§ 18 - Skillet næringsdrivende/ikke-næringsdrivende i personregisterlovens kapittel 5

Saksnummer: 96/9528 E EA/AS

 

Dato: 12.11.1996

 

Skillet næringsdrivende/ikke-næringsdrivende i personregisterlovens kapittel 5

Vi viser til Datatilsynets brev av 9 august 1996 vedrørende skillet næringsdrivende/ikke-næringsdrivende i lov 9 juni 1978 nr 48 om personregistre mm (personregisterloven) kapittel 5.

Hvem som skal anses som "næringsdrivende" etter personregisterloven § 18 annet ledd vil bero på en tolking av bestemmelsen. I forarbeidene til personregisterloven sies det om avgrensningen av begrepet "næringsdrivende" (NOU 1974:22 side 50): "Utvalget anser det unødvendig å gå inn på den nærmere avgrensning av begrepet "selvstendig næringsdrivende", men vil peke på at byråene i denne forbindelse må kunne bygge på den registrering og klassifisering som foretas i relasjon til andre regelverk, f.eks. avgiftslovgivningen".

På grunnlag av denne uttalelsen er det etter vår oppfatning anledning også for Datatilsynet til å basere sin konsesjonspraksis på hva man legger i begrepet "næringsdrivende" i andre offentlige registre. Også rettstekniske hensyn taler for dette; det vil være ønskelig med en avgrensning som er kjent fra andre registre.

Vi sitter for vår del ikke inne med oversikt over og kunnskap om de ulike offentlige registre der det er av betydning å trekke et skille mellom nærigsdrivende og andre, slik at vi kan gi noen klare anbefalinger når det gjelder hvilket register Datatilsynet bør ta utgangspunkt i her. Vi vil imidlertid nedenfor knytte noen kommentarer til de to av registrene Datatilsynet selv nevner - Enhetsregisteret og Foretaks­registeret.

Vi er enig med Datatilsynet i at det ikke er naturlig å ta utgangspunkt i Enhetsregisteret ved avgrensingen av hvem som er "næringsdrivende" ved anvendelsen av personregisterloven § 18. Enhetsregisteret er i prinsippet ikke et register over "næringsdrivende" eller økonomisk virksomhet, jfr kapittel 1 i lov 3 juni 1994 nr 15 om enhetsregisteret. Også enheter som det ikke er naturlig å kalle næringsdrivende vil bli regnet som dette dersom enhetsregisteret legges til grunn, f eks tingsrettslige sameier, foreninger og stiftelser som ikke driver næringsvirksomhet. Enhetsregisteret kan derfor etter vår oppfatning ikke danne basis for avgrensingen av hvem som er "næringsdrivende" ved anvendelsen av personregisterloven §§ 18 og 19.

Registrering i Foretaksregisteret er i utgangspunktet basert på kriteriet "næringsdrivende", jfr lov 21 juni 1985 nr 78 om registrering av foretak (foretaksregisterloven) § 2-1, nr 1 til nr 4. Når det gjelder enkeltmannsforetak, er imidlertid registreringsplikten begrenset til bestemte virksomheter. Registreringsplikten er her begrenset til foretak som enten "driver handel med dertil innkjøpte varer" eller som "sysselsetter mer enn fem fast ansatte i hovedstilling", jfr foretaksregisterloven § 2-1 nr 5. Forsåvidt gjelder enkeltmannsforetak er altså foretaksregisterloven i prinsippet ikke et register over alle "næringsdrivende", men et register over nærmere bestemte typer av "næringsdrivende". Det kan derfor synes noe usikkert om avgrensningen av hvem som er "næringsdrivende" i personregisterloven § 18 bør baseres på registrering i Foretaksregisteret, forsåvidt gjelder enkeltmannsforetak.

De hensyn som ligger bak skillet mellom private og næringsdrivende i personregisterloven § 18 kan tilsi at man legger til grunn foretaksregisterlovens avgrensning. En av grunnene til at man valgte å unnta de mindre enkeltmannsforetakene fra registreringsplikt i Foretaksregisteret, var at disse foretakene står i en særstilling fordi foretaket har liten selvstendighet i forhold til innehaveren, og fordi det derfor ikke er noe stort behov for opplysninger om foretaket utover det som fremgår av innehaverens egen identitet (Ot prp nr 50 (1984-85) side 25). I forhold til personregisterloven er det et sentralt poeng at det for disse små foretakene kan være vanskelig, om ikke umulig, å skille mellom den personlige økonomi og hva som er foretakets økonomi.

Det kan tenkes at det som et alternativ til Foretaksregisteret kan være mulig å benytte merverdiavgiftsregisteret el ved avgrensningen av "næringsdrivende" enkeltmannsforetak. Vi viser bl a til en uttalelse fra Datatilsynet fra 1985 (sitert i Knut B. Kaspersen "Kredittopplysning", CompLex nr 10/87 side 43), hvor det heter at "Datatilsynet er imidlertid av den oppfatning at merverdiavgiftsregisteret vil kunne være et viktig middel for å skille mellom næringsdrivende og forbruker". Man kan for eksempel tenke seg en praksis som i utgangspunktet er basert på registrering i Foretaksregisteret, men der avgrensningen forsåvidt gjelder enkeltmannsforetakene baseres på andre kilder.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke løsninger som kan være praktiske her, vil vi anbefale at Datatilsynet kontakter de myndigheter som står ansvarlige for de aktuelle registre. Her er det begrenset hva Lovavdelingen kan bidra med.

Til toppen