Meld. St. 18 (2014-2015)

Konsentrasjon for kvalitet— Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren

Til innholdsfortegnelse

1 Samfunnsutvikling gir reformbehov

Samfunnet endrer seg grunnleggende og raskt, globalt, nasjonalt og lokalt. Nøkkelen til å møte endringene ligger i universitets- og høyskolesektoren. Dagens struktur er ikke tilpasset fremtiden. Derfor trenger Norge en strukturreform.

1.1 Verden er i endring

Verden er i kontinuerlig endring. Mange av utfordringene vi står overfor er globale, som klimaendringer, sikkerhet og beredskap, sykdommer og epidemier, migrasjon, fattigdom, tap av biologisk mangfold og sikker tilgang til energi, vann og mat. Endringene skjer i et omfang og tempo som påvirker alt fra velferdsstater og internasjonale finanssystemer til matsikkerhet og klodens økosystemer. Globalisering reduserer barrierene for internasjonal handel og kommunikasjon og åpner for samarbeid og konkurranse på tvers av landegrensene. Utviklingen gir økte muligheter, men også større sårbarhet.

Verdens befolkning har passert syv milliarder, og mange land i den rike delen av verden opplever en eldrebølge som vi aldri har sett tidligere. Mennesker flytter og flykter i stort antall. I 2013 var det anslått å være over 230 millioner migranter i verden1 og over 50 millioner på flukt fra krig og krise.2

Kombinasjonen av globalisering og teknologiutvikling endrer verdensøkonomien og arbeidsdelingen og fører til en polarisering. De som klarer å utnytte ny teknologi til å bli mer produktive blir vinnerne, mens taperne blir dem som erstattes av teknologien.3

Klimaet har endret seg allerede, ifølge FNs klimapanel.4 Det blir stadig varmere, is smelter, permafrost tiner, nedbørsmønstre endres, ekstremvær kommer hyppigere og havnivået stiger. Menneskelig aktivitet har ført til tap av biomangfold og forsuring av verdenshavene. Klimaendringene som er i gang kan kun begrenses, ikke unngås.

De globale utfordringene påvirker alle områder i samfunnet, også høyere utdanning og forskning. Høyere utdanning og forskning driver kunnskapsøkonomien og samfunnsutviklingen, og er noe både de etablerte og fremvoksende økonomiene satser tungt på. Kina har økt de offentlige bevilgningene til forskning betydelig de siste ti årene, og landet publiserer like mange vitenskapelige artikler som USA. India har mål om å øke rekrutteringen til høyere utdanning fra 20 til 30 prosent innen 2020. Når folkerike land som India setter seg slike mål, blir tallene store.

Aldri før har et større antall av verdens befolkning vært studenter. Det var rundt 200 millioner studenter i verden i 2012, hvorav omkring fire millioner var internasjonalt mobile studenter.5 Høyere utdanning har i økende grad blitt en global handelsvare. Pengesterke studenter velger utdanning internasjonalt, der universiteter konkurrerer om de beste studentene. I de siste årene har høyere utdanning også vokst frem som et internasjonalt gratisgode: Velrenommerte institusjoner, som Harvard, Stanford og Massachusetts Institute of Technology (MIT), gir fri tilgang til såkalte Massive Open Online Courses (MOOCs) og åpner dermed muligheter for millioner av mennesker verden over til å ta høyere utdanning. Utviklingen innebærer helt nye muligheter og konkurranseforhold innenfor forskning og høyere utdanning, noe som også vil få konsekvenser for Norge.

1.2 Utfordringer må møtes med kunnskap

Evnen til å utvikle og ta i bruk kunnskap er nøkkelen til å møte de store utfordringene som vi står overfor, og for å sikre fortsatt velferd og verdiskapning. Vi må forstå og tilpasse oss de endringene som skjer i verden. Større bærekraft i den økonomiske og sosiale utviklingen, og ivaretakelse av klodens klima og miljø, er blant fremtidens store utfordringer.

Norge, som alle land, må ha en kunnskapsbase som gjør det mulig for både offentlig og privat sektor å omstille seg. Omstilling er krevende, men vil samtidig innebære nye muligheter for vekst, nye arbeidsplasser og økonomisk utvikling gjennom innovasjon og investeringer i forskning og utdanning. Bedriftene som lykkes med omstilling og forblir livskraftige i et høykostland som Norge, kjennetegnes ved at de konkurrerer globalt, er kunnskapsbaserte og miljømessige robuste.6

Menneskelige ressurser utgjør rundt tre fjerdedeler av Norges nasjonalformue.7 Det er med andre ord befolkningens kompetanse vi først og fremst lever av, og som er den viktigste faktoren for økonomisk vekst og samfunnsutvikling. Vår konkurransekraft vil ligge i en arbeidsstyrke som har høy og relevant kompetanse, god omstillingsevne og evne til å delta i teknologiutviklingen.

Økt levealder setter velferdsstaten under press. Andelen personer i aldersgruppen 70 år eller mer vil ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) stige fra rundt elleve prosent av befolkningen i dag til 19 prosent i 2060. Det betyr at omtrent hver femte person i Norge i 2060 vil være 70 år eller mer.8 Utgiftene til pensjoner vil øke kraftig i årene fremover, og det samme vil etter hvert utgiftene til omsorg og helse. Utviklingen innebærer i tillegg et økende behov for helse- og omsorgstjenester, samtidig som andelen yrkesaktive som kan jobbe i helse- og omsorgssektoren, blir færre. Dette legger press på offentlige finanser og velferdstjenester.

Utfordringene må møtes gjennom internasjonalt samarbeid, forskning og kunnskapsutvikling der resultatene brukes globalt. Det trengs tverrfaglig kunnskap for å forstå problemene og konsekvensene, for å finne nye løsninger og for å ta i bruk løsningene i samfunnet. Eksempelvis er forskning på ny teknologi nødvendig for utvikling av bærekraftige energisystemer, mens kunnskap om økonomiske, juridiske og politiske drivkrefter og rammebetingelser er forutsetninger for formålstjenlig omstilling.

Regjeringen fører en offensiv kunnskapspolitikk og har kunnskap som et av sine viktigste områder. Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015–2024, som regjeringen la frem høsten 2014, er en overordnet plan for å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fremragende fagmiljøer. Denne meldingen er et viktig bidrag for å ruste universitetene og høyskolene til å ta sin del av arbeidet for å realisere ambisjonene i langtidsplanen.

Kunnskapssamfunnet handler om å legge et solid grunnlag for fremtidige generasjoner, og ikke bare bygge et samfunn som er godt akkurat nå.

1.3 Høyere utdanning og forskning av god kvalitet

Universiteter og høyskoler er avgjørende for å videreutvikle kunnskapssamfunnet og for å utdanne mennesker til ansvarlige verdensborgere. De er sentrale institusjoner i landets økonomiske, kulturelle, sosiale og regionale utvikling, og gjennom sin kritiske rolle også for demokratiet. De er avgjørende for at Norge skal kunne møte samfunnsutfordringene, sikre fortsatt velferd og verdiskapning, og de er premissleverandører for en kunnskapsbasert samfunnsdebatt.

Skal universiteter og høyskoler fylle denne rollen, må de sørge for utdanning og forskning av høy kvalitet, og et utstrakt samarbeid med samfunns- og næringsliv. Norge trenger dyktige forskere for å løse de globale problemene og for å svare på regionale behov. Ikke minst trenger vi dyktige forskere for å fange opp, videreutvikle og ta i bruk ny forskning fra de beste forskningsmiljøene internasjonalt og sørge for at norsk forskning, næringsliv og samfunnsliv får tilgang til ny kunnskap. For å lykkes med dette må forskerne samarbeide på tvers av forskjellige fagmiljøer og sektorer, nasjonalt og på tvers av landegrenser. Kraftfulle forskningsmiljøer er en forutsetning for at vi skal ha forskere som hevder seg på internasjonale konkurransearenaer.

Boks 1.1 Fremtidens studenter

Studentmassen er i endring. En større andel studenter er eldre og har forpliktelser ved siden av studiene. Det blir mer og mer vanlig å jobbe ved siden av studiene eller studere ved siden av jobben. Det økende mangfoldet i studentmassen medfører endrede krav til tilgjengelig utdanning.

Samtidig vil andelen av befolkningen i «typisk studiealder» stige og stabilisere seg omkring 2,5 prosent over dagens nivå i løpet av den kommende femtenårsperioden, noe som kan medføre økt press på høyere utdanningsinstitusjoner. Det er imidlertid store forskjeller i utviklingen mellom landsdeler. I Nord-Norge synker antallet i denne aldersgruppen til omtrent ti prosent lavere enn dagens nivå, mens i Oslo og Akershus stiger antallet med omkring ti prosent i samme periode. Den demografiske utviklingen skaper forskjellige forutsetninger for universiteter og høyskoler i ulike deler av landet. I innspillene til arbeidet med stortingsmeldingen er det flere av institusjonene som peker på at de har studier som har for få søkere, og at den demografiske utviklingen vil kunne gi betydelige rekrutteringsproblemer fremover.

Figur 1.1 Fremskriving av antall 20–24-åringer

Figur 1.1 Fremskriving av antall 20–24-åringer

Kilde: SSB

Studentene fortjener utdanning av høy kvalitet. De skal videreutvikle morgendagens Norge. Noen av dem er fremtidens forskere. Ingen av dem er tjent med middelmådig utdanning. Hvert år går tusenvis av kandidater fra universiteter og høyskoler ut i arbeidslivet. Norge trenger utdanning som fyller hele landets behov for kompetent arbeidskraft, og som gir den enkelte student god, grunnleggende kunnskap og kompetanse for et langt arbeidsliv og for å bli samfunnsnyttige og reflekterte borgere. I en omskiftelig og kompleks verden er det ikke nok at utdanningene forbereder studentene på et yrke. Høyere utdanning må forberede studenter på arbeidsoppgaver som ennå ikke finnes, teknologier som ennå ikke er oppfunnet og problemer vi ennå ikke vet vil oppstå. Studentene må derfor utvikle evne til kreativitet og problemløsning, kritisk tenkning og utøvelse av faglig skjønn. De må forstå komplekse sammenhenger, tilegne seg ny kunnskap og evne å arbeide på tvers av fagområder. Et mer flerkulturelt samfunn vil kreve nye løsninger og ny kompetanse. I brede og kompetente fagmiljøer kan studentene møte og stimuleres intellektuelt av undervisere og medstudenter som har ulike perspektiver og interesseområder.

Hvert år med høyere utdanning representerer en betydelig investering for studenten og for samfunnet. For studenten innebærer det et år på lånte midler fremfor arbeidsgivende inntekt. For samfunnet er det tapt arbeidskraft og tapte skatteinntekter. Like fullt er høyere utdanning en god investering, både for den enkelte og for samfunnet. Studentene selv og universiteter og høyskoler har ansvar for at tiden i høyere utdanning utnyttes best mulig. Produktivitetskommisjonen, som ble oppnevnt av regjeringen i februar 2014, peker på at det er rom for å utnytte tiden i høyere utdanning bedre.9

Vi kan ikke forutse det nøyaktige kompetansebehovet til arbeidsmarkedet i fremtiden. Nye muligheter for utplassering av arbeidsplasser til utlandet, slik som IKT-arbeidsplasser til India, og ny politikk som Barnehageforliket, kan på kort tid forandre arbeidsmarkedet. Fremskrivninger fra SSB viser et nokså stramt arbeidsmarked, samlet sett, med en arbeidsledighet på 108 000 personer i 2030.10

På enkelte områder vil det bli vanskeligere å fylle kompetansebehovene. Eldrebølgen fører til behov for helse- og omsorgstjenester utover det veksten i arbeidsstyrken vil kunne tilby. Det krever nye måter å organisere tjenestene på, nye kompetansebehov for tjenestene og dermed nye kompetansekrav til profesjonsutøverne. Behovet for lærere, som er særdeles viktige for å bygge fremtidens kunnskapssamfunn, vil også øke sterkt.11 Regjeringen har lansert Lærerløftet for å styrke utdanningen og satse på videreutdanning av lærere. Universitetene og høyskolene må gjennom forskning og utvikling bidra til en positiv, kunnskapsbasert videreutvikling av profesjonsfagene og praksisfeltet. De har et stort ansvar for å tilby attraktive, gode utdanninger og ta i bruk nye teknologier og organisasjonsformer for å sørge for at fremtidens behov for arbeidskraft blir dekket. Tett samarbeid med arbeids- og næringsliv er viktig også i denne sammenhengen.

For at universiteter og høyskoler skal kunne innfri forventningene, må de ha rammebetingelser som legger til rette for kvalitetsutvikling. Regjeringen gjennomfører en stor satsing på kunnskap for å styrke norsk konkurransekraft og ruste landet for fremtiden:

  • I Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015–2024 la regjeringen frem ambisjoner og retning for forsknings- og høyere utdanningspolitikken. Langtidsplanen har tre overordnede mål: Å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fremragende fagmiljøer. Gjennomføring av langtidsplanen fordrer at universiteter og høyskoler mobiliserer i sterkere grad enn dagens struktur legger til rette for. Stortinget behandlet langtidsplanen i februar, jf. Innst. 137 S (2014–2015).

  • Regjeringen har utviklet en Strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeid med EU, som fastsetter regjeringens ambisjonsnivå for den norske deltagelsen i Horisont 2020 og Det europeiske forskningsområdet (ERA). Regjeringen har også høye forventninger til universitetenes og høyskolenes deltagelse i EUs utdanningsprogram, Erasmus+.

  • Gjennom den nasjonale strategien Lærerløftet – på lag for kunnskapsskolen styrker regjeringen kompetansekravene til lærerne. Målet er faglig sterke lærere, en attraktiv lærerutdanning av høy kvalitet og flere karriereveier for lærere. Dette innebærer at regjeringen tar sikte på å innføre femårig masterutdanning for lærere fra 2017, høyere karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningene og en stor satsing på videreutdanning av lærere. Gjennom strategien ønsker også regjeringen å styrke skolen som lærende organisasjon.

  • I statsbudsjettet for 2015 har regjeringen startet gjennomføringen av langtidsplanen, herunder en tiårig satsing på utvikling av flere verdensledende fagmiljøer i Norge.

  • Regjeringen vil se på vilkårene for å utvikle gode fagmiljøer, bedre rekruttering, stillingsstruktur og karriereveier, fordi høyt kvalifisert personale er avgjørende for å utvikle fagmiljøer av høy kvalitet. Regjeringen innfører såkalte innstegsstillinger. Regjeringen foreslår også å endre reglene for ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, for å gi universitetene og høyskolene større mulighet til å planlegge sin faglige utvikling og heve den akademiske standarden. Forslaget ble sendt på høring 21. januar 2015.

  • Ekspertgruppen for finansiering har arbeidet med hvordan finansieringssystemet for universiteter og høyskoler kan innrettes bedre og mer målrettet. Gruppen leverte sin rapport 7. januar 2015. Regjeringen er i gang med oppfølgingen av arbeidet, jf. kapittel 5.

  • Regjeringen vil legge frem en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Meldingen vil ha som utgangspunkt en universitets- og høyskolesektor med større institusjoner og fagmiljøer.

1.4 Andre land konsoliderer ressursene

Den økonomiske situasjonen i Europa har resultert i store kutt i offentlige utgifter og dermed også i bevilgningene til universiteter og høyskoler i en del land. Flere land har vært nødt til å konsentrere ressursene og å modernisere og effektivisere universitets- og høyskolesektoren. I mange land ses universiteter og høyskoler i større grad enn tidligere som løsning og virkemiddel for å nå økonomiske målsetninger.

Bologna-prosessen, hvor 47 europeiske land deltar, er i stor grad drevet av en erkjennelse av at høyere utdanning og forskning er kritiske komponenter for å løse de samfunnsproblemene Europa står overfor. Bologna-prosessen har bidratt til å harmonisere europeisk høyere utdanning på en rekke områder, ikke gjennom en felles utdanningspolitikk, men ved at et mangfold av nasjonale utdanningssystemer i større grad spiller sammen.

Flere land har innført såkalte eksellenseinitiativer for å svare på samfunnets forventninger om at universitetene og høyskolene skal være med å styrke landenes posisjon i den globale økonomien og øke velferd og verdiskaping.12 Eksellensinitiativene innebærer større og mer langsiktige bevilgninger for å fremme internasjonal konkurranseevne.Dette innebærer den såkalte røde dronningens konkurranse13, hvor et universitet, en bedrift eller et land hele tiden må forbedre seg for å bevare sin relative posisjon.14

Behovet for konsentrasjon av ressursene har også medført strukturreformer i høyere utdanning. Danmark og Finland har gjennomført omfattende reformer i universitets- og høyskolesektoren den senere tiden, se vedlegg 1 om strukturendringer i andre land. Mange europeiske land har hatt en utvikling fra et todelt system, med et formelt skille mellom universiteter og høyskoler, til en struktur hvor grensene mellom institusjonskategoriene er stadig mer utydelige. I flere land er nå oppmerksomheten rettet mot å utvikle en mer mangfoldig sektor med profilerte institusjoner. Særtrekkene ved de enkelte institusjonene blir vektlagt i stedet for forskjeller mellom høyskolesektoren og universitetssektoren.15 EU-kommisjonen har tatt initiativ til et klassifiseringssystem for høyere utdanningsinstitusjoner i Europa, det såkalte U-Map og U-Multirank. Formålet er å tydeliggjøre institusjoners profil og synliggjøre bredden av europeiske universiteter og høyskoler.16

1.5 Strukturinitiativ i norsk universitets- og høyskolesektor de siste tiårene

Mot slutten av 1980-tallet hadde Norge rundt 200 institusjoner innenfor høyere utdanning, der et flertall av institusjonene hadde mindre enn 400 studenter. For å ta tak i problemene med en så fragmentert sektor, ble et offentlig utvalg nedsatt i 1987. Utvalget, ledet av Gudmund Hernes, skulle foreslå «organisatoriske løsninger for sammenslåinger av institusjoner, med sikte på mer rasjonell drift, bedre ressursutnyttelse, og ikke minst bedre forutsetninger for faglig utvikling». Utvalgets arbeid ble grunnlaget for Høgskolereformen i 1994, der 98 høyskoler ble slått sammen til 26. Reformen medførte at høyskolesektoren og den enkelte høyskole ble mer synlig og fikk høyere status. Reformen var også avgjørende for at høyskolene fikk større faglig tyngde.17

I 2006 oppnevnte regjeringen Stoltenberg II et offentlig utvalg, ledet av Steinar Stjernø, for å utrede strukturen i universitets- og høyskolesektoren med bakgrunn i samfunnets behov og økt internasjonalisering. I 2008 leverte utvalget rapporten NOU 2008: 3 Sett under ett. Ny struktur i høyere utdanning. Utvalget vektla problemene med at mange institusjoner hadde svak rekruttering, evalueringer viste sviktende kvalitet i sentrale utdanninger, og at flere prosesser trakk i retning av spredning av utdanninger og fagmiljøer. For å løse problemene og skape større enheter forslo utvalget at institusjonsstrukturen i høyere utdanning skulle endres gjennom sammenslåinger av de statlige institusjonene til mellom åtte og ti flercampusuniversiteter. Situasjonen i Norge ble sett opp mot utviklingen i andre land, hvor det i stor grad skjer en konsentrasjon av ressursene for å sikre kvaliteten i høyere utdanning og møte den internasjonale konkurransen.

Høringen av utvalgets rapport viste at det var bred enighet om utvalgets situasjonsbeskrivelse, men lite støtte til forslaget om at all statlig høyere utdanning i Norge skulle samles i åtte til ti universiteter. Som oppfølging av utvalget ble det innført virkemidler for å stimulere til økt samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i høyere utdanning (SAK). Dette har ført til flere sammenslåinger av institusjoner, forsøk på sammenslåinger og samarbeidskonstellasjoner mellom høyskoler og mellom høyskoler og universiteter. I tillegg har det skapt grobunn for en rekke mindre synlige initiativer til administrativ rasjonalisering og samarbeid på fag- og studienivå innenfor ulike profesjoner og i ulike landsdeler.

SAK-politikken har i hovedsak ført til samarbeid, og i mindre grad til arbeidsdeling og konsentrasjon. Virkemidlene har ikke gitt et tilstrekkelig løft for kvaliteten i norsk forskning og utdanning, og en god del av utfordringene som Stjernøutvalget pekte på gjelder fortsatt, særlig knyttet til små institusjoner og fagmiljøer. Dette gjelder ikke minst for profesjonsutdanningene, der grepene som er gjort ikke har vært nok til å snu utviklingen i ønsket retning.

Boks 1.2 Sammenslåinger de siste årene:

NMBU: Stortinget vedtok i april 2008 at Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) og Norges veterinærhøgskole (NVH) skulle slås sammen og samlokaliseres på Ås, og dette ble gjennomført fra 1. januar 2014. Det nye universitetet fikk navnet Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

HiOA: Styrene ved høyskolene i Oslo og Akershus vedtok i 2010 å gå inn for en sammenslåing av de to institusjonene. Regjeringen Stoltenberg II vedtok sammenslåing 21. januar 2011, med virkning fra 1. august samme år. Den nye høyskolen fikk navnet Høgskolen i Oslo og Akershus. I tillegg ble forskningsinstituttene Arbeidsforskningsinstituttet AS (AFI) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) en del av HiOA fra 1. januar 2014.

HBV: Styrene ved høyskolene i Buskerud og Vestfold vedtok i 2012 å gå inn for en sammenslåing. Regjeringen Stoltenberg II vedtok sammenslåing 26. oktober 2012, med virkning fra 1. januar 2014. Den nye høyskolen fikk navnet Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

UiT – Norges arktiske universitet: Regjeringen Stoltenberg II vedtok sammenslåing av Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø med virkning fra 01. januar 2009. Regjeringen Stoltenberg II vedtok sammenslåing av Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Finnmark 15. februar 2013, med virkning fra 01. august 2013. Institusjonen fikk navnet Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Universitetet har studiesteder i Alta, Hammerfest og Tromsø.

1.6 Tiden er inne for en strukturreform

Det er av avgjørende betydning for Norge at våre universiteter og høyskoler hevder seg i den internasjonale konkurransen. I likhet med andre land må vi ta innover oss at graden av internasjonal konkurranse om studenter og forskningsmidler vil endre seg betraktelig i årene som kommer. Forskertalenter og dyktige studenter skal velge Norge som studie- og forskningsland, og de fremste institusjonene og bedriftene i utlandet skal velge norske institusjoner som sine samarbeidspartnere. Det krever at vi har solide fagmiljøer med god kvalitet, og en del fagmiljøer i verdensklasse.

Norge må ha en universitets- og høyskolesektor som evner å svare på de store utfordringene, og institusjonene må få rammebetingelser tilpasset ambisjonene og forventningene som stilles til dem. I dag er det kvalitetsproblemer ved en del institusjoner og utdanninger, jf. kapittel 3. Noen institusjoner har problemer med å tiltrekke seg fagfolk og studenter, har få studenter på campus og uteksaminerer få kandidater. Flere institusjoner har få stipendiater og enda færre som fullfører doktorgraden. Det tyder på at mange stipendiater forsker og studerer i lite solide fagmiljøer. Vi ser dessuten at mange høyskoler publiserer lite og henter inn få eksterne forskningsmidler. Flere av Forskningsrådets fagevalueringer peker på at mye av forskningen skjer i enheter som ikke har tilstrekkelig størrelse til å utvikle gode forskningsmiljøer. Svake fagmiljøer er bekymringsfullt både for utdanningene og for forskningen. Forskningen i profesjonsfag med relativt korte forskningstradisjoner må også styrkes for å gi høy kvalitet og relevans i utdanningene. Norsk forskning når ikke like høyt opp i internasjonale sammenligninger som svensk, finsk og dansk forskning, men det er ingen grunn til at Norge ikke skal hevde seg på linje med nabolandene. Våre fremste fagmiljøer må bli enda bedre. Flere miljøer må løftes frem, slik at vi kan få større uttelling på den internasjonale arenaen med flere verdensledende miljøer og mer gjennombruddsforskning.

Regjeringen mener at strukturelle endringer i universitets- og høyskolesektoren er ett av flere tiltak som vil ruste institusjonene for fremtiden.

1.7 Avgrensning av meldingen

Formålet med denne stortingsmeldingen er å legge til rette for økt kvalitet i høyere utdanning og forskning. Meldingen beskriver kriterier statlige universiteter og høyskoler må fylle for å kunne gi høyere utdanning og drive forskning av høy kvalitet, og som regjeringen vil legge til grunn for sammenslåinger. Senere vil regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om utdanningskvalitet. Kvalitetsbegrepet drøftes i kapittel 2, men det er først og fremst faktorer som henger sammen med struktur som vektlegges. En hensiktsmessig struktur er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for god kvalitet. Derfor arbeider regjeringen parallelt med en rekke tiltak for å øke kvaliteten, jf. regjeringens satsinger i høyere utdanning og forskning, jf. kapittel 1.3.

Denne meldingen handler først og fremst om statlige universiteter, statlige vitenskapelige høyskoler og statlige høyskoler. De statlige institusjonene utgjør størstedelen av universitets- og høyskolesektoren og er underlagt Kunnskapsdepartementet. Private læresteder spiller en viktig rolle i høyere utdanning og forskning på noen områder, og i arbeidet med stortingsmeldingen har departementet lyttet til private institusjoners ønsker og behov. Noen av de problemene og utfordringene som beskrives i meldingen, gjelder også for en del av de private høyskolene. Dette er således en god anledning for de private institusjonene til å vurdere sin rolle i en sektor med færre, men større, statlige institusjoner, der også andre rammebetingelser er i endring. Sammenslåinger blant de private høyskolene bestemmes av de private høyskolene selv og deres eiere. Forholdet mellom universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren drøftes i kapittel 7.

Fagskoleutdanninger er korte, yrkesrettede utdanninger som varer fra et halvt til to år. I 2014 ble det lagt frem en NOU om fagskoler18 som skal følges opp med en egen stortingsmelding om fagskoler.

Fotnoter

1.

Anslag for 2013 av FNs Avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål (DESA)

2.

Anslag for 2013 av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) (tallet inkluderer internt fordrevne)

3.

Cowen 2013

4.

FNs klimapanel 2014

5.

Anslag mobile studenter for 2012 av Unesco Institute for Statistics (UiS)

6.

NOU 2015: 1; Reve et al. 2012

7.

http://www.ssb.no/natur-og-miljo/barekraft/nasjonalformuen-og-barekraftig-utvikling

8.

http://ssb.no/befolkning/

9.

NOU 2015: 1

10.

Gjefsen et al.2014

11.

Gjefsen et al.2014

12.

http://ec.europa.eu/enterprise/policies/sustainable-business/files/csr/new-csr/act_en.pdf

13.

Oppkalt etter den røde dronningen i Lewis Carrols Alice i Eventyrland.

14.

Baumol 2004

15.

Maassen 2012

16.

van Vught et al. 2010

17.

Kyvik 1999

18.

NOU 2014: 14

Til toppen
Til dokumentets forside