5 Klimatilpasning reduserer sårbarhet

Det er moralsk galt å overlate verdens fattige til seg selv og sine knappe ressurser stilt overfor trusselen klimaendringene utgjør.

Kilde: Erkebiskop Desmond Tutu

Klimarelaterte katastrofer krever mange menneskeliv hvert år, mange tvinges til å flytte og store materielle verdier går tapt. Med klimaendringene kan vi forvente at hyppigheten og intensiteten av ekstremvær som tørke og flom vil øke i de fleste regioner. En milliard mennesker, som i dag bor i urbane slumområder, i skredutsatte skråninger eller på flomutsatte elvebredder er svært sårbare for tap av liv og eiendom.

Kilde: Hannah McNeish/IRIN

Miljø- og klimaendringer vil også påvirke utbredelsen av nye sykdommer og vil stille helsevesenet i utviklingsland overfor nye utfordringer. Klimasensitive sykdommer inkluderer en rekke insektsbårne sykdommer som malaria og denguefeber og vannbårne sykdommer som diaré og kolera. Klimaendringene påvirker nedbørsmengde, temperatur og tilgang til vann for jordbruket i sårbare områder. Land i Afrika, Latin-Amerika og Asia vil kunne oppleve en nedgang i jordbruksproduksjonen, som igjen kan bidra til høyere matvarepriser og mer sult og underernæring.

Mange rike land investerer tungt i utvikling av infrastruktur som beskyttelse mot klimaendringene. Den offentlige klimadebatten i industrialiserte land legger stor vekt på trusselen om økte utslipp fra utviklingslandene. Den trusselen er reell. Men den må ikke overskygge det grunnleggende problemet: Verdens én milliard fattigste mennesker står for et samlet utslipp på mindre enn tre prosent. UNDP anslår at 98 prosent av dem som blir rammet av naturkatastrofer, bor i utviklingsland hvor myndighetene allerede opererer med trange budsjetter. Fattige husholdninger har alltid hatt mange strategier for å håndtere variasjoner i klima, men mange opplever at disse ikke lenger er tilstrekkelige. Mangel på forsikring, små inntekter og få materielle ressurser gjør at familier må kutte ned på måltider, redusere helseutgiftene og ta barn ut av skolen.

Klimatilpasning handler om både å forebygge og å håndtere de skadene klimaendringene fører til. Først og fremst er dette behandlingen av symptomene til et problem som bare kan løses ved utslippsreduksjon. Men uten en internasjonal innsats for å bistå utviklingslandene i prosessen for å tilpasse seg klimaendringene i tillegg, vil den globale fattigdommen øke og utviklingen reverseres.

Derfor må det norske bidraget i kampen mot fattigdom omfatte dette. Det er også en god investering for å trygge resultatene av den øvrige norske bistanden, som går til mange klimautsatte land. Målet er å finne strategier som samtidig fremmer vekst. Utviklingslandene legger vekt på at tilpasning til klimaendringer er nødvendig for å møte de konsekvensene som skyldes klimagassutslippene som allerede har funnet sted. De forventer støtte til klimatilpasningsarbeidet og legger vekt på at de selv ikke er skyld i katastrofene de opplever, og at rike land må betale for de globale konsekvensene av sin velstandsutvikling.

Klimatilpasning som begrep forstås ulikt. Norge baserer seg på definisjonen som brukes av FNs klimapanel, supplert med en presisering fra OECDs utviklingskomité:

«Tilpasninger/justeringer i biofysiske eller sosiale systemer som følge av faktiske eller forventede klimaendringer eller klimaeffekter for å redusere skade eller dra nytte av muligheter. Klimatilpasset bistand skal ta sikte på å opprettholde eller øke tilpasningsevne og motstandsdyktighet.»

5.1 Robuste samfunn krever planlegging

Det er behov for bedre kunnskap om klimaendringer, tilpasning, forebygging av naturkatastrofer og effekter av tiltak. Mer forskning må til for å styrke kunnskapsgrunnlaget. FNs klimapanel og instituttene tilknyttet det internasjonale forskningsnettverket for landbruksforskning (CGIAR) er viktige institusjoner. Norge støtter også Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) i å bygge opp et globalt rammeverk for klimatjenester. Når dette er ferdigstilt, vil det være et viktig verktøy i tilpasningsarbeidet og kan levere tjenester som vær- og klimadata over hele verden. Med slik kunnskap vil man kunne sende ut tidligere varsler om naturkatastrofer og ekstremvær. Samtidig trenger alle land et solid utdanningssystem og gode forskningsmiljøer, både for selv å kunne finne løsninger på sine utfordringer og for å være i stand til å ta i bruk relevante forskningsresultater, behandlingsmetoder og avansert teknologi utviklet av andre.

Kilde: Ken Opprann

For å formidle informasjonen er det nødvendig med en fri og uavhengig presse. Mediene bidrar til å holde myndighetene ansvarlige for å forberede befolkningen på naturkatastrofer.

Tilpasning handler også om areal- og samfunnsplanlegging i bred forstand. God arealplanlegging med sikte på bærekraftig bruk av et samfunns samlede naturressurser vil bidra til vekst og utvikling, men også til å styrke et samfunns evne til å møte klimaendringene.

Støtte til klimatilpasning på landnivå må baseres på nasjonale sårbarhetsanalyser. Et lands sårbarhet avhenger både av klimatiske forhold og av geografiske, institusjonelle, sosiale og samfunnsøkonomiske forhold. Mange av disse faktorene varierer sterkt også på lokalt nivå. Regelverk om konsekvensutredninger og prosesser for å avveie hensyn i planlegging kan sikre relevante vurderinger av hva som vinnes og hva som tapes ved utbygginger som berører våtmarker, skog eller landbruksjord, eller ved gjennomføring av prosjekter med store klimagassutslipp.

Mange av de fattigste landene er nå i ferd med å utarbeide nasjonale handlingsprogram for tilpasning under FNs klimakonvensjon, såkalte NAPAer, som identifiserer hvilke behov landet har for å tilpasse seg klimaendringene. Gjennom den globale miljøfasiliteten (GEF) støtter Norge de prioriterte tiltakene under handlingsplanene gjennom sitt fond for de minst utviklede landene.

Kvinners deltakelse og innflytelse i planlegging og beslutning av de nasjonale strategiene er en forutsetning for et vellykket tilpasningsarbeid. I St. meld. nr. 11 (2007 – 2008) På like vilkår, kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken legger Norge vekt på kvinners rolle som en nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen. Kvinners tradisjonelle ansvar innen jordbruk, vann og brensel gir dem en særegen kunnskap om naturressurser, matsikkerhet og tilpasningstiltak. De har god oversikt over formelle og uformelle strukturer i lokalsamfunnet og vet hvilke personer og familier som er mest sårbare. I arbeidet med å redusere sårbarhet og forebygge effekter av klimaendringer er slik kunnskap nødvendig.

Utfordringer som følge av lokale miljøødeleggelser og globale klimaendringer rammer barn og unges utviklingsmuligheter særlig hardt. Lokal infrastruktur og tilgang til sosiale tjenester vil ofte svekkes eller ødelegges i møte med naturkatastrofer. Gjenoppbygging kan ta lang tid. Slik mister den oppvoksende generasjonen tilgang til helsetjenester og skolegang.

God utdanning og robuste helsesystemer er noen av de viktigste investeringene vi kan gjøre for å bidra til utvikling og fattigdomsreduksjon. Ingen land har hatt rask og varig vekst uten at de samtidig har hatt et høyt nivå på offentlige investeringer i å utdanne sine innbyggere og slik forbedre sin menneskelige kapital.

Barn og unge som har interesse for og kunnskap om miljø og utvikling, kan være aktører for sosial endring i retning av en mer klimavennlig samfunnsutvikling. De kan bidra til mobilisering av folkelig opinion og internasjonalt press for endringer i miljøpolitikk. Skolen er den viktigste kanalen for en nasjon til å nå barn med informasjon og kunnskap. Bedre utdanningsmuligheter for barn som lever i klimasårbare land er derfor ikke kun et spørsmål om å møte grunnleggende rettigheter. Økning i antall barn som fullfører utdanning, og økt fokus på oppbygging av kapasitet for høyere utdanning og forskning er investeringer som også bidrar til landets økonomiske utvikling og tilpasningsevne.

Kilde: Redd Barna

Innen 2030 vil en større del av befolkningen i utviklingslandene bo i byer enn på landsbygda, ifølge FNs program for menneskelig bosetning (UN Habitat). Klimaendringene påvirker de globale urbaniseringstrendene. Landområder og dyrkbar mark endrer kvalitet, menneskenes livsvilkår endres, og nytt levebrød søkes i urbane strøk. I byene går også andre miljøutfordringer, som luftforurensing, dårlig vannkvalitet og mangel på avfallshåndtering ut over innbyggernes helse og livskvalitet.

Mange av de store byene i utviklingsland, som Rio de Janeiro, Dakar og Dhaka, ligger nær kysten og er særlig sårbare for klimaendringer i form av ekstremvær og økt havnivå. Beregninger fra Verdensbanken viser at fattigdommen på landsbygda synker raskere enn i byene, og urban fattigdom blir et økende problem. Men byer er også naturlige sentra for innovasjon og læring. Utdanningsnivået er generelt høyere i byer enn på landsbygda, og det er lettere å nå ut med informasjon. God byplanlegging gir nødvendig åpning for å ta hensyn til behovet for klimatilpasning.

Kilde: UN Photo/Kibae Park

Arealplanlegging er krevende. Det forutsetter at en utvikler byer og tettsteder innenfor rammen av en global, bærekraftig utvikling og samtidig planlegger for klimaforebygging og -tilpasning. Regjeringen støtter derfor utvikling av standarder og normer for strategisk planlegging. De lokale myndigheters kapasitet og kompetanse til å planlegge og treffe gode valg er aller viktigst. God arealplanlegging handler om mer enn gode regler. Det handler om kapasitet og mulighet til å treffe de riktige avgjørelsene om bruk av et samfunns totale ressurser i et langsiktig og bærekraftig perspektiv. Gjort riktig kan dette bidra til matsikkerhet samtidig som byene blir motorer for grønn vekst.

Byer dekker kun tre prosent av jordens overflate ifølge UN-Habitat, men står ifølge IEA for om lag 70 prosent av energiforbruket. Bedre planlagte byer vil kunne kombinere ressurseffektivitet med bedre sosiale og økonomiske muligheter for befolkningen. Strategisk byplanlegging gir en rekke muligheter for å fremme grønn politikk, blant annet gjennom utslippsgjerrige transportsystemer, energieffektive boliger, bedre avfallshåndtering og infrastrukturutvikling og bedre vann- og sanitær tjenester.

Et lands evne til samfunnsplanlegging henger sammen med utviklingsnivå og styresett. Velfungerende samfunnsinstitusjoner må ligge til grunn. Slik sett er all god utvikling og all god bistand med på å bygge robuste samfunn som reduserer sårbarheten og styrker tilpasningsevnen overfor alle typer påvirkning, det være seg finanskrise, politisk ustabilitet, klimaendringer eller miljøforringelser. Det norske bidraget til klimatilpasningsarbeidet må derfor ses som en integrert del av øvrig norsk bistand og utviklingspolitikk. Likevel ønsker regjeringen å synliggjøre vektleggingen av klimatilpasning ved å ha en særskilt styrking av bistanden til sektorer som er spesielt utsatt, først og fremst matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer.

5.2 Matsikkerhet under nye vilkår

FNs tusenårsmål nr. 1 handler om å utrydde ekstrem fattigdom og sult. Sult hindrer utvikling og er i strid med menneskerettighetene. Underernæring er i dag underliggende årsak til en tredjedel av alle dødsfall blant barn under fem år. Underernæring bidrar også til svekket kognitiv utvikling og læringsevne og økt sårbarhet for sykdom. Ved utgangen av 2009 anslo FN at det var over én milliard sultrammede i verden. Dette er uakseptabelt i en verden som produserer nok mat til alle.

Matkrisen er sammensatt, strukturell og langvarig. I forbindelse med de ekstraordinært høye matprisene i 2008 nedsatte FNs generalsekretær et høynivåpanel som har avlevert et oppdatert rammeverk for håndtering av matkrisen. Med dette rammeverket som utgangspunkt jobbes det både kortsiktig og langsiktig med fire hovedpilarer: 1) produksjon, 2) tilgang, 3) for-bruk og 4) stabilitet.

Jeg ville si at en fri presse og en aktiv politisk opposisjon er det beste varslingssystemet et land truet av hungersnød kan ha.

Amartya Sen, nobelprisvinner i økonomi

Kilde: Ken Opprann

Tall fra FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO) viser at det har vært en betydelig nedgang i omfanget av sult og underernæring de siste 40 årene, fra 33 til 18 prosent. Nå har denne trenden stoppet opp, som følge av høye matpriser og ringvirkninger av den globale finanskrisen. De ustabile matprisene skyldes flere faktorer, blant annet feilslåtte avlinger, høye oljepriser, at landbruksarealer i økende grad brukes til andre formål enn matproduksjon, spekulasjon og økt etterspørsel etter kjøtt og andre ressurskrevende matvarer i takt med befolkningsvekst og økt levestandard i framvoksende økonomier. De store matproduserende landene innførte dessuten eksportrestriksjoner, og matvareprisene i mange av de fattigste landene ble mer enn fordoblet. Dette førte til kraftig forverring av den globale matpriskrisen.

Det er indikasjoner på at matprisene vil forbli høye og utstabile i tiden framover. Fattige mennesker bruker en svært stor andel av sin inntekt på mat og er derfor ekstra sårbare ved prishopp. Stor variabilitet skaper ytterligere usikkerhet. Dette har allerede bidratt til sosial uro og opptøyer i mange land.

Kilde: FAO

Det kan synes som et paradoks at majoriteten av de sultrammede bor på landsbygda i utviklingslandene, der de fleste lever av jorda. Mange småbønder har imidlertid ikke midler til å produsere nok til eget hushold og er avhengige av å kjøpe mat. Markedshindre og høye priser på innsatsfaktorer som følge av blant annet høye oljepriser hindrer dem i å øke produksjonen med sikte på økt fortjeneste. Når forbrukerne i fattige land ikke har tilstrekkelig kjøpekraft, kan de heller ikke kjøpe nok mat. Sultproblematikken er derfor dypest sett et fattigdoms- og fordelingsproblem.

Matsikkerhet eksisterer når alle mennesker til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat for et fullgodt kosthold som møter deres ernæringsmessige behov og preferanser, og som danner grunnlag for et aktivt liv med god helse. Retten til mat er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. De frivillige retningslinjene for retten til mat ble vedtatt av FAOs råd i 2004. Retten til mat tilsier at den enkelte stat må sikre innbyggernes rett til mat og den enkeltes rett til å fø seg selv. Det handler om å forbedre sosiale ordninger, øke sysselsetting og å skape økonomisk utvikling, men forutsetter også en fortsatt produksjonsøkning i landbruks- og fiskerisektoren.

Global matproduksjon har økt i takt med befolkningsveksten de siste tiårene, som følge av bedret teknologi, økt bruk av vanning og at nye arealer er tatt i bruk. Ifølge FAO må imidlertid jordbruksproduksjonen de neste 40 årene økes med 70 prosent for å møte den økende etterspørselen etter mat, dyrefôr og fiber til klesproduksjon. I samme periode kan den globale oppvarmingen føre til en nedgang i utviklingslandenes jordbruksproduksjon med mellom 9 og 21 prosent. Et mer effektivt landbruk må derfor være mer produktivt, bærekraftig og bedre tilpasset klimaendringer.

Fattigdomsbekjempelse og utvikling i landbrukssektoren er avhengig av at kvinners vilkår for deltakelse bedres. Kvinner står for mellom 60 og 80 prosent av matproduksjonen i utviklingsland og utgjør ifølge FAO flertallet av småbønder. Til tross for deres nøkkelrolle i matproduksjonen er det ofte kjønnsbaserte forskjeller i tilgang til naturressurser som jord og vann, teknologi, innsatsfaktorer og til kanaler for handel med varene. Dette hindrer kvinners muligheter for å sikre egen og husholdningens tilgang til mat og hindrer deres deltakelse i viktige beslutningsprosesser. For noen land kan omlegging til et mer eksportrettet landbruk ha potensial til å endre tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Økt sysselsetting av kvinner i formell sektor kan bidra til at kvinner får høyere status i samfunnet. Satsing på matsikkerhet må ses i sammenheng med satsing på ernæring og helse, og særlig kvinners og barns helse. Eksempelvis er morsmelk en uvurderlig ressurs for de minste barna. Det må derfor arbeides for å fremme og beskytte amming, blant annet mot kommersielle interesser.

Norge legger vekt på at alle strategier som tar sikte på å forbedre matsikkerheten, må være langsiktige og bygge på nasjonale prioriteringer. Det er viktig både å støtte landbruksinstitusjonene og å styrke arbeidet med veibygging, elektrisitetsutbygging, irrigasjon, vannressursforvaltning og landbruksforskning. Utviklingslandene må få muligheten til å oppskalere produksjonen for å dekke et voksende marked nasjonalt og internasjonalt, og få bedre tilgang til det internasjonale handelssystemet. Her er både produksjonskapasitet, markeds- og forhandlingskompetanse sentrale elementer.

Klimatilpasset landbruk

Klimaendringene utgjør en stadig økende trussel mot matsikkerhet i flere regioner i verden. Høyere gjennomsnittstemperaturer og ekstremvær med flom, oversvømmelser og tørke, i tillegg til økt forekomst av dyre- og plantesykdommer, truer matproduksjonen. Særlig rammes de områdene der matsikkerheten allerede er utsatt, og der befolkningen er dårligst rustet til å tilpasse seg.

Med en økende knapphet på naturressurser blir produksjonsmetoder som bedrer utnytting av vann, jord og bevaring av naturmangfold og økosystemer viktig. Slike produksjonsmetoder har også et vesentlig potensial for reduserte klimagassutslipp per produsert enhet, som en del av en lavutslippsstrategi.

Kilde: Ken Opprann

Eiendomsstrukturen for jord på landsbygda varierer like mye blant utviklingsland som ellers i verden. I mange afrikanske land er det staten som eier jorda, mens småbøndene ofte kun har bruksrett til den. Denne retten er sjelden nedfelt i skriftlig form og er derfor vanskelig å hevde når jorda eventuelt skal omdisponeres for eksempel ved store landinvesteringer.

Også i matproduksjonen kan det oppstå interessemotsetninger mellom miljø og utvikling. Behov for jordbruksareal er en viktig drivkraft bak avskoging. I arbeidet med å bevare skogområder må det derfor legges vekt på bedret matsikkerhet og bedret produktivitet i landbruket. Bedre dyrkings-, og vannressursforvaltningsmetoder vil bidra til å bygge mer robuste lokalsamfunn og minske sårbarheten mot klimaendringer. I mange av de fattigste landene vil disse være sentrale sektorer for å fremme en grønnere økonomi. En slik styrking av landbrukssektoren i utviklingsland vil kreve mer innovasjon og nye former for partnerskap. Mer aktivt samarbeid med næringslivet vil derfor være en viktig del av satsingen.

Mange områder i verden kan nå vise til gode erfaringer med et mer klimatilpasset, eller klimarobust, jordbruk. Ideen bak er å utnytte landbruksressursene bedre, gjennom integrert forvaltning av tilgjengelige arealer, vann og biologiske ressurser, mindre ødeleggende pløying, direkte såing og vekstskifte. Ifølge FAO er en klimarobust omlegging av landbruket grunnleggende dersom verden skal klare å møte den globale etterspørselen etter mat. På kort sikt vil en slik omlegging kunne skape økt forutsigbarhet og inntjeningsmuligheter for den enkelte husholdning.

Genressurser

Den genetiske variasjonen innenfor de matvekstene som fins i dag, er landbrukets livsforsikring mot insektangrep, plantesykdommer og andre endringer i vekstbetingelsene. På samme måte som mennesker har ulik toleranse overfor forskjellige sykdommer, er også kulturplanter varierende genetisk utrustet til å kunne tilpasse seg omgivelsene. Om man bare baserer seg på genetisk ensartede planter, er avlingene svært sårbare.

Matsikkerhet og et styrket landbruk må ses i sammenheng med bevaring av naturmangfold og bevaring og bruk av genetiske ressurser. Den økte faren for ekstreme temperaturer og endringer i vannforsyning som følge av klimaendring vil få konsekvenser for mye av plantematerialet som utgjør selve livsgrunnlaget for landbruket. Flere dager med ekstremvarme i vekstsesongen vil bety at mange av plantene som dyrkes i dag ikke vil kunne klare seg.

Det trengs sterkere innsats for å sikre bevaring av genetisk mangfold av matplanter og deres ville slektninger som finnes i naturen, på bondens åkre og i genbanker. Bærekraftig bruk av dette materialet gjennom planteforedling i samarbeid med bønder vil være nødvendig for å sikre at disse har tilgang til lokalt tilpassede såvarer. Det må lønne seg økonomisk for bonden å foredle og ta vare på det genetiske mangfoldet på egen jord. Av den grunn blir det viktig å bidra til etablering av økonomiske mekanismer for betaling av økosystemtjenester. Dersom såvarene ikke blir tilpasset lokale dyrkingsforhold, kan resultatet bli sviktende avlinger. Her vil en kombinasjon av bevarings- og utviklingstiltak være viktig. Bøndene må sikres økonomisk utbytte av bevaring og foredlingstiltak på egen jord (in situ-tiltak) samtidig som store og små genbanker (ex situ bevaring) vil være viktige sikringsmekanismer.

I et utviklingsperspektiv er det avgjørende å sikre bøndenes rettigheter til å kunne ta vare på, bruke, bytte og selge såfrø. Bønder har foredlet kulturplanter fra plantematerialer av egen avling og byttet såvarer gjennom årtusener. På 1900-tallet ble krysningsavl og andre metoder som utnytter et stor tilfang av genmateriale tatt i bruk i planteforedlingen. En moderne rissort kan inneholde genetisk materiale fra flere titalls land. Matsikkerhet og økt landbruksproduksjon for utviklingslandene er avhengig av internasjonalt samarbeid som sikrer tilgang på og utveksling av genetisk materiale. FAOs kommisjon for genetiske ressurser, der Norge er medlem, forskningsnettverket CGIAR, genbanksfondet (Global Crop Diversity Trust) og det globale frøhvelvet på Svalbard er viktige støttende elementer i den internasjonale arkitekturen på området. Tilgang til genetisk materiale fra viktige matvekster for planteforedling og rettferdig fordeling av godene fra bruken av dette materialet ivaretas særlig gjennom den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk.

Genmodifiserte sorter (GMO) utvikles først og fremst av internasjonale bioteknologiselskaper, som gjennom sine teknologi- og produktpatenter har stor makt over matvarekjeden. Sortene de utvikler, er særlig myntet på områder der det er mulig å drive et industrialisert landbruk, og er patenterte slik at bøndene ikke har lov til å bruke frø fra egen avling til neste års planting vederlagsfritt. Det vil derfor være viktig å innta en føre var-holdning til GMO, også i utviklingspolitikken, for å bidra til en realistisk og bærekraftig landbruksutvikling for fattige småbønder.

Vannsikkerhet

Norge har lenge støttet kravet om å gjøre tilgang til rent og trygt drikkevann og gode sanitære forhold til en menneskerett. I 2010 vedtok Generalforsamlingen i FN en resolusjon som anerkjenner denne retten, samme år ble resolusjonen gjort juridisk bindende av menneskerettighetsrådet.

Klimaendringene er med på å gjøre tilgangen til vann enda mer usikker og uforutsigbar. For landbruket i utviklingsland vil det kunne føre til en nedgang i produksjon og matsikkerhet, dersom man ikke sørger for tilstrekkelig tilpasning.

Styrking av vannressursforvaltning og bedre systemer for fordeling av vann vil derfor være helt sentrale bidrag til å redusere sårbarheten overfor klimaendringer. Både landbruket og folkehelsen i utviklingsland er avhengige av slike økte investeringer i infrastruktur for irrigasjon, drikkevann og annen bruk av vann.

Norge har gjennom en rekke år deltatt aktivt i arbeidet med å legge til rette for styrket samarbeid om grenseoverskridende vassdrag. Dette gjøres i stor grad gjennom multilaterale organisasjoner og flergiversamarbeid. Eksempler på dette er Nilen, Zambezi og vassdrag rundt Himalaya. Norge vil fortsatt bidra i slike prosesser og særlig fokusere på at klimadimensjonen ivaretas med vekt på integrert vannressursforvaltning av innsjøer, vassdrag, våtmarker og grunnvann.

5.3 Forebygging av naturkatastrofer

Flommen i Pakistan i 2010 krevde mange menneskeliv og førte til store materielle ødeleggelser. I et endret klima kan vi forvente flere slike hendelser.

Klimaforandringene vil bidra til å øke frekvensen og alvorlighetsgraden av naturkatastrofer som tørke, flom og stormer. De menneskelige lidelsene er i seg selv det viktigste argumentet for å satse sterkere på forebygging, men også det økonomiske argumentet veier tyngre etter som antallet store katastrofer øker. De siste 30 årene er de materielle skadene som følge av naturkatastrofer beregnet til 13,5 milliarder kroner. Forebygging koster mindre enn å håndtere katastrofene etter at de har inntruffet.

Ifølge Verdensbanken brukte giversamfunnet totalt 20 prosent av humanitær bistand til katastroferespons i perioden 2000–2008. I 2008 gikk kun 0,7 prosent av dette til forebygging.

I St. meld. nr. 9 (2007 – 2008) Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer er det gitt føringer for innsatsen for forebygging av naturkatastrofer som følge av klimaendringer og miljøforringelse.

Katastrofeforebygging er en hjørnestein i regjeringens arbeid med klimatilpasning. Det omfatter målrettede tiltak for å styrke sårbare menneskers, lokalsamfunns og staters evne til å motstå kriser og katastrofer. Det er viktig å opprettholde og restaurere økosystemers funksjon som buffere mot naturkatastrofer. Katastrofeforebygging handler i stor grad om utviklingstiltak. Norge ønsker bedre koordinering mellom det humanitære og det langsiktige utviklingssamarbeidet.

Kilde: UN Photo/ Evan Schneider

Oppbygging av kunnskap om effekter av forringelse av økosystemer og klimadata for varslings- og forebyggingsformål er viktige bidrag i arbeidet.

Sosiale normer må tas i betrakning i forebyggingsarbeidet. For eksempel er kvinners bevegelsesfrihet begrenset i mange land, og kvinner og barn oppholder seg i dårlig konstruerte hus i større grad enn menn. Hele 70-80 prosent av alle dødsfall under tsunamien i Sør-Asia 2004 var kvinner.

Framtidas migrasjonsbilde vil være preget av naturkatastrofene. Klimapanelet anslår at antallet klimafordrevne kan nå 150 millioner i 2050 dersom dagens trend fortsetter. Frivillig migrasjon kan være en form for tilpasningsstrategi, men klimaforandringer fører til at folk må flytte for å finne dyrkbare områder eller annet arbeid. Flere mennesker bosetter seg i byer i katastrofeutsatte områder. I 2000 bodde om lag 680 millioner mennesker i utsatte områder. I 2050 er dette tallet beregnet til 1,5 milliarder. Når katastrofen inntreffer, rammes flere mennesker. Naturens egne vern mot naturkatastrofer, som mangrover, skog og naturlig elveleier, er ofte ødelagte for å gjøre plass til en økende befolkning.

Når katastrofen rammer, er det lokalbefolkningen som redder liv. Det er naboen, de lokale hjelpeorganisasjonene og sivilforsvaret som får mennesker ut av sammenraste hus og gir førstehjelp. Ofte har ikke disse nødvendig kunnskap og utstyr. Gjennom støtte til det sivile samfunnet styrkes de lokale kreftene.

Etter et initiativ fra Norge og FNs organisasjon for forebygging av naturkatastrofer lanserer FNs klimapanel i 2011 en spesialrapport om katastrofer og ekstremvær. Rapporten vil bidra til bedre kunnskap og forståelse av viktige sammenhenger. Den vil gi oss et bedre grunnlag for arbeidet med å forebygge og begrense humanitære katastrofer og forhindre at mennesker drives vekk.

5.4 Miljø- og klimasikring i utviklingssamarbeidet

Hensynet til miljø og sårbarhet for klimaendringer skal ivaretas i norsk bistand. Dette innebærer at mottakere av norsk bistand skal identifisere eventuelle negative virkninger som tiltaket kan ha og bidra til å avverge disse. Miljø- og klimakomponenter skal søkes integrert i tiltak eller tas med som en tilleggskomponent. Slike vurderinger er en viktig del av arbeidet med faglig kvalitetssikring. Det bidrar til både å styrke kvaliteten på norsk utviklingssamarbeid og å redusere risiko.

Erfaringer fra gjennomganger viser at det er mulig å styrke og inkludere klima og miljø i pågående programmer og prosjekter. Innenfor de fleste er det mulig å legge inn tydelige klima- og miljørelevante komponenter. I praksis kan et og samme tiltak bidra til både miljøforbedring, klimatilpasning, katastrofeforebygging og reduksjon av utslipp.

Formålet med gjennomgangene er i første rekke å bidra til heving av kvaliteten på eksisterende porteføljer. For eksempel vil ambassadene ha ulike behov for rådgivning, avhengig av kompetansen de rår over og sammensetning av porteføljen. Det er en forutsetning at gjennomgangene bidrar med rådgivning direkte rettet inn i prosjektsyklusen, det vil si at de råd som gis, må være mest mulig konkrete og praktiske.

Samlet vil disse tiltakene sette utenriksforvaltningen bedre i stand til å ha dialog med samarbeidspartnere, både land og organisasjoner, om hvordan miljø, klimatilpasning og tiltak for å redusere utslipp kan inkluderes i landenes utviklingsstrategier og -planer. Norge vil også gjennom sin deltakelse i styrende organer være en pådriver for at multilaterale organisasjoner inkluderer miljø- og klimahensyn i sin virksomhet. Dette bør i størst mulig grad bygge på organisasjonenes egne verktøy, men samarbeid for eksempel gjennom OECD-DAC kan gi nyttige bidrag.

Regjeringen vil:

• støtte integrering av klimatilpasning i samarbeidslands utviklingsstrategier

• vektlegge forskning som et sentralt element i arbeidet med klimatilpasning

• legge særlig vekt på kvinners rolle som nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen

• øke støtten til matsikkerhet og utvikling av landbruk i utviklingsland, herunder støtten til klimatilpasset landbruk i Afrika både regionalt og nasjonalt, med særlig fokus på kvinnelige produsenter

• trekke på erfaringer fra klima- og skogprosjektet for å øke bevisstheten rundt bærekraftig forvaltning av skog i en klimatilpasningssammenheng

• bidra til at forebygging av naturkatastrofer blir tillagt større vekt internasjonalt og arbeide for å fremme forståelsen av at naturen er førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer

• videreføre samarbeidet med de fem pilotlandene for forebygging: Kina, Cuba, Bangladesh, Vietnam og Uganda

• arbeide for at samarbeidsland inkluderer barn og unge som målgruppe og aktører i sine nasjonale tilpasningsplaner og sikre deres rettigheter i strategier for katastrofeforebygging

• arbeide for økt internasjonal støtte til utdanning knyttet til klimatilpasning og katastrofeforebygging

• tydeliggjøre koblingen mellom klimaendringer, miljø og helse, knyttet til blant annet satsingen på bedre barne- og mødrehelse (tusenårsmål 4 og 5)

• arbeide for økt kunnskap om utfordringene store klimautsatte byer står overfor, med en målsetting om å redusere sårbarhet

• utføre miljø- og klimagjennomganger av de største bistandstiltakene, både bilateralt og multilateralt

• videreføre arbeidet med forvaltning av grensekryssende vassdrag i det sørlige Afrika, i Nilen-regionen, Midt-Østen og Himalaya