1945: Statsministerens kontor vokser fram

Statsministerens kontor utviklet seg fra den sekretærstillingen som i 1939 hadde blitt gjenopprettet etter mønster av stillingen som sekretær for stattholder, førstestatsråd og statsminister 1829-1906. Statsrådsekretariatet (inntil 1926 Statssekretariatet) levde i denne fasen et liv nokså uavhengig av Statsministerens kontor.

Nesten samlet 1939-1940
Det vil si, akkurat da stillingen som sekretær for statsministeren ble gjenopprettet i oktober 1939, kunne det nesten se ut til at de to – statsministerens daglige sekretariat og regjeringens konstitusjonelle sekretariat - ble slått sammen.

Statsminister Johan Nygaardsvolds nye forværelse da verdenskrigen nå gjorde at han slapp å være også arbeidsminister, var Statsrådsekretariatets forværelse i rom 201 på kortenden mot Akersgaten i Regjeringsbygningen (G-blokken). Der havnet nå Nygaardsvold og hans sekretær Finn Solberg Larsen på én side av forværelset mens statsrådsekretær Bredo Rolsted og hans folk satt på den andre.

Regjeringsbygningen i 1932. Statsrådsekretariatet hadde sitt forværelse bak balkongen over inngangsdøren på kortsiden, og sine kontorer videre mot høyre. Statsministerens kontor fikk i oktober 1939 sine første lokaler til venstre for balkongen, med felles forværelse med Statsrådsekretariatet.
(Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum).

Gjennomslag - så krig
Rolsted hadde i årene før arbeidet iherdig for å øke Statsrådsekretariatets prestisje, etter nedgraderingen fra Statssekretariatet i 1926. I 1937 hadde han fått gjennomslag hos sine administrativt overordnede i Justisdepartementet for at han, som forgjengerne, skulle være embetsmann. Og i budsjettproposisjonen for 1940 ble det foreslått for Stortinget at sekretariatet skulle frigjøres fra Justisdepartementet og legges under statsministeren fra 1. juli 1940. Rolsted argumenterte med at dette ville være praktisk, siden man nå hadde kontorfellesskap med statsministeren.

Et utkast til kongelig resolusjon om saken, datert 2. april 1940, lå klart - men syv dager senere fikk regjeringen Nygaardsvold annet å tenke på da Nazi-Tyskland angrep Norge. Under flukten nordover ble Rolsted etter eget ønske permittert, og fungerende statsrådsekretær ble Olaf Tostrup, ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet.

1945

Statsministerens kontor i Regjeringsbygningen 25. juni 1945, idet Johan Nygaardsvold (til venstre) overlater det til Einar Gerhardsen. (Foto: Arbark).

Da Einar Gerhardsen overtok statsministerembetet 25. juni 1945, noen uker etter at regjeringen Nygaardsvold var vendt tilbake fra sine eksilår i London, ble han på forværelset mottatt av Nygaardsvolds sekretær Ragna Hagen og Nils Mjølund - sistnevnte hjemvendt sjåfør fra de norske polititroppene i Sverige. Mjølund fortsatte mens Hagen snart gikk tilbake til Arbeidernes Pressekontor.

6. juli 1945, elleve dager etter at han hadde overtatt, skrev Einar Gerhardsen til Finansdepartementet at han nå hadde ansatt to sekretærer og en kontorist: Jens Chr. Hauge, Gunnar Bøe og Ragnhild Skaare (senere Skutle). Brevet lyder:

"Ansettelser ved statsministerens kontor 

Under henvisning til tidligere konferanse med statsråd Jahn (finansminister Gunnar Jahn, red. anm.) vil jeg herved meddele at jeg har ansatt

Kand. jur Jens Christian Hauge og
Kand. økon Gunnar Bøe

som mine sekretærer. Ansettelsen er midlertidig. De to sekretærer har fått tilsagn om lønn på kr. 9.000,- pr. år pluss vanlig reguleringstillegg. Dette svarer til den lønn statsminister Nygaardsvolds sekretær hadde. Sekretærene tiltrådte 28. juni i år.

Samtidig meddeler jeg etter(?) samtale mellom(?) lønnsdirektør Lundh (Finansdepartementets Henrik Lundh, forf. anm.) og sekretær Hauge at sosialrådmannen i Oslo har gitt meg høve til å benytte inntil videre frk. Ragnhild Skaare, som er 1. kontorist ved forsorgsvesenet, ved mitt kontor mot at staten refunderer Oslo kommune for hennes lønn. Frk. Skaare tjener nå kr. 500,- pr. måned. Hun tiltrer 17. juli i år.

Endelig har jeg ansatt frk. Karin Bratten som 1. assistent ved siden av frk. Skaare fra 15. juli i år".

Tre dager senere fikk brevet en tilføyelse om at siste avsnitt faller bort da Bratten "fant at hun ikke kunne oppgi sin stilling i Christiania Spigerverk, som er bedre lønnet".

Hauge, Skaare og Bø

Fra venstre Jens Chr. Hauge i 1945, Ragnhild Skaare (Skutle) i 1973, Gunnar Bøe i 1969. (Foto: Arbark (Skutle) og Wikipedia).

Tidligere Milorg-sjef Jens Chr. Hauge og tidligere sekretær i Finansdepartementet og tysklandsfange Gunnar Bøe ble altså ansatt på samme vilkår som Nygaardsvolds sekretær Finn Solberg Larsen hadde hatt i 1939-1940, etter at stillingen som statsministersekretær var blitt gjenopprettet.

Hauge ble senere forsvarsminister i Gerhardsens andre regjering 1945-1951 og det første året av Oscar Torps regjering fra 1951, og justisminister noen måneder i Gerhardsens tredje regjering fra 1955. Bøe fortsatte som statsministersekretær til han ble Finansdepartementets første statssekretær 1946-1948. Han tok deretter fatt på en vitenskapelig karriere. Han var professor i sosialøkonomi ved NTH i Trondheim 1956-1984 og rektor samme sted 1969-1972 - avbrudt av en periode som lønns- og prisminister 1959-1962, i Gerhardsens tredje regjering.

Ragnhild Skaare (senere Skutle) kom til Statsministerens kontor etter å ha fått telefon fra en av sine tidligere kontakter i hjemmefrontarbeidet. Han visste hva hun var god for, hun kjente bare dekknavnet han presenterte seg med - men lærte nå at dette var Jens Chr. Hauge.

1940-planen glemt
Forsommeren 1945 ser det ikke ut til at noen husket de langtkomne planene i 1940 om å legge Statsrådsekretariatet inn under statsministeren. I stedet skulle Hauge høsten 1945 skyve Statsrådsekretariatet ut av Regjeringsbygningen og over til Victoria Terrasse 1. Nykommeren Statsministerens kontor skulle i praksis overta som det som utad så ut som regjeringens felleskontor, selv om de konstitusjonelle oppgavene for regjeringskollegiet helt og holdent skulle forbli i Statsrådsekretariatet.

Det var trolig først og fremst plassmessige årsaker til at Hauge tok initiativ til å flytte Statsrådsekretariatet ut av Regjeringsbygningen. Statsministerens kontor talte allerede nå flere enn den ene statsministersekretæren som det hadde bestått av de få månedene fra oktober 1939 til april 1940. Og Hauge tenkte vel at fungerende statsrådsekretær Olaf Tostrups kontorer sør for det felles forværelset, kunne være greie å ha.

Samtidig ser det ut til at Hauge ikke helt så poenget med at det nye kontoret han skulle bygge opp for statsministerens daglige arbeid, skulle holde til sammen med det sekretariatet som hadde ansvar for regjeringskollegiets konstitusjonelle rolle.

Da det i august 1945 ble drøftet om Statsrådsalen i 2. etasje i Victoria Terrasse 1 (Nordkvartalet) skulle settes i stand igjen etter skadene den hadde fått under et britisk bombeangrep nyttårsaften 1944, og Gerhardsen var innstilt på det, så Hauge en åpning. 28. august skrev han til ekspedisjonssjef Lars D. Walløe i Finansdepartementets administrasjonsavdeling at det i så fall vel "vil være praktisk at statsrådssekretariatet følger med" til Victoria Terrasse.

Vant til splittet liv
Nå hadde Statsrådsekretariatet før krigen levd i 20 år med å ha kontor i Regjeringsbygningen og statsrådsal i Victoria Terrasse 1, der Landbruksdepartementets økonom (vaktmester) var blitt betalt for å holde salen i orden.

Statsrådsalen i 2. etasje i Victoria Terrasse 1 i 1933, under en regjeringskonferanse i Johan L. Mowinckels tredje regjering. (Foto: Wikipedia).

Årsaken til denne ordningen var at Statsrådsalen i Regjeringsbygningen i 1919, drøyt ti år etter at den var blitt tatt i bruk, hadde måttet flytte fordi Finansdepartementet hadde trengt mer plass.

Statsrådsalen i Regjeringsbygningen i Akersgaten 42, i bruk 1906-1919.
(Foto i Haagen Krog Steffens: Den norske Centraladministrations Historie 1814-1914, Kristiania 1914).

Statsrådsekretariatet hadde heller ikke sittet tett på statsministeren før i oktober 1939, ettersom statsministeren før den tid stort sett hadde sittet i det departementet han samtidig var sjef for.

Statsrådsekretariatet pakket nå raskt ned sine ting, og var allerede i løpet av september 1945 på plass i kontorene like ved Statsrådsalen i Victoria Terrasse 1. Hauge overtok nå statsrådsekretærens kontor tvers over forværelse 201 fra statsministerens eget kontor.

- så var det telefonkatalogen
Men endringen, at Statsministerens kontor nå var i ferd med å bli det som kunne se ut som regjeringens  felleskontor, måtte også synes i offentligheten. Derfor skrev statsministersekretær Hauge allerede 6. september 1945 til Oslo Telefonanleggs katalogredaksjon:

"Statsministerens kontors telefon skal i telefonkatalogen stå oppført under Departementene som første post. Likeledes skal der under S - Statsministerens kontor - stå henvisning til Departementene".

Kanhende kom Hauges brev for sent til katalogredaksjonen. En måned senere, 1. oktober 1945, skrev han i alle fall på ny til samme redaksjon:

"I det nye tillegget til Rikstelefonkatalogen av 1942 for Oslo og Omland står Statsrådssekretariatet oppført under departementene på telefon nummer 33385. Dette er nå misvisende da Statsrådssekretariatet er helt ut flyttet fra disse kontorer. En tillater seg derfor å henstille til at feilen blir rettet. Som nevnt ... anmoder en om at Statsministerens kontor blir oppført som første kontor under departementene. Statsrådssekretariatet vil ikke ha noe med dette kontoret å gjøre ... ."

Og slik ble det. Statsrådsekretæren, fra 18. oktober 1945 Leif M. Østern, og hans folk skulle i årene fremover utføre sine konstitusjonelle oppgaver som regjeringskollegiets felleskontor nær Landbruksdepartementet og de andre departementene som da holdt til på Victoria Terrasse - og jevnlig åpne Statsrådsalen der for regjeringskonferanser.

Statskalenderen nøler
Det skulle gå enda noen år før Norges statskalender gjorde den endringen Hauge forsøkte å få inn i rikstelefonkatalogen fra 1946. Både i 1947, 1948 og 1949 åpner kapitlet "Regjeringskontorene" med rekkefølgen Statsrådsekretariatet, Statsministerens sekretær(er), Utenriksdepartementet. Først i 1950-utgaven er rekkefølgen Statsministerens kontor, Statsrådsekretariatet, Utenriksdepartementet.

Først i 1950 ble også omtalen av Statsrådsekretariatet endret, slik at det ikke lenger ble presentert som Regjeringens felleskontor. Den betegnelsen ble imidlertid ikke overført til Statsministerens kontor, for ansvaret for regjeringskollegiets konstitusjonelle oppgaver ble jo ikke flyttet dit. I praksis hadde Norge nå to regjeringens felleskontor – ett for statsministeren som regjeringssjef og ett for regjeringskollegiet som konstitusjonelt organ.

At Statsministerens kontor, som håndterte de fleste andre saker enn de konstitusjonelle, tross alt kunne føre en linje tilbake til 2. juli 1829 - til stillingen som "Secretair hos den norske Regjerings Formand" - var det nok ikke mange som husket.  Stillingen hadde jo dessuten vært nedlagt 1906-1939.

Østern fortsetter der Rolsted slapp
Bredo Rolsteds plan fra slutten av 1930-årene, om at Statsrådsekretariatet burde ligge under statsministeren, var ikke glemt. I 1949 og 1950 tok statsrådsekretær Østern saken opp i notater til statsminister Gerhardsen, der han påviste det uheldige i at sekretariatet snart var under instruks av Justisdepartementet, snart av statsministeren.

Statsrådsekretærene Bredo Rolsted (til venstre, foto 1933: Oslo Museum) og Leif M. Østern (foto 1955: Aftenposten/NTBScanpix).

"Enhver annen administrativ ordning enn tilslutning til Statsministeren er i seg selv unaturlig", skrev Østern i notat til statsministeren 1. mars 1949. I et lengre skriv i oktober 1950 inndelte han Statsrådsekretariatets oppgaver i tre grupper: den interne forretningsgangen mellom regjering og storting, den interne forretningsgangen mellom regjering og departementer, og den interne forretningsgangen mellom Kongen og regjeringsmedlemmene.

Østern ønsket å endre regjeringsinstruksen slik at statsrådsekretæren bare skulle forholde seg til statsministeren, at tittelen skulle endres til statsskriver og at sekretariatets navn skulle endres til Regjeringens sentralkontor - siden det befant seg midt mellom departementene, Statsrådet og Stortinget.

"... storhetsdrømmer"
Da Statsministerens kontor ba om Justisdepartementets syn på saken, var departementet ikke særlig begeistret for tanken. Statsministerens kontor burde ikke utvikle seg til et departement, og statsrådsekretæren var nok mest opptatt av prestisje og høyere lønn, het det. Sjefen for departementets administrasjonsavdeling, Gustav Sverdrup-Thygeson, konkluderte slik: "Det blir nok dyrt å gi etter for statsrådssekretærens storhetsdrømmer".

På sin side syntes ikke Statsministerens kontor at saken var viktig nok til å irritere embetsverket i Justisdepartementet. Så det ble stille noen år.

Sammen i to trinn
Likevel må Rolsteds og Østerns tanke ha blitt tatt vare på. For da Statsministerens kontor noen år senere, senhøstes 1958, flyttet inn i nordre del av 15. etasje i Den nye regjeringsbygning (Høyblokken), flyttet Statsrådsekretariatet inn i søndre del av samme etasje. Dermed satt de to sekretariatene igjen like tett som de hadde gjort fra oktober 1939 til april 1940 og noen måneder i 1945. I mellomtiden hadde Statsministerens kontor i 1956 fått erstattet sine midlertidige stillinger med tre faste embeter som statssekretær og tre som ekspedisjonssjef.

Noen år senere fremsto det nok bare som en glidende overgang, neppe egnet til å irritere Justisdepartementet, at Østerns sykepermisjon 1966-1968 etter noen måneder ble løst ved at en tjenestemann ved Statsministerens kontor ble konstituert i embetet som statsrådsekretær: konsulent i særklasse Dag Berggrav (41), som nå ble byråsjef.

Østern kom ikke tilbake fra sin sykepermisjon, fikk avskjed i nåde i 1968 og døde i 1969. Berggravs konstituering varte ut juni 1969.

1969
1. juli 1969 ble Statsrådsekretariatet nedlagt, de fleste medarbeiderne overført til Statsministerens kontor og det konstitusjonelle ansvaret som statsrådsekretær lagt til kontorets ekspedisjonssjef for juridiske og administrative saker, Finn N. Midtskaug.

Ekspedisjonssjefene Finn N. Midtskaug (til venstre, senere foto: Kathrine Midtskaug Aas) og Dag Berggrav (senere foto: NTBScanpix).

Da Midtskaug 1. september 1974 ble lagdommer, begynte ekspedisjonssjef (fra 1987 departementsråd) Berggravs andre periode som statsrådsekretær. Han ble etterfulgt av departementsråd Bjørn T. Grydeland 1992-2001, departementsråd/regjeringsråd Nina Frisak 2001-2016 og regjeringsråd Anne Nafstad Lyftingsmo 2016-.

Bredo Rolsted døde i 1970, og kunne trolig glede seg over at det gikk som han hadde foreslått mer enn 30 år tidligere.

Regjeringsråd
Det var for øvrig Bredo Rolsted som i et avisintervju i 1954 først tok til orde for at statsrådsekretæren burde endre tittel til regjeringsråd. Der og da ble ikke forslaget fulgt opp.

Nær 30 år etter at Statsrådsekretariatet var blitt en del av Statsministerens kontor i 1969, ble statsminister Kjell Magne Bondevik i 1998 gjort oppmerksom på at Rolsteds gamle forslag var blitt luftet som et spørsmål i kontorets internblad TOPP-aktuelt etpar år tidligere. Bondevik ba i januar 1999 departementsråd og statsrådsekretær Bjørn T. Grydeland om å iverksette endringen. Begrunnelsen var at Statsministerens kontor ikke er noe departement, og at den øverste embetspersonen der er rådgiver for hele regjeringen.

Da Bondevik 19. oktober 2001 kom tilbake for sin andre statsministerperiode, og Grydeland 15. november samme år ble etterfulgt som departementsråd av Nina Frisak, tok statsministeren saken opp igjen. Etter et døgn i embetet som departementsråd, fikk Frisak i statsråd 16. november 2001 tittelen regjeringsråd.

Det var gått nesten 200 år siden regjeringsråd-tittelen sist hadde vært i bruk i Norge, da som tittel for regjeringsmedlemmene 2. mars-19. mai 1814.

Regjeringsrådene Nina Frisak 2001-2016 og Anne Nafstad Lyftingsmo 2016-.
(Foto: NTBScanpix og Torbjørn Kjosvold/Statsministerens kontor).

Kilder:
Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek
Riksarkivet: Kopibok Statsministeren 1945-
Berggrav, Dag: Maktens høyborg. Statsministerens kontors historie og politiske hovedsaker siden 1945, Oslo 1997.
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992.
Kolsrud, Ole: Maktens korridorer. Regjeringskontorene 1814-1940, Oslo 2001.
Kolsrud, Ole: En splintret stat. Regjeringskontorene 1940-1945, Oslo 2004.
Lønnå, Finn: Norge 1939-1940. Randbemerkninger i ettertid. Upublisert manuskript, Hjemmefrontmuséet.
Njølstad, Olav: Jens Chr. Hauge - fullt og helt, Oslo 2008