Spørsmål og svar

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Bakgrunn og enkelte spørsmål og svar om delelinjeavtalen – ”Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Den Russiske Føderasjon om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet”.

Hva går delelinjeavtalen av 15. september 2010 ut på?

Avtalen som ble undertegnet av den norske og den russiske utenriksminister 15. september 2010 fastsetter grenselinjen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet. Avtalen viderefører uendret det tette fiskerisamarbeidet mellom partene, og medfører ikke praktiske endringer for norske og russiske fiskeres muligheter til å fiske i Barentshavet. Endelig inneholder avtalen samarbeidsbestemmelser om petroleumsforekomster som strekker seg over linjen. Avtalen skal godkjennes av Stortinget og Dumaen før den kan tre i kraft.  

Hva er en maritim avgrensningslinje for kontinentalsokkel og 200 milssoner?

Avgrensningslinjen, også omtalt som delelinjen, avklarer jurisdiksjonsgrensene, dvs. grensene for partenes respektive myndighetsutøvelse, i det aktuelle havområdet. Den klargjør dermed bl.a. det geografiske anvendelsesområdet for henholdsvis norsk og russisk relevant lovgivning. Den griper dog ikke inn i det åpne havs friheter, blant annet den frie ferdsel for skipsfarten.  

Hva har vært bakgrunnen for forhandlingene?

Moderne folkerett gir kyststatene særlige rettigheter i 200 milssonene og på kontinentalsokkelen utenfor landterritoriet.  I Barentshavet og Polhavet var det slike sokkel- og soneområder som både Norge og Russland gjorde krav på.  Det oppsto dermed et omstridt område på 175 000 km². Dette ligger mellom den såkalte sektorlinjen som var utgangspunkt for det sovjetiske/russiske krav, og midtlinjen som var utgangspunkt for det norske krav.  Sektorlinjen er en linje som i hovedsak følger 32 grader østlig bredde nordover fra den russiske nordkystens vestligste punkt til polpunktet. Linjen har sitt opphav i et sovjetisk dekret av 1926 om anneksjon av territoriene mellom det russiske fastland og polpunktet.  Midtlinjen er en linje der hvert punkt på linjen ligger like langt fra henholdsvis norsk og russisk kyst.   Se kart med sektorlinje, midtlinje og det omstridte området (pdf).  

Hvor finner man reglene om 200-milssoner og kontinentalsokkel?

Dagens regler fremgår av FNs havrettskonvensjon av 1982, som både Norge og Russland er part i. I alt 159 av FNs 192 medlemsstater er part i Havrettskonvensjonen.  Les FNs havrettskonvensjon.  

Hva sier Havrettskonvensjonen om maritim avgrensning?

I henhold til Havrettskonvensjonen har alle kyststater automatisk en kontinentalsokkel på minimum 200 nautiske mil (370 km). Dersom den geologiske forlengelsen til havs mot de store havdyp strekker seg lenger ut, må dette godkjennes av den internasjonale kontinentalsokkelkommisjonen i New York. Norge oppnådde slik avklaring i mars 2009. Kyststatene har dessuten rett til ensidig å etablere 200-mils økonomiske soner.  Havrettskonvensjonen artikkel 74 har regler om avgrensningen av 200 milssoner mellom stater i tilfeller der to eller flere stater gjør gjeldende overlappende sonekrav.  Tilsvarende regler for overlappende kontinentalsokkelkrav finnes i artikkel 83.  

Hva mer sier folkeretten om hvordan man skal trekke grenselinjer mellom overlappende krav?

Særlig Den internasjonale domstol i Haag har bidratt til å klargjøre folkerettslig metode på dette området. Forenklet kan man si at det beregnes, som et første skritt, en midtlinje som et matematisk rimelig utgangspunkt. Deretter vurderes om det er særlige geografiske forhold som fører til at en midtlinje vil innebære et urimelig resultat. Særlig er det grunnlag for å justere eller flytte linjen dersom det er stor ulikhet i partenes kystlengder. Denne metode er i stor utstrekning konsolidert og presisert i Haag-domstolens rettspraksis. Samtidig gir folkeretten et visst rom for skjønn i forhandlinger mellom naboland.  

Hva vil skje med fiskeriene i det tidligere omstridte område?

Avgrensningstraktaten sikrer videreføring av det utmerkede fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland i hele Barentshavet. Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon vil fortsette sin helt sentrale rolle i forvaltningen av fiskeriressursene i Barentshavet. I og med enigheten om avgrensningslinjen er det ikke lenger behov for gråsoneavtalen, som er en midlertidig praktisk ordning for håndhevelse og kontroll i et avgrenset område i Barentshavet. Denne avtalen faller bort når avgrensningstraktaten trer i kraft.  

Hvilken betydning får avtalen for utnyttelse av eventuelle petroleumsforekomster i området?

Avtaleutkastet inneholder detaljerte regler og prosedyrer for å sikre en effektiv og ansvarlig forvaltning av petroleumsressurser i tilfeller der en enkelt olje- eller gassforekomst skulle vise seg å strekke seg over avgrensingslinjen, såkalte unitiseringsbestemmelser.  Disse er utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i andre avtaler.  Det har siden 1980-tallet vært enighet mellom norske og russiske myndigheter om at det ikke skal letes etter eller utvinnes petroleum i omstridt område (moratorium). Dette vil bortfalle når avtalen trer i kraft.  Hvilke petroleumsressurser som eventuelt måtte befinne seg i omstridt område har ikke vært tema under forhandlingene. Forhandlingene har vært basert på havrettslige regler og prinsipper for avgrensning av havområder.

Frequently asked questions