Ot.prp. nr. 51 (2000-2001)

Om lov om endring av straffeloven § 262 (rettsleg vern av koda tenester)

Til innhaldsliste

5 Framlegget i høyringsnotatet

5.1 Framlegg til lovtekst

I høyringsnotatet 1. mars 2000 gjorde Justisdepartementet framlegg om at straffeloven § 262 skulle lyde:

«Den som med kommersielt formål

  1. framstiller, innfører, distribuerer, selger, leier ut eller besitter ulovlig dekodingsutstyr,

  2. installerer, vedlikeholder eller skifter ut ulovlig dekodingsutstyr, eller

  3. formidler eller markedsfører ulovlig dekodingsutstyr,

eller medvirker til dette, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.

På samme måte straffes den som utbrer ulovlig dekodingsutstyr til en videre krets.

Den som rettsstridig skaffer seg selv eller andre en vinning ved bruk av ulovlig dekodingsutstyr straffes med bøter.

Med ulovlig dekodingsutstyr menes i denne paragraf teknisk utstyr, programvare, koder, kodenøkler eller passord som gir tilgang i forståelig form til

  1. fjernsyns- eller radiosignaler, eller

  2. tjenester som ytes mot vederlag og som teleformidles elektronisk på anmodning fra den enkelte tjenestemottaker (informasjonssamfunnstjenester),

uten tillatelse fra rettighetshaveren.

Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever påtale.»

5.2 Grunngjeving for framlegget

I grunngjevinga for framlegget viste departementet til at vern av koda tenester i vårt land i hovudsak er gjennomført ved føresegner i straffeloven. Ein såg ikkje grunn til å gå vekk frå dette.

Det vart vidare vist til Straffelovrådet sine lovtekniske drøftingar i NOU 1985: 31 Datakriminalitet, departementet sine drøftingar i Ot.prp. nr. 35 (1986-87) om endringer i straffeloven (datakriminalitet) og justiskomiteen sine drøftingar i Innst. O. nr. 66 (1986-87). I sistnemnde dokument er det uttalt at reglane mot «datakriminalitet» ikkje bør samlast i eit eige kapittel i straffeloven, men heller bli arbeidd inn i gjeldande aktuelle føresegner «idet beslektede tilfeller bør behandles mest mulig likt uavhengig av hvilken framgangsmåte som er benyttet ved lovovertredelsen», jf. Innst. O. nr. 65 (1986-87) s. 3 første spalte.

I høyringsbrevet er det og vist til at Straffelovkommisjonen arbeider med kapittelstrukturen i straffeloven, men at departementet - fram til dette arbeidet eventuelt gir nye retningsliner - vil foreslå at mindre lovrevisjonar vert tekne inn i eksisterande føresegner.

I høyringsbrevet stilte departementet spørsmål ved om direktivet var omfattande nok. Det var vist til at ulovleg dekodarutstyr, medrekna programvare, kodar og passord, i dag vert distribuert på ein slik måte at svært lite vil bli fanga opp av gjerningsskildringa i artikkel 4, jf. definisjonen av «ulovleg innretning» i artikkel 2 bokstav e.

Dette var forklart slik:

«Det tekniske utstyret (hardwaren) som er nødvendig for urettmessig tilgang til betalingstjenester vil normalt være legalt, bl.a. fordi dette er elektronisk utstyr som har andre og klart legale bruksområder. Det er først når legalt utstyr kobles med passord, koder, kodenøkler, programmerte smartkort etc. at man får den utrustningen som er nødvendig for urettmessig tilgang til betal-TV, betal-radio og informasjonstjenester. Mens enkelte forhandlere tidligere omsatte ferdig programmert piratutstyr, selges det i dag helst lovlig elektronikk som kunden selv gjør om til piratutstyr. Kunnskap om hvordan dette skal gjøres og hvilke koder som skal benyttes finnes på flere internettsider. Det er antydet at enkelte forhandlere - som vet eller antar at kunden ønsker å bruke elektronikken på urettmessig måte - opplyser om aktuelle internettadresser. Men selv uten slik medvirkning fra forhandleren er kunnskap om disse sidene lett tilgjengelig i ulike piratmiljøer.

Direktivet omfatter ikke kommersiell omsetning m.v. av legalt elektronisk utstyr som først blir omgjort til piratutstyr av sluttbrukeren. Etter definisjonen i art 2 bokstav e er «ulovleg innretning» utstyr og programvare «som er utforma eller tilpassa» for å gi tilgang i forståelig form uten tillatelse fra rettighetshaveren. Det omfatter ikke utstyr som kan utformes eller tilpasses, gitt at man har tilgang til nødvendige koder etc. Slik kan bestemmelsen heller ikke utformes idet den da ville omfatte elektronikk med en rekke lovlige bruksområder. Det ville på sett og vis bli som å kriminalisere omsetning av kopimaskiner med den begrunnelse at de også kan benyttes til kopiering i strid med åndsverkloven.

Departementet mener straffeloven § 262 bør utformes slik at den rammer de mest straffverdige formene for ikke-kommersiell spredning av piratutstyr og pirat-know how. Beskrivelsen foran av hvordan lovlig elektronikk kombineres med «ulovlige» koder etc. hos sluttbrukeren, viser at direktivet ikke gir tilbyderne av de aktuelle betalingstjenestene godt nok vern. Departementet foreslår derfor at definisjonen av «ulovlig dekodingsutstyr» (i direktivet «ulovleg innretning») gjøres mer omfattende. I tillegg til utstyr og programvare foreslås inntatt «koder», «kodenøkler» og «passord», jf. lovforslaget fjerde ledd. Dette vil bl.a. dekke kryptoalgoritmer, PIN-koder og Content Scrambling System (CSS), men også kommende krypteringssystem som etter en naturlig språklig forståelse vil være en kode, en kodenøkkel eller et passord.

I tillegg foreslås det at utbredelse av ulovlig dekodingsutstyr til en videre krets gjøres straffbart uavhengig av om gjerningsmannen gjør dette med kommersielt formål eller om dette gir gjerningsmannen eller andre en rettsstridig vinning, jf. lovforslaget annet ledd. Dette vil typisk ramme den som urettmessig gjør en kode kjent via internett.

Det kunne i tillegg være aktuelt å kriminalisere selve det å knekke en kode. Konsekvensene av et slikt forbud er imidlertid svært usikre, og kan komme i strid med f.eks. åndsverkloven §§ 39h og 39i, samt prinsippene om retten til «omvendt utvikling» («reverse engineering»). Sistnevnte rettighet må antas å ha vært viktig i utviklingen av stadig ny datateknologi.»