5 Kven bør få nye rettar?

5.1 Forslaget i høyringsnotatet

Departementet drøfta først kva for pårørande som bør få nye rettar (høyringsnotatet på side 3):

«Etter departementets syn er det lite aktuelt å gi alle pårørende i enhver straffesak nye rettigheter. Så lenge den fornærmede er i live, bør som hovedregel bare den fornærmede selv ha rettigheter i forbindelse med rettssaken. De pårørende har i disse sakene sjelden noe selvstendig behov for prosessuelle rettigheter. Samtidig vil det kunne komplisere saken om også de pårørende gis egne rettigheter.

En annen sak er at pårørende enkelte ganger selv er skadelidt i lovens forstand og dermed har de samme rettigheter som en fornærmet, jf. straffeprosessloven § 3. Det kan også være at de som foresatte kan opptre på vegne av en mindreårig fornærmet. Disse spørsmålene lar departementet ligge her.

Det ville også være å gå for langt å gi prosessuelle rettigheter til de pårørende i alle straffesaker hvor den fornærmede er død, uavhengig av om dødsfallet er en følge av den straffbare handlingen eller ikke.

Straffesaker hvor den fornærmede er død på grunn av den straffbare handlingen står i en særstilling, og saker hvor barn og unge er drept, peker seg særlig ut. I disse sakene kan de pårørende ha et sterkt ønske om å delta aktivt eller i alle fall være til stede under hele rettssaken. Samtidig har de ved tapet av den unge blitt påført så store lidelser at det er rimelig at de blir gitt en prosessuell særstilling.»

Departementet uttala dette om kven som skal reknast som barn og unge (høyringsnotatet side 4):

«Det kan synes naturlig å trekke en grense på enten 18 eller 20 år, dvs. at det kreves at den fornærmede var yngre enn dette på gjerningstiden. Atten år er den alminnelige myndighetsalderen, og aldersgrensen er flere steder i lovverket avgjørende for borgernes rettigheter og plikter. Sammenhengen i lovverket kan derfor tilsi at grensen bør settes til 18 år. På den annen side bor mange barn fortsatt hjemme hos foreldrene også etter at de har fylt 18. Og enkelte steder i lovverket, for eksempel i barnevernloven § 1-3 annet ledd første punktum, gjelder en høyere aldersgrense (23 år).»

Departementet reiste òg spørsmålet om kven av dei etterlatne som skal få rettane (høyringsnotatet side 4):

«Behovet er størst for foreldrene til offeret. Foreldrene er barnets nærmeste pårørende, og de har vanligvis den sterkeste interessen i å følge saken. Retten til å få dekket utgifter bør trolig bare gjelde den avdødes foreldre.»

Endeleg blei høyringsinstansane bedne om å uttale seg om i kva for saker dei pårørande bør få nye rettar (høyringsnotatet side 4):

«De etterlattes behov for å følge hovedforhandlingen kan være like stort enten straffesaken gjelder forsettlig drap eller en annen straffbar handling med døden til følge, f.eks. legemskrenkelse eller seksuallovbrudd. På denne bakgrunn synes det rimelig at retten til å få dekket utgifter skal gjelde i saker om overtredelse av straffeloven §§ 233 eller 239, og i saker om overtredelse av §§ 192, 195, 196, 228, 229 eller 231 når handlingen har hatt døden til følge.

Også andre straffebestemmelser kan være aktuelle, for eksempel § 236 (medvirkning til selvmord). Et alternativ er derfor å la kriteriet være at en straffbar handling har ført til at den fornærmede dør, uten å spesifisere nærmere hvilke lovbrudd det dreier seg om. Ulempene med en slik løsning kan være at ordningene vil omfatte flere saker enn tilsiktet, eller at det kan oppstå tolkningsproblemer.»

Departementet sondra ikkje i høyringsnotatet mellom dei nye rettane, men lét den same avgrensinga gjelde for alle dei nye rettane.

5.2 Høyringsinstansane sitt syn

Alle dei høyringsinstansane som meiner at dei pårørande bør få nye rettar, jf. punkt 4.3, sluttar seg til departementet sitt syn om at straffesaker der den fornærma er død som følgje av den straffbare handlinga, står i ei særstilling. Vidare er fleirtalet av desse høyringsinstansane samd i at saker der barn og unge er drepne, peikar seg særleg ut.

Høyringsinstansane Borgarting lagmannsrett, med tilslutning frå Frostating lagmannsrett, Troms og Finnmark statsadvokatembete, JURK, Landsforeningen for voldsofre, Norsk Kvinnesaksforeningog advokat Anne Kristine Bohinen, med tilslutning frå advokat Venil Katharina Thiis, advokat Anne Rita Meberg, advokat Hilde G. Guldbakke og advokat Marit Thorvaldsen meiner derimot at ei utviding av rettane til dei pårørande ikkje berre bør gjelde for desse pårørande. Troms og Finnmark statsadvokatembete meiner at utvida rettar for dei pårørande ikkje bør gjelde ei fastsett gruppe, men at retten i staden bør kunne til dømes nemne opp advokat for dei pårørande i særlege tilfelle. JURK og Landsforeningen for voldsofre ynskjer ikkje å binde rettane til alderen til den som er død som følgje av ei straffbar handling. Borgarting lagmannsrett, med tilslutning frå Frostating lagmannsrett, og Norsk Kvinnesaksforening meiner at den personkrinsen som framlegga i høyringsnotatet gjeld, er for snever. Etter Borgarting lagmannsrett sitt syn kan både barn, ektemakar og foreldre til vaksne barn som mistar sine næraste som følgje av ei straffbar handling, ha den same trongen til offentleg støtte i samband med straffesaka.

Det er noko større usemje blant høyringsinstansane i spørsmålet om kven som skal reknast som barn og unge. Asker og Bærum politidistrikt, Gudbrandsdal politidistrikt, Den Norske Advokatforening, ein del av KROM, Norsk Krisesenterforbund og Redd Barna meiner at grensa bør vere 18 år. Desse instansane peikar særleg på samanhengen i regelverket og på FN sin konvensjon om barn sine rettar som definerer barn som alle under 18 år.

Barne- og familiedepartementet, riksadvokaten, Politidirektoratet, Agder politidistrikt, Oslo politidistrikt og Barneombodet går inn for ei grense på 18 år som hovudregel, men at det bør kunne gjerast unnatak etter ei konkret vurdering i særskilte tilfelle, typisk når barna framleis bur heime hos foreldra.

Romerike politidistrikt, Krisesentersekretariatet og Norges Kvinne- og familieforbund ynskjer at grensa skal setjast til 20 år. Desse høyringsinstansane peikar på at dei aller fleste bur heime etter fylte 18 år og er avhengige av foreldra sine inn i tidleg vaksenalder.

Høyringsinstansen Stine Sofies Stiftelse går inn for ei grense på 23 år, og viser til endringar i familiestrukturen og til at personar opp til 23 år kan falle inn under barnevernet.

Når det gjeld spørsmålet om kven av dei etterlatne som skal reknast som pårørande i denne samanhengen, meiner dei fleste høyringsinstansane som har uttala seg om spørsmålet og som ikkje ynskjer ei meir utvida ordning, at berre den avlidne sine foreldre, eventuelt føresette, bør omfattast. Dette gjeld Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembete, Agder politidistrikt, Barneombodet, Norges Kvinne- og familieforbund, Norsk Krisesenterforbund og Politiembetsmennenes Landsforening. Desse høyringsinstansane peikar på at foreldra eller dei føresette er dei næraste pårørande til barnet, og at dei difor normalt har den sterkaste interessa i å følgje saka. Barne- og familiedepartementet ynskjer òg at stemor/stefar bør omfattast etter ei konkret vurdering. Er foreldra døde, meiner Den Norske advokatforening, JURK, Krisesentersekretariatet, og Politiets fellesforbund at dei næraste pårørande bør få dei same rettane. Ein del av KROM ynskjer at ektemakar og sambuarar skal omfattast i tillegg til foreldra eller dei føresette.

Nokre høyringsinstansar uttalar at personkrinsen bør avgrensast etter ei konkret vurdering. Politidirektoratet, Oslo politidistrikt og Romerike politidistrikt meiner at foreldra til barnet står i ei særstilling, men at rettane òg bør kunne gå til andre. Politidirektoratet uttalar:

«Dette vil være aktuelt i tilfeller hvor foreldrene selv ikke orker å møte og andre ønsker å være til stede, eller hvor aleneforeldre ønsker å ha med seg en nærstående.»

Riksadvokaten ynskjer heller ikkje ein kategorisk regel om at berre foreldra skal vere omfatta, og uttalar:

«Mange barn vil bare ha en forelder, og denne kan ønske å ha med seg noen ved tunge dager i retten, for eksempel en annen slektning eller nær bekjent. Det vil også kunne tenkes at foreldrene overhodet ikke makter å møte i retten, slik at en annen - for eksempel eldre søsken - ønsker å være tilstede isteden. Dette bør det etter en konkret vurdering være adgang til.»

I spørsmålet om i kva for saker pårørande skal få nye rettar, går Borgarting lagmannsrett, Agder politidistrikt, med tilslutning frå Frostating lagmannsrett, Gudbrandsdal politidistrikt, Krisesentersekretariatet, ein del av KROM og Politiembetsmennenes Landsforening inn for at typane av saker skal reknast opp. Høyringsinstansane meiner at ein slik regel vil vere enkel å praktisere.

Barne- og familiedepartementet, riksadvokaten, Politidirektoratet og Oslo politidistrikt ynskjer òg at rettane knytast til dei straffeboda som vart nemnde i høyringsnotatet, men at rettar for etterlatne òg kan gjelde i andre saker etter ei konkret vurdering. Riksadvokaten uttalar:

«De bestemmelser som oppregnes i høringsnotatet vil åpenbart være de mest sentrale. Likevel kan en ikke se bort fra at rettigheter til de pårørende kan være aktuelt også i andre saker. Riksadvokaten anbefaler derfor at bestemmelsen utformes etter mønster av straffeprosessloven § 107a - dvs. at kravet på kompensasjon er obligatorisk i de mest aktuelle sakstyper, men at det også kan gis «andre saker» hvor det er «behov». Begrunnelsen for dette forslag til utvidelse er at det kan tenkes flere saker hvor et barn er død under omstendigheter som er straffbare, og hvor de pårørende vil ha et sterkt behov for å få vite hva som er skjedd. Eksempelvis kan tenkes barn som omkommer eller blir alvorlig skadet i barnehagen eller skolen under lek, på skoletur eller i praktisk arbeid etc, og hvor straffansvar gjøres gjeldende etter spesiallov eller forskrift - som produktkontrolloven eller arbeidsmiljølov. I slike straffesaker vil rettsbehandlingen ofte kunne gi en etterlengtet forklaring på hva som hendte og hvem som hadde ansvaret.»

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembete, Asker og Bærum politidistrikt, Romerike politidistrikt, Den Norske Advokatforening og JURK meiner derimot at kriteriet berre bør vere at ei straffbar handling har funne sted, av di ein slik regel vil fange opp alle sakene der dei pårørande har ei trong til rettane. Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembete uttalar:

«Departementets bekymring om at ordningen da vil kunne omfatte flere saker enn tiltenkt, bør veies opp mot muligheten for at saker med behov ikke fanges opp.»

Og Romerike politidistrikt seier det slik:

«Dersom man velger å spesifisere lovbrudd fra straffeloven slik departementet har gjort, vil eksempelvis pårørende i Sleipner-ulykken og i arbeidsulykker falle utenfor ordningen.»

Ingen høyringsinstansar har kommentert om personkrinsen bør avgrensast ulikt i høve til dei ulike framlegga.

5.3 Departementet sitt syn no

Høyringsrunda har styrkt departementet i sitt syn på at i spørsmålet om kva for pårørande som bør få nye rettar, står straffesaker der den fornærma er død som følgje av den straffbare handlinga, i ei særstilling, og at saker der barn og unge er drepne, skil seg særleg ut.

Departementet har merka seg at nokre høyringsinstansar meiner at òg andre pårørande bør få nye rettar. Departementet er samd i at det kan tenkjast situasjonar der andre pårørande enn dei som er nemnde i høyringsnotatet, kan ha ei trong til dei rettane som forslaga gjeld. Departementet held likevel fast ved at det ikkje no er aktuelt å gi alle pårørande i straffesaker utvida rettar, og viser til at avgrensinga til saker der barn og unge er døde som følgje av ei straffbar handling, har vunne brei støtte i høyringa. Det er det spesielle forholdet mellom barn og deira pårørande som etter departementet sitt syn er hovudgrunnen til å gje nye rettar til akkurat desse pårørande. Departementet vil heller ikkje foreslå ein regel heilt ut basert på eit skjøn, men foreslår likevel eit unnatak med omsyn til kven som skal reknast som barn og unge, sjå nedanfor.

Departementet vil òg peike på at andre pårørande etter omstenda har prosessuelle rettar etter straffeprosesslova § 3 når dei fremjar krav om skadebot eller oppreising i straffesaka, sjå nærare omtala i punkt 6.2.1. Skadebotlova § 5-2 andre ledd fastset til dømes at den som forsettleg eller grovt aktlaust har valda ein anna sin død, kan påleggjast å betale den døde sin ektemake, sambuar, barn eller foreldre oppreising.

Departementet held difor fast på avgrensinga frå høyringsbrevet, men vil følgje utviklinga.

Departementet har vore noko i tvil om kven som skal reknast som barn og unge i denne samanhengen. Departementet har kome til at hovudregelen bør vere 18 år, og legg vekt på at fleirtalet av høyringsinstansane har støtta denne grensa. Atten år er den allmenne myndigalderen, og aldersgrensa er fleire stader i lovverket avgjerande for borgarane sine rettar og plikter.

Departementet er likevel samd med Barne- og familiedepartementet,riksadvokaten, Politidirektoratet, Agder politidistrikt, Oslo politidistrikt og Barneombodet i at det bør opnast for unnatak etter ei konkret vurdering, av di ei skarp grense kan lede til urimelege resultat i praksis. Departementet foreslår difor at òg pårørande til barn over 18 år kan få rettane når særlige forhold ligg føre. Med uttrykket særlige forhold siktast typisk til tilfelle der den avlidne framleis budde heime hos foreldra etter å ha fylt 18 år. I andre tilfelle må nærleiken mellom den avlidne og dei pårørande vere særleg stor før unnataket gjeld. Var den avlidne eldre enn 23 år, vil det etter departementet sitt syn normalt ikkje vere grunnlag for å gjere unnatak frå hovudregelen.

I spørsmålet om kven av dei etterlatne som skal reknast som pårørande, held departementet fast ved at foreldra til den avlidne har den største trongen til nye rettar. Dette synet støttast av dei fleste høyringsinstansane. Departementet forstår at ein forelder kan ynskje å ha med seg ein ny sambuar eller ektemake eller andre nærståande under handsaminga av straffesaka, slik riksadvokaten peikar på, men finn det ikkje naturleg at vedkomande slik ordninga er i dag, får økonomisk godtgjersle frå staten, jf. punkt 6.1, eller får prosessuelle rettar i saka. Departementet viser til at dei næraste pårørande til ein fornærma som framleis er i live, heller ikkje har rett til godtgjersle. Departementet held difor fast ved at det er forholdet mellom barn og foreldra deira som er hovudgrunnen for å gje nye rettar til desse pårørande, ikkje omsynet til dei pårørande isolert.

Departementet har vurdert om nokre andre enn foreldra til barnet bør få dei same rettane. Døme er ei stemor eller ein stefar som barnet har vakse opp saman med, eller fosterforeldra til barnet.

Grunngjevinga bak forslaga kan tale for at personkrinsen utvidast i konkrete tilfelle, av di nærleiken mellom barnet og slike omsorgspersonar kan vere like sterk som mellom barnet og foreldra. Samanhengen i regelverket taler på den andre sida for at berre foreldra får nye rettar: Departementet viser for det første til skadebotlova § 1-2 nr. 2 som fastset at foreldra svarer for skade som barna deira har valda forsettleg eller aktlaust, når barna er under 18 år og bur saman med foreldre som har omsorga for dei. Omgrepet «foreldre» i føresegna omfattar truleg den som har foreldreansvar etter barnelova. Kven som har foreldreansvaret, går fram av barnelova §§ 34-36 jf. §§ 38-39. I juridisk litteratur er det lagt til grunn at fosterforeldre fell utanfor føresegna.

Vidare kan berre foreldra, og ikkje til dømes fosterforeldra, få oppreising etter skadebotlova § 3-5 andre ledd: Den som forsettleg eller grovt aktlaust har valda ein anna sin død, kan påleggjast å betale den avlidne sin ektemake, sambuar, barn eller foreldre oppreising. Omgrepet «foreldre» må truleg tolkast på same måte som for det objektive ansvaret etter skadebotlova § 1-2 nr. 2.

Den som har foreldreansvaret, er òg barnet si verje, jf. verjemålslova § 3.

Endeleg har den eller dei som har foreldreansvaret påtalerett når den fornærma er under 18 år, jf. straffelova § 78 første ledd første punktum. Har ingen foreldreansvaret, kan verja krevje påtale, jf. straffelova § 78 første ledd andre punktum.

Departementet har på denne bakgrunnen lagt avgjerande vekt på omsynet til samanhengen i regelverket, og foreslår difor at berre den som har foreldreansvaret etter barnelova omfattast av forslaga her. Etter departementet si oppfatning ligg det ikkje føre tilstrekkelege grunnar til å fråvike den løysinga som er vald for erstatningsansvar, oppreising og påtalerett. Òg rettstekniske omsyn talar for denne løysinga. Ein vidare personkrins vil dessutan reise spørsmål om forholdet mellom dei einskilde rettshavarane, slik Barneombodet har peika på. Har ingen foreldreansvaret, foreslår departementet at verja får rettane, jf. straffelova § 78 første ledd andre punktum.

Departementet nyttar i det følgjande omgrepet «foreldre» som ei felles nemning på den personkrinsen som omfattast av forslaga.

Når det gjeld spørsmålet om i kva for saker foreldra skal få nye rettar, er høyringsinstansane samd i at saker om brot på straffelova §§ 233 eller 239 (forsettleg og aktlaust drap), og i saker om brot på §§ 192, 195, 196, 228, 229 eller 231 når handlinga har hatt døden til følgje, er dei viktigaste. Fleirtalet ynskjer likevel ikkje at lova skal stengje for andre tilfelle. Departementet er samd i dette, og legg særleg vekt på at dei omsyna som talar for å gje pårørande utvida rettar, kan gjere seg like gjeldande i andre saker der barnet er død som følgje av ei straffbar handling.

Departementet held på denne bakgrunnen fast ved alternativet «i saker der nokon under 18 år er død som følgje av ei straffbar handling» frå høyringsnotatet. Departementet legg til grunn at denne generelle formuleringa òg vil dekkje tilfelle der barnet er død etter ei straffbar handling som strir mot spesiallovgjevinga, jf. dei døma riksadvokaten omtalar i høyringsfråsegna si. Eit anna døme kan vere saker etter vegtrafikklova § 3 jf. § 31 der eit barn er død som følgje av handlinga og tiltale etter straffelova § 239 ikkje er reist, sjå Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 64 flg.

Departementet vel ei generell lovteknisk utforming framfor ei prøving etter trongen i det einskilde høve, slik riksadvokaten gjer framlegg om. Ei slik formulering er truleg enklare å praktisere (ein treng ikkje vurdere trongen i det einskilde høvet, det er nok å slå fast at barnet er død som følgje av den straffbar handlinga), og mønstret i straffeprosesslova § 107 a er ikkje like velegna for andre rettar enn retten til advokat. Det er få saker der barn og unge dør som følgje av ei straffbar handling, jf. punkt 3. Departementet legg òg til grunn at desse sakene i hovudsak dreier seg om dei brota på straffelova som er rekna opp i høyringsnotatet. Difor blir talet på dei som får dei nye rettane, truleg ikkje særleg mykje høgre enn om ein avgrensar lovteksta meir. Samstundes ynskjer departementet at òg pårørande som mistar barna sine ved andre straffbare handlingar, skal få dei same rettane.

Departementet held fast ved at den avgrensinga av pårørande som gjerast i framlegget, skal gjelde for alle rettane. Rettstekniske omsyn talar for denne løysinga. Om ikkje særlege grunnar gjer seg gjeldande, bør difor krinsen avgrensast likt. Departementet finn ikkje at særlege omsyn taler for at krinsen av pårørande skal avgrensast ulikt for dei einskilde rettane. Heller ingen høyringsinstansar har bede om at krinsen skal avgrensast på ulikt vis.