§ 6 - Tolking av lov 21 juni 1985 nr 82 om kredittkjøp m.m. § 6

Saksnr. 1996/12737 E EB/AR
Dato: 19.12.1996



Tolking av lov 21 juni 1985 nr 82 om kredittkjøp m.m. § 6


Vi viser til brev 31 oktober 1996 angående spørsmålet i hvilken grad lov 21 juni 1985 nr 82 om kredittkjøp m.m. § 6 får anvendelse på markedsføring av kredittvilkår i fjernsyn og andre elektroniske medier.

Opplysningsplikten etter § 6 gjelder  kredittvilkår i "annonse eller annen skriftlig markedsføring". Som Konkurransetilsynet peker på, er lovens formulering  i samsvar med departementets forslag i Ot prp nr 38 (1984-85). Dette innebar en endring i forhold til det som var foreslått i NOU 1977: 12 og i de to forutgående proposisjonene, Ot prp nr 34 (1980-81) og Ot prp nr 24 (1983-84), hvor formuleringen var "annon­sering, skilting og lignende meddelelser". Det følger av Ot prp nr 38 (1984-85) s 13 at man ikke tilsiktet noen realitetsendring på dette punktet. Ved tolkningen må man likevel ta utgangspunkt i lovens ordlyd.

1. Omfatter bestemmelsen annet enn skriftlig markedsføring?

Et grunnleggende spørsmål vil være om bestemmelsen utelukkende omfatter markedsføring som kan karakteriseres som skriftlig. Formu­leringen "annen skriftlig markedsføring" taler i denne retning.

Man kan imidlertid spørre om begrepet "annonse" favner noe videre enn utelukkende til skriftlig markedsføring. I så fall kan det hevdes at formuleringen "annen skriftlig markedsføring" her bør forstås som "annen markedsføring som er skriftlig".

Vi er likevel tilbøyelige til å anta at § 6 må anses å være begrenset til skriftlig markedsføring. Vi legger da vekt på at etter tradisjonell språk­bruk er "annonse" "en meddelelse som er rykket inn i et trykt skrift mot betaling". Når § 6 bruker formuleringen "annonse eller annen skriftlig markedsføring", vil det i denne sammenheng ikke være naturlig å legge til grunn noen videre betydning. Det kan da ikke være avgjørende at man i moderne språk kan støte på betegnelser som "lydannonse" eller "radioannonse".

2. Hva ligger i skriftlig markedsføring?

Slik bestemmelsen er formulert, vil den omfatte alle former for "skriftlig markedsføring". I denne sammenheng vil det være samsvar med forslaget i NOU 1977: 12 som var ment å omfatte "alle slags publikasjoner, oppslag,  og plakater i utstillingsvinduer o.l, brosjyrer og reklamebrev som sendes til potensielle kunder m.v.", jf NOU 1977: 12 s 81-82.

Både lovtekst og forarbeider trekker dermed klart i retning av at det ikke i seg selv har noen betydning for opplysningsplikten hvilket medium markedsføringen finner sted i, jf særlig uttrykkene "alle slags publikasjoner" og "m.v.".

Det kan innvendes at det ville vært nærliggende å nevne også fjernsynsreklame mv i forarbeidene dersom det var meningen at bestemmelsen skulle få anvendelse på slik markedsføring. Da loven ble til var imidlertid reklame i praksis ukjent i norsk kringkastning. Markedsføring av kredittvilkår i elektroniske medier kan skje ved bruk av lyd eller bilde, eventuelt i kombinasjon. Spørsmålet blir hvordan dette forholder seg til lovens begrensning til "skriftlig markedsføring". I NOU 1977: 12 er "markedsføring som skjer i samtale og forhandlinger med enkeltpersoner" nevnt som eksempler på noe som faller utenfor. Dette løser imidlertid ikke alle problemer.

Når det gjelder kredittvilkår som presenteres som tekst på skjermen i en fjernsynsannonse, er likheten med andre oppslag, annonser mv svært stor. Vi legger derfor til grunn at bestemmelsen får anvendelse i slike tilfeller. Dersom det på den annen side er tale om en ren "lyd­annonse", kan man vanskelig anse det som skriftlig markedsføring.

Det vil være glidende overgang  fra ren tekstreklame og bilder/anima­sjoner til muntlig presentasjon. Et "muntlig" tilbud vil i praksis normalt være ledsaget av en tekst. Det avgjørende må på bakgrunn av ordlyden være om selve kredittvilkårene  har fått en skriftlig form, jf § 6.

Presentasjoner over datanettverk kan skape særskilte spørsmål. I den grad markedsføringen skjer i form av en betalt annonse, er likevel parallellen til fjernsynsreklame nærliggende. Dersom det på den annen side er tale om en samtale over nettet med en selger, kan mye tale for at man er over i en situasjon som må likestilles med en muntlig samtale.

Vi har ikke hatt anledning til å foreta noen inngående drøftelse av de ulike problemstillingene. Vi har imidlertid merket oss spørsmålene med tanke på en fremtidig revisjon av kredittkjøpsloven.

Til toppen