Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 24 (2015–2016)

Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter

Til innholdsfortegnelse

1 Kunnskapsstatus om generasjonsforskning

Katharina Herlofson og Svein Olav Daatland

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Oslo, 2015

Forord

På oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har NOVA utarbeidet en kunnskapsstatus om generasjonsforskning. Kunnskapsstatusen oppsummererer foreliggende norsk og internasjonal forskning om samholdet mellom familiegenerasjoner, samt identifiserer ulike kunnskapshull og behov for mer forskning.

Dette vedlegget er en forkortet utgave. For fullstendig versjon med referanseliste, se NOVA rapport 2/16.

Introduksjon: familien i livet og samfunnet

Familien er samfunnets grunnenhet, der livet starter og slutter. Vi fødes inn i familien og forlater den først ved døden, og er på sett og vis en del av familien også deretter, som minner hos gjenlevende og som kilde til identitet og uttrykk for hvem vi er og hvor vi kommer fra. Det er gjennom familien vi får dekket våre grunnleggende behov som mindreårige, det er via familien vi innlemmes og integreres i samfunnet, og det er familien som i bokstavelig forstand er våre nærmeste også ved graven. Dette er evige og universelle oppgaver som alle samfunn til alle tider må finne ordninger for: Tilhørighet og tilknytning til nære andre, utveksling av hjelp, tjenester og forpliktelser mellom generasjoner, fornyelse av familier og samfunn. Nye generasjoner legges til og overtar etter hvert for de gamle som har gått foran. Oppgavene er nok de samme, men de kan forvaltes på mange og ulike måter, med variasjon over tid og land. Variasjoner både hva struktur og funksjoner angår: Hvem som utgjør familien, hvilke rettigheter og plikter som knytter seg til familierelasjonene, og hvilke oppgaver – funksjoner – som familien og familierelasjonene har i storsamfunnet.

Så langt er det kjernefamilien bestående av mor, far og mindreårige barn som er gitt mest oppmerksomhet i så vel forskning som politikk. Dette til tross for at flertallet av befolkningen lever storparten av livet i familier med minst tre generasjoner. Forlengelsen av livet og aldringen av befolkningen har resultert i at generasjonsrelasjoner er mer langvarige enn noensinne. Stadig flere foreldre og barn lever femti år eller mer av sine liv sammen, og det er ikke lenger uvanlig at besteforeldre og barnebarn får mer enn tretti år sammen. En økende andel lever deler av livet i familier med fire generasjoner eller mer.

Tesen om at familien er redusert til en isolert kjernefamilie i det moderne samfunnet, med svake bånd til eldre generasjoner, som Talcott Parsons (1955) fremsatte for seksti år siden, ser ut til å være både overilet og overdrevet. Andre institusjoner har riktignok overtatt noen av familiens kjerneoppgaver, så som barnehager og skoler, arbeidsliv og velferdsstat. Generasjonsfamilien står likevel sentralt også i moderne menneskers liv og kan vanskelig erstattes fullt og helt av formelle organisasjoner. Besteforeldre hjelper til med pass av barnebarn. Voksne barn – mange selv eldre av år – bidrar til omsorgen for eldre foreldre. Både selskap, trøst og penger flyter fortsatt mellom generasjonene, først fra eldre til yngre generasjoner og siden fra yngre til eldre. Hva er det så som får folk til å holde sammen i familier, og hvordan henger familierelasjoner sammen? Hva forventes av de ulike familiegenerasjonene og hva betyr de for hverandre? Er familien i krise og generasjonene i konflikt? Hva sier forskningen på området? Hva er myter og hva er realiteter?

I diskusjonen av disse spørsmålene tar vi utgangspunkt i at mennesker inngår i sosiale nettverk der behov hos nære andre kan være like påtrengende som egne behov. Behov som ses hos fremmede kan vekke en allmenn forpliktelse om å hjelpe mennesker i nød, men styrken og formen av forpliktelser varierer med hvor nær og nærstående den andre er. Foreldre, barn, besteforeldre og barnebarn er sammen med partneren de nærmeste og viktigste når behovene melder seg. I noen deler av livet er de til hjelp, i andre kanskje mer til besvær. For å vurdere form og grad av samhold innenfor familien trenger vi først et bilde av familiestrukturen – hvilke relasjoner og mønstre som preger dagens familier. Dernest ser vi nærmere på innholdet – kvaliteten – av disse relasjonene: Er båndene tette eller fjerne, sterke eller svake, preget av samhold eller strid?

Demografisk bakteppe: familierelasjoner i aldrende samfunn

Befolkningsstrukturen i Norge har i løpet av de siste hundre årene endret seg fra å se ut som en pyramide til å fremstå mer løkformet. Levealderen har økt så å si uavbrutt, med unntak av krigsårene, mens fødselstallene har gått ned. Balansen mellom barn og gamle har derfor endret seg betydelig. I 1950 var det 40 personer i alderen 65 år og eldre per 100 barn under 15 år. I 2000 hadde dette tallet steget til 76, og om ikke så mange årene vil det være omtrent like mange eldre (65+) som barn (0–14 år). Framskrivinger viser at dette vil skje rundt 2022–2023 (FN 2015).

Den demografiske utviklingen dreier seg ikke om noen kortvarig (eldre)bølge, men om en varig endring av befolkningens sammensetning. På lengre sikt kan kanskje økt migrasjon bidra til en gunstigere aldersbalanse, men uansett: En eldre befolkning har kommet for å bli i overskuelig framtid, og oppgaven blir å legge til rette liv og samfunn deretter. Det bør imidlertid legges til at aldringen av befolkningen i Norge er moderat sammenliknet med land lengre sør og øst, så som Tyskland, Italia og Japan. Når Norge også har bedre økonomiske forutsetninger enn mange andre land, skulle vi også ha bedre forutsetninger enn de fleste for å tilpasse oss de nye realitetene.

Befolkningsendringene med en økende andel eldre og en synkende andel barn gjenspeiles på familienivå: Gjennomsnittsparet har i dag flere foreldre enn barn (Preston 1984), og små barn har som regel flere besteforeldre enn søsken (Jensen m.fl. 2004). Hele 40 prosent av norske 10–12 åringer har alle fire besteforeldre i live (Hagestad 2006a). Familiedemografen Peter Uhlenberg (2005) har for USAs vedkommende beregnet at andelen tiåringer med fire besteforeldre ble så godt som syvdoblet fra 1900 til 2000 – fra 6 til 41 prosent. Selv blant trettiåringer er det nå vanlig å ha minst en av besteforeldrene i live. Data fra den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) viser at over halvparten av 30–34-åringer fortsatt har minst en besteforelder og at en av fire fremdeles er barnebarn når de runder 40 år. Varigheten av relasjonen mellom foreldre og barn har også økt betydelig. Det er i dag vanligere å ha foreldre enn å være foreldreløs når man er i femtiårene. 56 prosent i alderen 50 til 59 år har fortsatt en eller begge foreldre og omkring en tredjedel opplever å kunne feire 60-årsdagen med minst en av foreldrene i live. Dette betyr at vi tilbringer langt flere år sammen med våre foreldre som voksne enn vi gjør som mindreårige barn og flere år som foreldre til voksne barn enn til småbarn. Stadig flere opplever å ha foreldre som fortsatt lever når de selv blir besteforeldre. Og en økende andel har fortsatt besteforeldre når de selv får barn. Ja, noen har også oldeforeldre.

Generasjonsmønstre over livsløpet

Figur 1.1 illustrerer noe av variasjonsbredden i norske generasjonsfamilier. Strukturer med tre generasjoner er alt i alt den vanligste familiekonstellasjonen i storparten av livsløpet. Hvor mange som tilhører familier med to, tre, fire eller flere generasjoner er langt på vei avhengig av egen alder. I trettiårene er forholdsvis mange (omtrent en tredjedel) lokalisert i en fire-generasjonsfamilie, fordi en gjerne da har fått egne barn mens besteforeldre fortsatt lever. Fire generasjonsfamilier er også forholdsvis vanlige mot slutten av 70-årene, da nær 30 prosent har blitt oldeforeldre. Unge voksne (18–24 år) og de som er i slutten av førtiårene er minst tilbøyelige til å være del av familier med fire generasjoner. De førstnevnte har stort sett ikke fått barn ennå og få har oldeforeldre. De siste har gjerne ikke lenger besteforeldre som lever og flesteparten av dem har ikke rukket å selv bli besteforeldre.

Figur 1.1 Antall generasjoner i familiestrukturen etter individers alder (18–79 år).

Figur 1.1 Antall generasjoner i familiestrukturen etter individers alder (18–79 år).

Kilde: NorLAG2/LOGG (Herlofson og Hagestad 2011a).

Det finnes mange typer generasjonsfamilier, og variasjonen øker med nye samlivsformer via skilsmisser og gjengifte. Noen er del av store familienettverk, andre har verken noen over eller under seg i generasjonsstrukturen. For mange er ektefellen eller samboeren den aller nærmeste og viktigste. Kvinner er tilbøyelige til å gifte seg tidligere enn menn, men blir også enslige tidligere fordi de lever lengre og fordi de gjerne giftet seg med en noe eldre mann. Flertallet av mennene har fortsatt en partner etter å har passert 80 år, mens majoriteten av kvinnene blir enslige tidlig i 70-årene. At menns levealder har nærmet seg kvinners de siste årene, kan gjøre at flere kommer til å leve lengre i parforhold enn i dag (Keilman og Christiansen 2010). Stigende skilsmisserater vil kunne ha motsatt effekt, men samtidig er det også en økende tendens til å danne par uten å flytte sammen i eldre år, såkalt særboerskap eller på engelsk: LAT (living apart together). Det er fortsatt lite kunnskap om hvor (u)vanlige slike relasjoner er og hvilken betydningen de kan tenkes å få.

Foreldre er en kilde til hjelp og støtte storparten av livet, men med økende alder stiger risikoen for helsesvikt, etter hvert i en grad som gjør foreldrene avhengige av hjelp i kortere eller lengre tid. Figur 1.2 viser hvor mange som har en eller begge foreldre som lever etter alder. Blant de yngste (18–29 år) har alle foreldre og nesten samtlige har både mor og far. Blant 40–44-åringer har fortsatt over 90 prosent minst en av foreldrene, men det er en god del (4 av 10) som ikke lenger har far og omkring en fjerdedel har mistet mor. Nærmere halvparten har fortsatt foreldre når de befinner seg i siste halvdel av femtiårene, men fra den alderen er det vesentlig vanligere å ha mor enn far. For de eldste (60–69 år) betyr det å ha foreldre nesten utelukkende å ha mor i live.

Figur 1.2 Andel med foreldre i live etter alder.

Figur 1.2 Andel med foreldre i live etter alder.

Kilde: NorLAG2/LOGG.

Det er i dag få unge voksne som ikke lenger har besteforeldre. I aldersgruppen 18–24 år gjelder dette bare i overkant av 10 prosent. Som nevnt opplever mange å dele mer enn tre tiår av livet med minst en av besteforeldrene. Over halvparten av 30–34-åringer er fortsatt barnebarn, men det blir stadig færre som har besteforeldre når 40-årsalderen nærmer seg. I aldersgruppen 40–44 år har 15 prosent fortsatt besteforeldre. For de eldste barnebarna (30 år+) betyr det å ha besteforeldre først og fremst å ha bestemor og aller vanligst er det å ha mormor. Her slår fødealder i to foreldregenerasjoner ut i tillegg til kjønnsforskjeller i levealder. Kontrasten mellom mormor og farfar blir derfor ekstra stor – blant barnebarn som er 30 år og eldre har litt over 60 prosent mormor, 14 prosent har farfar. Mormor er altså den av de fire besteforeldrene som barn deler flest år med – i gjennomsnitt.

Alder for når kvinner og menn blir besteforeldre varierer veldig. Noen blir besteforeldre når de er i slutten av trettiårene, andre er nærmere 80 år når de får sitt første barnebarn. I dag har halvparten av kvinnene blitt bestemødre innen 52-årsalderen, mens halvparten av mennene er bestefedre når de er 55 år (Noack, Dommermuth og Lyngstad 2011). Det er lite kunnskap om oldeforeldre og tippoldeforeldre. Ut fra NorLAG vet vi at omkring en av tre blant de eldste (75–79 år) har oldebarn, men det ble ikke spurt om de hadde tippoldebarn. Svært få, om noen, studier har kartlagt tippoldeforeldre, og det er også få som har undersøkt oldeforeldre og oldebarn. En viktig grunn er at de som er mest tilbøyelige til å være henholdsvis (tipp)oldebarn og (tipp)oldeforeldre er de aller yngste og de aller eldste og disse aldersgruppene utelukkes som regel fra surveyundersøkelser (Herlofson og Hagestad 2011a).

Vi har så langt tatt for oss familiegenerasjonene hver for seg. Vi avrunder med å sette relasjonene sammen i familiekonstellasjoner, men forenkler framstillingen i figuren under (figur 1.3) ved å begrense oss til den nærmeste generasjonen over (foreldre) og under (barn).

Figur 1.3 Andeler med barn, foreldre eller både foreldre og barn.

Figur 1.3 Andeler med barn, foreldre eller både foreldre og barn.

Kilde: NorLAG2/LOGG (Daatland, Veenstra og Lima 2009).

Vi starter livet som yngste generasjon i familien og med økende alder beveger vi oss mot høyre i figuren og oppover i generasjonslinjen. De aller fleste har fortsatt foreldre når de selv blir foreldre og befinner seg dermed i en mellomgenerasjon. Dette er den vanligste konstellasjonen i alderen 30–55 år. Utover i femtiårene øker andelen som rykker opp som eldste generasjon med en eller to generasjoner under seg. Fra 70-årsalderen er det så å si ingen igjen med foreldre. Fra da av tilhører nesten samtlige den eldste generasjonen i familien. Figur 1.3 gir oss mulighet til å få en oversikt over hvor mange det er som befinner seg mellom foreldre og barn, men siden den er forenklet sier den for eksempel ikke noe om hvor mange som fortsatt har foreldre når de får barnebarn. Data fra NorLAG viser at nesten tre av ti besteforeldre har foreldre som fortsatt lever. Dette er vanligere blant kvinner (32 prosent) enn blant menn (24 prosent) (Herlofson 2015a).

Vi må ikke glemme de som er alene i generasjonsstrukturen, de som verken har generasjoner over eller under seg. Etterhvert som foreldre faller fra blir barnløse stående alene igjen. Blant 70–79-åringene i NorLAG gjelder dette 10–15 prosent. Andelen barnløse er for tiden stigende. Omkring 20 prosent av menn født i 1962 er uten egne barn. Tilsvarende andel for 1943-kohorten er 13 prosent (Lappegård, Rønsen og Skrede 2011). Dette betyr at det blant morgendagens eldre vil være flere som er alene i generasjonsstrukturen enn hva som er tilfellet i dag.

Myter og realiteter: samhold eller strid mellom generasjoner?

Hva er det som får oss til å henge sammen i familier, og hvordan? Fordi vi har nytte av hverandre? Fordi vi identifiserer oss med nære andre og så å si emosjonelt sett vokser sammen? Fordi de kulturelle normene (plikten) tilsier det? Eller av alle disse og flere grunner? Hvor sterke eller svake er familiebåndene, hvor tette eller løse?

Det er en overdrivelse å si at det er allmenn enighet på dette feltet. Velferdsstaten har gjort oss mer uavhengige av familien. Beskyttelse og ressurser som man tidligere måtte finne i familien, er det i dag tilgang til på andre måter, men andre sider av familien kan vanskelig erstattes av formelle organisasjoner, så som emosjonell trygghet og tilhørighet. Innholdet i familierelasjoner på tvers av generasjonene kan også ha endret seg som følge av urbanisering og endringer i arbeidsliv. Det er ikke alltid lett å vurdere hvor langt slike endringer også vitner om dypere verdimessige endringer i samfunnet, som for eksempel en tiltakende individorientering. Det kan også være vanskelig å skille mellom ønsker og muligheter. Når det for eksempel har blitt vanligere for voksne generasjoner å bo hver for seg, vitner det da om en stigende avstand mellom dem eller om at gammel tvang har blitt erstattet av nye muligheter?

Oppfatningen om at familien er i fare står sterkt blant folk flest, mens aldersforskere er tilbøyelige til å tegne et mer positivt bilde av den moderne familien. At solidariteten mellom generasjonene ikke var noen selvfølge før heller, kan det fjerde budets krav om å hedre sin far og mor være et tegn på, for da hadde vel slike normer vært unødvendige. Den folkelige bekymringen for familien kan være et utslag av familiens evige betydning, som må forsvares både mot reelle og innbilte farer. At familien er i endring kan være en kilde til uro, men vitner på den andre siden om familiens styrke.

Vi lar framstillingen følge den såkalte solidaritetsmodellen – The Intergenerational Solidarity Model (Bengtson og Roberts 1991). Her legges til grunn at solidaritet mellom generasjoner kan ytre seg langs flere dimensjoner: sosialt (samvær), emosjonelt (samfølelse), instrumentelt (gjensidig hjelp) og normativt (som forpliktelse). Høy grad av solidaritet viser seg for eksempel ved at familiegenerasjonene omgås ofte, hjelper hverandre, føler seg nær og er forpliktet vis-a-vis hverandre.

Familien som sosialt nettverk: geografisk nærhet og kontakt

Geografisk nærhet

Historikere har vist at flergenerasjonshushold aldri har vært noe ideal i det nordvestlige Europa (Gaunt 1983, Laslett 1984). Det ønskelige har vært å etablere eget hushold ved giftermål, men det har ikke alltid vært like lett å realisere. For øvrig var det ikke uvanlig før at ugifte ble boende med foreldre så lenge de var i live. I dag bor ganske få eldre sammen med voksne barn, men de to generasjonene er stort sett bosatt nokså nær hverandre. Data fra NorLAG viser at 15 prosent hadde minst ett av barna sine som nærmeste nabo. Dette gjaldt for litt flere blant fedrene enn blant mødrene. Omkring 80 prosent av foreldre i alderen 60 til 79 år hadde barn boende innen en radius på fem mil. Omtrent samme mønster er vist for Sveriges del (Malmberg og Petterson 2007).

Bor foreldre og voksne barn nærmere hverandre når barna selv har barn? Svenske registerdata tyder på det. Malmberg og Petterson (2007) konkluderer at sannsynligheten for at de to generasjonene bor i nærheten av hverandre er vesentlig høyere dersom det også er barnebarn i familien. Foreldre og barn er tilbøyelige til å flytte nærmere hverandre etter at barnebarn har kommet til (Petterson og Malmberg 2009, Smits 2010). En nederlandsk studie viser at det først og fremst er foreldregenerasjonen som flytter på seg (Smits 2010). Årsaken er at de ønsker å være mer sammen med barnebarn og å være mer til hjelp med barnepass og liknende. Forklaringen er altså ikke at de selv begynner å få skrantende helse og har behov for mer hjelp fra barna, om vi skal generalisere fra en nederlandsk studie (van Diepen og Mulder 2009).

Kontakt mellom generasjonene

Flere tidligere studier belyser kontakten mellom familiegenerasjonene, først og fremst mellom (eldre) foreldre og voksne barn. Et gjennomgående funn er at det er hyppig kontakt mellom de to generasjonene, og at det ikke ser ut til å ha funnet sted noen nedgang i løpet av de siste tiårene (Grundy og Shelton 2001, Kalmijn og De Vries 2009, Treas og Gubernskaya 2012). Samværshyppigheten har snarere vært stabil, mens det har vært en økning av andre former for kontakt, mye takket være den elektroniske utviklingen (Kalmijn og De Vries 2009, Treas og Gubernskaya 2012).

Data fra NorLAG (andre runde) viser at det store flertallet, mer enn 60 prosent, av eldre foreldre i Norge rapporterte at de var sammen med minst ett av barna minst en gang i uken. Svært få hadde kontakt kun 1–2 ganger i året eller enda sjeldnere (se figur 1.4). Det viser seg å være små kjønnsforskjeller i samværsmønstre for foreldre (60–79 år), men litt flere menn enn kvinner var sammen med barn veldig ofte (daglig eller flere ganger i uken). Flere kvinner enn menn hadde kontakt 1–2 ganger i uken. Dette kan kanskje virke overraskende. Et vanlig funn i internasjonale studier er at mødre har hyppigere kontakt enn menn (Hank 2007, Nolan og Scott 2006, Swartz 2009). Men som vi så ovenfor, var det litt vanligere blant fedre enn blant mødre å ha barn i umiddelbar nærhet, noe som kan forklare kjønnsforskjellen i hyppig kontakt.

Figur 1.4 Foreldres samvær med voksne barn (prosent).

Figur 1.4 Foreldres samvær med voksne barn (prosent).

Kilde: NorLAG2/LOGG.

Data fra første runde av NorLAG viser at ukentlig kontakt var vanligere i byer enn i landkommuner. Daglig samvær, derimot, var vanligere på landet. Mens tre av ti eldre (70–79 år) bosatt i landkommuner var sammen med barn på daglig basis, gjaldt det samme for 16 prosent i sentrale bystrøk. Det var på den andre siden også vanligere med sjelden kontakt på landet. 26 prosent var sammen med barna bare noen få ganger i løpet av året. I de sentrale bystrøkene gjaldt dette for bare åtte prosent (Daatland og Herlofson 2006). Kontrastene i kontakt ser altså ut til å være vesentlig større i landkommuner enn i byene, noe som har sammenheng med tilsvarende kontraster i geografisk avstand. Langt flere av de eldre på landet hadde minst ett av barna boende svært nær, men det var også flere som har barna et godt stykke unna sammenliknet med i byene.

Familien som primærgruppe: relasjonskvalitet (emosjonell nærhet og konflikt)

Konklusjonen etter å ha gått igjennom en rekke internasjonale studier på området, er at det er relativt lite forskning som belyser relasjonskvalitet sammenliknet med hva som er tilfellet for andre dimensjoner ved generasjonssolidaritet, slik som geografisk avstand, kontakt og hjelpemønstre. Det finnes så langt heller ikke noen standardmål for relasjonskvalitet, noe som gjør det vanskelig å sammenlikne på tvers av studier eller på tvers av tid. I enkelte undersøkelser har man inkludert et enkeltspørsmål der respondentene blir bedt om å vurdere kvaliteten på relasjonen alt i alt (f.eks. Komter og Knijn 2006, Steinbach 2008), i andre dreier spørsmål seg om følelsesmessig støtte (f.eks. Van Galen og Dykstra 2006), affeksjon (Lawton, Silverstein og Bengtson 1994), tilknytning (Szydlik 2008) eller fortrolighet og beundring (Schwarz m.fl. 2005). I noen studier fremheves positive sider ved relasjonen (som illustrert over), i andre er mer negative aspekter i fokus – som for eksempel negativ kvalitet (Birditt, Jackey og Antonucci 2009), ambivalens eller blandete følelser (bl.a. Fingerman m.fl. 2008, Pillemer m.fl. 2007) og konflikt og spenning (Clarke m.fl. 1999).

Emosjonell nærhet

Den opprinnelige solidaritetsmodellen til Bengtson og kolleger inneholdt seks spørsmål om følelsesmessig solidaritet som var knyttet til henholdsvis varme, nærhet, tillit, forståelse, kommunikasjon og respekt. Studier som bygger på denne modellen benytter som regel et redusert antall spørsmål. OASIS-studien, for eksempel, inkluderte tre spørsmål som belyste nærhet, kommunikasjon og varme i forholdet. I NorLAG er det spørsmål som tar opp forståelse og enighet på den ene siden og konflikt og kritikk på den andre. I tillegg er det et spørsmål der respondentene blir bedt om å vurdere hvor fornøyde de er med forholdet alt i alt. Det kan være vanskelig å tolke svar på denne type spørsmål bokstavelig fordi de kan være preget av en tilbøyelighet til å gi sosialt ønskverdige svar. Det har blitt antatt at kontraster mellom land ikke burde være fortegnet av dette (Daatland og Herlofson 2004), men det er allikevel en mulighet for at man i noen land er mer opptatt av å svare sosialt ønskelig enn i andre.

Før gjennomføringen av OASIS hadde nesten samtlige studier av generasjonssolidaritet, inkludert relasjonskvalitet, funnet sted i USA (et unntak er The German Aging Survey). Eventuelle landforskjeller hadde derfor ikke vært noe sentralt tema. OASIS, som ikke bare var en av de første studiene som ikke var USA-basert, men også den første komparative undersøkelsen som tok i bruk solidaritetsmodellen, ga derfor nye analysemuligheter. Den emosjonelle solidariteten viste seg å fremstå som ganske forskjellig på tvers av de fem deltakerlandene. Mens for eksempel henholdsvis 80 og 85 prosent av eldre foreldre (75 år+, bosatt i større byer) i England og Israel oppga at de følte seg svært nær sitt voksne barn (tilfeldig valgt barn), gjaldt det samme for omtrent 70 prosent i Spania og Norge og 51 prosent i Tyskland (Daatland og Herlofson 2004).

Det forskning gjennomgående viser er at foreldre og barn svarer nokså ulikt på spørsmål om emosjonell nærhet (Aquilino 1999, Daatland og Herlofson 2004, Giarrusso, Feng og Bengtson 2005, Rossi og Rossi 1990). Mens majoriteten av foreldre vurderer forholdet som svært nært, er voksne barn gjerne noe mer tilbakeholdne. Den norske delen av OASIS-studien kan her tjene som eksempel. Analyser av data fra eldre (75 år+) viser at sju av ti vurderte foreldre-barn forholdet som svært nært. Data fra voksne barn (med foreldre 75 år og eldre) ga et litt annet bilde: 47 prosent svarte at relasjonen til mor var svært nær, 39 prosent sa det samme om forholdet til far. NorLAG-data bekrefter dette mønsteret – flere av foreldrene vurderte foreldre–barn relasjonen som utmerket (45 prosent) sammenliknet med hva som var tilfellet for voksne barn (omtrent 30 prosent). Tilsvarende kontraster finner vi også når det gjelder hvor mange som anser forholdet for å være ganske dårlig – rundt 10 prosent av de voksne barna svarte at relasjonen til foreldre var dårlig eller bare nokså god, sammenliknet med tre prosent av foreldrene.

Kontrasten mellom foreldres og barns vurderinger omtales i litteraturen som «intergenerational stake» hypotesen (Giarrusso, Feng og Bengtson 2005), på norsk kalt «investeringshypotesen» (Daatland 2007a). Denne legger til grunn at foreldre har investert mer følelser og omtanke i forholdet til barna enn omvendt, og at relasjonen derfor betyr mer for dem. Derfor er det viktigere for foreldre enn det er for barna at forholdet oppleves som tett og nært. Barna betyr i så måte mer for foreldre enn omvendt, noe som kan forsterkes ytterligere når barna selv får barn.

Konflikt

Hva så med konflikt? Få studier har belyst konflikt i generasjonsrelasjoner, og de som finnes gir inntrykk av at denne type relasjoner er lite konfliktfylte. Norske data viser at få foreldre og barn vurderer relasjonen som (svært) konfliktfull. I NorLAGs andre runde ble respondentene bedt om å vurdere følgende påstand på en skala fra 0 (svært uenig) til 10 (svært enig): «Vi har ofte konflikter». Uansett om det var foreldre eller barn som ble spurt, og uansett om det dreide seg om far–barn eller mor–barn–forholdet, så var det ytterst få som var svært enige i at forholdet var preget av hyppige konflikter – 1 prosent. Langt flere var svært uenige: 45 prosent av foreldrene og omkring en tredjedel av barna.

Den anvendte skalaen gjør det vanskelig å gi et bilde av litt konfliktfylte relasjoner siden det dreier seg om grad av enighet når det gjelder hyppige konflikter. I OASIS-studien ble konflikter kartlagt annerledes ved at det ble spurt om hvor mye konflikt eller spenning det var i forholdet. 22 prosent av eldre foreldre (75 år+) i Norge svarte at forholdet til barna var preget av litt konflikter eller mer. Andelen foreldre som rapporterte om konflikter var lavest i England (17 prosent) og høyest i Tyskland og Israel (37 prosent). Med unntak av Tyskland var det flere av de voksne barna enn av foreldrene som ga uttrykk for at det var noe konflikter. I Norge oppga 58 prosent litt konflikter eller mer i forholdet til mor, 55 prosent i forholdet til far (Daatland og Herlofson 2004). Ytterst få ga uttrykk for at de hadde mange konflikter. Bare to prosent av foreldrene sa at forholdet var preget av mye eller svært mye konflikt og spenning.

Oppsummert kan vi si at det ikke er uvanlig med litt konflikter i relasjoner mellom eldre foreldre og voksne barn, men det dreier seg sjelden om noe høyt konfliktnivå. Konfliktene handler som regel om dagligdagse småirritasjoner eller konflikter som oppstår på grunn av ulike oppfatninger og verdier.

Relasjonskvalitet og skilsmisse

Det er to gjennomgående funn i studier som belyser kvaliteten på forholdet mellom foreldre og barn når den eldste generasjonen er skilt. Det ene funnet er at relasjonen fremstår som dårligere når foreldre er skilt enn når de fortsatt er sammen, og det andre er at forholdet til far er mer skadelidende enn forholdet til mor ved skilsmisse (Daatland 2007b, Herlofson 2013a, Kalmijn 2013, Kaufman og Uhlenberg 1998). Det som også har vist seg er at kontrasten mellom foreldres og barns vurderinger av kvaliteten på forholdet (jf. den nevnte investeringshypotesen) er enda større når foreldre er skilt enn når de er gift (Herlofson 2013a, Herlofson og Hagestad 2009). Data fra NorLAG viser at mens fire prosent av skilte mødre vurderte kvaliteten på mor–datter–forholdet som dårlig, gjaldt det samme for nesten en femtedel av skilsmissedøtrene. I hvilken grad dårlig kvalitet på foreldre–barn relasjonen kommer av skilsmissen eller om forholdet allerede var svekket før skilsmissen, er mindre klart. En bedre forståelse av dette krever at relasjonene følges over lengre tid, fra før til etter skilsmissen, noe bare få studier gir muligheter for. Det er rimelig å tenke at skilsmissen setter familierelasjoner under press, og at dette kan være forklaringen på at en slik type samlivsbrudd påvirker forholdet mellom foreldre og barn (Kaufman og Uhlenberg 1998).

Vi har tidligere spekulert i om det ligger en økt risiko for foreldre–barn relasjoner med stigende skilsmisserater (se Daatland og Herlofson 2005). Analyser av NorLAG data viser at forholdet mellom foreldre og voksne barn fremstår som noe dårligere når skilsmissebarna er 40 år og eldre enn når de er yngre (18–39 år) (Herlofson 2013a, Herlofson og Hagestad 2009). Dette kan tyde på at forholdet mellom foreldre og barn i mindre grad er preget av foreldres skilsmisse blant yngre fødselskull, der det er vanligere å ha foreldre som har gått fra hverandre, enn hva som har vært tilfellet for de som er eldre. Det som uansett er klart er at det er viktig å studere langtidseffekter av skilsmisse. Skilsmisser som finner sted når barna er små kan ha virkninger for foreldre–barn relasjoner også flere tiår etter at bruddet fant sted.

Familien som verdifelt: normativ solidaritet – en kjær plikt?

Med normativ solidaritet sikter vi her til oppslutningen om normer knyttet til familiens omsorgsansvar: Bør voksne barn stille opp når foreldrene får behov for hjelp? Har foreldre noe ansvar for barna også etter at de har blitt voksne? Flertallet av befolkningen i mange europeiske land gir uttrykk for at de har liten tiltro til at familieforpliktelser fortsatt lever (Daatland 1997), men er det noen substans i denne folkelige skepsisen til familien?

Oppfatninger om hvorvidt voksne barn har et moralsk ansvar overfor sine foreldre, har vært et viktig tema for aldersforskere i lang tid, ikke minst med bakgrunn i nettopp bekymringer for om viljen til å ta seg av familiens gamle er i ferd med å svekkes. Temaet har også vært ansett som viktig fordi det har blitt antatt at kunnskap om ansvarsnormer kan gi informasjon om hvordan folk vil være tilbøyelige til å oppføre seg på et senere tidspunkt. Tidligere studier har imidlertid vist at antakelsen om at de fleste handler i tråd med sine holdninger ikke nødvendigvis stemmer, og at det derfor er vanskelig å si noe sikkert om faktiske hjelpemønstre ut fra befolkningens oppfatninger om hva voksne barn bør gjøre for gamle foreldre (Herlofson, Slagsvold og Lima 2009). Kunnskap om oppslutningen om denne type normer er uansett av interesse i generasjonsforskning fordi det gir en indikasjon på hvor sterk den normative familiesolidariteten er. Vi vil her redegjøre for hva tidligere studier har vist først og fremst når det gjelder voksne barns ansvar for foreldre, men også foreldres ansvar for voksne barn. Hvilket ansvar besteforeldre har for barnebarn, vil vi komme inn på i et senere avsnitt når vi tar opp besteforeldres rolle og betydning.

Voksne barns ansvar for eldre foreldre

Juridisk sett står ikke voksne familiegenerasjoner ansvarlige overfor hverandre i Norge. Dette ansvaret falt bort da vi fikk lov om sosial omsorg på 1960-tallet. Bortsett fra Skandinavia er det få land i Europa som ikke har et slikt ansvar nedfelt i lovverket (Saraceno og Keck 2008). I de fleste land er voksne barn ansvarlige for sine foreldre og omvendt – foreldre er ansvarlige for voksne barn. Dette kan for eksempel ytre seg ved at barna kan avkreves betaling for omsorgstjenester til eldre foreldre. Generelt gjelder det at der velferdsstaten er universell og sjenerøs, slik tilfellet er i de skandinaviske landene, gis det muligheter for uavhengighet mellom generasjonene, mens familiemedlemmers plikter er mer omfattende i velferdsstater der det offentlige tjenestenivået er lavere og store deler av ansvaret er overlatt til familiene.

For Norges del har det vist seg å være omtrent like høy oppslutning som i Spania om mer uforpliktende uttrykk for solidaritet: At voksne barn bør ofre noe for sine foreldre (41 og 44 prosent enige), og at foreldre bør kunne stole på hjelp fra barna (58–59 prosent enige). Derimot er det langt mindre støtte i Norge for de mer preskriptive utsagnene som foreskriver bestemte uttrykk for solidaritet, som det at barn bør bo nær foreldrene (29 prosent i Norge mot 57 prosent i Spania) og at foreldre har krav på en gjenytelse (gjensidighet) fra barna (38 prosent mot 55 prosent). Ingen av de mer krevende og preskriptive normene har særlig stor støtte i Norge (Daatland og Herlofson 2004). Det kan altså se ut som at den nordiske «modellnormen» er en kombinasjon av ansvar og uavhengighet, der det er rom for forhandlinger om hvordan ansvaret skal utformes i praksis, slik Finch og Mason (1993) har foreslått.

Foreldres ansvar for voksne barn

«Parental responsibility» viser til ansvar den andre veien, nærmere bestemt foreldres ansvar for voksne barn. Forskning som belyser foreldres ansvar handler nesten utelukkende om ansvar for mindreårige barn, men foreldrerollen tar ikke slutt den dagen barna fyller 18 år. I en norsk undersøkelse fikk respondentene spørsmål om hvilke økonomiske forpliktelser foreldre bør ha overfor voksne barn som har flyttet hjemmefra (Hellevik 2007). Majoriteten (to tredjedeler) svarte at barna bør klare seg selv og kun hjelpes i nødsfall. Data fra GGS, den internasjonale Generations and Gender Study, bekrefter nordmenns noe restriktive holdninger: 38 prosent sa seg enige i at foreldre bør gi økonomisk støtte til voksne barn som har økonomiske problemer, 19 prosent var enige i at foreldre bør tilpasse sitt liv for å hjelpe voksne barn dersom de trenger hjelp. Tilsvarende andeler for Tyskland og Frankrike var vesentlig høyere – henholdsvis 67 og 33 prosent (Tyskland) og 77 og 37 prosent (Frankrike) (Daatland, Herlofson og Lima 2011). Til tross for de forholdsvis lave andelene i Norge, var det allikevel flere som sluttet opp om foreldres ansvar enn om voksne barns ansvar. Samme mønster gjaldt også for Tyskland og Frankrike. I landene lengre øst var det mindre forskjell, og i den grad det var noen kontrast, hadde barns ansvar høyere prioritet enn foreldres.

Familien som institusjon: gjensidig hjelp og omsorg

Utveksling av hjelp og tjenester er en naturlig del av familiers omgangsform og forutsetter ikke nødvendigvis behov for hjelp. Familiemedlemmer gjør hverandre større eller mindre tjenester når de likevel er sammen, og i det lange løp balanseres det gjerne ut – man gir noe og får noe. Men familien er også ofte den nærmeste når det virkelig er behov. Innenfor familien er som regel en ektefelle (eller samboer) den «nærmeste pårørende», deretter følger de(n) nærmeste i generasjonen over eller under. For eldre dreier det seg som oftest om voksne barn.

Praktisk hjelp og omsorg

Inntil 70-års alderen er det vanlig at praktisk hjelp flyter nedover, til barn og barnebarn, men deretter går hjelpen i større grad oppover generasjonslinjen – fra barn til foreldre (Albertini, Kohli og Vogel 2007). Blant foreldre 40–79 år, som deltok i NorLAGs første runde, oppga nærmere halvparten at de ga praktisk hjelp til voksne barn (Daatland og Herlofson 2006). Det ble her ikke skilt mellom sporadisk og jevnlig hjelp. Det sistnevnte er i større grad knyttet til behov, og det er ikke så mange voksne barn som trenger hjelp. Det er også slik at eldre foreldre ofte klarer seg selv. Funn fra NorLAGs andre runde viser at alt i alt 13 prosent av voksne barn oppga at de ga praktisk hjelp til mor minst en gang i måneden, 9 prosent ga tilsvarende hjelp til far.

Analyser fra den europeiske SHARE-studien (Brandt, Haberkern og Szydlik 2009) viser at flere voksne barn hjelper eldre foreldre i Skandiavia enn hva som er tilfellet i Sør-Europa, men hver for seg hjelper de ikke så ofte. I land som Italia og Spania påtar de som gir hjelp seg et større ansvar. Forskjellen lar seg forklare med den bedre tilgangen til offentlige tjenester i Skandinavia som gjør at det i disse landene er mindre behov for hyppig hjelp fra voksne barn. I land med mindre omfattende tjenester er behovet vesentlig større for hjelp på daglig basis. Det er fortsatt slik at det er døtre som tar det største ansvaret, men kjønnsskjevheten er minst der tilgangen til offentlige tjenester er størst. I Norge blir personlig pleie som oftest – og i hvertfall etter en viss tid – overtatt av velferdsstaten ved flytting til sykehjem. Familien følger da gjerne opp med emosjonell støtte og besøk, men tar sjeldnere ansvaret for pleie.

Emosjonell støtte

Utvekslinger av emosjonell støtte ser ut til å være den vanligste formen for hjelp mellom eldre foreldre og voksne barn. I OASIS-studien oppga sju av ti at de hadde ytt slik støtte til foreldre (75 år+) det siste året og nesten halvparten hadde mottatt samme type hjelp fra foreldre. Data fra OASIS viste også små forskjeller på tvers av deltakerlandene for denne formen for hjelp (Daatland og Herlofson 2004). En studie fra Nederland bekrefter det høye nivået av følelsesmessig støtte i foreldre–barn relasjoner: 70 prosent sa de hadde gitt slik støtte til foreldre flere ganger i løpet av de siste tre månedene (Van Galen og Dykstra 2006).

Formulering av spørsmål om emosjonell støtte har mye å si for hvilke svar man får. I OASIS var denne type støtte listet opp sammen med flere andre typer hjelp og det sto kun «følelsesmessig støtte». I første runde av NorLAG ble det også stilt spørsmål om denne formen for støtte, men det var da formulert som «følelsesmessig støtte/trøst i vanskelige stunder». Resultatene viser at andelene som stiller opp med emosjonell støtte er lavere når slik hjelp avgrenses til vanskelige stunder. I overkant av en femtedel av voksne barn (40 år og eldre) sa at de hadde gitt emosjonell støtte til foreldre. Den andre veien (fra foreldre til voksne barn) gjaldt det samme for omtrent en fjerdedel (Daatland og Herlofson 2006).

Så godt som alle respondentene i NorLAG (andre runde) oppga at de hadde noen i familien de følte at virkelig satte pris på dem som person. 90 prosent av foreldre har barn de føler virkelig setter pris for dem, mer enn 80 prosent opplever at foreldrene setter pris på dem. Det er også slik at de aller fleste har noen de kan snakke fortrolig med. Nesten åtte av ti foreldre oppgir å ha voksne barn de kan snakke fortrolig med. Blant voksne barn føler 57 prosent at de kan snakke fortrolig med minst en av foreldrene. Her er det imidlertid en markert kjønnsforskjell – mens i overkant av 60 prosent føler at de kan snakke fortrolig med mor, gjelder det samme for 46 prosent overfor far.

Økonomisk hjelp

Hva så med økonomisk hjelp? Er familien en viktig kilde i så måte? Økonomiske overføringer går som oftest fra eldre til yngre generasjoner i Norge. I land med dårligere økonomi er det gjerne motsatt. Der pensjonene er lave, er mange pensjonister avhengige av hjelp fra barna, som i en rekke land også har et formelt (lovfestet) ansvar for foreldrene. I OASIS fant vi at bare fire prosent av voksne barn i Norge hadde gitt økonomisk støtte til foreldre (75 år+) i løpet av det siste året. Tilsvarende andeler i England og Spania var henholdsvis 14 og 18 prosent. Når vi snur det og ser på finansiell assistanse fra eldre foreldre til voksne barn, viser samme studie at det i Norge var 23 prosent som hadde støttet sine barn økonomisk, sammenliknet med 11 prosent i England og 9 prosent i Spania.

Analyser av data fra SHARE viser også nokså store variasjoner landene imellom. I Danmark og Sverige rapporterte rundt 30 prosent av foreldre (50 år+) at hadde gitt voksne barn økonomisk støtte i løpet av det siste året. I Italia gjaldt det samme for 16 prosent, i Spania 9 prosent (Albertini, Kohli og Vogel 2007). Det er imidlertid viktig å påpeke at det er mange foreldre i de sistnevnte landene som deler hushold med voksne barn uten at det nødvendigvis regnes som økonomisk assistanse. Få hjelper barn utenfor husholdet økonomisk (7 prosent i Italia, 3 prosent i Spania) (Albertini m.fl. 2007). Dette henger i stor grad sammen med at voksne barn som har flyttet hjemmefra som regel klarer seg bedre økonomisk enn de som blir boende igjen i foreldrehjemmet. Mange av de som har flyttet har imidlertid fått hjelp fra foreldre til å danne eget hushold – en italiensk studie viser at 65 prosent av unge voksne som hadde flyttet fra foreldrehjemmet, hadde fått økonomisk assistanse i forbindelse med kjøp eller leie av bolig (Mencarini og Tanturri 2006).

Det er ikke bare sør i Europa at eldre generasjoner hjelper yngre med kjøp av bolig. Norske studier konkluderer at dette er blitt vanligere her til lands enn hva det var tidligere (Gulbrandsen og Sandlie 2015, Hellevik 2007). Eldre har kunnet nyte godt av en lang periode med økonomisk vekst og stigende pensjoner. De bruker nok derfor mer på seg selv enn tidligere, men der er også mer til overs, og bare få ser foreløpig ut til å «spise» av boligformuen i levende live. Stigende boligpriser har gjort det dyrere for yngre å etablere seg, men til gjengjeld får mange av dem hjelp fra foreldre og besteforeldre når de skal kjøpe egen bolig. Mer enn førti prosent av yngre huseiere (under 40 år) kunne i 2013 opplyse at de hadde mottatt økonomisk hjelp fra familien i forbindelse med huskjøp, en stigning fra 15–20 prosent i 2008–2009 (Gulbrandsen og Sandlie 2015).

Økonomisk støtte dreier seg sjelden om store beløp. Et unntak er hjelp til boligkjøp, men det dreier seg som regel om en engangshendelse. Det ser ut til å være få som får eller gir penger eller gaver av betydelig verdi på årlig basis. I NorLAGs andre runde fant vi at 13 prosent av foreldre hadde gitt slik type overføring til voksne barn i løpet av de siste 12 månedene. I første runde av samme studie ble det spurt om økonomisk støtte i løpet av det siste året uansett beløp. Nesten halvparten (foreldre i alderen 40–79 år) rapporterte at de hadde gitt denne type hjelp til voksne barn (Daatland og Herlofson 2006). Hvordan spørsmål om økonomisk hjelp blir stilt, har altså mye å si for hvilke funn vi får, slik tilfellet også er for emosjonell støtte.

Generasjonssolidaritet – de ulike dimensjonene i sammenheng

Vi har så langt sett på ulike dimensjoner av solidaritet hver for seg. Det er få studier som har satt disse i sammenheng og laget typologier for foreldre–barn relasjoner (eksempler på unntak er Dykstra og Fokkema 2011, Silverstein m.fl. 2010, Steinbach 2008). Silverstein og kolleger (2010) brukte data fra OASIS-studien og en longitudinell generasjonsstudie fra California. Ved hjelp av analyser av emosjonell nærhet og konflikt, kom de frem til følgende fire relasjonstyper: vennskapelig, uengasjert, motsetningsfylte, ambivalente. Når de så på hvilken type som var vanligst i de forskjellige landene, fant de at nesten to tredeler av foreldre–barnrelasjoner i Norge kunne beskrives som vennskapelige, 19 prosent framsto som uengasjerte, 8 prosent var karakterisert av å være motsetningsfylte og 9 prosent var ambivalente. Bildet var ganske likt i Spania, mens Tyskland hadde en større andel relasjoner som kunne beskrives som uengasjerte (43 prosent). I California var motsetningsfylte relasjoner vanligere enn i de europeiske landene (20 prosent mot 7–8 prosent i Norge, Spania og Tyskland og 3 prosent i England).

I studien som er omtalt over var det først og fremst relasjonskvalitet som ble belyst. Ved hjelp av data fra SHARE tok Dykstra og Fokkema (2011) i betraktning de andre dimensjonene, nærmere bestemt geografisk avstand, kontakt, normer og hjelp. Også de kom frem til fire ulike relasjonstyper. To fremsto som tette (kort avstand, hyppig kontakt, oppslutning om familienormer), men mens den ene var preget av at hjelpen først og fremst fløt nedover fra foreldre til barn (familieorientering nedover), var den andre karakterisert av at hjelpen i hovedsak fløt oppover – fra barn til foreldre (familieorientering oppover). Den tredje typen var preget av såkalt «støtte på avstand» (supportive-at-distance) – det vil si stor geografisk avstand, men relativt hyppig kontakt, lav oppslutning om familieansvar og først og fremst økonomisk støtte fra foreldre til barn. Den siste typen var den autonome (med stor avstand, sjelden kontakt, lav eller ingen oppslutning når det gjelder familieansvar og få eller ingen utvekslinger av hjelp). Mens tidligere forskning har hatt en tendens til å beskrive familierelasjoner i Sør-Europa som tette og relasjoner lengre nord som mer distanserte (bl.a. Höllinger og Haller 1990, Reher 1998), viser studien til Dykstra og Fokkema (2011) at det er større likheter enn forskjeller på tvers av land. Autonome relasjoner er noe vanligere i nord enn i sør. For tette bånd er tendensen stort sett at i landene nord for Frankrike flyter hjelpen først og fremst nedover i generasjonslinjen, mens sør for Frankrike er det motsatt.

For de aller fleste studier som fokuserer på overføringer av hjelp og støtte, inkludert arbeidet til Dykstra og Fokkema (2011) nevnt over, blir hjelp til pass av barnebarn inkludert. Vi har her valgt å se på barnebarnpass for seg og vil belyse denne type hjelp når vi tar opp besteforeldres rolle og betydning nedenfor.

Besteforeldres rolle og betydning

Det er en vanlig myte at dagens besteforeldre er opptatte med å dyrke det gode liv i en ny type alderdom – de er stadig på reise, ligger på en solseng ved Middelhavet eller spiller golf – noe som innebærer at de er lite tilgjengelige for sine barn og barnebarn. Realiteten er at de aller fleste i hovedsak er hjemme, mange bor i nærheten av barnebarna, de er i hyppig kontakt med dem, er engasjerte i livene deres og er sentrale støttespillere i hverdagen til småbarnsfamilier. Dagens besteforeldre kan derfor først og fremst sies å utgjøre en sentral «generasjonsressurs» (Hagestad og Herlofson 2009a).

Forventninger til besteforeldre

Besteforeldreforskningen på 1980-tallet tok gjerne utgangspunkt i at det ikke fantes noen felles forventninger til besteforeldre (Bengtson 1985, Hagestad 1985). Besteforeldre kunne snarere sies å ha en slags «rolleløs» rolle (Burgess 1960). Siden den gang har forskning om besteforeldre og barnebarn økt betraktelig og det er lite i de siste årenes studier som tyder på at besteforeldre er «rolleløse».

I Norge har uformelle forventninger til besteforeldre blitt kartlagt gjennom NorLAG studien ved at deltakerne har blitt spurt om hva de mener besteforeldres rolle bør bestå av. Blant bestemødre og bestefedre var mer enn 90 prosent enige i at besteforeldre bør være der for barnebarn i krisesituasjoner (f.eks. sykdom, skilsmisse), at de bør gjøre ting sammen med barnebarna (turer, ferier, aktiviteter) og at de bør gi oppmuntring og støtte til sine voksne barn i deres foreldrerolle (Herlofson og Hagestad 2012, 2013). Færre mente at det er besteforeldres oppgave å være et korrektiv i barneoppdragelsen (ca. 30 prosent) eller at de bør bidra til økonomisk trygghet for barn og barnebarn (40 prosent). I Norge er en klar majoritet av befolkningen av den oppfatning at det sistnevnte først og fremst er velferdsstatens ansvar, ikke familiens (Herlofson m.fl. 2011). Dette forhindrer ikke at det i praksis flyter en god del midler nedover i generasjonslinjen, som vi har tatt opp tidligere.

Enkelte av spørsmålene i NorLAG ble også stilt i den europeiske studien SHARE (The Survey of Health and Retirement in Europe), noe som har gjort det mulig å sammenlikne de norske resultatene med svarene fra besteforeldre i en rekke andre land. Enigheten om at besteforeldre bør være tilgjengelige for barnebarn i kriser viste seg å være høyest i Norge, fulgt av Sverige og landene sør i Europe. De sistnevnte lå derimot høyere enn landene i Skandinavia når det gjaldt forventningen om at besteforeldre bør bidra til økonomisk trygghet (Herlofson og Hagestad 2012, 2013). NorLAG data viser altså at det er bred enighet om hvilke forventninger som bør kunne stilles til besteforeldre, og som vi skal se, så følger også besteforeldre opp når det gjelder utøvelsen av rollen.

Utøvelse av besteforeldrerollen – pass av barnebarn

Data fra NorLAG (første runde) viser at omkring en tredjedel av besteforeldre (36 prosent av bestemødre og 28 prosent av bestefedre) passet barnebarn minst en gang i uken. Seks av ti gjorde det i hvert fall månedlig – noen flere blant bestemødrene enn blant bestefedrene. Bare 5 prosent sa at de aldri passet barnebarn (Herlofson og Hagestad 2012, 2013). Barnebarns alder har naturlig nok mye å si for besteforeldres hjelp til pass. Blant besteforeldre i NorLAG hadde mer enn 90 prosent barnebarn under 15 år (88 prosent hadde barnebarn i alderen 0–12 år).

Sammenlikner vi disse funnene med resultater fra den europeiske studien SHARE (se bl.a. Hank og Buber 2009, Igel og Szydlik 2011), går det frem at det faktisk er en noe større andel besteforeldre i Norge og i de andre skandinaviske landene som var involverte i pass av barnebarn enn hva som var tilfellet i Sør-Europa (figur 1.5a). Nærmere analyser viser imidlertid at besteforeldre i Sør-Europa til gjengjeld oftere var engasjert i fulltids barnebarnpass. Nesten halvparten av de som oppga at de passer barnebarn, gjorde det så ofte som (nesten) hver dag. Daglig barnebarnpass hører derimot til unntakene i Norge, i likhet med i Sverige og Danmark (figur 1.5b). Under fem prosent av besteforeldrene stilte opp på daglig basis i disse landene (Herlofson og Hagestad 2012, 2013).

Figur 1.5a Andel besteforeldre (50–79 år) som har vært involverte i barnebarnpass siste 12 måneder, etter land og kjønn.

Figur 1.5a Andel besteforeldre (50–79 år) som har vært involverte i barnebarnpass siste 12 måneder, etter land og kjønn.

Kilde: NorLAG2/LOGG og SHARE (Herlofson og Hagestad 2012).

Figur 1.5b Andel besteforeldre (50–79 år) som har passet barnebarn daglig (eller nesten daglig) siste 12 måneder, etter land og kjønn1

Figur 1.5b Andel besteforeldre (50–79 år) som har passet barnebarn daglig (eller nesten daglig) siste 12 måneder, etter land og kjønn1

1 blant besteforeldre som oppga at de hadde vært involvert i pass siste 12 mnd.

Kilde: NorLAG2/LOGG og SHARE (Herlofson og Hagestad 2012).

Kontrastene i pass av barnebarn mellom Nord- og Sør-Europa tilsvarer forskjellene når det gjelder omsorg for eldre foreldre. Relativt flere yter hjelp i nord, men hjelpen er mer intensiv i sør. Det er rimelig å tro at det ulike mønsteret skyldes den bedre utbygde velferdsstaten i nord (med blant annet lange foreldrepermisjoner og høy barnehagedekning) som gir rom for å gi litt hjelp, men gjør det mindre nødvendig å gi mye. NorLAG-studien viser dessuten en stigende prevalens av barnebarnpass blant norske besteforeldre i løpet av perioden 2002–2007. Mens 63 prosent av bestemødrene og 56 prosent av bestefedrene i NorLAGs første runde oppga at de passet barnebarn minst en gang i måneden, er tilsvarende andeler i andre runde henholdsvis 70 og 62 prosent. Samme tendens er rapportert fra Nederland for perioden 1992–2006 (Geurts m.fl. 2015).

Besteforeldres betydning for barn og barnebarn

Norske besteforeldre tar, som nevnt, sjelden over hele ansvaret for pass av barnebarn. De er snarere et slags «heimevern» som er tilgjengelige ved behov (Hagestad 2006a). I land der foreldrepermisjoner er korte og barnehagedekningen lav, er mange småbarnsforeldre, og først og fremst mødre, avhengige av hyppig hjelp, ikke minst fra sine egne foreldre. Flere nyere studier har vist hvordan hjelpen deres med barnepass er av sentral betydning for om småbarnsmødre i disse landene er i jobb eller ikke (bl.a. Arpino, Pronzato og Tavares 2014, Aassve, Arpino og Goisis 2012, Dimova og Wolff 2011, Tobío 2007). For Norges del er det lite som tyder på at denne type hjelp er avgjørende for om kvinner med små barn er yrkesaktive eller ikke. En phd-avhandling viser imidlertid tegn til at hjelp til pass fra besteforeldre kan ha betydning for småbarnsmødres stillingsprosent (Johnsen 2015). Ved hjelp av registerdata viser Johnsen at det er en sammenheng mellom avtalefestet pensjon (AFP) og småbarnsmødres fulltids yrkesaktivitet – mødre med små barn hadde større sannsynlighet for å jobbe fulltid dersom deres mor hadde gått av med AFP (og således var mer tilgjengelig som barnebarnpasser).

Nyere studier antyder at besteforeldres hjelp til familiens yngste også kan slå gunstig ut for fertiliteten – både for om kvinner får barn eller for om de velger å få et barn til (Kaptijn m.fl. 2010, Thomese og Liefbroer 2013, Aassve, Meroni og Pronzato 2012). Denne muligheten har oss bekjent foreløpig ikke vært studert med norske data.

Forskning fra USA har vært langt mer omfattende på området sammenliknet med den europeiske. Et mye studert tema her er besteforeldres rolle som såkalte «surrogatforeldre» for barnebarn med foreldre som av ulike grunner ikke strekker til på grunn av rusmisbruk, kriminalitet, sykdom, fattigdom eller annen risiko (Minkler og Roe 1996, Uhlenberg og Cheuk 2010). AIDS-epidemien har gitt mange besteforeldre samme rolle i flere afrikanske land, der den eldste generasjonen har måttet overta for den tapte mellomgenerasjonen. En annen årsak til ansvarsovertakelse i Afrika, og også i Asia, er arbeidsmigrasjon. I tilfeller der mellomgenerasjonen ser seg nødt til å flytte til urbane strøk for å få arbeid, blir ofte den yngste generasjonen igjen på landsbygda med besteforeldrene for kortere eller lengre perioder (Baker og Silverstein 2012, Uhlenberg og Cheuk 2010). Dette gjelder også i enkelte europeiske land, først og fremst i Øst-Europa. Barn blir igjen i hjemlandet mens foreldrene deres reiser til andre deler av Europa for å arbeide, og flere av disse barna blir tatt hånd om av besteforeldre (Guentcheva 2010, Yazykova og Boberiene 2015).

Det er ikke uvanlig at besteforeldre er fosterforeldre for barnebarn, men oversikter avdekker store forskjeller på tvers av ulike land. Mens rundt ett av fem fosterbarn i England og Tyskland bor i såkalte slektsfosterhjem, gjelder det samme for 75 prosent i Spania (Del Valle og Bravo 2013). Norsk forskning og statistikk viser at nær en fjerdedel av fosterbarn bor i fosterhjem hos familien og det vanligste er da at de bor hos besteforeldre (som oftest på morsiden) (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010, Thørnblad 2012).

Besteforeldrerollen består av mer enn pass av barnebarn. En annen oppgave er hjelp til skolearbeid. Besteforeldrestudien (Hagestad 2006b) viste at mange barnebarn fikk hjelp med lekser – i noen tilfeller via telefon eller e-post. Vi vet foreløpig lite om omfanget av denne type hjelp og også lite om eventuelle følgevirkninger, men en nylig utgitt norsk rapport gir noen interessante funn. Løken, Lommerud og Reiso (2014) har sett på konsekvenser av reformen knyttet til overgangsstønaden for enslige forsørgere. I 1998 ble denne stønaden kraftig redusert, noe som medførte at det nå kun ble mulig å motta overgangsstønad i maksimum tre år. Løken og hennes kolleger finner at dette gikk ut over barnas ungdomsskolekarakterer. Reduksjonen av overgangsstønaden gjorde at enslige forsørgere, som i hovedsak er mødre, begynte å jobbe tidligere enn hva de hadde måttet før. De var dermed mindre tilgjengelige når det blant annet gjaldt å følge opp barnas skolearbeid. Den negative effekten på karakterene viste seg imidlertid å være vesentlig mindre for barn som hadde besteforeldre boende i nærheten.

Innen besteforeldreforskningen belyser de fleste studier relasjoner til barnebarn som er små. Ungdoms- og tidlig voksenfase er i stor grad oversett. Heller ikke ungdomsforskningen, verken den norske eller internasjonale, synliggjør besteforeldrerelasjonen i særlig grad. Her er det liten tradisjon for å gå ut over ungdommenes aller nærmeste familiemedlemmer, det vil si foreldre og søsken. Forskere som har tatt for seg forholdet mellom besteforeldre og barnebarn i ulike aldre, konkluderer at kontakten mellom de to generasjonene reduseres etter hvert som barnebarna blir eldre (Geurts m.fl. 2009, Silverstein og Marenco 2001). Noen hevder at relasjonen utvikler seg til å ha liten betydning når barnebarna går over i ungdomsfasen (Cherlin og Furstenberg 1986). Andre har beskrevet hvordan forholdet endrer karakter, men blir viktigere etter hvert som både besteforeldre og barnebarn blir eldre (Kemp 2005). De få foreliggende studier av besteforeldre og eldre barnebarn (ungdom, unge voksne) belyser først og fremst besteforeldres betydning for de unges livskvalitet, og konklusjonene er ikke entydige. Noen finner at det å ha et nært forhold til besteforeldre reduserer depressive symptomer (f.eks. Ruiz og Silverstein 2007), andre finner ingen sammenheng mellom relasjonen til besteforeldre og de unges psykiske velvære (Dunifon og Bajracharya 2012).

Det er altså uenighet når det gjelder betydningen av besteforeldre for barnebarn i ungdoms- og tidlig voksenfasen. Et annet område av besteforeldreforskningen der resultatene ikke er entydige, handler om hvilken betydning relasjonen til barnebarn har for besteforeldregenerasjonen.

Betydning av barnebarn for besteforeldre

Flere tidligere studier viser at det å ha barnebarn er av betydning for besteforeldres helse og livskvalitet. Størstedelen av denne forskningen er fra USA og ser på besteforeldre som har fullt omsorgsansvar for barnebarn. Her er funnene, med få unntak, at det å være såkalte «surrogatforeldre» er slitsomt (Baker og Silverstein 2012, Hayslip og Kaminski 2005). En viktig årsak er omstendighetene rundt omsorgsansvaret – som nevnt over har nesten samtlige voksne barn som av ulike årsaker ikke klarer å utfylle foreldrerollen. Slike forhold skaper mye bekymring for den eldre generasjonen og går ut over deres velvære og helse. De aller fleste besteforeldre er imidlertid ikke i en slik situasjon, men de få studiene som belyser mer «vanlige» besteforeldre gir noe ulike bilder.

En nylig utkommet studie basert på data fra SHARE viser at det å passe barnebarn hadde en positiv effekt på besteforeldres selvrapporterte helse to til fire år senere (Di Gessa, Glaser og Tinker 2015). Dette gjaldt både for intensiv pass (det vil si daglig eller minst 15 timer i uken) og for mer sporadisk hjelp. Muller og Litwin (2011) finner at hyppig kontakt med barnebarn ikke hadde noen betydning for besteforeldres depressive symptomer. Mahne og Huxhold (2014) derimot, dokumenterer at et nært forhold til barnebarn gir positiv effekt på eldres subjektive velvære. Den foreløpige eneste studien med norske data finner ingen sammenheng mellom livskvalitet (målt ved depresjon og ensomhet) og det å være besteforelder (Hansen og Slagsvold 2013). Hvorvidt kvaliteten på forholdet til barnebarn (blant annet kontakt- og hjelpemønstre) har noe å si for eldres helse og psykiske velvære i Norge, finnes det hittil ingen studier om.

I samfunn i rask endring kan eldre ende opp som det Mead (1970) har kalt «immigrants in time» med mindre de sosialiseres av yngre generasjoner. Barnebarn kan være til stor hjelp når det gjelder eldres teknologiske ferdigheter (Hagestad 2008). I Besteforeldrestudien oppga majoriteten av 10–12-åringene at de hjalp besteforeldre med mobiltelefoner, internett og liknende. Det at barnebarn kan være til nytte for besteforeldres læringsprosesser er et foreløpig lite belyst tema.

Har så engasjement overfor barnebarn noen betydning for besteforeldre når de selv kommer i en situasjon der de trenger hjelp? I de senere år har det kommet studier som viser at barnebarnpass kan være en klok investering (Brugiavini m.fl. 2013, Geurts, Poortman og van Tilburg 2012). Brugiavini og kolleger (2013) benyttet data fra SHARE-studien og fant at de som passet barnebarn på ett tidspunkt, hadde større sannsynlighet for å motta hjelp fra voksne barn 5–7 år senere. Det var ikke bare sannsynligheten for å motta hjelp som økte, men også hyppigheten av hjelp. Geurts, van Tilburg og Poortman (2012) brukte nederlandske data og kom frem til tilsvarende resultater – men kun for pass av sønners barn. Besteforeldre som stilte opp og passet sønnesønner og sønnedøtre mottok mer hjelp fra sønnene sine senere sammenliknet med mindre engasjerte besteforeldre. Pass av døtres barn hadde ikke samme effekt. Hvorvidt besteforeldres innsats når barnebarna er små også gjør at barnebarna selv engasjerer seg når bestemor eller bestefar får behov for hjelp senere i livet, vet vi så langt lite om. Litteraturen som omhandler familiens omsorg for eldre dreier seg nesten utelukkende om voksne barn og partnere. Barnebarn nevnes sjelden.

I store trekk – en kort sammenfatning

Aldringen av befolkningen endrer fordelingen av goder og byrder mellom generasjonene og legger press på den etablerte orden. Finner familien en rimelig balanse mellom hensynet til yngre og eldre generasjoner? Vil befolkningen fortsatt slutte opp om generasjonskontrakten i velferdsstaten? Vår gjennomgang av tidligere forskning gir ingen garantier, men gir så langt et mer betryggende inntrykk enn hva man ofte får fra medienes nærgående reportasjoner. Samholdet mellom familiegenerasjonene er fortsatt betydelig, og er bemerkelsesverdig stabilt de sosiale endringene tatt i betraktning.

De fleste eldre foreldre sier at de har god kontakt med sine voksne barn. Mer enn 60 prosent er sammen ukentlig eller oftere, som er omtrent på samme nivå som funn fra undersøkelser tilbake på 1960-tallet viser. Bare få bor sammen med barna i dag, langt færre enn tidligere, og vesentlig færre enn i land lenger sør og øst i Europa. Men både yngre og eldre generasjoner ser ut til å foretrekke det slik: Nært, men ikke for nært.

Forholdet oppleves også som emosjonelt tett av de fleste, især slik det blir vurdert fra foreldrenes side. Ansvarsnormene overfor eldre foreldre, såkalt normativ solidaritet, er også bemerkelsesverdig robust, men finner nye former og uttrykk som lettere lar seg leve ut i et moderne samfunn. Med funksjonell solidaritet siktes det til hjelp og tjenester mellom generasjonene. Hjelpen flyter gjerne nedover fra eldre til yngre generasjoner frem til 70-årsalderen, og deretter den andre veien. Til gjengjeld yter den eldre generasjonen gjerne økonomisk bistand til de yngre, blant annet ved kjøp av bolig. Besteforeldre, som er flere og mer ressursrike enn tidligere, viser seg som en viktig støtte for generasjonsfamilien, som «brannvakt» eller «hjelpekorps» når behovene melder seg. I Norge er det sjelden behov for dem på daglig basis, men mange besteforeldre stiller opp og passer barnebarn ukentlig eller månedlig.

Vi kan ikke lenger snakke om «familien» som en entydig enhet. Dagens familier er mangfoldige, og har krav på respekt for hver sin form og måte å være familie på. Noe av det store mangfoldet kommer fra migrasjon, især fra såkalte fjernkulturelle deler av verden med en annen familiekultur enn den tradisjonelt norske – ofte med mer kollektivistiske idealer, med sterke lojaliteter oppover generasjonslinjene.

Nye familieformer har kommet til med samboerskap, foreldreskap av samme kjønn og relasjoner til dine, mine og våre barn. Er de nye familieformene særlig sårbare, eller er de først og fresmt eksempler på at familien er en robust sosial institusjon, som klarer å ta inn i seg stadig nye varianter? Noe av familiens styrke ligger nettopp her, at den er fleksibel og gir rom for endring. Som vi skrev innledningsvis er familien samfunnets grunnenhet, der livet starter og slutter. Vi har i teksten forsøkt å illustrere nettopp dette, og det mangfoldet som hører inn under betegnelsen «familie».

Se NOVA Rapport 2/16 for fullstendig referanseliste.

Til toppen
Til dokumentets forside