§§ 46 og 48 - Europeisk anbefaling vedr. Pantesikrede lån til forbrukere – european agreement on a home loan code of conduct

Saksnr.: 2000/15694 EP TO/HCH/CU
Dato: 27.08.2001

 

Europeisk anbefaling vedr. Pantesikrede lån til forbrukere – european agreement on a home loan code of conduct


1. Det vises til brev 31. juli 2001 om saken. I brevet reiser Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) spørsmål om forholdet mellom Europakommisjonens anbefaling om såkalte ”home loans” og finansavtaleloven §§ 46 og 48.

Lovavdelingen vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at vi har gått gjennom anbefalingen i forhold til norsk rett med sikte på å vurdere om anbefalingen bør tas inn i EØS-avtalen. Dette spørsmålet forelegges i disse dager berørte institusjoner, herunder FNH. Det spørsmålet FNH har stilt, er ett av mange spørsmål som er aktuelt ved vurderingen av anbefalingen.

2. Når det gjelder det konkrete spørsmålet FNH reiser, sies følgende i FNHs brev:

”I innledningen til European Standardiserte Information Sheet (ESIS) er det presisert at de opplysninger som gis, ikke er bindende og heller ikke forplikter institusjonen til å yte et lån. Et forpliktende lånetilbud fra institusjonen vil derfor normalt først foreligge på et senere tidspunkt, hvor de opplysninger som finansavtalelovens bestemmelser krever gitt før låneavtalen inngås, vil være inntatt. Bransjestandarden tar derfor særlig sikte på å være til bruk i en enda tidligere fase enn det de norske reglene om opplysningsplikt er siktet inn mot. Informasjon som gis til lånesøkere i henhold til standarden vil derfor normalt gis forut for de opplysninger som långiver gir i henhold til kravene i finansavtaleloven § 46 og dermed ikke omfattes av bestemmelsen i § 48 annet ledd siste punktum.”

I brevet heter det videre:

”Bestemmelsen om at de opplysninger som institusjonen gir i henhold til lovens § 46 første ledd før inngåelsen av låneavtalen skal regnes som en del av låneavtalen, hindrer likevel ikke at opplysninger som gis i henhold til denne bestemmelsen blir rettet, dersom rettingen skjer skriftlig og før endelig låneavtale inngås, jfr. uttalelser i NOU 1994:19 s. 161 første spalte. Slik retting kan foretas både dersom institusjonen har gjort en regnefeil eller ønsker å forandre enkelte vilkår. Forutsetningen er at institusjonen etter alminnelige avtalerettslige regler ikke har bundet seg til å gi lån på vilkår som forespeilet i opplysningene. Slike uttrykkelige forbehold om at informasjon gitt i henhold til bransjenormen ikke innebærer et bindende tilbud og at institusjonen ikke forplikter seg til å yte et lån på de beskrevne vilkår, er inntatt innledningsvis i ESIS. Opplysninger gitt i det standardiserte informasjonsskjemaet må derfor uansett anses som ikke-bindende der det er tatt uttrykkelig forbehold om adgangen til å endre renter, gebyrer og andre kostnader, jfr. finansavtaleloven § 46 bokstav d) eller der de gitte opplysningene korrigeres i et senere tilbud om lån.”

FNH konkluderer på denne bakgrunn med at norske finansinstitusjoner kan bruke ESIS uten å bli bundet rettslig av de opplysninger som gis i skjemaet, og uttaler:

”Skulle loven forstås på motsatt måte, ville det langt på vei hindre en norsk oppfølgning av den felles-europeiske bransjenormen. I så fall ville det være nødvendig å ta under overveielse en lovendring for å tilpasse finansavtalelovens bestemmelser for å åpne for at norske banker kan delta i implementeringen av denne felles-europeiske bransjestandarder på lik linje med finansinstitusjoner i andre europeiske land. FNH legger imidlertid til grunn at dette ikke er nødvendig.”

3. Departementet er ikke fullt ut enig i FNHs syn på anvendelsesområdet for finansavtaleloven § 46 (se særlig det første brevsitatet inntatt ovenfor). Verken lovens ordlyd eller forarbeidene gir holdepunkter for å hevde at opplysningene må gis sammen med et formelt lånetilbud for at § 46, jf. § 48 annet ledd siste punktum, skal komme til anvendelse. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at bestemmelsene prinsipielt bare omfatter opplysninger fremsatt på et ”avansert stadium” i forhandlingene mellom långiver og forbruker, slik FNH synes å gi uttrykk for. Långivers bruk av et såkalt ESIS-formular vil etter Lovavdelingens syn omfattes av § 46, jf. § 48 annet ledd siste punktum, i den grad formularopplysningene faller inn under kategoriene som er oppregnet i § 46 (altså effektiv rente, gebyrer, rett til førtidig betaling, mv.).

4. Hvorvidt forhåndsopplysningene som er gitt vil være bindende for banken etter finansavtaleloven, avhenger av mulighetene for retting før avtaleinngåelsen og virkningen av at avtalen inngås. Det følger av anbefalingens Annex II Up front text at dokumentet med forhåndsopplysninger ikke er å anse som et bindende tilbud. Meddelelse av opplysninger i samsvar med finansavtaleloven § 46, eksempelvis i et skjema/formular, er heller ikke nødvendigvis i seg selv å anse som et bindende tilbud fra långiver. Spørsmålet om når et bindende tilbud er fremsatt, må avgjøres ved en konkret vurdering av avtaleforholdet i lys av alminnelige avtalerettslige prinsipper.

Som FNH fremholder, har långivere før avtale er inngått etter omstendighetene en adgang til å rette tidligere gitt informasjon, så sant rettingen skjer på en slik måte at forbrukeren får rimelig tid til å overveie saken, se nærmere NOU 1994:16 side 161. Så langt Lovavdelingen kan se ligger man med dette nær opptil anbefalingens ordlyd om at dokumentet med forhåndsopplysninger ikke innebærer et bindende tilbud. Det er imidlertid en forutsetning at eventuell retting skjer i samsvar med de hensyn som fremgår av forarbeidene. Dette innebærer at et generelt forbehold av den typen som er tatt inn i ESIS-formularet kan være misvisende, fordi banken på ett eller annet tidspunkt vil anses bundet.

5. ESIS-formularet sier at dokumentet med forhåndsopplysninger ikke kan anses som et bindende tilbud. Spørsmålet om opplysningene senere blir en del av låneavtalen, ligger etter Lovavdelingens syn utenfor anbefalingen. Anbefalingen skulle dermed ikke skape noen problemer i forhold til norsk rett på dette punktet.

Finansavtaleloven § 48 annet ledd siste punktum bestemmer at opplysninger som er gitt i samsvar med § 46, skal anses som en del av låneavtalen. Dersom opplysningene er blitt en del av låneavtalen kan de bare rettes innenfor lovens rammer, jf. finansavtaleloven § 46 første ledd bokstav d, jf. § 49.

6. Et annet spørsmål er i hvilken grad forhåndsopplysninger som faller utenfor kategoriene i § 46 blir en del av en senere låneavtale. Regelen i § 48 annet ledd siste punktum kommer ikke til anvendelse. En må da falle tilbake på en konkret vurdering av avtaleforholdet i lys av alminnelige avtalerettslige prinsipper.

7. Det er noe uklart for Lovavdelingen om FNH får problemer med gjennomføring av den europeiske bransjestandarden dersom finansavtaleloven forstås slik Lovavdelingen har gitt uttrykk for. Dersom Kommisjonens anbefaling tas inn som en del av EØS-avtalen, vil den fortsatt bare ha karakter av en anbefaling, og ikke medføre noen plikt til å endre våre lovregler. Uansett er det på forbrukerområdet vanlig at man i Norge har beskyttelsesregler som går lenger enn EU-regelverket legger opp til.

Til toppen