Prop. 87 L (2012–2013)

Endringar i helsepersonellova m.m. (utsending av epikrisar og utlevering av teiepliktige opplysningar til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring m.m.)

Til innhaldsliste

8 Merknader til endringane i helsepersonellova

Til § 29 c Opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring

Generelle merknader er gitt i punkt 4.5.

Den foreslåtte § 29 c må sjåast i samanheng med helsepersonellova § 26 og § 29 b, som opnar for at ein på systemnivå kan samle inn opplysningar til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring, og då særleg utlevering av opplysningar «oppover» i eiga verksemd, og «på tvers» av verksemder, jf. punkt 4.1 i proposisjonen, der det er gjort greie for desse føresegnene.

Den foreslåtte § 29 c opnar for at ein på nærmare vilkår, og uavhengig av innhenting av samtykke frå pasienten, også skal kunne utlevere opplysningar i samband med læring og kvalitetssikring «nedover» til personell som har vore med før innlegging ved sjukehus, eller personell som har vore med på den innleiande undersøkinga eller behandlinga av pasienten på sjukehuset.

Første ledd slår fast at teiepliktige opplysningar kan utleverast til anna helsepersonell som tidlegare i eit konkret behandlingsforløp har ytt helsehjelp til pasienten. Det at ein i andre samanhengar har ytt helsehjelp til pasienten, vil ikkje opne for utlevering av opplysningar knytte til behandlingsforløp som ein sjølv ikkje har teke del i.

Den som ønskjer å få utlevert opplysningar, må kome med ein særskild førespurnad om dette. Føresegna opnar ikkje for automatisk utlevering av opplysningar og heller ikkje for at den som bed om opplysningar, sjølv skal få innsyn i journalen til pasienten for å få tilgang til aktuelle opplysningar.

Ein førespurnad om å få utlevert opplysningar kan setjast fram munnleg eller skriftleg, og ein må gjere greie for den tilknytinga helsepersonellet tidlegare har hatt til pasienten, eller den tidlegare ytinga av helsehjelp. I den samanheng må førespurnaden også innehalde tilstrekkeleg med opplysningar til at den som får førespurnaden, kan identifisere den aktuelle pasienten som førespurnaden gjeld, og ta stilling til om vedkomande har teke del i behandlingsforløpet. Førespurnaden må òg forklare kva slags opplysningar ein ønskjer utlevert, og grunngi kvifor det ut frå lærings- og kvalitetssikringsomsyn er ønskjeleg å få desse opplysningane. Førespurnaden må innehalde nok opplysningar til at den som tek imot han, kan ta stilling til om vilkåra for utlevering er oppfylte.

Både førespurnaden om å få utlevert opplysningar og sjølve utleveringa av opplysningar kan som nemnt skje munnleg eller skriftleg. I mange tilfelle vil det berre vere ønskjeleg med ei tilbakemelding på om dei helsefaglege undersøkingane, vurderingane og behandlingstiltaka som blei utførte, var korrekte. I slike tilfelle vil munnleg førespurnad og tilbakemelding både vere tenleg og spare tid og arbeid. I andre tilfelle kan det vere behov for ei noko meir detaljert eller omfattande orientering om undersøkingar, vurderingar, behandlingstiltak eller effekten av behandlingstiltaka. Her kan det i mange tilfelle vere mest tenleg med skriftleg førespurnad og/eller tilbakemelding.

Helsepersonell som får ein munnleg førespurnad om å utlevere helseopplysningar, må som nemnt forsikre seg om at den som spør etter opplysningar, verkeleg er eit helsepersonell som har vore involvert i tidlegare yting av helsehjelp til pasienten. I mange tilfelle vil dette gå klart fram av omstenda, fordi vedkomande er kjend med opplysningar som berre involvert helsepersonell kunne ha vore kjent med. Dersom ein likevel er i tvil, vil ein i mange tilfelle òg kunne avkrefte slik tvil ved å ringje tilbake, for på den måten å få stadfesta rett identitet. I dei tilfella der ein framleis er i tvil om den personen som tek kontakt, verkeleg er den han eller ho utgir seg for å vere, bør utlevering av opplysningar anten avslåast eller skje skriftleg og ikkje munnleg.

Ifølgje føresegna kan opplysningar berre bli utleverte dersom dette er «begrunnet i lærings- og kvalitetssikringshensyn». Den som tek imot førespurnaden, må gjere ei konkret vurdering av om vilkåret er oppfylt, og i så fall kva for opplysningar som kan utleverast, jf. nedanfor om at det ikkje kan utleverast fleire opplysningar enn det som er nødvendig og relevant for formålet. Dersom helsepersonellet kjem til at vilkåra ikkje er oppfylte, vil det ikkje vere høve til å utlevere opplysningar.

Lovregelen vil mellom anna gi heimel for utlevering av opplysningar om faktisk diagnose. Dette er opplysningar som i mange samanhengar vil vere relevante ut frå lærings- og kvalitetssikringsomsyn. Det kan her for eksempel dreie seg om differensialdiagnosar som det er viktig at helsepersonellet har kunnskap om, og som kan vere avgjerande kunnskap ved framtidig yting av helsehjelp. Dersom det for eksempel er snakk om heilt nye opplysningar som kjem fram etter ein behandlingsperiode, for eksempel dersom det viser seg at pasienten i tillegg til det som i utgangspunktet var årsak til innlegginga, også har ein tilleggsdiagnose, vil dette i mange tilfelle vere opplysningar som ikkje kan utleverast.

Det kan ikkje utleverast opplysningar dersom den det gjeld, motset seg dette, samtidig som det ikkje er eit vilkår for utlevering at ein har innhenta eksplisitt samtykke frå pasienten. For å avhjelpe at det ikkje blir innført ei samtykkebasert ordning, er det i lovteksten teke inn ei presisering knytt til dokumentasjon i journalen til pasienten, jf. nærmare om dette i samband med andre ledd i føresegna.

Av andre ledd går det fram at det ikkje skal utleverast fleire opplysningar enn det som er nødvendig og relevant for formålet, jf. første punktum. Kva for opplysningar som kan utleverast, må avklarast etter ei konkret vurdering, basert på den grunngivinga som helsepersonellet nemner i førespurnaden sin om å få utlevert opplysningar. Ved denne vurderinga må det mellom anna leggjast vekt på kor lang tid det har gått sidan helsepersonellet som bed om opplysningar, medverka i helsehjelpa til pasienten. Di lenger tid som har gått sidan dei hadde noko med pasienten å gjere, di mindre er truleg læringspotensialet. Det vil også vere naturleg å vurdere relevansen mellom dei opplysningane det blir spurt etter, og den tidlegare kontakten med pasienten.

I andre punktum er det presisert at det i journalen til pasienten skal dokumenterast kven som har fått utlevert opplysningar og kva for opplysningar som i så fall er utleverte. Slik dokumentasjon vil gjere at det i ettertid er mogleg å finne fram til kven som har fått utlevert opplysningar, kva for opplysningar som konkret blei utleverte, og å etterprøve om det var høve til å utlevere denne typen opplysningar til det aktuelle helsepersonellet. I dei tilfella kor helsepersonellet kjem til at det ikkje er høve til å utlevere opplysningar, vil det ikkje være nødvendig å dokumentere dette i journalen til pasienten.

Når det gjeld spørsmål om eventuell dokumentasjonsplikt for det helsepersonellet som i medhald av den foreslåtte § 29 c får utlevert opplysningar, vil ikkje helsepersonellova § 40 gi heimel for mottakaren av opplysningane til å behandle opplysningar om pasienten og helsehjelpa. Dette tilseier at opplysningane ikkje kan lagrast i personidentifiserbar form, og at mottekne opplysningar i personidentifiserbar form må slettast fortløpande. Formålet med å få utlevert opplysningar er læring og kvalitetssikring, og etter at kunnskapen er motteken, vil opplysningane ikkje lenger vere relevante for formålet, jf. helseregisterlova § 11. Mottekne opplysningar skal heller ikkje kunne danne grunnlag for eit register der det inngår opplysningar om fleire pasientar vedkomande helsepersonell tidlegare har ytt helsehjelp til.

Det helsepersonell som etter førespurnad får utlevert teiepliktige opplysningar, vil også vere pålagt teieplikt knytt til desse opplysningane, jf. særleg helsepersonellova kapittel 5.

Til § 45 a Epikrise

Generelle merknader er gitt i punkt 3.4. Føresegna skal erstatte den reguleringa som går fram av § 9 i forskrift 21. desember 2000 nr. 1385 om pasientjournal (pasientjournalforskrifta). Endringa er i all hovudsak regelteknisk og ei rettskjeldemessig forsterking ved at føresegna blir flytta frå forskriftsnivå til lovnivå. Sjå derfor også punkt 3.1, der det er gjort greie for gjeldande rett og kva som er meint med «epikrise».

Etter føresegna er det ikkje krav om samtykke frå pasienten før epikrisen blir send. Av første ledd første punktum går det likevel fram at pasienten bør ha høve til å opplyse kven epikrisen skal sendast til. Dette må sjåast i samanheng med andre punktum, der det er lista opp kven epikrisen som hovudregel skal sendast til. Pasienten kan be om at epikrisen blir send til anna helsepersonell enn dei som er nemnde her.

Av andre punktum går det fram at epikrisen som hovudregel skal sendast til innleggjande/tilvisande helsepersonell, til det helsepersonellet som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging, og til pasienten sin faste lege. I mange tilfelle er det ein og same person som utgjer alle desse tre kategoriane. I dei tilfella der innleggjande/tilvisande helsepersonell ikkje er den faste legen til pasienten, men for eksempel legevaktslege, fastlege i vikarordning eller sjukeheimslege, må epikrisen i tillegg sendast til pasienten sin faste lege, eventuelt også til det helsepersonellet som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging.

I og med at pasienten sin faste lege og innleggjande/tilvisande helsepersonell som hovudregel skal få utlevert epikrisen, er det for dei berre i mindre utstrekning behov for å be om ytterlegare opplysningar. I dei tilfella der pasienten sin faste lege eller innleggjande/tilvisande helsepersonell også skal stå for den vidare behandlinga av pasienten, kan ytterlegare utlevering av opplysningar uansett skje med heimel i helsepersonellova § 25 første ledd.

Pasienten kan motsetje seg at det blir sendt epikrise til dei personellgruppene som er nemnde i føresegna. Høvet til å motsetje seg epikriseutsending må sjåast i samanheng med anna regulering i helsepersonellova og pasient- og brukarrettslova. Av helsepersonellova §§ 25 og 45 går det fram at som hovudregel kan ein gi opplysningar til anna helsepersonell som har behov for desse opplysningane for å kunne yte forsvarleg helsehjelp. Ifølgje desse føresegnene og pasient- og brukarrettslova § 5-3 kan likevel pasienten motsetje seg at journalen eller opplysningar frå journalen blir gitt til anna helsepersonell. Ifølgje pasient- og brukarrettslova § 5-3 tredje punktum kan utlevering likevel skje dersom tungtvegande grunnar taler for det. Tilsvarande følgjer av helsepersonellova § 23 nr. 4 at teieplikta til helsepersonell etter § 21 ikkje er til hinder for at opplysningar blir gitt vidare når tungtvegande private eller offentlege interesser gjer det rettmessig. Dette kan vere situasjonar der utlevering av opplysningar blir oppfatta som nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorleg helseskade. Omsyna som taler for å utlevere opplysningane mot pasienten sin vilje, bør i så fall vege vesentleg tyngre enn dei omsyna som taler imot dette.

Av første ledd andre punktum går det vidare fram at epikrisen skal sendast når pasienten blir ”utskriven” frå helseinstitusjon, sjå nærare om dette i samband med andre ledd.

I helsepersonellova § 3 fjerde ledd er «helseinstitusjon» definert som institusjon som høyrer inn under spesialisthelsetenestelova og helse- og omsorgstenestelova.

Forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon fastset kva som skal vere å rekne som helseinstitusjon i den kommunale helse- og omsorgstenesta etter helsepersonellova § 3. Av § 2 i forskrifta går det fram at sjukeheim og døgnplassar som kommunane opprettar for å syte for tilbod om døgnopphald for akutt hjelp, er å rekne som helseinstitusjon. Det inneber for eksempel at når ein pasient blir skriven ut frå ein sjukeheim, skal det sendast epikrise. Dette kan vere aktuelt når pasienten blir skriven ut frå eit korttidsopphald på ein sjukeheim og tilbake til heimen.

Det er ikkje fastsett noka eiga forskrift om kva som er å rekne som helseinstitusjon etter spesialisthelsetenestelova. Typiske eksempel på helseinstitusjonar er sjukehus, sjukeheimar, opptreningsinstitusjonar og poliklinikkar. Moment i vurderinga av om ei verksemd er ein institusjon, kan vere storleiken på verksemda, om helsehjelp blir ytt av fleire grupper helsepersonell, og om pasientane har tilbod om heildøgnsopphald. At det skal sendast epikrise når pasienten blir skriven ut frå sjukehus, går også fram av forskrift 18. november 2011 nr. 1115 om kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, jf. § 12 andre ledd i forskrifta.

Av tredje punktum går det vidare fram at epikrise også skal sendast ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist.

Andre ledd åpnar for at det kan gjerast unntak frå hovudregelen om når epikrise skal sendast, sjå første ledd andre punktum kor det fremgår at epikrise skal sendast ”ved utskriving”. At epikrise eller tilsvarande informasjon skal sendast når pasienten blir skriven ut frå sjukehus er som nemnt også presisert i forskrift om kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, jf. § 12 andre ledd i forskrifta. I denne forskrifta er det presisert at dersom epikrise ikkje foreligger på utskrivingstidspunktet, så skal ”tilsvarende informasjon” sendes det helsepersonellet som skal følgje opp den utskrivingsklare pasienten. Dette er begrunnet med at epikrise i ein del tilfelle ikkje vil vere ferdig på utskrivingstidspunktet, for eksempel fordi det mangler nokre prøvesvar.

Som hovudregel skal epikrisen altså sendast samtidig med utskrivinga frå helseinstitusjonen. I enkelte tilfelle er dette likevel ikkje mogleg, for eksempel fordi ein er avhengig av svar på gjennomførte undersøkingar eller fråsegn frå anna involvert helsepersonell før ein kan ferdigstille epikrisen. I andre tilfelle kan det vere slik at helsepersonellet på grunn av andre arbeidsoppgåver ikkje greier å ferdigstille epikrisen samtidig med at pasienten blir skriven ut. Dersom det av slike grunnar ikkje er mogleg å etterleve hovudregelen om å sende epikrisen ved utskrivinga, åpnast det for at epikrise kan sendast noko seinare. Som det framgår skal epikrise uansett sendast innan forsvarleg tid etter at helsehjelpa er avslutta.

Kva som skal seiast å vere forsvarleg tid i dei tilfella der epikrisen ikkje blir send samtidig med utskrivinga, må vurderast konkret. Omsynet til anna helsepersonell som treng opplysningane for å kunne gi pasienten forsvarleg oppfølging, vil her vere eit sentralt vurderingstema. Det kan vere variasjonar i kor rask oppfølging ein pasient har behov for. I somme tilfelle kan dette vere straks etter utskrivinga eller utgreiinga/behandlinga, til dømes der kor pasienten skrives ut frå sjukehus til sjukeheim for vidare oppfølging og behandling, og epikrisen må ikkje sendast seinare enn at nødvendig oppfølging kan setjast i verk. Det må som nemnt vurderast konkret i kvar enkelt situasjon kva som er forsvarleg, men i alle fall bør epikrisen sendast innan rimeleg tid etter utskrivinga, normalt innan ei veke.

I situasjonar der det ikkje er mogleg å ferdigstille epikrisen ved utskrivinga, vil krav om forsvarleg behandling ofte tilseie at ein alt ved utskrivinga må gi nødvendig og tilstrekkeleg informasjon til helsepersonell som skal stå for den vidare helsehjelpa. I slike situasjonar kan helsepersonellet ikkje vente med å gi informasjon til epikrisen er skriven og send.

I tredje ledd er det i første punktum teke inn ein definisjon av kva som meines med epikrise. Ein epikrise er ei kort skriftleg og samanfattande framstilling av gjennomført undersøking eller behandling av ein pasient, basert på tilgjengelige journalopplysningar.

Når det gjeld hvilke opplysningar ein epikrise skal innehalde, vil dette måtte avgjerast etter ei konkret vurdering av hvilke opplysningar som er nødvendige for at vidare behandling eller oppfølging av pasienten anna sted innafor helse- og omsorgstenesta kan skje på ein forsvarleg måte. I mange tilfeller vil det i epikrisar mellom anna bli gjort greie for forhistoria eller foranledninga til ytinga av helsehjelp, korleis sjudkommen eller skaden har oppstått eller utvikla seg, hvilke undersøkingar som er gjort, diagnostisering og hvilken behandling som er gjort eller anbefalt. Det er og vanleg at ein epikrise kan innehalde faglege råd om vidare oppfølging og behandling eller opplysningar om komplikasjonar som kan inntreffe etter behandlinga.

I andre punktum er departementet gitt heimel til i forskrift å gi nærmare føresegner om plikta etter første og andre ledd, mellom anna kven epikrisen skal sendast til, kva for opplysningar epikrisen skal innehalde, og når epikrisen skal vere send.