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12 første ledd første punktum er et lovbestemt unntak fra prinsippet om at fordringer fritt kan omsettes. Det følger av bestemmelsen at uforfalt fordring på lønn eller annen ytelse som nevnt i dekningsloven § 2-7 ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Dekningsloven § 2-7 gjelder adgangen til å ta utlegg, og angir hvilke krav det kan tas utlegg i. Etter § 2-7 annet ledd bokstav a omfatter dette ”annet vederlag for personlig arbeid, herunder tilsvarende arbeidsgodtgjørelse for utnytting av skyldnerens åndsverk, oppfinnelser m m”. Etter ordlyden vil et uforfalt TONO-vederlag omfattes av forbudet i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12.

Forbudet i § 12 gjelder ikke motregning, jf. Ot.prp. nr. 27 (1974-75) s. 41. En arbeidsgiver som betaler forskudd på lønn til en arbeidstaker, kan holde igjen senere utbetalinger til dekning av forskuddet, innenfor rammene av arbeidsavtalen og arbeidsmiljøloven.

Et unntak fra forbudet mot overdragelse eller pantsettelse av uforfalte fordringer følger av rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12 annet ledd, som lyder:

”Overdragelse av uforfalt fordring på trygd, pensjon eller annen ytelse som nevnt i lov om fordringshavernes dekningsrett § 2-7 annet ledd bokstav b, c og e og som er bestemt til vanlig underhold, kan likevel skje til pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lønn, stønad til vanlig underhold eller liknende ytelser til vedkommende for samme tidsrom.”

Unntaket gjelder etter sin ordlyd ikke krav på vederlag for utnyttelse av åndsverk mv.

Det er opplyst i henvendelsen hit at TONO av praktiske årsaker utbetaler vederlag to til tre ganger i året. Vi har ikke vurdert nærmere når et krav på vederlag for utnyttelse av åndsverk kan regnes som forfalt, slik at en overdragelse dermed ville falle utenfor forbudet i § 12. (I det følgende legger vi til grunn at kravene ikke kan regnes som forfalt når forskudd utbetales og TONO-vederlaget overdras til musikkforlaget.)

3. Med unntak av at bestemmelsen i dekningsloven § 2-7 tidligere fulgte av samme lov § 2-5, slik at rettergangsordningens ikrafttredelseslov i stedet viste til § 2-5, fikk § 12 sin nåværende ordlyd ved lov 13. juni 1975 nr. 37 om fordringshavernes dekningsrett. Denne loven er videreført i dekningsloven 1984 kapittel 2.

Frem til 1975-loven viste § 12 til tvangsfullbyrdelsesloven 1915 §§ 71 og 72. Disse bestemmelsene omfattet ikke vederlag for utnyttelse av åndsverk, oppfinnelser mv. Ved lovendringen i 1975 ble regelen om åndsverk mv. innført i dekningsloven, og rettergangsordningens ikrafttredelseslov fikk sin nåværende form. Forarbeidene til denne loven har dermed særlig interesse. Ot.prp. nr. 27 (1974-75) drøfter både inkluderingen av bestemmelsen om åndsverk mv. i dekningslovens regler om beslag og den nærmere utformingen av overdragelses- og pantsettelsesforbudet i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12.

Når det gjelder utformingen av dekningsloven § 2-5 (senere § 2-7), hadde Konkurslovutvalget foreslått at vederlag for utnyttelsen av skyldnerens åndsverk, oppfinnelser mv. skulle stå i samme stilling som lønn og annet vederlag for personlig arbeid, jf. NOU 1972: 20 s. 257. I høringsrunden ga Advokatforeningen uttrykk for at det ikke var grunn til å sette slike formuesgoder i en særstilling (riktignok under henvisning til de ”nuværende samfunnsforhold”), jf. Ot.prp. nr. 27 (1974-75) s. 22. Forslaget ble fulgt opp av Justisdepartementet, som uttalte at det kunne være grunn til å se skyldnerens krav på vederlag for utnytting av sine åndsverk mv. under samme synsvinkel som vederlag for personlig arbeid for øvrig, men at opphavsrettigheter på mange måter står i en særstilling, slik at det var behov for å nevne disse særskilt i lovteksten (ibid.). Slik vi leser denne uttalelsen, var det behov for å nevne åndsverk mv. i ordlyden for å unngå tvil om dette lå innenfor ”annet vederlag for personlig arbeid”. For øvrig stod ikke slike krav i noen særstilling.

Til endringen av rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12 var det særlig utformingen av unntaket fra overdragelses- og pantsettelsesforbudet i annet ledd som ble drøftet. Det fremgår at formålet med unntaket var en oppmyking av overdragelsesforbudet for uforfalte krav i visse situasjoner. Imidlertid tok unntaket særlig sikte på å unngå “dobbeltdekning”. I Justisdepartementets høringsnotat i saken ble problemstillingen beskrevet slik, gjengitt fra Ot.prp. nr. 27 (1974-75) s. 41:

”Bestemmelsen [i § 12] har en viktig funksjon for så vidt de uforfalte fordringer det er tale om, virkelig utgjør en persons eksistensgrunnlag. Denne begrunnelse slår imidlertid ikke til i tilfelle hvor den berettigede på annen måte er sikret midler til livsopphold, f. eks. ved regler om lønn under sykdom, ved ytelser etter lov om sosial omsorg m. v. I de sistnevnte tilfelle kan regelen i rl. ikrl. § 12 (…) virke unødig restriktiv, idet den kan føre til at vedkommende får “dobbeltdekning” for visse tidsrom. Det forslag som fremmes (…) tar sikte på å åpne adgang til i visse tilfelle å overdra fordring på trygd m. v., selv om fordringen er uforfalt, for å unngå slik dobbeltdekning.”

Forslaget om en oppmykning ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 27 (1974-75), og på s. 43 ble det uttalt at man tok sikte på ”å begrense regelen til ‘dobbeltdekningstilfellene’”. Det var ikke tale om en generell oppmykning av forbudet. Det ble vurdert om andre typer krav enn de nevnt i § 2-7 annet ledd bokstav b, c og e også burde unntas fra overdragelsesforbudet, men ikke fremmet forslag om det. Dermed ble det også tatt stilling til om krav under bokstav a, herunder vederlag for utnyttelse av åndsverk mv., skulle omfattes av unntaket.

4. Samlet sett er det etter vår vurdering ikke grunnlag for å forstå rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12, jf. henvisningen til dekningsloven § 2-7, på annen måte enn det som følger av ordlyden. Dette synet har også støtte i forarbeidene.

Det er fremhevet i henvendelsen hit at man står fritt til å overdra selve åndsverket, og at man da bør kunne gjøre det mindre – overdra krav som gjelder utnyttelsen av åndsverket. Dette gjelder tilsvarende på andre områder. En selvstendig næringsdrivende som ikke kan overdra uforfalt arbeidsgodtgjørelse kan fritt overdra virksomheten. Det kan like fullt være gode grunner for et overdragelsesforbud når det gjelder uforfalt krav på lønn mv.

Vi peker på at forbudet i § 12 gjelder ”arbeidsgodtgjørelse”. Dersom vederlaget overstiger det som må regnes som ”arbeidsgodtgjørelse”, vil det være adgang til å overdra denne delen. Sammensatte vederlagskrav som bygger på utnyttelse av åndsverk mv., er særlig omtalt i Ot.prp. nr. 27 (1974-75) på s. 22:

”Også ved slike vederlagskrav må det vurderes hvorvidt kravet i sin helhet må tilskrives skyldnerens egen arbeidsinnsats eller om vederlagskravet delvis skyldes andre faktorer slik at vederlaget bare for det øvrige omfattes av regelen.”

Drøftelsen knytter seg her til adgangen til å nedlegge utleggstrekk, men vil også ha betydning for omfanget av forbudet i § 12. Se for øvrig også Vibeke Løvold, Utleggstrekk (Oslo 2008), s. 50 flg., særlig s. 52 flg.

 

Til toppen