4 Generelt - bør dei pårørande få utvida rettar i straffesaka?

4.1 Gjeldande rett

Etter gjeldande rett har verken dei fornærma eller dei pårørande til den fornærma stilling som part i ei straffesak, slik den tiltalte har. Dei pårørande har heller ikkje dei same enkeltrettane som den fornærma sjølv har etter lova. Som det går fram av punkt 6.2.1, synest det å vere noko uklårt i praksis i kva for mon dei pårørande i straffesaker likevel kan gjere gjeldande dei rettane som den fornærma har.

Dei pårørande til den fornærma har heller ikkje krav på å få dekt reiseutgifter eller tapt arbeidsforteneste, slik vitne og sakkunnige har.

4.2 Forslaget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet tok departementet opp spørsmålet om nokre pårørande bør få nye rettar i straffesaka. Kva for pårørande og kva for rettar det er tale om, vil bli utdjupa i punkta 5 og 6.

Samstundes peika departementet i høyringsnotatet på side 10 på at ynsket om nye rettar til dei pårørande (og dei fornærma) bør sjåast i samanheng med målet om hurtigare handsaming av straffesaker (punkt 8 i proposisjonen her).

4.3 Høyringsinstansane sitt syn

Eit stort fleirtal av dei høyringsinstansane som uttalar seg om spørsmålet, meiner at dei pårørande bør få nye rettar i straffesaker. Dette gjeld Barne- og familiedepartementet, Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, riksadvokaten, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete, Politidirektoratet (POD), Agder politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt, Gudbrandsdal politidistrikt, Oslo politidistrikt, Romerike politidistrikt, Barneombodet, Likestillingsombodet, Den Norske Advokatforening, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Krisesentersekretariatet, Norges Kvinne- og familieforbund, Norsk forening for kriminalreform (KROM), Norsk krisesenterforbund, Norsk Kvinnesaksforening, Politiembetsmennenes Landsforening (PEL), Politiets fellesforbund, Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse, advokat Anne Kristine Bohinen, advokat Venil Katharina Thiis, advokat Anne Rita Meberg, advokat Hilde G. Guldbakke og advokat Marit Thorvaldsen. Riksadvokaten uttalar til dømes på generelt grunnlag:

«Det har vært stor oppmerksomhet omkring politiets kontakt med og behandling av pårørende i alvorlige straffesaker, ikke minst i forbindelse med drap og forsvinningssaker. Riksadvokaten er enig i at relasjonene til rammede familier er svært viktig, og alltid må søkes ivaretatt på best måte.»

Politiets fellesforbund meiner at:

«...ivaretakelsen av impliserte i straffesaker, særlig i mishandlings- / volds- og drapssaker må bli bedre enn i dag. Møtet med en formell institusjon som rettsvesenet, kan virke fremmedgjørende på mennesker. Dette gjelder særlig hvor de impliserte er pårørende til offer for en alvorlig straffbar handling. Viljen bak forslagene er positiv, og tiltakene er nødvendige.»

Berre KrFU og Kripos går direkte imot at dei pårørande skal få utvida rettar. Trondheim tingrett er òg generelt negativ.

KrFU grunngjev synet sitt slik:

«Vi frykter at man ved å formalisere de pårørendes rolle i en straffesak gir et moralsk klarsignal for interessen i å se gjerningspersonen bli påført et strengest mulig onde. Fornærmede og pårørende i en straffesak befinner seg ofte i en strekt følelsespreget situasjon. Dette er selvsagt forståelig. Bitterhet og opprørthet ved alvorlige lovbrudd er naturlig, særlig i saker om seksuallovbrudd, legemskrenkelser og drap. Disse følelsene må likevel ikke få konsekvenser for straffeprosessen. KrFU mener at det må fokuseres mer på psykiatriske tiltak overfor offeret og de etterlatte. Men vi frykter at å generelt legge til rette for at de pårørende skal ha en juridisk interesse i saken, vil føre til at de pårørende blir sendt et signal om at det å forfølge gjerningspersonen rettslig som del av sorgreaksjonen er moralsk akseptert.»

Kripos uttalar:

«Når det gjelder pårørende er stillingen annerledes. Det synes som om rettigheter gis som en del av sorgbearbeidingen. Sorgbearbeiding kan ikke være et sentralt hensyn innenfor straffeprosessens rammer, og bør ikke være domstolens eller påtalemyndighetens oppgave. Man finner ikke å kunne gi sin tilslutning til tanken om at pårørende skal gis de samme rettigheter til innsyn i sakens dokumenter som fornærmede.»

4.4 Departementet sitt syn no

Høyringa har styrka departementet i synet på at ei gruppe av dei fornærma sine pårørande bør få nokre nye rettar i straffesaker.

Departementet har likevel merka seg synspunkta til KrFU og Kripos. Departementet er samd i at omsynet til sorgarbeid ikkje kan gå føre andre sentrale omsyn i straffeprosessen. Det bør likevel vere mogleg å leggje opp prosessen slik at dei pårørande blir tekne betre i vare enn i dag. Framlegga i proposisjonen her har opphav i reglar som gjeld dei fornærma og vitne. Spørsmålet er om omsyna bak reglane òg er relevante for dei pårørande det er tale om, slik at det kan vere grunn til å utvide og/eller presisere virkeområdet til reglane.

Til KrFU si fråsegn om at framlegga i høyringsnotatet kan gje eit moralsk klarsignal for interessa i å sjå gjerningspersonen bli påførd eit strengast mogleg vonde, vil departementet peike på at ingen av framlegga rettar seg mot retten si handsaming av skuld- eller straffespørsmålet i saka. Departementet vil òg understreke at framlegget gjeld ei lita gruppe pårørande, som eit stykke på veg kan gjere gjeldande desse rettane allereie i dag. For nokre av forslaga er det difor tale om ei synleggjering. Departementet viser til punkt 6.2.1.