11 Vedlegg

Forstørr bilde

Vedlegg 1

Notat: Antall individer i psykisk helsevern med definert F-diagnose over tid

Bakgrunn

Hensikten med notatet er å belyse uttak av data fra Norsk pasientregister (NPR) for å beregne antall og andel individer i oppfølgning i psykiske helsevern (PHV) over tid som har en (monodiagnose) eller flere (multidiagnose) spesifikke psykiske lidelser over en femårsperiode.

Metode

Alle pasienter i PHV (barn, unge og voksne) og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i perioden 2018-2022 ble inkludert. Det ble spesifisert to nivåer av selekterte diagnoser av interesse og kun hovedtilstand er analysert. Dette vises i tabell nedenfor.

Seleksjonen av diagnoser innebærer at pasienter med øvrige diagnoser ble ekskludert. Helt konkret betyr dette at pasienter med angst- og rusrelatert lidelse i dette arbeidet telles som monodiagnose. Videre er det satt en forutsetning om at det må være to eller flere registreringer av en diagnosekategori i perioden for å inkluderes i telling.

For pasienter med flere diagnoser, vil individene opptre i ulike diagnosekategorier. Dette innebærer at rene summeringer av multidiagnose vil gi dobbelttelling. Andel av pasienter med henholdsvis mono- og multidiagnose vises derfor som andel av antall individer med minst én forekommende diagnose.

Pasientens alder ved første relevante kontakt (dvs. med en av de spesifiserte diagnosene) i PHV/TSB i perioden definerer aldersgruppe. Dette gjøres for å unngå flere tellinger av samme individ.

Resultater

Tabell nedenfor viser oversikt over antall individer i PHV (barn- og unge, voksne) i perioden 2018-2022 i Norge, samt antall og andel pasienter med selekterte diagnoser som enten monodiagnose eller multidiagnose. Tabellene viser at om lag 68 % av pasientpopulasjonen hadde minst en kontakt med de selekterte diagnosekategorier, mens 61 % hadde to eller flere kontakter. Det er dette tallet som danner tallgrunnlaget for beregning av antall og andel spesifikke diagnoser.

Resultatene viser at 51 % av pasientene i PHV hadde kun én av de selekterte diagnosene over fem-års perioden (monodiagnose nivå 1), mens 10 % hadde flere diagnoser (multidiagnose nivå 1). Dersom vi benytter en mer finmasket inndeling (nivå 2), er det en økning i antall individer med multidiagnose (13 %). Det er viktig å bemerke at analysene ikke måler samtidige diagnoser (komorbiditet), ettersom man her utelukkende har sett på hovedtilstand.

Antall individer med mono- og multidiagnose over aldersgrupper vises i tabell nedenfor. Multidiagnoser observeres i størst grad hos barn, eldre og i en viss grad unge. Størst stabilitet (monodiagnose) ses hos pasienter i aldersgruppen 18-25 år. Det er relativt små forskjeller om det benyttes nivå 1 eller nivå 2 inndeling.

Antall individer med mono- og multidiagnose over diagnosegrupper vises i tabell nedenfor som relativ andel av antall individer i PHV med angitt diagnose. Summen av kolononnene til høyre blir ikke 100 % fordi det definerte utvalget forutsetter at det er minst to kontakter med angitt diagnose, og en del pasienter har bare 1 kontakt med angitt diagnose.

De diagnostiske kategoriene har gjennomgående stor andel av individer i PHV med diagnoser. I hovedsak varierer andelen mellom 86 % (Ansgtlidelse) og 91 % (hyperkinetisk forstyrrelse). Dette betyr at av pasientene som har fått diagnose angst, så har 86 % av pasientene hatt mer enn to kontakter med denne diagnosen (nivå 1). Størst grad av multidiagnose observeres ved personlighetsforstyrrelser og lavest ved hyperkinetisk forstyrrelse. For pasienter med psykose viser 65 % av samlet psykosepopulasjon en stabilitet i diagnostikk over 5 år (dette innebærer at det kan være variasjonen innad i F2-kapitlet, men i mindre grad mellom eksempelvis F2- og F3-kapitlet).

Det observeres en større grad av multidiagnostikk på nivå 2 kategorier, og størst for personlighetsforstyrrelser, bulimia, øvrige spiseforstyrrelser og generalisert angstlidelse. Dette innebærer for eksempel at det er større bevegelse for pasientene innad i angstkapittelet. Også pasienter med F2-diagnose som ikke er F20, viser en diagnostisk heterogenitet. Andel med monodiagnose er høyest for hyperkinetisk forstyrrelse, autismespekterforstyrrelse og schizofreni.

Antall individer med en eller flere diagnoser over diagnosekategorier, alder (0-17 og 18 år eldre) og kjønn vises for nivå 1 i tabell nedenfor.

For nivå 2 kategorier vises resultatene i tabell nedenfor.

Oppsummering

Notatet forsøker å belyse mono- og multidiagnostikk for selekterte psykiske lidelser (F-diagnoser). Metoden identifiserer 61 % av pasientpopulasjon i fem-årsperioden, noe som innebærer at 39 % av pasientene ikke har de selekterte diagnosene og/eller tilstrekkelig kontaktflate til å bli selektert. Analysene viser ikke komorbidtet, ettersom seleksjon er basert på hovedtilstand i NPR. Summering av individer, særlig innen de med multidiagnose, vil ikke gi korrekte absolutte tall.

For pasientene med de selekterte diagnosekategoriene er det en relativt høy grad av stabilitet i diagnoser. Resultatene viser at det er større grad av diagnostisk stabilitet på overordnete diagnosekategorier, mens heterogenitet øker når en går på lavere nivåer. Dette gjelder særlig for angst og psykoseproblematikk. Personlighetsforstyrrelser har stor grad av heterogenitet på begge nivåer. Over en femårs periode har om lag halvparten av pasienten i PHV kun én hoveddiagnose i forløpet (monodiagnose).

Den største pasientpopulasjonen er i poliklinikk, og det innebærer at vi i denne metoden primært måler poliklinikk.

Vedlegg 2

Helseforetakenes svar på utsendte spørsmål

Spørsmål 6 – Hvilke tilstander eller pasientgrupper kunne det være aktuelt å ytterligere spesialisere behandlingstilbudet for?

Tegnforklaring: X betyr at ett eller flere helseforetak nevnte denne tilstanden eller pasientgruppen.

Helseforetakenes svar på utsendte spørsmål

Spørsmål 7 – Har dere tematisk organiserte tilbud som er særlig vellykkede?

Likheter mellom RHF-ene – Spesifikt for lidelse, pasientgruppe eller tilstand

Tegnforklaring: X betyr at ett eller flere helseforetak nevnte denne tilstanden eller pasientgruppen.