Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringsnotat - forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven)

Til innholdsfortegnelse

18 Medlemskap og tilhørighet

18.1 Gjeldende rett

Trossamfunnslovens første kapittel gir regler om medlemskap og tilhørighet. Disse regulerer blant annet inn- og utmelding av trossamfunn (§§ 3, 6 og 9), barns tilhørighet (§ 5) og forbud mot dobbeltmedlemskap (§ 8). I lovens § 7 stilles det krav om norsk statsborgerskap eller bosted i riket og at trossamfunnets egne medlemskapsvilkår må være oppfylt. Et sentralt formål med mange av bestemmelsene er å klarlegge grunnlaget for å beregne tilskudd. Noen av reglene gjelder også for Den norske kirke. Disse gjelder forhold som ikke er regulert med andre særlige bestemmelser i kirkeloven § 3, jf. trossamfunnsloven § 11.

I de særlige bestemmelsene for Den norske kirke går det blant annet fram at barn anses å høre inn under Den norske kirke så fremt én av foreldrene er medlem (§ 3 nr. 2, den såkalte forrangsbestemmelsen), at barnet blir medlem når det er døpt, at medlemskap i kirken forutsetter dåp (§ 3 nr. 5 og 7), at bare personer bosatt i riket og norske statsborgere som er bosatt i utlandet, kan være medlem (§ 3 nr. 1) og at personer som er medlem eller anses å høre inn under Den norske kirke registreres i et sentralt medlemsregister (§ 3 nr. 10). I tillegg gis det regler om inn- og utmelding (§ 3 nr. 6 og 8).

Livssynssamfunnsloven har ikke bestemmelser som regulerer medlemskap og tilhørighet, men fastslår i § 5 første ledd at tilskudd bare kan kreves for "medlemmer som er norske riksborgarar eller som har bustad i riket, og som ikkje samstundes høyrer til Den norske kyrkja, eller eit anna samfunn som får tilskot etter lova her eller etter lov av 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna". Videre gir § 5 annet ledd Kulturdepartementet hjemmel til å gi regler om blant annet hvor mange medlemmer et livssynssamfunn må ha for å få tilskudd, og om føring av medlemslister.

18.2 Bakgrunn

Bestemmelsene om tilhørighet og medlemskap i trossamfunnsloven og dagens kirkelov har ikke vært vesentlig endret siden trossamfunnsloven kom i 1969.

Forut for trossamfunnsloven var det ikke bestemmelser i lovverket som regulerte medlemskap eller tilhørighet i Den norske kirke eller såkalte dissentermenigheter. Med unntak av de få som hadde fått dispensasjon til å danne egne samfunn, ble alle som bodde i landet og bekjente seg til den evangelisk-lutherske religion, betraktet som kirkens "lemmer".

Da Dissenterlovkomiteen leverte sin innstilling til lov om trossamfunn i 1962, ble det foreslått å ta inn særlige bestemmelser om medlemskap også i "statskirken", fordi dette var "naturlig". Det ble gjort forsøk på å samordne reglene om medlemskap i Den norske kirke med foreslåtte regler om medlemskap i andre trossamfunn.

I forslaget som hadde kommet fra Dissenterlovkomiteen, og som lå til grunn for lovarbeidet i Ot.prp. nr. 42 (1967–68) Om lov om endringer i Den norske kirkes ordning av 29. april 1953 m.v. og Ot.prp. nr. 27 (1967–68) Om lov om trossamfunn m.m. , bidro forsøket på å samordne reglene til at det ble utydelig om man kunne stå som medlem av Den norske kirke uten å være døpt. I høringsrunden gikk de kirkelige instansene mot at det skulle etableres lovregler som ga adgang til å bli eller være medlem av Den norske kirke, uten dåp. I Ot.prp. nr. 42 (1967–68) klargjør derfor departementet "gjeldende rettstilstand [der] så vel barn av statskirkeforeldre som barn i blandede ekteskap "anses henhørende" til statskirken fra fødselen av, mens medlemskap først inntrer ved dåp" (s. 2).

Begrunnelsen for at man valgte å ta inn tilhørighetsbestemmelser også i trossamfunnsloven, var knyttet til behovet for å likebehandle i tilskuddssammenheng. I enkelte trossamfunn regnes barn som fullverdige medlemmer av samfunnet, mens det i andre, som for eksempel praktiserer voksendåp, ikke er slik. I forarbeidene til trossamfunnsloven ble det derfor lagt vekt på at ulik praksis som var basert på religiøse oppfatninger, ikke burde utløse forskjellsbehandling ved beregning av tilskudd fra det offentlige. Lovreglene skulle kun regulere hvem trossamfunnene kunne kreve tilskudd for, jf. lovens § 19. Det var "ikke [...] meningen å gi uttrykk for hvem som er medlemmer i kirkelig eller religiøs forstand", jf. Ot.prp. nr. 27 (1967–68) side 27.

Det er flere ulike utfordringer som nå aktualiserer behovet for endringer i reguleringen av medlemskap og tilhørighet.

Dagens regulering i flere lover innebærer for det første at Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene behandles ulikt. Etter departementets syn vil det ikke lenger være naturlig å ha ulik regulering av medlemskap i en felles lov. Særlig bør den omtalte forrangsbestemmelsen, som innebærer at et barn regnes å høre inn under Den norske kirke dersom én av foreldrene er medlem av kirken, endres. Denne regelen har både tros- og livssynssamfunnene og Den norske kirke selv ment at bør oppheves. Forskjellsbehandlingen gir seg også utslag i at mens tros- og livssynssamfunnene selv kan fastsette regler om innmelding, vilkår for medlemskap, krav til medlemmer etc., så er noen slike regler for Den norske kirke fastsatt i lovs form.

Det er dessuten slik at bestemmelsene om tilhørighet i praksis så godt som utelukkende er en regulering av "tilskuddsutløsende" tilhørighet. Den har som formål å fastlegge grunnlaget for å kunne beregne størrelsen på tilskuddet tros- eller livssynssamfunnene har rett til etter loven. En endring av ordningen og kriteriene for fastsetting av tilskudd vil ha innvirkning på behovet for å lovregulere tilhørigheten.

Blant de mest omdiskuterte lovbestemmelsene er de som regulerer barns religiøse tilhørighet. Behovet for å gi slike regler er knyttet til forutsetningen om at antallet barn skal inngå i tilskuddsgrunnlaget. Også her vil endring av ordningen og kriteriene for fastsetting av tilskudd endre behovet for lovregulering. I tillegg er det behov for å harmonisere trossamfunnslovgivningen med barneloven og barnekonvensjonens bestemmelser om barnets rett til å bli hørt i saker som gjelder deres religiøse tilhørighet. Her er ikke reglene i trossamfunnsloven endret siden 1969 og avviker følgelig fra gjeldende rett på barnelovens område.

18.3 NOU 2013: 1 og høringen

I Stålsett-utvalgets utredning blir både medlemskap og barns rettigheter tematisert. Utvalget foreslo blant annet å oppheve den såkalte forrangsbestemmelsen, avvikle ordningene med automatisk tilhørighet for barn og fødselsmeldinger (det at jordmor eller lege på fødselsmeldingen til folkeregisteret skal gi melding om foreldrenes, eventuelt mor eller fars, trossamfunnstilhørighet, og at denne meldingen så sendes videre til vedkommende trossamfunn), og innføre et krav om skriftlig samtykke fra fylte 12 år for inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn. Videre inneholdt utvalgets lovforslag en bestemmelse om at dobbeltmedlemmer, dvs. personer som står oppført i flere tros- eller livssynssamfunn, skal tilskrives av staten og gis mulighet til å avklare hvilket samfunn som skal få tilskudd. Ved fortsatt dobbeltmedlemskap etter en slik avklaringsrunde, skal ingen av samfunnene motta tilskudd for vedkommende.

Utvalget foreslo at kun personer som er bosatt i riket, skal telle med i beregningen av tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Etter gjeldende lovgivning kan samfunnene få tilskudd for norske borgere bosatt i utlandet, mens utenlandske borgere må være bosatt i riket. I begrunnelsen for forslaget vektla utvalget at datagrunnlaget og kontrollmulighetene kan være utfordrende når det gjelder norske statsborgere bosatt i utlandet, og at den religiøse og livssynsmessige betjeningen som samfunnene yter, i første rekke omfatter personer som bor i Norge. Forslaget ble i liten grad berørt i høringen av utvalgets innstilling. Norges Kristne Råd (NKR) ga tilslutning til forslaget.

Utvalget vurderte også å innføre en aldergrense på 15 eller 18 år for tilskuddstellende medlemskap, men fant å ikke anbefale dette av hensyn til anerkjennelsen av barns tilhørighet til tros- og livssynssamfunn og de omfordelingsvirkningene utvalget mente ville inntreffe (trossamfunn med mange barn ville tape på omleggingen, mens trossamfunn med få barn ville tjene på omleggingen).

I høringen ga Kirkerådet, NKR og STL alle uttrykk for at det ikke var ønskelig med ulike regler for medlemskap og tilhørighet i Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Det var full tilslutning til at forrangsbestemmelsen burde oppheves. De fleste av tros- og livssynssamfunnene i STL mente også at ordningen med automatisk tilhørighet fra fødselen av burde oppheves, mens NKR og Den norske kirke primært ønsket den videreført – men da under forutsetning av at alle fikk lik tilgang til fødselsmeldinger fra folkeregisteret. I dag fungerer tilgangen på fødselsmeldinger i praksis kun i Den norske kirke, jf. NOU 2013: 1 s. 378.

Spørsmålet om skriftlig samtykke fra fylte 12 år var det få som uttalte seg om. Blant instansene som kommenterte dette, var det et flertall for å innføre et slikt krav. Det samme var tilfelle for utvalgets forslag om å tilskrive dobbeltmedlemmene for avklaring av tilskudd ved dobbeltmedlemskap.

18.4 Departementets vurderinger

18.4.1 Innledende betraktninger

Departementet mener det er behov og mulighet for å forenkle og samordne reglene om tilhørighet og medlemskap i tros- og livssynssamfunn. Bestemmelsene som regulerer området, bør være felles og bare unntaksvis inngå i den nye lovens kapittel om Den norske kirke.

Som nevnt i kapittel 9 tar ikke departementet opp forslag om at tilskuddet til Den norske kirke skal utmåles etter antallet medlemmer i kirken. For tilskuddet til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, mener departementet at dette fortsatt bør gis som en støtte per medlem, basert på medlemslister med fødselsnummer, jf. kapittel 14. Dette innebærer blant annet at det å tilhøre eller være medlem av et tilskuddsberettiget tros- eller livssynssamfunn vil utløse en rett til tilskudd etter loven. I en slik ordning vil det etter departementets syn fortsatt være behov for å lovregulere hvem samfunnene kan kreve tilskudd for. Det vil fremdeles også være behov for nærmere regler om registerføring og kontroll med hvem det kan kreves tilskudd for, samt regler for inn- og utmelding.

18.4.2 Regler om inn- og utmelding

Departementet mener at reglene for inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn bør gjelde uavhengig av om samfunnet er registrert eller mottar tilskudd etter loven.

Hvem samfunnene selv regner som medlemmer ut fra sine interne regler og hvem som etter loven regnes som tilskuddstellende medlemmer, vil ikke være fullt ut sammenfallende. Etter lovforslaget vil bare personer som har fylt 15 år, som selv har meldt seg inn, eller som har blitt innmeldt av foreldre eller verge, som er bosatt i riket og ikke er medlem i Den norske kirke eller et annet registrert tros- eller livssynssamfunn, regnes som tilskuddstellende medlemmer, jf. lovutkastet § 3 og omtale i kapittel 7 og pkt. 18.4.4 nedenfor. Disse lovregulerte forholdene er ikke til hinder for at ett samfunn i sine interne regler kan regne døpte barn som medlemmer, mens et annet samfunn kan reservere fulle medlemsrettigheter for nattverdsøkende personer over 18 år, og et annet samfunn igjen regne medlemmers barn som automatisk tilhørende samfunnet fra fødselen av.

For Den norske kirke vil det ikke være nødvendig å sette begrensninger knyttet til hvem som kan inngå i antallskravet og hvem det kan kreves tilskudd for, da tilskudd til Den norske kirke ikke vil være regulert av medlemstallet i kirken, jf. omtalen i kapittel 9.8.

Tros- og livssynssamfunnene, inkludert Den norske kirke, vil etter departementets forslag selv sette vilkår for medlemskap og fremgangsmåte for innmelding. Når det gjelder utmelding, mener imidlertid departementet at det bør tas inn en egen bestemmelse om at dette alltid kan skje skriftlig. Dette for å sikre at det ikke skal være praktisk vanskelig å melde seg ut av et tros- eller livssynssamfunn.

18.4.3 Regler om innsending og kontroll av medlemslister

Når det gjelder kontroll med hvem det kan kreves tilskudd for, mener departementet at dette bør sikres på en enklere og bedre måte enn i dag. I dag må tros- og livssynssamfunnene innen 1. mars sende inn lister med fødselsnumrene til medlemmene de krever tilskudd for, på CD eller minnepinne til Fylkesmannen. Fylkesmannen sender så listene videre til Brønnøysundregistrene, som sjekker dem mot folkeregisteret, Den norske kirkes medlemsregister og deretter mot listene som de øvrige samfunnene har sendt inn. Etter denne gjennomgangen sitter Brønnøysundregistrene igjen med lister der dobbeltmedlemmer, ugyldige fødselsnummer etc. er skilt ut. Tallene og listene sendes tilbake til fylkemennene, som på grunnlag av disse utbetaler statstilskudd til samfunnene, se nærmere omtale i kap. 14 og i NOU 2013: 1 s. 381ff. Personer som vil vite hvilket tros- eller livssynssamfunn de står oppført i, kan ringe Brønnøysundregistrene – som i 2015 og 2016 mottok henholdsvis 3 619 og 2 652 slike bestillinger.

Departementet legger til grunn at det kan være hensiktsmessig å tilrettelegge for at dagens manuelle inninnsending av medlemsopplysninger via fylkesmennene til Brønnøysundregistrene for kontroll, gjøres elektronisk i en Altinn-løsning eller tilsvarende. Departementet mener at en slik elektronisk innberetning vil sikre en bedre behandling avsensitive personopplysninger. Det er også i tråd med regjeringens mål om å ta i bruk mulighetene som ligger i moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi til å skape et enklere møte med offentlig sektor og høyere kvalitet på tjenestene.

En elektronisk innsending via Altinn eller tilsvarende, muliggjør også en teknisk tilrettelegging for kontroll av egne medlemsopplysninger slik at en i praksis kan erstatte dagens mulighet for å ringe Brønnøysundregistrene. Dette vil være en betydelig administrativ forenkling.

En rettighetsbasert tilskuddsordning som utmåles som tilskudd per medlem, vil også kreve at loven fortsatt regulerer et forbud mot tilskuddsmessig dobbeltmedlemskap. Departementet viser i denne sammenhengen til at en eventuell Altinn-løsning eller tilsvarende som åpner for kontroll av eget medlemskap, vil kunne redusere omfanget av dobbelmedlemskap. Det samme gjelder innføring av en 15-årsgrense for tilskuddstellende medlemskap, jf. beregninger i Stålsett-utvalgets utredning s. 393. Sistnevnte mener departementet vil være det mest hensiktsmessige i en rettighetsbasert tilskuddsordning der medlemskap inngår som en utslagsgivende beregningsfaktor, jf. også omtale nedenfor og i kap. 7 og 14.

Selv om omfanget av dobbeltmedlemskap gjennom dette vesentlig kan reduseres, vil det fortsatt være behov for å klargjøre hvem som skal få utbetalt tilskudd for de medlemmene som fortsatt står oppført i to eller flere registrerte samfunn. I dag avklares dobbeltmedlemskap gjennom en omfattende prosess der samfunnene kan korrigere tilsendte lister med uavklarte fødselsnummer innen 1. september, se nærmere omtalt i NOU 2013: 1 s. 382. Er dobbeltmedlemskapet mot Den norske kirke, eller dersom det er to eller ingen samfunn som fastholder medlemskap på samme fødselsnummer etter avklaringsrunden, får ingen tilskudd for medlemmet. Fylkesmannens vedtak kan påklages til departementet.

Departementet mener at ordningen med å avklare dobbeltmedlemskap er unødig byråkratisk og ressurskrevende. Departementet vil derfor foreslå at ordningen betydelig forenkles ved at det for gjeldende år ikke utbetales tilskudd for medlemmer som står oppført som medlem i to eller flere samfunn. I de tilfeller der det avdekkes dobbeltmedlemskap, bør det imidlertid legges til rette for at det går en elektronisk melding til gjeldende personer med beskjed om dobbeltregistrering og oppfordring om å melde seg ut av det ene samfunnet dersom en ønsker at det andre samfunnet skal kunne kreve tilskudd for vedkommende neste år. Dette vil generelt bedre kontrollen med hvem samfunnene krever tilskudd for. Kongen vil kunne fastsette slike regler i forskrift, jf. lovforslaget § 4.

18.4.4 Regler om hvem samfunnet kan kreve tilskudd for – tilskuddstellende medlemskap

Å innføre en aldersgrense for å utløse en rett til tilskudd etter loven, er et forslag Dissenterlovkomiteen kom med allerede i 1962 for å forenkle tilskuddsberegningen og være sikrere på at barna selv hadde "tatt standpunkt til hvor de religiøst vil høre til", særlig i de tilfeller hvor barna tilhørte "konfesjonelt blandede ekteskap" ( Innstilling om lov om trossamfunn , s. 88). Aldersgrensen som ble foreslått var 18 år, som tilsvarte den religiøse myndighetsalder som komiteen foreslo. Forslaget ble imidlertid av praktiske grunner tatt ut i den videre lovbehandlingen fordi det ville bli vanskelig å finne ut hvor mange som var 18 år eller eldre, se Ot.prp. nr. 27 (1967–68) s. 57, jf. også Innst. O. XVI (1968–69) s. 3.

I dag er det ingen praktiske problemer knyttet til å finne ut hvor mange av samfunnets medlemmer som er over en bestemt alder. I tillegg er reglene om barns tilhørighet i de tre lovene dels forskjellige og ikke lette å samordne. En 15-årsgrense (dagens religiøse myndighetsalder) for tilskuddstellende medlemskap bør derfor etter departementets syn nå innføres av hensyn til forenkling, likebehandling og ensartede regler i en felles lov. En 15-årsgrense vil også være mer i tråd med hvordan en tenker om tilskuddstellende medlemskap i tros- og livssynssamfunn i de øvrige nordiske landene, med unntak av Sverige, se nærmere omtale i kapittel 5, og den vil vesentlig redusere tallet på dobbeltmedlemmer.

Departementet deler derfor Dissenterlovkomiteens forståelse av at det ikke er noen grunn til å "komplisere beregningen av tilskudd ved å trekke inn barnas religiøse tilhørighet" ( Innstilling om lov om trossamfunn , s. 88). Departementet understreker at det i forslaget om å innføre en 15-årsgrense for tilskuddstellende medlemskap ikke ligger en svekkelse av statens anerkjennelse av barns reelle tilknytning til tros- eller livssynssamfunn, og at samfunnene står fritt til også å bruke midlene på tros- og livsynsbetjening og aktiviteter for barn (trosopplæring etc.).

Reglene i dagens lovgivning som retter seg mot barns tilhørighet (trossamfunnsloven § 5 og 6 og kirkeloven § 3 nr. 1–5) kan etter dette oppheves. Det innebærer at de problemstillingene som knytter seg til gjeldende forrangsbestemmelse, ikke lenger vil være aktuelle. Det samme gjelder Stålsett-utvalgets forslag om å oppheve ordningen med automatisk tilhørige. Lovgivningen vil etter dette ikke måtte ta stilling til hvilket samfunn et barn hører til dersom foreldrene har ulik tilhørighet eller ingen tilhørighet til et tros- eller livssynssamfunn. Når det gjelder de økonomiske konsekvensene og omfordelingsvirkningene samfunnene imellom av kravet om at medlemmer det gis tilskudd for, skal være over 15 år, vises til kapittel 23.

Når det gjelder andre vilkår for hvem samfunnet kan kreve tilskudd for, foreslår departementet videreført gjeldende rett om aktiv tilslutning til samfunnet, jf. også omtale over i pkt. 18.4.2. Dette foreslås presisert i en bestemmelse om at vedkommende selv må ha meldt seg inn, eller blitt innmeldt av foreldre eller verge.

Departementet foreslår også, i likhet med Stålsett-utvalget, at medlemmene må være bosatt i riket for at de skal telle med i beregningen av tilskuddet. Det innebærer at samfunnene ikke vil få støtte for eventuelle norske statsborgere som er bosatt i utlandet. Nærmere regler om hvem som skal regnes som bosatt i riket er gitt i forskrift om folkeregistrering kapittel 4. Her er hovedregelen at personer som oppholder seg i landet i minst seks måneder regnes som bosatt. For enhver som er bosatt i Norge, fastsettes det fødselsnummer, jf. folkeregisterloven § 4. Det vil etter departementets forslag fortsatt være krav om innsending av medlemslister med fødselsnummer, jf. også omtale i kap. 7 og kap. 14.

18.4.5 Særlig om Den norske kirke

Selv om innføringen av en 15-årsgrense og de øvrige vilkårene knyttet til tilskuddstellende medlemskap ikke har betydning for Den norske kirke i tilskuddssammenheng, har det indirekte betydning ved at loven ikke lenger vil regulere barns tilhørighet til tros- og livssynssamfunn. Den norske kirke vil dermed selv, på linje med andre tros- og livssynssamfunn og uten hjemmel i lov, kunne fastsette egne regler for medlemskap og barns tilhørighet til kirken. Det vil dermed kun være bestemmelser knyttet til føring av medlemsregisteret som vil bli gitt i lovs form, jf. lovutkastet § 16.

18.4.6 Særlig om barn

Når tros- og livssynssamfunnene i all hovedsak selv skal gi regler om barns religiøse tilhørighet, er det etter departementets oppfatning særlig viktig at loven tydeliggjør at barnelovens alminnelige bestemmelser gjelder. Det er derfor foreslått tatt inn en egen lovhjemmel om dette, selv om den i prinsippet er overflødig.

Departementet er mer i tvil om en også skal innføre et krav om samtykke fra barn som er fylt 12 år, i saker som gjelder inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn, slik Stålsett-utvalget foreslo. I høringen til NOU 2013: 1 mente blant annet Barne- og likestillingsdepartementet at aldersgrensene burde ses i sammenheng med utviklingen i øvrige aldersgrenser på barnelovens område. Så vidt departementet er kjent med, går denne i retning av at barnets mening tillegges stadig større vekt. I barneloven § 41 er det innført krav om at barn som er fylt 12 år må samtykke i en avgjørelse om å dra på utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på om det bør innføres en bestemmelse i den nye trossamfunnsloven om samtykke fra barn som er fylt 12 år for inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn.

18.5 Oppheving av enkelte andre bestemmelser i trossamfunnsloven

Trossamfunnsloven inneholder i dag enkelte andre bestemmelser knyttet til trosfrihet og det å tilhøre et tros- eller livssynssamfunn som etter departementets syn kan oppheves.

§ 2 i trossamfunnsloven lyder i dag:

Ingen kan binda seg rettsleg til å høyra eller ikkje høyra til eit trudomssamfunn, ein religiøs samskipnad eller orden. Heller ikkje kan nokon binda ein annan til slikt.

Stålsett-utvalget foreslo at bestemmelsen ble opphevet og begrunnet dette i at "[r]etten til å tre ut av trossamfunn er sikret som en del av religionsfriheten i menneskerettsloven, og det er ikke nødvendig med ytterligere lovfesting" (utredningen, s. 414). Dissenterlovkomiteen, som foreslo bestemmelsen, ga også uttrykk for at en slik regel ville gjelde uten uttrykkelig lovhjemmel, men foreslo likevel bestemmelsen begrunnet i at religiøse sammenslutninger etter sin natur ofte forutsetter livsvarig medlemskap med siktepunkt ut over dette liv. Departementet er enig i at bestemmelsen er dekket inn gjennom annet lovverk og foreslår derfor at den ikke videreføres i den nye loven.

§ 4 i trossamfunnsloven lyder i dag:

Ein som er under 20 år, kan ikkje gjeva livsvarig lovnad om å høyra til ein religiøs orden, eit kloster eller ein liknande samskipnad. Det er ulovleg å taka imot ein slik lovnad.

Stålsett-utvalget foreslo at bestemmelsen ble opphevet og begrunnet dette i at et "klosterløfte" uansett ikke er rettslig bindende i den forstand at det hindrer vedkommende å tre ut av klosteret. Retten til å tre ut gjelder generelt for medlemskap i alle foreninger og følger også av religionsfriheten. Utvalget ønsket heller ikke å legge begrensninger på mulighetene til å avlegge moralske løfter knyttet til religiøse ordener for personer som har nådd religiøs myndighetsalder (utredningen, s. 414). Departementet er enig med utvalget og ser ikke grunn til å videreføre bestemmelsen i den nye loven.

18.6 Oppsummering og lovforslag

Departementet foreslår at loven fortsatt skiller mellom krav knyttet til medlemskap etter samfunnets interne regler og lovgitte krav til medlemskap som utløser en rett til tilskudd etter loven. Sistnevnte vil ikke være relevant for Den norske kirke, da tilskudd til Den norske kirke ikke vil være regulert av kirkens medlemstall, jf. omtalen i kapittel 9.8.

Selv om innføringen av en 15-årsgrense for tilskuddstellende medlemskap ikke har betydning for tilskuddet til Den norske kirke, har dette alderskravet indirekte betydning for kirken ved at loven ikke lenger vil regulere barns tilhørighet til tros- og livssynssamfunn. Den norske kirke vil dermed selv, på linje med andre tros- og livssynssamfunn og uten hjemmel i lov, kunne fastsette egne regler for medlemskap og tilhørighet til kirken.

Departementet foreslår etter dette følgende innretning av ny § 2 om inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn:

Den som er over 15 år, kan melde seg inn i eller ut av tros- eller livssynssamfunn. Foreldre med foreldreansvar kan melde barn under 15 år inn i eller ut av tros- eller livssynssamfunn. Barn som har fylt 12 år må gi samtykke til innmelding i og utmelding av tros- og livssynssamfunn.

Barn har rett til å bli hørt i tråd med barnelovens alminnelige bestemmelser i alle saker som gjelder deres utøvelse av tro eller livssyn.

Tros- og livssynssamfunnene fastsetter selv vilkår for medlemskap og framgangsmåte for innmelding i samfunnet. Utmelding kan alltid skje skriftlig.

Til toppen
Til dokumentets forside