§ 50 - "Betinget" varsel om renteendring - tolkning av finansavtaleloven § 50, jf. § 49 annet ledd

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr. 200705446 EP ANO
Dato: 23.08.2007

 

”Betinget” varsel om renteendring – tolking av finansavtaleloven § 50, jf. § 49 annet ledd


Vi viser til e-post 18. juli 2007 fra statssekretær Bjørn Arild Gram med spørsmål om tolkingen av finansavtaleloven § 50, jf. § 49 annet ledd.  

Finansavtaleloven § 49 har regler om endring av vilkårene i en låneavtale. I forbrukerforhold er hovedregelen at långiveren ikke kan betinge seg retten til ensidig å endre lånevilkårene i avtalen til skade for forbrukeren, jf. § 49 annet ledd første punktum. Bestemmelsen åpner imidlertid for at långiveren på visse nærmere vilkår kan forbeholde seg retten til ensidig å øke ”rentesats, gebyrer og andre kostnader”. 

Etter det vi forstår, er spørsmålet om et ”betinget” varsel om renteøkning – det vil si at låntakeren en viss tid før rentemøtet i Norges Bank sendes et varsel om at renten vil bli økt med mindre sentralbanken ikke setter opp styringsrenten – er forenlig med finansavtaleloven § 50.

Dersom långiveren ensidig foretar en endring av lånevilkårene, skal det gis skriftlig varsel om dette til låntakeren før endringen iverksettes, jf. finansavtaleloven § 50 første ledd første punktum. Det følger av § 50 første ledd annet punktum og annet ledd at det skal gis nærmere bestemte opplysninger om hva endringen går ut på. Ordlyden tyder vel her på at man har tatt sikte på å regulere den situasjon at långiveren har besluttet å foreta en endring, og ikke den situasjon at långiveren bare vurderer å foreta en endring, eller der det er usikkert om en endring vil skje. Ordningen med et betinget varsel synes dermed ikke å ”passe” helt med bestemmelsens system. Samtidig er det for så vidt – i forhold til det informasjonshensyn disse bestemmelsene skal ivareta – noe vanskelig å se avgjørende argumenter mot å akseptere et betinget varsel – forutsatt at det i et betinget varsel er mulig å oppfylle de kravene til informasjon som følger av bestemmelsene. Uten at vi går nærmere inn på dette, peker vi på at det formentlig i noen tilfeller eventuelt vil måtte gis informasjon om alternative endringer, for eksempel dersom det kan være usikkert om styringsrenten vil bli satt opp med 0,25 eller 0,5 prosentenheter. 

Finansavtaleloven § 50 tredje ledd første punktum oppstiller en skranke for når en endring etter § 49 annet ledd kan settes i verk. Det følger av bestemmelsen at en slik endring kan settes i verk ”tidligst seks uker etter at institusjonen har sendt skriftlig varsel til forbrukeren om endringen”. I NOU 1994: 19 s. 165 er en slik frist begrunnet med at den vil gi ”forbrukeren en viss mulighet til å områ seg og eventuelt skifte långiver, før endringen iverksettes”. Tilsvarende begrunnelse er gitt for toukersfristen i § 19 første ledd for endring av vilkårene i kontoavtaler, jf. NOU 1994: 19 s. 119. Dersom forbrukeren mottar et betinget varsel, vil han eller hun ikke vite sikkert om betingelsen inntrer. Som kjent hefter det ofte en viss usikkerhet om hva som vil bli utfallet av Norges Banks rentemøter, og forbrukeren vil måtte avvente rentemøtet før det kan sies sikkert om renten på lånet vil bli økt. Forbrukeren vil i slike situasjoner kunne få vesentlig kortere tid på seg enn de seks uker som loven legger opp til, for å innehente lånetilbud fra konkurrerende långivere og eventuelt også avvikle det eksisterende låneforholdet. Lovavdelingen antar derfor at en ordning med et betinget varsel som beskrevet ovenfor, ikke er forenlig med finansavtaleloven § 50 tredje ledd første punktum.