1 Statsminister Jens Stoltenberg: Innlegg i generaldebatten, den 58. sesjon i Nordisk Råd, 31. oktober 2006

Først vil jeg gjerne takke for en god og viktig debatt og takke for at debatten og møtet er lagt opp slik det nå er lagt opp, med at vi får lov til å diskutere Norden som global vinnerregion.

Jeg vil gjerne starte med å dvele litt ved selve temaet, tittelen, nemlig at vi debatterer Norden som global vinnerregion. Normalt er det jo slik at når noen er vinnere, er andre tapere. Vanligvis er det slik at hvis noen skal vinne, vil det skje på bekostning av noen andre. Veldig avhengig av hvordan vi velger å måle det å være vinnerregion, veldig avhengig av hva vi mener med det at Norden skal være en global vinnerregion, vil det også kunne være tapere. Det er f.eks. slik at hvis vi med vinnerregion mener at et mål, som i hvert fall er veldig vanlig i Norge, nemlig konkurransekraft til bedrifter, produksjonskostnader pr. produsert enhet i forhold til andre land, vil det alltid være slik at hvis ett land gjør det bedre, må mødvendigvis et annet land gjøre det dårligere. Eller hvis målet er å øke eksporten, vil nødvendigivs importen til et annet land øke. Eller hvis målet er å få størst mulig overskudd på handelsbalansen, vil overskudd på handelsbalansen til ett land være underskudd på handelsbalansen til et annet land. Eller hvis målet er at vi vinner i Ski-VM, vil nødvendigvis andre land måtte tape i Ski-VM.

Så det første grunnleggende spørsmålet er: Hva mener vi med global vinnerregion? En viktig ting, som bl.a. Dagfinn Høybråten var inne på, er at et viktig felles nordisk mål på om vi lykkes, er om vi greier å ta globalt ansvar. Det er om vi greier å ta et ansvar for miljøproblemer, fattigdomsproblemer for menneskerettigheter og demokrati.

Mitt første budskap er at vi må ha en mye videre defenisjon av vinnerregion enn bare det som kan måles med tradisjonelle økonomiske mål og termer. Vårt mål som nordisk vinnerregion er at vi også lykkes med å ta vare på tradisjonelle nordiske verdier og må ta ansvar for globale store utfordringer. Derfor vil jeg også kort reflektere over følgende:

Selv om det selvsagt er slik at ser man på en del tradisjonelle økonomiske mål, vil det ett land vinner, ofte være noe et annet land taper, så er det grunnleggende slik at vi har felles interesser. Heldigvis er det slik at når vi ser på de viktige globale utfordringene, er det, i motsetning til det inntrykket mange har om at alt går i gal retning, faktisk veldig mye som går i riktig retning. I løpet av de siste tiår er hundrevis av millioner av mennesker løftet ut av fattigdom. Aldri før har flere mennesker blitt løftet ut av fattigdom enn i løpet av de siste tiårene. Inntekten pr. innbygger i de aller fleste land har økt kraftig, spesielt gjelder det selvfølgelig Asia, Kina og India. Levealderen har økt. På 1960-tallet var typisk gjennomsnittlig levealder i den fattige verden i overkant av 40 år. Nå er den i overkant av 60 år. Det er 50 % lenger liv for store befolkningsgrupper på jorda vår. Barnedødeligheten er halvvert, og aldri før i verdenshistorien har flere mennesker levd i demokrati, i frihet. På midten av 1970-tallet var det 41 land som ble karakterisert som demokratier. Nå er det 125 land. 1,4 milliarder mennesker har gått fra å leve i diktatur til å leve i demokrati. I forhold til til de globale ansvarene er det selvsagt mye å være bekymret for. Men hvis man mener at et kriterium på å være vinnerregion er at vi bidrar til å løse globale problemer, er vi altså, sammen med verden, kanskje i ferd med å vinne noen av de viktigste kampene, nemlig kampen mot fattigdom, kampen for demokrati, kampen for menneskerettigheter og kampen for utvikling.

Så noen refleksjoner ikke om vinnerspørsmålet, men om den nordiske regionen, den nordiske modellen. Også her er det det å si at det er hva en mener med begrepet. Det er klart at det er åpenbare forskjeller. Det er ikke et entydig begrep, og det er store historiske, geografiske og sosiale forskjeller mellom de nordiske landene. Men det er likevel noen viktige fellestrekkk, og de fellestrekkene er kjennetegnet bl.a. ved følgende:

For det første at vi har, relativt sett, internasjonalt sett, store offentlige sektorer, altså mye av nasjonalinntekten går gjennom offentlig sektor, at vi har relativt høyt skattenivå, at vi har jevn inntektsfordeling sammenliknet med de aller fleste andre land, at vi har et velorganisert arbeidsliv med gjennomgående sterke lønnstakerorganisasjoner. Det er i hvert fall fellestrekk ved alle de nordiske landene, selv om det fortsatt er viktige og store forskjeller. Det er også det som Helle Thorning-Schmidt var inne på, nemlig at det interessante da er at de nordiske landene gjennomgående skårer høyt både når det gjelder velferd på FNs utviklingsindekser, og også at vi skårer høyt når man forsøker å rangere land etter hvem som er mest konkurransekraftige, hvem som har størst omstillingsevne, hvem som har størst evne til innovoasjon. Så de nordiske landene skårer på internasjonale sammenlikninger, både høyt på det å fordele og det å skape, høyt på velferd og på produktivitet. Dermed er det selvfølgelig ikke bevist at høyt skattenivå, stor offentlig sektor gir høy produktivitet, høy økonomisk vekst, høy effektivitet, men det er i hvert fall en sterk indikasjon på at det motsatte ikke er tilfellet, som er en forestilling om at en sterk offentlig sektor, høyt skattenivå nødvendigvis fører til lav produktivitet, lav vekst. Tvert imot er det mye som taler for det motsatte, fordi man gjennom sterke offentlige velferdsordninger kan sikre mange delaktighet, mange utdanning, mange trygghet, og faktisk at offentlig sektor ofte er billigere i drift enn en del alternative private ordninger, f.eks. innenfor pensjon og enkelte andre velferdsordninger.

Så har vi også andre fellestrekk, og det er at vi har en del felles utfordringer, f.eks. det Fredrik Reinfeldt var inne på: Aldringen av befolkningen er en felles utfordring for alle de nordiske landene. Det handler både om omsorg for den eldre befolkning, og også for pensjon. Noe av det imponerende med den nordiske modellen, som er en harmonimodell, er at vi har greid å reformere de nordiske pensjonssystemene mer og bedre, i hvert fall med mindre konflikter enn mange andre land i verden. Så det er egentlig et utrykk for den nordiske modellens styrke at vi greier å reformere i tide, vi greier også omstillinger i viktige offentlige velferdsordninger, som pensjonssystemet vårt.

Det andre er arbeid og utenforskap, arbeid for alle. Men her vil jeg bare føye til følgende: Vi har f.eks. en debatt i Norge, og også i de andre nordiske land, om sykelønn. De nordiske landene har et høyt sykefravær. Men da må jeg være veldig presis på hva det skyldes. En viktig årsak til høyt sykefravær i Norden er at vi har høy sysselsetting, og den letteste måten å få ned sykefraværet på er å redusere sysselsettingen, at færre mennesker er i arbeid. Det er ikke noe ønskemål. Vårt mål er å redusere antall mennesker som er avhengig av trygdeordninger, og samtidig opprettholde høy sysselsetting. Vår tredje utfordring er integrering av etniske minoriteter og å unngå at det blir en kilde til konflikt, undergraving av det fellesskapet de nordiske landene preges av, men at det blir en kilde til mangfold, til styrket og økt verdiskaping og ikke til nye konflikter.

Jeg tror den nordiske modellen vil håndtere disse utfordringene, både aldringen av befolkningen, det å inkludere flere i arbeidslivet og det å inkludere flere med ulik etnisk bakgrunn hvis man tar vare på de grunnleggende nordiske verdiene om å kunne dele og skape samtidig.