3 Endring av reguleringa knytt til helsetenesta si utsending av epikrise
3.1 Gjeldande rett
Sjølv om helsepersonellova inneheld føresegner som får innverknad på høvet til å sende ut epikrise, jf. spesielt helsepersonellova § 25 og § 45, inneheld lova inga eksplisitt regulering av plikta til å sende ut epikrise, kva for opplysningar som skal takast med i ein epikrise, eller kven som skal få epikrisen tilsendt.
Ein epikrise er ei kort skriftleg og samanfattande framstilling av eit sjukdomstilfelle, der det mellom anna blir gjort greie for årsak, utvikling, diagnostisering og behandling av sjukdom eller skade hos ein pasient. Det er og vanleg at ein epikrise kan innehalde opplysningar om komplikasjonar som kan inntreffe etter behandlinga eller faglege råd om vidare oppfølging og behandling. Epikrisen blir utarbeidd etter gjennomført undersøking og behandling, for eksempel etter eit sjukehusopphald, og inneber til vanleg ei samanfatning eller eit utdrag av opplysningar som alt er førte i journalen til pasienten. Utsending av ein epikrise inneber slik sett utlevering av opplysningar som kjem inn under teieplikta.
Plikta til å sende ut epikrise følgjer i dag av pasientjournalforskrifta § 9, der det heiter:
«Ved utskrivning fra helseinstitusjon skal epikrise (sammenfatning av journalopplysninger) sendes det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning.
Tilsvarende gjelder ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist.
Pasienten bør gis anledning til å opplyse hvem epikrise skal sendes til. Dersom annet ikke opplyses eller fremgår, sendes epikrise til innleggende/henvisende helsepersonell og pasientens faste lege.
Epikrise skal sendes innen forsvarlig tid etter at helsehjelpen er avsluttet.»
I merknadene til føresegna i forskrifta er det i samband med første og andre ledd uttalt:
«Epikrisen skal muliggjøre forsvarlig oppfølgning av pasienten i primærhelsetjenesten etter utskrivning fra helseinstitusjon. Også ved poliklinisk behandling i helseinstitusjon eller hos privatpraktiserende spesialist vil det kunne være behov for en tilbakemelding til den henvisende legen/tannlegen, den faste legen og/eller andre som skal følge opp pasienten.
Pasienten kan motsette seg at epikrise sendes, jf. helsepersonelloven § 45. I enkelte tilfeller vil tungtveiende grunner likevel gjøre det rettmessig at de opplysninger som er strengt nødvendig for å iverksette en forsvarlig oppfølgning av pasienten utleveres (…). Det vises også til spesialmotivene til helsepersonelloven § 45 om problemstillinger i forhold til taushetsplikt og utleveringsadgang i forbindelse med epikrise (…).»
I merknaden til tredje ledd i føresegna blir det presisert at pasienten kan motsetje seg at epikrisen blir send ut, jf. også merknaden til første og andre ledd, som er referert ovanfor.
Fjerde ledd i forskrifta regulerer når ein epikrise skal sendast. I merknadene til føresegna heiter det:
«Det er ikke satt en fast frist for når epikrise må være sendt. Det vil være store variasjoner i hvor rask oppfølgning en pasient har behov for. I enkelte tilfeller vil dette være umiddelbart etter utskrivning eller utredning/behandling. Epikrisen må ikke sendes senere enn at nødvendig oppfølgning kan settes i verk. Det må vurderes konkret i den enkelte situasjon hva som er forsvarlig. Under enhver omstendighet bør epikrisen sendes innen rimelig tid, normalt innen en uke.»
Som det går fram av framstillinga ovanfor, må reguleringa av epikrisar i pasientjournalforskrifta sjåast i samanheng med reguleringa i helsepersonellova, jf. mellom anna §§ 25 og 45 i lova. Som nemnt kan pasienten mellom anna motsetje seg at epikrisen blir send ut. I merknadene til § 10 i pasientjournalforskrifta (om personvern) er det i denne samanhengen mellom anna uttalt:
«Som hovedregel kan opplysninger meddeles annet helsepersonell som har behov for dem for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 25 og § 45. I henhold til disse bestemmelsene og pasientrettighetsloven § 5-3 kan pasienten imidlertid motsette seg at journalen eller opplysninger fra journalen gis til annet helsepersonell. I henhold til pasientrettighetsloven § 5-3 tredje punktum kan utlevering likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Tilsvarende følger av helsepersonelloven § 23 nr. 4 hvoretter helsepersonells taushetsplikt etter § 21 ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig. Dette kan være situasjoner hvor utlevering av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade. Hensynene som taler for å utlevere opplysningene mot pasientens vilje, bør veie vesentlig tyngre enn de hensyn som taler mot dette.»
Som det går fram av § 9 første ledd i forskrifta, skal epikrise sendast når pasienten blir utskriven frå «helseinstitusjon». I helsepersonellova § 3 fjerde ledd er «helseinstitusjon» definert som institusjon som kjem inn under spesialisthelsetenestelova og helse- og omsorgstenestelova.
Forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon fastset kva som skal vere å rekne som helseinstitusjon i den kommunale helse- og omsorgstenesta etter helsepersonellova § 3. Av § 2 i forskrifta går det fram at sjukeheim- og døgnplassar som kommunane opprettar for å ha eit tilbod om døgnopphald ved akutt hjelp, er å rekne som helseinstitusjon. Det inneber for eksempel at når ein pasient blir skriven ut frå ein sjukeheim, skal det sendast epikrise. Dette kan vere aktuelt når pasienten blir skriven ut frå korttidsopphald ved ein sjukeheim og tilbake til heimen. Ein epikrise kan då i mange tilfelle vere nødvendig for at vidare helsetenester i heimen eller oppfølging av fastlegen skal vere forsvarleg.
For spesialisthelsetenesta er det ikkje fastsett eiga forskrift om kva som er å rekne som helseinstitusjon etter spesialisthelsetenestelova. I merknadene til § 6 i pasientjournalforskrifta er det likevel uttalt om helseinstitusjonsomgrepet generelt mellom anna at «(T)ypiske eksempler på helseinstitusjoner er sykehus, sykehjem, opptreningsinstitusjoner og poliklinikker. Momenter i vurderingen av om en virksomhet er en institusjon, vil kunne være virksomhetens størrelse, om helsehjelp ytes av flere grupper helsepersonell og om pasientene tilbys heldøgnsopphold.» Når det gjeld helseinstitusjonar i spesialisthelsetenesta, er det i pasientjournalforskrifta § 9 andre ledd i tillegg presisert at epikrise også skal sendast ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist. At det skal sendast epikrise ved utskriving av pasienten frå sjukehus, går også fram av forskrift 18. november 2011 nr. 1115 om kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, jf. § 12 andre ledd i forskrifta.
Hovudregelen i pasientjournalforskrifta § 9 første ledd er at epikrise skal sendast til det helsepersonellet som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging. I tillegg går det mellom anna fram av § 9 tredje ledd i forskrifta at epikrisen skal sendast til den faste legen til pasienten, med mindre noko anna er bestemt eller opplyst. Fastlegen til pasienten vil då som hovudregel også få nødvendig lærings- og kvalitetssikringsinformasjon gjennom den tilsende epikrisen.
I dei tilfella der innleggjande/tilvisande helsepersonell ikkje er fastlegen til pasienten, men for eksempel legevaktslege, fastlege i vikarordning eller sjukeheimslege, går det mellom anna fram av § 9 tredje ledd i forskrifta at epikrise skal sendast til innleggjande/tilvisande helsepersonell, i tillegg til den faste legen til pasienten.
I og med at fastlegen eller innleggjande/tilvisande helsepersonell som hovudregel skal få tilsendt ein epikrise, er det for dei berre i mindre utstrekning behov for å be om ytterlegare opplysningar. I dei tilfella der fastlegen eller innleggjande/tilvisande helsepersonell også skal stå for den vidare behandlinga av pasienten, kan ytterlegare utlevering av opplysningar uansett skje med heimel i helsepersonellova § 25 første ledd, jf. nærmare om denne føresegna i punkt 4.1 i proposisjonen.
3.2 Forslag i høyringsnotatet
I høyringsnotatet foreslo departementet at det i helsepersonellova blir teke inn ei ny føresegn som i all hovudsak skulle vidareføre den reguleringa av epikrisar som i dag er regulert i pasientjournalforskrifta § 9. Departementet foreslo at føresegna blir teken inn som ny § 45 a i helsepersonellova.
Samanlikna med gjeldande regulering i pasientjournalforskrifta § 9 foreslo departementet enkelte språklege og redigeringsmessige endringar som ikkje var av materiell art. Det blei òg foreslått nokre endringar som til ein viss grad kunne seiast å vere av materiell art, jf. nærmare om dette i punkt 3.4.
3.3 Høyringsinstansane sitt syn
Eit stort fleirtal av høyringsinstansane som har kommentert denne delen av høyringsnotatet, har støtta forslaget frå departementet. Dette gjeld Hedmark fylkeskommune, Apotekforeningen, Universitetssjukehuset Nord-Noreg HF, Det odontologiske fakultet v/Universitetet i Oslo, Helse Finnmark HF, Vestre Viken HF, Norsk Sykepleierforbund, Fylkesmannen i Østfold, Norsk Manuellterapeutforening, Noregs Farmaceutiske Forening, KS, Trondheim kommune, St. Olavs Hospital HF, Oslo universitetssjukehus HF, Kreftregisteret, Bioingeniørfaglig institutt (NITO), Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm), Fylkesmannen i Vestfold, Statens helsetilsyn, Helsedirektoratet, Helse Vest RHF, Helse Sør-Aust RHF, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Drammen kommune og Oslo kommune. Nokre av desse høyringsinstansane har også hatt utdjupande kommentarar eller forslag til justeringar.
Hedmark fylkeskommune meiner at noverande formulering i merknadene om at epikrisar også skal sendast til «tannlege», bør vidareførast.
Universitetssjukehuset Nord-Noreg HF uttaler:
«For å styrke pasientens rett til informasjon og medvirkning, vil vi fra UNN HF foreslå at det lovfestes at også pasienten får oversendt kopi av epikrise etter undersøkelse/behandling i spesialisthelsetjenesten. En slik praksis med kopi av epikrise etter så vel innleggelser som polikliniske konsultasjoner, har UNN hatt over mange år. Praksisen har vært meget godt mottatt av pasientene.
Pasientene får på denne måten skriftlig informasjon om sin helsetilstand, planlagt oppfølging, endring av medikamenter osv., i tillegg til den muntlige informasjon ved innleggelse/konsultasjon. Dersom noe skulle være uklart, kan fastlegen, eventuelt spesialisten, informere om epikrisens innhold.
I tillegg er rutinen viktig i et kvalitetssikringsperspektiv, da pasienten selv kan følge med at innkalling/oppfølging skjer i henhold til de planer som fremkommer av epikrisen. Det samme kan gjelde for eventuelle uklarheter om medikamenter, dosering mv.»
Også Norsk Manuellterapeutforening ønskjer ei lovfesting av at pasienten skal få tilsendt kopi av epikrisen.
Norsk Sykepleierforbund (NSF) uttaler:
«Det vil være svært viktig at aktuelle opplysninger utleveres til rett person. For å sikre dette må det dokumenteres i tillegg til at det blir «redegjort for», slik det er foreslått i høringsnotatet.»
I forlenginga av dette uttaler NSF:
«Det må derimot settes krav til hver enhet om å etablere skriftlige retningslinjer for å sikre at taushetsbelagte opplysninger blir behandlet, oversendt og benyttet på en forsvarlig måte til læring og kvalitetsutvikling.»
KS støttar at det no blir foreslått presisert at epikrisar skal sendast ut til dei personellkategoriane som går fram av lovforslaget. I forlenginga av dette uttaler KS:
«KS vil videre understreke viktigheten av at dette skjer samtidig med utskriving av pasienten, og under enhver omstendighet så raskt som mulig. KS vil herunder påpeke at ordlyden «forsvarlig tid» (lovteksten) og «rimelig tid, normalt innen en uke» (merknadene) etter de tilbakemeldinger KS har fått fra kommuner burde vært endret slik at epikrisetiden ble kortere. Dette ville vært i tråd med samhandlingsreformens intensjoner, samt at det ville resultert i bedret kvalitet i tjenestene og økt pasient- og brukersikkerhet.
KS ber derfor om at departementet endrer 2. ledd i forslagets § 45a slik; «dersom det ikke er mulig å oversende epikrise samtidig med at pasienten utskrives, skal epikrise ettersendes umiddelbart med angivelse av hvorfor epikrisen ikke ble sendt samtidig med pasienten ved utskrivelse».»
Også Trondheim kommune har i si høyringsfråsegn understreka at det er viktig at det ikkje går for lang tid før epikrisen blir send, då det elles kan gi grunnlag for feilbehandling. Det blir vidare understreka at kvalitetssikring av innhaldet i epikrisane er like viktig.
Fylkesmannen i Vestfold uttaler:
«Ved innføring av ny § 45a foreslår vi at første setning i bestemmelsen endres til «pasienten skal opplyses om hvem epikrise (sammenfatning av journalopplysninger) sendes til». Første setning i § 45a er slik den er utformet noe uklar.»
Som nemnt har dei aller fleste høyringsinstansane støtta forslaget om at epikrisar skal sendast ut, og at dette i utgangspunktet skal skje utan innhenting av samtykke frå pasienten. Departementet viser i den samanheng mellom anna til Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) som uttaler:
«I høringsnotatet heter det at endringene fra § 9 i pasientjournalforskriften til ny § 45a i helsepersonelloven ikke er av materiell art. Det legges vekt på at det ikke skal være nødvendig med eksplisitt samtykke for utsendelse av epikrise, eller utlevering av pasientopplysninger til bruk i lærings- eller kvalitetsformål som beskrevet i ny § 29c. Nklm støtter dette prinsippet fordi det i mange situasjoner vil være vanskelig å sikre eksplisitt samtykke, blant annet fordi pasienten kan ha forlatt behandlingsstedet/tjenesteyter når epikrise skal sendes ut, eller opplysninger til formål i § 29c skal utleveres. Dette må komme tydelig fram i lovteksten. Nklm støtter pasientens rett til aktivt å nekte utsendelse av epikrise, men vår erfaring er at dette skjer svært sjelden, og det bør derfor ikke være til hinder for regulær epikriseutsending.»
Departementet viser også til Statens helsetilsyn, som uttaler:
«Vi mener det er riktig at det skal sendes epikrise til innleggende/henvisende helsepersonell, fastlege og det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging.
Det at lovteksten nå sier at det bør gis anledning til å opplyse hvem epikrise skal sendes til innebærer at det ikke er en absolutt plikt til å innhente pasientens uttrykkelige samtykke til å videreformidle opplysninger eller videresende epikrise til de tre nevnte grupper. Dette åpner for en smidig informasjonsutveksling mellom involvert helsepersonell.
Departementet bør vurdere om det i merknader til bestemmelsen skal klargjøres hvordan samtykkebestemmelsene er å forstå i praksis. For eksempel hva bestemmelsen innebærer i forhold til helsepersonellets informasjonsplikt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 og hvordan prinsippene i samme lovs § 5-3 kan påvirke vurderingene.»
Helsedirektoratet uttaler:
«(…) Direktoratet er enig med departementet i at plikten til å sende epikrise bør reguleres som et særskilt unntak fra helsepersonellovens taushetspliktbestemmelse.
Direktoratet er videre enig med departementet i at forslaget ikke innebærer store materielle endringer. Gjeldende rett åpner for at epikrise kan eller skal sendes til innleggende/henvisende helsepersonell, til pasientens faste lege, og til helsepersonell som trenger opplysninger for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging. Forslaget om ny § 45a innebærer imidlertid en tydelig presisering av hvem epikrise skal sendes til.
Direktoratet støtter forslaget om ny § 45a slik den er beskrevet.»
Datatilsynet har ingen kommentarar til forslaget om å flytte reglane om helsetenesta si epikriseutsending frå pasientjournalforskrifta inn i helsepersonellova.
Berre Norsk psykologforening har uttalt seg prinsipielt imot høyringsforslaget, og uttaler mellom anna:
«Allerede i dag byr praksis rundt epikriseutsending på utfordringer for pasienter i psykisk helsevern og rus. Det er stor praksisvariasjon i hvor mye sensitivt materiale en epikrise inneholder. Gitt denne innholdsvariasjonen kan det være problematisk at epikriser rutinemessig sendes til henvisere dersom denne ikke skal ha noe mer med pasienten å gjøre. Et eksempel er at kommunal legevakt i en storby henviser en ukjent pasient til ambulant akutteam ved DPS. Etter fullført behandling sendes epikrisen til fastlegen som følger opp pasienten videre, og til henviser. Det kan stilles spørsmål om nytten for henviser oppveier ulempene ved de personmessige konsekvensene dette innebærer for pasienten.
Psykologforeningen mener det nye forslaget om at helsepersonell nå skal pålegges å sende epikriser til hele tre personellgrupper, de to ovennevnte og helsepersonell som trenger opplysningene for videre helsehjelp, er uheldig. Foreningen mener at behovet for informasjon for aktuelle aktører allerede muliggjøres ved innhenting av samtykke fra pasienten.»
Også Den norske legeforening har uttalt seg imot forslaget, men då med ei anna grunngiving enn Psykologforeningen. I si høyringsfråsegn uttaler Legeforeningen:
«Legeforeningen mener forskriftsbestemmelsens 1. ledd har preg av å være en formålsbestemmelse knyttet til epikriser og at 3. ledd er en utdyping av denne bestemmelsen. Det er således ikke tvil om at 3. ledd gir anvisning på hvem som kan motta epikriser. Det er heller ikke tvil om at 3. ledd har hjemmel i lovens § 45 siste ledd.
Legeforeningen ser således ikke behovet for denne endringen.
Vi mener videre at denne bestemmelsen ikke hører hjemme i loven. I innhold og detaljeringsgrad og i sammenheng med øvrige bestemmelser, hører denne bestemmelsen hjemme i pasientjournalforskriften.
Legeforeningen har derimot ingen innsigelser mot at forskriftsbestemmelsen redigeres slik det er foreslått, men vil da påpeke at formålsbestemmelsen tas ut. Det betyr at epikrise kan sendes henvisende eller innleggende helsepersonell, uavhengig av formålet knyttet til forsvarlig oppfølging. Dette innebærer etter vår oppfatning en utvidelse av bestemmelsen.»
3.4 Vurderingar og forslag frå departementet
Plikta til å sende ut epikrise er i dag regulert i pasientjournalforskrifta. Helsepersonellova inneheld inga eksplisitt regulering av dette, sjølv om slikt høve til utlevering til ein viss grad kan tolkast inn i dei generelle reglane i helsepersonellova, jf. for eksempel § 25 og § 45. Etter departementet sitt syn kan det diskuterast om plikta til å sende ut epikrise i hovudsak bør vere regulert i forskrift, slik det er i dag.
Ein epikrise er i mange tilfelle nødvendig for at innleggjande/tilvisande helsepersonell eller den faste legen til pasienten skal kunne gi forsvarleg helsehjelp til pasienten også etter utskrivinga. I tillegg vil epikrisen også sikre viktige lærings- og kvalitetssikringsomsyn. Dette er langt på veg samanfallande med den grunngivinga som departementet i kapittel 4 har gitt for forslaget om å endre helsepersonellova slik at det blir opna for utlevering av teiepliktige opplysningar i samband med læring og kvalitetssikring til personell som ikkje skal ta del i den vidare helsehjelpa. Dersom det blir teke inn føresegner i helsepersonellova om ei slik utlevering av opplysningar, vil dette vere eit argument for at plikta til å sende ut epikrisar også bør gå fram av helsepersonellova og ikkje berre av ei forskrift.
Utarbeiding av ein epikrise vil til vanleg innebere ei samanfatning eller eit utdrag av opplysningar som alt er førte i journalen til pasienten. Det kan i seg sjølv tilseie at reguleringa framleis kan inngå i pasientjournalforskrifta. Like fullt er det her snakk om utlevering av opplysningar som etter helsepersonellova kjem inn under teieplikta. Det faktumet at epikrisar blir utarbeidde og sende ut rutinemessig ved alle sjukehusinnleggingar, poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist, taler derfor for at dette heller bør regulerast som eit særleg unntak frå føresegnene om teieplikt i helsepersonellova heller enn at det skal regulerast i pasientjournalforskrifta. Det blir i den samanheng peikt på at det her er snakk om regulering av utlevering av opplysningar av eit svært stort omfang, noko som også kan brukast som argument for at reguleringa bør gå fram av lov.
Psykologforeningen har i si høyringsfråsegn vore kritisk til ei ordning der epikrisen både skal sendast til innleggjande/tilvisande helsepersonell, til det helsepersonellet som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging, og til pasienten sin faste lege. Slik departementet forstår fråsegna, er det særleg kravet om utsending av epikrise til innleggjande/tilvisande helsepersonell foreininga meiner kan vere uheldig, fordi dette helsepersonellet i mange tilfelle ikkje skal ha noko vidare behandlingsansvar for pasienten. Slik departementet forstår fråsegna, meiner derfor Psykologforeningen at ein før ei eventuell utsending av epikrisen til innleggjande/tilvisande helsepersonell bør innhente samtykke frå pasienten.
Departementet ser at den foreslåtte ordninga, som i all hovudsak vidarefører gjeldande rett, i somme tilfelle kan innebere at epikrisen blir send til helsepersonell som ikkje skal ha noko vidare behandlingsansvar for pasienten. Departementet vil likevel understreke at formålet med epikrisen ikkje berre er å gi informasjon til det helsepersonellet som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging, mellom dei pasienten sin faste lege. Epikrisen skal òg sikre viktige omsyn som gjeld opplæring og kvalitetssikring hos helsepersonell som tidlegare har vore involvert i yting av helsehjelp til pasienten. Dette omsynet gjeld òg for innleggjande/tilvisande helsepersonell som ikkje skal ha noko vidare behandlingsansvar for pasienten.
Departementet meiner òg at ei ordning med innhenting av samtykke før epikrisen kan sendast til innleggjande/tilvisande helsepersonell, vil verke tungvint og omstendeleg. I mange tilfelle er pasienten allereie ferdigbehandla og utskriven når epikrisen blir skriven og send. Dersom det ikkje har lykkast å innhente samtykke frå pasienten før dette tidspunktet, må ein då i ettertid kontakte pasienten og be om samtykke. I svært mange tilfelle vil det òg vere slik at innleggjande/tilvisande helsepersonell anten er pasienten sin faste lege eller helsepersonell som treng opplysningar for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging. Departementet går derfor ut frå at ei slik samtykkeløysing uansett berre ville ha vore aktuell for ein liten del av pasientane.
Departementet vil endeleg vise til at det i lovforslaget blir foreslått at pasienten bør ha høve til å opplyse kven epikrisen skal sendast til, og at det blir foreslått å ta inn ei presisering om at pasienten kan motsetje seg utsending av epikrisen. Departementet foreslår derfor ikkje noko eksplisitt krav om innhenting av samtykke før utsendinga av epikrisen.
Nokre høyringsinstansar har foreslått at det i ein framtidig lovregel skal takast inn eit krav om at epikrisen også skal sendast til pasienten, jf. høyringsfråsegnene frå Universitetssjukehuset Nord-Noreg og Norsk Manuellterapeutforening.
Departementet viser til at pasientane allereie i dag har krav på munnleg og skriftleg informasjon om gjennomført undersøking og behandling, og dessutan informasjon om vidare oppfølging eller framtidig yting av helsehjelp, jf. pasient- og brukarrettslova § 3-1 og § 3-2. Dersom pasientar får den informasjonen dei etter lova allereie har krav på, vil det, slik departementet ser det, vere mindre behov for å sende særskilt kopi av epikrisen også til pasienten. Dersom pasientar eksplisitt bed om å få tilsendt epikrisen, har dei altså allereie i dag krav på dette, jf. pasient- og brukarrettslova § 5-1 om rett til innsyn i eigen pasientjournal. Ei eventuell lovfesting av ei plikt til alltid å sende epikrise også til pasienten, vil slik departementet ser det, derfor kunne framstå som omstendeleg og ressurskrevjande. Departementet foreslår derfor ikkje å lovfeste ei slik ordning, men vil understreke at den enkelte helseinstitusjonen sjølvsagt står fritt til å etablere ein slik rutine dersom det er ønskjeleg, jf. høyringsfråsegna frå Universitetssjukehuset Nord-Noreg, der det går fram at ein har hatt ein slik praksis i mange år.
I høyringsnotatet foreslo departementet å lovfeste at dersom det ikkje er mogleg å sende epikrisen samtidig med utskrivinga, skal epikrisen uansett sendast innan forsvarleg tid etter at helsehjelpa er avslutta. KS har i si høyringsfråsegn understreka at det er viktig at epikrisen blir send samtidig med utskrivinga av pasienten, og i alle fall så raskt som råd. I forlenginga av dette har KS derfor foreslått at forslaget i høyringsnotatet blir endra slik at det skal gå fram av lovregelen at dersom det ikkje er mogleg å sende epikrisen samtidig med utskrivinga, skal epikrisen ettersendast straks, med ei forklaring av kvifor han ikkje blei send samtidig med at pasienten blei utskriven.
Departementet held fast på forslaget frå høyringsnotatet. Den lovreguleringa som blir foreslått, framstår, slik departementet ser det, som tydeleg på at epikrisen skal sendast så raskt som råd, og viser til at hovudregelen er at epikrisen skal sendast ved utskrivinga. I somme tilfelle vil likevel dette ikkje vere mogleg, for eksempel fordi ein er avhengig av svar på gjennomførte undersøkingar eller fråsegn frå anna involvert helsepersonell før ein kan ferdigstille epikrisen. I andre tilfelle kan det også vere slik at helsepersonellet på grunn av andre arbeidsoppgåver ikkje greier å ferdigstille epikrisen samtidig med at pasienten blir skriven ut. Departementet meiner derfor at den foreslåtte ordninga er tilstrekkeleg fleksibel til å ta høgd for situasjonar der det i praksis først er mogleg å sende epikrisen ei tid etter utskrivinga. Departementet meiner i tillegg at ei ordning som den KS har foreslått, der helsepersonellet skal måtte gjere greie for kvifor det ikkje var mogleg å sende epikrisen samtidig med utskrivinga, vil framstå som unødvendig ressurskrevjande og byråkratisk. Departementet vil understreke at det av lovforslaget går fram at epikrisen uansett skal sendast innan forsvarleg tid etter at helsehjelpa er avslutta. Kva som skal seiast å vere forsvarleg tid i dei tilfella der epikrisen ikkje blir send samtidig med utskrivinga, må vurderast konkret. Omsynet til anna helsepersonell som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging, vil her vere eit sentralt vurderingstema. Departementet vil i den samanheng understreke at i dei situasjonane der det av grunnar som nemnt ikkje er mogleg å ferdigstille epikrisen ved utskrivinga, vil krav om forsvarleg behandling ofte tilseie at ein alt ved utskrivinga må gi nødvendig og tilstrekkeleg informasjon til helsepersonellet som skal stå for den vidare helsehjelpa. I slike situasjonar kan helsepersonellet ikkje vente med å gi informasjon til epikrisen blir send.
Under tilvising til det som er nemnt ovanfor, foreslår derfor departementet at det i helsepersonellova blir teke inn ei ny føresegn som i all hovudsak vidarefører den reguleringa av epikrisar som i dag er teken inn i pasientjournalforskrifta § 9. Departementet foreslår at føresegna blir teken inn som ny § 45 a i helsepersonellova.
Samanlikna med pasientjournalforskrifta § 9 blir det i ny § 45 a foreslått nokre språklege og redigeringsmessige endringar som ikkje har noko å seie reint materielt, jf. mellom anna at rekkjefølgja på dei ulike ledda i dei gjeldande reglane i forskrifta blir foreslått endra i forslaget til lovregel.
Det blir òg foreslått nokre endringar som til ein viss grad kan seiast å vere av materiell art. Etter departementet si vurdering kan forholdet mellom første ledd og tredje ledd i § 9 i pasientjournalforskrifta framstå som uklart og dels overlappande. Det blir derfor foreslått at det i første ledd andre punktum i føresegna går fram at det ved utskriving frå helseinstitusjon skal «oversendes epikrise til innleggende eller henvisende helsepersonell, til det helsepersonellet som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning, og til pasientens faste lege».
Det kan diskuterast i kva grad dette kan seiast å innebere ei utviding i forhold til gjeldande rett, jf. nedanfor om høyringsfråsegna frå Legeforeningen. Departementet viser i den samanheng til at pasientjournalforskrifta § 9 første og tredje ledd allereie opnar for at epikrisar skal eller kan sendast til innleggjande/tilvisande helsepersonell, til det helsepersonellet som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging, og til pasienten sin faste lege. Det som er nytt i forslaget til ny lovregel, er at det blir tydeleg presisert at epikrisen skal sendast til dei tre nemnde personellkategoriane. Sett i samanheng med at det i første punktum i føresegna framleis skal gå fram at pasienten bør få høve til å opplyse kven epikrisen skal sendast til, og at det i andre punktum i føresegna blir foreslått å ta inn ei presisering av at pasienten kan motsetje seg utsending av epikrisen (jf. prinsippet som i dag følgjer av pasient- og brukarrettslova § 5-3), legg departementet til grunn at denne endringa i praksis uansett berre vil føre til ei svært avgrensa materiell endring samanlikna med det regelverket som gjeld i dag.
Når det gjeld høyringsfråsegna frå Legeforeningen, oppfattar departementet henne slik at Legeforeningen meiner at § 9 første ledd i pasientjournalforskrifta har preg av å vere ei formålsføresegn som blir utdjupa i tredje ledd i den same føresegna. Det er dermed § 9 tredje ledd i forskrifta som regulerer kven epikrisen kan sendast til, det vil seie innleggjande/tilvisande helsepersonell og pasienten sin faste lege.
Departementet er einig i at epikrisen skal sendast til innleggjande/tilvisande helsepersonell og pasienten sin faste lege, og at det i all hovudsak også er desse personellgruppene som i praksis treng opplysningane for å gi pasienten forsvarleg oppfølging. Som nemnt legg departementet til grunn at forholdet mellom første og tredje ledd i føresegna, og då også sett i samanheng med merknadene til føresegnene og helsepersonellova § 45 første ledd, til ein viss grad er uklart og dels overlappande. Departementet legg likevel til grunn at føresegna ikkje er til hinder for at epikrisen også blir send til anna helsepersonell enn innleggjande/tilvisande helsepersonell og/eller pasienten sin faste lege, men då under føresetnad av at dei treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging. Eit eksempel på dette kan vere når ein sjukeheimspasient blir lagd inn på sjukehus frå legevakta, og når pasienten seinare blir utskriven til sjukeheimen. Det er lagt til grunn at sjukehuset i slike situasjonar også kan sende epikrisen direkte til sjukeheimen, i tillegg til legevakta som la inn pasienten, og pasienten sin faste lege. For ordens skuld blir det presisert at dette uansett må sjåast i samanheng med at pasienten bør ha høve til å opplyse kven epikrisen skal sendast til, og at pasienten kan motsetje seg utsending av epikrisen.
Utover det som går fram av det som er nemnt ovanfor, foreslår departementet også at det i ny helsepersonellov § 45 a blir teke inn ein forskriftsheimel i tredje ledd i føresegna. Det er likevel slik at det også i dag er høve til å forskriftsregulere kven epikrisen skal sendast til, kva for opplysningar epikrisen skal innehalde, og når epikrisen skal vere send, mellom anna etter helsepersonellova § 40 tredje ledd og § 45 tredje ledd. Det kan derfor diskuterast i kva grad dette faktisk kan seiast å innebere ei materiell endring samanlikna med gjeldande rett, men departementet foreslår uansett at høvet til å gi forskrift blir gjort tydeleg i tredje ledd i den nye spesialføresegna om epikrisar.