§ 23 - Bruk av reklamemateriale i Forbrukerombudets informasjonsvirksomhet

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2001/00707

 

Dato: 20.03.2002

EO ØR/TKE

   

 

Bruk av reklamemateriale i Forbrukerombudets informasjonsvirksomhet

Det vises til brev 17. januar 2001 med anmodning om en tolkningsuttalelse vedrørende Forbrukeombudets (FO) gjengivelse av annonser i et orienteringshefte om kjønnsdiskriminerende reklame.

Sakens faktiske bakgrunn framgår nærmere av FOs brev med vedlegg, bl.a. brev fra Kulturdepartementet (KD) 18. august 2000 med KDs syn på en rekke av de rettslige spørsmål saken reiser. KD har i brev til Lovavdelingen 2. februar 2001 opplyst at KD ikke har merknader til at vi avgir en tolkningsuttalelse.

1.      Noen utgangspunkter – åndsverk og/eller fotografisk bilde?

Spørsmålet om FO kan gjengi vederlagsfritt og uten samtykke annonser som ledd i FOs informasjonsvirksomhet, reiser seg bare om annonsene må anses som åndsverk etter åndsverkloven (åvl.) § 1 og/eller fotografisk billede etter åvl. § 43a.

Vi ser imidlertid ikke grunn til å ta stilling til om den enkelte annonse i det tilsendte heftet er åndsverk eller fotografisk bilde eller inneholder åndsverk eller fotografisk bilde. Vi har for øvrig ingen merknader til det Kulturdepartementet uttaler om disse spørsmålene under overskriftene Generelt, Åndsverk og Fotografisk bilde i brevet 18. august 2000.

For den videre drøftelse legges det til grunn at FOs gjengivelse gjelder åndsverk og fotografisk bilde. Som utgangspunkt har den som har skapt åndsverket eller det fotografiske bildet bl.a. enerett til gjengivelse, jf. for åndsverk åvl. § 2 og for fotografisk bilde § 43a første ledd.

Lovens kapittel 2 inneholder en rekke bestemmelser som begrenser eneretten, såkalte låneregler, og spørsmålet om FO kan gjengi vederlagsfritt og uten samtykke annonser som ledd i FOs informasjonsvirksomhet beror på om gjengivelsen kan forankres i én eller flere av lånereglene som gir slik adgang.

2.      Adgangen til å benytte vernede verk/bilder vederlagsfritt og uten samtykke – lånereglene

2.1    Innledning

Vi har vurdert nærmere ulike låneregler som kan tenkes å komme til anvendelse i saken, jf. særlig åvl. §§ 9, 22 og 23. Videre har vi undersøkt hvorvidt §§ 27 til 28, jf. offentlighetsloven § 9, kan utgjøre det nødvendige rettslige grunnlaget for FOs adgang til å benytte vernede verk/billeder vederlagsfritt og uten samtykke.

Etter vår oppfatning gir antakeligvis åvl. § 23 første ledd første punktum tilstrekkelig hjemmel for det inngrep i eneretten m.v. som finner sted gjennom FOs gjengivelse av annonsene. Vi understreker imidlertid allerede her at løsningen ikke kan betegnes som sikker.

Bestemmelsen er gitt anvendelse for både åndsverk og fotografisk bilde, jf. åvl. § 43a tredje ledd. Begrepet opphavsmann vil således i det følgende bli benyttet som fellesbetegnelse av den som har skapt et åndsverk og/eller lagd et fotografisk bilde.

Når det gjelder de øvrige grunnlag som kan tenkes å få anvendelse i saken, ser vi ikke grunn til å gjengi våre konkrete vurderinger, men nøyer oss med å opplyse at FOs gjengivelse neppe kan hjemles i andre låneregler i åndsverkloven.

2.2    Nærmere om åvl. § 23 første ledd første punktum

2.2.1 Innledning

Innledningsvis finner vi det hensiktsmessig å gjengi åvl. § 23 ledd første punktum, slik bestemmelsen lyder etter siste endring ved lov 23. juni 1995 nr. 37:

”Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.”

Om begrunnelsen for den særlige låneretten for kritiske og vitenskapelige framstillinger som ikke er av allmennopplysende karakter, pekes det i Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 38 særlig på hensynet til den frie kritikk og forskning.

Flere forutsetninger må være til stede for at åvl. § 23 første ledd første punktum skal kunne hjemle FOs gjengivelse av omtvistede annonser, jf. også KDs brev 18. august 2000, s. 3. Foruten at annonsene må kunne klassifiseres som kunstverk, fotografiske verk eller fotografiske bilder, er det bare offentliggjorte annonser som omfattes av låneregelen. Dette vilkåret er så langt vi kan se oppfylt, under forutsetning av at FO ikke foretar vurderinger av ikke-offentliggjort reklamemateriell.

Det springende punktet er imidlertid hvorvidt FOs orienteringshefte kan anses å være en ”kritisk eller vitenskapelig fremstilling”, jf. pkt. 2.2.2 nedenfor. Videre kommer regelen ikke til anvendelse dersom fremstillingen er av ”allmennopplysende karakter”. Tolkningsspørsmålene som særlig sistnevnte kriterium reiser, gir verken umiddelbare eller klare løsninger, se nærmere pkt. 2.2.3 nedenfor.

Endelig kan gjengivelse bare skje i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet krever det. Denne vurderingen må FO selv foreta, også for annonser som blir aktuelle for framtidige orienteringshefter.

2.2.2 "Kritisk eller vitenskaplig fremstilling"

Vilkåret angir den ytre rammen for virkeområdet til bestemmelsen. Også før endringen av åvl. § 23 ved lov 2. juni 1995 nr. 27 var det et vilkår for fri gjengivelse (lånerett) etter åndsverkloven at verket inngikk i en kritisk eller vitenskapelig framstilling, jf. tidl. § 13 annet ledd.

Begrepene ”kritisk eller vitenskapelig” er – etter det vi kan se – ikke underkastet noen nærmere forklaring i forarbeidene til lovendringen i 1995. Man må derfor kunne forholde seg til det innhold disse begrepene fram til lovendringen hadde i åndsverkloven og fotografiloven (lov om rett til fotografi 17. juni 1960 nr. 1, opphevet ved lov 23. juni 1995 nr. 37 samtidig som en rekke bestemmelser ble overført til åvl.).

Begrepene er heller ikke særskilt omtalt i forarbeidene til åndsverkloven, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959-60), men det avgjørende må være om fremstillingen har et kritisk eller vitenskapelig formål, jf. SOU 1956:25 s. 202.

Det er etter vårt syn ikke åpenbart at FOs orienteringshefte kan betraktes som en kritisk framstilling. Det synes mer å være snakk om en redegjørelse for den argumentasjon som ligger bak egne – og Markedsrådets – vedtak. Om en utenforstående person hadde redegjort for praksis og samtidig – der vedkommende syntes det var på sin plass – hadde framsatt kritikk av forvaltningens praksis, ville framstillingen klart vært kritisk. Derimot er det vanskeligere å se det slik at en framstilling av egen virksomhet kan være kritisk. Og det vil trolig være å trekke kritikk-begrepet for langt om man sier at myndighetenes vedtak etter markedsføringsloven innebærer en kritisk fremstilling av deler av reklamebransjen og deres annonser.

Derimot mener vi at brosjyren kan betegnes som en vitenskaplig fremstilling i lovens forstand.

I brosjyren ”Orientering om praksis Kjønnsdiskriminerende reklame markedsføringslovens § 1 annet ledd” gjøres det rede for utgangspunktene for fortolkningen av bestemmelsen, herunder lovens kriterier som reklamen skal rette seg etter, lovens formål og uttalelser i forarbeidene om forståelsen av lovens begreper. Videre inneholder brosjyren en redegjørelse for FOs praksis og avgjørelser på området. I den sistnevnte forbindelse er ulike annonser gjengitt. Slik vi ser det, eksemplifiserer avgjørelsene, herunder gjengivelsen av annonser, den øvrige teksten i brosjyren i omfattende grad.

Dersom en privatperson stod bak fremstillingen, er det etter vår oppfatning liten tvil om at brosjyrens innhold oppfyller vilkåret. I den forbindelse nevnes at Andreas Galtung: Fotografiloven med kommentarer, Oslo 1991, s. 51 flg. anfører at det ikke kreves at den vitenskapelige framstillingen er over et visst nivå. Hvorvidt et offentlig organ eller en privatperson står bak utarbeidelsen, kan ikke være avgjørende for vurderingen av om en fremstilling er ”vitenskapelig” eller ikke.

For ordens skyld påpekes at brosjyren anskueliggjør FOs ulike roller, men det kan ikke være noe i veien for at et organ som er tillagt lovregulert myndighet også bedriver annen virksomhet som resulterer i vitenskapelige fremstillinger i lovens forstand. Resultatene av den lovregulerte myndighetsutøvelsen (FOs avgjørelser) kan derimot ikke betegnes som vitenskapelige fremstillinger.

Vår foreløpige konklusjon er derfor at brosjyren tilfredsstiller kravene i åvl. § 23 første ledd første punktum på dette punkt.

2.2.3 "Allmennopplysende karakter"

På bakgrunn av forbeholdet om at fremstillingen ikke må være av "allmennopplysende karakter", er det nærliggende å trekke den slutning at FOs informasjonsbrosjyre ikke er ment å omfattes av låneregelen i åvl. § 23 første ledd første punktum, selv om den kan betegnes som en vitenskapelig fremstilling.

Det følger av Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 38 annen spalte at kritiske eller vitenskapelige framstillinger som vender seg til et stort publikum i en populærvitenskapelig form, blir omfattet av begrepet ”allmennopplysende karakter”.1 Også etter dansk rett synes det å være slik at "allmennopplysende karakter" langt på vei er sammenfallende med det ”populærvitenskapelige”, jf. Peter Schønning: Ophavsretsloven med kommentarer, København 1995, s. 282 om den tilsvarende bestemmelsen i lov nr. 395 af 14. juni 1995 om ophavsret § 23, stk. 1.2

Hva som ligger i uttrykket ”populærvitenskapelig form” er ikke nærmere problematisert i forarbeidene, men vi antar at uttalelsen tar særlig sikte på leksika og alminnelige kunstbøker o.l. der kunstverk gjengis for å nå ut til det store publikum og hvor det ligger økonomiske interesser bak utgivelsen, jf. også Peter Schønning: Ophavsretsloven med kommentarer, København 1995, s. 282.

Når man også ser nærmere på hensynet bak denne grensedragningen mot allmennopplysende/populærvitenskapelige fremstillinger, er det ikke gitt at det er tatt sikte på å ramme slike vitenskapelige fremstillinger som det her er tale om, jf. uttalelsen i forarbeidene om at ”slike allmennopplysende fremstillinger ofte gir utgiver og forfatter et økonomisk utbytte som det er naturlig at opphavsmannen til de gjengitte kunstverk får del i”, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 38 annen spalte. Jf. også Anne Lise Sijthoff Stray: Opphavsretten, 1989, s. 120. Det synes ikke å ligge et økonomisk motiv bak FOs brosjyre; det er opplyst at denne tilbys vederlagsfritt i stor utstrekning, slik at brosjyren ikke befinner seg i kjerneområdet for avgrensningen av låneregelen i åvl. § 23 første ledd første punktum.

I forlengelsen av dette er det et grunnleggende tolkningsprinsipp at ”lånereglene aldri må tolkes slik at de åpner adgang for utnyttelse av verket i økonomisk konkurranse med opphavsmannen”, jf. Magnus Stray Vyrje: Opphavsrettens ABC, 1987, s. 232. Vi kan ikke se at den hovedsakelig vederlagsfrie distribusjonen finner sted i noen økonomisk konkurranse med opphavsmannen.

Et ytterligere argument for å undergi vilkårets ordlyd en innskrenkende fortolkning, er at den grunnleggende tanken om at lånereglene i stor grad er fastsatt ut fra samfunnets informasjonsbehov. FO framhever selv (s. 2 i det vedlagte hefte ”Orientering om kjønnsdiskriminerende reklame”) som formål med orienteringsheftet at det skal ”sikre konsekvens og likhet i saksbehandlingen” og ”være et ledd i informasjonen overfor de næringsdrivende”. Allmennhetens mulighet for å danne seg et godt bilde av praksis etter mfl. § 2 annet ledd betinger at de omtvistede annonsene etc. blir gjengitt sammen med orienteringen om FOs og/eller Markedsrådets vuderinger. En orientering om praksis etter mfl. § 1 annet ledd uten ledsagende illustrasjon vil være vesentlig mindre veiledende og ikke tilfredsstille næringslivets informasjonsbehov i tilstrekkelig grad.

Det opplyses også i denne sammenheng at tidsskriftet Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR) rutinemessig redegjør for forvaltnings- og rettspraksis i de nordiske land innefor bl.a. disiplinene markedsføringsrett og opphavsrett. Dette fører undertiden til et behov for å gjengi de åndsverk som har vært til vurdering. NIR klarerer ikke rettighetene til de annonser etc. som gjengis i bladet. Man legger til grunn at fri gjengivelse har vært langvarig praksis.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 tilsier også at ordlyden i åvl. § 23 første ledd første punktum bør fortolkes slik at bestemmelsen ikke hindrer gjengivelse i den grad FO finner det hensiktsmessig som ledd i sin informasjonsvirksomhet. Vi understreker at borgernes informasjonskrav omfattes av artikkelen, jf. "receive"…"information", og at alle begrensninger i retten til å motta informasjon må være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Etter en helhetsvurdering, der formålet med avgrensningen mot allmennopplysende vitenskapelige eller kritiske fremstillinger, formålet bak lånereglene mer generelt samt forholdet til EMK art. 10 har blitt tillagt betydelig vekt, bør resultatet etter dette bli at FOs vitenskapelige fremstilling ikke anses å være av ”allmennopplysende karakter”.

3.      Konklusjon

Lovavdelingen antar etter dette – under en viss tvil – at FOs gjengivelse av annonser i sin informasjonsbrosjyre kan finne sted vederlagsfritt og uten samtykke fra den som har skapt åndsverket eller lagd det fotografiske bildet.


1 Uttrykket ”allmennopplysende karakter” er – etter det vi kan se – heller ikke underkastet noen nærmere forklaring i forarbeidene til lovendringen i 1995, jf. pkt. 2.2.2 ovenfor. Man må derfor kunne forholde seg til det innhold uttrykket fram til lovendringen hadde i åndsverkloven og fotografiloven (lov om rett til fotografi 17. juni 1960 nr. 1, opphevet ved lov 23. juni 1995 nr. 37 samtidig som en rekke bestemmelser ble overført til åvl.).
2 I svensk rett er det trukket et skille mellom de kritiske eller vitenskapelige fremstillinger og de populærvitenskapelige fremstillinger, jf. upphavsrättlagen av 1960 (SFS 1960:729) § 23, 1. stk. Offentliggjorte kunstverk kan bare gjengis uten opphavsmannens samtykke i førstnevnte tilfelle.