3 Utviklingspolitiske strategier for grønnere vekst

Norge skal bidra til at utviklingsland får tilgang til kapital, kompetanse og teknologi som muliggjør bærekraftig økonomisk vekst og iverksetting av grønne utviklingsstrategier. Regjeringen vil prioritere områder hvor Norge har særskilt kompetanse: Fornybar energi og langsiktig forvaltning av naturressurser.

Foto: C. Mayhew & R. Simmon (NASA/GSFC), NOAA/ NGDC, DMSP Digital Archive

3.1 Energifattigdom truer FNs tusenårsmål

I følge FNs utviklingsprogram (UNDP) lager over 2,7 milliarder mennesker mat over røykfulle ovner eller bål. 1,4 milliarder mennesker har ikke tilgang til strøm. De er avhengige av stearinlys og parafinlamper for å kunne lese eller arbeide etter mørkets fall. Kvinner og barn bruker mye tid hver dag til å samle ved for å varme vann og lage mat. Energifattigdom stjeler verdifull tid fra mennesker som trenger den mest.

Sammenhengen mellom energi, utvikling og fattigdom er kompleks. Økt energiforbruk er både en konsekvens av og en forutsetning for økonomisk vekst. Energitjenester er i seg selv ikke fattigdomsreduserende, men skaper nye muligheter for utvikling på både individ- og samfunnsnivå. Studier fra India og Bangladesh viser at tilgang til elektrisitet skaper nye inntekstmuligheter for kvinner, spesielt i form av hjemmebasert arbeid. Elektrisitet er også viktig for å beholde lærere og helsearbeidere i et lokalsamfunn og bidrar til bedre sosiale tjenester.

Foto: Sayed Sarwar Amani/IRIN

Uten målrettede tiltak mot energifattigdom vil 16 prosent av verdens befolkning fremdeles være uten strøm om 20 år – en nedgang fra 20 prosent i dag. FNs utviklingsprogram har lagt vekt på universell tilgang til grunnleggende energitjenester som et viktig virkemiddel i innsatsen for å nå FNs tusenårsmål. Beregninger fra Det internasjonale energibyrået (IEA) og andre viser hvordan en slik målsetting vil påvirke det globale kraftforbruket. Universell tilgang, inkludert en gradvis økning i forbruk opp mot 2000 kWh per innbygger, vil medføre en årlig forbruksøkning på 4,3 prosent. Dette øker til 5,8 prosent årlig dersom man i tillegg tar høyde for en viss grad av industrialisering. Det er da regnet med en gradvis økning i etterspørsel til 2500 kWh per innbygger, tilsvarende dagens nivå i Latin-Amerika.

Utslaget for kraftforbruket i Afrika, der energifattigdommen er størst, blir spesielt tydelig. I Afrika utenom Sør-Afrika vil universell energitilgang og industrialisering resultere i et forbruk som er fire–fem ganger høyere i 2030 enn hva det nå ligger an til. En slik forbruksøkning er i tråd med et utviklingspolitisk mål om langsiktig utvikling og vekst. Samtidig illustrerer slike framskrivninger betydningen av å dekke behovet for økt tilgang til energitjenester gjennom å satse på energieffektivisering og fornybare energikilder som et ledd i klimapolitikken.

Betydningen av energitilgang for å nå FNs tusenårsmål får nå økende oppmerksomhet. Regjeringen ser dette som positivt, og Norge er en høyst relevant aktør. Norge har tatt initiativ til en global høynivåkonferanse om energitilgang: Energy for all: Financing energy for the poor høsten 2011. Hovedfokus er hvordan utviklingslandene og det internasjonale samfunnet sammen kan finne gode finansieringsløsninger og bidra til å løse konkrete utfordringer for å sikre energitilgang. Fornybar energis muligheter og rolle vil være viktig temaer i konferansen.

Tusenårsmål opp i røyk

Omfattende bruk av ved, trekull og annet fast brensel for å lage mat bidrar til helseskadelig forurensning. Ifølge Verdens helseorganisasjon dør nær to millioner mennesker som følge av luftveisinfeksjoner og andre lidelser forbundet med røykfulle ovner hvert år. Kvinner har ansvar for matlaging og er spesielt utsatt. Barn, som gjerne oppholder seg nær sine mødre, utsettes for den samme farlige røyken. Slik går tusenårsmålene om helse bokstavelig talt opp i røyk.

Kvinner og jenter bruker opptil 25 prosent av tiden sin på å hente ved. Der tørke og avskoging er et problem, må de gå over lange avstander. Slik ferdsel kan innebære en betydelig risiko for skade og overgrep, spesielt i områder preget av voldelig konflikt. Dette er også tid og energibruk som alternativt kunne vært brukt til skolegang, økonomisk aktivitet eller fritid.

Foto: Marianne Gjørv

Trekull er et vanlig brensel i urbane strøk, og framstilling og salg av trekull er en viktig kilde til inntekt for mange fattige. Avskoging og tørke påvirker prisen på ved og trekull og bidrar til økte energikostnader for dem som ikke har egen tilgang til biomasse.

Tilgjengelighet og pris tilsier at ved og trekull vil fortsette å være en viktig kilde til energi i fattige land i lang tid framover. Bedre teknologi for å utnytte slike energiformer kan bidra til redusert fare for helseskader, lavere energikostnader og lavere utslipp, og det kan redusere presset på skogressursene. Mindre press på verdifulle skogressurser kan også spille en positiv rolle for å beskytte sårbare økosystemer og naturmangfold.

Norge har gitt støtte til etablering av en global allianse for økt utbredelse og bruk av rentbrennende ovner. Alliansen er et initiativ som ble lansert i forbindelse med FNs toppmøte om tusenårsmålene i 2010. Første fase består blant annet i å samle informasjon om suksesskriterier og skreddersy mekanismer for senere finansiering av storskala spredning av rentbrennende ovner.

3.2 Overgang til en lavutslippsbane

Dersom målene og tiltakene for utslippsreduksjoner som ligger i Cancún-avtalen gjennomføres (jf. kapittel 2.3), vil den globale etterspørselen etter energi øke med rundt 35 prosent fram mot 2035 ifølge Det internasjonale energibyrået. Over 90 prosent av økningen forventes å skje i land utenfor OECD. Kina vil stå for over en tredel av den antatte veksten. Større etterspørsel vil føre til mer bruk av alle energiformer, hvor andelen fra fossile energikilder vil utgjøre over halvparten, ned fra om lag 80 prosent i 2008. Dette er ikke tilstrekkelig for å sikre togradersmålet.

En utslippsutvikling som lar seg forene med togradersmålet forutsetter omfattende endring i det globale energisystemet. Økte investeringer i fornybar energi er et viktig element. Samtidig mener Det internasjonale energibyrået at en rekke andre virkemidler og tiltak også må vurderes, som økte investeringer i karbonfangst og -lagring, økt satsing på energieffektivisering, økte investeringer i kjernekraft og fjerning av subsidier på fossil energi. Med slike tiltak kan andelen fornybar energi øke til minst 45 prosent innen 2030, mens etterspørselen etter kull og olje vil kunne nå en topp allerede innen 2020. I tillegg til klimapolitiske gevinster vil en mer sammensatt energimiks med mindre avhengighet av fossil energi gi økt global energisikkerhet.

Fossile løsninger dominerer fortsatt dagens energiforsyning. Mange utviklingsland har imidlertid gode forutsetninger for å utvikle fornybar energi, særlig vannkraft, men også vind, sol, mer effektiv bruk av biomasse og i enkelte områder geotermisk energi. Manglende tilgang til finansiering er en barriere for at slike energiformer kan utvikles i et større omfang. Flere former for energiproduksjon basert på fornybare kilder kjennetegnes fortsatt av høye investeringskostnader og usikker produksjon, knyttet til variasjon i vær og vind. Dette gjelder ikke nødvendigvis for vannkraft, som ofte både er konkurransedyktig med fossile alternativer og kan balansere svingninger i kraftsystemet på grunn av økt utbygging av uregulerbar fornybar kraftproduksjon. Kostnadsnivået er i rask endring som følge av økt satsing på fornybar energi i blant annet framvoksende økonomier. Det bidrar til utvikling av nye og mindre kostnadskrevende løsninger. Samtidig er driftskostnadene forbundet med fornybar energi lavere enn for fossile energikilder. Utfordringer knyttet til forsyningssikkerhet kan løses på flere måter, som ved å knytte sammen ulike energikilder eller ved oppdemming av vann.

Mer effektiv bruk av eksisterende energiforsyning er også en viktig forutsetning for å nå globale utslippsmål. Beregninger fra FN viser at veksten i energiforbruket fram mot 2030 kan reduseres med 55–75 prosent sammenlignet med dagens mønster ved å ta i bruk kostnadseffektive energisparingstiltak basert på moderne teknologi. Energieffektivisering er aktuelt i alle land, men vil ofte skje på ulike sektorer basert på strukturen i det enkelte lands økonomi. I industrialiserte land vil forbedring av eksisterende infrastruktur ha det største potensialet. I utviklingsland er mye av den grunnleggende infrastrukturen fremdeles under oppbygging. Dette gir mulighet til å utvikle systemer og bruk av teknologi som ivaretar krav til økonomisk effektivitet, men med en lavere forbruks- og utslippsprofil enn det som preger mer utviklede økonomier. Energieffektivisering er spesielt relevant i forbindelse med økt urbanisering og investeringer i byutvikling.

3.3 Ren energi for utvikling

Norges bistandsengasjement i energisektoren har lange tradisjoner. Gjennom «Initiativ for ren energi i utviklingsarbeidet», lansert i 2007, har regjeringen intensivert og økt innsatsen. Initiativet skal gjøre det attraktivt å velge lavutslippsløsninger ved å øke tilgangen på ren energi til en overkommelig pris, basert på langsiktig forvaltning av naturressurser og effektiv energibruk. Det skal bidra til økonomisk og sosial utvikling i utvalgte samarbeidsland, til økt tilgang til energitjenester og til det internasjonale arbeidet for å redusere klimagassutslipp.

Arbeidet sikter mot å øke produksjonen av fornybar energi i stor skala, særlig vannkraft, og samtidig utvide distribusjonen av slik energi gjennom ekspansjon av nasjonale elektrisitetsnett. I tillegg skal initiativet bidra til utbygging av små kraftverk som kan forsyne lokalsamfunn på landsbygda med strøm basert på sol-, vind- eller vannkraft eller bioenergi. Slik utbygging kan bidra til nye arbeidsplasser for kvinner. Initiativet inkluderer også tiltak for å redusere bruken av trekull og ved, som er av spesiell betydning for kvinner og barns tidsbruk og helse.

Innsatsen omfatter blant annet kapasitetsutbygging, utbygging av overførings- og distribusjonslinjer og ordninger for risikoavlastning for å trekke kommersielle investeringer til små og store kraftverk basert på fornybar energi. Betydelige bistandsmidler kanaliseres til fornybar kraftproduksjon gjennom Norfunds investeringer.

Foto: Norfund

Langsiktig satsing i områder med store potensielle ressurser og behov prioriteres. Etterspørsel, eierskap og egnede rammevilkår hos mottaker vektlegges. Regjeringen ønsker å opprettholde en gruppe på rundt seks til åtte samarbeidsland der ren energi er en hovedsatsing, og en gruppe på vel ti land som har ren energi som en del av sin portefølje. Innsatsen retter seg både mot de minst utviklede landene og mellominntektsland.

For effektivt og fleksibelt å kunne møte utfordringer og behov i fattige land har initiativet i utgangspunktet en teknologinøytral tilnærming med sikte på relevante løsninger som på en miljømessig og økonomisk bærekraftig måte øker tilgangen til energitjenester og således bidrar til utvikling.

Alle land har en rett til å utvikle de energikildene de er utstyrt med fra naturens side, også fossile kilder – slik tilfellet er for Norge. Når bistand skal gis gjennom ren energi-initiativet, skal fornybare energiløsninger og energieffektiviseringstiltak alltid vurderes og prioriteres. Utvikling av fossile energiløsninger vil bare unntaksvis kunne støttes. Dette kan gjelde i land der løsningen er et ledd i en helhetlig lavutslippsstrategi. Det kan også være aktuelt i spesielle situasjoner der vurderinger knyttet til sikkerhet og fred taler for fleksibilitet Norge skal bidra til at slike tiltak blir mest mulig effektive og bærekraftige med så lite forurensning og utslipp av klimagasser som mulig.

De store investeringsbehovene i utviklingsland kan ikke dekkes av knappe offentlige ressurser alene. Det er helt sentralt å bidra til å utløse kommersielle investeringer for overføring av kompetanse og kapital. Offentlig kapital, inkludert bistand, kan imidlertid stimulere til deltakelse fra privat sektor og privat kapital. Regjeringen vurderer behovet for utvikle et mer omfattende og tilpasset sett av virkemidler for å fremme kommersielle investeringer i stor skala. Det er viktig at virkemidlene blir rettet tydeligere mot sektorer, land og regioner der det er kommersiell interesse for investeringer og/eller eksportmuligheter. Dette vil også innebære en mer offensiv innsats for å bygge allianser og partnerskap nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å utnytte eksisterende ordninger bedre.

I tillegg til den bilaterale innsatsen kanaliseres en betydelig del av midlene til ren energi gjennom multilaterale organisasjoner. Valg av multilaterale kanaler vil være basert på de ulike institusjonenes komparative fortrinn og at de kan utfylle og skape synergieffekter med Norges bilaterale innsats for ren energi. Norge vil legge vekt på å støtte multilaterale kanaler som i praksis viser seg attraktive for private investorer.

Verdensbanken og de andre utviklingsbankenes mandat er å bidra til finansiering av nødvendig infrastruktur i utviklingsland for å redusere fattigdom. Norges holdning er at Verdensbanken og de andre utviklingsbankene kan spille en viktig rolle i å bidra til overgangen fra de utslippsintensive energiformene til fornybare energikilder. Bankene kan i dialogen hjelpe landene inn i en lavutslippsbane som i stor grad inkluderer alternative energiressurser, samt sikrer bytte til renest mulig teknologi i eksisterende kullkraftverk og renest mulig brensel der fossilt brensel etter strenge vurderinger er eneste alternativ.

Samtidig er det mange kritiske røster til Verdensbanken og dens virksomhet. Norge følger derfor Verdensbanken årvåkent, blant annet med hensyn til bankens kondisjonalitetspraksis. Norge har arbeidet aktivt for å øke utviklingslandenes innflytelse i bankens styrende organer. I tillegg arbeides det gjennom bankens styre og forskjellige typer fond for at Verdensbanken skal ta klimautfordringene på alvor og legge om sin utlånspolitikk og gavebistand slik at banken øker investeringene i ren energi og energieffektivisering.

Gjennom deltakelse i og finansiell støtte via multilaterale organisasjoner får Norge en strategisk mulighet til å delta i prosesser som munner ut i beslutninger om bruk av felles bidrag. Multilateral satsing gir Norge både kontaktflater og kanaler som kan understøtte norske prioriteringer politisk og finansielt. Samtidig innebærer samspillet på multilaterale arenaer at Norge drar nytte av andre lands erfaring og prioriteringer til å videreutvikle og målrette norsk utviklingspolitikk på ren energi. Multilaterale organisasjoner har lokal og regional representasjon i utviklingsland, rapporterings- og kontrollrutiner samt regelverk som ofte kan innebære mer effektiv og sikker mobilisering av norske bidrag. Multilaterale organisasjoner spiller også en viktig rolle i utvikling og formidling av kunnskap på nasjonalt og globalt nivå.

Det er behov for sterkt fokus på både å øke energitilgang og å fremme en lavutslippsutvikling over tid. Utviklingslandenes egne planer for energisektoren kan kombineres med lavutslippsstrategier, som de ble oppfordret til å utarbeide under partsmøtet til klimakonvensjonen i Cancún. Dette vil gi mulighet for en mer helhetlig tilnærming til energisektoren i det enkelte land. En helt sentral utfordring for å utløse tilstrekkelig kapital til fornybar energi og energieffektivisering er tilrettelegging for kommersielle investeringer.

I de fleste utviklingsland er investeringer fra privat sektor begrenset av en rekke barrierer. De viktigste er politisk risiko, utfordrende investeringsklima, høy prosjektrisiko, utilstrekkelig tilgang til kapital og utilstrekkelig risikojustert avkastning. I tillegg mangler ofte insentiver til lavutslippsteknologi, i form av karbonprising eller relevante reguleringer. Subsidier til fossile brensler vil virke negativt inn og kunne undergrave støtte til fornybar energi. Det er ønskelig å bidra til å overvinne disse underliggende kritiske barrierene gjennom støtte til nasjonale myndigheter over tid og gjennom et insentiv- og resultatbasert system. Utfordringen blir å bruke knappe offentlige ressurser på en mer effektiv måte for å utløse privat kapital slik at de totale investeringene øker betydelig.

Regjeringen arbeider for å etablere et internasjonalt energi-og klimainitiativ med sikte på å øke tilgangen på energitjenester og samtidig begrense klimagassutslippene fra energisektoren i utviklingsland. Initiativet vil trekke på lærdom fra det norske klima-og skoginitiativet og REDD+ (jf. kapittel 4). Det vil være viktig å etablere et internasjonalt partnerskap med giverland, utviklingsland, internasjonale organisasjoner, private aktører og ikke-statlige organisasjoner.

3.4 Bærekraftig forvaltning av naturressurser

Utnyttelse av naturressurser en viktig kilde til inntekt i mange utviklingsland. Norge har lenge hatt fokus på å styrke utviklingslands evne til å forvalte sine naturressurser slik at de fremmer utvikling og vekst på en bærekraftig måte. Innsatsen er konsentrert om områder hvor vi har norske erfaringer med å se ressursutnyttelse, styresett og miljøhensyn i sammenheng.

Olje for Utvikling

Programmet Olje for Utvikling (OfU) stiller erfaringer fra norsk petroleumsutvinning til rådighet for utviklingsland med petroleumsressurser. Programmet har en bred tilnærming og omfatter kapasitets- og institusjonsbygging hos offentlige myndigheter, blant annet innen ressursforvaltning, miljøforvalting og finansforvaltning. Ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet (HMS) er også en viktig del av programmet. Godt styresett, åpenhet og anti-korrupsjon er tverrgående elementer i alle disse fagområdene.

Tilstedeværelsen av olje- og gassressurser er et viktig potensial for sosial og økonomisk utvikling i et land. En del fattige land har petroleumsressurser som gir mulighet for store inntekter til staten. Erfaringen viser at utviklingsland for en stor del ikke klarer å utnytte oljeinntektene til å redusere fattigdom og bedre levekårene for befolkningen. Dette er ofte knyttet til svake statlige institusjoner.

Forsvarlig forvaltning av petroleumsressurser og petroleumsinntekter er en viktig forutsetning for fattigdomsreduksjon, konfliktforebygging og fredsbygging i oljeproduserende utviklingsland. Gjennom støtte til kapasitetsbygging kan Norge bidra til å styrke petroleumsforvaltningen i slike land. Støtte til utviklingen av nye masterstudier og doktorprogram innen energi og petroleum i blant annet Nigeria, Angola og Uganda er et ledd i denne satsingen.

OfU legger vekt på åpenhet i petroleumsforvaltningen, og det internasjonale initiativet Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) er en sentral samarbeidspartner. Initiativet tar sikte på å fremme åpenhet om inntektsstrømmen fra selskap til vertsland i utvinningsbransjene og har betydelig internasjonal støtte. OfU støtter også norske og internasjonale frivillige organisasjoner med å bygge kapasitet i det sivile samfunn i OfUs samarbeidsland.

Innsatsen innenfor miljøforvaltning i OfU har som hovedformål å bistå samarbeidslandene i å forvalte petroleumsressursene på en miljømessig bærekraftig måte. Mange steder har miljøhensyn vært nedprioritert når petroleumssektoren er blitt bygget opp. Derfor er det viktig å styrke miljøinstitusjonene i samarbeidslandene gjennom kapasitetsbygging. Det er også viktig å komme inn tidlig med relevante miljøaktiviteter som forvaltningsplaner, kartlegging av miljødata og konsekvensutredninger. Andre sentrale temaer er miljølovgivning og -regelverk, overvåkning, tilsyn, beredskapsplanlegging og avfallshåndtering. OfU er etterspørselbasert, og det er opp til samarbeidslandet hvilke tema som skal inngå i samarbeidet. Erfaring viser at det kan være utfordrende å identifisere riktige samarbeidspartnere i miljøforvaltningssamarbeidet. Regjeringen vil derfor være mer aktive for å synliggjøre og tilby kapasitetsbygging og heving av relevant miljøkompetanse.

Marine ressurser

Havene spiller en avgjørende rolle i klimaendringene og blir sterkt påvirket av dem. Omtrent 25 prosent av utslipp av CO₂ og 95 prosent av solstrålingen absorberes av havet og bidrar til at lufttemperaturen på jorden er levelig. Videre bidrar havet til mer enn 85 prosent av vanndampen i atmosfæren og til skydannelsen som er nøkkel til klimaregulering på land og sjø. Fiskebestander og annet liv i havene påvirkes av temperatur og havstrømmer. Naturlige svingninger i bestandstørrelse og utbredelse vil derfor også direkte påvirkes av klimaendringer.

Omkring halvparten av den globale befolkningen lever innenfor en distanse på 150 km og cirka 25 prosent innenfor en distanse på 60 km fra kysten. De fleste marine ressursene befinner seg i soner på få kilometer fra kysten. Disse områdene er de mest eksponerte for mange typer av økonomisk aktivitet og forurensning som representerer reelle trusler mot naturmangfold og de marine økosystemenes evne til bærekraftig reproduksjon.

Økte investeringer i kunnskap om fiskeri, akvakultur og akvatiske økosystemer er viktig. Akvatiske økosystemer spiller en viktig rolle som buffer mot klimatiske ekstremhendelser som sykloner og flodbølger. Kystens økosystemer gir naturlig beskyttelse mot risiko og ulykker. Mangroveskog utgjør en fysisk barriere mot bølger og havstrømmer og reduserer erosjon. Livskraftige korallrev og sjøgressområder gir tilsvarende fordeler. Bevaring av disse natursamfunnene er viktig for å redusere effekten av klimaendringer, som antas å slå sterkt ut i kystsamfunn.

Marine økosystemer står i dag overfor store utfordringer knyttet til klimaendringene. Fiskeriressursene i mange utviklingsland er i stor grad utsatt for overfiske og ødeleggende fiskemetoder. Om lag en tredjedel av verdens viltlevende marine ressurser er overutnyttet, nedfisket eller i en tilstand som krever gjenoppbygging. De fleste av disse bestandene befinner seg i havområder som ligger utenfor og støter opp til utviklingslandenes sjøterritorier. Det er derfor viktig for en god forvaltning av disse bestandene at de utviklingsland som ikke allerede har gjort det, oppretter økonomiske soner i overensstemmelse med havrettskonvensjonens bestemmelser. En god forvaltning er det beste tiltaket for robuste fiskebestander, robuste økosystemer og en bærekraftig fiskerinæring. Regjeringen ønsker å bidra til å styrke fattige lands forvaltning slik at de kan gjennomføre internasjonale avtaler og retningslinjer på fiskeriområdet.

Globalt får 1,5 milliarder mennesker omtrent 20 prosent av sitt inntak av animalsk protein fra fisk. I 2008 ble det beregnet at rundt 45 millioner mennesker var direkte engasjert på full- eller deltid i fiske og oppdrett, hvorav over 90 prosent er bosatt i utviklingsland. Handel med fisk og fiskeprodukter er viktig for mange økonomier, særlig for utviklingsland, og er blitt tredoblet over de siste 25 årene. Ifølge Verdensbanken kan forbedret forvaltning av fiskeriene i utviklingsland gi store økonomiske gevinster. Bedre styring vil bidra til økt matsikkerhet, bedre ernæring, effektive avbøtingstiltak for konsekvenser av klimaendringer, styrkede samfunnsstrukturer og en bærekraftig forvaltning av økosystemenes evne til å produsere varer og tjenester.

Foto: Havforskningsinstituttet

I samarbeid med FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) bistår Norge utviklingsland i Afrika med å gjennomføre en økosystemtilnærming i fiskeriforvaltningen. Samarbeidet har som målsetting å styrke regional og landsspesifikk innsats for å redusere fattigdom og skape forutsetninger for å oppnå matsikkerhet gjennom utvikling av bærekraftig fiskeriforvaltning i utviklingsland. Et sentralt element har vært bruk av forskningsfartøyet «Dr. Fridtjof Nansen» til datainnsamling. For mange land er dette den eneste kilden til data om fiskebestandene.

Kunnskap om egne fiskebestander er nødvendig for å kunne høste forsvarlig og derved sikre en økologisk og økonomisk bærekraftig fiskerinæring. Kunnskap om egne fiskebestander gir også et nødvendig grunnlag for å kunne selge fiskerettigheter til andre lands fartøy. Informasjon om ressurser, mangfold og fysiske parametre i havområdene er av stor betydning for å kunne vurdere klimaeffekter. Slik informasjon gir afrikanske land en sterkere stemme i klimaforhandlinger og som aktører i klimaprosesser, siden dataene som samles inn tilhører landene selv.

Kystland i Afrika sør for Sahara lider store økonomiske tap på grunn av ulovlig, urapportert og uregulert fiske (såkalt UUU-fiske). Overvåking og kontroll av havområdene med kystvaktfartøy og fly er kostbart, og mange land har heller ikke regelverk eller systemer som kan straffeforfølge lovovertredere. Mangel på klare grenser til havs er også en kompliserende faktor for å kunne utøve jurisdiksjon.

UUU-fiske kombineres ofte med annen kriminell aktivitet, som narkotika- og menneskesmugling. Koordinert nasjonalt samarbeid mellom kontrolletater og politi er særdeles viktig. Skatte- og tollmyndigheter er også viktige for å følge ulovlige penge- og varestrømmer ved import og eksport. Eksistensen av lukkede jurisdiksjoner, eller såkalte skatteparadis, gjør dette arbeidet vanskeligere. Som et ledd i den norske innsatsen for å forhindre ulovlig kapitalflyt er det opprettet et eget forskningsprogram som skal styrke den globale kunnskapen om ulovlige kapitalstrømmer og utvikling, og styrke kapasiteten for forskning på dette området i utviklingsland.

Arealbruk

Konkurransen om bruk av jorda til ulike formål, som matproduksjon og produksjon av biodrivstoff, tiltar globalt. Befolkningsvekst og økt etterspørsel etter mat, fôr, fiber, trevirke og brensel øker behov for mer jordbruksareal. Dette fører til et stort press i områder som også er viktige for karbonbinding og for bevaring av naturmangfold. Det er derfor viktig at hensyn til både miljø og utvikling ivaretas gjennom bedret arealforvaltning. Dette krever en helhetlig tilnærming til forvaltning av jord, vann og skog der fattige sikres tilgang til naturressurser som utgjør deres livsgrunnlag.

De høye og ustabile mat- og energiprisene har siden 2008 medført en kraftig økning i interessen for å investere i jordarealer for produksjon av mat og ulike former for bioenergi, som soya, sukker og maisproduksjon. Det typiske bildet har vært store investorer, nasjonale og utenlandske, som kjøper eller langtidsleier til dels svært store areal i utviklingsland.

Slike investeringer vil kunne skape nye inntekter for staten og har også et betydelig potensial for fattigdomsbekjempelse, gjennom lokal sysselsetting, investeringer i infrastruktur og flere energikilder. Men svak regulering av kommersielle landinvesteringer i mange utviklingsland har ført til at flere investeringer omtales som landran. Investorene tjener penger på landområdene uten at det genererer økte inntekter for vertsnasjonens økonomi.

Samtidig har den globale REDD-satsingen (reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, jf. kapittel 4) ført til gryende interesse i å bevare skogområder med tanke på karbonlagring, noe som ytterligere kompliserer arealforvaltningen i utviklingslandene. I verste fall kan det oppstå klassiske interessekonflikter mellom ønsket om å bevare naturressurser for å bøte på klimaendringer, og lokalbefolkningens behov for å drive jakt, fiske, sanking, hogst og jordbruk i det samme området. Lokalbefolkningens støtte er avgjørende for at bevaring av naturressurser skal lykkes. Inntekter fra bærekraftig bruk må derfor være større enn bare kompensasjon for tap av ikke-bærekraftig bruk.

Problemet oppstår når slike investeringer ender opp med å frata lokalbefolkningens rettigheter til å bruke området. Ofte er ikke disse rettighetene formelle, og lokale bønder mister tilgang til jordområder de tradisjonelt har gjort krav på. Uten eierskap til jorda som blir leid bort eller solgt, mister de både boligen og tilgangen til jord- og skogressurser som er avgjørende for å sette mat på bordet. De får heller ikke kompensasjon når eiendom konfiskeres eller skogen lukkes av vernehensyn. I den grad det eksisterer formelle eierskapsstrukturer for jordområdene er det i all hovedsak menn som har tilgang til disse. Kvinnene taper derfor dobbelt når jordområder forsvinner. Størrelsen på mange av investeringene tilsier at de i seg selv bør være i tråd med, og en del av, nasjonal arealplanlegging. Det blir derfor viktig å bidra til nødvendig kapasitetsbygging, nettopp med tanke på utforming av planer for bærekraftig arealbruk. Planene skal ta miljøhensyn, men uten at det går på bekostning av lokalbefolkningens bruksrettigheter eller nasjonal vekst, gjennom utvikling av nye markeder, kunnskaps- og teknologioverføring og rettferdig skattlegging. En viktig komponent er å støtte det sivile samfunnet som kontrollerer myndighetenes salg og leie av jordbruksområder til andre land eller private selskaper, og å bygge opp under regionalt samarbeid.

Det er også behov for internasjonale bærekraftstandarder for landbruksinvesteringer i utviklingsland så vel som internasjonale standarder for bærekraftig produksjon av biodrivstoff og annen bioenergi. Norge arbeider for å utvikle slike regler gjennom blant annet FNs ernærings- og landbruksorganisasjon og Verdensbanken, og innarbeider EUs system med bærekraftskriterier for biodrivstoff som nedfelt i EUs fornybar energi- og drivstoffskvalitetsdirektiv. Norge støtter FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, som gir anbefalinger om hvordan man skal utforme politikk og systemer som baserer seg på økologisk potensial og bærekraftig arealbruk.

Vannressursforvaltning

Menneskers bruk av vann og menneskeskapte arealendringer i forbindelse med vannforekomster medfører endringer i vannets syklus både på lokalt og globalt nivå. Grensene for hva vannforekomstene kan tåle av forbruk og belastning er i mange områder nådd eller overskredet samtidig som etterspørselen etter vann fortsetter å øke.

En effektiv og samtidig bærekraftig vannressursforvaltning er et viktig skritt på veien for å kunne nå tusenårsmålene. Bedre tilgang til vann og gode sanitærforhold letter arbeidsbyrden for særlig kvinner og fremmer utdanning for jenter. Vann er viktig for matproduksjon, og i områder med knapphet på vann kan metoder for mer effektiv bruk av vann bidra til at matsikkerheten bedres. Helse og vann er nært knyttet sammen. Tilgang til nok rent vann kan forhindre spredning av vannbårne sykdommer.

Klimaendringene vil påvirke vannsyklusen. Den forventede befolkningsøkningen vil også legge ytterligere press på vannressursene. Det styrker behovet for en integrert forvaltning av ferskvannsressurser. Dette gjelder både for forvaltning av økosystem rundt vassdrag og ferskvannskilder, og for systemer for forvaltning av vannforsyning og bruk av vann. I mange tilfeller har ikke nasjonale myndigheter suveren kontroll over vannressursene. Å finne gode løsninger i forvaltning av grensekryssende vassdrag og begrensede vannressurser krever regional samarbeidsvilje og kan forhindre konflikt.

Utviklingslandene står ifølge FNs miljøprogram for 70 prosent av det globale ferskvannsforbruket, der kunstig vanning ofte utgjør 70 – 80 prosent av det totale forbruket. I mange land er det behov for effektivisering av vannbruken i irrigasjonssystemer, blant annet gjennom å sikre vannrettigheter og bygge lokale vannbruksgrupper og prissystemer for vann som ikke fremmer misbruk. Videre er det behov for å sikre det store flertall av fattige – særlig bybeboere og mennesker i slumområdene – tilgang til rent vann.

Vannkraft har spilt en sentral rolle i Norges økonomiske utvikling og vil for mange utviklingsland være et lønnsomt og bærekraftig alternativ. I områder som vil bli påvirket av klimaendringer, med økt fare for tørke eller flom, vil vannkraft med reservoarer i tillegg være et positivt tilpasningstiltak. Flerbruksprosjekter med dammer vil foruten produksjon av ren energi gi bedre muligheter for flomdemping og lagring av vann til bruk for jordvanning og drikkevann. Samtidig er det viktig å være klar over at regulering av vassdrag og bygging av dammer kan medføre negative virkninger for økosystemer og muligheten for bosetning.

I vannkraftinvesteringer der norsk bistand utgjør en del av finansieringen, legger regjeringen vekt på at både investorer og utbyggere har et ansvar for standardene på arbeidet rundt sikring av bærekraften og rettighetene til berørte mennesker. Innen utviklingssamarbeidet har det lenge vært fokus på kapasitets- og institusjonsutvikling innen energisektoren i utviklingsland. De fleste utviklingsland med potensial for vannkraft har i dag egne nasjonale vannkraftregimer.

I tillegg til krav om miljø- og sosiale forstudier, eventuelle krav omkring minstevannføring og bestemmelser om kompensasjon som følger av vertslandenes lover og regler, forutsettes det at utbyggingene skal foregå i henhold til aksepterte internasjonale standarder. I tilfellene der nasjonale reguleringer mangler eller setter lavere standard for urfolksrettigheter, rettigheter ved folkeflytting, bevaring av naturmangfold og kulturminnevern m.m., legger regjeringen til grunn at de internasjonale standardene skal følges. Her er Verdensbankens standarder viktige, men også kjerneverdiene og de strategiske prioriteringer fra Verdens damkommisjon, samt retningslinjer og bærekraftsprotokollen utarbeidet av den Internasjonale vannkraftsorganisasjonen.

Regjeringen vil:

• bidra til at utviklingsland får tilgang til kapital, kompetanse og teknologi for iverksetting av grønne utviklingsstrategier som muliggjør bærekraftig økonomisk vekst

• arbeide for å etablere et internasjonalt energi-og klimainitiativ med sikte på å øke tilgangen på energitjenester og samtidig begrense klimagassutslippene fra energisektoren i utviklingsland.

• arbeide for økte kommersielle investeringer og økt støtte til energitilgang i utviklingsland gjennom økt produksjon av fornybar energi, energieffektiviseringstiltak, overføringslinjer og kapasitetsbygging

• støtte en helhetlig klimavennlig tilnærming til utbygging av energisektoren og bidra til styrket gjennomføring av utviklingslands lavutslippsstrategier

• ta initiativ til utvikling av energitjenester som bidrar til økt likestilling og oppnåelse av FNs tusenårsmål

• arrangere en global høynivåkonferanse om tilgang til energi høsten 2011

• arbeide for universell tilgang til grunnleggende energitjenester innen 2030

• påse at alt norsk engasjement i vannkraft følger internasjonalt aksepterte bærekraftsstandarder og bidra til videreutvikling av disse

• videreføre arbeidet for globale standarder for bærekraftig produksjon av biodrivstoff og annen bioenergi

• bidra til å fremme kvinners aktive deltakelse i forvaltningen av naturressurser

• arbeide for økt innsats for å nå de internasjonale målene om rent drikkevann og tilstrekkelige sanitærforhold

• støtte nasjonale og lokale myndigheter i arbeidet med å sikre god vannressursforvaltning og etablere systemer for effektiv bruk av vannressursene

• bistå land i Afrika med å bekjempe ulovlig, uregulert og uregistret fiske

• videreføre arbeidet med kartlegging av marine ressurser i afrikanske farvann, med økt fokus på klimaendringer og hvordan disse påvirker ressursene