Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 24 (2019–2020)

Lindrende behandling og omsorg — Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.

Til innholdsfortegnelse

9 Kompetanse og kunnskap

Figur 9.1 

Figur 9.1

Alle mennesker i livets siste fase skal oppleve å bli møtt av kompetent personell som bidrar til god behandling og en verdig og trygg avslutning på livet. Regjeringen vil bidra til å styrke kompetansen innen lindrende behandling og omsorg og løfter i denne meldingen fram ulike kompetansehevende tiltak for personell i helse- og omsorgstjenesten. For å sikre et tjenestetilbud som kan lindre smerte og ivareta fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov, skal det legges til rette for god ledelse og større faglig bredde med flere faggrupper og tverrfaglig arbeid, systematisk kompetansedeling og gjensidig veiledning mellom tjenestenivåene. Dagens kompetansemiljøer må videreutvikles, og ny kunnskap må ut i tjenestene. Det er viktig at lindrende behandling og omsorg inkluderes i alle relevante helse- og sosialfaglige utdanninger, og at utdanningene gjenspeiler det faktiske behovet i tjenestene.

9.1 Kompetanseheving

Uhelbredelig syke og døende skal oppleve livets sluttfase som så trygg, smertefri og meningsfull som mulig. De ansatte er den viktigste innsatsfaktoren for å forbedre tilbudet om lindrende behandling og omsorg.

Det er behov for å heve kompetansenivået i tjenestene, blant annet ved å legge til rette for opplæring for alle ansatte, også personell uten helse- og sosialfaglig utdanning.

Regjeringen har tidligere varslet at dagens handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, Kompetanseløft 2020, skal erstattes med en ny plan etter 2020. Formålet med dagens plan er å bidra til en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og sikre at tjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Som en del av Kompetanseløft 2020 er det gjennomført flere kompetansehevende tiltak, blant annet for å styrke tilbudet innen lindrende behandling og omsorg i kommunen. Det er også iverksatt flere kompetansetiltak i spesialisthelsetjenesten. Noen av de sentrale tiltakene er:

  • Tilskuddsordningen Kompetansehevende tiltak for lindrende behandling og omsorg ved livets slutt har som formål å styrke kvaliteten i tilbudet til mennesker med behov for lindrende behandling og omsorg og bidra til kompetanseoppbygging i kommunene. Det er blant annet gjennomført prosjekter om standardisert forløp for hjemmedød og mer hjemmetid, lindrende tilbud til personer med demens og til barn, og bedret samhandling. Det er også utviklet et e-læringsprogram for ansatte i møte med personer med demens og en digital opplæringspakke i lindrende behandling for helsefagarbeidere. Det foregår et utstrakt samarbeid mellom kommuner og utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester, som bidrar til at forbedringsarbeidet kan spres og nå flere pasienter over tid.

  • Det er etablert et videreutdanningstilbud i barnepalliasjon på masternivå ved OsloMet. Målgruppen er personell i helse- og omsorgstjenesten. Videreutdanningen skal bidra til å styrke kompetansen om lindrende behandling og omsorg til barn og unge. Et mål med utdanningen er at studentene etter endt utdanning skal kunne lede, drifte og bidra med faglig kompetanse i regionale eller lokale barnepalliative team.

  • Tilskudd til etterutdanning i palliativ eldreomsorg ved stiftelsen Verdighetssenteret i Bergen skal bidra til å styrke kompetansen om lindrende behandling og omsorg til eldre. Etterutdanningen skal bidra til å øke kompetansen hos fagutdannet personell i møte med sårbare, alvorlig syke og døende eldre mennesker. Akuttmedisinsk pleie er en del av tematikken i utdanningen.

  • Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC er virksomhetsnære opplæringsprogrammer for alle ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Målet med opplæringen er at ansatte skal få oppdatert fagkunnskap og muligheter for faglig refleksjon. Et av temaene er palliativ demensomsorg. I opplæringsprogrammet beskrives det hvorfor det er viktig å ha en palliativ tilnærming gjennom hele demensforløpet og ulike faglige metoder. Nesten alle kommuner har eller har hatt ansatte i kompetansehevingsprogrammene.

  • Regjeringen har over tid stimulert kommunene til å sette i verk nødvendig kompetanseheving og tjenesteinnovasjon gjennom tilskudd til kompetanse og innovasjon. Det er blant annet bevilget midler til etter- og videreutdanning av helse- og sosialfaglig personell med både videregående opplæring og høyere utdanning, der lindrende behandling og omsorg er prioritert. Om lag 84 000 ansatte i omsorgstjenestene fullførte en grunn-, etter- eller videreutdanning med tilskudd fra Kompetanseløft 2020 i løpet av de tre første årene i planperioden 2016–2020.

  • De regionale helseforetakene har igangsatt ulike kompetansehevende tiltak innen lindrende behandling og omsorg i spesialisthelsetjenesten. Tiltakene varierer mellom regionene. Det arbeides systematisk med å øke kompetansen hos de ansatte innen palliasjon gjennom videreutdanning i kreft for sykepleiere. Det pågår et arbeid med å utvikle prosedyrer og pasientforløp rettet mot palliasjon for barn og unge i Helse Sør-Øst. Helseforetakene legger større vekt på lindrende behandling og omsorg i handlingsplaner og budsjetter enn tidligere, og det er iverksatt særskilte tiltak for å sikre kompetanse og kapasitet innen palliasjon ved flere klinikker i helseforetakene. Ved flere helseforetak gis sykepleiere, barnesykepleiere og helsefagarbeidere mulighet til å ta videreutdanning der palliasjon inngår. Det gjennomføres kurs og fagdager i palliasjon til leger i spesialisering. De palliative teamene underviser i palliasjon ved universitetene og i helseforetakene samt internt i sykehusene. De regionale helseforetakene ser behov for mer utdanning innen avansert palliasjon for sykepleiere, og flere helseforetak har interne kurs knyttet til temaet. Leger i de palliative teamene får spesialkompetanse gjennom deltakelse i det nordiske spesialistkurset i palliativ medisin. I tillegg har de regionale kompetansesentrene som hovedoppgave å bidra til kompetanseheving i palliasjon i regionen gjennom undervisning, veiledning og informasjon. Det vises til egen omtale av de regionale kompetansesentrene senere i kapittel 9.

For å styrke kvaliteten i tilbudet til mennesker med behov for lindrende omsorg og deres pårørende vil regjeringen videreføre flere sentrale kompetansehevende tiltak. Et av disse er tilskuddsordningen til kompetansehevende tiltak for lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. Gjennom denne ordningen skal kommunene få støtte til kompetanseoppbygging innen lindrende behandling og omsorg også i årene framover. Regjeringen vil vurdere hvordan erfaringene fra prosjektene skal oppsummeres og spres til andre kommuner på en mer målrettet og systematisk måte. Helsedirektoratet skal evaluere ordningen i 2020 som grunnlag for å vurdere innretningen av tilskuddet i årene framover. Regjeringen har også styrket tilskuddet til videreutdanningstilbud i barnepalliasjon. I tillegg skal tilskuddet til etterutdanning i palliativ eldreomsorg videreføres. Målet er at flere ansatte får økt kompetanse for å kunne gi en god og helhetlig palliativ omsorg.

Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse har siden 2010 hatt i oppdrag å tilby en kurspakke for ufaglærte. Det er fortsatt en høy andel ansatte uten helse- og sosialfaglig utdanning som arbeider i den kommunale omsorgstjenesten. Mange av disse arbeider med alvorlig syke og døende personer i sykehjem og i hjemmetjenestene. For å bidra til grunnleggende kunnskap om lindrende behandling og omsorg for denne personellgruppen har Helsedirektoratet fått i oppdrag å vurdere om det skal etableres et opplæringsprogram etter modell av ABC-opplæringen. ABC-opplæring er en tverrfaglig kompetansesatsing for ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Økt kompetanse hos alle ansatte vil bidra til økt kvalitet i tjenestetilbudet til mennesker som har behov for lindrende behandling og omsorg, og deres pårørende.

De øvrige generelle kompetansehevende tiltakene, blant annet tilskuddet til grunn-, etter- og videreutdanning, vil regjeringen vurdere i arbeidet med nytt kompetanseløft for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil særlig vurdere lindrende behandling og omsorg som tema i arbeidet med et nytt kompetanseløft.

9.2 Etikk

Regjeringen løfter i denne meldingen fram behovet for etisk kompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Etisk bevissthet og evne til å håndtere etiske dilemmaer er faglige ferdigheter som må trenes og utvikles. Personell i helse- og omsorgstjenesten vil ofte stå i valgsituasjoner og dilemmaer der verdier kommer i konflikt med hverandre, og der det finnes innvendinger mot alle handlingsalternativer. Det kan være dilemmaer knyttet til uenighet mellom pasienter og /eller pårørendes ønsker om behandling og helsepersonellets vurderinger av hva som er den beste behandlingen. Spesielt i møte med barn og unge og deres familier kan det vær utfordrende å håndtere etiske problemstillinger knyttet til alvorlig sykdom og død.

Etisk refleksjon bygger opp verdibevissthet hos ansatte og gir beslutningsstøtte til krevende valg og prioriteringer. Etisk refleksjon kan bidra til å styrke den enkelte medarbeiders forutsetning for å ta de riktigste avgjørelsene i ulike situasjoner. Det kan bidra til økt trygghet både for medarbeideren og for pasient og pårørende. Ved å styrke den etiske kompetansen og systematisk praktisk etikkarbeid i tjenestene kan den syke og deres pårørende oppleve at helse- og omsorgstjenesten ivaretar deres verdighet og integritet på en bedre måte.

Systematisk etisk refleksjon må ledes. Etikkarbeidet bør være forankret i administrativ og faglig ledelse. På den måten kan etisk kompetanseheving settes i system som en del av kvalitetsutviklingsarbeidet i tjenesten.

For å heve den etiske kompetansen i helse- og omsorgstjenesten har regjeringen i flere år gjennomført satsingen Samarbeid om etisk kompetanseheving. Sentrale ressurser i blant annet KS bistår kommunene lokalt og regionalt slik at ansatte og ledere får økt kompetanse i å identifisere, reflektere over og håndtere etiske utfordringer i sin praksis. KS og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo har etablert et formalisert samarbeid om etikksatsingen, slik at de samlede ressursene på feltet utnyttes til beste for kommunene. Senter for medisinsk etikk jobber med medisinsk og helsefaglig etikk gjennom forskning, undervisning og formidling.

Flere undersøkelser har kartlagt betydningen av etikkarbeidet. Funnene viser at ansatte i helse- og omsorgstjenesten mener at etisk refleksjon er svært sentralt i dagliglivet og har betydning for kvalitet, effektivitet, jobbtilfredshet og måten ledelse utøves på. Samtidig rapporteres det om behov for mer kompetanse, særlig fra dem med lavest utdanning, og behov for nasjonale og regionale strukturer som understøtter arbeidet. (KS, 2019, Universitetet i Oslo, 2016).

Regjeringen vil videreføre satsingen Samarbeid om etisk kompetanseheving for å bidra til et systematisk arbeid med etisk kompetanseheving i kommunene og til at det videreutvikles og implementeres verktøy som for eksempel Etikkhåndboka og Refleksjonsrommet, som er en digital møteplass.

Alle helseforetak skal ha en klinisk etikk-komité. Komiteene er tverrfaglig sammensatt med klinisk kompetanse og kompetanse i etikk. Det er per 2020 etablert 38 kliniske etikk-komiteer ved helseforetakene. I tillegg har enkelte kommuner og sykehjem etablert kliniske etikk-komiteer eller etisk råd for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Senter for medisinsk etikk har ansvar for nasjonal koordinering og fagutvikling for komiteene.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med kliniske etikk-komiteer i helseforetakene gjennom tilskudd til Senter for medisinsk etikk. Kliniske etikk-komiteer skal være et hjelpemiddel i vanskelige etiske utfordringer i klinikken, blant annet gjennom å bidra til systematiske drøftinger, til å fremme tverrfaglighet og til å sikre at pasientenes og pårørendes perspektiv blir tilstrekkelig belyst og vektlagt. Kliniske etikk-komiteers hovedoppgave er etiske utfordringer som oppstår i møtet mellom personell i helse- og omsorgstjenesten og pasient/pårørende. Vanlige temaer er avslutning av livsforlengende behandling, pasientinformasjon og kommunikasjon, medbestemmelse for pasient og pårørende og prioriteringer i klinisk virksomhet.

9.3 Ledelse

Ledelse er avgjørende for utvikling av gode tjenester. En ledelse som anerkjenner og støtter medarbeiderne, betyr mye for kvaliteten på tjenestene.

Ledelse er et strategisk viktig satsingsområde. En god helse- og omsorgstjeneste skapes i et samspill mellom ansvarlig og kompetent medarbeiderskap og et involverende og tydelig lederskap. Ledelse i seg selv skaper ikke resultater. Det er hvordan ledelse utløser ressurser i medarbeidere og organisasjonen med de rammebetingelsene man har, som fører til gode resultater. Utvikling av en god helse- og omsorgstjeneste må baseres på et ansvarlig, godt og strategisk lederskap og et tilsvarende medarbeiderskap.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har få ledere sammenliknet med annen virksomhet. Til sammenlikning er ledertettheten høyere blant annet i skoleverket. Det er videre behov for å styrke lederkompetansen i helse- og omsorgssektoren. Lav ledertetthet og lav lederkompetanse kan by på utfordringer i utøvelsen av ledelse, i rekruttering og oppfølging av ansatte, pårørende og frivillige, i tilrettelegging for samarbeid både internt og mellom nivåene og for det systematiske kvalitetsforbedringsarbeidet.

Det er behov for flere ledere, men framfor alt behov for ledere med høy lederkompetanse. Regjeringen har bidratt til å styrke lederkompetansen på flere måter, blant annet ved å tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestens plikt til å drive kontinuerlig evaluering av tjenestene gjennom forskrift for ledelse og kvalitetsforbedring og ved å bedre tilgangen til lederutdanninger innenfor helse- og omsorgssektoren.

Formålet med forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring er å bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, og at øvrige krav i helse- og omsorgslovgivningen etterleves. Med denne forskriften har ledere i offentlig og privat helse- og omsorgstjeneste fått et verktøy som skal sikre at virksomhetene leverer faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester og arbeider systematisk med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Helsedirektoratet har publisert en elektronisk veileder som utdyper kravene i forskriften og gir eksempler på gjennomføring i praksis. En god etterlevelse av forskriften er avgjørende for å få på plass et systematisk og målrettet arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet til beste for brukerne.

Virksomheter som gir lindrende behandling og omsorg skal ha tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å yte tjenester på en faglig forsvarlig og god måte, og kommunen og fylkeskommunen bør ha en kompetanseplan for helse- og omsorgstjenesten for å utvikle, mobilisere og rekruttere kompetanse i tråd med brukergruppenes behov og målene for tjenesten.

Regjeringen etablerte i 2015 Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten. Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten er et samarbeid mellom KS og Helsedirektoratet. Dette masterprogrammet skal gi ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten kompetanse i å håndtere sektorens behov for endring, utvikling og innovasjon. Erfaringene viser at utdanningen treffer godt og oppleves som nyttig. Denne lederopplæringen skal videreføres.

Siden sykehusreformen i 2002 har helseforetakene hatt ledelse og ledelsesutvikling som satsingsområde. Det er lagt ned en betydelig innsats i det enkelte foretak, på regionalt nivå og gjennom nasjonale ledelsesutviklingstiltak. Dette har gitt resultater i form av tydeligere ledelse, mer ansvarliggjorte ledere og en mer omforent ledelseskultur. Erfaring viser at ledelsesutvikling er et langsiktig arbeid som krever systematisk satsing over tid.

For å møte de utfordringene spesialisthelsetjenesten står overfor, og de endringene som vil komme som følge av Nasjonal helse- og sykehusplan, blir det avgjørende å bygge videre på og forsterke arbeidet med ledelse framover. Ledelse vil være en av de viktigste forutsetningene for å skape pasientens helsetjeneste og bør være et strategisk satsingsområde på alle nivåer.

Det har vært satset på tiltak for å styrke og videreutvikle ledernes kompetanse nasjonalt, regionalt og lokalt. Et særlig satsingsområde framover må være ledelse i ytterste ledd, altså de som er nærmest pasientene og utfører diagnostikk, behandling, pleie og omsorg.

Felles topplederprogram for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten starter høsten 2020. En av forutsetningene for at pasientene skal få gode og sammenhengende helsetjenester, er god ledelse i sykehus og kommune. Ved å ha felles topplederprogram for begge nivåer i sektoren vil ledere få bedre kjennskap til hverandres utfordringer. På den måten legger regjeringen til rette for mer kompetansedeling, økt samarbeid og bedre løsninger.

Som en del av oppfølgingen av Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 har regjeringen og KS inngått en avtale om innføring av helsefellesskap for å bidra til et likeverdig partnerskap mellom kommuner og helseforetak. Helsefellesskapene skal blant annet se på behov for kompetanse, herunder lederkompetanse.

9.4 Faglig bredde og tverrfaglig samarbeid

Regjeringen ønsker at alle som trenger lindrende behandling og omsorg, skal få ivaretatt sine grunnleggende behov og motta tilgjengelige, trygge og forutsigbare tjenester. En helhetlig ivaretakelse av den enkeltes behov krever større faglig bredde med flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglig arbeid på tvers av sykehus og kommuner.

Et godt tverrfaglig samarbeid handler om at ulike yrkesgrupper jobber sammen for å ivareta den enkeltes fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle og åndelige behov. Det krever en faglig bredde som er tilpasset de utfordringene brukerne har. Tillit til og respekt for hverandres kompetanse, kunnskap om hverandres tjenester og felles problemforståelse kan bidra til godt tverrfaglig samarbeid. Gjennom rekruttering av flere ulike faggrupper til helse- og omsorgstjenestene legges det til rette for at brukernes helhetlige behov blir imøtekommet på en god måte.

Regjeringen har tatt ulike grep for å sikre større faglig bredde og mer tverrfaglig samarbeid, blant annet gjennom innføring av krav til kompetanse, ulike rekrutteringstiltak og utvikling og utprøving av teambaserte tjenester.

Regjeringen har innført kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunen må ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Listen over hva slags kompetanse eller hvilke fagprofesjoner den enkelte kommune må sørge for, er ikke uttømmende. For mange pasienter og brukere vil nødvendig lindrende behandling og omsorg bestå av summen av ulike bidrag fra en rekke fagprofesjoner. Utover den kjernekompetansen som lovfestet liste innebærer må kommunen vurdere hva slags personell det er nødvendig å ansette eller inngå avtale med for å sørge for et forsvarlig og nødvendig tilbud av helse- og omsorgstjenester.

Det er iverksatt flere rekrutteringstiltak for å få flere faggrupper og økt kompetanse i helse- og omsorgssektoren. Prosjektet Jobbvinner er et rekrutteringstiltak som skal bidra til økt rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Formålet er økt bemanning og god fagutvikling i tjenestene. Gjennom tilskuddsordningen for rekruttering av psykologer i kommunene har det vært en solid økning i rekrutteringen de senere årene. Dette bidrar til et større mangfold i kompetansesammensetningen i kommunene. Videre er det iverksatt andre sentrale rekrutteringstiltak, som Menn i helse. Menn i helse er et prosjekt for menn mellom 25 og 55 år som mottar ytelser fra Nav. Deltakerne tilbys et komprimert utdanningsløp fram til fagbrev som helsefagarbeider.

Det er flere varianter av teambaserte tjenester der både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten deltar. Slike arbeidsformer skal bidra til å gi bedre tilbud til personer med behov for tjenester fra flere profesjoner og forvaltningsnivåer, som mennesker med behov for lindrende behandling og omsorg. Teamene samarbeider med utgangspunkt i pasientens behov:

  • Palliative team er i all hovedsak etablert i spesialisthelsetjenesten, men noen kommuner har også valgt å etablere slike. Teamene er ofte tverrfaglig sammensatt, med lege, sykepleier, sosionom, prest og fysioterapeut, og skal bidra til at mennesker som trenger lindrende behandling og omsorg, og deres pårørende blir ivaretatt og mottar sammenhengende og helhetlige tjenester. Palliativt team bidrar med råd og veiledning til personell i helse- og omsorgstjenesten som har ansvar for daglig oppfølging av pasienten og samtaler med pasient og pårørende, inkludert barn og unge.

  • Det ble i 2018 satt i gang et treårig pilotprosjekt for strukturert, tverrfaglig oppfølging gjennom etableringen av oppfølgingsteam. Målgruppen for oppfølgingsteam er personer med store og sammensatte behov, for eksempel personer med behov for lindrende behandling og omsorg. Oppfølgingsteamet er satt sammen av fagpersoner som den enkelte bruker/pasient til enhver tid har behov for. Formålet med piloten er at pasient/bruker ut fra sine individuelle behov skal få strukturert og tverrfaglig oppfølging som bidrar til mestring og bedre funksjon. Formålet er også å forebygge og/eller utsette behovet for kommunale helse- og omsorgstjenester og redusere unødvendige innleggelser i sykehus. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten, fastleger, spesialisthelsetjenesten og andre sektorer er viktige aktører for å få dette til. Hovedaktiviteten i denne piloten er etablering av strukturer og systemer for tidlig identifisering av personer med risiko og behov for oppfølging, og etablering av oppfølgingsteam som en arbeidsform i alle tjenester. Tydeliggjøring av koordinatorrollen og bevisst brukermedvirkning er sentralt. I forbindelse med tidlig identifisering testes det ut et nytt elektronisk verktøy for risikokartlegging.

  • Det ble i 2018 satt i gang et treårig pilotprosjekt med primærhelseteam i fastlegepraksiser. Formålet er blant annet å sikre oppfølging av brukere med kroniske sykdommer og sammensatte behov gjennom teamorganisering i fastlegepraksiser og å sikre bedre samarbeid med øvrige kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Primærhelseteam defineres til å bestå av fastleger, sykepleier og helsesekretær i fastlegepraksiser, og teamet ledes av en lege. I én av praksisene inngår også psykolog i primærhelseteamet.

  • Universitetssykehuset Nord-Norge og seks kommuner i Troms har siden 2013/2014 utviklet tverrfaglige pasientsentrerte helsetjenesteteam på tvers av kommuner og sykehus. Teamene er rettet mot pasienter med store og sammensatte behov, fortrinnsvis multisyke eldre. Pasientsentrert helsetjenesteteam består av lege, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut og farmasøyt og fungerer som et bindeledd mellom tjenestene. Teamene samarbeider tett med hjemmesykepleien, fastlegen og andre involverte aktører som inngår i pasientens team. Grunntanken bak tilbudet er «Hva er viktig for pasienten?». Teamet tar derfor utgangspunkt i pasientens ønsker og mål. Teamene har bidratt til tryggere overganger mellom sykehus og hjem og har ført til redusert forbruk av øyeblikkelig-hjelp-tjenester og til økt bruk av planlagte polikliniske konsultasjoner.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å utvikle og innføre nye arbeidsformer i helse- og omsorgstjenesten, med særlig vekt på utvikling av mer teambaserte og tverrfaglige tjenester. Både pilotering av opplæringsteam og primærhelseteam skal videreføres og styrkes. Dette vil bidra til at også mennesker med behov for lindrende behandling og omsorg kan oppleve bedre helhetlig oppfølging og et mer koordinert tjenestetilbud. Regjeringen vil se nærmere på behovet for rekrutteringstiltak for å sikre større faglig bredde i arbeidet med nytt kompetanseløft for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

I Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 er det et mål å skape det utadvendte sykehuset, der blant annet spesialister fra sykehus skal jobbe sammen med kommunens helsepersonell på kommunale arenaer og bistå pasienter i hjemmet. Den utadvendte virksomheten til de pasientsentrerte helseteamene vil være viktig i tiden framover, både for å legge til rette for tverrfaglig samarbeid, kompetanseutveksling og for at pasienter og pårørende unngår unødvendig reising til sykehus. Spesialister på store sykehus skal bistå spesialister på mindre sykehus nærmere pasienten, spesialister fra sykehus skal jobbe sammen med kommunens personell på kommunale arenaer, og sykehuset skal bistå pasienter i hjemmet eller ved hjelp av digitale løsninger. Regjeringen vil legge målet om det utadvendte sykehuset til grunn for styring av spesialisthelsetjenesten og gjennom forventningene som stilles til helsefellesskapene.

Boks 9.1 Ambulant palliativt team ved Sykehuset Telemark

Ambulant palliativt team ved Sykehuset Telemark er den utradrettede delen av palliativ enhet ved sykehuset. Teamet består av en kreftsykepleier og en overlege. Tilbudet ble opprettet i 2013.

Ambulant palliativt team tilbyr felleskonsultasjoner og tverrfaglige møter hjemme hos pasient eller på sykehjem. Teamet bistår med telefonrådgivning og undervisning overfor kommunalt pleiepersonell, fastleger og sykehjemsleger. Målet er å legge til rette for økt hjemmetid og hjemmedød og bidra til pasientnær kompetanseheving innen palliasjon for den kommunale tjenesten.

Stadig flere av kreftpasientene i Telemark dør hjemme. I 2013 var det 12 prosent som døde hjemme, mens 21 prosent døde hjemme i 2019. Blant dem som får hjemmebesøk, er det en betydelig økning i hjemmetid. Dette indikerer at ambulant palliativt team bidrar til at pasientene opplever større grad av trygghet for å kunne være hjemme.

Kilde: www.sthf.no

9.5 Kompetansedeling og veiledning

Noen pasienter trenger lindrende behandling og omsorg både fra spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse pasientene møter mange forskjellige medarbeidere. Alt personell som inngår i behandlingen av en pasient, må kjenne til og kunne samarbeide med andre som også yter tjenester til pasienten. Erfaringer fra helseforetak og kommuner tilsier at gjensidig veiledning, deling og utvikling av kompetanse mellom kommuner og sykehus er viktig for å forbedre samhandlingen og gi en mer sømløs pasientbehandling.

Personell i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten har gjensidig veiledningsplikt. De skal gi råd, veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevd for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver. Kompetansedeling og veiledning mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten er en viktig forutsetning for oppfølging av pasienter som mottar lindrende behandling og omsorg i kommunene.

Helselovgivningen pålegger også spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten å samarbeide. Slikt samarbeid kan også omhandle kompetansedeling. Helsedirektoratet skal, i samarbeid med regionale helseforetak og KS, revidere veileder for samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner i tråd med forslag og føringer i Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023.

Regjeringen vil som oppfølging av Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 oppfordre helsefellesskapene til å sette konkrete mål for deling av kompetanse mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For å få likevekt i samarbeidet om kompetansedeling må medarbeiderne ha bevissthet om hverandres kompetanse og gode strukturer for deling av kompetanse. Kompetanse kan deles på mange måter, og det må være rom for lokale tilpasninger:

  • Hospitering innebærer at en arbeidstaker er i arbeid for å lære, uten å være fast ansatt. Dette er en lavterskelordning for kompetanseutvikling og kompetanseoverføring. Hospitering passer for alle personellgrupper, gir læring på tvers og bedre forståelse mellom tjenestestedene. For å stimulere til kompetansedeling har regjeringen, som del av Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet - En kvalitetsreform for eldre, etablert et tilskudd for å utvikle og spre gode modeller for hospitering mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette kan ha betydning for kompetansedeling innen lindrende behandling og omsorg.

  • Faglige nettverk kan bidra til utveksling av kompetanse mellom personell eller mellom personell og pasienter. De regionale sentrene for lindrende behandling og omsorg i spesialisthelsetjenesten skal bygge opp og spre kompetanse i regionen, også til kommunene. Sammen med de palliative sentrene på sykehus har de også ansvar for tverrfaglige kompetansenettverk innen lindrende behandling i sitt opptaksområde, og de skal ivareta kontinuiteten i helse- og omsorgstilbudet til mennesker med behov for lindrende behandling og omsorg.

  • Delte stillinger mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten kan bidra til å styrke samhandlingen om pasientbehandlingen. Ordningen er egnet for deling av høy kompetanse hvor kompetanseoverføring, planmessighet og faglig støtte er avgjørende for kvalitet i hele pasientforløpet. Det kan også være et alternativ for å få tilgang på kompetanse som det er knapphet på.

9.6 Kommunikasjon

Lov om pasient- og brukerrettigheter har egne krav til form på pasientinformasjonen. Lovkravet innebærer at helse- og omsorgstjenesten må ha kompetanse i å tilpasse tjenester og informasjon til ulike grupper mennesker og sikre seg at mottakeren har forstått innholdet. Det kan være mennesker med forskjellig språk og kultur eller ulike kognitive forutsetninger for å ta imot informasjon, som mennesker med demens eller utviklingshemming.

Den enkeltes helsekompetanse er av stor betydning for hvordan man kan finne, forstå og vurdere helseinformasjon for å treffe kunnskapsbaserte valg om egen helse. Hvis mennesker rustes til å forstå informasjon om egen helse og behandling som gis, kan de også lettere medvirke i egen behandlingsprosess. Regjeringen la derfor i 2019 fram en strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.

Bruk av tolk kan være nødvendig for helse- og omsorgstjenesten i kommunikasjon med fremmedspråklige pasienter og pårørende. Bruk av tolk og annen spesiell tilrettelegging kan også være nødvendig der pasient eller pårørende har store syns- eller hørselstap. Regjeringen har lagt fram et lovforslag om offentlige organers ansvar for bruk av tolk. Døve og hørselshemmede tegnspråkbrukere er en del av det språklige mangfoldet, og tjenesten må legge til rette for at de får tilrettelagte tjenester innen lindrende behandling og omsorg.

Kunnskap om ulike skikker og ritualer er nødvendig for å møte alle pasienter og pårørende med respekt og verdighet. Det vil kreve at personell i helse- og omsorgstjenesten har eller innhenter slik kunnskap ved behov.

9.6.1 Ivaretakelse av samisk språk og kultur

I den samiske befolkningen opplever mange at de ikke møter en omsorgstjeneste som er tilpasset deres språk og kultur. De blir dermed mer avhengige av hjelp fra pårørende både for å kunne klare seg i hverdagen og for å kunne hevde sine behov og rettigheter. Nasjonale helsemyndigheter har det overordnede ansvaret for likeverdige helsetjenester til den samiske befolkningen. Kulturell trygghet er viktig for samiske pasienter med behov for lindrende behandling og omsorg, særlig i livets sluttfase. For at den samiske befolkningen skal få et helsetilbud som er tilpasset samisk språk og kultur, er det etablert forskjellige former for kompetansebaser og nettverk. Dette legger til rette for fleksibel bruk av den samiske språklige og kulturelle kompetansen som opparbeides innen de forskjellige delområdene i helse- og omsorgstjenesten, slik at denne kan komme samer over hele landet til gode.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helse Nord RHF et særlig ansvar for å sørge for likeverdige spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen i hele landet. Helse Nord RHF har, i nært samarbeid med Sametinget, opprettet et nasjonalt prosjekt, Strategisk videreutvikling av spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen uavhengig av hvor de bor. Likeverdige helse- og omsorgstjenester forutsetter at tjenestene er tilrettelagt for samiske pasienters språklige og kulturelle bakgrunn. Helse Nord RHF vil følge opp prosjektet i tett samarbeid med Sametinget.

9.6.2 Språkkrav hos ansatte

Arbeidsgiver har ansvar for at alle ansatte, også personell som ikke er autorisert, har nødvendige språkkunnskaper for å utøve yrket sitt på en forsvarlig måte. Helsedirektoratet utarbeidet i 2015 Veileder i gode tilsettinger av helsepersonell, der nødvendige muntlige og skriftlige språkkunnskaper, samt forståelse av språk, framheves som ett av de tre viktigste punktene arbeidsgiver må forsikre seg om ved tilsetting. Helsedirektoratet er i tildelingsbrevet for 2020 gitt i oppdrag å utarbeide en nasjonal veileder med eksempler på nødvendige språkkunnskaper i ulike typer jobber.

Regjeringen oppfordrer helse- og omsorgstjenesten til å legge til rette for tilstrekkelig språkkunnskap hos personell som yter lindrende behandling og omsorg.

9.7 Kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling

Forskning og innovasjon er et viktig virkemiddel for å endre og bedre praksis. Et sterkere kunnskapsgrunnlag vil bidra til å løfte tjenestenes status og skape større faglig interesse for palliasjonsfeltet. Kunnskapsbasert praksis er en forutsetning for å levere trygge og sikre tjenester av god kvalitet. Det er et stort behov for å spre og ta i bruk ny kunnskap i helse- og omsorgssektoren. Regjeringen vil bygge videre på dagens system for kunnskapsutvikling og kunnskapsspredning for å bedre kvaliteten i tjenestetilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg.

9.7.1 Virkemidler for kunnskapsutvikling

Regjeringen finansierer forskning gjennom Norges forskningsråd og de regionale helseforetakene. Forskning på lindrende behandling og omsorg er temaer i helseforskningsprogrammene i Norges forskningsråd og forskningssatsinger i helseregionene. Helseforsknings- og innovasjonsprogrammene som regjeringen finansierer gjennom Norges forskningsråd, er store og favner bredt og er ikke knyttet til spesifikke lidelser eller sykdommer. Disse programmene finansierer forskning og innovasjon innenfor helsetjenesteforskning, folkehelse, forebygging og behandling.

Sykehusene har med sin kompetanse og erfaring innen diagnostikk og pasientbehandling hovedansvar for den pasientrettede kliniske forskningen. Dette er forskning som omfatter utvikling av ny diagnostikk og behandlingstilbud, og bør derfor være tett integrert med den kliniske virksomheten. Fra 2016 ble programmet for klinisk behandlingsforskning i spesialisthelsetjenesten etablert. Formålet er blant annet å bidra til at flere norske pasienter får tilbud om å delta i kliniske studier. Det er de regionale helseforetakene som prioriterer hvilke forskningsprosjekter som skal gjennomføres ut fra tjenestens behov og krav til kvalitet og nytte av forskningen.

Regjeringens mål om pasientens helsetjeneste gjelder også forskning. Derfor har regjeringen stilt krav om brukermedvirkning i hele forsknings- og innovasjonsprosessen som et tiltak for å bidra til at forskningen som finansieres, er nyttig, også sett fra et pasient- og brukerperspektiv.

I perioden 2017 til 2019 har et lite antall forskningsprosjekter om lindrende behandling og omsorg mottatt finansiering fra Forskningsrådet. Prosjektene som har fått støtte, er knyttet til helsetjenesteforskning. For å styrke forskningen på lindrende behandling og omsorg er det viktig at forskningsmiljøer selv søker relevante finansieringskilder om forsknings- og innovasjonsmidler. Finansieringskilder kan være Forskningsrådet, regionale helseforetak og EU.

Palliasjon er fortsatt et forskningssvakt område. Det er behov for å vite mer om bruker- og pasientbehov, organisering og innretning av tjenestetilbudet og effekten av de tiltak som iverksettes. Regjeringen vil derfor bidra til en kunnskapsoppsummering om tilbudet innen lindrende behandling og omsorg i sykehjem og i eget hjem. Det vises til kapittel 5 for nærmere omtale.

Kommunenes forståelse av og bevissthet om betydningen av forskningsbasert kunnskap er viktig. I 2012 ble kommunenes ansvar for å medvirke til og tilrettelegge for forskning innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten tydeliggjort i helse- og omsorgstjenesteloven. Målet er å stimulere til praksisnær forskning og bidra til at tjenestene sprer og tar i bruk ny kunnskap i møte med framtidige utfordringer. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet er det utarbeidet en håndbok om hvordan kommunene kan medvirke til og tilrettelegge for forskning.

Kommuneledelsen har ansvar for at den lovpålagte plikten om medvirkning til og tilrettelegging for forskning faktisk blir overholdt. Kommunene bør være pådrivere for å etterspørre mer forskning om lindrende behandling og omsorg og om pårørende til personer som har behov for lindrende behandling og omsorg.

HelseOmsorg21-strategien ble lagt fram i 2014 og skal legge til rette for en målrettet, helhetlig og koordinert nasjonal innsats for forskning, utvikling og innovasjon innenfor helse og omsorg. Som en konkret oppfølging av HelseOmsorg21-strategien ble Kommunenes strategiske forskningsorgan opprettet. Organets mandat har vært å følge opp satsingsområdet Kunnskapsløft for kommunene i strategien og utarbeide et forslag til styrket forskning, innovasjon og utdanning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunenes strategiske forskningsorgan har avgitt en rapport med beskrivelse av status og foreslått framtidig struktur for kunnskapsløftet i kommunene. Det er ikke tatt stilling til hvordan denne rapporten skal følges opp.

Kvalitetsindikatorer

Som grunnlag for både kunnskapsutvikling og kvalitetsarbeid er det av stor betydning å innhente kunnskap om status og utvikling i helse- og omsorgstjenestene. Det finnes flere helse- og kvalitetsregistre, og mange av disse inneholder pasientrapporterte data. I tillegg kommer nasjonale pasientundersøkelser. Helsedirektoratet har lovpålagt ansvar for å utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer som hjelpemiddel for ledelse og kvalitetsforbedring i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten, og som et grunnlag for at pasienter kan ivareta sine rettigheter.

På helsedirektoratet.no publiseres det jevnlig resultater for kvalitetsindikatorer i tjenestene. En rekke av disse er relevante i vurderingen av tilbudet til personer som har behov for lindrende behandling og omsorg, slik som legedekning i sykehjem, andel ansatte i tjenestene med helsefaglig bakgrunn, ernæringsoppfølging og legemiddelgjennomgang.

9.7.2 Kunnskapsformidling

Personell i helse- og omsorgstjenesten har behov for enkel tilgang på oppdatert kunnskap. Eksisterende og ny kunnskap om lindrende behandling og omsorg må derfor spres og tas i bruk. Flere kompetansemiljøer bidrar til dette. Noen av de sentrale miljøene er:

Regionale kompetansesentre for lindrende behandling

Det er etablert fire regionale kompetansesentre for lindrende behandling, ett i hver helseregion. Kompetansesentrene er lokalisert ved Oslo universitetssykehus HF, Haukeland universitetssjukehus / Helse Bergen HF, St. Olavs hospital HF og Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Kompetansesentrene utgjør forsknings- og utviklingsdelen av det regionale palliative senteret. Sentrale oppgaver er blant annet undervisning på grunn-, etter- og videreutdanningene, forskning og fagutvikling og å gi bistand til plan- og utredningsarbeid for organisering og utbygging av palliasjon i regionen og nasjonalt. De regionale kompetansesentrene er også pådrivere for igangsetting og drift av fagnettverk for sykepleiere som jobber med lindrende behandling og omsorg. Kompetansenettverkene er viktige for å sikre samarbeid og kontinuitet og felles tilnærming mellom kompetansesentrene og palliative sentre i spesialisthelsetjenesten og med den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester

Det er etablert 20 utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester. Én kommune i hvert av de tidligere fylkene er vertskommune for et utviklingssenter. Det er i tillegg et eget utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester til den samiske befolkningen i Karasjok.

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester skal bidra til styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger og nasjonale føringer. Sentrene skal bidra til utvikling innenfor nasjonale satsingsområder med utgangspunkt i lokale behov.

Målgruppene til det enkelte utviklingssenter er ledere og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i eget fylke, først og fremst i sykehjem og hjemmebaserte tjenester. Utviklingssentrene skal ha et bredt faglig perspektiv og inkludere tjenester til alle pasient- og brukergrupper ved somatiske og psykiske sykdommer, rusavhengighet, utviklingshemming og omsorg ved livets slutt. Utviklingssentrene bidrar til å øke kompetansen om lindrende behandling og omsorg gjennom mange ulike prosjekter, for eksempel utvikling av en personsentrert modell for palliativ omsorg, utvikling av en digital opplæringspakke i lindrende behandling og omsorg ved livets slutt og kurs for helsepersonell med vekt på kommunikasjon om seksuell helse i lindrende behandling og omsorg.

Boks 9.2 Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Viken – Buskerud. Lindrende behandling og omsorg

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Viken (USHT Viken – Buskerud) har som hovedformål å være i tett kontakt med kommunene i området Buskerud i Viken fylke for å spre kompetanse og nye metoder, blant annet knyttet opp mot lindrende behandling og omsorg. Gjennom kompetansenettverk spres kunnskap og dialog mellom senteret og kommunene. Hensikten er å tilpasse aktivitetene til utfordringene som meldes fra kommunene. Gjennom nettverkene jobbes det kontinuerlig med å forankre arbeidet hos kommunens ledelse.

Høgskolen i Innlandet har i samarbeid med Utviklingssenteret i Viken utviklet en opplæringspakke til bruk for kommunene. Dette er en e-læringspakke som opprinnelig var ment for helsefagarbeidere, men som nå bres ut for alle som jobber i helse-, sosial- og omsorgstjenesten, uavhengig av yrkesbakgrunn. Hensikten er at opplæringspakken skal styrke medarbeidernes kompetanse og forståelse av lindrende behandling og omsorg.

Kilde: www.utviklingssenter.no

Senter for omsorgsforskning

Helse- og omsorgsdepartementet har etablert fem sentre for omsorgsforskning, som er knyttet sammen i et nettverk. De skal bidra til å styrke praksisnær forskning og utvikling, drive forskningsformidling overfor kommunene og utdanningssektoren og bidra til kompetanseheving i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Sentrenes mandat er å samle, produsere og formidle kunnskap om omsorg og omsorgsarbeid, blant annet gjennom Omsorgsbiblioteket. Dette innebærer å holde oversikt over relevant kunnskap innen fagfeltet. Sentrene skal drive forskning, utviklingsarbeid og innovasjonsarbeid og spre og gjøre kjent relevant kunnskap gjennom ulike medier, slik at den blir til nytte for målgruppene. Dette gjør de blant annet gjennom et formalisert samarbeid med utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester.

Senter for omsorgsforskning skal gi omsorgstjenesten grunnlag for bedre planlegging og utvikling av tjenestene og bidra til omsorgsarbeid med bedre kvalitet. På omsorgsforskning.no er det publisert forskning som også har betydning for tjenestene til pasienter med behov for lindrende behandling og omsorg, blant annet om palliativ plan, pårørendestøtte og samarbeidet mellom tjenestene og frivillige.

Allmennmedisinske forskningsenheter

Det er etablert fire allmennmedisinske forskningsenheter. Enhetene er organisatorisk forankret ved universitetene i henholdsvis Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo. Formålet er å styrke kunnskapsgrunnlaget i praktisk utøvende allmennmedisin og derigjennom kvaliteten på allmennlegetjenestene. Enhetene skal i tillegg til forskning drive formidlingsaktivietet og det stilles krav til tverrfaglig samarbeid med andre forsknings- og kompetansemiljøer. Forskingsenhetene er viktige aktører i oppfølgingen av Nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi for helse- og omsorg – et kunnskapssystem for bedre folkehelse (HelseOmsorg21 – strategien). Ett av satsingsområdene i strategien er et kunnskapsløft for kommunene.

9.8 Lindrende behandling og omsorg i utdanningene

For å bidra til gode tjenester og til at lindrende behandling og omsorg blir en integrert del av sykdomsforløpet til mennesker med alvorlige og livstruende sykdommer, vil regjeringen løfte fram palliasjon som et viktig kompetanseområde i helse- og sosialfagutdanningene.

I arbeidet med NOU 2017: 16 På liv og død. Palliasjon til alvorlig syke og døende fikk de regionale kompetansesentrene i lindrende behandling i oppdrag å kartlegge undervisningen av palliasjon i helse- og sosialfaglige utdanninger. Kartleggingen viser at det er store variasjoner når det gjelder palliasjonens plass i utdanningene. Omfanget av undervisning i palliasjon varierer både innad og mellom de ulike utdanningene og utdanningsstedene. Kartleggingen viser at det er nødvendig at lindrende behandling og omsorg inngår som tema i relevante utdanninger. Dette vil bidra til å heve det faglige kompetansenivået i helse- og omsorgstjenestene.

9.8.1 Helse- og sosialfaglige utdanninger

Regjeringen har de siste årene iverksatt tiltak som skal sørge for at innholdet i de helse- og sosialfaglige utdanningene svarer til brukernes og tjenestenes behov, blant annet ved å innføre et nytt styringssystem for utdanningene (RETHOS). Styringssystemet gjelder både for grunn- og videreutdanningene. Formålet med det nye styringssystemet er at innholdet i utdanningene skal bli mer framtidsrettet og i tråd med tjenestenes og brukernes behov. Gjennom styringssystemet får tjenester, pasienter og brukere økt innflytelse på det faglige innholdet i utdanningene. Implementeringen av det nye styringssystemet har ført til at det er stilt krav om sluttkompetanse om lindrende behandling / palliasjon i de nasjonale retningslinjene for sykepleie, medisin og psykologi. Systemet åpner med andre ord for at sluttkompetanse om lindrende behandling og omsorg kan tas inn i de nasjonale retningslinjene til relevante utdanninger.

Regjeringen har etablert en ny masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Utdanningen er rettet mot behovet for breddekompetanse innen sykepleie i kommunale helse- og omsorgstjenester. Regjeringen har også innført en offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere som tar denne utdanningen. Den nye utdanningen vil bidra til økt kompetanse om lindrende behandling, gjennom krav til innhold i utdanningen.

Videreutdanningen for barnesykepleiere har fagtemaer som er relevante for lindrende behandling og omsorg, som sykepleie til funksjonshemmede og/eller kritisk syke barn og sykepleie til barn med alvorlig og/eller dødelig sykdom.

Regjeringen ønsker å utrede behovet for sykepleiere med breddekompetanse i sykehus. Dersom utredningen viser at det er faglige og tjenestemessige behov for denne kompetansen, ønsker regjeringen å legge til rette for utvikling av en utdanning for sykepleiere med klinisk breddekompetanse i sykehus. Sykepleiere med klinisk breddekompetanse skal ha utvidet klinisk vurderings- og handlingskompetanse, de skal gjøre vurderinger og iverksette tiltak for å fange opp endringer i en pasients helsetilstand, og de skal planlegge og gjennomføre spesialisert sykepleie og delegert medisinsk behandling til pasienter. Samtidig skal de bidra til å samhandle og koordinere pasientforløp på tvers av tjenestenivå.

Tilgang på spesialisert medisinsk kompetanse er en generell utfordring. For å sørge for at befolkningen får de legespesialistene som behøves i framtiden, har regjeringen nylig lagt om spesialistutdanningen for leger. I ny ordning for spesialistutdanning av leger er alle tidligere grenspesialiteter omgjort til hovedspesialiteter.

Ny forskrift for spesialistutdanning av leger ble iverksatt i mars 2019. Det er til dels store endringer i spesialistutdanningen. Lege i spesialisering (LIS) skal vurderes etter oppnådde læringsmål. Læringsmålene definerer hva en legespesialist skal forstå, kunne eller være i stand til å utføre etter endt læringsprosess. Fra 1. mars 2017 er spesialisering i allmennmedisin obligatorisk for alle leger i allmennpraksis som ikke allerede er under veiledning for godkjenning som allmennlege eller har fått slik godkjenning fra Helsedirektoratet. Allmennmedisin er også omfattet av den nye ordningen for spesialistutdanning.

I den nye ordningen for spesialistutdanning av leger er det læringsmål som er relevante for palliativ behandling i flere spesialiteter. Det gjelder blant annet for spesialitetene i indremedisin, gastroenterologisk kirurgi, geriatri, lungesykdommer, nyresykdommer, anestesiologi, fødselshjelp og kvinnesykdommer, nevrologi, onkologi og barnemedisin. I felles kompetansemål som alle i spesialistutdanning skal gjennomføre uavhengig av spesialitet er det i tillegg læringsmål som er relevante for palliasjon i etikk, kommunikasjon og pasient- og brukermedvirkning.

Regjeringen ønsker å få utredet om det er faglig og tjenestemessig behov for en egen medisinsk spesialitet i palliasjon for å møte behov i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utredningen skal også omfatte tverrfaglighet og teamarbeid ved palliativ omsorg. En egen spesialitet vil ikke kunne løse tjenestenes behov for denne kompetansen på kort og mellomlang sikt. Behovet for slik kompetanse må derfor først og fremst møtes ved å videreutvikle kompetansen i palliasjon innenfor allerede eksisterende medisinske spesialiteter og ved å videreutvikle den tverrfaglige tilnærmingen ved palliativ behandling og omsorg.

I overkant av 17 prosent av alle årsverk i helse- og omsorgssektoren består av helsefagarbeidere. Helsefagarbeidere er en sentral yrkesgruppe i helse- og omsorgssektoren. Utdanning som fagarbeider er et yrkesfaglig løp i videregående opplæring. Med et fagbrev som helsefagarbeider kvalifiserer man til en rekke fagskoleutdanninger. Det er i dag etablert flere fagskoletilbud om lindrende behandling og omsorg.

Regjeringen mener at det er behov for flere helsefagarbeidere, både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i sykehus. Det følger av Nasjonal helse- og sykehusplan at regjeringen vil øke antall lærlinger både i helsefag og i andre lærefag som er relevante i sykehus. Arbeidet med å øke antall lærlinger i helsefag skal prioriteres i planperioden 2020–2023. Det er i tillegg et mål i dagens kompetanseløft å bidra til utdanning av flere helsefagarbeidere. I perioden 2016–2018 har i overkant av 3500 ansatte fullført videregående opplæring, og om lag 3200 ansatte har fullført en fagskoleutdanning, med tilskudd fra Kompetanseløft 2020.

Boks 9.3 Regjeringen vil

Regjeringen vil bidra til å øke kompetansen og kunnskap innen lindrende behandling og omsorg og skape større faglig bredde med flere faggrupper og mer tverrfaglig samarbeid. Det skal vi gjøre gjennom å

  • særlig vurdere lindrende behandling og omsorg som tema i arbeidet med et nytt kompetanseløft for den kommunale helse- og omsorgstjenesten

  • videreføre pågående kompetansehevende tiltak om lindrende behandling og omsorg

  • vurdere en opplæringspakke for grunnleggende opplæring i lindrende behandling og omsorg for ansatte uten helse- og sosialfaglig utdanning

  • videreføre satsingen Samarbeid om etisk kompetanseheving. Satsingen skal vektlegge etisk refleksjon om ulike dilemmaer knyttet til døden

  • videreføre og videreutvikle lederutdanninger for ledere i helse- og omsorgssektoren

  • videreføre arbeidet med å utvikle og innføre nye arbeidsformer i helse- og omsorgstjenesten

  • bidra til forskning på lindrende behandling og omsorg gjennom det etablerte virkemiddelapparatet

  • utrede om det er faglig og tjenestemessig behov for en egen medisinsk spesialitet i palliasjon for å møte behov i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utredningen skal også omfatte tverrfaglighet og teamarbeid ved palliativ behandling og omsorg

  • bidra til at kunnskap om lindrende behandling og omsorg inngår i relevante utdanninger

Til dokumentets forside