§ 5-4 - Spørsmål om hjemmel til å gi påtegning på luftfartssertifikater

Saksnummer: 97/00742 E RTA/AB/KES

 

Dato: 03.03.1997

 

Spørsmål om hjemmel til å gi påtegning på luftfartssertifikater

Vi viser til brev 16 januar 1997, der Samferdselsdepartementet ber Lovavdelingen ta stilling til om det er påkrevet med hjemmel i lov for å gi et flysertifikat en påtegning om at sertifikatet opprinnelig er utstedt i utlandet, og eventuelt om det i dag foreligger tilstrekkelig hjemmel for å gjøre dette.

1      Før behovet for hjemmel i lov kan vurderes nærmere, er det nødvendig å klarlegge hvilken rettslig status påtegningen har. Påtegningen må ses i sammenheng med Luftfartsverkets myndighetsutøvelse med hjemmel i luftfartsloven (se § 5-7 jf §§ 5-4 til 5-6) med forskrifter. Luftfartsverket skal blant annet utstede og fornye sertifikater og treffe vedtak om godkjennelse og konvertering av utenlandske sertifikater. En påtegning på et sertifikat om at det er utstedt på grunnlag av et sertifikat utstedt i en annen stat, kan ses som en faktisk opplysning om grunnlaget for det sertifiseringsvedtaket som Luftfartsverket treffer i et slikt tilfelle. Påtegningen har etter det vi forstår ikke i seg selv noen betydning for sertifikatinnehaverens rettslige stilling i henhold til norske rettsregler utover det som allerede følger av sertifiseringsvedtaket, selv om den kan medføre faktiske ulemper for sertifikatinne­haveren, fordi den effektivt videreformidler informasjon om sertifiseringen som tillegges negativ betydning av blant annet flygernes arbeidsgivere (slik det er redegjort for i Samferdselsdepartementets brev nederst på side 3).

2      Det rettslige utgangspunktet er at dokumentasjon av lovhjemlede og gyldig fattede vedtak ikke krever særskilt hjemmel i lov. Det som gjør at det i dette tilfellet likevel kan reises spørsmål om krav til lovhjemmel for påtegning, er at påtegningen til en viss grad skjer løsrevet fra den myndighetsutøvelsen som klart er hjemlet i lov og forskrifter (påtegningen ligger til dels i grenselandet mellom rettslig myndighetsutøvelse og faktiske handlinger), og i tillegg gjennomføres på en måte som kan være til ulempe for sertifikatinnehaveren. Særlig sterkt gjør dette seg gjeldende for de sertifikatinnehaverne som tidligere hadde sertifikater uten påtegning, men som etter overgangsordningen fikk påtegning som følge av endret praksis.

Om interessene til sertifikatinnehaverne i å unngå å få en påtegning på sertifikatet er av en slik art og styrke at de begrunner legalitetsvern, må avgjøres ved en avveining av disse interessene mot de hensynene som dagens praksis er tuftet på. Slik saken er fremstilt for oss, antar vi at påtegning på sertifikater ikke krever hjemmel i lov. Vi legger i den forbindelse vekt på sammenhengen mellom påtegningen og den lovhjemlede myndighetsutøvelsen som foreligger i forkant av påtegningen, på at påtegningen ikke i seg selv har betydning for sertifikatinnehaverens rettsstilling etter norske rettsregler og på de praktiske informasjonsbehov som påtegningen synes å vareta.

3      Vi har ikke med dette tatt nærmere stilling til om det foreliggende lov- og forskriftsverk er til hinder for å gi slike påtegninger i sertifikatene. Det naturlige utgangspunkt er imidlertid at det ligger innenfor luftfartsmyndighetens kompetanse etter luftfartsl §§ 5-4 flg å bestemme hvilket innhold sertifikatdokumentet skal ha, derunder hvilke opplysninger som skal gis i det. Forutsetningen er bare at praksis med påtegninger skjer uten å utøve usaklig forskjellsbehandling og uten å komme i strid med folkerettslige regler som Norge er bundet av, herunder EØS-retten. Selv om det er forskriftsbestemmelser som bestemmer at det skal gjøres påtegning i visse tilfelle (jf forskrift 12 juli 1995 nr 740 § 8 (8.2.1)), kan dette neppe være til hinder for å gjøre påtegning i andre tilfelle.

Dersom Samferdselsdepartementet ønsker å endre Luftfartsverkets praksis på dette området, kan dette under enhver omstendighet oppnås ved å endre forskriftene slik at påtegning bare skal kunne finne sted der dette positivt fremgår av forskriften. Dersom Samferdselsdepartementet derimot ønsker å videreføre dagens praksis og av andre grunner enn legalitetshensyn ønsker å hjemle adgangen til å gi påtegninger (f eks på grunn av informasjonshensyn) i forskriftene, kan dette gjennomføres ved å endre forskriftene slik at dagens praksis nedfelles i disse.

Til toppen