Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 24 (2015–2016)

Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter

Til innholdsfortegnelse

3 Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004–2014

Jon Epland og Mads Ivar Kirkeberg, Statistisk sentralbyrå, 2016

Sammendrag1

Norske husholdninger – både med og uten barn – har hatt en svært gunstig inntektsutvikling de siste årene. Barnefamiliene har imidlertid hatt en noe svakere inntektsvekst enn husholdninger uten barn på 2000-tallet. Blant barnefamiliene med den svakeste inntektsutviklingen finner vi småbarnsfamilier, enslige forsørgere, barnerike familier og husholdninger der de voksne har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Den ulike inntektsutviklingen innen ulike grupper av barnefamilier har bidratt til økte inntektsforskjeller. Det er først og fremst en svak inntektsutvikling blant barnefamilier nederst i fordelingen som har ført til økt ulikhet. Dette har igjen ført til at andelen barn i lavinntektshushold har økt betydelig i samme periode.

I de siste årene har det skjedd store demografiske endringer når det gjelder barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen. Det er i dag først og fremst et større innslag av barn med innvandrerbakgrunn (innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre) som driver økningen i vedvarende lavinntekt blant barn. Det er allikevel store forskjeller i inntektsnivå blant barnefamilier med innvandrerbakgrunn. Det generelle inntektsnivået til barnefamilier der hovedinntektstakeren har landbakgrunn fra EU/EØS-området, USA, Canada, Australia eller New Zealand ligger til dels betraktelig høyere enn inntektsnivået blant tilsvarende barnefamilier med bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Europa utenom EU/EØS-området og Oseania utenom Australia og New Zealand. Men barnefamilier med innvandrerbakgrunn har, uavhengig av landbakgrunn, et inntektsnivå som ligger godt under det generelle inntektsnivået for barnefamilier i Norge. I årene 2004–2014 har par med barn fra Asia, Afrika etc. stort sett holdt tritt med den generelle inntektsveksten i samfunnet. For parfamilier fra EU/EØS-området har derimot inntektsutviklingen gjennom hele perioden 2004–2014 vært langt svakere enn den generelle inntektsveksten. Mye av årsaken til dette er den store arbeidsinnvandringen til Norge de siste årene – spesielt fra de nye EU-landene i Øst-Europa. Blant enslige forsørgere med innvandrerbakgrunn har inntektsutviklingen vært svakere enn den generelle inntektsveksten både for de med bakgrunn fra EU/EØS-området mv. og de med bakgrunn fra Asia, Afrika og Europa utenom EU/EØS mv.

Det er egen bolig som er det viktigste formuesobjektet til norske barnefamilier, men det er betydelige forskjeller i eierskap, blant annet etter husholdningstype og antall barn i husholdningen. Det er blant par med store barn at flest eier egen bolig, mens eierandelen er lavest blant enslige forsørgere og par med mange barn. Blant par med barn under 18 år hadde mer enn halvparten av husholdningene en nettoformue på 1 million kroner eller høyere. Dette var tilfellet for vel en tredel av enslige forsørgere med barn i samme aldersgruppe. Gjeldsbelastningen til barnefamiliene har økt betydelig de siste årene, selv om det fortsatt er slik at de langt fleste (77 prosent) har lavere gjeld enn tre ganger inntekten. Blant par med barn har andelen med gjeld som overstiger inntekten tre ganger likevel blitt mer enn fordoblet mellom 2004–2014, fra 11 prosent til 23 prosent. Gjeldsbelastningen har også blitt langt høyere for enslige forsørgere i denne perioden. Andelen har her økt fra 16 til nesten 29 prosent.

Barnefamilienes inntekter

Inntektsutviklingen

I det følgende ser vi på utviklingen i husholdningsinntekt for ulike grupper av barnefamilier.

Boks 3.1 Inntektsbegrepet

Inntektsbegrepet som benyttes er inntekt etter skatt per forbruksenhet, der EUs ekvivalensskala er benyttet. Dette begrepet omfatter summen av:

  • yrkesinntekter (lønn- og næringsinntekter)

  • kapitalinntekter (renteinntekter, aksjeutbytte, netto realisasjonsgevinster mv.)

  • skattepliktige overføringer (pensjoner fra folketrygden som alders-, uføre- og etterlattepensjon, overgangsstønad, barnepensjon, arbeidsledighetstrygd, sykepenger mv.)

  • skattefrie overføringer (grunn- og hjelpestønad, barnetrygd, bostøtte, stipend fra Statens lånekasse for utdanning, sosialhjelp, fødselsengangsstønad, kontantstøtte, diverse stønader til enslige forsørgere mv.).

  • til fratrekk kommer utlignet skatt og negative overføringer.

For en samlet oppstilling av alle inntektskomponenter som inngår i inntektsbegrepet vises det til http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/ statistikker/ifhus/aar/2014-12-17?fane= tabell&sort=nummer&tabell=210655).

2000-tallet: Best inntektsutvikling for husholdninger uten barn

I en analyse av barnefamilienes inntektsutvikling på 1990-tallet, ble det konkludert med at barnefamiliene var blant inntektsvinnerne dette tiåret (Kirkeberg m.fl., 2003). Utviklingen på 2000-tallet er på sin side preget av at husholdninger med barn har hatt en noe svakere inntektsvekst enn husholdninger uten barn.

Figur 3.1 viser inntektsnivået til husholdninger med barn i prosent av inntektsnivået til husholdninger uten barn (husholdninger uten barn =100). Det går fram av figuren at husholdninger med barn hadde en median ekvivalentinntekt i 1990 som tilsvarte 98 prosent av median ekvivalentinntekt til husholdninger uten barn. Utover på 1990-tallet øker inntektene til barnefamiliene klart sterkere enn inntektene til husholdningene uten barn, og passerer disse. Midt på 1990-tallet ligger inntektsnivået 2–3 prosent over nivået til husholdningene uten barn. Fra 2000 og utover øker inntektene til barnefamiliene klart saktere enn inntektene til hushold uten barn, slik at i 2014 har barnefamiliene en medianinntekt som tilsvarer knapt 97 prosent av nivået til husholdninger uten barn.

Figur 3.1 Median inntekt etter skatt per forbruksenhet for husholdninger med barn 0–17 år i prosent av median inntekt etter skatt per forbruksenhet for husholdninger uten hjemmeboende barn. 1990–2014

Figur 3.1 Median inntekt etter skatt per forbruksenhet for husholdninger med barn 0–17 år i prosent av median inntekt etter skatt per forbruksenhet for husholdninger uten hjemmeboende barn. 1990–2014

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Småbarnsfamiliene taper terreng

Inntektsutviklingen på 2000-tallet har vært noe ulik for ulike typer av barnefamilier. Blant par med barn så skiller de husholdningen med de yngste barna, 0–2 år, seg ut som en gruppe med en noe svakere inntektsvekst enn de med eldre barn. Mellom 2000–2014 økte medianinntektene til denne gruppen barnefamilier med 37 prosent, omregnet i faste priser. Dette var en noe svakere vekst sammenlignet med par med større barn, der inntektene økte med 44–45 prosent i denne perioden. Det er først og fremst etter 2004 at par med småbarn taper terreng.

Enslige forsørgere hadde en svakere inntektsvekst enn par med barn på 2000-tallet. Men også her er det husholdningene med de yngste barna som har hatt den svakeste inntektsutviklingen, mens inntektene økte mest blant dem med de eldste barna.

Det er imidlertid en svakhet med inntektsbegrepet som benyttes her, som påvirker inntektsnivået til svært mange enslige forsørgere. I inntektsstatistikkens datagrunnlag har en etter 2003 ikke lengre opplysninger om private barnebidrag, det vil si barnebidrag som helt ut organiseres i privat regi mellom tidligere partnere. Før 2003 ble disse inntektene registrert på selvangivelsen som inntekt for mottaker og som fradrag for bidragsyter. Dermed finnes det ikke lenger registerdata på denne typen av inntekter, som kan koples til inntektsstatistikken. I inntektsstatistikkens datamateriale inngår derfor kun bidragsforskott og barnebidrag som administreres gjennom NAV, det vil si de barnebidragstilfellene som fremdeles administreres av det offentlige. Det finnes ingen opplysninger om hvor mange enslige forsørgere som kun mottar privat barnebidrag, eller hvor store beløp det dreier seg om. Det er imidlertid åpenbart at inntektsnivået til enslige forsørgere ville økt, og den negative utviklingen for denne gruppen etter 2003 blitt noe avdempet, dersom en hadde tilgang på disse inntektsopplysningene.

Det er klare forskjeller i inntektsutvikling når en grupperer barnefamiliene etter antall barn. Blant par med barn er det de med to eller tre barn som har økt inntektene mest mellom 2000–2014, mens par med kun ett barn hadde en noe svakere inntektsvekst. Aller dårligst inntektsutvikling hadde imidlertid de store barnefamiliene, særlig de med fem eller flere barn i husholdningen. Den samme utviklingen finner en også for enslige med barn. Også her er det de mest barnerike familiene som har hatt den svakeste inntektsveksten på 2000-tallet.

Yrkestilknytning betyr mye

Husholdninger med en sterk tilknytning til arbeidsmarkedet har økt inntektene klart mest etter 2000. Blant par med to eller flere yrkestilknyttede økte median ekvivalentinntekt med nærmere 44 prosent mellom 2000–2014, i faste priser. Tilvarende vekst for par med barn og kun én yrkestilknyttet eller de helt uten yrkestilknyttede medlemmer var henholdsvis på 33 og 21 prosent. Også yrkesaktive enslige forsørgere hadde en klart sterkere inntektsvekst i denne perioden, sammenlignet med enslige forsørgere som ikke var yrkestilknyttet.

Det er likevel blant husholdninger uten barn at inntekstveksten på 2000-tallet var høyest. Par uten hjemmeboende barn, og der eldste person var 45–64 år økte for eksempel medianinntekten med hele 53 prosent mellom 2000–2014.

Inntektssammensetning for ulike typer barnefamilier

Par med barn – yrkesinntektene viktigere, men ikke flere yrkestilknyttede

Barnefamilier har generelt en sterk tilknytning til arbeidslivet. Dette gjelder først og fremst par med barn, – uansett barnas alder. I 2014 hadde par der yngste barn var 2 år eller yngre en inntektssammensetning der 90 prosent av samlet husholdningsinntekt var yrkesinntekter. Denne andelen faller litt når barna blir eldre. Dette skyldes at «eldre» og noe mer etablerte husholdninger har høyere kapitalinntekter enn yngre husholdninger.

Yrkesinntektene har blitt viktigere for par med barn i løpet av 2000-tallet. Særlig fra 2004–2008 skjedde det en klar økning i den inntektsmessige betydningen av yrkesinntektene. For par med barn i alderen 0–2 år økte for eksempel andelen som yrkesinntektene utgjør av samlet inntekt fra 82 prosent til 89 prosent i denne perioden. Årene mellom 2004 og 2008 sammenfaller med en periode preget av høykonjunktur, med sterk økning i sysselsettingen og kraftig økning i lønnsinntektene til husholdningene.

En annen forklaring på at yrkesinntektene har fått økt betydning skyldes at andre inntekter, først og fremst ulike stønader, har fått mindre betydning. Viktigst her er nok den reduserte inntektsmessige betydningen av barnetrygd og kontantstøtte. For par med barn i alderen 0–2 år har den relative andelen til disse to inntektskildene falt fra å utgjøre 7 prosent av samlet husholdningsinntekt i 2000 til kun 3 prosent i 2014. Vi ser tilsvarende utvikling for de andre gruppene av par med barn.

Når yrkesinntektene har fått økt inntektsmessig betydning på 2000-tallet skyldes dette primært sterk vekst i lønnsinntektene i perioden, og i mindre grad økt yrkesaktivitet. I motsetning til 1990-tallet da det var en klar økning i andelen toinntektsfamilier blant par med barn, finner vi ingen tilsvarende økning på 2000-tallet (figur 3.2). Andelen husholdninger med to yrkestilknyttede økte rett nok for de fleste gruppene av par med barn fram til 2008, men etter dette har andelen blitt redusert, og ligger i 2014 om lag på samme nivå som tidlig på 2000-tallet.

Figur 3.2 Andelen husholdninger med minst 2 yrkestilkyttede. Par med barn, etter yngste barns alder. 1990–2014. Prosent

Figur 3.2 Andelen husholdninger med minst 2 yrkestilkyttede. Par med barn, etter yngste barns alder. 1990–2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Skattereform gav reduserte kapitalinntekter

Kapitalinntektene økte betydelig i første halvdel av 2000-tallet og fram til 2005. Dette skyldes hovedsakelig økte utbyttebetalinger som følge av varslede endringer i kapitalbeskatningen fra og med 2006. Etter 2005 er kapitalinntektene betydelig redusert. Det er de mer etablerte barnefamiliene med de eldste barna som har mest kapitalinntekt. I 2014 utgjorde denne typen av inntekt for eksempel 5–6 prosent av samlet husholdningsinntekt for par med barn i alderen 6–11 år og 12–17 år.

Stønader viktig for de store barnefamiliene

For par med mange barn er den inntektsmessige betydningen av yrkesinntekter noe lavere enn for andre barnefamilier, mens stønadene er viktigere. Mens andelen som yrkesinntektene utgjør av samlet husholdningsinntekt er på nær 89 prosent for par med to barn, er tilsvarende andel 82 prosent for par med fire barn, og faller ytterligere til 67 prosent for par med fem eller flere barn. Når yrkesinntektenes andel faller, øker andelen som kommer i form av overføringer. Blant de viktigste stønadene som de store barnefamiliene mottar finner en barnetrygd og ytelser fra folketrygden. For par med fem eller flere barn utgjør disse stønadene 13 prosent av samlet inntekt i 2014. I tillegg er sosiale stønader som sosialhjelp og bostøtte viktige inntektskilder for store barnefamilier.

For de største barnefamiliene har andelen som barnetrygd utgjør av samlet inntekt falt i løpet av 2000-tallet. På den annen side har andelen i form av bostøtte og sosialhjelp økt.

Enslige forsørgere: yrkesinntektene har blitt viktigere

Enslige forsørgere har en annen inntektssammensetning enn parhusholdninger. For enslige med barn er yrkesinntektenes andel av samlet inntekt klart mindre, dette gjelder særlig for enslige forsørgere med barn i barnehagealder. For enslige med barn under 3 år utgjorde yrkesinntektene kun litt over halvparten av samlet inntekt i 2014, 55 prosent, mens ulike typer av overføringer utgjorde 43 prosent. Den viktigste overføringen var ytelser fra folketrygden, som for denne gruppen primært er overgangsstønad, med en andel på 19 prosent. Barnetrygd og kontantstøtte er også viktig for disse husholdningene med en andel på 8 prosent. Det er også et høyt innslag av sosiale stønader i denne gruppen. Sosialhjelp og bostøtte utgjør for eksempel 6 prosent av samlet husholdningsinntekt i 2014.

Yrkesinntektenes inntektsmessige betydning for enslige forsørgere øker med alderen på barna, mens overføringene tilsvarende faller. For enslige med barn i alderen 3–5 år utgjorde inntekt fra arbeid 63 prosent av husholdningsinntekten i 2014. Denne andelen øker til 74 prosent for dem med barn i alderen 6–11 år og ytterligere til 78 prosent for dem med barn i alderen 12–17 år.

Yrkesinntektenes andel av samlet husholdningsinntekt har økt for enslige forsørgere i løpet av 2000-tallet. På samme måte som for par med barn, så ser det ut til at det skjedde en betydelig økning i yrkesinntektene i løpet av høykonjunkturen mellom 2005–2008. For enslige med barn i alderen 0–2 år gir dette seg utslag i at yrkesinntektenes andel av samlet inntekt økte fra 38 prosent i 2004 til 49 prosent i 2008. Nesten like sterk var økningen for enslige med barn mellom 3 og 5 år, der yrkesinntektenes andel økte fra 52 til 61 prosent i samme periode.

Når yrkesinntektenes andel har økt de siste årene, fører dette til at stønadenes andel faller. For enslige forsørgere med barn 0–2 år er det særlig kontantstøtten og barnetrygden som har fått redusert betydning. Andelen som disse inntektene utgjør av samlet husholdningsinntekt ble mer enn halvert fra 2000–2014, fra 18 prosent til kun 8 prosent. Vi finner den samme utviklingen, om enn ikke like sterkt, for enslige med eldre barn.

På samme måte som for par med barn, så har likevel ikke yrkestilknytningen blant enslige forsørgere blitt så mye sterkere på 2000-tallet, på tross av at yrkesinntektene sin andel av samlet inntekt økte (figur 3.3). Blant enslige forsørgere med de yngste barna, det vil her si 0–5 år2 og 6–11 år ble det flere yrkestilknyttede i løpet av 1990-tallet, mens endringen etter 2000 har vært små. For enslige forsørgere med store barn, 12–17 år, har andelen yrkestilknyttede vært stabil siden midten av 1990-tallet.

Figur 3.3 Andelen husholdninger med minst 1 yrkestilknyttet. Enslige forsørgere, etter yngste barns alder. 1990–2014. Prosent

Figur 3.3 Andelen husholdninger med minst 1 yrkestilknyttet. Enslige forsørgere, etter yngste barns alder. 1990–2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Sosialhjelp har blitt viktigere for enslige med mange barn

Yrkesinntektenes betydning for enslige forsørgere faller med stigende barnetall. For enslige med kun ett barn er andelen som yrkesinntektene utgjør av samlet husholdningsinntekt så høy som 76 prosent i 2014. Denne andelen faller imidlertid til 69 prosent for dem med to barn, og ytterligere til 53 prosent for dem med tre eller flere barn.

For enslige forsørgere med mange barn er ulike typer av stønader viktige inntektskilder. Selv om barnetrygden har falt i verdi også for enslige med barn, utgjør likevel denne inntekten 8 prosent av samlet inntekt for de med tre eller flere barn i 2014. Denne andelen var på 13 prosent i 2004. Også sosiale stønader som sosialhjelp og bostøtte er viktige inntekter for denne gruppen, med en andel i 2014 på henholdsvis 5 og 3 prosent. Begge disse inntektene har fått større inntektsmessig betydning de siste årene for denne gruppen.

Fordelingen av ulike typer inntekter

Stønader viktig for barnefamilier med lav inntekt

Det er klare forskjeller i barnefamilienes inntektssammensetning alt etter hvilken inntektsklasse en tilhører. For barnefamilier i de høyeste inntektsklassene består inntektene i stor grad av yrkesinntekter og kapitalinntekter. I tillegg har disse husholdningene store utgifter i form av gjeldsrenter og betaling for barnepass som gir redusert utlignet skatt. For barnefamilier med lave inntekter kommer en relativt stor del av husholdningsinntektene fra ulike stønader.

Deler en husholdningene med barn inn i fem like store grupper sortert etter stigende inntekt (såkalte kvintiler), ser en at det er relativt store forskjeller i inntektsnivået til de ulike inntektsklassene. I den laveste inntektsklassen var gjennomsnittlig samlet husholdningsinntekt før skatt på 456 000 kroner i 2014. I denne gruppen kom 58 prosent av samlet inntekt i form av yrkesinntekter, mens 42 prosent var ulike typer av stønader. Den viktigste enkeltoverøringen til barnefamilier med de laveste inntektene er ytelser fra folketrygden, for eksempel overgangsstønad, arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon. Slike ytelser fra folketrygden utgjorde 15 prosent av samlet inntekt for barnefamiliene i den laveste inntektsklassen. Også barnetrygd er en viktig inntektskilde for de i laveste inntektsklasse. I 2014 mottok denne gruppen vel 24 000 kroner i gjennomsnitt i barnetrygd, eller 5 prosent av samlet inntekt.

Det er som forventet at også sosiale stønader som bostøtte og sosialhjelp er viktige inntekter for husholdningene med lavest inntekt. Til sammen utgjorde denne typen av inntekter 4 prosent av samlet husholdningsinntekt. For husholdninger i de andre inntektsklassene betyr denne typen av inntekter svært lite. Ser en på fordelingen av ulike typer av inntekter på tvers av inntektsklassene, går det fram at vel 80 prosent av all sosialhjelp og bostøtte tilfalt femdelen med lavest inntekt.

Skattefradrag viktigst for de med høye inntekter

For barnefamiliene med de høyeste inntektene, kvintil 5, er det yrkesinntektene som er den dominerende inntektskilden, og utgjorde 83 prosent av samlet inntekt. Også kapitalinntektene har inntektsmessig stor betydning, med en andel på 11 prosent. I 2014 var gjennomsnittlig samlet husholdningsinntekt før skatt for femdelen av barnefamiliene med høyest inntekt nesten 1,9 millioner kroner, det vil si vel fire ganger høyere enn gjennomsnittsinntekten til femdelen med lavest inntekt.

For gruppen av barnefamilier med høyest inntekt er ulike overføringer av liten inntektsmessig betydning, og de mottar i gjennomsnitt mindre av de ulike stønadene enn husholdningene med lave inntekter. Ett unntak gjelder imidlertid for foreldrepenger. For denne stønaden mottar husholdningene i kvintil 5 mer enn dobbelt så mye som husholdningene i kvintil 1, henholdsvis 31 000 kroner mot 14 000 kroner. Dette skyldes at foreldrepenger utbetales på bakgrunn av det lønnsnivået foreldrene hadde før fødselen.

For barnefamiliene med høyest inntekt har skattefradragene større økonomisk betydning enn stønadene. I 2014 hadde femdelen av barnefamiliene med høyest inntekt vel 135 000 kroner i renteutgifter. Siden 27 prosent av renteutgiftene kunne trekkes fra på skatten i 2014, betyr dette at skatten ble redusert med nærmere 37 000 kroner for denne gruppen av barnefamilier. Dette beløpet var nesten dobbelt så stort som det samme inntektsklasse mottok i barnetrygd. Barnefamilier med de laveste inntektene har klart mindre renteutgifter (gjennomsnittlig 35 000 kroner) enn de med høye inntekter, og kunne derfor maksimalt redusere skatten med 9 600 kroner.3 Ser en på fordelingen av rentefradraget på tvers av inntektsgruppene, gikk 32 prosent av alle rentefradragene til barnefamilier i høyeste inntektsklasse, mens femdelen med lavest inntekt fikk 8 prosent. En viktig forklaring på hvorfor barnefamiliene med de laveste inntektene har lave renteutgifter, er at en høy andel ikke eier egen bolig og at de dermed heller ikke har renter på boliglån. Andelen som er registrert som eier av en primærbolig i kvintil 1 var kun 43 prosent i 2014, mens tilsvarende andel var 91 prosent i kvintil 5. I tillegg eier 19 prosent av alle husholdningene i kvintil 5 en sekundærbolig, som trolig også i noen grad blir lånefinansiert.

Foreldrefradraget tilfaller også i større grad barnefamilier med middels eller høye inntekter, enn de med lave inntekter. Foreldrefradrag er et inntektsfradrag som blir gitt til foreldre med dokumenterte utgifter til barnepass, hovedsakelig foreldrebetaling for barnehageplass og SFO. Slike utgifter kan trekkes fra på selvangivelsen og gjelder til barna fyller 12 år. På samme måte som for rentefradraget, kunne 27 prosent av disse utgiftene trekkes fra i skatten i 2014. I gjennomsnitt ble skatten til barnefamiliene i de høyeste inntektsklassene redusert med om lag 4 000 kroner, som følge av dette fradraget, mens laveste inntektsklasse fikk en skattereduksjon på 2 700 kroner. Barnefamilier med de laveste inntektene, som i mindre grad benytter seg av barnehage og SFO, mottar derimot klart mest i kontantstøtte. Mer enn en tredel av all kontantstøtte i 2014 gikk til femdelen av barnefamiliene med lavest inntekt.

Barnefamilienes inntektsfordeling og utviklingen i lavinntekt

Inntektsfordelingen

I løpet av 2000-tallet har det skjedd en betydelig demografisk endring med hensyn til hvem som befinner seg nederst i inntektsfordelingen. Den eldre befolkningen som tidligere var klart overrepresentert blant dem med lavest husholdningsinntekt, har opplevd en betydelig inntektsvekst de siste årene og har i stor grad klatret oppover i inntektsfordelingen. For barn og unge har utviklingen vært motsatt. Mens barn og unge (under 30 år) til sammen utgjorde om lag en tredjedel av alle nederst i inntektsfordelingen (desil 1) i 2000, utgjør de nær halvparten i 2014 (figur 3.4). I det følgende skal vi derfor se nærmere på inntektsfordelingen blant barnefamilier.

Figur 3.4 Alderssammensetningen i desil 1 for inntekt etter skatt per forbuksenhet. 2000–2014. Prosent

Figur 3.4 Alderssammensetningen i desil 1 for inntekt etter skatt per forbuksenhet. 2000–2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Større inntektsforskjeller på 2000-tallet

Inntektsforskjellene innen barnefamiliene kan blant annet belyses ved å se på forholdstallet mellom husholdningsinntektene til de barna som befinner seg i toppen og de som befinner seg i bunnen av fordelingen. I 2000 hadde P90 (den personen med høyere husholdningsinntekt enn 90 prosent av alle andre i gruppen) en inntekt som var 2,23 ganger høyere enn P10 (den personen med lavere inntekt enn 90 prosent av alle i gruppen). I 2004 hadde dette forholdstallet økt til 2,31, og økte ytterligere til 2,44 i 2008. I 2014 hadde forholdstallet P90/P10 økt til 2,63. Det har altså blitt større forskjeller mellom toppen og bunnen av fordelingen i denne perioden, blant barnefamilier.

Det er først og fremst det at barnefamiliene nederst i fordelingen taper terreng, som forklarer den økte ulikheten. Ser en på forholdstallet mellom inntektene til de barna som befinner seg midt i fordelingen (P50) og inntektene til de barna med de laveste husholdningsinntektene (P10), viser det seg at dette forholdstallet har økt fra 1,48 i 2000, til 1,68 i 2014. Men det er også slik at de «rike» barnefamiliene har økt inntektene noe mer enn de i midten, særlig etter 2004. Forholdstallet mellom P90 og P50 har for eksempel også økt noe, fra 1,51 i 2000 til 1,56 i 2014.

Flere småbarnsfamilier havner nederst i inntektsfordelingen

En rapport om barnefamilienes inntektsutvikling på 1990-tallet (Kirkeberg, m.fl. 2003), viste at barnefamiliene i denne perioden «klatret» i inntektsfordelingen. Andelen barnefamilier ble redusert i de laveste inntektsklassene over tid, mens det ble flere i de høyeste inntektsklassene.

Denne utviklingen ser ut til å ha blitt reversert på 2000-tallet. Det har nå blitt flere barnefamilier i de nederste inntektsklassene. Dette gjelder i særlig grad for småbarnsfamilier. Økningen er betydelig for par med barn, der yngste barn er under 3 år, der andelen i første kvintil økte fra 13 prosent i 2000 til 21 prosent i 2014. Par med de yngste barna har gått fra å være betydelig underrepresentert i laveste femdel i inntektsfordelingen i 2000, til å bli overrepresentert i 2014. Også par med barn i alderen 3–5 år har falt nedover i fordelingen i samme periode, mens det kun har vært mindre endringer blant par med barn i skolealder, med hensyn til hvor i inntektsfordelingen de befinner seg.

Enslige forsørgere har vært overrepresentert i laveste inntektsklasse i hele perioden vi ser på, men også her har det skjedd en betydelig økning de siste årene.4

Andelen i laveste inntektsklasse ser ut til å ha økt både for de som tilhørere store og små familier. Par med henholdsvis ett og to barn er fremdeles underrepresentert i laveste kvintil, men andelen har økt fra om lag 8 prosent i 2000, til 12 prosent i 2014. De store barnefamiliene, som består av fire eller fem eller flere barn, har vært kraftig overrepresentert i laveste inntektsklasse i hele perioden. Denne trenden ble forsterket i 2014.

Yrkestilknytning en sentral faktor

Det er først og fremst husholdninger med en svak tilknytning til arbeidslivet som faller nedover i inntektsfordelingen. Blant par med barn der ingen voksne er yrkestilknyttet økte andelen i første kvintil fra 74 prosent i 2000 til 78 prosent i 2004, og videre til 88 prosent i 2014. Selv om denne gruppen er svært liten, har den likevel vokst siden 2008. Også par med barn og kun én yrkestilknyttet husholdningsmedlem taper terreng inntektsmessig. Her økte andelen i første kvintil fra 26 prosent i 2000 til vel 40 prosent i 2014. For par med barn der begge voksne er i jobb, har det på sin side ikke skjedd vesentlige endringer i kvintilplasseringen i perioden 2000–2014. Det er som forventet svært få slike husholdninger i første kvintil, kun 4 prosent.

For enslige forsørgere økte andelen i første kvintil i løpet av årene 2000–2014, uansett om de var yrkestilknyttet eller ikke.

Halvparten av alle middelaldrene par uten barn befinner seg i øverste inntektsklasse

For husholdninger uten barn har det bare skjedd mindre endringer i kvintilplasseringen de siste årene. Den mest markante endringen gjelder for par uten hjemmeboende barn, der eldste person er mellom 45–64 år. I denne gruppen er det mange som har høye husholdningsinntekter, og utviklingen har vært svært gunstig for denne gruppen de siste årene. Dette har ført til at andelen i den høyeste inntektsklassen har økt for denne husholdningsgruppen. I 2014 hadde 49 prosent av alle middelaldrende par uten barn, en så høy inntekt at de havnet i høyeste inntektskvintil.

Utviklingen i lavinntekt

Det er en nær sammenheng mellom inntektsfordelingen og utviklingen i lavinntekt, slik dette tradisjonelt måles i rike land. En ofte benyttet metode er å definere alle personer som tilhører en husholdning der husholdningsinntektene er lavere enn 50 prosent eller 60 prosent av medianinntekten i befolkningen, som en lavinntektsgruppe. Ved en slik relativ definisjon av lavinntekt, vil andelen i lavinntektsgruppen i stor grad påvirkes av hva som skjer med den generelle inntektsfordelingen i samfunnet.

Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

For bedre å få fram om tilstanden med lavinntekt er varig eller ikke, har det vært vanlig å fokusere på forekomsten av såkalt «vedvarende lavinntekt». Ved en slik tilnærming så følger en inntektshistoriene til de samme individene over en periode på flere år, for eksempel tre eller fire år. En kan for eksempel slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år – for eksempel tre år – og deretter definere alle de som hadde en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. Dette er en metode som ofte har blitt benyttet i Statistisk sentralbyrås rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper, og som vi også benytter i det følgende.

Basert på en slik tilnærming, går det fram av figur 3.5 at det har skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger etter 2000. Særlig sterk var økningen i årene 2001–2004, da andelen ble mer enn doblet, fra vel 3 prosent til nær 7 prosent. Også mellom 2011–2014 ser vi en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen. I 2014 tilhørte 9,4 prosent av alle barn under 17 år en husholdning med en gjennomsnittlig treårig ekvivalentinntekt som var lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode. Dette tilsvarer et antall på vel 92 000 barn.

Figur 3.5 Barn under 18 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt1. 1999–2014. Prosent

Figur 3.5 Barn under 18 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt1. 1999–2014. Prosent

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Økt risiko for lavinntekt blant førskolebarn

Økningen i vedvarende lavinntekt har funnet sted blant barn i alle aldersgrupper, og det er heller ikke så store forskjeller med hensyn til alder når det gjelder forekomsten av lavinntekt blant barn. Det er likevel de aller yngste barna som har høyest andel i lavinntektsgruppen i 2014, og det er også i denne gruppen av barn en finner den sterkeste økningen i lavinntekt. Mellom 2006 og 2014 økte andelen barn 0–5 år i lavinntektshusholdninger fra 7 prosent til 10,5 prosent (se figur 3.6).

Figur 3.6 Utviklingen i vedvarende lavinntekt1 for barn i ulike aldersgrupper. 2006–2014. Prosent

Figur 3.6 Utviklingen i vedvarende lavinntekt1 for barn i ulike aldersgrupper. 2006–2014. Prosent

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Mer enn halvparten har innvandrerbakgrunn

Det er et økende innslag av barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen. Denne andelen passerte 50 prosent i 2013, og var på 51,1 prosent i 2014. Det er likevel klare forskjeller med hensyn til barnas landbakgrunn når det gjelder sannsynligheten for å tilhøre lavinntektsgruppen. En nærmere omtale av lavinntekt i innvandrerfamilier er gitt senere i vedlegget.

Først og fremst et storbyproblem

En gjennomgang av hvor i landet det relativt sett er flest barn som vokser opp i lavinntektshushold, viser at dette først og fremst gjelder barn bosatt i storbyene. Oslo skiller seg ut ved å ha en svært høy andel barn i lavinntektsgruppen, men dette gjelder også for byene Drammen, Skien, Sarpsborg og Fredrikstad. Den aller største konsentrasjonen av barn i lavinntektshushold finner en likevel i visse bydeler i hovedstaden, slik som Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Dette står i skarp kontrast til andre bydeler i hovedstaden, der andelen barn som tilhører et lavinntektshushold er mindre enn i landet sett under ett. Et barn som vokser opp i bydel Gamle Oslo, er for eksempel mer enn sju ganger hyppigere å finne i en lavinntektshusholdning, sammenlignet med et barn som vokser opp i bydel Ullern.

Halvparten av inntektene er overføringer

Stønader er viktige inntekter for husholdningene nederst i inntektsfordelingen. Dette gjelder i enda større grad for barnefamilier i lavinntektsgruppen. I 2014 utgjorde ulike typer av overføringer 46 prosent av husholdningsinntektene til barn i lavinntektsgruppen. Lavinntekt er her definert på bakgrunn av en årlig ekvivalentinntekt lavere en 60 prosent av medianen, og ikke ut i fra en treårsperiode som tidligere i dette kapittelet. Inntektssammensetningen til barn i lavinntektshusholdninger har endret seg lite i løpet av 2000-tallet. De ulike stønadene har i hele perioden utgjort om lag halvparten av husholdningsinntekten, mens den andre halvparten er yrkesinntekter.

Selv om stønadsandelen har vært stabil på 2000-tallet, har det skjedd endringer i hvilken betydning de ulike overføringene har for lavinntektshusholdningene. Det er igjen en klar nedgang i andelen som barnetrygd utgjør av samlet husholdningsinntekt for barn i lavinntektsgruppen. Denne andelen falt fra 13 prosent i 2000 til 7 prosent i 2014. Når stønadsandelen totalt sett likevel holder seg på et stabilt høyt nivå, skyldes dette at andre typer av overføringer har fått økt betydning. Dette gjelder for eksempel bostøtte og ulike ytelser fra folketrygden.

Barnetrygden har størst utjevnende effekt

På tross av barnetrygden har fått redusert betydning for lavinntektsfamiliene etter 2000, blant annet som følge av fjerning av småbarns- og søskentillegget og manglende oppjustering av satsene, er det likevel denne enkeltstønaden som har størst betydning når det gjelder å redusere forekomsten av lavinntekt blant barnefamilier.

Figur 3.7 viser resultatene av en beregning der vi ser på hvilke endringer en ville fått i antall personer i lavinntektsgruppen, dersom ulike stønader til barnefamilier ikke inngikk i inntektsbegrepet. Det er likevel viktig å presisere at dette er en særdeles enkel beregning, der en helt ser bort fra eventuelle atferdsendringer som ville finne sted innen husholdninger med barn, dersom man fjernet en ytelse. Det er for eksempel åpenbart at dersom for eksempel kontantstøtten ble fjernet, så ville dette ført til endringer innen de husholdningene som ellers ville mottatt denne stønaden, for eksempel ved at andre stønader – som sosialhjelp – ville kompensert for inntektsbortfallet, eller ved at flere hjemmeværende mødre som ikke lengre fikk kontantstøtten, gikk ut i jobb. Figur 3.7 illustrerer likevel den fordelingsmessige betydningen som ulike stønader har for barnefamilier med lave inntekter.

Figur 3.7 Endring i antall personer med husholdningsinntekter lavere enn 60 prosent av medianinntekten, etter bortfall av ulike typer stønader. Husholdninger med barn 0–17 år. 2014

Figur 3.7 Endring i antall personer med husholdningsinntekter lavere enn 60 prosent av medianinntekten, etter bortfall av ulike typer stønader. Husholdninger med barn 0–17 år. 2014

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Figuren viser at om barnetrygden ikke inngikk i inntektene til barnefamiliene, ville dette medført at om lag 41 000 flere personer ville tilhørt en barnefamilie med inntekt lavere enn 60 prosent av medianen i 2014. Dette er et klart høyere tall enn de stønadene som utjevner nest mest, nemlig barnebidraget og sosialhjelp. Barnebidraget omfatter både bidragsforskottet fra staten og barnebidraget fra tidligere ektefelle eller partner som administreres av det offentlige. Dersom husholdninger med barn ikke mottok dette bidraget, ville det blitt om lag 17 000 flere personer i lavinntektsgruppen, mens antallet med lavinntekt ville økt med 16 000 personer om barnefamiliene ikke mottok økonomisk sosialhjelp. Betydningen av kontantstøtte og bostøtte er på sin side noe mindre, og et bortfall av en av disse stønadene ville medført at mellom 11 000 og 14 000 flere personer ville havne under lavinntektsgrensen. Aller minst fordelingsmessig betydning ville en fjerning av rentefradraget og foreldrefradraget ha. Kun 3 500 flere personer ville havne i lavinntektsgruppen om foreldrefradraget ble fjernet, mens en fjerning av rentefradraget faktisk ville ført til at noen færre personer ville havne under lavinntektsgrensen. Forklaringen på dette er at en fjerning av rentefradraget ville ført til en skatteøkning for de med høye inntekter siden disse også har de største renteutgiftene. Dermed ville en fått en lavere medianinntekt etter skatt i befolkningen. Dette ville igjen føre til at avstanden opp til lavinntektsgrensen ville bli kortere for mange av dem nederst i inntektsfordelingen.

De nedskjæringene i barnetrygden som har funnet sted etter 2000, er trolig en medvirkende årsak til den økningen vi har sett i antallet barn i lavinntektshusholdninger i samme periode.5 Som figur 3.8 viser, ville antallet barn i lavinntektshusholdninger blitt betydelig redusert dersom barnefamiliene hadde fått like mye i barnetrygd i 2014, som det barnefamiliene fikk på slutten av 1990-tallet. Beregningen tar utgangspunkt i det beløpet ulike typer av barnefamilier faktisk mottok i barnetrygd i 1996. Deretter er dette beløpet oppjustert med den årlige økningen i konsumprisindeksen fram til 2014, for de samme husholdningstypene. Barnefamiliene ville med denne metoden motta en barnetrygd i 2014 med samme kjøpekraft som det barnefamiliene faktisk mottok i 1996. Deretter ser vi på hvor mange barn som ville blitt løftet over lavinntektsgrensen som følge av en slik beregnet oppjustering av barnetrygden.

Figur 3.8 Antall barn under 18 år som årlig ville forlatt lavinntektsgruppen dersom barnetrygden ble oppjustert til 1996-nivå ved hjelp av konsumprisindeksen. 2004–2014

Figur 3.8 Antall barn under 18 år som årlig ville forlatt lavinntektsgruppen dersom barnetrygden ble oppjustert til 1996-nivå ved hjelp av konsumprisindeksen. 2004–2014

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.8 viser at allerede i 2004 ville nærmere 12 000 barn ikke lengre tilhørt lavinntektsgruppen, hadde barnetrygden vært på samme nivå som i 1996. Dette tallet øker til 14 000 i 2008, og nærmer seg 18 000 barn i 2014. Det er forventet at dette tallet øker ytterligere for hvert år som barnetrygdsatsene nominelt forblir uendret.

Hadde en i stedet for bare å justere for konsumprisindeksen, oppjustert barnetrygden med økningen i grunnbeløpet i folketrygden i denne perioden, viser beregninger at vel 35 000 barn ville ha flyttet seg over lavinntektsgrensen på 60 prosent av medianinntekten i 2014.

Lavinntekt går i arv

På tross av at inntektsmobiliteten fra en generasjon og til neste har vært relativt høy i Norge sammenlignet med mange andre land (Corak 2006), er det likevel slik at økonomisk utsatthet ser ut til å gå i arv. Barn som vokser opp i husholdninger med lave inntekter, har også økt sannsynlighet for selv å ha lave husholdningsinntekter når de blir voksne.

En analyse av et utvalg personer som var barn i alderen 8–17 år i 1986 og som var voksne i alderen 30–39 år i 2008, viste at de som tilhørte en familie med lave inntekter som barn, hadde større sannsynlighet for selv å havne nederst i inntektsfordelingen som voksne (Epland og Kirkeberg 2010). De som vokste opp i husholdninger med høye inntekter hadde på sin side klart større sannsynlighet for selv å havne i toppen av inntektsfordelingen som voksne. De som tilhørte femdelen av husholdningene med høyest inntekt som barn, hadde for eksempel tre ganger større sannsynlighet for selv å tilhøre høyeste inntektsklasse som voksne, sammenlignet med de som var i laveste inntektsklasse som barn. De som tilhørte laveste inntektsklasse (kvintil) som barn hadde på sin side dobbelt så stor sannsynlighet for å tilhøre laveste inntektsklasse som voksen, sammenlignet med dem som tilhørte høyeste inntektsklasse som barn.

Vi finner det samme forholdet når det gjelder sannsynligheten for lavinntekt. Som figur 3.9 viser, har de som tilhørte en lavinntektshusholdning som barn (husholdningsinntekt lavere enn 60 prosent av medianen) en dobbelt så høy andel i lavinntektsgruppen som voksen, sammenlignet med de som ikke tilhørte en lavinntektshusholdning som barn.

Det vil også være andre trekk ved oppveksten som er med å forklare hvorfor noen barn oftere enn andre havner i lavinntektsgruppen som voksne. Dette gjelder for eksempel bakgrunnsfaktorer som foreldrenes utdanningsnivå og graden av yrkestilknytning blant de voksne i oppvekstårene.

Figur 3.9 Andelen personer 30–39 år i 2008 med inntekt etter skatt per forbruksenhet under 60 prosent av medianinntekten i 2008, etter husholdningens økonomiske situasjon i 1986

Figur 3.9 Andelen personer 30–39 år i 2008 med inntekt etter skatt per forbruksenhet under 60 prosent av medianinntekten i 2008, etter husholdningens økonomiske situasjon i 1986

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Barnefamilier med innvandrerbakgrunn

Det er store forskjeller i inntektsnivå blant barnefamilier med ulik landbakgrunn. Det generelle inntektsnivået til barnefamilier der hovedinntektstakeren har landbakgrunn fra EU/EØS-området, USA, Canada, Australia eller New Zealand ligger til dels betraktelig høyere enn inntektsnivået blant tilsvarende barnefamilier med bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Europa utenom EU/EØS-området og Oseania utenom Australia og New Zealand. Som figur 3.10 viser har imidlertid forskjellen i inntektsnivå mellom innvandrerfamilier med barn, med ulik landbakgrunn, blitt mindre i tiårs-perioden fra 2004 til 2014. Men barnefamilier med innvandrerbakgrunn har, uavhengig av landbakgrunn, et inntektsnivå som ligger godt under det generelle inntektsnivået for barnefamilier i Norge.

Figur 3.10 Median inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) for personer i ulike husholdningstyper. Inntektsnivå til hele befolkningen = 100. Prosent

Figur 3.10 Median inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) for personer i ulike husholdningstyper. Inntektsnivå til hele befolkningen = 100. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Svakere inntektsvekst blant par med barn fra EU/EØS-området

I årene 2004–2014 har par med barn med bakgrunn fra Asia, Afrika, Europa utenom EU/EØS mv., stort sett holdt tritt med den generelle inntektsveksten. For par med barn med bakgrunn fra EU/EØS-området mv. har derimot inntektsutviklingen gjennom perioden 2004–2014 vært langt svakere enn den generelle inntektsveksten i samfunnet. Mye av årsaken til denne utviklingen er den store arbeidsinnvandringen til Norge de siste årene – spesielt fra de nye EU-landene i Øst-Europa. Den største gruppen er polakker, men arbeidsinnvandringen fra Litauen har også blitt betydelig. Tidligere undersøkelser (Epland og Kirkeberg 2014) viser at disse arbeidsinnvandrerne har, selv etter flere års botid i Norge, et inntektsnivå lavere enn i befolkningen generelt. Polske arbeidsinnvandrere som kom i perioden 2004–2006, og som ble boende i Norge i årene etterpå, hadde for eksempel i 2012 en median yrkesinntekt som lå på om lag 80 prosent av det generelle nivået for arbeidsinntekt i den yrkestilknyttede befolkningen i alderen 20–55 år. Fra de «gamle» EU-landene, utenom Norden, er det flest arbeidsinnvandrere fra Tyskland, Storbritannia og Nederland, men de utgjør en langt mindre andel av barnefamiliene. Disse arbeidsinnvandrerne oppnår raskt inntekter på nivå med det generelle inntektsnivået i Norge, for siden å passere dette. Inntektsforskjellene blant arbeidsinnvandrerne gjenspeiler at de ofte er sysselsatt i bransjer med ulik avlønning. For polakker er det mest vanlig å være sysselsatt innenfor bygge- og anleggsvirksomhet, mens briter og tyskere oftere er å finne i høyere avlønnede jobber innenfor oljevirksomhet, helsevesen og undervisning.

Blant enslige forsørgere med innvandrerbakgrunn har inntektsutviklingen vært svakere enn den generelle inntektsveksten både for de med bakgrunn fra EU/EØS-området mv. og de med bakgrunn fra Asia, Afrika etc. (figur 3.10). Inntektsutviklingen fra 2004 til 2014 er stort sett den samme uavhengig av barnas alder og antall barn i familien, og sammenfaller med inntektsutviklingen til enslige forsørgere i alt, men som for parfamiliene med barn, ligger også inntektsnivået til eneforsørgere med innvandrerbakgrunn klart lavere enn det generelle inntektsnivået for tilsvarende husholdningsgruppe totalt.

Stor variasjon i andelen yrkesaktive i familien

Antall yrkesaktive i den enkelte husholdning har stor betydning for familiens inntekter. Ser vi på andelen med minst to yrkestilknyttede i parfamilier med barn, går det fram av figur 3.11 at blant innvandrere fra Polen og Litauen er andelen toinntektsfamilier langt lavere enn blant mange andre innvandrergrupper som har kommet til Norge først og fremst på grunn av arbeid. Blant polske og litauiske parfamilier med barn hadde halvparten av familiene to (eller flere) yrkestilknyttede personer i 2014. Yrkestilknyttet er her definert som å ha yrkesinntekt over minsteytelsen i folketrygden. I 2014 var den på drøyt 174 000 kroner.

Figur 3.11 Andelen par med barn 0–17 år etter antall yrkestilknyttede i husholdningen. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Figur 3.11 Andelen par med barn 0–17 år etter antall yrkestilknyttede i husholdningen. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Yrkestilknytning og inntektsnivå er høyere blant arbeidsinnvandrere fra de «gamle» EU-landene og våre nordiske naboland. Blant for eksempel parfamilier med tysk bakgrunn var andelen med to yrkestilknyttede personer på 75 prosent – nesten på nivå med parfamilier totalt (76 prosent). Blant parfamilier med barn fra Sverige og Danmark6 var andelen med to yrkestilknyttede personer henholdsvis 81 og 77 prosent i 2014. Inntektsnivået blant svenske og danske parfamilier med barn lå 4 prosent høyere enn det generelle inntektsnivået i landet blant parfamilier med barn. Også blant svenske og danske par med kun en yrkestilknyttet person, er inntektene noe høyere enn det generelle inntektsnivået blant tilsvarende parfamilier i alt. Høyest inntektsnivå finner vi blant par med bakgrunn fra Storbritannia – både blant par med kun en eller to personer yrkestilknyttet – henholdsvis 19 og 15 prosent høyere enn det generelle inntektsnivået blant alle par med tilsvarende yrkestilknytning.

Blant barnefamilier der hovedinntektstakeren har bakgrunn fra Asia, Afrika etc. er forskjellene i yrkestilknytning og inntektsnivå langt større mellom de ulike enkeltlandene. Dårligst yrkestilknytning finner en blant somaliske barnefamilier. Blant somaliske par med barn hadde 41 prosent en person yrkestilknyttet i 2014. Andelen toinntektsfamilier var kun på 12 prosent. Inntektsnivået blant somaliske par med yrkestilknytning lå i 2014 på under 70 prosent av medianinntekten til alle yrkestilknyttede par med barn. Somaliske par skiller seg også ut ved å ha de største familiene. Gjennomsnittlig husholdningsstørrelse er 5,4 personer sammenlignet med 4 personer blant alle landets 483 000 par med barn. Også blant par med bakgrunn fra Irak, Afghanistan og Eritrea er det en relativ lav andel hvor begge voksne er i arbeid, og hvor størrelsen på barnefamiliene ligger godt over gjennomsnittet. Hvert fjerde par med irakisk, afghansk eller eritreisk bakgrunn har to yrkesinntekter. Lavest andel med to yrkestilknyttede personer i husholdningen finner vi blant parfamilier med barn fra Syria med kun 10 prosent.

Størst andel uten noen yrkestilknyttede personer finner vi blant syriske par med barn (70 prosent), fulgt av somaliske par (47 prosent), eritreiske par (38 prosent) og irakiske par (34 prosent). Det er viktig å være klar over at det er store forskjeller i hvor lenge ulike innvandrerfamilier med barn har bodd i landet. Graden av yrkestilknytning øker for mange grupper med økende botid. Blant syriske par med barn var for eksempel gjennomsnittlig botid drøyt 6 år i 2014, mens for eksempel irakiske par med barn i gjennomsnitt hadde bodd mer enn 13 år i Norge.

Figur 3.12 viser yrkestilknytningen blant enslige forsørgere i 2014. Eneforsørgere med somalisk bakgrunn er den største gruppen med drøyt 2 400 husholdninger. Disse husholdningene er kjennetegnet av å ha mange barn og en svært lav yrkestilknytning. Blant landets 119 000 eneforsørgere er gjennomsnittlig husholdningsstørrelse på 2,6 personer og 73 prosent av husholdningene har yrkestilknytning. Blant somaliske eneforsørgere er andelen yrkestilknyttede på 16 prosent, og gjennomsnittlig husholdningsstørrelse er 3,5 personer. Inntektsnivået til somaliske eneforsørgere med jobb er 74 prosent av det generelle inntektsnivået til yrkestilknyttede eneforsørgere i landet. Somaliske eneforsørgere uten yrkestilknytning har til sammenligning 87 prosent av det generelle inntektsnivået til alle enslige forsørgere i landet som ikke har inntektsgivende arbeid høyere enn minsteytelsen fra folketrygden.

Figur 3.12 Andelen enslige forsørgere med barn 0–17 år etter antall yrkestilknyttede i husholdningen. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Figur 3.12 Andelen enslige forsørgere med barn 0–17 år etter antall yrkestilknyttede i husholdningen. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Afghanske eneforsørgere har, i likhet med somaliske, mange barn og lav yrkestilknytning – kun 18 prosent er yrkestilknyttet og gjennomsnittlig husholdningsstørrelse er på 3,3 personer. Inntektsnivået ligger noe høyere enn blant somalierne. Eneforsørgere med syrisk bakgrunn er en liten gruppe med kun 162 husholdninger i 2014 i følge inntektsstatistikken. Blant disse husholdningene har kun 12 prosent en yrkestilknytning. Gjennomsnittlig botid for disse husholdningene var 6,5 år i 2014.

Polske eneforsørgere er den nest største gruppen i figur 3.12 med 1 400 husholdninger. Her har to av tre husholdninger yrkestilknytning, og et inntektsnivå som ligger 16 prosent under det generelle inntektsnivået til yrkesaktive eneforsørgere totalt. Gjennomsnittlig husholdningsstørrelse er 2,4 personer.

Høyest yrkestilknytning finner vi blant eneforsørgere med tysk, dansk og svensk bakgrunn. Her ligger andelen med inntektsgivende arbeid rundt 80 prosent. Inntektsnivået ligger på linje med inntekten til yrkesaktive eneforsørgere totalt.

Barnefamilier fra Somalia, Afghanistan, Eritrea og Irak er overrepresentert i bunnen av inntektsfordelingen

I figur 3.13 er alle par med barn 0–17 år i landet sortert etter husholdningens ekvivalentinntekt etter skatt, og delt inn i fem like store grupper kalt kvintiler. Første kvintil vil da være femdelen med lavest inntekt, mens femte kvintil er femdelen med de høyeste inntektene. Disse inntektsgrensene for alle par med barn er så benyttet til å fordele innvandrerpar med barn etter landbakgrunn. I figur 3.14 er tilsvarende gjort for enslige forsørgere.

Figur 3.13 Andelen personer etter kvintilfordelt inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala). Par med barn 0–17 år. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Figur 3.13 Andelen personer etter kvintilfordelt inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala). Par med barn 0–17 år. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Som vi ser av figur 3.13 er det store forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene. Ikke overraskende har barnefamilier med lav yrkesdeltaking og mange barn en sterk overrepresentasjon nederst i inntektsfordelingen. Spesielt gjelder dette barnefamilier fra Somalia, Syria, Afghanistan, Irak og Eritrea. Om lag 90 prosent av alle somaliske og syriske par med barn har en inntekt som plasserer dem blant femdelen med lavest inntekt i 2014. Disse innvandrerfamiliene er nesten ikke representert blant de høyeste inntektsgruppene. Blant afghanske, eritreiske og irakiske par med barn er rundt 80 prosent å finne i laveste inntektskvintil i 2014. Med unntak av par med bakgrunn fra Sverige, Storbritannia, Danmark og USA er alle andre innvandrergrupper i figur 3.13 overrepresentert i den laveste inntektsklassen. Blant arbeidsinnvandrere fra Polen, Litauen og Latvia har henholdsvis 58, 65 og 67 prosent av parene med barn en så lav inntekt at de ligger blant femdelen med lavest inntekt. Svært få parfamilier fra disse landene har en inntekt som plasserer dem i de høyeste inntektsklassene. I de parfamiliene som i størst grad er overrepresentert blant de med høyest inntekt har hovedinntektstakeren bakgrunn fra Storbritannia, USA, Danmark og Sverige.

Figur 3.14 Andelen personer etter kvintilfordelt inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala). Enslige forsørgere med barn 0–17 år. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Figur 3.14 Andelen personer etter kvintilfordelt inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala). Enslige forsørgere med barn 0–17 år. Hovedinntektstakers landbakgrunn. 2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Inntektsfordelingen blant enslige forsørgere følger stort sett det samme mønsteret som for par med barn når det gjelder forskjeller mellom landbakgrunn. De fleste eneforsørgere er klart overrepresentert i laveste inntektsklasse (figur 3.14). Igjen kommer syriske og somaliske barnefamilier dårligst ut. Om lag syv av ti eneforsørgere med bakgrunn fra disse landene har en inntekt som plasserer dem nederst i inntektsfordelingen. Som tidligere vist er denne gruppen kjennetegnet av en svært lav yrkestilknytning og ofte mange barn å forsørge. Dette gjelder også blant mange enslige forsørgere med bakgrunn fra Afghanistan, Irak, Litauen, Pakistan og Eritrea hvor halvparten har en så lav inntekt at de plasserer seg i første kvintil. Blant den nest største gruppen eneforsørgere med innvandrerbakgrunn, polakkene, ligger fire av ti i laveste inntektsklasse, mens kun 7 prosent plasserer seg blant femdelen av eneforsørgerne med de høyeste inntektene. Størst andel i høyeste inntektsklasse har eneforsørgere med bakgrunn fra Danmark (26 prosent), Tyskland (22 prosent) og Sverige (21 prosent).

Figur 3.15 Antall barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.1 Barn under 18 år med og uten invandrerbakgrunn. 2006–2014

Figur 3.15 Antall barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.1 Barn under 18 år med og uten invandrerbakgrunn. 2006–2014

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Vedvarende lavinntekt7

Inntektsstatistikken viser at mange barnefamilier med innvandrerbakgrunn har hatt en dårligere inntektsutvikling enn den generelle inntektsveksten i samfunnet, og mange grupper er til dels sterkt overrepresentert nederst i inntektsfordelingen. Følgen er at barn med innvandrerbakgrunn8 i stadig større grad er overrepresentert i lavinntektsgruppen. Hvis man måler lavinntekt basert på gjennomsnittsinntekten i treårsperioden 2012–20149, var andelen innvandrerbarn i lavinntektsgruppen på 51,1 prosent (se figur 3.15). I perioden 2004–2006 var tilsvarende andel 38,8 prosent. Målt i antall barn med innvandrerbakgrunn var dette en økning fra 26 000 barn i 2004–2006 til 47 000 barn i 2012–2014. Innvandrerbarn utgjorde vel 13 prosent av alle barn i hele befolkningen i treårsperioden 2012–2014.

Fra 2006 til 2013 har antallet barn uten innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen ligget relativt stabilt på i overkant av 40 000 barn, mens inntektsstatistikken for 2014 viser en klar økning også for denne gruppen av barn. 45 000 barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2014.

Barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak, Syria, Afghanistan og Eritrea skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. I en særstilling står barn med bakgrunn fra Somalia hvor mer enn tre av fire barn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2014. Dette gjaldt for over halvparten av barna med bakgrunn fra Irak, Syria, Afghanistan og Eritrea. Andelen økonomisk utsatte barn er økende i flere av disse innvandrergruppene hvor familiene ofte har en svak yrkestilknytning, lav inntektsmobilitet, og hvor det er mange familiemedlemmer å forsørge. Også blant barn med bakgrunn fra Pakistan og Marokko er lavinntektsandelen stor. Mer enn 40 prosent av alle barn med bakgrunn fra disse landene tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2014.

Barnefamilienes formue og gjeld

Formue

Boligen viktigste formuesobjekt

Det er verdien av egen bolig som utgjør mesteparten av barnefamilienes bruttoformue. I 2014 utgjorde boligeiendommer 71 prosent av bruttoformuen for husholdninger med minst ett barn under 18 år. Men barnefamiliene har også en betydelig gjeld. I 2014 tilsvarte gjelda over halvparten, 53 prosent, av barnefamilienes bruttoformue. Særlig for barnefamiliene med de yngste barna er gjelda svært høy, noe som fører til at disse husholdningene har en klart lavere nettoformue sammenlignet med de litt mer etablerte barnefamiliene med eldre barn.

Det er store variasjoner i boligeierskap innen barnefamiliene. Figur 3.16 viser andelen som eide en primærbolig i 2014.10 Det er flest boligeiere blant par med barn, og andelen øker med barnas alder. Mens om lag 76 prosent av par med barn, der yngste barn var 0–2, år eide en primærbolig, økte andelen til nær 86 prosent for de parene som hadde barn i alderen 12–17 år.

Figur 3.16 Andelen husholdninger som eier en primærbolig. 2014. Prosent.

Figur 3.16 Andelen husholdninger som eier en primærbolig. 2014. Prosent.

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Andelen som eier egen bolig er klart lavere blant enslige forsørgere, særlig blant dem med de yngste barna. For dem med barn under tre år var bare 30 prosent registrert som eier av en primærbolig i 2014. Også blant dem med barn mellom tre og fem år er det færre enn halvparten (44 prosent) som eide boligen.

Det er mindre variasjon i boligeierskap etter antall barn i husholdningen. Blant par med barn er det likevel klart færre som har en primærbolig blant dem med store familier, enn blant dem med to eller tre barn. Også blant enslige forsørgere faller andelen boligeiere med antall barn i husholdningen.

En finner dermed om lag det samme mønsteret for boligeierskap som for inntekt. De husholdningene som er kjennetegnet av å ha relativt lave inntekter, f.eks. par med mange barn, enslige forsørgere, småbarnsfamilier etc., har også den laveste andelen boligeiere.

Mange enslige forsørgere har ikke formue

Par med barn har om lag like høy nettoformue som husholdningene sett under ett, med en medianformue på om lag 1,1 millioner kroner. Det er likevel betydelige forskjeller innen gruppen, blant annet etter barnas alder. Det er en klar tendens til at formuen øker sterkt med barnas alder. Mens median nettoformue var på vel 500 000 kroner blant par med barn i alderen 0–2 år, var tilsvarende beløp vel 1,9 millioner for dem med barn 12–17 år. Det er også mer vanlig at mange av de mer etablerte barnefamiliene har opparbeidet seg en betydelig nettoformue. Mens nesten hvert fjerde par med barn i alderen 12–17 år hadde en nettoformue på over 4 millioner kroner, var tilsvarende andel bare 6 prosent blant par med barn under tre år. På den annen side er det svært mange av småbarnsfamiliene som ikke har positiv nettoformue. Blant par med barn under tre år var dette tilfelle for 29 prosent av husholdningene. For mange av disse husholdningene overstiger gjelda summen av alle eiendeler. I tillegg til høy boliggjeld, er det også mange (58 prosent) i denne gruppen som har studiegjeld.

Å ha negativ nettoformue er i enda større grad tilfelle for enslige forsørgere. I utgangspunktet er formuesnivået svært lavt blant enslige med barn. De som har de yngste barna (0–2 år) har knapt positiv formue i det hele, med en median nettoformue på om lag 8 000 kroner. Også gruppen med barn mellom tre og fem år har en beskjeden formue på kun 29 000 kroner. Høyest formue blant enslige forsørgere har de med barn mellom 12 – 17 år der medianen var på 905 000 kroner. Når medianverdiene er såpass lave blant enslige forsørgere, skyldes dette at svært mange er helt uten positiv nettoformue. Verst stilt er enslige med barn under tre år. I denne gruppen har fire av ti en formue som enten er negativ eller lik null. Siden det er svært få boligeiere i denne gruppen, er det trolig mange som har forbruksgjeld eller studiegjeld, som samlet sett overstiger verdien på eiendelene.

Gjeldsbelastning

Økt gjeldsbelastning

Norske husholdningers gjeld i forhold til inntekt, gjeldsbelastningen, er høy og stigende. Dette gjelder i særlig grad for mange barnefamilier. Økt gjeldsbelastning må blant annet sees i sammenheng med de siste årenes utvikling i kredittmarkedet med et fallende rentenivå og utviklingen i boligmarkedet med en sterk økning i boligprisene. Hvordan gjeldsbelastningen fordeler seg på ulike typer barnefamilier er viktig å kartlegge for å vise disse husholdningenes sårbarhet for eventuelle fremtidige renteøkninger.

Figur 3.17 viser utviklingen fra 2004 til 2014 i andelen husholdninger med en høy gjeldsbelastning – det vi si at husholdningens samlede gjeld er mer enn tre ganger så høy som husholdningens samlede inntekt før skatt. Gjelden omfatter alle typer gjeld som for eksempel boliggjeld, forbruksgjeld, studiegjeld mv. I inntektsbegrepet inngår alle kontante inntekter som husholdningen mottar, både skattepliktige og skattefrie.

Blant barnefamiliene har andelen med høy gjeld i forhold til inntekt økt de siste årene. Blant par med barn hadde 11,1 prosent en høy gjeldsbelastning i 2004. I 2014 var tilsvarende andel mer enn fordoblet til 22,9 prosent. Høy gjeld i forhold til inntekt er enda mer vanlig blant eneforsørgere. Blant enslige forsørgere med barn økte andelen med høy gjeldsbelastning fra 16,3 prosent i 2004 til 28,6 prosent i 2014.

Figur 3.17 Andelen husholdninger med samlet gjeld mer enn tre ganger samlet husholdningsinntekt før skatt. 2004–2014. Prosent

Figur 3.17 Andelen husholdninger med samlet gjeld mer enn tre ganger samlet husholdningsinntekt før skatt. 2004–2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Mange småbarnsfamilier med høy gjeldsbelastning

Den høye og økende gjeldsbelastningen blant barnefamiliene skyldes blant annet utviklingen på boligmarkedet med en sterk prisvekst de siste årene. SSB sin boligprisindeks viser at fra 2004 til 2014 steg boligprisene i landet med mer enn 85 prosent. Et lavt rentenivå har fortsatt gjort det mulig for mange barnefamilier å anskaffe egen bolig. Eierandelen blant parfamilier med barn er høy. Blant for eksempel par hvor yngste barn er i alderen 0–2 år eier tre av fire familier egen bolig. Gjeldsbelastningen er høyest blant disse barnefamiliene hvor man ofte har tatt opp store lån til førstegangs boligkjøp, samtidig som mange er i starten av yrkeslivet med relativt lave yrkesinntekter. I tillegg har mange av de litt yngre barnefamiliene studiegjeld som også bidrar til en høy gjeldsbyrde. Blant par hvor yngste barnet er 0–2 år har nesten 58 prosent gjeld hos Lånekassen. Som figur 3.18 viser, så hadde 34,2 prosent av parfamiliene med barn i alderen 0–2 år en høy gjeldsbelastning i 2014 (gjeld mer enn tre ganger inntekten). I 2004 gjaldt dette 15,6 prosent av familiene i denne gruppen. Ser vi på familiene med svært høy gjeldsbelastning så er andelen mer enn fordoblet fra 2004 til 2014. Par med barn 0–2 år med gjeld mer enn fire ganger inntekten økte fra 2,9 prosent i 2004 til 7,5 prosent i 2014. For familier med en gjeld fem ganger så høy som inntekten var tilsvarende endring fra 2,8 til 5,7 prosent.

Andelen med høy gjeldsbelastning blir lavere blant parfamilier etter hvert som barna blir eldre. Figur 3.18 viser allikevel at stadig flere parfamilier har en høy gjeld i forhold til sin årlige inntekt – uavhengig av yngste barns alder. Andelen med svært høy gjeldsbelastning – gjeld mer enn fem ganger inntekten – har også økt noe de siste årene, men fortsatt er det relativt få parfamilier, med litt eldre barn, som er i en slik gjeldssituasjon. Fra 2004 til 2014 har for eksempel andelen med gjeld større enn fem ganger inntekten økt fra 2,3 prosent til 3,6 prosent blant par med yngste barn i alderen 6–11 år. Tilsvarende økning for par med barn i alderen 12–17 år var fra 1,8 til 2,7 prosent.

Figur 3.18 Andelen par med barn med samlet gjeld mer enn tre ganger samlet husholdningsinntekt før skatt. Yngste barns alder. 2004–2014. Prosent

Figur 3.18 Andelen par med barn med samlet gjeld mer enn tre ganger samlet husholdningsinntekt før skatt. Yngste barns alder. 2004–2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Høyest gjeldsbelastning blant enslige forsørgere med litt eldre barn

Blant parfamiliene er gjeldsbelastningen størst blant familier med de yngste barna. Blant enslige forsørgere er bildet et annet. Figur 3.19 viser at eneforsørgere med yngste barn i alderen 0–2 år har den laveste andelen med høy gjeld i forhold til inntekt. I 2014 hadde 20,9 prosent av disse familiene en gjeld som oversteg inntekten tre ganger. Denne andelen har økt fra 14,7 prosent i 2004, men har ligget relativt stabil siden 2007. Blant eneforsørgere med litt større barn, 3–5 år, er det langt flere med høy gjeldsbelastning. I 2014 hadde 30,4 prosent av eneforsørgerne med yngste barn i denne aldersgruppen en gjeld som oversteg inntekten mer enn tre ganger.

Figur 3.19 Andelen enslige forsørgere med barn med samlet gjeld mer enn tre ganger samlet husholdningsinntekt før skatt. Yngste barns alder. 2004–2014. Prosent

Figur 3.19 Andelen enslige forsørgere med barn med samlet gjeld mer enn tre ganger samlet husholdningsinntekt før skatt. Yngste barns alder. 2004–2014. Prosent

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå.

Størst andel med høy gjeldsbelastning finner vi hos de enslige forsørgerne med barn i alderen 6–11 år. Her steg andelen fra 18,8 prosent i 2004 til 34,2 prosent i 2014. Blant eneforsørgerne med de eldste barna (12–17 år) gikk andelen med høy gjeldsbelastning opp fra 13,5 til 25,5 prosent i samme periode. Eneforsørgere med eldre barn har mer gjeld enn de med yngre barn. Mediangjeld blant de med barn i alderen 12–17 år var i 2014 på om lag 1,1 millioner kroner sammenlignet med 114 000 og 381 000 kroner blant de med barn i henholdsvis alderen 0–2 år og 3–5 år. Den store forskjellen skyldes hovedsakelig en langt høyere andel boligeiere blant eneforsørgere med eldre barn. Syv av ti eneforsørgere med yngste barn i alderen 12–17 år eier egen bolig (2014) sammenlignet med om lag tre av ti og fire av ti blant eneforsørgere med yngste barn i alderen 0–2 år og 3–5 år.

Sammenlignet med par med barn er det flere eneforsørgere med en svært høy gjeldsbelastning (gjeld mer enn fem ganger årlig inntekt), og andelen er økende uavhengig av barnas alder. I 2004 hadde 3,9 prosent av enslige forsørgere med barn 0–2 år en gjeld som oversteg inntekten mer enn fem ganger. I 2014 har denne andelen økt til 7,7 prosent. Blant eneforsørgere med yngste barn i alderen 3–5 år er denne andelen mer enn fordoblet fra 4 til 9,6 prosent i samme periode. Det samme er tilfellet for de med barn i alderen 6–11 år. Her steg andelen med svært høy gjeldsbelastning fra 3,8 til 8,8 prosent fra 2004 til 2014. Blant eneforsørgere med de eldste barna (12–17 år) har denne andelen økt fra 3 til 5,9 prosent i disse årene.

Norske barnefamiliers inntekter i et internasjonalt perspektiv

Høyt inntektsnivå blant norske barnefamilier

Inntektsnivået til norske barnefamilier er svært høyt sammenlignet med andre land i Europa. I følge tall fra Eurostat var det kun i Sveits og Luxembourg at barnefamiliene hadde noenlunde like høyt inntektsnivå som norske barnefamilier11. I disse landene ligger husholdningsinntektene til barn på om lag 90 prosent av nivået til norske barn. Også barn i de andre nordiske landene har relativt høye husholdningsinntekter, men klart lavere enn i Norge. Danske og svenske barn ligger inntektsmessig på om lag 80 prosent av nivået til norske barn, mens finske og islandske barn ligger på henholdsvis 74 og 71 prosent. I mange andre land har barnefamiliene et betydelig lavere økonomisk velferdsnivå enn i Norge. Polske barn har for eksempel en kjøpekraftjustert medianinntekt som bare tilsvarer en tredjedel av nivået til norske barn. Aller lavest inntektsnivå er det barn i land som Bulgaria, Makedonia og Romania som har. Disse barna tilhører familier med en kjøpekraft som kun tilsvarer en femtedel av nivået til norske barn.

Færrest barn i lavinntektsgruppen i Danmark og Finland

Selv om norske barnefamilier generelt har en klart bedre økonomi enn barnefamilier i andre land, er det likevel i våre naboland Danmark og Finland at barn har minst risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen. I følge OECD, som definerer det å tilhøre lavinntektsgruppen som det å ha en ekvivalentinntekt lavere enn 50 prosent av medianen i landet, hadde mindre enn 3 prosent av alle barn under 18 år en husholdningsinntekt under lavinntektsgrensen i disse to landene i 2012. Denne andelen var dobbelt så høy i Norge, 5,9 prosent, og hele 8 prosent i Sverige.

Blant landene der flest barn er å finne i lavinntektsgruppen finner en Spania, Hellas og USA, der mer enn hvert femte barn har ekvivalentinntekt lavere enn 50 prosent av medianinntekten i landet. Aller størst risiko for å vokse opp i fattigdom har barn i Israel og Tyrkia, der mer enn hvert fjerde barn er i lavinntektsgruppen (figur 3.20).

Figur 3.20 Andelen barn 0–17 år i husholdninger med ekvivalentinntekt under 50 prosent av medianen. 2012

Figur 3.20 Andelen barn 0–17 år i husholdninger med ekvivalentinntekt under 50 prosent av medianen. 2012

Kilde: OECD Income Distribution Database.

Ulik utvikling i de nordiske land

Utviklingen i lavinntekt blant barn under 18 år har utviklet seg noe forskjellig i de nordiske land etter 2005. Utgangspunktet i 2005 var nokså likt for alle de fire nordiske landene, der andelen barn med lavinntekt lå på mellom 2,8 prosent (Danmark) og 4,6 prosent (Norge). Etter 2005 har de nordiske landene skilt lag når det gjelder barns lavinntektsrisiko. I både Norge og særlig i Sverige har andelen barn i lavinntektshushold økt, mens denne andelen har, etter 2008, gått ned i Finland og Danmark (figur 3.21).

Figur 3.21 Utviklingen i andelen barn 0–17 år i husholdninger med ekvivalentinntekt under 50 prosent av medianen. Norge, Sverige, Finland og Danmark. 2005–2012

Figur 3.21 Utviklingen i andelen barn 0–17 år i husholdninger med ekvivalentinntekt under 50 prosent av medianen. Norge, Sverige, Finland og Danmark. 2005–2012

Kilde: OECD Income Distribution Database.

Det kan være flere forklaringer på hvorfor utviklingen har vært forskjellig i de nordiske landene. Den sterke økning i lavinntekt blant svenske barn skyldes blant annet økte inntektsforskjeller blant barnefamilier, på grunn av at barnefamiliene nederst i fordelingen har hatt en svakere inntektsutvikling enn de med høyere inntekt. En økende andel av disse har en svak tilknytning til arbeidslivet (Nyman og Sköld, 2010).

En forklaring på hvorfor lavinntektsrisikoen er så liten for danske barn, kan være at den økonomiske støtten til familier og barn er høyere i Danmark enn i andre europeiske land. I 2013 gikk 3,7 prosent av Danmarks BNP til ulike støttetiltak for familier og barn. Tilsvarende andel i Norge og Sverige var på sin side 3 prosent og 3,1 prosent, i følge Eurostat. I Danmark har i tillegg støtten som barn og familier mottar, målt som andel av BNP, vært stabil høy helt siden 1990-tallet. I de andre nordiske landene har derimot en gradvis mindre andel av samfunnets samlede ressurser gått til barn og familier i denne perioden (figur 3.22). I en analyse av dansk barnefattigdom konkluderer Sievertsen og De Montgomery (2015) med at på tross av at finanskrisen rammet Danmark sterkt etter 2008 så må det danske sikkerhetsnettet ha virket, siden andelen barn i lavinntektsgruppen ikke økte, men faktisk gikk ned i denne perioden. De peker i tillegg på en mer «teknisk» forklaring. På grunn av fallende inntekter i befolkningen i denne perioden gikk medianinntekten, og dermed også lavinntektsgrensen, ned. Dermed ble det lettere for mange barnefamilier med lave inntekter (der mange mottar overføringer) å krysse lavinntektsgrensen.

Figur 3.22 Utgifter til familier og barn i prosent av BNP i de nordiske land. 1995–2013. Prosent

Figur 3.22 Utgifter til familier og barn i prosent av BNP i de nordiske land. 1995–2013. Prosent

Kilde: Eurostat.

Se SSBs fullstendige rapport for referanseliste.

Fotnoter

1.

Notatet er en forkortet versjon av rapporten «Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004–2014» av Jon Epland og Mads Ivar Kirkeberg.

2.

Siden årene før 2004 er basert på data fra utvalgsundersøkelser, er yngste barns alder satt lik 5 år eller yngre for gruppen av enslige forsørgere. En ytterligere inndeling etter barnas alder ville for denne gruppen ført til at tallene ville basere seg på svært få observasjoner i noen av årene med små utvalg.

3.

I praksis vil nok dette beløpet være noe lavere for denne gruppen, siden ikke alle i kvintil 1 vil ha høy nok alminnelig inntekt til å nyttiggjøre seg dette inntektsfradraget.

4.

Det må igjen presiseres, at inntektsbegrepet ikke er fullstendig for enslige forsørgere som mottar privat barnebidrag fra tidligere partner. Dette skyldes at inntektsstatistikken etter 2003 bare har informasjon om de bidragsordningene som administreres av det offentlige. Helt ut private ordninger dekkes ikke. Dette vil selvsagt også påvirke både nivå og inntektsutvikling for denne gruppen av enslige forsørgere.

5.

Se også kapitel 13 i NOU 2009: 10 Fordelingsutvalget.

6.

Nordiske borgere trenger verken søke om arbeidstillatelse eller registrere seg for å kunne oppholde seg og jobbe i Norge, og i statistikken er de derfor ikke klassifisert som arbeidsinnvandrere.

7.

En nærmere omtale av lavinntekt blant innvandrerbarn er gitt i http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og- publikasjoner/flere-okonomisk-utsatte-barn.

8.

Med innvandrerbakgrunn menes enten at barnet har innvandret til Norge, eller er født her i landet av foreldre som har innvandret.

9.

Vedvarende lavinntekt kan måles på ulike måter. En ofte benyttet metode er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på tre år, og deretter definere alle dem som hadde en gjennomsnittlig inntekt lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning.

10.

Det vil imidlertid reelt sett være flere boligeiere enn de som er registrert som eiere av en primærbolig. Blant annet vil eiere av landbrukseiendommer ikke blir registrert som eier av en primærbolig.

11.

Det er benyttet såkalt kjøpekraftspariteter for å kunne sammenligne inntektene til husholdninger i ulike land. Kjøpekraftspariteter defineres som den valutaomregningsfaktoren som svarer til kjøpekraften i den enkelte valuta. Det betyr at et gitt beløp når det omregnes fra forskjellige valutaer ved hjelp av KKP-faktorer, vil kunne kjøpe den samme mengde varer og tjenester i alle landene.

Til toppen
Til dokumentets forside