Barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land

Alle barn i Norge skal beskyttes mot overgrep og omsorgssvikt. Dette gjelder uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsstatus eller bakgrunn.

Som følge av internasjonalisering og økt innvandring har stadig flere barn i Norge tilknytning til andre land. Barnevernssaker som omhandler barn som har sterk tilknytning til andre land kan være utfordrende for barnevernstjenesten å håndtere.

Sakene kan være vanskelig å få tilstrekkelig utredet og det kan være krevende å vurdere hvilke tiltak som vil være til barnets beste.

1. juli 2016 ble Norge tilsluttet Haagkonvensjonen 1996. Konvensjonen legger til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonsstater i barnevernsaker og foreldretvister. Konvensjonens regler gjør det blant annet enklere for barneverntjenestene å innhente informasjon om barnet og barnets slektninger i utlandet.

Barnevernsloven er også endret som følge av tilslutningen til konvensjonen. Barn kan nå plasseres i fosterhjem eller institusjon i et annet konvensjonsland som et frivillig hjelpetiltak, og barnevernsaker kan overføres til et annet konvensjonsland hvis det er til barnets beste.

Bufdir er utpekt som norsk sentralmyndighet for konvensjonen og skal bistå kommunal barneverntjeneste i håndteringen av enkeltsaker. Sentralmyndigheten kan også gi veiledning til kommunene i barnevernssaker med tilknytning til land som ikke er tilsluttet konvensjonen. 

Norge inngår ikke bilaterale avtaler på barnevernsområdet, barnevernssaker må løses innenfor rammene av norsk lov.

Departementet har utarbeidet retningslinjer om behandlingen av barnevernsaker der barn har tilknytning til andre land.

Retningslinjene gir blant annet veiledning til kommunene om samarbeid med andre lands myndigheter og om konsulær bistand i barnevernsaker.

Utenlandske ambassader er ikke part i barnevernsaken, men dersom foreldrene samtykker, kan utenlandske myndigheters representanter bistå foreldrene i en norsk barnevernsak.

Bufdir har fått i oppdrag å revidere retningslinjene slik at endringene som følge av norsk tiltredelse til Haagkonvensjonen 1996 og sentralmyndighetens oppgaver og veiledningsrolle, fremgår av rundskrivet.