Spørsmål om erstatning for avsavnstap ved erstatning etter lov om forbud mot hold av pelsdyr

Spørsmål om erstatning for avsavnstap ved erstatning etter lov om forbud mot hold av pelsdyr  

1. Innledning

Vi viser til brev 12. september 2023 fra Landbruks- og matdepartementet. I brevet bes det om Lovavdelingens vurdering av om det er rettslig grunnlag for krav om erstatning for avsavnstap som følge av for sent fremsatte tilbud om erstatning etter lov 21. juni 2019 nr. 63 om forbud mot hold av pelsdyr § 3, jf. § 4 første ledd fjerde punktum. Dersom det er rettslig grunnlag for et slikt krav, bes Lovavdelingen om å vurdere utgangspunktene for beregningen.

Loven fastsetter i § 1 et forbud mot hold av pelsdyr. I § 2 gis regler om avviklingsperiode. Bestemmelsen angir i første ledd at pelsdyroppdrettere som holdt pelsdyr 15. januar 2018, uten hinder av forbudet i § 1 kan holde pelsdyr frem til 1. februar 2025.

2. Erstatning for avsavnstap i perioden mellom avvikling og utbetaling – lov om forbud mot hold av pelsdyr § 3

I lov om forbud mot hold av pelsdyr § 3 er det gitt regler om erstatning etter avvikling av pelsdyrvirksomhet. Bestemmelsens første og annet ledd gir nærmere regler om hvilke vilkår som må være oppfylt for at en pelsdyroppdretter har rett til erstatning etter bestemmelsen. I de etterfølgende leddene i bestemmelsen er det gitt regler om hvordan erstatning etter loven skal fastsettes. Tredje ledd lyder slik:

«Erstatningen skal fastsettes etter utmålingsreglene i ekspropriasjonserstatningslova så langt de passer. Datoen 15. januar 2018 skal legges til grunn etter ekspropriasjonserstatningslova § 10. Det skal ikke tas hensyn til fortjeneste eller tap som følger av at avviklingen av pelsdyrholdet har skjedd etter 15. januar 2018, eller til at utbetalingen av vederlaget skjer på et senere tidspunkt enn avviklingen.»

Etter fjerde ledd kan eiere av pelsdyranlegg som har rett til erstatning etter første ledd, istedenfor erstatning etter tredje ledd, kreve et vederlag fastsatt ut fra anleggets nedskrevne gjenanskaffelsesverdi.

Som det fremgår, følger det av § 3 tredje ledd at erstatningen skal fastsettes etter utmålingsreglene i ekspropriasjonserstatningslova så langt de passer. Uttrykket «så langt de passer» er ifølge forarbeidene tatt inn på bakgrunn av at loven i motsetning til ekspropriasjonserstatningslova ikke innebærer at det foretas noen tvangsavståelse av fast eiendom. På noen punkter gir loven regler som eksplisitt avviker fra ekspropriasjonserstatningslova, blant annet når det gjelder hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for fastsettelse av erstatning.

Etter ekspropriasjonserstatningslova § 10 er utgangspunktet at verdien på skjønnstidspunktet skal legges til grunn for fastsettelse av vederlaget, men hvis den som eksproprierer, har tiltrådt eiendommen tidligere (såkalt forhåndstiltredelse), skal verdien på overtakelsestidspunktet legges til grunn. § 10 tredje punktum fastslår at «[v]ed fastsetjinga av vederlaget skal det takast omsyn til tap som følgjer av at utbetalinga av vederlaget heilt eller i nokon mon skjer på eit seinare tidspunkt enn overtakinga». Det følger med andre ord av ekspropriasjonserstatningslova at det ved forhåndstiltredelse skal gis erstatning for såkalt avsavnstap, som skal kompensere for at erstatningsbeløpet utbetales senere enn overtakelsen. I lov om forbud mot hold av pelsdyr § 3 tredje ledd annet og tredje punktum er dette regulert på en annen måte. Av disse reglene fremgår det at datoen 15. januar 2018 skal legges til grunn for erstatningsfastsettelsen. Det er videre presisert at det ikke skal tas hensyn til fortjeneste eller tap som følger av at avviklingen av pelsdyrholdet har skjedd etter 15. januar 2018, eller til at utbetalingen av vederlaget skjer på et senere tidspunkt enn avviklingen.

I lovens forarbeider, Prop. 122 L (2020-2021) s. 17-18, uttales det følgende om bakgrunnen for disse reglene:

«Det er i høringsforslaget lagt til grunn at verdsettelsen av oppdretternes virksomhet skal skje pr. 15. januar 2018, som var tidspunktet hvor regjeringspartiene varslet sin intensjon om å forby pelsdyrhold. Dermed har man ønsket å fravike regelen i ekspropriasjonserstatningslovens § 10 første pkt. om at verdsettelsen skal skje på det tidspunkt erstatningen fastsettes. Årsaken til at man ønsker et tidligere tidspunkt, er at det ikke skal være mulig å påvirke erstatningsbeløpet størrelse gjennom senere tilpasninger.

Forslaget om verdsettelsestidspunkt er i praksis en videreføring av de prinsipper som ligger til grunn i gjeldende lov.

I høringsforslaget er det videre forutsatt at oppdretterne selv velger avviklingstidspunkt innenfor tidsintervallet for lovlig drift, og at de dermed beholder de inntekter som er opptjent i ettertid.

Det er ikke uvanlig at tidspunktet for verdsettelse er et annet enn datoen for utbetaling av erstatning også i ekspropriasjonssaker. Ved større ekspropriasjonserverv er dette oftest situasjonen. Da er det i forkant gitt samtykke til såkalt forhåndstiltredelse gjennom avtale eller forvaltningsvedtak etter oreigningsloven § 25, slik at overtakelse finner sted før erstatningen blir utmålt og utbetalt. I slike tilfeller fastlegger ekspropriasjonserstatningsloven § 10 annet og tredje pkt. at verdsettelsen skal skje på overtakelsestidspunktet, og at det skal utbetales en avsavnserstatning i tillegg. I praksis utmåles denne som en rente som løper fra overtakelse fant sted til oppgjør utbetales.

Kompensasjonsordningen for pelsdyr har ikke som forutsetning at staten skal overta de enkelte virksomheter. Det er utelukkende tale om kompensasjon for en lovregulering som gjør fortsatt virksomhet forbudt. Når virksomheten som skal kompenseres fortsetter etter verdsettelsestidspunktet, er situasjonen en annen enn det som er angitt i lovens § 10. Når vedkommende oppdretter beholder inntektene fra sin virksomhet frem til opphør, oppstår det nemlig ikke noe avsavnstap. Samtidig er det opp til vedkommende selv om han eller hun ønsker å drive frem til utgangen av lovens avviklingsperiode, som etter lovens § 2 er satt til 1. februar 2025.

Departementet foreslår derfor at loven angir 15. januar 2018 som verdsettelsestidspunkt etter ekspropriasjonserstatningsloven § 10, og at det ikke tas hensyn til fortjeneste eller tap etter dette tidspunkt eller at utbetalingen skjer på et senere tidspunkt.»

I samme proposisjon uttales det på s. 29 i merknaden til § 3 tredje ledd tredje punktum:

«Ved verdsettelsen skal det altså ikke gis tillegg eller gjøres fradrag ut fra det økonomiske resultatet av pelsdyroppdretterens pelsdyrhold fra 15. januar 2018 og fram til avvikling, og det skal heller ikke gis avsavnserstatning for tiden mellom avvikling og utbetaling av erstatningen.»

Både ordlyden i § 3 tredje ledd tredje punktum og forarbeidene tilsier etter dette at loven ikke gir grunnlag for å kreve erstatning for avsavnstap for perioden mellom avvikling og utbetaling av erstatningen. Vi ser det slik at bestemmelsen ikke bare slår fast at loven ikke gir hjemmel for å kreve avsavnstapserstatning (i motsetning til ekspropriasjonserstatningslova), men at den også er til hinder for at avsavnstapet etter alminnelige erstatningsrettslige regler inngår som en post i erstatningsoppgjøret etter § 3. Se nærmere om de erstatningsrettslige reglene i punkt 4.

Det fremgår av brevet fra Landbruks- og matdepartementet at de fleste oppdretterne antas å komme best ut med utmåling etter § 3 fjerde ledd første punktum, og at mange tilbud derfor vil bli basert på denne regelen. Det følger av den nevnte bestemmelsen at oppdretterne «istedenfor erstatning etter tredje ledd» kan kreve et vederlag fastsatt ut fra anleggets nedskrevne gjenanskaffelsesverdi. Tredje ledd i § 3 regulerer både grunnlaget for erstatning (første punktum) og at det ikke skal gis erstatning for avsavnstap ved senere avvikling eller utbetaling av erstatning (tredje punktum). Ut fra ordlyden i fjerde ledd alene kan bestemmelsen leses slik at ingen av elementene i tredje ledd gjelder i disse tilfellene. Vi antar imidlertid at det ikke har vært meningen at bestemmelsen skal forstås på denne måten. Bestemmelsen kom inn i loven i forbindelse med næringskomiteens behandling av endringslov 18. juni 2021 nr. 135 (jf. Innst. 613 L (2020-2021) s. 3-4), og begrunnelsen for bestemmelsen var at komiteens flertall ønsket «å unngå urimelige utslag i verdiutmålingen til de ulike pelsdyrbrukene». Vi kan ikke se at det er noe som skulle tilsi at bestemmelsen i § 3 tredje ledd tredje punktum ikke skal gjelde selv om kompensasjonen utmåles etter § 3 fjerde ledd første punktum. Vi antar ut fra dette at fjerde ledd regulerer et alternativt grunnlag for utmålingen, og at fjerde ledds henvisning til tredje ledd skal leses som en henvisning til tredje ledd første punktum.

Vi legger etter dette til grunn at lov om forbud mot hold av pelsdyr i utgangspunktet er til hinder for at det kreves avsavnstapserstatning for perioden mellom avvikling av pelsdyrholdet og utbetalingen av erstatningen. Dette gjelder også der erstatningen utmåles etter § 3 fjerde ledd første punktum.

3. Erstatning for avsavnstap ved oversittelse av saksbehandlingsfristen etter §4 første ledd fjerde punktum

Det reiser seg likevel et spørsmål om statens oversittelse av saksbehandlingsfristen i § 4 første ledd fjerde punktum kan gi grunnlag for erstatning for avsavnstap. Det følger av denne bestemmelsen at dersom vilkårene i § 3 første ledd er oppfylt, skal staten tilby erstatning innen seks måneder etter at kravet er fremsatt.

I Landbruks- og matdepartementets brev er det opplyst at Landbruksdirektoratet behandler krav om erstatning etter loven, og at seksmånedersfristen etter § 4 første ledd fjerde punktum for å gi tilbud om erstatning i de aller fleste sakene er betydelig oversittet. Det er videre opplyst at dette særlig skyldes forsinkelser i takseringsarbeidet som er nødvendig for å gi tilbud etter utmålingsregelen i § 3 fjerde ledd. På denne bakgrunn krever Norges Pelsdyralslag (NPA) at staten dekker avsavnstap som følge av forsinkelsene. NPA har innhentet en juridisk vurdering av spørsmålet der det konkluderes med at det foreligger et rettslig grunnlag for at den enkelte pelsdyrbonde kan kreve erstatning for avsavnstap som følge av at staten ikke overholder seksmånedersfristen. Erstatningen skal i så fall dekke tapet som oppstår i perioden fra utløpet av statens frist for å gi tilbud om erstatning etter § 4 første ledd fjerde punktum og frem til staten faktisk fremsetter et tilbud.

Ordlyden i § 3 tredje ledd tredje punktum dekker også den situasjonen at erstatningen tilbys etter utløpet av seksmånedersfristen etter § 4 første ledd fjerde punktum. Bestemmelsen slår som nevnt generelt fast at det ikke skal tas hensyn til «tap som følger av at […] utbetalingen av vederlaget skjer på et senere tidspunkt enn avviklingen».

Forarbeidene tar ikke direkte stilling til spørsmålet om statens oversittelse av saksbehandlingsfristen i § 4 første ledd fjerde punktum kan gi grunnlag for å få dekket avsavnstap. Et hensyn som muligens kan anføres til støtte for konklusjonen i den nevnte juridiske betenkningen, er at det ikke er noe i forarbeidene som tyder på at man i relasjon til bestemmelsen i § 3 tredje ledd tredje punktum har hatt for øye den situasjonen at det tar lengre tid mellom avviklingen og erstatningsutbetalingen enn det reglene i § 4 om fremgangsmåten ved erstatningsfastsettelsen legger opp til.

I Prop. 122 L (2020-2021) s. 21 uttales det på den annen side om seksmånedersfristen i § 4 første ledd fjerde punktum at «[e]en eventuell oversittelse av fristen vil ikke utløse rettsvirkninger til fordel for den enkelte oppdretter, men skal oppfattes som et pålegg til forvaltningen». I den juridiske betenkningen innhentet av NPA, anføres det at uttalelsen bare innebærer at oversittelse av fristen ikke medfører at forvaltningen har plikt til å utbetale erstatning i samsvar med oppdretterens erstatningskrav. Dette fremstår imidlertid som en lite naturlig forståelse. Forarbeidene gir generelt uttrykk for at en eventuell fristoversittelse ikke vil utløse rettsvirkninger til fordel for den enkelte, og det er nærliggende at dette også betyr at det ikke gis rett til erstatning ved oversittelse av fristen.

Det kan reises spørsmål om rekkevidden av en slik uttalelse i forarbeidene. Uttalelsen har etter vårt syn åpenbart relevans som tolkningsfaktor i retning av at oversittelse av fristen ikke vil medføre at det kan kreves avsavnstapserstatning. Dette må ses i sammenheng med at ordlyden ikke klart angir om en oversittelse av fristen kan gi rettigheter for den enkelte, eller om fristen bare er et pålegg til forvaltningen. På den annen side kan uttalelsen antakelig ikke trekkes så langt at enhver forsinkelse i saksbehandlingen, uansett lengde eller årsak, per definisjon ikke kan utløse noen form for erstatningsansvar, se nærmere om dette i punkt 4.

Vi er etter en samlet vurdering kommet til at bestemmelsen i § 3 tredje ledd tredje punktum, kombinert med den nevnte forarbeidsuttalelsen, antakelig skal forstås slik at den avskjærer avsavnstapserstatning også for perioden fra utløpet av statens frist for å gi tilbud om erstatning etter § 4 første ledd fjerde punktum og frem til staten faktisk fremsetter et tilbud om erstatning. Vi ser det i hvert fall slik at en mer normal fristoversittelse i seg selv neppe kan gi grunnlag for et krav om avsavnstapserstatning.

4. Erstatning for avsavnstap på annet erstatningsrettslig grunnlag

Lov om forbud mot hold av pelsdyr § 3 tredje ledd tredje punktum regulerer og avskjærer avsavnstap som knytter seg til erstatning etter lovens § 3 tredje og fjerde ledd, og som nevnt legger vi til grunn at dette også gjelder etter utløpet av saksbehandlingsfristen etter § 4 første ledd fjerde punktum. Med andre ord innebærer loven etter vårt syn at avsavnstap ikke vil kunne inngå som en erstatningspost i den erstatningen som staten har forpliktet seg til å yte etter § 3 i loven.

Vi antar samtidig at hvis erstatningsgrunnlaget er et annet enn loven om forbud mot hold av pelsdyr, kan det ikke utelukkes at det kan kreves erstatning for avsavnstap. Utgangspunktet etter alminnelige erstatningsrettslige regler må være at rentetap og annet avsavnstap etter omstendighetene vil kunne kreves dekket på linje med andre poster i erstatningsoppgjøret. Dette følger av det alminnelige prinsippet i norsk rett om at den skadelidte skal ha erstattet sitt fulle økonomiske tap. Vi viser i den forbindelse blant annet til Erik Monsen: «Noen betraktninger om renter på ulovfestet grunnlag i norsk rett» i TfR 2013 s. 475 flg., Hans Fredrik Marthinussen: «Krever renter hjemmel i lov, avtale eller sedvane?» i Festskrift til Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen i anledning 25 års jubileet» (2005) s. 113 flg. og Rune Sæbø: «Om retten til avkastning av formuesgode» i Festskrift til Ernst Nordtveit (2023) s. 331-333.

Vi antar at oversittelsen av en saksbehandlingsfrist kan være så betydelig og klanderverdig at det i seg selv gir grunnlag for erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler. I et tilfelle der fristoversittelsen gjelder utbetaling av erstatning eller en annen ytelse, vil det økonomiske tapet som da kan kreves dekket, typisk kunne være rentetapet. I relasjon til lov om forbud mot hold av pelsdyr har man i så fall ikke å gjøre med en mulig post i erstatningsoppgjøret etter § 3 tredje og fjerde ledd, som loven fastslår at ikke kan kreves dekket, men et tap som knytter seg til et annet erstatningsgrunnlag, og som vi da antar vil kunne dekkes etter alminnelige erstatningsrettslige regler (rentetapserstatning). Vi nevner likevel at dette vil bero på hvor mye man legger i forarbeidsuttalelsen om at en oversittelse av fristen ikke vil utløse rettsvirkninger til fordel for den enkelte oppdretter, se punkt 3.

Om en fristoversittelse er av en slik art at den i seg selv kan gi grunnlag for erstatning, vil bero på alminnelige erstatningsrettslige regler, og det vil bero på en konkret vurdering om vilkårene for erstatningsansvar er oppfylt. Vi har ikke grunnlag for å mene noe nærmere om dette spørsmålet, og nøyer oss med å peke på at lengden på fristoversittelsen og i hvilken grad vedkommende myndighet kan lastes, vil være viktige momenter. Vi vil dessuten bemerke at i lys av lovens system, som avskjærer avsavnstap som knytter seg til erstatning etter lovens § 3 tredje og fjerde ledd, og der dette antakelig også gjelder tap som følge av fristoversittelse fra forvaltningen, skal det antakelig en god del til for at det vil kunne bli aktuelt med erstatningsansvar for staten på annet grunnlag som følge av en slik fristoversittelse.

5. Erstatning for avsavnstap på grunnlag av rimelighetsbetraktninger

I den juridiske betenkningen som er innhentet av NPA, er det anført at oppdretterne vil kunne ha krav på å få dekket avsavnsrente etter «de alminnelige ulovfestede regler om rett til avsavnsrente ut fra rimelighetsbetraktninger».

I en dom inntatt i Rt. 2002 s. 71 gikk Høyesterett bort fra den tradisjonelle læren om at renter krever særskilt hjemmel. I dommen s. 76 uttales det bl.a.:

«Jeg nevner at Høyesterett i noen tilfeller har tilkjent rentekompensasjon uten å ha hatt noen klar hjemmel å holde seg til. Ett område er ekspropriasjonssaker der det utviklet seg en praksis med å tilkjenne rente av ekspropriasjonserstatningen fra det tidspunkt da eksproprianten hadde tiltrådt eiendommen, jf. eksempelvis Rt-1970-192. Prinsippet er nedfelt i ekspropriasjonserstatningsloven 6. april 1984 nr. 17 § 10. Fra senere tid kan vises til praksis der Høyesterett tilkjenner en part saksomkostninger for de tidligere retter, mens dette opprinnelig ikke var tilkjent. Her er det blitt tilkjent et beløp i «avsavnsrente», fordi beløpet i disse tilfeller ikke kan anses forfalt – og forsinkelsesrente dermed ikke påløper – før oppfyllelsesfristen for Høyesteretts dom er utløpt.

[…]

Ut fra de forhold jeg nå har nevnt, er det slik jeg ser det ikke grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krever særskilt hjemmel. Det tap skadelidte påføres ved å oppnå erstatning lenge etter at skaden er påført ham, kan ikke lenger avfeies med at rentekrav ikke er hjemlet, men må vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost. Hvorvidt en erstatning skal omfatte et rentetap, må avgjøres utfra en vurdering av den konkrete situasjon og på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.»

Dommen støtter synspunktet vi har lagt til grunn foran, om at det etter alminnelige erstatningsrettslige regler kan kreves erstatning for rentetap.

Uttalelsen i dommen om at det ikke lenger er grunnlag for å opprettholde et krav om særskilt hjemmel for å kunne kreve renter, er fulgt opp i senere dommer , men det virker uavklart hva som mer konkret skal legges i dette. Herunder fremstår det som uklart om Høyesterett åpner for at den skadelidte vil kunne tilkjennes avsavnsrente ut fra rimelighetsbetraktninger der det ikke er grunnlag for å tilkjenne dette etter alminnelige erstatningsregler. Vi viser også her til artiklene av Monsen, Marthinussen og Sæbø som det er referert til foran. I dommen i HR-2023-1128-A oppsummerer Høyesterett rettspraksis vedrørende spørsmål om avsavnsrente. I dommen avsnitt 88 til 93 uttales det:

«(88) Ved vurderingen av om det skal tilkjennes avsavnsrenter av beløpene, tar jeg utgangspunkt i at rentekrav må ha et rettslig grunnlag. Den tradisjonelle oppfatningen i norsk rett har vært at plikt til å svare rente er betinget av hjemmel i lov, avtale eller sedvane som særskilt regulerer renteplikt. I Rt-2002-71 avsavnsrente, som gjaldt rentetapserstatning, er det uttalt at det ikke lenger er grunnlag for å opprettholde det strenge hjemmelskravet. Høyesterett sluttet seg i Rt-2010-816 til synspunktet i 2002-avgjørelsen, og det ble tilkjent avsavnsrente på et tilbakesøkningskrav, jf. avsnitt 74 flg. I Rt-2013-484 ble det tilkjent avsavnsrente ved utmåling av voldsoffererstatning innenfor maksimalerstatningen i voldsoffererstatningsloven § 11. Samtidig uttaler førstvoterende:

«Selv om det i rettspraksis er åpnet for at det uten særskilt hjemmel kan tilkjennes renter, kan jeg ikke se – slik denne saken ligger an – at A kan tilkjennes avsavnsrente utover dette basert på rimelighetsbetraktninger.»

(89) Avsavnsrenter var også tema i Rt-2014-501, som gjaldt tomtefeste. Førstvoterende uttaler i avsnitt 48 at spørsmålet om det er grunnlag for avsavnsrenter, «avgjøres på grunnlag av en samlet vurdering som trekker inn de særlige hensyn som gjør seg gjeldende».

(90) Etter rettspraksis kan dermed rente tilkjennes uten hjemmel i lov, avtale eller sedvane. I hvilke tilfeller det er grunnlag for et slikt rentekrav, er ikke nærmere avklart.

(91) Det ligger heller ikke til rette for en slik avklaring i saken her. Kravet er svært summarisk behandlet av partene. Jeg nøyer meg derfor med noen korte merknader.

(92) Krav om avsavnsrente reiser flere uavklarte rettsspørsmål. Jeg viser til Rune Sæbø, Om retten til avkastning av formuesgode, Festskrift til Ernst Nordtveit (2023) side 326 og side 331 til 333.

(93) Den allmenne oppfatningen om at rådighet over penger – likviditet – har en pris, kan bidra til å begrunne renteplikt i fordringsforhold. Hvor langt dette synspunktet rekker, er imidlertid ikke klart.»

Om en domstol ved et eventuelt søksmål vil kunne konkludere med at det kan kreves dekning for avsavnsrente ut fra rimelighetsbetraktninger som følge av en oversittelse av en saksbehandlingsfrist, er det etter dette ikke godt å mene noe generelt om på forhånd. Som det fremgår av sitatet foran, gir Høyesterett selv uttrykk for at dette er et uavklart rettsgrunnlag.

Vi vil likevel bemerke at et eventuelt spørsmål om rett til å få dekket avsavnstap på grunnlag av rimelighetsbetraktninger ved oversittelse av fristen i loven § 4 første ledd fjerde punktum, synes lite aktuelt. Etter det vi kan forstå, vil spørsmålet først komme på spissen hvis det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. punkt 4. Hvis man skulle komme til at statens forsømmelse ikke er av en slik art at det er grunnlag for erstatningsansvar, har vi noe vanskelig for å se at det likevel vil kunne være aktuelt med et ansvar for avsavnstap basert på rimelighetsbetraktninger.

Avsavnstapserstatning ut fra rimelighetsbetraktninger reiser, også for det tilfellet at dette skal anses som et eget rettsgrunnlag, dessuten uansett et spørsmål om forholdet til lovens § 3 tredje ledd tredje punktum. Når loven slår fast at det ikke skal tas hensyn til tap som følger av at utbetalingen av vederlaget skjer på et senere tidspunkt enn avviklingen, og det eventuelt ikke er grunnlag for å få dekket avsavnstap etter erstatningsrettslige regler, fremstår det som lite nærliggende at man likevel skulle kunne komme til at det kan kreves dekning for et slikt tap basert på en usikker og uavklart rettsregel om rimelighet. I den forbindelse vil det etter vårt syn også være et relevant hensyn at erstatning etter lov om forbud mot hold av pelsdyr ikke er noe staten er rettslig forpliktet til å yte. Vi viser her til Lovavdelingens tolkningsuttalelse 11. mai 2016 (JDLOV-2016-1743) om dette spørsmålet. Når staten ikke er rettslig forpliktet til å yte erstatning, må staten også ha stor frihet til å bestemme de nærmere rammene for erstatningsordningen, noe som blant annet er gjort gjennom regelen i § 3 tredje ledd tredje punktum.

Ut fra dette ser vi ikke grunn til å uttale oss om beregningen av et eventuelt avsavnstap.