Spørsmål og svar om skog og klimamål

Norge har som mål å redusere utslippet av klimagasser med minst 50 til 55 prosent innen 2030. Norges klimamål er økonomidekkende, og omfatter utslipp og opptak fra norsk territorium. Målet omfatter også CO2-opptak i skog.

Norge har inngått en klimaavtale med EU for å samarbeide for å oppfylle målet. Avtalen innebærer at Norge deltar i EUs klimaregelverk som er delt inn i tre pilarer: 1) Ikke-kvotepliktige utslipp, 2) kvotepliktige utslipp og 3) skog og arealbrukssektoren. CO2-opptaket i skog er med i den tredje pilaren, og vi har egne regler for hvordan opptaket skal regnes inn.

Det er viktig å skille mellom Norges overordnede mål som er meldt inn til Parisavtalen (der Norge har et selvstendig mål, det er ikke felles med EU) og EUs klimaregelverk som vi har knyttet oss til gjennom klimaavtalen med EU. Klimaregelverkene og samarbeidet med EU strukturerer utslippene og opptakene i tre pilarer med egne forpliktelser for hver pilar. Samlet sett vil det bidra til oppfyllelse av det overordnede målet på minst 50 og opp mot 55 prosent.

images0id9.png

Les mer om Norges ulike klimamål her.

Spørsmål og svar om skog og klimamål.

Svar:

På landområdene våre foregår det både CO2-opptak og klimagassutslipp. Levende vekster, som trær, busker og gress tar opp og lagrer karbon bl.a. i jord, røtter og blader. Utslipp skjer eksempelvis når biomassen brytes ned naturlig, fjernes eller brennes av mennesker.

For å systematisere de ulike landområdene, deles områdene i dagens EU-regelverk inn i seks kategorier: Avskoging, påskoging, forvaltet eksisterende skog, dyrka mark, beite og våtmark.

Litt forenklet kan man forklare forskjellen på skogkategoriene slik: Avskoging omfatter utslipp fra skog som gjøres om til for eksempel fritidsbolig eller vei. Påskoging omfatter planting av ny skog og naturlig gjengroing, dvs. primært opptak i ny skog der det ikke, eller i liten grad fantes skog fra før. Forvaltet eksisterende skog omfatter både utslipp fra trær som hogges eller dør, og opptak fra trær som vokser. Dette er skogsområder som ikke endrer bruksformål, men forblir skog.

Våtmarker tar opp noe CO2 årlig, men er først og fremst store karbonlagre. Et karbonlager er en oppsamling av karbon, det vil si at karbondioksid (CO2) tas ut av atmosfæren og lagres over kort eller lang tid. Om man drenerer en myr, vil man slippe ut klimagasser fra dette lageret.

Forvaltning av dyrka mark kan gi noe CO2-opptak, men bruken kan også gi klimagassutslipp. Det samme gjelder for beite.

Svar:

Ja. Klimamålet gjelder alle utslipp og opptak, både kvotepliktige, ikke-kvotepliktige og opptak og utslipp fra skog og arealbruk.

Norges klimamål under Parisavtalen inkluderer ikke CO2-opptak og utslipp fra skog- og arealbruk i referanseåret 1990. Forventet bidrag fra skog og arealbruk i målåret 2030 settes i utgangspunktet til null.

Norge vil i rapportering på måloppnåelse telle med effekten av ny politikk og tiltak i skog- og arealbrukssektoren, det vil si mer-opptak eller økte utslipp fra skog- og arealbrukssektoren. Norge har i sin innmelding under Parisavtalen vist til samarbeidet med EU og gjennomføringsregelverket der. I rapporteringen under Parisavtalen er det en mulighet for Norge å bygge på samarbeidet med EU i skog- og arealsbrukssektoren (LULUCF-regelverket) for å vise effekten av ny politikk og tiltak i skog- og arealbrukssektoren.

EU har meldt inn et forsterket mål som blir regnet på en annen måte enn det forsterkede målet Norge har meldt inn.  Dette gir ingen føring for Norge sitt mål. Dette er fordi Norge og EU er selvstendige parter under Parisavtalen og har meldt inn hvert sitt separate mål.

Det finnes forskjellige metoder å regne CO2-opptak i skog på. En metode er å inkludere det fulle bidraget fra skog og arealbrukssektoren i referanseåret (1990) og målåret (2030). Det vil si at det fulle bidraget fra skog og arealbruk inkluderes i referanseåret når ambisjonsnivået settes, samtidig som det fulle bidraget fra arealbrukssektoren kan bidra til måloppnåelse. Det er slik EU regner sitt nye forsterkede mål.

En annen variant er å ikke regne det fulle bidraget fra skog og arealbrukssektoren i referanseåret inkluderes i referanseåret når ambisjonsnivået beregnes eller opp mot målet. Isteden regnes mer-opptaket som følge av ny politikk inn i måloppnåelsen. Det er slik Norge regner sitt mål. EU regnet også slik før de forsterket sitt mål og gikk over til ny tilnærming.

En måte å regne dette mer-opptaket på er å legge til grunn en referansebane som modellerer hvordan skogen vil vokse og hogges framover i tid basert på en gitt referanseperiode. Avvik fra denne referansebanen avgjør om man får bokført utslipp eller opptak mot målet.

 

De forskjellige regnemåtene gir forskjellig utfall.

Norge meldte inn et klimamål på minst 40 prosent utslippskutt under Parisavtalen i 2015. Det samme gjorde EU. Da man bestemte ambisjonsnivået for målet inkluderte hverken Norge eller EU det fulle netto-opptaket i skogen i referanseåret eller målåret. Tilnærmingen tilsa at kun et eventuelt mer-opptak eller utslipp som følge av ny politikk regnes opp mot målet.

I februar 2020 meldte Norge inn et forsterket mål på minst 50 opp mot 55 prosent utslippsreduksjon innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå under Parisavtalen. Målet ble meldt inn innen fristen i Parisavtalen. Vi la samme tilnærming for CO2-opptak i skog til grunn som ved forrige mål.I desember 2020 meldte EU inn sitt forsterkede klimamål på 55 prosent netto-utslippskutt under Parisavtalen. De la nye regneregler til grunn for opptak i skogen. De vil regne inn hele bidraget fra skog og arealbrukssektoren både i referanseåret (1990) og i målåret (2030) – og ikke bare mer-opptaket slik de gjorde i sitt forrige klimamål.

Norge har et stort netto-opptak av CO2 i skog sammenlignet med de totale norske utslippene, og det er forventet å være betydelig større i 2030 enn i 1990. Det store opptaket kommer hovedsakelig av den storstilte skogplantingen etter krigen, noe som har gitt et økende opptak siden 1990 og frem til 2009. I EU er CO2-opptaket i skog noe nedadgående, og opptaket er mye mindre sammenlignet med de totale utslippene.

Både Norge og EU har satt sine individuelle mål på visse kriterier. Spillereglene og ambisjonsnivået var avklart før start – inkludert hvordan skog og annen arealbruk kunne bidra. Hvis Norge nå i etterkant av innsendt mål skulle byttet til samme regnemåte som EU, men uten å endre måltallet, ville det vært en betydelig reduksjon i ambisjonene for utslippskutt. Det kunne medført at Norge kunne sluppet ut 10 millioner tonn CO2-ekvivalenter ekstra til atmosfæren.

Svar:

Ja. Ifølge Parisavtalen er partene juridisk forpliktet til å melde inn klimamål, kalt nasjonalt fastsatte bidrag (artikkel 4.2). Dette skal gjøres hvert femte år (artikkel 4.9) og partene skal gi nødvendig informasjon for klarhet, åpenhet og forståelse om målet (artikkel 4.8). Partene skal så rapportere fremgang på målet (artikkel 13). Disse bestemmelsene er formulert som skal-forpliktelser. De nasjonalt fastsatte bidragene skal følge prinsippene om en økning av ambisjonsnivået fra forrige nasjonalt fastsatte bidrag, og være uttrykk for landets høyeste mulige ambisjon (artikkel 4.3).

 

Disse to prinsippene er ikke direkte juridisk bindende, men de er uttrykk for viktige prinsipper som Parisavtalen er bygget på. Hvis et land ikke tar hensyn til prinsippene ved innmelding av nasjonalt fastsatt bidrag vil innebære et brudd med Parisavtalens prinsipper og intensjon. Med andre ord, å melde inn et vesentlig svekket mål vil ikke være et brudd på en "skal"-bestemmelse i Parisavtalen – men det vil være et klart brudd på Parisavtalens prinsipper.

 

Slik Parisavtalen er bygd opp er mekanismen med å melde inn nye og forsterkede mål hvert femte år et av avtalens viktigste elementer. Oppnåelse av Parisavtalens temperaturmål forutsetter at land vil forsterke sin innsats over tid.

Svar:

Spørsmålene og svarene over knytter seg til Norges overordnede klimamål under Parisavtalen. Dette spørsmålet, og de påfølgende spørsmålene, gjelder klimasamarbeidet med EU og skog og arealbruksregelverket. Altså et målnivå lavere (jf. figur 1).

 

Forpliktelsen om netto null utslipp fra skog og arealbruk følger av EU-regelverket om denne sektoren (LULUCF-regelverket). Forpliktelsen gjelder for hvert av medlemslandene i EU, samt Norge og Island. Det er egne regneregler for de seks arealkategoriene som nevnes innledningsvis, og er likt for alle landene.

 

Nå som EU har forsterket sitt overordnede klimamål for 2030 til minst 55 prosent netto-utslippsreduksjon, vil de også revidere klimaregelverkene for å sikre at de når det forsterkede målet. Dette inkluderer regelverkene for kvotepliktige utslipp, innsatsfordelingsforordningen (ikke kvotepliktig utslipp som transport, jordbruk, mm) og skog og arealbruksregelverket. Kommisjonen vil legge frem et forslag til endrede klimaregelverk i juni 2021. Deretter må Kommisjonen bli enig med Rådet og Parlamentet. Det vil dermed ta flere år før EUs forsterkete klimaregelverk vil kunne settes i verk. Vi vet ikke enda hvilke konkrete regneregler for CO2-opptak som vil gjelde for enkeltlandene, men det er sannsynlig at EU vil vedta sterkere incentiver for å øke CO2-opptaket. Årsaken er at EUs opptak er synkende.

 

Etter regelverket er formelt vedtatt i EU, må Norge vurdere om og eventuelt hvordan det reviderte regelverket skal gjelde for Norge.

Svar:

EU-regelverket har forskjellige bokføringsregler for påskoging, avskoging og forvaltet eksisterende skog.

 

Ved påskoging (ny skog gjennom planting eller gjengroing på områder som ikke er skog idag) bokfører vi hele CO2-opptaket i den nye skogen. Ved avskoging (omdisponering av skog til f.eks. utbygging eller jordbruk) bokfører vi hele klimagassutslippet fra avskogingen.

 

For den eksisterende skogen ("forvaltet skog") er det mer komplisert:

CO2-opptaket i skogen sammenlignes med en modellert framoverskuende referansebane. Det er et slags for "business-as-usual" scenario, eller prognose, som beregner årlige netto opptak i perioden 2021-2025. Til grunn for modelleringene ligger en fortsettelse av måten skogen ble forvaltet på i perioden 2000 – 2009. Modellene tar også hensyn til skogens alder og forventede økte eller synkende opptak.

 

Det er avvik fra denne referansebanen som avgjør om landene får bokført et utslipp eller opptak.

 

Norges referansebane er på om lag 26 millioner tonn CO2-opptak årlig. Hvis man iverksetter ny politikk som gjør at opptaket blir for eksempel 28 millioner tonn, kan man bokføre et opptak på 2 millioner tonn. Dette overskuddet kan brukes til å "nøytralisere" 2 millioner tonn utslipp fra eksempelvis varig avskoging. Hvis skogen derimot tar opp eksempelvis 25 millioner tonn CO2, må man bokføre et utslipp på 1 million tonn. Referansebanen på 26 millioner tonn fungerer med andre ord som et slags nullpunkt man måler endringer ut fra.

 

Regelverket skal sikre at selve karbonlageret ("the mere presence of carbon stocks") er ekskludert fra bokføringen. Grunnen er at land må kutte utslipp og øke opptak ytterligere for å nå temperaturmåler i Parisavtalen. Ny politikk må på plass.

 

Ved å regne inn mer-opptaket, gir EU-regelverket incentiver til å øke opptaket. Et eventuelt økt opptak kan nemlig brukes til å "nøytralisere" utslippene fra for eksempel avskoging, drenering av myr, mm. som eksemplifisert over.

 

Hva er de norske klimamålene?