4 Andre endringar i straffelova

4.1 Skjerping av strafferamma i § 155 om påføring av smitte

4.1.1 Gjeldande rett og bakgrunnen for høyringa

Straffelova § 155 rettar seg mot den som «med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet». Strafferamma er fengsel inntil 3 år.

Paragrafen blei revidert i samband med smittevernlova 5. august 1994 nr. 55. Etter lovendringa rammar han overføring av alle allmennfarlege smittsamme sjukdommar, medan han tidlegare berre retta seg mot overføring av smittsamme kjønnssjukdommar. Omgrepet «allmennfarlig smittsom sykdom» er definert i smittevernlova § 1-3, som vil vere rettleiande også i høve til straffelova § 155.

Det er lite rettspraksis i tilknyting til strafferegelen. I den seinare tid har likevel Høgsterett hatt to saker til behandling, kor saksforholdet berre har gjeldt brott på § 155:

Saka i Rt. 2000 s. 195 gjaldt ein hiv-smitta person som forsettleg hadde utsett to tidligare sambuarar for smittefare. Ein av sambuarane var som følgje av dette blitt hiv-smitta. Sidan det var tale om to straffbare forhold, var strafferamma i saken 4 ½ år, jf. straffelova § 62 om samanstøyt av lovbrott. Gjerningspersonen blei av lagmannsretten dømt til fengsel i 2 år og 10 månader, og Høgsterett stadfesta straffutmålinga.

Også i den andre saka (Rt. 2002 s. 606) hadde den tiltalte forsettleg smitta ein annan med hiv-virus. Høgsterett sette straffa til fengsel i 18 månader, av desse seks månader på vilkår, mellom anna som følgje av forseinkingar under etterforskinga. Det blei også uttrykkeleg sagt at det dreidde seg om ei sak som var mindre alvorleg enn i Rt. 2000 s. 195.

I avgjerda i Rt. 2000 s. 195 blei det (på s. 198) reist spørsmål ved om strafferamma i § 155 er tilstrekkeleg høg:

«Jeg tilføyer at jeg er enig med lagmannsretten i at det kan reises spørsmål om den øvre strafferamme i straffeloven § 155 er vel overveiet fra lovgivers side, særlig med sikte på overføring av HIV-infeksjon. Det er lagt frem opplysninger om praksis fra Sverige med dommer på flere års fengsel. I dansk rett foreligger det ikke praksis av betydning. I prinsippet kan straffeloven § 155 nyttes i konkurrens med bestemmelsene om legemsfornærmelser, eventuelt sedelighetsforbrytelser. I Sverige synes det å ha vært et problem at man ikke har en egen straffebestemmelse om spredning av smittsomme sykdommer, slik at forholdene har måttet subsumeres under bestemmelser om mishandling. Jeg nevner i denne forbindelse også at når strafferammen er 3 år, foreldes overtredelser etter 5 år, jf. straffeloven § 67 første ledd. Det kan gå lengre tid fra en person blir smittet av HIV til smitten blir oppdaget.»

4.1.2 Forslaget frå Straffelovkommisjonen

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII å vidareføre straffelova § 155 i lovutkastet §§ 25-10 til 25-12 om vanleg, grov og grovt aktlaus påføring av smitte eller fare for smitte, jf. NOU 2002: 4 s. 335-336. Simpel aktløyse skal ikkje lenger vere tilstrekkeleg, jf. utredninga s. 88. På den annan side ser ikkje kommisjonen nokon grunn til å halde fast ved kravet om at gjerningspersonen sjølv må vere smitta. Under alle omstende meiner kommisjonen at det avvikande skuldkravet «skjellig grunn til å tro» bør fjernast frå paragrafen, jf. utredninga s. 169.

Kommisjonen foreslår at §§ 25-10 og 25-12 om vanlig og grovt aktlaus påføring av smitte eller fare for smitte skal ha ein strafferamme på bot eller fengsel inntil 3 år, jf. utredninga s. 338. For § 25-11 om grovt brott går kommisjonen inn for ei strafferamme på fengsel i 10 år. Samstundes blir det understreka at strafferegelen etter omstenda vil kunne nyttast i konkurrens med reglar om lekamskrenkingar, på det vilkår at handlinga må reknast som grov utan omsyn til slike følgjer. Forslaga må sjåast i samband med at kommisjonen foreslår å oppheve straffelova § 154 om spreiing av smittsamme, farlege sjukdommar, jf. utredninga s. 401.

4.1.3 Forslaget i høyringsnotatet

Departementet foreslo i høyringsnotatet s. 17-18 å skjerpe strafferamma i § 155 til 6 eller 8 års fengsel:

«Departementet er enig i at den nåværende strafferammen i § 155 gir et misvisende bilde av hvor straffverdig det er at gjerningspersonen forsettlig utsetter noen for en alvorlig og livstruende smitte, som for eksempel hiv. Hvilke følger gjerningspersonens opptreden får for den fornærmede, beror i slike tilfeller på omstendigheter som er utenfor gjerningspersonens kontroll. Den fornærmede bærer alene risikoen for handlingen; en risiko som kan få fatale konsekvenser dersom den realiseres. I de groveste tilfellene vil det være lite som skiller overtredelse av § 155 fra forsøk på drap, jf. § 233. Departementet går på denne bakgrunn inn for at strafferammen bør heves for slike forbrytelser.

Hvis den fornærmede ved handlingen pådrar seg en allmennfarlig sykdom, stiller situasjonen seg noe annerledes. I så fall kan straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser anvendes i konkurrens med § 155, siden bestemmelsene verner om forskjellige interesser. Dette forutsetter imidlertid at påtalemyndigheten har tatt ut en tiltale som også omfatter bestemmelsene om legemskrenkelser. Domstolene kan ikke domfelle gjerningspersonen for legemskrenkelser hvis det bare er nedlagt påstand om domfellelse etter § 155.

Etter omstendighetene vil bestemmelsen også kunne anvendes i konkurrens med straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser, jf. § 192 tredje ledd bokstav d, § 195 annet ledd bokstav e og § 196 annet ledd bokstav d, som alle fastsetter en høyere strafferamme dersom den fornærmede dør eller får en betydelig skade på legeme og helse som følge av seksuallovbruddet.

Det må antas at allmennfarlig smittsom sykdom i de fleste tilfeller vil omfattes av begrepet 'betydelig skade', slik dette er definert i straffeloven § 9. Det har betydning både for bestemmelsene i kapitlet om seksualforbrytelser og i forhold til bestemmelsene om legemskrenkelser. Som eksempel kan nevnes at forsettlig påføring av betydelig skade har en strafferamme på 15 års fengsel, med en minstestraff på fengsel i 2 år, jf. straffeloven § 231. Anvendes § 155 og § 231 i konkurrens, gir dette en strafferamme på fengsel i mer enn 2 år og inntil 18 år.

Når § 155 anvendes i konkurrens med andre bestemmelser som har en høyere strafferamme og derfor lengre foreldelsesfrist etter straffeloven § 67, vil denne foreldelsesfristen også gjelde i forhold til overtredelsen av § 155, jf. § 67 fjerde ledd.

Adgangen til å anvende bestemmelser i konkurrens bør imidlertid ikke ha avgjørende betydning for fastsettelsen av strafferammen. Strafferammen bør først og fremst baseres på en konkret straffverdighetsvurdering.

Departementet ser det for tiden som uaktuelt å foreta noen gjennomgripende revisjon av bestemmelsen i straffeloven § 155. Det vises i den forbindelse til at Straffelovkommisjonens utkast til ny straffelov for tiden er på høring, jf. høringsbrev 13. juni 2002.

Etter departementets oppfatning viser imidlertid signalene fra Høyesterett og Straffelovkommisjonen at det er grunn til å overveie strafferammen i § 155. Departementet går ikke inn for å la strafferammen avhenge av om smitten er overført eller ikke, men foreslår i stedet at strafferammen forhøyes generelt, og ønsker høringsinstansenes synspunkter på hvilken strafferamme som i så fall vil være passende. Det kan for eksempel være nærliggende å øke den øvre strafferamme til fengsel inntil 6 år, noe som vil innebære en fordobling i forhold til gjeldende rett. Det kan også være grunner som taler for å ha samme straff som for forsettlig legemsskade med betydelig skade til følge, jf. § 229 tredje straffalternativ, hvoretter det kan idømmes inntil 8 års fengsel.

Det kan videre reises spørsmål om den skjerpede strafferammen bør forbeholdes forsettlige overtredelser. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at skyldgraden normalt må tillegges stor betydning ved bedømmelsen av en handlings straffverdighet, jf. NOU 2002: 4 s. 154. Når det gjelder spredning av smitte, kan imidlertid også uaktsom opptreden under gitte omstendigheter være svært straffverdig. Det er ønskelig med høringsinstansenes synspunkter også på dette.»

4.1.4 Høyringsinstansane sitt syn

Fleirtalet av høyringsinstansane er samd i at strafferamma i straffelova § 155 bør hevast, men har noko ulikt syn på kor høg lengstestraffa bør vere.

Borgarting og Agder lagmannsrettar, riksadvokaten og Oslo og Hordaland statsadvokatembete meiner at strafferamma bør hevast til 6 års fengsel. Borgarting lagmannsrett peikar på at ei ramme på 6 år vil svare betre til strafferamma for lekamsskade med monaleg skadefølgje. Riksadvokaten viser til at § 155 vil kunne nyttast saman med andre straffebod «der smitteoverføringen skjer ved en annen forbrytelse eller fører til skade».

Alta tingrett, Oslo og Rogaland politidistrikt, Politidirektoratet og Norges Kvinne- og Familieforbund meiner at 8 år er passande.

Alta tingrett peikar på at det vil «harmonere med strafferammene for andre, hva straffeverd angår, sammenlignbare handlinger, eksempelvis overtredelse av straffeloven § 229, tredje straffalternativ». Også Rogaland politidistrikt uttaler at strafferamma på 8 års fengsel i § 229 tredje straffalternativ bør vere retningsgivande. Det same gjeld Norges Kvinne- og Familieforbund:

«Den fornærmede bærer risikoen for handlingen alene. I de groveste tilfellene vil det være lite som skiller overtredelse av § 155 fra forsøk på drap. Strafferammen for straffelovens § 155 er altfor lav. Vi vil foreslå samme straff som for forsettlig legemsskade med betydelig skade som følge, med en strafferamme på inntil 8 års fengsel.»

Politidirektoratet legg vekt på at ei auka strafferamme vil utvide fristen for forelding:

«En økning av strafferammen vil også medføre at foreldelsesreglene blir mer i samsvar med den tiden som kan gå fra en person blir smittet av HIV til smitten blir oppdaget.»

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Krisesentersekretariatet og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon er samde i at strafferamma bør skjerpast, men uttaler seg ikkje om kva for strafferamme ein bør velje. JURK understrekar alvoret i denne type handlingar:

«JURK mener at å utsette noen for smitte eller fare for smitte er en alvorlig handling som bør gjenspeile seg i strafferammen. Særlig hvor dette har hatt eller kan få alvorlige konsekvenser for den som blir utsatt for dette er det viktig at domstolene har mulighet til å idømme en streng straff.»

Kyrkjerådet meiner at ei eventuell heving av strafferamma må sjåast i samanheng med utforminga av regelen elles, og at spørsmålet difor bør vurderast i samband med arbeidet med ny straffelov:

«Justisdepartementet tar opp strafferammen i straffeloven § 155 til drøfting og sier det er uaktuelt å foreta noen gjennomgripende revisjon av bestemmelsen når utkastet til ny straffelov er på høring. Etter Kirkerådets oppfatning bør da heller ikke strafferammen forhøyes i denne omgangen. Bestemmelsen bør vurderes nærmere, blant annet om den i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til svake parter som allerede er stigmatisert, for eksempel hiv-positive kvinner.»

Folkehelseinstituttet ser på si side ikkje behov for å heve strafferamma av allmennpreventive smittevernomsyn, men tek til etterretning at det kan vere behov for å samordne § 155 med andre reglar i straffelova. I samband med dette uttaler instituttet følgjande:

«I forhold til den foreslåtte straffeskjerpelse av straffelovens § 155 om overføring av allmennfarlig smittsom sykdom vil vi på generelt grunnlag anføre at vi av allmennpreventive smittevernhensyn ikke ser behov for å utvide strafferammen. I praksis ser vi det som et større problem at straffeforfølgelse og lovanvendelse i forhold til overføring av allmennfarlig smittsom sykdom ser ut til ha vært iverksatt på et relativt tilfeldig og ulikt grunnlag. I forhold til for eksempel overføring av HIV er Folkehelseinstituttet gjennom årene kjent med flere titalls tilfeller der personer (hvis identitet er ukjent for oss) som vet at de er HIV-smittet ikke har informert sin seksualpartner om at de er smitteførende og der disse partnerne så har blitt smittet. Likevel har kun et fåtall slike saker blitt ført fram til påtalemyndigheten og rettsapparatet. Forhold som er til hinder for at slike saker føres fram, kan blant annet være helsepersonells taushetsplikt, en faglig overbevisning om at straffeforfølgelse ikke er et hensiktsmessig virkemiddel i smittevernarbeidet, lojalitetsfølelse overfor pasienten, et ønske hos fornærmede (den smittede) om ikke å gå til anmeldelse eller mangelfull kunnskap og rådgivning om muligheten for å gå til slike skritt.»

PLUSS - Landsforeningen mot aids gjeng i sitt høyringsfråsegn inn for at § 155 blir oppheva. Foreininga meiner at straffebodet stigmatiserer ei heil pasientgruppe, med dei uheldige konsekvensar det kan ha, og at strafforfølging i staden bør skje etter andre reglar:

«Generelt om straff og helse.

På prinsipielt grunnlag vil vi slå fast at hiv er et helsemessig forhold og ikke strafferettslig. Hivpositive er i praksis den eneste diagnosegruppa i Norge som kan bli strafferettslig forfulgt. Det i seg selv mener vi har en sterk stigmatiseringseffekt.

Spørsmålet er om § 155 virker allmennpreventivt i den forstand at paragrafen kan hindre spredning av hiv gjennom trussel om straff. Dette må være det grunnleggende spørsmål når departementet foreslår heving av strafferammen.

Det er derfor med stor bekymring vi ser at dette overhodet ikke er berørt i høringsbrevet.

Generelt om hiv/aids.

Hivviruset smitter via enten blod eller sæd/sekret. Årsaken til smittespredning i Norge i dag skjer i hovedsak gjennom seksuell kontakt eller ved at sprøytebrukere deler samme sprøyte.

Begge de to overnevnte rettssakene dreier seg om smitte gjennom seksuell kontakt. En må tro at det å bevise smitte ved sprøytedeling er svært vanskelig.

Generelt kan en si at hivviruset ikke er spesielt smittsomt. Mange undersøkelser viser at personer kan være utsatt for smittemulighet mange ganger uten å bli smittet, mens andre kan bli eksponert en gang og bli smittet.

Det er de senere år gjort betydelige framskritt når det gjelder å behandle hiv. Men det er ennå langt igjen til en kan klare å fjerne viruset helt fra en person som er smittet. Medisinene kan bare holde virusutviklingen i sjakk. Det er fortsatt slik at hiv er en meget alvorlig diagnose som fører til sterkt nedsatt livskvalitet og ofte uførhet. Dødeligheten, altså utvikling til aids, er imidlertid gått sterkt tilbake de seinere år. Utvikling av medisiner går raskt, og en kan vente ytterligere bedring i tiden som kommer.

Men det er viktig for oss, som er hivpositives egen interesseorganisasjon, å understreke at vi ser på det overføre hiv til andre som meget alvorlig.

Hiv i samfunnet.

Da vi fikk hivviruset til Norge på åttitallet oppsto det som professor Thomas Mathisen betegnet som 'moralsk panikk'. Den allmenne frykten for spredning var stor, og mange fryktet en eksplosjonsaktig spredning. Det var også mange fantasifulle forslag på hvordan en skulle behandle hivpositive. Resultatet ble en sterk stigmatisering av hivpositive og mange hivpositive opplevde mange ubehageligheter på grunn av sin diagnose, både på arbeidsplassen, i nærmiljøet og i familien. Det gjorde ikke saken bedre at de fleste som ble rammet de første årene var homofile og sprøytebrukere, grupper som allerede hadde problemer i det offentlige rom.

Det er viktig å peke på at hivpositive i dag fortsatt kan oppleve ubehageligheter, og hivpositive selv opplever seg ofte svært stigmatisert. Følgen er ofte at mange ikke ønsker å fortelle om sin diagnose, og en levekårsundersøkelse viser også at svært mange unngår seksuelle relasjoner og nære forhold fordi de dels er redd for å smitte andre, dels fordi de frykter avvisning dersom de forteller at de er hivpositive.

Det er i dag ca 2600 hivpositive i Norge. Det har de seineste ti år vært svært lite fokusert for befolkningen muligheten for å bli smittet, og undersøkelser viser bl.a. at nordmenn sjelden bruker kondom selv om det er ukjent partner. Det at det så sjeldent brukes kondom legger et ekstra press på hivpositive, fordi kondom er den eneste måten en kan med relativt stor grad av sikkerhet hindre overføring gjennom seksuell aktivitet.

Virker § 155 allmennpreventivt?

Det å lovregulere seksuelle relasjoner er alltid vanskelig. I en seksuell relasjon er det vanligvis mange følelser involvert og det er ikke alltid rasjonelle vurderinger som ligger til grunn for handlingene. Derfor kan det være svært vanskelig å avgjøre hva som egentlig har skjedd, for eksempel om spørsmålet om bruk av kondom ble reist, var det et spesielt press under handlingen m.v. Det er også spørsmål om hvem som er den sterke part i en seksuell relasjon. Det kan ofte være vanskelig for en kvinne å bestemme at det skal brukes kondom for å nevne en konkret sak. Dersom det er alkohol med i bildet kan dette også føre til vansker med å bedømme skyldighet.

Vår erfaring og kunnskap tilsier at mulighet for at straff skal virke preventivt tviler vi strekt på. Høringsbrevet legger heller ikke fram argumenter som kan tilsi at økte strafferammer skal ha noen effekt. Det skremmer oss rent generelt at høringsbrevet ikke har andre argumenter enn rent teknisk juridiske.

Vi frykter at en fokusering på det strafferettslige kan ha en motsatt effekt av hva departementet ønsker. Dersom en diagnose medfører fare for straff og stigmatisering kan det for mange være fristende å la være å teste seg. En kan leve lenge med hiv uten at en får klare symptomer. Derfor er det viktig at det er lav terskel for å teste seg, slik at en dels kan få opplysning om hvordan en kan hindre å smitte andre, dels få råd og veiledning om hvordan en best mulig kan ta vare på egen helse.

Det som vekker særlig bekymring er uaktsomhetsbegrepet. Å skille hva som er uaktsomt og hva som er skyldfritt er uhyre vanskelig i de forhold vi her snakker om.

§ 155 og den hivpositive

Som vi har påpekt tidligere opplever hivpositive det ofte stigmatiserende med sin diagnose, med de problemer det medfører. Det at det finnes en egen straffehjemmel for denne gruppa gjør ikke stigmatiseringseffekten mindre. Når det i det offentlige rom diskuteres økning av strafferammene gir det allmennheten også et tydelig signal om denne gruppas farlighet.

Det vil i noen tilfelle være vanskelig å bevise hvem som har smittet en person. Særlig dersom strafferammen heves og foreldelsesfristen dermed heves til 10 år. I høringsbrevet betraktes en heving av foreldelsesfristen til 10 år som en fordel. For oss fortoner det seg motsatt. Ettersom tiden går kan det bli svært vanskelig å bevise hvem som har smittet en person.

Det er også et annet moment som er viktig, nemlig forholdet mellom den hivpositive og helsevesenet. Dette må baseres på et grunnleggende tillitsforhold, både av hensyn til den hivpositives helse og for at helsevesenet hele tiden kan gi råd om til pasientene om hvordan en kan hindre videresmitte. I en av sakene som kom for høyesterett var det helsevesenet som anmeldte kvinnen fordi den fornærmede ikke ønsket anmeldelse. Slike tilfelle gjør at hivpositive kan kvie seg for å ha en åpen og ærlig dialog med sine medisinske hjelpere. Videre kan en fornærmet også ønske at det ikke skal bli allment kjent verken hvordan smitten har skjedd eller i det hele tatt at omgivelsen skal få kjennskap til vedkommendes hivstatus.

Opphev § 155

I dag er det en paragraf som i praksis kun retter seg mot hivpositive og vi kan ikke ha en paragraf i straffeloven som retter seg mot en spesiell pasientgruppe. Etter vårt syn strider dette mot vanlig rettsoppfatning om at diskriminering av personer eller grupper av personer ikke skal finne sted, noe som er eksemplifisert både i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven.

Et annet viktig moment er, som tidligere omtalt, at hiv/aids ikke lenger automatisk kan betegnes som en dødelig sykdom, da det finnes medisiner som holder viruset i sjakk, og at den medisinske utviklingen på området er rask. Dermed vil farlighetsgraden ved hiv minskes, mens man altså går inn for å heve strafferammen. Dermed er inne på problematikken mellom sykdom og jus. Mens lovendringer går sakte, går den medisinske utviklingen raskt. Så når en skal bruke straff i forbindelse med sykdom vil en oppleve at når en lov endelig trer i kraft vil kanskje den medisinske utviklingen ha revet bort grunnlaget for lovendringen for lenge siden.

Sverige har ingen paragraf i sin straffelov når det gjelder smittefarlige sykdommer. Der brukes andre straffebestemmelser, slik som nevnt overfor. I Sverige var det på nittitallet rundt 20 slike saker, så det ser ikke ut til at mangel på egen paragraf hindrer rettsforfølgelse ved uaktsom eller forsettelig smitteoverføring. I Danmark kan en straffes med inntil 4 års fengsel for å smitte noen med en livstruende og uhelbredelig sykdom. Denne ble revidert i 2001. En har her en mer dynamisk formulering i Norge ettersom det er straffeloven som anvender begrepet ½livstruende og uheldbredelig sygdom'. Dermed kan en i større gred til enhver tid definere livstruende og uhelbredelig sykdom i forhold til sykdommens faktiske farlighet. I Norge har en dette definert i Smittevernloven, og dermed har en ikke den danske dynamikken.

Vi er ikke prinsipielt i mot at det skal være straffbart å smitte andre med hiv. Men straffeforfølgelse må i så fall skje i ordinære straffebestemmelser, noe som høringsbrevet selv er inne på flere steder.

Vi vil også gjenta faren for at sterk fokusering på straff vil kunne føre til at mange i mindre grad ønsker å teste seg, hvilket er svært uheldig både fra et smittevernsynspunkt og et helsemessig synspunkt.

Pluss-Landsforeningen mot aids' krav er derfor at § 155 fjernes.»

Nokre av dei høyringsinstansane som går inn for å skjerpe strafferamma, reiser spørsmål om dette berre bør gjelde ved forsettlege handlingar. Agder lagmannsrett meiner strafferamma bør vere felles:

«Hvis man med Justisdepartementet legger til grunn at det det ikke skal foretas noen mer gjennomgripende revisjon av bestemmelsen nå, bør det neppe innføres forskjellige strafferammer for forsettlige og uaktsomme overtredelser. Det passer ikke så godt med det felles vilkår ½skjellig grunn til å tro..', som er en form for bevisst uaktsomhetskriterium, å måtte sondre mellom forsettlige og uaktsomme overtredelser ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.»

Det same meiner Hordaland statsadvokatembete:

«I forhold til de uaktsomme overtredelser av bestemmelsen, vil naturligvis skyldgraden ha ikke uvesentlig betydning for bedømmelsen av handlingens straffverdighet. Så lenge det i straffebestemmelsene ikke er satt noen minimumsstraff, ser jeg ingen grunn til å innta en egen strafferamme for de uaktsomme overtredelsene.»

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt går derimot inn for å sondre. Oslo politidistrikt uttaler:

«Man ser ikke behov for å heve straffen for uaktsomme overtredelser, i det spørsmålet kan avvente den varslede revisjon av bestemmelsen i forbindelse med utkast til ny straffelov.»

Også riksadvokaten meiner dette bør vurderast:

«I praksis vil den utviste skyld ha stor betydning ved straffutmålingen. Fengsel i 6 år ville være en streng straff for et uaktsomt faredelikt. Det kan være grunn til å overveie om ikke den økede strafferammen bør forbeholdes de forsettlige overtredelser. Der uaktsomheten har ført til skade, bør bestemmelsen da anvendes i konkurrens med de aktuelle bestemmelser som dekker selve skadefølgen.»

Norges Kvinne- og Familieforbund meiner at spørsmålet er vanskeleg, men ser ut til å leggje mest vekt på at konsekvensane av handlinga er dei same, utan omsyn til graden av skuld hos gjerningspersonen:

«I enkelte tilfeller hvor skadevolder er uvitende om sin smitte, kan det virke urettferdig å anvende straff som for forsettlig legemsskade, men risikoen for allmennfarlig sykdom er like belastende for fornærmede, også i slike tilfelle. Derfor kan det være vanskelig å ta stilling til om den skjerpede strafferammen bør forbeholdes forsettlige overtredelser. Men som en hovedregel bør strengeste straff anvendes.»

Oslo statsadvokatembete reiser spørsmål om straffskjerpinga berre bør kunne nyttast i dei tilfella der smitten faktisk er påført, og uttrykkjer tvil om kva som er mest rimeleg:

«En er også enig i at det kan bero på tilfeldigheter om smitte blir påført eller ikke. Dette tilsier at strafferammen ikke bør heves bare for de tilfelle hvor smitte blir påført, men også hvor man utsetter andre for fare. Denne lovgivningsteknikk er brukt i for eksempel veitrafikklovens § 3. Når det gjelder bestemmelsene i STRL § 228 og 229, er det imidlertid en forutsetning at det er øvet vold og påført skade. Hvorvidt strafferammen bør økes generelt eller om det bør innføres som straffeskjerpelsesmoment at smitte er påført etter systematikken i STRL § 232, er en i tvil om.»

Krisesentersekretariatet foreslår på si side at § 155 ikkje skal kunne nyttast dersom smitta er overført i samband med sal av seksuelle tenester:

«Vi ønsker samtidig å presisere vi mener det ikke skal være strafferettslig hvis en prostituert påfører en horekunde smitte når han kjøper sex uten beskyttelse. Her mener vi klart at det er den som kjøper seksuelle tjenester som opptrer uaktsomt ved å utnytte kvinner for egen seksuell nytelse.»

4.1.5 Departementet sitt syn no

På bakgrunn av høyringa meiner departementet at strafferamma i § 155 bør hevast. Departementet syner til drøftinga i høyringsnotatet og til dei argumenta som høyringsinstansane har framført.

I forhold til dei synspunkta som er fremja av PLUSS, vil departementet peike på at § 155 er eit generelt straffebod som rettar seg mot spreiing av alle slags allmennfarlege smittsomme sjukdommar. Sjølv om spreiing av hiv-smitte i dag er det mest praktiske, er dette langt frå det einaste som regelen rammar. Departementet meiner at straffebodet har ein allmennpreventiv verknad, og at det er med på å hindre førekomsten av alvorlege sjukdommar. Dersom nokon har ein mistanke om at dei er smitta, og lar vere å teste seg for ikkje å få stadfesta mistanken, kan vilkåret om skjellig grunn vere oppfylt. Departementet kan difor ikkje sjå at det å ha eit straffebod som § 155 kan oppmode nokon til ikkje å teste seg.

Høyringsinstansane er ikkje samstemde når det gjeld val av strafferamme. Departementet har kome til at det i denne omgangen må vere tilstrekkeleg at strafferamma hevast til fengsel inntil 6 år, som trass alt er ei dobling, samanlikna med den noverande strafferamma.

Ein tilsikta konsekvens med å heve strafferamma er at foreldingsfristen i slike saker blir lengre. Dette er viktig, fordi det kan ta tid før den fornærma oppdagar at han eller ho har blitt smitta. Departementet legg difor ein viss vekt på at ei ytterlegare skjerping av strafferamma ikkje vil føre med seg lengre foreldingsfrist, med mindre strafferamma blir sett til fengsel i 10 år, jf. straffelova § 67. Ingen av høyringsinstansane har gått inn for ei så høg strafferamme.

Strafferamma vil uansett bli vurdert på nytt i samband med utforminga av den nye straffelova. Det er eit viktig mål med straffelovreforma at strafferammene harmonerer godt innbyrdes.

Også rammene i den noverande straffelova bør harmonere. Departementet går difor inn for at fengsel inntil 6 år berre skal kunne nyttast ved forsettlege handlingar, likevel slik at det framleis skal vere tilstrekkeleg med skjellig grunn til å tru at ein sjølv er smitteberande.

På grunn av arbeidet med den nye straffelova vil departementet som nemnd i høyringsnotatet ikkje foreslå ytterlegare revisjon av paragrafen på det noverande tidspunktet.

4.2 Skjerping av strafferamma i § 390 a om omsynslaus framferd

4.2.1 Gjeldande rett og bakgrunnen for høyringa

Straffeloven § 390 a rettar seg mot den som «ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil». Skyldkravet er forsett, jf. § 40.

Strafferegelen gir eit generelt vern mot omsynslause fredsforstyrringar. Det vernar berre den psykiske fred; lekamlege krenkingar fell ifølgje forarbeida utanfor rekkevidda for regelen, jf. Ot.prp. nr. 41 (1954) s. 25.

Strafferamma i § 390 a er bøter eller fengsel inntil 6 månader. Rettspraksis har vist at dette er noko lågt. Allereie i Rt. 1992 s. 445 blei lengstestraffa ved fleire lovbrott (realkonkurrens) anvendt, det vil seie fengsel i 9 månader utan vilkår, jf. § 62. Den tiltalte i saka blei dømd for seks skremmande og plagsame telefonoppringingar, og Høgsterett meinte at maksimalstraffa «utvilsomt» burde ileggast. Saksforholdet gir ein god illustrasjon på at det kan tenkast meir straffverdige former for brott på § 390 a. Det var nemnt at det kunne dreie seg om meir enn 150 oppringingar, men berre dei som var spesifiserte i tiltalen, blei pådømt.

Strafferamma i § 390 a blei også nytta fullt ut i ei nokså fersk avgjerd frå Høgsterett (Rt. 2002 s. 78). Det dreidde seg her om ein særdeles langvarig trakassering av den fornærma. Gjerningspersonen blei dessutan dømt for gjentekne brott på opphalds- og besøksforbod, jf. straffelova § 342. Paragrafane blei difor nytta under eitt, jf. § 62, og straffa sett til fengsel i 11 månader (som fellesstraff med ein annan dom på fengsel i 60 dagar). Høgsterett uttalte uttrykkjeleg at den strenge fengselsstraffa som var utmålt i underinstansen, burde bli ståande «så langt strafferammen tillater det».

4.2.2 Forslaget frå Straffelovkommisjonen

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII å vidareføre § 390 a i lovutkastet § 26-10 om omsynslaus framferd, jf. NOU 2002: 4 s. 342. Kommisjonen foreslår ei strafferamme i det lågare sjiktet, det vil seie bot og/eller fengsel inntil 6 månader eller 1 år, jf. utredninga s. 145-146 og s. 344.

4.2.3 Forslaget i høyringsnotatet

Departementet foreslo i høyringsnotatet s. 19 å skjerpe strafferamma i § 390 a, til dømes til fengsel inntil 2 år:

«Mange av strafferammene i straffeloven er atskillig høyere enn det straffutmålingspraksis tilsier at det er behov for. Dette gir domstolene et vidt spillerom til å idømme den straffen de til enhver tid finner rimelig, også i de aller groveste sakene innenfor vedkommende type av lovbrudd. Det er etter departementets oppfatning uheldig når man ved enkelte straffebud 'stanger i taket' selv om det kan tenkes enda mer alvorlige overtredelser av straffebudet. Når enkelte straffebud har en for lav strafferamme, vil det heller ikke være mulig for domstolene - med Høyesterett i siste instans - i særlig grad å skjerpe det til enhver tid gjeldende straffenivået. Det gir en forholdsmessig skjevhet i straffutmålingspraksis når Høyesterett har anledning til å heve nivået i visse typer saker, mens denne anledningen er avskåret i forhold til andre, beslektede straffebud.

Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at strafferammen i straffeloven § 390 a heves. Departementet er i tvil om hvor mye strafferammen bør utvides, men vil antyde en heving til fengsel inntil 2 år, og ber om høringsinstansenes synspunkter på dette.»

4.2.4 Høyringsinstansane sitt syn

Forslaget om å heve strafferamma i straffelova § 390 a til 2 års fengsel får støtte av Borgarting og Agder lagmannsrettar, Alta tingrett, riksadvokaten, Oslo og Hordaland statsadvokatembete, Oslo og Rogaland politidistrikt, Likestillingsombodet, Islamsk Kvinnegruppe Norge, Krisesentersekretariatet og Norges Kvinne- og Familieforbund. Agder politidistrikt, Politidirektoratet og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon er samde i at strafferamma bør skjerpast, men gjev ikkje uttrykk for kor streng dei meiner at den nye strafferamma skal vere. Human Rights Service (HRS) går inn for at fengselsstrafferamma blir heva til meir enn 2 år.

Alta tingrett meiner at preventive omsyn talar for å heve strafferamma, i tillegg til signala frå Høgsterett:

«Bl.a. den tekniske utvikling har gjort at en gjerningsperson i dag, direkte og indirekte, nå mer enn tidligere har lettere for å kunne kontakte sine ofre. Direkte har gjerningspersonen lettere for å nå sine ofre ved oppsøkende virksomhet og indirekte for eksempel ved bruk av mobiltelefontjenester og annen datateknikk. Uten at jeg har noe statistikk å bygge på synes overtredelse av straffeloven § 390 a å være en type forgåelse som øker i antall, varighet og intensitet. Disse forhold tilsier ut fra preventive hensyn at strafferammen økes. Når Høyesterett har gitt signaler om at gjeldende strafferamme er snau, bør strafferammen økes.»

Også Oslo politidistrikt peikar på at § 390 a er eit svært praktisk straffebod, som det dessutan er ønskjeleg å kunne pågripe nokon på grunnlag av:

«Straffeloven § 390 a er en meget praktisk bestemmelse, som rammer mange varierte tilfeller av sterkt klanderverdig opptreden. Ikke sjelden mottar man anmeldelser der det er snakk om gjentatte overtredelser av samme art rettet mot den eller de samme fornærmede. Overtredelsene kan ofte være av svært truende karakter, men uten at strl. § 227 kan benyttes. Vi ser det derfor som hensiktsmessig å heve strafferammen slik som foreslått, også fordi man da har hjemmel for pågripelse.»

Høvet til å pågripe vedkomande blir også framheva av Politidirektoratet, som i tillegg understrekar alvoret i denne type handlingar:

«Sjikane skaper frykt og utrygghet og ødelegger livsstandarden for mange mennesker og det er grunn til å ta denne typen kriminalitet alvorlig. En heving av strafferammen vil videre gi hjemmel for tvangsmidler som pågripelse og varetektsfengsling.»

Agder politidistrikt uttaler at det har vore ei «dramatisk negativ utvikling» på dette området den seinare tid. Til fordel for ei justering av strafferamma trekk politidistriktet fram moment som auka prioritering, preventive verknader og folk si rettsoppfatning:

«Etter vår mening er dagens strafferamme på bøter eller fengsel i 6 mnd. for lav. Det har i de senere år være en dramatisk negativ utvikling i både antallet og alvorlighetsgraden i saker med skremmende og/eller plagsom opptreden overfor enkeltindivider. Problemet kan belyses ved at vi nå har fått en utstrakt bruk av både besøksforbud og voldsalarmer i disse sakene - som følge av at de har utviklet seg til å bli mer alvorlige og vanskeligere å håndtere enn tidligere.

Den mest markerte økningen er relatert til brudd i parforhold, hvorav konflikter i sammensatte kulturelle parforhold utgjør en voksende andel. Tilsvarende negativ utvikling registreres også i saker hvor fornærmede eller vitner i pågående straffesaker blir utsatt for alvorlig trakassering for å påvirke deres forklaringer, alternativt at problemet har sitt utspring i hevnmotiv i kjølvannet av en straffesak. I tillegg har vi registrert en utvikling hvor tjenestepersoner i politiet og andre offentlige instanser blir rammet som en direkte følge av utøvelse av pålagte tjenestehandlinger.

Den lave strafferammen virker lite avskrekkende overfor gjerningsmennene. I tillegg gir heller ikke strafferammen noe godt veiledende signal om at disse sakene fortjener en mer offensiv og fast inngripen. Det er ofte først når sakene har fått en heller dramatisk utvikling at de får en forsterket prioritet fra politiets side.

Det er også et problem at strafferammen ikke harmonerer med folks rettsoppfatning av hvor denne bør ligge. Vi registrerer at vi ofte får et forklaringsproblem når strafferammen for et simpelt tyveri ligger 6 ganger høyere - sett hen til at de fleste sakene som faller inn under § 390 a ofte oppleves av ofrene som betydelig mer krenkende og alvorlige.»

Krisesentersekretariatet gjev ei skildring av at den psykiske valden kvinner blir utsett for, ofte er av svært alvorleg art:

«Ut fra Krisesentersekretariatets brukerstatistikker, som beboere har besvart de tre siste årene, er den psykiske volden skremmende lesning. Drapstrusler, skremme eller ydmyke med våpen, trusler om vold eller voldtekt, trusler om å ta sitt eget liv, truer med å anmelde kvinnene til barnevernet osv.

Samtidig har vi erfart at kvinner og hennes barn blir utsatt for skremmende adferd og opptreden fra overgriper etter at bruddet er et faktum. Med bakgrunn i de grove psykiske krenkelsene kvinner opplever både under samlivet og etter, foreslår Krisesentersekretariatet at strafferammen økes til 2 år.»

Ingen av dei høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, går mot forslaget om å heve strafferamma. Oslo statsadvokatembete meiner rett nok at ei høgare straff berre vil vere aktuell i unntakstilfelle:

«Normalt vil det ikke være behov for å reagere med strengere straff enn strafferammen i dag åpner for. Imidlertid vil det i enkelte tilfelle hvor adferden gjentas eller vurderes som ett forhold over tid, kunne være behov for å reagere med strengere straff. Dette illustreres ved de høyesterettsavgjørelser det er vist til i høringsbrevet.»

Hordaland statsadvokatembete uttaler seg i same retning:

«Erfaringsmessig vil det være svært få saker hvor det vil være aktuelt å påstå fengselsstraff utover dagens strafferamme på fengsel i inntil 6 måneder. De fleste sakene vil ligge i den nedre halvdel av strafferammen. Som de to dommene fra Høyesterett viser, kan imidlertid straffverdigheten ved disse overtredelser variere stort og jeg har ikke noe å bemerke til at strafferammen utvides.»

4.2.5 Departementet sitt syn no

Høyringa har vist at det er behov for å heve strafferamma i straffelova § 390 a. Departementet meiner at bøter eller fengsel inntil 2 år vil vere ei passe strafferamme. Departementet held difor fast ved forslaget i høyringsnotatet, og viser til grunngjevinga der og til dei synspunkta som er fremja i høyringsrunda.