§ 25 - Umyndige og bankkonti – forholdet mellom finansavtaleloven og vergemålsloven

Saksnr.: 2001/02539 EP TO/IHO/PR
Dato: 06.09.2001

 

Umyndige og bankkonti – forholdet mellom finansavtaleloven og vergemålsloven

Det vises til brev 5. mars 2001 fra Sparebankforeningen, hvor det bes om Lovavdelingens vurdering av to problemstillinger knyttet til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 25 om disponering av umyndiges konti. Vi beklager at vi på grunn av stort arbeidspress ikke har kunnet besvare henvendelsen tidligere.

Vi har følgende merknader til de problemstillinger som er reist i brevet:

1. Forholdet mellom finansavtaleloven § 25 tredje ledd og vergemålsloven § 89

Det følger av finansavtaleloven § 25 tredje ledd at dersom en umyndig kontohaver har flere verger, disponerer vergene kontoen i fellesskap med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet. Spørsmålet er hvordan denne bestemmelsen er å forstå når en testator eller en giver har fastsatt særlige bestemmelser om forvaltning eller bruk av arv eller gave til en umyndig i medhold av lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige (vergemålsloven) § 89.

Av vergemålsloven § 89 fremgår det at en testator eller giver, i et testament eller ved en gavedisposisjon til fordel for en umyndig, kan bestemme at testamentarven eller gaven skal forvaltes eller brukes på en måte som avviker fra det som ellers følger av vergemålsloven. For eksempel kan en giver (enten det er vergen selv eller en annen) fastsette at en gave bare skal forvaltes av den ene av vergene, og ikke av begge vergene i fellesskap. Dreier det seg om et pengebeløp som skal settes inn på en bankkonto, virker imidlertid en slik ordning vanskelig å forene med hovedregelen etter finansavtaleloven § 25 tredje ledd, som krever at vergene disponerer over kontoen i fellesskap.

Det kan hevdes at det i prinsippet ikke er noen direkte motstrid mellom vergemålsloven § 89 og finansavtaleloven § 25 tredje ledd, siden den sistnevnte bestemmelsen gjelder retten overfor finansinstitusjonen til å disponere over kontoen (foreta uttak og innskudd), mens vergemålsloven § 89 mer generelt gjelder retten til å bestemme hvordan midlene skal brukes og forvaltes på vegne av den umyndige. I realiteten er det imidlertid selvsagt en sammenheng mellom det å ha tilgang til midlene på kontoen i forhold til finansinstitusjonen, og muligheten til å gjennomføre de beslutninger som er truffet om forvaltning og bruk av midlene på kontoen. Spørsmålet er om dette tilsier at finansavtaleloven § 25 tredje ledd skal tolkes innskrenkende i forhold til ordlyden, slik at bestemmelsen ikke virker som en praktisk begrensning i forhold til den adgangen arvelatere og givere har etter vergemålsloven § 89 til å fastsette særskilte bestemmelser om forvaltning og bruk av umyndiges midler.

Vi har etter en helhetsvurdering – og under noe tvil - kommet til at det ikke er tilstrekkelige rettskildemessige holdepunkter for å fravike ordlyden i finansavtaleloven § 25 tredje ledd. Ordlyden i bestemmelsen er klar. Når det gjelder forarbeidene, kan vi ikke se at forholdet til vergemålsloven § 89 er omtalt, og det kan være grunn til å anta at spørsmålet ikke er vurdert. At vergemålsloven § 89 muligens er oversett ved forberedelsen av finansavtaleloven § 25 tredje ledd, kan være et argument for å tolke finansavtalelovens bestemmelse innskrenkende. På den annen side innebærer ikke en tolkning av finansavtaleloven § 25 tredje ledd i overensstemmelse med ordlyden at vergemålsloven § 89 i realiteten blir uten betydning eller får et begrenset virkeområde i forhold til det som synes å ha vært formålet med bestemmelsen. Vergemålsloven § 89 er en regel som generelt åpner for avvikende bestemmelser i forhold til vergemålslovens ordning når det gjelder forvaltning av midler som er gitt eller testamentert til en umyndig. At en bestemmelse i finansavtaleloven kan skape praktiske vanskeligheter for gjennomføringen av noen av de former for beslutninger som vergemålsloven § 89 åpner for, kan ikke i seg selv være tilstrekkelig til at finansavtalelovens bestemmelse må vike.

Vi er klar over at det for enkelte givere eller arvelatere kan være ønskelig å fastsette andre ordninger for disponeringen av kontoen enn det finansavtaleloven § 25 tredje ledd åpner for. De reelle hensyn er imidlertid ikke entydige. Vi viser blant annet til at ordningen etter finansavtaleloven gir klare linjer med hensyn til om midlene virkelig og fullt ut er overført til den umyndige, og til at denne ordningen etter det vi kan forstå er enkel å forholde seg til for finansinstitusjonene. Vi er imidlertid innstilt på å vurdere en endring av bestemmelsen dersom det viser seg at den gir uheldige utslag, og har av den grunn også sendt en kopi av dette brev til Vergemålslovutvalget.

2. Bankers opplysningsplikt etter finansavtaleloven § 25 annet ledd

Problemstillingen dreier seg om når banken må sende overformynderiet kontoopplysninger etter finansavtaleloven § 25 annet ledd.

Av finansavtaleloven § 25 annet ledd fremgår det at opplysninger som skal gis en kontohaver etter finansavtaleloven (bl.a. kontoutskrifter og årsoppgaver), skal gis verge eller overformynderiet, med mindre opplysningene gjelder midler den umyndige har rett til å disponere på egen hånd. Bestemmelsen sier ikke noe nærmere om når kontoopplysningene skal gis til verge, og når kontoopplysningene skal gis til overformynderiet. Heller ikke i finansavtalelovens forarbeider er det sagt noe nærmere om dette spørsmålet.

Finansavtalelovens regler må i utgangspunktet forstås slik at de bygger på vergemålslovens regler om forholdet mellom umyndige, verger og overformynderi. Av vergemålsloven §§ 62 og 63, jf. forskrift 8. februar 2000 nr. 118 om grense for når overformynderiet skal forvalte umyndiges midler § 1, fremgår det at overformynderiet plikter å forvalte den umyndiges midler dersom disse utgjør kr 75.000,- eller mer. Bestemmelsen gjelder den umyndiges samlede midler.

Dette innebærer at en bankkonto som inneholder for eksempel kr 30.000,- vil være underlagt overformynderiets forvaltning dersom den umyndige har øvrige midler som overstiger kr 45.000,- (for eksempel midler på konto i en annen bank). Fullstendige opplysninger om den umyndiges samlede formue vil imidlertid banken ofte mangle.

I tilfeller der beløpet på den enkelte konto overstiger kr 75.000,-, vil banken normalt kunne anta at kontoen er underlagt overformynderiets forvaltning. På denne bakgrunn har Justisdepartementets sivilavdeling i brev 6. juli 2000 til Olav Heldal m.fl., Advokater i Den Norske Bank ASA, konkludert med at overformynderiet skal ha kontoutskrift for alle mindreåriges konti over kr 75.000,- etter årets utgang, jf. finansavtaleloven § 30 annet ledd, jf. § 25 annet ledd. At en mindreårigs konto overstiger kr 75.000,-, medfører imidlertid ikke uten videre at kontoen er underlagt overformynderiets forvaltning. En testator eller giver kan for eksempel ha bestemt at midlene på kontoen ikke skal være underlagt overformynderiets tilsyn, jf. vergemålsloven § 89 første ledd annet punktum. Midlene kan også være overlatt til den umyndiges frie rådighet, jf. vergemålsloven §§ 33 og 45.

Konsekvensen av dette er at en mindreårig kan ha en konto med beløp under kr 75.000,- som er underlagt overformynderiets forvaltning etter vergemålsloven, mens en annen mindreårig kan ha en konto på over kr 75.000,- som ikke er underlagt overformynderiets forvaltning. For bankene vil det følgelig i praksis være svært vanskelig å vite hvilke konti som er underlagt overformynderiets forvaltning og hvilke som ikke er det. Hensynet til praktikable regler tilsier derfor med styrke at bankene i denne sammenheng bør kunne forholde seg til den informasjon den har tilgjengelig. 

På denne bakgrunn er vår konklusjon at bankenes plikt til å gi overformynderiet kontoopplysninger som hovedregel bare gjelder umyndiges konti med saldo på kr 75.000,- eller mer. Unntak gjelder der banken har fått beskjed om at en testator eller giver har bestemt at midlene ikke skal være undergitt overformynderiets tilsyn, eller om at den umyndige har rett til å disponere midlene på egen hånd. For konti med en mindre saldo, legger vi til grunn at bankene bare skal meddele kontoopplysninger til overformynderiet når de har fått beskjed om det.