6 Veien videre
6.1 Videreutvikling av strategier for grønnere utvikling
Grønn utvikling, grønn vekst og grønn økonomi er begreper som brukes stadig oftere internasjonalt. Det foreligger ingen klare eller omforente definisjoner, men alle tre begrepene peker mot strategier for økonomisk politikk og utvikling som i større grad tar hensyn til klimaendringene og naturens bæreevne enn de som har vært rådende til nå.
Begrepene er ventet å stå sentralt under den store FN-konferansen om bærekraftig utvikling i 2012. Norge vil der og i andre relevante internasjonale sammenhenger arbeide for:
at hensynet til naturens bæreevne innarbeides i strategier for økonomisk politikk og utvikling
en forståelse om at grønnere utvikling krever ulike sett med virkemidler for land i ulike omstendigheter og utviklingsstadier. Fleksibilitet og nytenkning bør stå sentralt
at det for utviklingsland legges spesiell vekt på å finne fram til virkemidler som kombinerer målene om fattigdomsreduksjon og en grønnere økonomisk utvikling
å skaffe til veie kunnskap og synliggjøre de økonomiske gevinstene ved en bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget
at internasjonalt samarbeid bidrar til å gjøre grønne utviklingsvalg mer konkrete og attraktive. Grønne strategier må være utviklingsfremmende, ikke utviklingshemmende. Frykten for at kravet om en grønnere utvikling globalt vil skape nye handelsrestriksjoner for utviklingsland eller nye betingelser for bistand, må ikke gis grobunn
at man får en sterkere integrasjon mellom strategier for å nå tusenårsmålene og globale klima- og miljømål, og at det på sikt utvikles flere og mer konkrete mål i skjæringsfeltet mellom miljø og utvikling, for eksempel for grønnere økonomi, mot energifattigdom, for klimatilpasning og forebygging av humanitære katastrofer
6.2 Den globale utviklingsagendaen etter 2015
Arbeidet for mindre fattigdom, bedre global helse, universell skoletilgang og bedre miljø går framover. Dette styrker enkeltmenneskers så vel som samfunns og nasjoners muligheter til å møte utfordringer som klimaendringer bringer med seg. I så måte er det globale samfunn bedre rustet enn noensinne til å løse globale problemer på en fredelig og rettferdig måte.
Tusenårsmålene kan nås innen 2015. Dette forutsetter ekstra innsats fra utviklingslandene selv og fra giverland, slik det ble enighet om i FNs toppmøte om tusenårsmålene i 2010. Norge er med sitt høye bistandsnivå i front i internasjonal sammenheng i kampen for fattigdomsbekjempelse og for å nå tusenårsmålene.
Regjeringen har tatt et særlig ansvar for å bidra til tusenårsmål 4 og 5 om redusert barne- og mødredødelighet, og for mål 3 om likestilling mellom kjønnene. Norge gir høy prioritet til tusenårsmål 2 om utdanning for alle, med spesiell vekt på jenter og barn bosatt i konflikt- og katastrofeområder. Regjeringen har også ytt viktige bidrag til tusenårsmål 7 om miljø.
Likevel vil ikke en måloppnåelse i 2015 tilsi at vi kan avslutte arbeidet med å bekjempe fattigdom og urettferdighet i verden. Tusenårsmål 1 sier bare at vi skal halvere andelen av mennesker som lever i ekstrem fattigdom og sult. Når målet nås, står den andre halvparten igjen. Tusenårsmål 4 sier at barnedødeligheten skal reduseres med to tredeler, men den siste tredelen er fortsatt uakseptabelt mange. Tilsvarende er ambisjonen i tusenårsmål 5 bare å redusere mødredødeligheten med tre fjerdedeler.
Samtidig vet vi at det blir langt mer krevende å nå de siste gruppene av ekstremt fattige enn de gruppene som skal nås innen 2015. Dette er mennesker som lever i områder med voldelige konflikter, mennesker som er gjenstand for omfattende diskriminering og utestengning fra samfunnet og ikke minst er svært sårbare for klimaendringene. Vi vet også at omfattende klimaendringer kan bidra til å reversere utviklingen der målene allerede er nådd, antall fattige og særlig utsatte kan øke igjen etter 2015.
Uten å minske innsatsen for å nå tusenårsmålene innen 2015 må vi begynne planleggingen av den internasjonale omforente innsatsen etter 2015, «Post 2015 agendaen». Regjeringen mener det er viktig å ta med seg de positive erfaringene fra arbeidet med tusenårsmålene. En felles global agenda med forståelige og målbare mål har vist seg å være en vellykket strategi. Toppmøtet i 2015 må likevel ikke bli en arena der målene bare utvides og forlenges. En justert felles dagsorden må ta hensyn til de store globale endringene som har skjedd siden tusenårsskiftet.
For Norge, med vår vektlegging av sammenhengen mellom miljø- og utviklingsutfordringene, er det et viktig anliggende at den internasjonale innsatsen for å bekjempe fattigdom tar opp i seg og integrerer et tydelig miljøperspektiv og vektlegger behovet for universell tilgang til energi. Arbeidet med og resultatene fra de internasjonale forhandlingene om miljø, særlig innen temaene klima, naturmangfold og miljøgifter, må ses i sammenheng med den globale utviklingsagendaen. Utfordringene må løses under ett.
Agendaen må også reflektere andre viktige bakenforliggende årsaker til at målene om redusert fattigdom og barne- og mødredødelighet og økt skolegang og likestilling er vanskelige å nå. Regjeringens politikk for dette er beskrevet i St. meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital.
6.3 Konsekvenser av den geopolitiske endringen
Verden er i stadig endring. Endringer i verdensøkonomien, endringer i det globale energibehovet, og endrede maktforhold mellom nasjonalstater krever en kontinuerlig vurdering av om vår innsats er relevant og målrettet nok til å nå målene om fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling. Det er viktig å respondere på nye utviklingstrekk og kunne justere kursen underveis.
Et utviklingstrekk som stadig blir mer tydelig, er at flere nye land vil spille en stadig større rolle og være med å sette dagsorden for den globale miljø- og utviklingsagendaen. De framvoksende økonomiene med Kina i spissen er toneangivende for en bred gruppe utviklingsland i internasjonale prosesser. De har fått en helt annen tyngde i globale forhandlinger. En rekke fattigere utviklingsland sitter også med sterkere forhandlingskort. De har ressurser som er av uvurderlig verdi for hele kloden, som kan utgjøre grunnsteinene i de globale felles godene: kontroll over økosystemtjenester, som skogens lagring av karbon og naturmangfold. I tillegg har mange tilgang til dyrkbar jord som kan brukes til produksjon av mat og biobrensel, og de har tilgang til store fornybare energikilder. Både samlet og hver for seg er utviklingslandenes sterkeste forhandlingskort muligheten til å velge vekst- og utviklingsstrategier som kan forhindre de mest dramatiske klimaendringene.
Investeringer for grønnere utviklingsstrategier er kostbare og må på plass raskt. Som gruppe har utviklingslandene ingen mulighet til å klare disse investeringene selv. De er først og fremst avhengige av økte kommersielle investeringer fra privat kapital. Bistand kan også spille en viktig rolle som finansieringskilde, og som et virkemiddel for å utløse finansiering fra andre kilder. Tilgang til bistandsmidler har tradisjonelt blitt begrunnet med enten veldedighet, nestekjærlighet, solidaritet, menneskerettigheter eller oppgjør for historisk strukturell urettferdighet – som oftest en blanding av disse. Alle disse begrunnelsene er fortsatt gyldige. Ved å sitte med makten til å styrke de globale fellesgodene bringer utviklingslandene inn et nytt aspekt – en global fellesinteresse som er like avgjørende for fattige som for rike land. Dette forhandlingskortet har gitt utviklingslandene en styrket posisjon i multilaterale forhandlingsprosesser og en nøkkel til raskere utvikling.
De framvoksende økonomiene er toneangivende i valg av utviklingsstrategier. Hvis deres vekst foregår på en miljøvennlig måte, vil de være foregangsland for andre utviklingsland. De vil også kunne bidra med utvikling av ny, grønn teknologi som vi alle er avhengige av for å begrense våre globale klimagassutslipp.
Framskritt på miljøområdet i de framvoksende økonomiene er i seg selv av stor betydning for det globale miljøet. Det er derfor viktig at industrialiserte land, inkludert Norge, støtter opp under disse landenes kapasitet til å velge en grønnere utviklingsbane. Regjeringen ønsker å styrke det strategiske samarbeidet med disse landene som et ledd i innsatsen for en grønnere global utvikling.