Rusmiddelfeltet

Det overordnede målet med rusmiddelpolitikken er å redusere de negative konsekvensene rusmiddelbruk har for enkeltpersoner, tredjepersoner og samfunn.Hovedansvaret for alkohol- og narkotikapolitikken (rusmiddelpolitikken) er forankret i Helse- og omsorgsdepartementet.

Skadelig og risikofull rusmiddelbruk og rusbrukslidelser har store samfunnsmessige konsekvenser, for den enkelte og de pårørende. Bruk av alkohol og illegale rusmidler er blant de viktigste risikofaktorene for å dø før fylte 70 år i Norge og resultater fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet viser at rusbrukslidelser bidrar betydelig til helsetap (sykelighet) og tapte leveår både globalt og i den norske befolkningen. Forekomsten av alkoholbrukslidelser er betydelig høyere enn for andre rusbrukslidelser.

Personer med rusmiddelrelaterte problemer har rett til verdige liv med god tilgang på behandling og oppfølging, deltakelse i arbeid og meningsfull aktivitet. Tjenestene som gis skal være, tilgjengelige, helhetlige, koordinerte og individuelt tilpassede.

Kommunene har en sentral rolle i det helsefremmende og forebyggende arbeidet på rusfeltet og skal gi nødvendige og faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Det er en klar sammenheng mellom psykiske problemer og lidelser og rusmiddelbruk og rusbrukslidelser. En høy andel av pasienter i rusbehandling har også en psykisk lidelse, og derfor er det kommunale rusarbeidet ofte samorganisert med den psykiske helsetjenesten i kommunen. Tjenestetilbudet følger av helse- og omsorgstjenesteloven og for personer med rusmiddelrelaterte problemer og rusbrukslidelser kan dette blant annet omfatte utredning og behandling, rådgivning og veiledning, psykososial støtte, herunder bistand til å fremskaffe bolig og yte oppfølging i egen bolig, og henvisning til tverrfaglig spesialisert rusbehandling i spesialisthelsetjenesten. I tillegg har sosialtjenesten en rekke ansvarsoppgaver, tjenester og tilbud som også omfatte personer med rusmiddelproblemer, herunder økonomiske ytelser, midlertidig botilbud mv.

Personer som står i fare for å utvikle, eller har utviklet rusproblematikk eller rusbrukslidelser, kan ofte ha behov for tjenester fra ulike instanser og nivåer for å oppnå god effekt av behandlingen og oppfølgingen som gis. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide med andre forvaltningsnivåer og sektorer for å gi forsvarlig hjelp, herunder samarbeid med spesialisthelsetjenesten om oppfølging før, under og etter institusjonsopphold, og med kriminalomsorgen ved løslatelse fra fengsel mv. Også samarbeidet med arbeids- og velfersforvaltningen står sentralt for eksempel gjennom tiltak for sosial- og arbeidsrettet rehabilitering mv.   

Spesialisthelsetjenesten har ansvaret for å tilby befolkningen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), jf. lov om spesialisthelsetjenester, § 2-1 5. ledd. At tjenestene er tverrfaglige, betyr at de skal utføres av personell med medisinsk, psykologisk og sosialfaglig kompetanse. Rusbehandling i spesialisthelsetjenesten omfatter øyeblikkelig hjelp (rusakuttmottak), avrusingstilbud, poliklinisk behandling, døgnbehandling, herunder institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelavhengige med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 til 10-4 og substitusjonsbehandling (LAR). Utredning og behandling i TSB kan foregå i poliklinikk, i regi av ambulante tjenester eller i forbindelse med døgninnleggelse. Pakkeforløp skal gi helhetlige behandlingsforløp der pasienten skal få mer innflytelse. Fra 1. januar 2019 ble tjenestene innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling organisert som pakkeforløp.

Samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er blant annet regulert i de lovpålagte samarbeidsavtalene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 6-1 og 6-2, samt forskrift om kommunal betaling for utskrivingsklare pasienter.