9 Næring i samiske områder

Næringsliv og sysselsetting er grunnlaget for bosetting i samiske områder. Primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske er sentrale elementer i det materielle grunnlaget for samisk kultur. Kombinasjoner av tradisjonelle samiske næringer som jordbruk, duodji (samisk husflid), fiske, reindrift og utmarksnæringer vedlikeholder og produserer samisk kultur. Samtidig er samene en del av det øvrige nærings- og arbeidslivet. En aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk er sammen med en offensiv distriktspolitikk grunnlaget for bosetting i samiske områder. Regjeringen vil føre en framtidsrettet næringspolitikk, som legger til rette for verdiskapning og vekst i privat sektor, lønnsomme arbeidsplasser og omstilling av næringslivet. I Granavolden-erklæringen slår regjeringen fast at den vil utvikle samisk næringsliv, herunder reiseliv, knyttet til samisk kultur og de tradisjonelle samiske næringene.

Sametingets merknader

Tradisjonell samisk utmarksbruk er viktig for opprettholdelsen av den samiske kulturen, og samepolitikken må gi muligheter for at tradisjonell høsting, jakt og fangst kan utøves og utvikles også i framtiden. Det er behov for målrettede tiltak og tilrettelegging for å muliggjøre dette. Sametinget mener at det tradisjonelle sjølaksefisket og forvaltningen av Tanavassdraget har pekt seg ut som spesielt utfordrende i så måte.

9.1 Reindrift

9.1.1 Situasjonsbeskrivelse – reindrift

9.1.1.1 Om reindriften

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur. Det er i underkant av 2500 personer som har rein i eget merke. Om lag 75 prosent av disse er i Finnmark, som er det største reinfylket. Antall mennesker tilknyttet reindriften har økt de siste årene, og rekrutteringen til reindriften er god. I Norge foregår reindriften i nærmere 140 kommuner, og nesten 40 prosent av Norges landareal er reinbeiteområde.

Reindrift er basert på helårsbeiting i utmark og fjellområder hvor dyrene lever i sitt naturlige miljø gjennom hele året. Driften er basert på reinens tilpasning til naturmiljøet i et arktisk og subarktisk økosystem. Reinens naturlige forflytting mellom ulike årstidsbeiter er selve bærebjelken for en optimal økologisk og økonomisk matproduksjon i disse områdene. Den naturlige forflyttingen danner også grunnlaget for reindriftskulturen med en delvis nomadisk driftsform. Dette er den primære driftsformen i alle de samiske reinbeiteområdene i Norge.

Reindriftsnæringen har et godt utgangspunkt for å produsere varer som møter sentrale forbrukertrender knyttet til kvalitet, opprinnelse og historie, og de siste årene har det vært økende etterspørsel etter reinkjøtt. Dette har medført at prisen til reineier har økt betydelig siden 2012. Den positive utviklingen på markedssiden har bidratt til økt optimisme i reindriftsnæringen.

Sametingets merknader

Sametinget understreker at reindriften er en familiebasert næring der overføring av tradisjonskunnskap gjør at reindriften er tilpasningsdyktig og motstandsdyktig til forandringer i de økologiske, klimatiske og sosiale forholdene. Kunnskapen gir reineieren fleksibilitet til å håndtere klimatisk usikkerhet hvor reinen og reineieren tilpasser seg skiftende forhold i de ulike sesongene. Det samiske reindriftsspråket har ingen ord for stabilitet i naturen, de ulike årstidene fra år til år er aldri like. Reindriften har alltid tilpasset seg naturgitte klimatiske svingninger, der forståelsen og tolkingen av naturen og dyrene i en helhet setter reineieren i stand til å forvalte sine dyr under endrede forhold.

9.1.1.2 Regjeringens reindriftspolitikk

I Granavolden-erklæringen slår regjeringen fast at den samiske reindriften er en viktig kulturbærer for det samiske folk. Grunnlaget for reindriften sikres gjennom en bærekraftig og dyrevelferdsmessig forsvarlig bruk av beiteområdene. Regjeringen vil, i samarbeid med reindriftsnæringen, legge til rette for en økologisk bærekraftig reindriftsnæring.

Den 5. april 2017 la regjeringen fram Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter. Her presenteres strategier og tiltak for at næringen bedre skal kunne utnytte sitt potensiale i en rasjonell og markedsorientert retning. Reindriftens inntekter skal i størst mulig grad skapes ved å selge etterspurte produkter og tjenester til markedet. Det understrekes at økologisk bærekraft er en forutsetning for å ivareta reindriftskulturen framover, for å utvikle næringen og øke lønnsomheten av den.

Ved behandling av reindriftsmeldingen gav Stortinget i all hovedsak sin tilslutning til de tiltakene regjeringen foreslo, jf. Innst. 377 S (2016–2017) Innstilling fra næringskomiteen om Reindrift – Lang tradisjon – unike muligheter. Regjeringen arbeider nå med å følge opp Stortingets behandling av reindriftsmeldingen, og fremmet våren 2019 en lovproposisjon om endringer i reindriftsloven.

Sametingets merknader

Sametinget har i Sametingsmeldingen om reindrift (2016) lagt vekt på en helhetlig og framtidsrettet politikk, hvor man vil ivareta reindriftens rettigheter. Dette er selve fundamentet i Sametingets reindriftspolitikk. Sametinget vektlegger også reindriftens tradisjonelle karakter som familiebasert næring.

Sentralt i Sametingets reindriftspolitikk er ivaretakelsen av reindriftens beitearealer, og at reindriften fortsatt kan utvikles som en bærekraftig næring. Sametinget er opptatt av helhetlig forståelse av bærekraftsmålene, der delmålene økologisk, kulturell og økonomisk bærekraft ses i sammenheng, og at balansen mellom disse vektlegges.

Sametinget har i samråd med Norske Reindriftsamers Landsforbund oppnevnt et lovutvalg som skal utrede behov for endringer i dagens reindriftslov. Utvalget skal bygge på Reindriftslovutvalgets innstilling (NOU 2001: 35), samt rapport om jordskifterettens kompetanse knyttet til interne forhold i reindrifta og vurdere å eventuelt foreslå ytterligere endringer som sikrer prosesser som er forankret og har legitimitet i reindriftsnæringen. Utvalget skal spesielt klargjøre skillet mellom privatrettslig styring og offentligrettslig forvaltning, samt vurdere siidaandelenes stilling. Utvalget skal foreslå endringer i reindriftsloven som vil styrke reindriftens arealvern. Utvalget skal se på lovbestemmelsene knyttet opp mot reintall.

9.1.2 Utfordringer framover – reindrift

9.1.2.1 Reindriftens beitearealer

Reindriften er en arealavhengig næring hvor flokken flytter seg mellom årstidsbeiter. Fordi næringen utøves over store arealer, kan det oppstå interessemotsetninger mellom reindrift og andre brukere av arealene, for eksempel ved utbygging og annen næringsutøvelse. I enkelte reindriftsområder er det også konkurranse om areal mellom ulike reindriftsaktører.

Den samiske reindriften har sitt rettsgrunnlag i alders tids bruk, og er regulert gjennom reindriftsloven av 15. juni 2007. Reindriftens vern mot annen bruk av deres beiteområder er i utgangspunktet sterkt ved at reindriftsretten har et ekspropriasjonsrettslig vern, jf. reindriftsloven § 4 og Grunnloven § 105.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven om arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene og det sentrale virkemiddelet for en bedre sikring av arealene. I plan- og bygningsloven er det en rekke verktøy som gir kommuner og fylkeskommuner mulighet til å sikre at reindriften har tilgang på nødvendige arealer.

Fylkesmannen har et særlig samordningsansvar for å følge opp nasjonal politikk og være en informasjonskanal ut til kommuner og fylkeskommuner. Regjeringen vil tilrettelegge for at Fylkesmannen blir en sentral aktør i å bygge kompetanse om reindrift og reindriftsrettigheter hos fylkeskommuner og kommuner, slik at disse ivaretar sitt ansvar for reindriften.

For å redusere antall arealkonflikter ser regjeringen behov for å øke kunnskapen om reindrift og reindriftsrett i kommuner og fylkeskommuner. Reindriftsdistriktene og myndighetene må også øke sin kunnskap om plan- og bygningsloven. Regjeringen vil derfor prioritere utarbeidelsen av nytt veilednings- og informasjonsmateriell om reindrift og planlegging, og sette reindrift og planlegging på dagsordenen under samlinger i regi av statlige- og regionale myndigheter. Fylkeskommunen bør vurdere behovet for regionale planer som avklarer reindriftens arealbruk. Landbruksdirektoratet og fylkesmennene vil fortsatt jobbe aktivt for å bygge kompetanse hos reinbeitedistriktene om plan- og bygningsloven.

For å synliggjøre reindriftens tilstedeværelse og arealbruk overfor offentlige myndigheter, og gjennom det særlige hensyn som må tas overfor næringen, skal det enkelte reinbeitedistrikt ifølge reindriftsloven § 62 utarbeide distriktsplaner som skal sendes til arealplanmyndighetene. Regjeringen vil tilrettelegge for økt veiledning fra reindriftsmyndighetene og økonomiske virkemidler over reindriftsavtalen, for å sikre at disse distriktsplanene kan bidra til å bedre kommunikasjonen mellom reindriften og offentlige myndigheter.

Sametingets merknader

Sametinget mener at arealpress er reindriftsnæringens største utfordring. Mye av tiden til distriktene, siidaene og de enkelte reineierne blir brukt til å verne om beitearealer. Sametinget mener at det kan påvirke rettsikkerheten til reineierne.

Sametinget opplever at reindriftsnæringen er bekymret for reindriftens tilpasningsevne.

Sametinget vil understreke at reinbeitedistriktene opplever arealinngrep av ulik karakter. Noen opplever store enkeltinngrep, andre flere mindre inngrep. En annen utfordring er fragmenteringen av beiteland, hvor reinens trekkveier mellom årstidsbeitene blir blokkert på grunn av arealinngrep. Etter Sametingets syn er det summen av alle inngrep som utgjør et betydelig tap av beitearealer.

Sametinget mener at det er en utfordring at det i dag ikke finnes nasjonal statistikk eller kartverk som viser en oversikt over hvor mye beitearealer reindriften har tapt. En slik oversikt er nødvendig for å kunne avgjøre om det er noen reinbeitedistrikter eller siidaer som har nådd sin tålegrense når det gjelder arealinngrep.

9.1.2.2 Konsekvenser av rovvilt for reindriften

Siden reinen beiter i utmark gjennom hele året er reindriftsnæringen spesielt utsatt for ulike tapsårsaker, inklusiv rovviltskader. Ifølge en rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) fra 2016, lever gaupe og jerv i stor grad av rein. Tamrein er også utsatt for angrep fra kongeørn. Flere faktorer, slik som tilgang på andre byttedyr, ulike årstider, tetthet av rein og størrelsen på reinen, påvirker imidlertid omfanget.

Norsk rovviltforvaltning skjer innenfor rammene av Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven, rovviltforlikene av 2004 og 2011 og Stortingets flertallsvedtak om ulv i 2016. Regjeringen har som mål å sikre levedyktige bestander av de fem store rovviltartene jerv, ulv, bjørn, gaupe og kongeørn. I rovviltforliket går det fram en todelt målsetting om å ivareta både rovvilt og beitenæring. Tydelig soneforvaltning, der ulike områder prioriteres til henholdsvis rovvilt og beitenæring, er et sentralt prinsipp i den todelte målsettingen.

Dokumentasjon av tap av beitedyr er en utfordring. Spesielt er det utfordrende i reindriftsnæringen der flokken ofte går spredt. Når kadaveret først er funnet er det som oftest gått så lang tid at det er vanskelig å dokumentere hva som er tapsårsaken.

Det er stort sprik mellom antall rein det er søkt om erstatning for og det som faktisk er erstattet. Det var søkt om erstatning for 60 000 reinsdyr i driftsåret 2016/2017, og det ble utbetalt erstatning for 19 000 dyr.

Klima- og miljødepartementet har over flere år arbeidet med sikte på endring av erstatningsordningen for tap av tamrein til rovvilt, men høsten 2017 ble arbeidet foreløpig stilt i bero blant annet fordi Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) skulle involveres mer aktivt i kunnskapsinnhenting. I den videre oppfølgingen av dette har Miljødirektoratet i samarbeid med Sametinget og NRL satt i gang et arbeid for å se på mulighetene for ytterligere å implementere erfaringsbasert kunnskap fra reindriftsnæringen inn i kunnskapsgrunnlaget.

Da Stortinget behandlet reindriftsmeldingen ba flertallet om at det gjøres en ny gjennomgang av rovdyr- og beiteprioriterte områder. Videre vedtok et samlet storting i rovviltforliket av 2011 at den regionale rovviltforvaltningen, som også inkluderer soneinndeling og prioritering av områder til henholdsvis rovdyr og beitedyr, skal evalueres innen en femårsperiode. Dette arbeidet er fulgt opp med eksterne evalueringer fra NINA og NIBIO i 2016, og Klima- og miljødepartementet arbeider med videre oppfølging av dette.

Ved behandling av reindriftsmeldingen sa stortingsflertallet videre at tilfeller av tap til rovdyr må begrenses og erstattes fullt ut når det forekommer. Med dette som utgangspunkt ba flertallet regjeringen om raskt å bidra til at rovdyr- og rovfuglproblemene reduseres i et samspill mellom myndigheter og næringen. Dette følges opp av rovviltforvaltningen, blant annet gjennom evalueringen av den regionale forvaltningen, forskning og kunnskapsinnhenting, erstatningsutmålinger og praktisk forvaltning med jakt/felling av rovvilt og tilskudd til tapsforebyggende tiltak i reindrifta.

9.1.2.3 Reindrift over landegrensene

Reindriftssamenes tradisjonelle flyttinger mellom årstidsbeitene, også på tvers av landegrensene, har foregått i flere hundre år. Samarbeid over landegrensene er derfor viktig. Da grensene mellom Norge og Sverige ble trukket i 1751 ble den såkalte Lappekodisillen vedtatt som et tillegg til grensetraktaten mellom Norge og Sverige. Denne har senere blitt supplert med mer detaljerte regler, og den sist gjeldende konvensjonen var konvensjon av 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite. Den var gjeldende til 2002, men ble forlenget til 2005.

Siden 2005 har det ikke foreligget noen konvensjon om grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige. Mangel på en konvensjon er problematisk for den norske reindriften, som i stor utstrekning er utestengt fra vinterbeiter i Sverige. I 2009 ble det forhandlet fram en ny konvensjon, som ble underskrevet av de ansvarlige ministrene fra både Norge og Sverige. Siden den gang har det pågått prosesser for ratifisering av konvensjonen. En samisk arbeidsgruppe nedsatt av den svenske og norske landbruksministeren kom i 2014 med forslag til justeringer av 2009-forslaget. Etter at den samiske arbeidsgruppen la fram sitt forslag, ble det avholdt en rekke møter mellom landene med sikte på å komme fram til en løsning, uten at dette har ført fram. Sommeren 2017 meddelte Sverige at de ikke ville ratifisere den framforhandlede konvensjonen, men ønsket å gjenoppta forhandlingene. Dette ble avvist fra norsk side. Så langt har regjeringen søkt å bøte på mangelen på konvensjon med økonomiske midler til fôring og andre tiltak. Hvilket handlingsrom norske myndigheter har er under vurdering, slik at hensynet til den norske reindriften kan ivaretas på en bedre måte. Det er blant annet opp til vurdering om man skal etablere et lovgrunnlag for å kunne regulere tallet på svensk rein som kan beite i Norge.

Ny reingjerdekonvensjon mellom Norge og Finland ble iverksatt fra 1. januar 2017. Utgangspunktet for konvensjonen er at grensen mellom Norge og Finland er stengt for grensekryssende reindrift. Konvensjonens formål er å regulere ansvarsfordeling når det gjelder oppføring og vedlikehold av gjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer over grensen mellom de to rikene, samt regulere oppfølgingen når rein likevel krysser grensen. Gjerdene skal støtte opp om reineiernes vokteplikt, slik at det så langt som mulig unngås at rein kommer inn på det andre rikets område.

Sametingets merknader

Sametinget påpeker at regjeringene ikke har gitt respons på den samiske arbeidsgruppas forslag.

9.1.2.4 Klimaendringers konsekvenser for reindriften

En rapport om kunnskap om konsekvenser av klimaendringer i Norge fra CICERO og Vestlandsforsking i 2018 har sett på tilpasning og sårbarhet for klimaendringer for samisk kultur og næringsvirksomhet. Rapporten viser at samer i Norge som er involvert i tradisjonelle naturressursbaserte næringsaktiviteter opplever at klimaendringene endrer grunnlaget for deres virksomhet. Gjennom innvirkning på naturressursgrunnlaget for samenes næringsaktivitet kan klimaendringene skape sårbarhet for samisk kultur. Det er dokumentert at klimaendringene vil ha store konsekvenser for reindriften, men hvordan klimaendringer virker på andre former for tradisjonelle samiske næringsaktiviteter er ikke godt dokumentert.

Rapporten fra CICERO viser for eksempel at Indre Finnmark, som er et tyngdepunkt for samisk kultur og næringsvirksomhet, er det stedet i Norge som sannsynligvis vil få den største økningen i gjennomsnittstemperatur fram mot år 2100, på opp mot 11 grader.

Sametingets merknader

Sametinget mener at klimaendringer og arealinngrep er de største utfordringene reindriften vil møte i framtiden.

Sametinget understreker at reindriften alltid har tilpasset seg årstidenes og klimatiske variasjoner. Dette har vært mulig gjennom reindriftens tradisjonskunnskap og evnen til å tilpasse seg de ulike værforholdene (Oskal m.fl. 2009). Sametinget mener at den beste strategien for at reindriften skal kunne tilpasse seg klimaendringer er å beskytte reinbeiteområdene og inkludere reindriftens tradisjonskunnskap i forvaltningen.

9.1.2.5 Skrantesyke

Skrantesyke er en dødelig sykdom som rammer hjortedyr, og tilhører samme sykdomsgruppe som skrapesyke hos sau og geit, kugalskap hos storfe og Creutzfeldt Jakob sykdom (CJD) hos mennesker. Det finnes ingen kur eller vaksine for sykdommen.

Skrantesyke er en potensiell trussel mot reindriften. I mars 2016 ble skrantesyke påvist for første gang i Europa, hos norsk villrein i Nordfjella. Det er per i dag ikke påvist smitte på tamrein i Norge, men det er fare for smitte fra villrein til tamrein. Regjeringen har som mål å bekjempe skrantesyke, og en rekke tiltak er innført for å redusere smittefaren. Disse tiltakene har også konsekvenser for reindriften, blant annet fordi de setter begrensinger på flytting av rein og på sanking av fôr. Noen av tiltakene mot skrantesyke har ført til at reindriftens utgifter til tilleggsfôring har økt.

For å redusere de negative konsekvensene av tiltak mot skrantesyke er regjeringen og Norske Reindriftsamers Landsforening (NRL) enige om å bruke av forskningsmidlene over Reindriftens utviklingsfond til utvikling av et overgangsfôr. Det er også enighet om å øke tilskuddene til de distriktene som er utestengt fra sine vinterbeiter i Sverige, og som har størst utgifter knyttet til smittereduserende tiltak mot skrantesyke.

9.2 Fiske i samiske områder

9.2.1 Situasjonsbeskrivelse – fiske i samiske områder

De siste årene har bestandssituasjonen for viktige bestander for fiskeriene i Nord-Norge vært svært god. Ressurssituasjonen er fremdeles god, men for flere av nøkkelbestandene, for eksempel torsk, er den lavere enn tidligere. Siden 2011 har det hvert år blitt satt av 3000 tonn torsk til en kystfiskekvote i åpen gruppe. Avsetningen bidrar til å styrke næringsgrunnlaget for fartøyene under 11 meter i samiske kyst- og fjordområder og i andre utsatte kystsamfunn. Interessen for avsetningen har vært stigende, og i 2018 ble det fisket 6090 tonn. Gjennomsnittlig fangst på avsetningen til kystfiskekvoten i perioden 2011–2018 har vært 1370 tonn. Etter Nærings- og fiskeridepartementets vurdering er det imidlertid et overfiske innen gruppen i dag som må reduseres.

9.2.2 Utfordringer framover – fiske i samiske områder

Klimaendringer og havforurensning vil kunne skape utfordringer for fisket i samiske områder. Ifølge en rapport fra Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF) i 2017, vil temperaturen i de arktiske havområdene stige i årene som kommer. Dette kan ha konsekvenser for fiskebestanden som gyter og lever langs norskekysten, og det vil kunne dukke opp nye fiskearter. Havforurensning vil også kunne påvirke arter som er viktige for det biologiske mangfoldet i havet.

Forskere på Norsk institutt for naturforskning (NINA) har vist at klimaendringene vil kunne påvirke laksens utvandring og evne til å overleve. Endringer i fiskens atferd og vandring vil påvirke kystfisket, og en mulig konsekvens er at man må foreta fiske av laks lengre utpå åpent hav.

Sametingets merknader

Sametinget vil understreke samenes rett til fiske. Dette gjelder også sjølaksefiske. Samenes tradisjonelle fiskeplasser har vært ved kysten.

Sametinget understreker at deltakelsen i fisket i åpen gruppe var stor i 2018, og som følge av dette er det foretatt betydelig kvotekutt i denne flåtegruppen for 2019. Sametinget mener at kvotegrunnlaget i åpen gruppe må være av en slik størrelse at det kan gi en normal inntekt for fiskerne. Kvotegrunnlaget for 2019 er etter Sametingets vurdering uakseptabelt lavt, særlig fordi fiskere i samiske sjøområder skal kunne benytte sin opparbeidede rett ved alders tids bruk og sedvanlige bruk av de marine ressursene i sine områder. Med en så lav kvote er dette vanskelig. Fisket i åpen gruppe, i tillegg til kystfiskekvoten i det samiske fiskerettighetsområdet (SFR), er svært viktig for samiske kyst- og fjordsamfunn generelt. Det er også viktig for rekruttering av unge fiskere. En står overfor et viktig arbeid å vurdere hvordan kvoter og andre reguleringstiltak blir utformet for å kunne ivareta den lovbestemte retten til fiske tilfredsstillende, slik det framkommer både i deltakerloven og i havressursloven. De samiske kystfiskeriene har også utfordringer med at den stadig voksende oppdrettsnæringen etablerer seg på og i nærheten av tradisjonelle fiskeplasser.

Sametinget vil også understreke at annen forskning har trukket NINAs faglige råd i tvil. International Council for the Exploration of the Sea (ICES) sine funn strider mot NINAs bestandsforståelse av laks.

9.3 Jordbruk og husdyrhold i samiske områder

9.3.1 Situasjonsbeskrivelse – jordbruk og husdyrhold i samiske områder

Jordbruket spiller en betydelig rolle som grunnlag for sysselsetting, verdiskapning, produksjon av matvarer og som grunnlag for bosetting i samiske områder. Jordbruk er også viktig for videreføringen av samiske språk og kulturtradisjoner.

Et av hovedmålene for regjeringens landbrukspolitikk er å legge til rette for landbruk over hele landet. Regjeringen har ingen særskilt landbrukspolitikk for samiske områder, men samisk landbruk omfattes av regjeringens tiltak for et aktivt landbruk i distriktene. En rekke tilskuddsordninger over jordbruksavtalen har høyere satser for landbruk utenfor de mest sentrale jordbruksområdene, og mange av tilskuddene har høyest satser for Nord-Norge. I tillegg til ordningene med geografisk varierte tilskuddssatser, kommer andre tilskudd hvor satsene i gjennomsnitt er større for gårdsbruk med lavere driftsomfang enn for bruk med større samlet produksjonsvolum. Disse strukturdifferensierte tilskuddsordningene gir en ekstra støtte for landbruk med mindre driftsenheter, som deler av landbruket i samiske områder.

Ved de siste jordbruksoppgjørene har regjeringen styrket tilskuddene rettet mot distriktslandbruket. En viktig del av tiltakene er å kanalisere grovfôrbasert husdyrhold, som produksjon av ku- og geitemelk, sau- og storfekjøtt til distriktene, inkludert samiske områder, hvor det er dårligst naturgitte rammevilkår for korndyrking.

Figuren ovenfor viser stor forskjell i samlede tilskuddsutbetalinger per melkeku i ulike deler av Norge og med ulike bruksstørrelser. Søylene i figuren viser at det gis vesentlig mer støtte per ku til bruk i melkeproduksjon i Finnmark, Troms og Nordland enn i de ulike delene av Sør-Norge.

Det viktigste grunnlaget for utvikling av norsk jordbruk er at det er tilstrekkelig lønnsomhet for produksjonen. Jordbruksavtalen partene inngikk etter forhandlingene i 2018 ga grunnlag for en inntektsutvikling i jordbruket på 3,5 prosent fra 2018 til 2019. Den økonomiske rammen for jordbruksavtalen ble økt med 1,1 milliard kroner, hvorav 770 millioner kroner over statsbudsjettet.

I perioden 2010–2018 har det vært en nedgang i antall jordbruksforetak i alle landsdeler. Den prosentvise endringen har vært størst i Nord-Norge. Produksjonen av kumelk har blitt mest redusert på Østlandet i perioden 2014–2018, men den har også blitt redusert i Agder/Telemark, Vestlandet og Nord-Norge. Produksjonen av sau- og storfekjøtt har økt i alle landsdeler i denne perioden, også i Nord-Norge.

Over jordbruksavtalen og Landbrukets utviklingsfond (LUF) har regjeringen avsatt midler til flere tilskuddsordninger som skal stimulere til landbruksbasert næringsutvikling. Dette er ordninger som også jordbruksforetak i samiske områder kan søke på. Den største ordningen er investerings- og bedriftsutviklingsmidlene forvaltet av Innovasjon Norge. Ordningen har en ramme på 634,5 millioner kroner i 2019. Midlene fordeles mellom fylkene etter en fordelingsnøkkel som tar hensyn til både landbrukets størrelse i det enkelte fylket og distriktsmessige hensyn.

Videre skal utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskapning bidra til å skape flere vekstkraftige bedrifter. Programmet favner bredt både i innretning og målgruppe, og skal bidra til å skape økt vekst og verdiskapning innen lokalmat, reiseliv, reindriftsnæringen, Inn på tunet, innlandsfiske og annen ny næringsvirksomhet basert på landbrukets ressurser.

I perioden 2012–2014 bevilget regjeringen 9 millioner kroner over jordbruksavtalen til arktisk landbruk. I arbeidet ble det lagt vekt på å støtte produksjoner som er typiske for det arktiske landbruket, og som kan inngå i en felles arktisk merkevare. I jordbruksoppgjørene i 2017 og 2018 ble det avsatt nye midler til satsingen på arktisk landbruk. For 2019 er det avsatt 2 millioner kroner til de tre nordligste fylkene.

Sametingets merknader

Sametinget understreker at til tross for at gårdsbrukene i nord har høyere tilskudd per enhet enn sentrale jordbruksområder, er det tilbakegang i antall bruk i samiske områder. Sametinget mener at det økonomiske grunnlaget for samisk jordbruk er svekket betraktelig, og at høyere investerings- og fraktkostnader og overproduksjon i sentrale jordbruksområder i Norge, er hovedårsakene til det.

Sametinget mener at kanaliseringspolitikken der jordbruk i distriktene skulle prioriteres til fordel for bedre stilte jordbruksområder, fungerer i mindre grad nå enn tidligere. Både ammekuproduksjonen og antall sauebruk har økt siden 2008 i andre områder enn i samiske områder. Det samiske området kan produsere grovfôrbaserte produksjoner, for eksempel ku- og geitemelk, sau og øvrig storfeproduksjon.

9.3.2 Utfordringer framover – jordbruk og husdyrhold i samiske områder

9.3.2.1 Konsekvenser av rovvilt for husdyrhold i samiske områder

Forskning og kunnskap om kongeørn de senere år har vist at både husdyr og tamrein er utsatt for angrep av kongeørn. På Fosen-halvøya er det avdekket at kongeørn er én av flere faktorer som kan forklare tap av sau. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har startet opp et nytt kongeørnprosjekt rettet mot skade på sau på Fosen i Trøndelag. Prosjektet skal sikre mer kunnskap om kongeørn som skadevolder på sau. I Troms er det så langt ikke igangsatt tilsvarende forskningsprosjekter, men lokale husdyreiere og samiske reindriftsutøvere hevder at kongeørn er en viktig faktor for å forklare tapet av beitedyr også i dette området.

Sametingets merknader

Rovviltpolitikken har stor betydning for økonomien i saueholdet. Sametinget registrerer at utviklingen i saueholdet preges av at rovdyr gjør stor skade på sauenæringen. Sametinget antar at når enkelte har valgt å slutte med sau så har rovdyrskadene vært avgjørende for dette valget. Rovviltforliket står fortsatt ved lag. Sametinget mener at i beiteområder skal beitedyr ha forrang og i slike områder skal det være lav terskel for uttak av rovdyr.

9.3.2.2 Konsekvenser av klimaendringer for husdyrhold i samiske områder

I rapporten Landbruk og klimaendringer fra 2016 er beregnet klimautvikling i Norge fram til 2100 omtalt. I rapporten framkommer det at årsmiddeltemperaturen for Norge vil kunne øke med 2,4 grader fram mot 2060, men for Finnmark er økningen i temperatur beregnet til å bli om lag 3 grader. Det forventes altså en høyere temperaturøkning i Finnmark enn i resten av landet.

Også prosentvis økning i nedbør forventes å bli større i Finnmark enn i landet som gjennomsnitt. På Finnmarksvidda beregnes betydelig prosentvis økning av nedbør i alle årstider, noe som vil kunne påvirke landbruket i regionen.

9.4 Kulturelle og kreative næringer og samisk reiseliv

9.4.1 Situasjonsbeskrivelse – kulturelle og kreative næringer og samisk reiseliv

UNESCO definerer kulturelle og kreative næringer som sektorer av organisert aktivitet som har som mål å produsere, reprodusere, promotere, distribuere og/eller kommersialisere varer, tjenester og aktiviteter som er av kulturell, kunstnerisk eller kulturarvsmessig art.

Samiske kulturelle og kreative næringer er ofte forankret i samisk kultur og i de samiske lokalsamfunnene. For næringsutøvere som driver innenfor samiske kulturnæringer er etableringen ofte drevet av idealisme, og knyttet til personlige kunstneriske mål og et ønske om å styrke samisk kultur og identitet gjennom kunsten. Næringen er dominert av enkeltmannsforetak og deltidsdrift.

Kunnskap er en grunnleggende forutsetning for all næringsutvikling. Nettverksbygging mellom næringsaktørene, hvor arenaer for erfaringsutveksling og partnerskap etableres, er viktig. Sametinget har i sin handlingsplan for kreative næringer (2017–2019) framhevet kompetanseheving, nettverk og samarbeid som ett av sine viktigste satsingsområder. Som oppfølging av handlingsplanen arrangerte Sametinget blant annet en kulturnæringskonferanse våren 2017 og fagdager med tema «merkevare» våren 2018. Sametinget tilbyr også et eget bedriftsutviklingsprogram, Dáhttu.

Samisk kultur har stor attraksjonsverdi i reiselivssammenheng. Reiseliv er en næring med potensiale for vekst og økonomisk utvikling også i de samiske områdene. Sametinget arbeider målrettet med samisk reiseliv. Som et ledd i arbeidet deltar Sametinget i det 3-årige reiselivsprosjektet Johtit – Samisk reiseliv (det nordsamiske ordet johtit betyr på tur eller flytting) sammen med NordNorsk Reiseliv, de tre nordligste fylkeskommunene og samiske reiselivsbedrifter. Målet med prosjektet er å styrke verdiskapningen i deltakende bedrifter gjennom en systematisk utvikling av bedriftens kompetanse og leveranse, og ved å styrke markedstilgang og bedre tilgjengeligheten.

Sametinget forvalter en egen tilskuddsordning hvor formålet er å stimulere til utvikling og investering i reiselivssammenheng. Utviklings- og investeringsprosjekter som kan vise til innovasjon og nytenkning, samt prosjekter som gir helårs sysselsetting blir prioritert. I 2019 har Sametinget satt av 1 million kroner til fordeling.

Kulturturisme kan bidra til å styrke lokal samfunnsbygging, handelsstand og stedsidentitet, og er en viktig del av arbeidet med å øke reiselivsnæringens produkttilbud utenom høysesong. For å bidra til utvikling på dette området legger regjeringen fram en strategi for kultur og reiseliv i 2019. Strategien utarbeides av Kulturdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, basert på innspill fra blant annet reiselivsnæringen, kulturaktører, Sametinget og regjeringens samarbeidsråd for kultur og reiseliv.

9.4.2 Utfordringer framover – kulturelle og kreative næringer og samisk reiseliv

Sentrale utfordringer innenfor samisk reiselivsnæring er deltidsdrift og store sesongvariasjoner i etterspørselen. For mange aktører kan store avstander begrense mulighetene til å utvide kundegrunnlaget utover lokalmarkedet, og tilgangen på nye markeder kan avhenge av kvaliteten på samferdselstilbudet og tilgang til flyplass eller havn.

Samisk reiseliv opplever, i likhet med andre deler av reiselivsnæringen, utfordringer knyttet til bærekraft, både sosialt, kulturelt, økonomisk og miljømessig. Bruk av samisk kultur i reiselivsprodukter må skje på en respektfull måte, også for å bevare det autentiske aspektet som gjør samisk reiseliv så unikt og ettertraktet.

Sametinget og Tromsø kommune etablerte i februar 2019 et samarbeid som skal sikre at samisk kultur blir forvaltet på en respektfull måte i reiselivssammenheng. Sametinget er også en av flere aktører som ser behov for å fastsette etiske retningslinjer og innføre kvalitetssystemer for å sikre en troverdig formidling av samisk kultur og kulturuttrykk i reiselivssammenheng.