Meld. St. 7 (2020–2021)

En verden av muligheter — Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

4 Utveksling fra Norge

Norske universiteter og høyskoler har alltid hatt et internasjonalt tilsnitt til sin virksomhet, og det har vært inngått mange avtaler med institusjoner i utlandet som har omfattet studentmobilitet. Med innføringen av Kvalitetsreformen i 2003 og punktet om at alle studenter som ønsker det skulle tilbys et utenlandsopphold som del av sin norske grad, ble det likevel økt oppmerksomhet på dette feltet. Som følge av blant annet internasjonale føringer for hva som bør regnes som studentmobilitet og utveksling, er det utveksling av minst tre måneders varighet, og utveksling knyttet til institusjonelt samarbeid, som har vært høyest politisk prioritert.

Selv om det siden 2003 har vært satset mer på å legge til rette for at norske studenter skal kunne ta deler av utdanningen sin i utlandet, hadde bare 16 prosent av de uteksaminerte studentene i 2019 vært på slik utveksling. I årene før var det også bare en svak økning. Dette betyr likevel at Bologna-målet om at 20 prosent av studentene skal ha et studieopphold i utlandet i løpet av studietiden, er innen rekkevidde. Det langsiktige målet om at halvparten av studentene skal ha et studieopphold i utlandet, er et langt mer ambisiøst mål, og det vil kreve en kulturendring i hele sektoren med strukturelle og administrative tilpasninger. Alle studenter som ønsker det, skal i dag altså ha mulighet til å ta deler av utdanningen sin i utlandet. Når imidlertid kun én av seks benytter seg av muligheten, kan det tyde på at utveksling er for avhengig av at den enkelte student tar initiativ selv. For at mange flere skal reise ut, må utveksling bli en innarbeidet del av alle studieløp, og institusjonene må i mye større grad legge til rette for dette. Verdien av utveksling må også komme tydeligere frem for alle involverte. Noen institusjoner og studieprogrammer har allerede oppnådd eller nærmer seg målet om at 50 prosent av studentene skal reise ut. Dette viser at det er mulig å få til, og de institusjonene og programmene som har lykkes, kan tjene som gode eksempler.

4.1 Hva motiverer og hva hindrer studentene i å reise ut.

Fordelene med å ha et studieopphold i utlandet i løpet av studietiden er mange, og kompetansen man tilegner seg, og utbyttet man har både faglig, personlig og språklig, er kjent. Likevel er det altså bare 16 prosent av norske studenter som har hatt et utvekslingsopphold i utlandet i løpet av studietiden. Det er derfor viktig å få kunnskap om hva som hindrer norske studenter i å reise på et utenlandsopphold. I Eurostudent-undersøkelsen fra 2018, en undersøkelse hvor det samles inn data om studenters livs- og studiesituasjon i europeiske land, svarte 21 prosent av norske studenter at de hadde planer om å dra på utveksling, mens 65 prosent av de spurte ikke hadde slike planer.1 I undersøkelsen ble studentene også bedt om å ta stilling til mulige hindringer for å studere i utlandet. Økt økonomisk belastning, det å være borte fra familie og venner og tap av mulighet til å jobbe under studiene, listes som de største hindrene. Utenomfaglige grunner rangeres altså høyt blant hindrene for å reise ut, men en stor andel av studentene sier også at manglende informasjon, opplevelsen av at studiene ikke passer inn i det hjemlige studieprogrammet, og følelsen av at utenlandsoppholdet har liten nytte i den norske utdanningen, er viktige grunner til ikke å reise ut. Selv om de faglige hindringene ser ut til å være mindre viktige for studentene som har svart enn de utenomfaglige hindringene, er de faglige hindringene noe norske universiteter og høyskoler kan gjøre noe med.

Hvor godt institusjonene legger til rette for at et studieopphold i utlandet passer inn i studieprogrammet hjemme, varierer i følge studentenes svar både mellom institusjoner og mellom fagområder. Det samme gjelder hvor god informasjon studentene føler de har fått om muligheten for å ta et studieopphold i utlandet. Ved enkelte institusjoner svarer opp mot 20 prosent av studentene at de opplever manglende informasjon som et svært stort hinder. De samme resultatene ser vi iStudiebarometeret fra 2017, hvor hver femte student som ikke har vært på et studieopphold i utlandet, sier at informasjonen ikke var god nok.2 Andelen som opplever det som et stort hinder at utveksling ikke passer inn i studieprogrammet, er jevnt over høyere, men her er det også forskjeller mellom fagområder. Blant annet svarer hver fjerde lærerstudent at et utvekslingsopphold ikke passer inn i studieprogrammet hjemme, mens det tilsvarende tallet for eksempel innenfor informasjons- og datateknologi er 11 prosent. Dette kan tyde på at det er forskjeller i holdninger til mobilitet både mellom institusjoner og mellom fagområder.

I møter som har vært avholdt med studenter for å få innspill til meldingen, oppgir mange studenter at manglende motivering fra faglærere er en svært viktig faktor for at de ikke reiser ut. For studentene som har vært på utveksling, ble oppmuntring fra faglærere nevnt som en helt avgjørende faktor. Faglærere har altså en helt sentral rolle.

Selv om det er forskjeller både mellom institusjoner og mellom fagområder, er det viktig å ta med seg de overordnede resultatene inn i arbeidet med å få flere studenter til å dra på utveksling. Når det gjelder oppfatningen om at det er dyrt å reise på utveksling, er det viktig å informere studentene om de gode økonomiske støtteordningene som finnes gjennom Lånekassen og også særlig gjennom Erasmus+. De utenomfaglige elementene er det vanskeligere for institusjonene å gjøre noe med, men her vil arbeidet med å få til en kulturendring, og det å etablere en forventning hos både institusjoner og studenter fra dag én om at man skal reise ut, være svært viktig.

For studenter med nedsatt funksjonsevne er det i tillegg til de generelle hindrene en rekke hindre når det gjelder både praktisk tilrettelegging, informasjon, manglende kunnskap hos sentrale aktører og manglende samordning. Det er viktig å forsøke å gjøre noe også med tilleggsutfordringene denne gruppen opplever når man jobber for å øke mobiliteten blant studenter generelt.

4.2 Oversikter med tall

Det er minst to ulike måter å måle studentutvekslingen på. I denne meldingen har vi benyttet to grupper av tall fra Norsk senter for forskningsdatas (NSD) Database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Den første gruppen tall viser hvor stor andel av de uteksaminerte i et bestemt år, altså de som gjør seg ferdig med en grad, som har hatt et utvekslingsopphold i studieperioden sin (uavhengig av hvilket år de gjennomførte utvekslingen). Disse tallene er her benyttet i oversiktene over hvilke institusjoner studentene har reist ut fra, og andelen innenfor de ulike fagområdene og utdanningsnivåene.

Den andre gruppen tall viser hvor mange studenter som hvert år har vært på utveksling det året, og hvilke land de reiser til. Disse tallene er her benyttet i oversikten over hvor mange studenter som reiser på utveksling, og hvilke land de reiser til.

4.2.1 Hvor mange studenter reiser på utveksling?

Tabell 4.1 gir en oversikt over hvor mange studenter som hvert år har vært på utveksling i perioden 2010–2019. Når vi benytter begge de to tallgruppene som er nevnt over, finner vi henholdsvis at omtrent 7 400 studenter reiste på utveksling i 2019, og at 7 900 av de uteksaminerte i 2019 hadde hatt et utvekslingsopphold i løpet av studieperioden sin (jf. punkt 4.2). Den første tallgruppen er benyttet i tabell 4.1. Det har vært en kontinuerlig stigning i antallet utreisende utvekslingsstudenter, med et unntak i 2015, da tallet lå stabilt sammenlignet med året før. Fra 2018 til 2019 var det en økning på 5 prosent, mens det over hele perioden var en økning på 47 prosent. Størst økning var det i årene 2010, 2011 og 2016.

Sammenliknet med endringen i antall studenter totalt i Norge, har den prosentvise økningen for antallet studenter som hvert år har vært på utveksling vært bortimot dobbelt så stor som den prosentvise økningen i antallet studenter totalt i Norge – 47 prosent mot 26 prosent. Økningen var også klart høyere i de fleste av de elleve enkeltårene i denne perioden. Unntaket var årene 2012–2015.

Tabell 4.1 Antall utreisende utvekslingsstudenter totalt per år (2010–19), antall studenter i Norge totalt per år (2010–19), og endring i prosent

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

Endring i prosent 2010–2019

Antall utreisende utvekslingsstudenter

5 050

5 573

5 666

5 698

5 757

5 754

6 268

6 575

7 036

7 422

47 %

Endring i prosent fra foregående år

12 %

10 %

2 %

1 %

1 %

0 %

9 %

5 %

7 %

5 %

Antall studenter i Norge

206 995

217 915

226 816

232 693

236 808

246 058

253 738

257 155

258 564

261 457

26 %

Endring i prosent fra foregående år

3 %

5 %

4 %

3 %

2 %

4 %

3 %

1 %

1 %

1 %

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

Tabell 4.2 Utreisende utvekslingsstudenter per år (2010–19), per land, og endring i prosent

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

Totalt

Endring i prosent 2010–19

Australia

627

627

690

668

744

799

919

1 022

1 098

1 263

8 457

101 %

USA

983

1 167

1 266

1 246

1 223

1 215

983

896

836

842

10 657

-14 %

Storbritannia

460

458

499

526

509

423

480

522

545

511

4 933

11 %

Frankrike

224

290

247

265

234

279

266

312

320

363

2 800

62 %

Spania

166

175

197

206

161

177

283

233

313

336

2 247

102 %

Danmark

257

279

237

262

269

215

264

292

310

323

2 708

26 %

Italia

87

102

88

89

121

114

157

178

230

308

1 474

254 %

Tyskland

224

196

228

212

259

255

361

311

257

287

2 590

28 %

Nederland

135

122

136

133

124

131

202

238

230

282

1 733

109 %

Tanzania

98

140

159

164

157

205

175

200

198

221

1 717

126 %

Canada

153

162

137

172

140

169

178

203

174

164

1 652

7 %

Portugal

75

55

70

62

70

73

70

95

167

161

898

115 %

Kina

69

112

90

88

91

104

83

102

129

149

1 017

116 %

Sør-Afrika

139

167

162

149

139

118

156

172

168

140

1 510

1 %

Sverige

113

150

137

133

112

125

153

121

123

129

1 296

14 %

Japan

54

47

63

29

68

59

76

122

154

123

795

128 %

Singapore

90

108

116

118

120

86

101

128

143

116

1 126

29 %

New Zealand

93

107

88

80

110

97

107

110

99

114

1 005

23 %

Andre

1 003

1 109

1 056

1 096

1 106

1 110

1 254

1 318

1 542

1 590

12 184

58 %

Totalt

5 050

5 573

5 666

5 698

5 757

5 754

6 268

6 575

7 036

7 422

60 799

47 %

Land med fler enn 100 studenter i 2019.

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

4.2.2 Hvilke land drar de til?

De engelsktalende landene Australia, USA og Storbritannia dominerer når det gjelder hvilke land de norske studentene foretrekker å dra på utveksling til (tabell 4.2). De tre landene har de siste ti årene sammenhengende ligget som topp tre blant populære utreisedestinasjoner. Alle har også hatt en kraftig økning i antallet utvekslingsstudenter fra Norge gjennom perioden, med Australia som landet med den kraftigste veksten av de tre. Landet var også den mest populære destinasjonen i 2019.

Tabell 4.3 Uteksaminerte 2019 og med utveksling, antall og prosent (2017–19)

Institusjon

Uteksaminerte 2019

Uteksaminerte med utveksling

Antall 2019

Andel 2019

Andel 2018

Andel 2017

Endring i prosentpoeng 2017–19

Norges handelshøyskole

1 087

650

60 %

59 %

57 %

3

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

124

37

30 %

28 %

31 %

-1

Universitetet i Bergen

2 962

826

28 %

27 %

28 %

0

Universitetet i Oslo

4 625

1 065

23 %

22 %

20 %

3

Kunsthøgskolen i Oslo

192

41

21 %

13 %

11 %

10

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

1 128

236

21 %

24 %

22 %

-1

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

7 468

1 463

20 %

18 %

19 %

1

Høgskulen i Volda

522

97

19 %

20 %

23 %

-4

Lovisenberg diakonale høgskole

222

42

19 %

16 %

23 %

-4

Universitetet i Agder

2 404

427

18 %

20 %

18 %

0

Handelshøyskolen BI

3 331

561

17 %

16 %

15 %

2

VID vitenskapelige høgskole

867

134

15 %

18 %

9 %

6

Norges musikkhøgskole

149

21

14 %

12 %

12 %

2

Universitetet i Stavanger

2 289

313

14 %

12 %

13 %

1

Norges idrettshøgskole

243

32

13 %

21 %

15 %

-2

Høgskulen på Vestlandet

3 167

394

12 %

14 %

13 %

-1

OsloMet – storbyuniversitetet

3 917

462

12 %

11 %

11 %

1

Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet

2 756

305

11 %

9 %

8 %

3

Høgskolen i Innlandet

2 072

194

9 %

9 %

9 %

0

Universitetet i Sørøst-Norge

2 874

246

9 %

9 %

8 %

1

Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning

311

24

8 %

11 %

13 %

-5

Høgskolen i Østfold

1 054

88

8 %

7 %

11 %

-3

Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk

405

29

7 %

6 %

15 %

-8

MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn

163

10

6 %

6 %

6 %

0

Høyskolen Kristiania

1 462

80

5 %

6 %

7 %

-2

NLA Høgskolen

373

16

4 %

6 %

5 %

-1

Nord universitet

1 918 82 4 % 5 % 4 % 0

Totalt

48 333

7 892

16 %

16 %

16 %

0

Oversikten viser bare institusjoner med minst 100 kandidater. Totalsummene omfatter også studentene fra mindre institusjoner.

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

Alle landene i tabell 4.2 har hatt en prosentvis økning i antallet norske studenter fra 2010 til 2019. USA er unntaket med en liten nedgang når man sammenligner årene 2010 og 2019. USA er likevel fortsatt den nest mest populære destinasjonen for norske studenter, og antall norske utvekslingsstudenter til USA har vært nokså stabilt de siste årene. Italia, Japan og Tanzania har hatt størst økning i perioden, men disse landene mottok samtidig et lavt antall norske studenter i 2010. Blant de landene som allerede hadde minst 100 norske studenter i 2010, er det Nederland som har hatt den kraftigste økningen, med 109 prosent. Også Australia kan trekkes frem med en økning på 101 prosent og Spania med en økning på 102 prosent. Gjennom perioden har Sør-Afrika, Canada og USA hatt den svakeste veksten.

Norge har prioritert samarbeid innenfor høyere utdanning og forskning med utvalgte land i og utenfor Europa. I 2019 var en rekke av disse landene ikke-engelsktalende. Språkkompetanse utover engelsk er viktig for norsk samfunns- og næringsliv. Tallene i tabell 4.2 illustrerer at det er potensial for mer studentutveksling med slike land.

4.2.2.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen ønsker at en høyere andel norske studenter skal reise på utveksling til ikke-engelskspråklige land enn hva tilfellet er i dag.

  • Regjeringen vil at flere norske studenter skal prioritere å reise på utveksling til de ikke-engelskspråklige landene blant Norges prioriterte samarbeidsland innenfor høyere utdanning og forskning.

  • Regjeringen vil gjøre endringer i Lånekassens regelverk for å øke mobilitet til prioriterte samarbeidsland, og komme tilbake til de budsjettmessige konsekvensene i de årlige statsbudsjettene.

4.2.3 Hvilke norske institusjoner drar de fra?

Målene som er satt for hvor stor andel av studentene som skal reise på utveksling, det vil si 20 prosent innen 2020, og med ambisjon om 50 prosent på sikt, er nasjonale gjennomsnittsmål. Oversikten for 2019 viser at det er store forskjeller mellom institusjoner og fagområder. Landsgjennomsnittet på 16,3 prosent skjuler en kompleksitet som må tas hensyn til når det skal jobbes for å øke studentmobiliteten.

Tabell 4.3 viser at syv institusjoner har en mobilitetsandel på 20 prosent eller mer, altså i tråd med Bologna-målet. I den andre enden av skalaen finner vi åtte institusjoner med en mobilitetsandel under 10 prosent. Over de siste tre årene har institusjonene generelt hatt ganske stabil mobilitetsandel. Størst økning har VID vitenskapelige høgskole og Kunsthøgskolen i Oslo hatt. Interessant nok har to av de fire institusjonene med høyest mobilitetsandel i Norge (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Universitetet i Bergen) hatt en tilbakegang eller stått på stedet hvil i andelen de siste tre årene.

Det er altså betydelige forskjeller mellom institusjonene, men også internt på institusjonene og mellom samme fagområder ved ulike institusjoner er forskjellene store. Ved enkelte institusjoner og på enkelte fagområder er det et stort potensial for å øke studentmobiliteten.

4.2.4 Norske utvekslingsstudenters utdanningsnivå og fagområder

Tabell 4.4 viser andelen av de som avla en grad i 2019, som hadde vært på utveksling i løpet av studietiden. For de som avla mastergrad, teller også den utvekslingen de eventuelt hadde i løpet av bachelorgraden. Andelen studenter med et utenlandsopphold er dermed høyere på masternivået enn på bachelornivået.

Tabell 4.5 viser tall fra 2019 for de ulike fagområdene. Det er stor variasjon mellom fagområdene når det gjelder andelen av studentene som hadde et utenlandsopphold i løpet av studietiden, fra 8 prosent på lærerutdanning/pedagogikk til 25 prosent på samfunnsfag og juridiske fag.

4.3 Kulturendring

Som vist til i kapittel 1, er det overordnede målet med denne stortingsmeldingen å få til en kulturendring i hele sektoren slik at studentmobilitet i større grad enn i dag blir ansett som en viktig og naturlig del av en kvalitativt god utdanning. Regjeringen vil at studentmobilitet skal bli en integrert del både av studiene og av arbeidet for å øke kvaliteten i norsk høyere utdanning. Innspillene i forbindelse med meldingsarbeidet viser at sektoren i stor grad støtter de fem faktorene i innspillsbrevet som regjeringen mener må til for å få til en kulturendring (jf. kapittel 1).

4.3.1 Studentmobilitet som del av institusjonelt samarbeid

For å sikre at internasjonalisering av høyere utdanning bidrar til å øke kvaliteten på, relevansen av og attraktiviteten til norske utdanningsinstitusjoner, er det viktig at studentmobiliteten er integrert i og basert på institusjonelt samarbeid, jf. St.meld. nr. 14 (2008–2009)3. Det er vesentlig at norske institusjoner har et godt samarbeid med utenlandske institusjoner, og at studentmobilitet inngår som en naturlig del av samarbeidet. Et slikt samarbeid bør omfatte ansatte og studenter, administrative så vel som faglige funksjoner, og ledelse. Avtalene bør inkludere forskningselementer der det er praktisk mulig og faglig hensiktsmessig. En omfattende avtaleportefølje med nøye utvalgte partnerinstitusjoner bør forvaltes både sentralt og på fakultets- og instituttnivå ved institusjonen, slik at internasjonalisering gjennomgående preger studieprogrammene og studiemiljøet ved institusjonen. Et initiativ som legger til rette for institusjonelt samarbeid er tiltaket Europeiske universiteter, jf. nærmere omtale i kapittel 4.3.5.

Tabell 4.4 Antall uteksaminerte, uteksaminerte med utveksling og andel (2019). Utdanningstype og nivå

Utdanningsnivå

Totalt

Utveksling

Andel

Lavere grads nivå

31 853

3 878

12 %

Bachelor, 3-årig

29 545

3 681

12 %

Yrkesutdanning, 4-årig

2 052

178

9 %

Høyere grads nivå

12 026

2 365

20 %

Master, 2-årig

10 442

2 337

22 %

Master, erfaringsbasert, 1,5–2 år

1 336

19

1 %

Integrert mastergrad/profesjon

4 454

1 649

37 %

Master, 5-årig

3 423

1 349

39 %

Profesjonsstudium

1 031

300

29 %

Totalsum

48 333

7 892

16 %

Dataene rommer noen flere kategorier, men disse har så få uteksaminerte at de er tatt ut. Totalsummen omfatter også disse utelatte studentene.

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

Gode samarbeidsavtaler er en forutsetning for et godt samarbeid mellom institusjonene.Det forventes at institusjonene vurderer nøye hvor mange avtaler de bør ha. Én strategi er å konsentrere arbeidet rundt færre og større avtaler, samtidig som man har et bredere tilbud av mindre avtaler for studenter med spesielle interesser. En annen tilnærming er å sikre at man har et tilstrekkelig antall avtaler, slik at studentene fordeler seg på disse uten for store opphopninger på én avtale. Uansett hvilken strategi som velges, bør det legges opp til avtaler som gjør det lettere for studentene å ta stilling til det å skulle dra på utveksling. Når i tillegg fagmiljøet kjenner godt til studietilbudet ved den utenlandske institusjonen, vil også prosessen med forhåndsgodkjenning kunne forenkles, og studentene kan føle seg tryggere på at valgmulighetene er kvalitetssikret.

Tabell 4.5 Uteksaminerte 2019 og uteksaminerte med utveksling, antall og prosent. Fagområde og nivå

Utdanning

Totalt

Utveksling

Andel

Helse-, sosial- og idrettsfag

11 230

1 330

12 %

Lavere grads nivå

8 762

957

11 %

Høyere grads nivå

1 617

186

12 %

Integrert mastergrad/profesjon

851

187

22 %

Humanistiske og estetiske fag

4 003

690

17 %

Lavere grads nivå

2 527

433

17 %

Høyere grads nivå

1 403

243

17 %

Integrert mastergrad/profesjon

73

14

19 %

Lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk

7 048

533

8 %

Lavere grads nivå

5 346

322

6 %

Høyere grads nivå

1 077

74

7 %

Integrert mastergrad/profesjon

625

137

22 %

Naturvitensk. fag, håndverksfag og tekniske fag

9 822

1 860

19 %

Lavere grads nivå

5 198

518

10 %

Høyere grads nivå

2 977

519

17 %

Integrert mastergrad/profesjon

1 647

823

50 %

Samfunnsfag og juridiske fag

6 033

1 520

25 %

Lavere grads nivå

3 362

659

20 %

Høyere grads nivå

1 465

386

26 %

Integrert mastergrad/profesjon

1 206

475

39 %

Økonomiske og administrative fag

9 201

1 882

20 %

Lavere grads nivå

5 999

956

16 %

Høyere grads nivå

3 157

913

29 %

Integrert mastergrad/profesjon

45

13

29 %

Totalsum

48 333

7 892

16 %

På grunn av lave kandidattall er følgende fagområder holdt utenfor oversikten: samferdsels- og sikkerhetsfag og andre servicefag, primærnæringsfag og uoppgitt fagfelt. Totalsummen omfatter også disse studentene.

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

Mange institusjoner ser utfordringer ved at de på egen hånd skal lete opp relevante samarbeidspartnere, innlede en dialog med disse og så etablere et samarbeid som treffer når det gjelder både relevans, kvalitet og attraktivitet, samtidig som det er produktivt og ikke blir hindret av for eksempel regelverk eller godkjenningsprosedyrer. Ett eksempel på en slik utfordring er at det er ulik semesterinndeling både innad i Europa og i land utenfor Europa, og særlig ulik semesterstart og semesterslutt. Dette kan gjøre det vanskelig å legge til rette for studentmobilitet.

For små institusjoner og fagmiljøer kan det i tillegg være ekstra utfordrende å etablere gode avtaler med utenlandske institusjoner. I slike tilfeller kan felles avtaler med utenlandske institusjoner være hensiktsmessig. Dette vil lette den faglige kvalitetssikringen for institusjonene. Andre institusjoner med tilsvarende utdanninger kan deretter koble seg på slike fellesavtaler og benytte seg av de fordelene slike avtaler gir.

Det er viktig at samarbeidsavtalene i utgangspunktet forankres i de ansattes faglige nettverk. Institusjonene vil da i større grad velge samarbeidspartnere som kan bidra til å styrke utdannings- og forskningsvirksomheten i tråd med institusjonens egne strategiske prioriteringer. Sannsynligvis vil vitenskapelig ansatte som har et faglig eierskap til utvekslingsavtalene og et nært faglig samarbeid med de utenlandske institusjonene, være en god drahjelp for å motivere flere studenter til å reise ut. Gjennom å benytte fagmiljøenes internasjonale nettverk, vil institusjonene ha bedre forutsetninger for å lage gode utvekslingsavtaler. På den måten kan koblingen mellom forskning og høyere utdanning styrkes, samtidig som det legges til rette for at studentene reiser ut på kvalitetssikrede, faglig forankrede avtaler.

Institusjonene bør i sitt internasjonale arbeid også legge til rette for et mer internasjonalt studiemiljø hjemme. Dette kan de gjøre gjennom flere ulike tiltak. For at studentene skal få de beste forutsetningene for å dra ut i løpet av studietiden, kan det legges til rette for at også de ansatte kan utvikle internasjonale fagnettverk gjennom avtalene. Videre vil også det å bruke utenlandske gjesteforelesere kunne stå sentralt i et internasjonalt samarbeid, og det kan legges til rette for at strukturen i studieprogrammene ved samarbeidsinstitusjonene stemmer overens. Et ytterligere tiltak kan være at institusjonene søker å opprette utvekslingsavtaler der det er felles forskningsinteresser.

For studenter som tar deler av utdanningen i utlandet, må institusjonene også være oppmerksomme på utfordringer rundt deling og overføring av personopplysninger med andre utdanningsinstitusjoner.4 Særlig kan det være utfordringer knyttet til det rettslige grunnlaget for å overføre personopplysninger til land som er utenfor EØS, såkalte tredjeland. Ved overføring av personopplysninger til tredjeland gjelder reglene i personvernforordningen kapittel 5. Hvilke vilkår som gjelder for overføring i disse tilfellene avhenger av hvilket land som er mottaker av personopplysningene.5 For land som er vurdert å ikke ha tilstrekkelig vernenivå6, kan en overføring bare skje dersom mottaker av opplysningene har gitt «nødvendige garantier», samt under forutsetning av at den registrerte har håndhevbare rettigheter og effektive rettsmidler, jf. personvernforordningen artikkel 46. Disse garantiene kan blant annet gis ved bruk og inngåelse av standardkontrakter (Standard Contractual Clauses) utarbeidet av Europakommisjonen.

4.3.1.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen forventer at norske institusjoner jobber strategisk med å etablere et gjensidig og langsiktig samarbeid med utenlandske institusjoner der studentutveksling er godt forankret.

  • Regjeringen forventer at internasjonaliseringsarbeidet, samarbeidsavtalene og studentmobiliteten blir fullt ut integrert i de øvrige oppgavene ved institusjonen.

  • Regjeringen forventer at samarbeidsavtaler forankres i de ansattes faglige nettverk, slik at de faglig ansatte føler et eierskap til dem.

  • Regjeringen vil oppfordre institusjonene (spesielt mindre institusjoner og/eller fag) til å inngå felles utvekslingsavtaler seg imellom.

  • Regjeringen forventer at institusjonene er oppmerksomme på utfordringene knyttet til overføringsgrunnlaget for personopplysninger til tredjeland hvor det ikke foreligger en beslutning om tilstrekkelig beskyttelsesnivå og det ikke er mulig å inngå en standardkontrakt.

4.3.2 Integrering av studentmobilitet i studieprogrammer, og «aktiv avmelding»

For å nå regjeringens mål om at 50 prosent av de norske studentene på sikt skal ha et utenlandsopphold i løpet av sin studietid, og for å få til en nødvendig kulturendring i sektoren, må utvekslingsoppholdene være godt integrert i studieprogrammene. Regjeringen har som ambisjon at et utenlandsopphold i løpet av studietiden blir hovedregelen for norske studenter der slike utenlandsopphold gir et godt faglig utbytte og er praktisk gjennomførbare. Innspillene fra og møtene med institusjonene i forbindelse med arbeidet med denne meldingen, tyder på at dette er en ambisjon de fleste institusjonene støtter.

Det forventede læringsutbyttet av utenlandsoppholdet må defineres tydelig, og det må settes av et konkret tidspunkt i programmene der det passer å gjennomføre et utenlandsopphold. Alle studieprogrammer skal legges opp med ferdig definerte og faglig integrerte utenlandsopphold, og det skal innføres en ordning hvor studenten selv aktivt må melde seg av utenlandsoppholdet, såkalt aktiv avmelding. Institusjonene kan selv vurdere hvordan og når ordningen med aktiv avmelding innføres. Et utenlandsopphold skal være frivillig, og studenten skal ikke behøve å begrunne avmeldingen. Institusjonene skal på alle nivåer legge til rette for at studentene kan reise ut og aktivt oppfordre dem til å gjøre det. For å stimulere studenter til å reise ut, skal institusjonene blant annet øke bruken av forhåndsgodkjente emnepakker for utenlandsopphold og forbedre informasjonen om disse. De som av ulike grunner ikke har mulighet til å reise ut, skal tilbys et internasjonalt semester hjemme med for eksempel undervisning på engelsk i deler av studiet, undervisning sammen med internasjonale studenter, forelesningsrekker med internasjonale gjesteforelesere eller lignende.

Studentmobiliteten må være faglig forankret, og det må komme klart frem hvorfor et utenlandsopphold er relevant, og hvordan en slik erfaring bidrar til læring og kvalitet i studieprogrammet. For å kunne nå ambisjonen om at studentmobilitet skal bli bedre integrert i studieprogrammene, og at studentmobilitet skal være hovedregelen, er det avgjørende at institusjonene tilbyr helhetlige studieprogrammer. Helhetlige studieprogrammer er også fremhevet i Kvalitetsmeldingen som en avgjørende faktor for kvalitet i utdanningen.7 Utenlandsoppholdet må tilpasses studiets egenart, og ulike former for utenlandsopphold vil kunne rette seg mot ulike deler av læringsutbyttet for studieprogrammet. For å få til en slik helhetlig tilnærming til studieprogrammene, og også til det samlede læringsutbyttet av et studieprogram, er det viktig med god studieprogramledelse. God studieprogramledelse vil være en viktig faktor for å lykkes med å integrere ulike internasjonaliseringselementer i et studieprogram.

Regjeringen vil i styringsdialogen med universitetene og høyskolene følge med på erfaringene institusjonen gjør seg med integrering av utenlandsopphold i studieprogrammene, og vil i den forbindelse vurdere eventuelle tiltak for at flere studieprogrammer kan legge bedre til rette for internasjonal studentmobilitet, herunder om det skal stilles økte krav om aktiv avmelding.

Fagmiljøene ved institusjonene må gjøre det klart for studentene hvordan et utenlandsopphold bidrar til faglig bedre og mer arbeidsrelevante utdanninger. En viktig forutsetning for dette er at institusjonene tydelig definerer det forventede læringsutbyttet av utenlandsoppholdet. Undersøkelser viser at studenter i mindre grad knytter utveksling til faglig læringsutbytte, men mer til personlig utvikling.8 Utvikling av personlige egenskaper er også en viktig del av utbyttet, og dessuten noe arbeidsgivere etterspør. Samtidig vil økt vekt også på det faglige læringsutbyttet kunne gjøre utenlandsopphold mer attraktivt både for studentene og for arbeidsgivere.

Alle studenter som ønsker det, skal kunne ta et studie- eller praksisopphold i utlandet i løpet av studiene. Dette prinsippet gjelder også for studenter med nedsatt funksjonsevne og for studenter med behov for tilrettelegging. Lånekassen har et eget ekstrastipend til studenter som ikke kan jobbe ved siden av utdanningen på grunn av nedsatt funksjonsevne. Studenter i utlandet har rett til ekstrastipend på samme vilkår som for studenter som studerer i Norge. Norske universiteter og høyskoler har også personer som jobber spesielt med studenter som har behov for tilrettelegging, og noen kommuner gir støtte til brukerstyrt personlig assistanse under studier i utlandet.

I EUs utdanningspolitikk er tilrettelegging og inkludering et viktig aspekt. Alle utdanningsinstitusjoner som deltar i Erasmus+, har forpliktet seg til å legge til rette for personer med nedsatt funksjonsevne. Studenter som har behov for tilrettelegging, og som drar på Erasmus+-opphold i Europa, kan ha rett på Erasmus+-tilleggsstipend. Midlene skal dekke dokumenterte ekstrautgifter ved funksjonsnedsettelser, kroniske sykdommer eller andre forhold som medfører tilretteleggingsbehov.

Studenter med funksjonsnedsettelser kan ha stor nytte av å ha et utenlandsopphold i løpet av sin studietid. Det er derfor viktig at institusjonene har ekstra oppmerksomhet på disse studentene og legger til rette for at også denne gruppen studenter kan være mobile. Samordning av informasjon og kunnskap om virkemidler, støtteordninger og gode systemer for tilrettelegging er viktig, og det er viktig at de ulike aktørene, slik som utdanningsinstitusjonene, direktorater, kommuner og lokale støttetjenester, jobber sammen for å få dette til. Informasjon som gis til studentene om muligheter for utenlandsopphold gjennom for eksempel nettsider og internasjonalt kontor, må også omfatte informasjon til studenter med funksjonsnedsettelse.

4.3.2.1 Vurderinger og tiltak

Boks 4.1 Eksempel på «aktiv avmelding»

Flere studieprogrammer ved norske institusjoner har ordninger med aktiv avmelding. Under følger noen eksempler:

Universitetet i Oslo: På master i europeisk kultur er det i dag en klar forventing til studentene om å ta et studieopphold i utlandet i løpet av studieprogrammet. Studentene kan søke om fritak fra utveksling («aktiv avmelding»), men de må da ha en plan for et alternativt opplegg hjemme, og de må ta et obligatorisk feltarbeidsemne med integrert ekskursjon. På bachelor i arabisk, kinesisk, japansk og hindi er det obligatorisk med ett semester språkundervisning i et land der språket brukes. Undervisningen er basert på fremforhandlede og kvalitetssikrede pakker hvor man har definert både pensum og ønsket læringsutbytte, og inngår som en obligatorisk del av studieprogrammet. Avtalene er fremforhandlet gjennom partnerbesøk der både administrativt og faglig ansatte har deltatt. De faglig ansatte får uttelling på arbeidsplikten. Incentivet for partnerinstitusjonene er tilbud om et tilsvarende antall utvekslingsplasser ved Universitetet i Oslo.

Universitetet i Bergen: Ved Universitetet i Bergen gjennomføres en prøveordning for å tilrettelegge for utveksling gjennom «aktiv avmelding». Tre fagmiljøer er med i ordningen: bachelorprogram i europastudium, bachelorprogram i tysk og bachelorprogram i religionsvitenskap. Bachelorprogram i europastudium er kommet lengst i prosessen. Programmet har avtaler som er godt forankret i fagmiljøene, og kan dermed gi forhåndsgodkjenning basert på institusjonen heller enn på emnene studenten skal ta ute. Når studenten reiser ut på en forhåndsgodkjent avtale og tar frie studiepoeng, faller behovet for forhåndsgodkjenning av emnene bort. I stedet for å søke om forhåndsgodkjenning får studentene informasjon om generelle prinsipper og emnevalg under oppholdet.

  • Regjeringen har som ambisjon at alle institusjoner på sikt innfører en ordning hvor studenten selv aktivt må melde seg av utenlandsoppholdet, såkalt aktiv avmelding. Institusjonene kan selv bestemme hvordan og når dette innføres. Utenlandsoppholdet er frivillig, og studenten behøver ikke å begrunne en avmelding. Utdanningsinstitusjoner under Forsvarsdepartementets område unntas fra målet om forhåndsdefinerte studieopphold i utlandet og «aktiv avmelding».

  • Regjeringen forventer at alle institusjoner legger opp til at utvekslingsopphold er godt integrert i studieprogrammene.

  • Regjeringen har som ambisjon at et utenlandsopphold i løpet av studietiden blir hovedregelen for alle studenter der slike utenlandsopphold gir et godt faglig utbytte og er praktisk gjennomførbare.

  • Regjeringen vil i styringsdialogen med universitetene og høyskolene følge med på erfaringene institusjonene gjør seg med integrering av utenlandsopphold i studieprogrammene, og vil i den forbindelse vurdere eventuelle tiltak for at flere studieprogrammer kan legge bedre til rette for internasjonal studentmobilitet, herunder om det skal stilles økte krav om aktiv avmelding.

  • Regjeringen forventer at fagmiljøene gjør det tydeligere for studenter og arbeidsgivere hvordan utenlandsopphold kan bidra til å gjøre utdanningene faglig bedre og mer arbeidsrelevante.

4.3.3 Ansattmobilitet og kobling mellom forskning og høyere utdanning

For å få til en kulturendring i hele sektoren, er det også sentralt å få flere ansatte til å reise på utveksling til utenlandske samarbeidsinstitusjoner. Studentmobilitet fremmes gjennom at faglig og administrativt ansatte også reiser ut. For å lykkes med kulturendringen hvor et utenlandsopphold blir normalen for norske studenter, har både de faglige og de administrativt ansatte en helt sentral rolle. Det er de ansatte som skal sikre at studentmobiliteten forankres faglig og administrativt, og som skal legge til rette for den faktiske gjennomføringen. Faglig ansatte har også en helt essensiell rolle i å motivere og oppfordre studentene til å ta et utenlandsopphold, og det er de som kan vise studentene hvordan et utenlandsopphold gir både ekstra faglig og ekstra personlig utbytte.

I innspillene til meldingen skriver institusjonene at erfaringer viser at faglig ansatte som selv har vært eller er mobile, i større grad oppfordrer og motiverer studentene til å ta et utenlandsopphold i løpet av studiet. De faglig ansattes kunnskap, erfaring, holdninger og oppmuntring, vil spille en viktig rolle i arbeidet med å oppnå ambisjonen om økt internasjonal studentmobilitet. Ved institusjonene og studieprogrammene der en høy andel av studentene reiser på utveksling, arbeides det med internasjonalt samarbeid på alle nivåer, fra institusjonsledelsen til det enkelte studieprogram, og det er godt samarbeid mellom faglig ansatte og administrasjon.

Strategisk ansattmobilitet er et viktig virkemiddel for å styrke samarbeid basert på felles faglige interesser og for å bygge opp kunnskap om gode og relevante utenlandske institusjoner og studieprogrammer å sende studentene til. Når ansatte har vært mobile, skaper dette også større muligheter for samarbeid om forskningsprosjekter, for gjesteforelesninger og for utvikling av delte studietilbud. Dette kan gjøre de faglig ansatte bedre i stand til å anbefale studieprogrammer med høy kvalitet og emner med faglig relevans for studieprogrammene hjemme.

Ansattes internasjonale kontaktflate, samarbeid og mobilitet er nødvendig for å utvikle kvaliteten og relevansen i norsk høyere utdanning, og for å sikre at norsk høyere utdanning holder høyt internasjonalt nivå. Slikt samarbeid og mobilitet bør starte allerede på ph.d.-nivået. Ansattmobilitet kan også være en viktig forutsetning for samarbeid mellom forskning og utdanning. De ansatte kan hente inn erfaring og kunnskap om hvordan både utdannings- og forskningssiden kan ha nytte av et nærmere samarbeid.

Boks 4.2 Utviklingssemester ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo

Da det ble innført nye bachelorprogrammer ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo høsten 2017, ble det for samtlige studieprogrammer innført et såkalt utviklingssemester. I utviklingssemesteret legges det til rette for at studentene skal kunne velge ulike alternativer som utfyller utdanningen, for eksempel et utvekslingsopphold eller arbeidspraksis. Et slikt tilrettelagt semester kan gjøre studentene både mer oppmerksomme på og mer motivert for utveksling.

Etter denne omleggingen av studieprogrammene har det blitt betydelig flere bachelorstudenter som reiser på utveksling fra fakultetet. I årene 2014 til 2016 reiste et tredvetalls studenter på utveksling. I 2018 var tallet steget til om lag 60. Eksempelet viser hvordan et slikt utviklingssemester kan bidra til å øke studentutvekslingen.

Mobilitetstallene er hentet fra Norsk senter for forskningsdata.

4.3.3.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen forventer at institusjonene gjennom samarbeidsavtaler som er nært knyttet til de faglige miljøene, og som integrerer studentmobilitet og internasjonalisering i helhetlige studieprogrammer, øker andelen vitenskapelig ansatte som reiser ut.

  • Regjeringen ser videre at det er behov for økt mobilitet blant ph.d.-studentene.

  • Regjeringen forventer at institusjonene så langt det er mulig, benytter eksisterende forskningssamarbeid til å inngå nye, kvalitetssikrede og tilrettelagte avtaler om studentutveksling. I disse avtalene bør studentmobilitet kobles på forskernes internasjonale prosjekter og nettverk.

  • Regjeringen forventer at institusjonene inngår internasjonale samarbeidsavtaler som gjerne omfatter forskningselementer dersom det er praktisk mulig og faglig hensiktsmessig.

4.3.4 Fellesgrader

En fellesgrad består i at to eller flere institusjoner arbeider tett sammen om å tilby et felles studieprogram, og dette regnes som den mest integrerte formen for internasjonalt institusjonelt utdanningssamarbeid. Siden tidlig på 2000-tallet har samarbeid om fellesgrader vært et satsingsfelt både i Norge og Europa. En fellesgrad innebærer at to eller flere institusjoner sammen eier et studieprogram og den tilhørende graden, og at det utstedes ett felles vitnemål fra institusjonene som deltar. Det skal fremgå tydelig hvilke deler av studieprogrammet de ulike institusjonene har ansvar for, og det er en forutsetning at studentene skal flytte på seg mellom de deltagende institusjonene i løpet av studietiden. Det er også en forutsetning at delene som skal inngå i en fellesgrad, er kvalitetssikret og godkjent som høyere utdanning i de respektive landene. I Norge er det ingen formelle juridiske hindre for at institusjonene kan etablere fellesgrader, heller ikke i samarbeid med utenlandske institusjoner, og regler for etablering og kvalitetssikring av fellesgrader omtales særskilt i studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften.9 Også i andre land i Europa åpner lovverket i stor grad for at institusjonene kan tilby fellesgrader.10

Til tross for at det er juridisk mulig å tildele fellesgrader, har man allikevel ikke lykkes med å etablere europeiske fellesgrader i like stor grad som man kunne ønske. Formelle og administrative hindringer eksisterer fortsatt; de er ofte knyttet til kvalitetssikring av studieprogrammene, betaling og fordeling av studieavgifter, og så videre. Mindre enn 25 prosent av institusjonene i Bologna-landene deltar i et fellesgradssamarbeid, og mindre enn fem prosent tildeler fellesgrader (det er signifikante forskjeller mellom land).11 Dette viser at det å få til et såpass formelt samspill på tvers av nasjonale regelverk er svært utfordrende, og at det er krevende både å etablere, drifte og videreutvikle fellesgrader.

Til tross for at det er klare utfordringer forbundet med både etableringen og driften av fellesgrader, mener regjeringen at de faglige gevinstene er såpass store at det fortsatt er ønskelig at norske universiteter og høyskoler inngår fellesgradssamarbeid med utenlandske institusjoner, inkludert med institusjoner i Norges prioriterte samarbeidsland i og utenfor Europa. For land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, er det nødvendig å ta spesielle hensyn siden studenter som studerer i disse landene, kan få problemer med sikkerhetsklarering for visse yrker. Gjennom fellesgrader kan institusjoner med ulike faglige styrker samarbeide om å tilby studentene internasjonale studieprogrammer av høy kvalitet som de ikke ville hatt mulighet til å tilby alene. Samtidig får studentene på et fellesgradsstudium et ferdigdefinert og forhåndsgodkjent opphold ved én eller flere utenlandske institusjoner i løpet av studieprogrammet, gjennom at de tar deler av utdanningen ved de andre institusjonene som inngår i fellesgradssamarbeidet.

Fellesgrader er sentralt i det europeiske og nordiske samarbeidet. Erasmus+ Joint Master Courses (Erasmus Mundus) er Europakommisjonens program for å stimulere til fellesgrader. Programmet har som overordnet mål å fremme Europa som verdens ledende aktør innen høyere utdanning. Nordic Master Programme er en tilsvarende ordning for samarbeid mellom institusjoner i de nordiske landene. Et eksempel på et fellesgradssamarbeid med støtte fra Erasmus Mundus, er den toårige mastergraden European Master in Health Economics and Management (Eu-HEM). Fellesgraden er utviklet av Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo i samarbeid med Universitetet i Bologna, Management Center Innsbruck og Erasmus University Rotterdam, og ved fullført grad får studentene et felles vitnemål fra de deltagende institusjonene. 12

4.3.4.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen mener at de faglige gevinstene av fellesgradssamarbeid er såpass store at det til tross for administrative utfordringer fortsatt er ønskelig at norske universiteter og høyskoler prioriterer å delta i fellesgradssamarbeid med utenlandske institusjoner.

  • Regjeringen vil vurdere om det skal stimuleres til fellesgradssamarbeid med prioriterte samarbeidsland. For land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, må det tas spesielle hensyn.

4.3.5 Europeiske universiteter

Etter toppmøtet blant EUs stats- og regjeringssjefer i desember 2017 lanserte Europakommisjonen et forslag til et nytt prestisjeprosjekt under Erasmus+-programmet, Europeiske universiteter (European Universities). Som EØS-medlem kan Norge delta her på lik linje med EU-landene. Europeiske universiteter er foreslått som en integrert del av det nye Erasmus-programmet, og det er stor støtte til dette nye initiativet blant EUs medlemsland og programlandene i Erasmus+. Europeiske universiteter er et pilotprosjekt som finansieres med ca. 5 millioner kroner per allianse for tre år.

Europakommisjonens intensjon med Europeiske universiteter er å etablere nettverk, eller allianser, av universiteter som skal samarbeide om felles utdanningsprogrammer, utvikle innovative lærings- og undervisningsmetoder og tilrettelegge for student- og forskerutveksling. En slik allianse kalles et «europeisk universitet». Målet på sikt er å etablere «europeiske universiteter» som opererer uhindret av nasjonale regelverk. Disse universitetene skal videre fremme europeiske verdier og styrke den europeiske utdanningens konkurransekraft, og de skal samarbeide om mer internasjonale, tverrfaglige, fleksible og fremtidsrettede utdanningstilbud. De «europeiske universitetene» vil også bidra til å utvikle regionene de er lokalisert i, og samarbeide tett med arbeids- og næringsliv, og de vil være helt sentrale i utviklingen av EUs utdanningsområde innen 2025.

Boks 4.3 Europeiske universiteter med norsk deltakelse

Den 26. juni 20191 tildelte Europakommisjonen midler til 17 «europeiske universiteter», blant dem to med norsk deltakelse, henholdsvis fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Stavanger. Den 9. juli 20202 tildelte Europakommisjonen midler til 24 nye «europeiske universiteter», blant dem tre med norsk deltakelse, henholdsvis fra Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Norges Handelshøyskole. Universitetet i Oslo er i tillegg koordinator for sin allianse.

Universitetet i Bergen deltar i Arqus-alliansen3, Universitetet i Stavanger deltar i ECIU-alliansen4, Universitetet i Oslo deltar i Circle U.-alliansen5, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet deltar i ENHANCE-alliansen6 og Norges handelshøyskole deltar i ENGAGE.EU-alliansen7.

1 https://ec.europa.eu/commission/presscorner/detail/en/IP_19_3389.

2 https://ec.europa.eu/commission/presscorner/detail/en/ip_20_1264.

3 https://www.arqus-alliance.eu/.

4 https://www.eciu.org/.

5 https://www.circle-u.eu/

6 https://enhanceuniversity.eu/.

7 https://engageuniversity.eu/.

Mange «europeiske universiteter» har mål om (minst) 50 prosent studentmobilitet innenfor alliansen, og vektlegger ulike typer mobilitet som fysisk mobilitet, blandet mobilitet og virtuell utveksling (se nærmere omtale i kapittel 1). Det er imidlertid viktig å være klar over at prosjektet Europeiske universiteter dreier seg om mer en mobilitet, selv om mobilitet er sentralt. Institusjoner som inngår i et «europeisk universitet», forplikter seg til en langvarig strategi som naturlig nok er forskjellig for de 41 alliansene som fikk tildelt støtte som «europeisk universitetet» i henholdsvis 2019 og 2020. Mobilitet for studenter og ansatte skal være sømløst integrert i de nye alliansene og skal ha effekter både for studentene og de ansatte selv, for institusjonene og for samfunnet som beskrevet i kapittel 3. Europakommisjonen beskriver «de europeiske universitetene» som «Structured, Systemic and Sustainable»13. Regjeringen mener tiltaket Europeiske universiteter støtter opp under målet med denne stortingsmeldingen. De 17 alliansene som fikk tildeling i 2019 som «europeiske universiteter», dekket en rekke felt, blant annet

  • integrert mobilitet for studenter og ansatte

  • innovasjon og studentaktiv læring og undervisning

  • problembasert læring på tvers av medlemsinstitusjonene i de «europeiske universitetene»

  • universiteter som er åpne for alle med fleksible utdanningsprogrammer og mobilitet i nye former

  • synergier mellom forskning og utdanning

  • regional involvering

  • åpenhet mot resten av verden

  • hvordan vi kan nå bærekraftsmålene

Kunnskapsdepartementet vi gå i dialog med institusjoner som deltar i prosjektet, og vurdere om det er konflikter mellom ønsket om økt fleksibiliteten og dagens norske regelverk, med sikte på å løse eventuelle problemer.

4.3.5.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen støtter Europakommisjonens nye tiltak Europeiske universiteter og oppfordrer norske institusjoner til å inngå i allianser innenfor dette tiltaket.

  • Gjennom pilotperioden for Europeiske universiteter vil Kunnskapsdepartementet ha dialog med norske deltakerinstitusjoner dersom det oppstår hindre på grunn av norsk regelverk.

4.4 Innpassing i grad

En viktig forutsetning for at studentene skal kunne ta et studieopphold i utlandet, er at de får godkjent emnene de tar i utlandet som en del av graden hjemme, slik at de ikke blir forsinket i studiene. Før utreise gir hjemmeinstitusjonen en forhåndsgodkjenning av emnene studentene skal ta ved den utenlandske institusjonen. En slik forhåndsgodkjenning skal sikre at emnene studenten skal ta i utlandet, passer inn i studieprogrammet både med tanke på innhold og med tanke på læringsutbytte. En slik forhåndsgodkjenning er blant annet en forutsetning for å få lån og stipend i Lånekassen til utenlandsoppholdet. Dersom oppholdet inngår i et fast utvekslingsprogram som gir rett til støtte, trenger ikke studenten å sende inn egen søknad om godkjenning. For at et utvekslingsopphold skal bli godkjent for støtte i Lånekassen, er det et tilleggskrav at oppholdet ikke skal medføre at studenten blir forsinket i utdanningen.

Mange studenter viser til at en av hindringene for å reise ut er at det er usikkert om de får innpasset emnene de har tatt under et utvekslingsopphold, i graden hjemme.14 Dersom emnene ikke kan innpasses, kan det føre til at studentene mister tid og blir liggende etter i studieprogresjon. Dersom studentene er usikre på om de får godkjent emner tatt under et utenlandsopphold, eller de ikke finner relevante emner ved en utenlandsk institusjon, velger de ofte å ikke reise ut.

Ifølge studietilsynsforskriften fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), skal alle studietilbud som fører frem til en grad ha ordninger for internasjonal studentutveksling. For å få dette til må institusjonene organisere sine studieprogrammer slik at det er rom for studentmobilitet. Det må etableres tydelige såkalte mobilitetsvinduer, det vil si at det er laget bestemte rom i studieplanen da det er lagt særskilt til rette for at studentene kan reise på utveksling. Institusjonene må tilby godt tilrettelagte og integrerte utvekslingsopphold på både bachelor- og masternivået. Studieplanene bør inneholde anbefalte semestre for utveksling slik at et utenlandsopphold ikke går på bekostning av studieprogresjonen. Det å rydde plass for utvekslingsopphold i strukturen i studieprogrammene gjøres på ulike måter ved de ulike institusjonene og i de ulike studieprogrammene. Enkelte institusjoner viser til at de i sine bachelorprogrammer har et helt semester uten obligatoriske emner. Det å legge valgfrie emner og et mobilitetsvindu til samme semester letter arbeidet med innpassing, noe som i sin tur kan bidra til at de faglig ansatte aksepterer at studentene velger å reise ut. Det kan være vanskeligere å få aksept for at noen av de obligatoriske emnene tas under et utenlandsopphold, ettersom disse kan være vanskeligere å innpasse enn valgfrie emner. Dette underbygges også i NOKUTs rapport Studentutveksling: faglighet under press? (se nærmere omtale av denne i kapittel 3), og dessuten i EUROMA-prosjektet til NOKUT, som viser at master i samfunnsøkonomi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) har oppnådd gode utvekslingstall ved å legge valgfrie emner og mobilitetsvinduet til samme semester.15 Andre institusjoner viser til at de har noen forhåndsgodkjente emner ved utvalgte utenlandske institusjoner de kjenner godt, noe som gjør at studentene kan ta både valgfrie og obligatoriske emner ute. Universitetet i Bergen viser til at dersom man har institusjonsbaserte avtaler som er godt forankret i fagmiljøene, kan man gi forhåndsgodkjenning basert på institusjon heller enn på emnene studenten skal ta ute.16 Når studenten reiser ut på en forhåndsgodkjent avtale og tar frie studiepoeng, faller behovet for en egen forhåndsgodkjenning av emnene bort.

Mange studenter og institusjoner uttrykker at de opplever godkjenningsprosedyrene som arbeidskrevende og kompliserte. Emnene må godkjennes før studenten reiser ut, men i tillegg må emnene studentene faktisk har tatt, godkjennes etter at studentene har kommet hjem. Grunnen til dette er at studentene i en del tilfeller har tatt andre emner enn de har fått forhåndsgodkjenning for. Dette kan skyldes at emneporteføljen ved det utenlandske universitetet har blitt endret slik at det forhåndsgodkjente emnet ikke lenger er tilgjengelig, eller at studenten har funnet andre emner som er mer relevante. Dette gjør uansett godkjenningsprosedyrene tungvinte og arbeidskrevende, og det bør derfor etableres en enklere og mer forutsigbar godkjenningsprosess både for studentene og for institusjonene. Institusjonene må, når de skal godkjenne emner tatt i utlandet, også være bevisste Lisboa-konvensjonens ordlyd om at utdanning tatt i utlandet skal godkjennes med mindre det kan bevises at det er betydelige forskjeller.

Institusjonene bør i større grad enn i dag tilby studentene sine forhåndsgodkjente emnepakker ved utvalgte utenlandske institusjoner. Fagmiljøene kan foreslå konkrete emner ved utenlandske institusjoner; emner de kjenner innholdet i, er trygge på kvaliteten til og vet at vil kunne passe inn i studieprogrammet ved deres egen institusjon. Disse forhåndsgodkjente emnepakkene vil gjøre det lettere for både de faglig og de administrativt ansatte å innpasse emnet i studieprogrammet hjemme, samt at det vil skape trygghet for studentene om at de får innpasset emnet etter utenlandsoppholdet. Dersom studentene kan velge mellom et visst antall kvalitetssikrede forhåndsgodkjente emnepakker, vil dette kunne gjøre det lettere for studentene å bestemme seg for å faktisk reise ut. Noen studenter har klare ønsker om hvilke land, byer og institusjoner de ønsker å reise til, og hvilke emner de ønsker å ta utenlands. De forhåndsgodkjente emnepakkene skal ikke erstatte muligheten for at disse studentene kan få oppfylt sine ønsker, og institusjonen må derfor ha avtaler som også ivaretar disse studentenes ønsker. Men dersom man skal lykkes med å øke andelen studenter som reiser ut, fra 16 prosent til halvparten, må man i større grad legge til rette for utvekslingsopphold også for de som ikke allerede har bestemt seg for å reise ut. Man må også få den såkalte «kanskje-studenten» til å reise ut. En større grad av trygghet, slik de forhåndsgodkjente emnepakkene representerer, vil kunne få flere også fra denne gruppen studenter til å reise ut.

I Studiebarometeret 2017 oppga omkring halvparten av studentene at de ikke oppfattet at det var god nok faglig sammenheng mellom utvekslingsoppholdet og studieprogrammet hjemme.17 Også i Eurostudent-undersøkelsen oppga studentene at det kan være vanskelig å se hvordan utenlandsoppholdet passer inn i læringsutbyttet som er definert for studieprogrammet.18 Det er viktig at studentene er klar over på forhånd hva slags kompetanse de skal tilegne seg gjennom utenlandsoppholdet, og det er viktig at dette synliggjøres for dem. Å kunne synliggjøre kompetansen man har tilegnet seg utenlands, overfor blant annet arbeidsgivere, er også viktig. For å vise den faglige sammenhengen mellom studieoppholdet i utlandet og studieprogrammet hjemme, må institusjonene jobbe for å integrere studieoppholdene bedre i det hjemlige studieprogrammet og ikke minst synliggjøre sammenhengen overfor studentene. At studentene er klar over hva som forventes av dem i løpet av utenlandsoppholdet, og hvordan emnet de tar ute bidrar til det overordnede læringsutbyttet for studieprogrammet, er svært viktig for å få til et vellykket og faglig relevant mobilitetsopphold.

Det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket beskriver hva slags kompetanse alle studenter skal ha etter endt utdanning uavhengig av fagområde. Det er definert læringsutbyttebeskrivelser for alle de tre nivåene i høyere utdanning. Alle studenter som består et studieprogram, skal etter endt utdanning ha oppnådd læringsutbyttet definert for det nivået. Eksempler på slike overordnede læringsutbyttebeskrivelser er samarbeidsevner, grunnleggende kunnskap om fagets metoder og teorier, evne til problemløsning, evne til å kommunisere og så videre. Det nasjonale rammeverket har i dag ingen læringsutbyttebeskrivelser om internasjonal kompetanse. Å ta inn en læringsutbyttebeskrivelse om internasjonal kompetanse i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket vil synliggjøre viktigheten av internasjonal kompetanse. Det vil være opp til institusjonene å legge til rette for at studentene oppnår denne kompetansen. Dette kan gjøres både gjennom et studieopphold i utlandet, gjennom internasjonalisering hjemme eller ved hjelp av for eksempel virtuell mobilitet. Å ta inn en slik læringsutbyttebeskrivelse i det nasjonale rammeverket vil sørge for at alle studieprogrammer må definere hvordan denne kompetansen skal oppnås i nettopp dette studieprogrammet, og det kan derfor være med og legge ytterligere til rette for studentmobilitet.

4.4.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen forventer at institusjonene organiserer alle sine studieprogrammer med tydelige mobilitetsvinduer, slik at det er klart for studentene når i løpet av studieprogrammet det er lagt opp til mobilitet.

  • Regjeringen vil at institusjonene i større grad legger opp til forhåndsgodkjente emnepakker for studentmobilitet i studieprogrammene. Slike pakker skal sikre at studentene vet på forhånd at de får et kvalitetssikret utenlandsopphold som de får innpasset fullt ut i graden hjemme.

  • Regjeringen forventer at institusjonene legger til rette for faglig relevante mobilitetsopphold med god faglig sammenheng mellom utenlandsoppholdet og det hjemlige studieprogrammet. Det må synliggjøres for studentene hva som er det forventede læringsutbyttet av utenlandsoppholdet, og hvordan emnene de tar ute bidrar til det overordnede læringsutbyttet for studieprogrammet.

  • Regjeringen forventer at institusjonene i arbeidet med å godkjenne emner tatt i utlandet følger Lisboa-konvensjonens ordlyd om at utdanning tatt i utlandet skal godkjennes med mindre det kan bevises at det er betydelige forskjeller.

  • Regjeringen vil ta inn en læringsutbyttebeskrivelse om internasjonal kompetanse i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for å understreke viktigheten av at alle som fullfører en grad skal ha internasjonal kompetanse.

4.5 Mobilitet under tre måneder

Siden det første Erasmus-programmet ble etablert i 1987, har semestermobilitet av minst tre måneders varighet vært normen for utvekslingsopphold. Bologna-prosessen fulgte dette, og knyttet sitt mål om 20 prosents mobilitet til opphold av minst tre måneders varighet.19 Også i Norge er det mobilitet over tre måneder som har telt med i statistikken og gitt økonomisk uttelling i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler.20

Ifølge Studiebarometeret 2017 hadde 9 prosent av studentene vært på utenlandsopphold som varte kortere enn tre måneder – for eksempel på kurs, feltarbeid eller praksis.21 Enkelte virkemidler for internasjonalt samarbeid legger i stor grad opp til ulike former for kortere utenlandsopphold. Eksempler på dette er partnerskapsprogrammer som UTFORSK og INTPART. En analyse av svar i Studiebarometeret 2017, viste at studenter med kortere utenlandsopphold opplever like høyt faglig utbytte som studenter med utveksling på over tre måneder.22.

Mange relevante aktører understreker at utenlandsopphold under tre måneder også har verdi, men at denne typen opphold ikke synliggjøres eller verdsettes når det kun er opphold over tre måneder som teller med i statistikken og gir uttelling i finansieringssystemet. De fleste mener at også kortere opphold bør telles med, og at disse bør gi uttelling i finansieringssystemet. For studier med rammeplan hvor det er mange obligatoriske emner og mye obligatorisk undervisning, hevder mange institusjoner at det kan oppleves som krevende å legge til rette for et utenlandsopphold på et helt semester. Det kan også være krevende å legge til rette for studieopphold i mange land utenfor Europa, Nord-Amerika og Australia, for eksempel fordi de har en annen semesterinndeling eller en annen organisering av studiene. I en foreløpig rapport om studentmobilitet mellom Norge og Panorama-landene vises det til at det har blitt mer kortidsmobilitet mellom Norge og Panorama-landene siden 2012, og at det kan se ut som om det å legge til rette for mobilitet under tre måneder til disse landene er enklere enn å legge til rette for lengre opphold.23 En analyse fra NOKUT og Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) i 2018, pekte på at tettere kobling mellom utdanning og forskning og mellom studenter og lærere var en av grunnene til at studenter med kortere opphold rapporterte om høyt utbytte fra utenlandsoppholdet.24 Dersom studentene har mulighet for fleksible eller tilrettelagte kortere opphold, kan det bli lettere for flere å reise ut.

I dag har ulike finansieringskilder ulike minstekrav til lengden på mobilitetsopphold. Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler gir uttelling for mobilitet over tre måneder, Erasmus+ finansierer praksismobilitet ned til to måneder, og Lånekassen gir støtte til delstudier utenlands ned til fire uker. Det kan oppfattes som uklart hvorfor det er ulike krav innenfor de ulike finansieringskildene, og det bør derfor vurderes om disse kan samkjøres.

4.5.1 Utbytte ved kortere utenlandsopphold

Ulike typer utenlandsopphold gir ulikt læringsutbytte, og en vesentlig faktor her er lengden på oppholdet (se nærmere omtale i kapittel 3). Innenfor noen fagområder er det semesterlange utvekslingsopphold på bachelornivå, mens man på masternivået gjerne har kortere opphold ute i forbindelse med for eksempel veiledning, laboratoriearbeid, feltarbeid eller annet. Også for de rammeplanstyrte utdanningene med mye obligatorisk undervisning, kan korttidsmobilitet gjennom for eksempel praksis i utlandet være svært verdifullt (se nærmere omtale senere i kapittelet). Korttidsmobilitet kan ha stor verdi i seg selv og kan samtidig føre til at studenter reiser ut på lengre mobilitetsopphold senere.25

Både lengre og kortere former for internasjonal mobilitet bidrar til å forbedre norsk høyere utdanning. For en del studenter, og kanskje særlig innenfor profesjonsutdanningene, er alternativet til å reise på kortidsmobilitet ikke å reise på et lengre opphold, men å ikke reise ut i det hele tatt. Utbyttet studenten kan ha av korttidsmobilitet er stort sammenlignet med å ikke ha et utenlandsopphold i det hele tatt.

Den kortvarige mobiliteten på mastergrad kan på sin side knytte norske studenter og norsk høyere utdanning og forskning tettere til kunnskapsproduksjon og sterke fagmiljøer utenfor Norge, og den kan bidra til å styrke sammenhengen mellom utdanning og forskning.

4.5.2 Omfang av korttidsmobilitet i dag

Av de drøyt 48 000 uteksaminerte studentene i 2019 var det ifølge DBH 1 241 som hadde vært på utvekslingsopphold på under tre måneder i løpet av studietiden. Det tilsvarer 2,6 prosent. 7 892 studenter, som tilsvarer drøyt 16 prosent, hadde vært tre måneder eller mer. I dag er altså korttidsmobiliteten beskjeden sammenlignet med mobilitet på tre måneder eller mer, iallfall den korttidsmobiliteten som er organisert gjennom institusjonelle eller individuelle utvekslingsavtaler.26

Tabell 4.6 Omfang av mobilitet. Antall uteksaminerte 2019, antall og andel med utveksling henholdsvis over og under 3 mnd. Fordelt etter utdanningsnivå.

Uteksaminerte

Utveksling over 3 mnd.

Andel over 3 mnd.

Utveksling under 3 mnd.

Andel under 3 mnd.

2019 totalt

48 333

7 892

16,3 %

1 241

2,6 %

Lavere grads nivå

31 853

3 878

12,2 %

889

2,8 %

Høyere grads nivå

12 026

2 365

19,7 %

233

1,9 %

Integrert master/ profesjon

4 454

1 649

37,0 %

119

2,7 %

Tabellen viser hvor mange av de uteksaminerte som har vært på utveksling på ett eller annet tidspunkt i løpet av tiden som student. Det vil si at for uteksaminerte på mastergrad telles her også eventuell utveksling i løpet av bachelorstudiet.

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

Dikus kontakt med institusjoner tyder på at kortvarig mobilitet kan være mer utbredt enn den offisielle statistikken tilsier. Det kan skyldes at rapportering til DBH av opphold på under tre måneder ikke gir uttelling i finansieringssystemet, og at disse heller ikke teller med i mobilitetsstatistikken. Rapporteringen av slike opphold blir derfor mindre fullstendig enn rappporteringen av mobilitetsopphold på tre måneder eller mer.

4.5.3 Kriterier for telling og uttelling

Regjeringen mener at kortvarige utenlandsopphold kan være viktige bidrag til internasjonaliseringsarbeidet i sektoren, og at de kan inspirere til lengre utenlandsopphold senere. Flere av aktørene i sektoren som har gitt innspill, er opptatt av at mobilitet under tre måneder må synliggjøres mer i statistikken og stimuleres gjennom finansieringssystemet.

Mange av institusjonene opplever det som en viktig anerkjennelse av internasjonaliseringsarbeidet at korttidsmobilitet tas med i statistikken for eksempel i tilstandsrapporten for høyere utdanning og i Dikus og DBHs oversikter. For institusjonene kan arbeidet med å legge til rette for kortere opphold, ikke minst praksisopphold, være like krevende som arbeidet med semestermobilitet.

Lånekassen gir allerede støtte til studieopphold i utlandet når oppholdet varer i minst fire uker og er en godkjent del av en høyere utdanning som søkeren har begynt på i Norge eller i utlandet.27 Det er et argument for å bruke samme grense i finansieringssystemet, slik at studentene og institusjonen får ett felles minstetidskrav å forholde seg til, og ikke flere, slik det er i dag. Med tanke på at det bør være gjensidighet i utvekslingen, og at systemet skal være ukomplisert og enklest mulig å forstå, bør økonomisk uttelling ved korttidsmobilitet gis for både inn- og utreisende studenter – slik det er i dag ved utveksling på minst tre måneder.

Også kortere opphold enn det Lånekassen gir støtte til i dag, det vil si under fire uker, kan være verdifulle for studentene og for institusjonelt samarbeid. Det gjelder for eksempel mobilitet knyttet til feltkurs, ekskursjoner der faglig ansatte og studenter reiser ut sammen, eller lignende. Det å inkludere opphold under fire uker i statistikk og/eller i finansieringssystemet vil imidlertid kunne gi et for sterkt incentiv i retning av kort mobilitet, og dermed underminere ønsket om at institusjonene primært skal jobbe med å fremme mer langvarig mobilitet. Derfor er det viktig å unngå at kortere mobilitet prioriteres på bekostning av semestermobilitet.

4.5.3.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen forventer at institusjonene fortsatt jobber mest for å øke semestermobiliteten, det vil si utenlandsopphold av minst tre måneders varighet, men vil innføre uttelling for opphold på mellom én og tre måneder i finansieringssystemet så snart det lar seg gjennomføre.

4.6 Profesjonsutdanningene

4.6.1 Mobilitet i rammeplanstyrte utdanninger

Det er lav mobilitet i flere av de rammeplanstyrte utdanningene. De nasjonale kravene om å legge til rette for studentmobilitet er på plass både for høyere utdanning generelt og for de enkelte utdanningene gjennom de ulike rammeplanene. Likevel er det innenfor flere av profesjonsutdanningene at vi finner den laveste mobiliteten.

Fra utdanningene der det er fastsatt nasjonal rammeplan, har det kommet mange innspill som peker på at det er krevende å legge til rette for studentmobilitet, og særlig for mobilitet av minst tre måneders varighet. Det er fastsatt nasjonale rammeplaner for lærerutdanningene, ingeniørutdanningen og helse- og sosialfagutdanningene. I innspillene til meldingen vises det til at de rammeplanstyrte utdanningene er underlagt strenge nasjonale føringer både når det gjelder innholdet i utdanningen, og når det gjelder kandidatens læringsutbytte. Det hevdes at blant annet mengden obligatorisk undervisning, obligatoriske emner og obligatorisk praksis gjør det utfordrende å legge til rette for studentmobilitet. Strukturen på studieprogrammene oppleves som stram, og det hevdes at det er vanskelig å rydde plass for mobilitetsvinduer. Samtidig er det flere som påpeker at det er vanskelig å finne emner ved utenlandske institusjoner som gir en såpass god match at de kan erstatte de obligatoriske emnene i utdanningen hjemme. At det er få valgfrie emner i utdanningen, oppleves også som en hindring for studentmobilitet. For enkelte utdanninger, slik som vernepleierutdanningen og til dels også barnehagelærerutdanningen, finnes det ikke tilsvarende utdanning på høyere utdannings nivå i andre land. Dette kan gjøre det vanskelig å finne emner ved utenlandske institusjoner som kan innpasses i graden.

Tabell 4.7 Utveksling i utvalgte profesjonsutdanninger. Andel av uteksaminerte 2019 med utvekslingsopphold i løpet av studietiden.

Uteksaminerte

Andel med utveksling 3 mnd. eller mer

Andel med utveksling mindre enn 3 mnd.

Helsefaglige utdanninger (ikke master)1

6 212

11,3 %

3.7 %

Lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk

7 048

7,6 %

6,2 %

Ingeniørutdanninger (ikke master)

2 691

8,6 %

0,3 %

1 Kategorien Helsefaglige utdanninger (ikke master) er uteksaminerte på treårig bachelor og følgende studium: Audiografutdanning, Ergoterapeututdanning, Fysioterapeututdanning, Helsefag, Radiografutdanning, Sykepleierutdanning, Tannpleier, Vernepleierutdanning, Tannteknikerutdanning.

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

Kravet fra Kvalitetsreformen om at alle høyere utdanningsinstitusjoner skal tilby studenter som ønsker det et studieopphold i utlandet som del av deres norske gradsstudium, ble gjort gjeldende for alle studieprogrammer og alle fagområder. Ved revideringen av de nasjonale rammeplanene for profesjonsutdanningene ble det tatt inn formuleringer i rammeplanene om at det skal legges til rette for studentmobilitet / innføres mobilitetsvinduer i studieprogrammene.28 Det kan se ut som om institusjonene i for liten grad har lykkes med å legge til rette for studentutveksling i profesjonsutdanningene. For eksempel oppgir hver fjerde lærerstudent at de opplever at utveksling ikke passer inn i deres studieprogram.29 Selv om dette ikke nødvendigvis er riktig, er det problematisk at det har festet seg et slikt inntrykk hos lærerstudentene. Dette betyr at de i løpet av studiet må ha møtt holdninger hos de faglig ansatte om at utveksling ikke passer inn i lærerutdanningen. Dersom man skal lykkes med å skape en kulturendring også innenfor profesjonsutdanningene slik at mobilitet blir hovedregelen, må det skapes en positiv holdning til utveksling også i disse utdanningene, og studentene må møte denne holdningen uansett hvilket nivå ved institusjonen det er snakk om.

Selv om svært mange av innspillene viser til utfordringer med utveksling i de rammeplanstyrte utdanningene, må det spørres om fagmiljøene selv har utviklet en for streng praksis når de vurderer om og eventuelt hvordan obligatoriske emner i profesjonsutdanningene kan erstattes av emner og/eller praksis tatt i utlandet. Dette har også kommet frem i innspill fra flere institusjoner.

Det er institusjonene selv og det enkelte fagmiljøet som er ansvarlig for at studenten oppnår det fastsatte læringsutbyttet for studiet og oppfyller de obligatoriske kravene. Institusjonene har selv frihet til å innpasse emner tatt i utlandet i graden hjemme. Det er et viktig prinsipp også for de rammeplanstyrte utdanningene at emner som er tatt i utlandet, skal være faglig på nivå med utdanningen hjemme, men det kan ikke forventes at emner tatt i utlandet er identiske med emnene studenten ellers ville tatt hjemme. Tilleggskompetansen studentene tilegner seg i utlandet, må veies opp mot det at de ikke vil ha nøyaktig det samme læringsutbyttet som de ville fått dersom de tok hele utdanningen hjemme.

4.6.1.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen forventer at institusjonene strukturerer alle sine studieprogrammer med klart definerte mobilitetsvinduer, også profesjonsutdanningene.

  • Regjeringen forventer at institusjonene bruker den faglige friheten og det handlingsrommet de har, og viser stor fleksibilitet i godkjenning av emner tatt i utlandet også for de rammeplanstyrte utdanningene.

  • Regjeringen vil legge til rette for at det kan gjennomføres pilotprosjekter for å øke mobiliteten i de rammeplanstyrte utdanningene.

4.6.2 Obligatorisk praksis

Innenfor de rammeplanstyrte utdanningene kan det å legge til rette for at studentene kan ta den obligatoriske praksisen eller deler av denne i utlandet, være en mulighet for å stimulere flere studenter til å dra på utveksling. Den obligatoriske praksisen og kravene til denne er beskrevet i rammeplanene for de enkelte utdanningene. Den skal være veiledet og kvalitetssikret, og den er en fullt ut integrert del av utdanningen. Dette gjelder også for obligatorisk praksis tatt i utlandet. I og med at det stilles en rekke krav til både innhold i og struktur på praksisen, kan det være krevende å legge til rette for å ta praksisen i utlandet. Institusjonene viser i sine innspill til at det er ressurskrevende å ha det faglige ansvaret for praksisstudier utenfor Norge, særlig i det globale sør. Dette forutsetter godt planlagte praksisopplegg og klare avtaler med praksispartnere og veiledere. Videre forutsetter det at man tar hensyn til studentenes sikkerhet og er bevisst på deres interkulturelle kompetanse.

Boks 4.4 NOTED

NOTED – Norwegian Partnership Programme for International Teacher Education – ble etablert i 2017 som et ledd i oppfølgingen av strategien Lærerløftet – på lag med kunnskapsskolen og i forbindelse med innføringen av femårig grunnskolelærerutdanning.

Det overordnede målet med NOTED er å styrke kvaliteten i norsk lærerutdanning og bidra til en bedre skole. Programmet skal få flere studenter og ansatte til å dra på utveksling, inkludert praksisopphold. Utvekslingen skal skje innenfor rammen av strategiske partnerskap mellom institusjoner i Norge og andre land.

Det har vært tre utlysninger i NOTED, to i 2017 og én i 2019. Til sammen er 23 prosjekter innvilget. 12 av de 13 institusjonene som tilbyr grunnskolelærerutdanning, har fått tildelt prosjekter. Det er ingen særskilt prioriterte samarbeidsland, men de fleste prosjektene har partnere fra engelskspråklige land, og da først og fremst fra Storbritannia, New Zealand, Nord-Amerika og en del afrikanske land.

Selv om det er stor variasjon i hvordan institusjonene arbeider med internasjonalisering, viser NOTED-prosjektene at det i større grad enn tidligere legges til rette for mobilitet i studieprogrammene på både bachelor- og masternivået. Det legges vekt på kvalitet ved at mobiliteten knyttes til faglig samarbeid mellom fagmiljøer. Skolene trekkes oftere inn som aktive partnere for å sikre god praksismobilitet.

Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2020 viser en interessant og tydelig økning i antall utvekslingsstudenter innenfor lærerutdanninger. Det kan være flere årsaker til dette, men det er grunn til å tro at økningen også skyldes at NOTED-programmet har vært med på å sette internasjonalisering høyere på dagsordenen i grunnskolelærerutdanningene.

I mange av innspillene til meldingen vises det til at det er krevende å få til praksis i utlandet av tre måneders varighet. Ofte er praksisperiodene kortere enn dette, og det påpekes at kravet om at oppholdet må vare minst tre måneder for at det skal gi uttelling i mobilitetsstatistikken og i finansieringssystemet, er uhensiktsmessig også for praksisfeltet. Praksisperiodene slik de er definert i rammeplanene, er en integrert del av utdanningen og er regulert i rammeplanene. Institusjonene viser til at praksisopphold fra fire til åtte uker gir studentene stort faglig utbytte, og for utdanninger med mye obligatorisk undervisning kan disse kortere praksisoppholdene i utlandet være lettere å legge til rette for i studieprogrammet og å innpasse i graden hjemme. Også for mange av studentene vil det å reise ut på kortere praksisopphold være et lettere steg å ta.

Selv om det er utfordrende, er det flere institusjoner som med hell sender studenter på praksisopphold i utlandet, også i det globale sør. Disse institusjonene har utarbeidet gode ordninger og avtaler for at studentene skal kunne ta hele eller deler av den obligatoriske praksisen i utlandet, og norske institusjoner sender studenter til en rekke ulike land. Tilbakemeldinger fra studentene fra disse praksisoppholdene er til dels svært gode, og studentene forteller at dette er lærerike opplevelser. Pedagogstudentene, studentorganisasjonen for studentene innenfor lærerutdanningene, viser for eksempel til at lærerstudenter gir gode tilbakemeldinger på at de ved å ta praksis i utlandet får se hvordan deres profesjon utøves i andre land, og at de får muligheten til selv å prøve seg i andre rammer enn i Norge.30 Prinsippet om at all praksis skal være veiledet og kvalitetssikret ligger fast, også for praksisperioder tatt i utlandet, og kvaliteten på praksisperiodene er avgjørende for kvaliteten på utdanningen.

Boks 4.5 Emnet Kulturforståelse og komparativ pedagogikk – barnehagelærerutdanningen – Høgskulen på Vestlandet

Høgskulen på Vestlandet (HVL) tilbyr emnet Kulturforståelse og komparativ pedagogikk i det tredje studieåret i barnehagelærerutdanningen, et valgfritt emne på 30 studiepoeng hvor et studieopphold i Kina på en måned inngår. Hovedfokuset i emnet er kinesisk barnehagepraksis i en kulturhistorisk sammenheng, og målet med studiet er å bidra til forståelse av sammenhenger mellom barnehagepraksis, kultur og samfunn, samt å utvikle kulturforståelse og flerkulturell kompetanse.

Emnet er organisert i tre hovedbolker: 1) Introduksjon med faglig forberedelse til studieoppholdet, 2) et studieopphold i Kina i en måned for studenter og faglærere organisert i samarbeid med Beijing Institute of Education, og 3) etterarbeid og eksamen ved HVL. Barnehager fra Kina og Norge er involvert i samarbeidet gjennom et eget barnehagenettverk som sikrer praksisutveksling i lokale barnehager. Siden 2004 har nærmere 300 studenter reist på et slikt opphold.

Studieoppholdet består av undervisning i temaer som kinesisk barnehagehistorie og praksis, seminarer med kinesiske studenter, kulturopplevelser, samt workshop innen kinesisk språk, kalligrafi, kampsport, dans og drama. Studentene besøker en rekke barnehager og har barnehagepraksis over flere dager. Studieoppholdet inngår som en fullt ut integrert del av emnet og studentene får derfor en grundig faglig forberedelse til oppholdet. Studieoppholdet bearbeides i etterkant blant annet gjennom en teaterforestilling for barn og et skriftlig eksamensarbeid. Internasjonaliseringen foregår ikke bare i utenlandsoppholdet, men er en integrert del av hele emnet. Faglærerne deltar også i utvekslingsoppholdet, noe som bidrar til at de får god innsikt i studentenes læringsprosesser under oppholdet. Studieoppholdet har gitt faglærerne muligheter til å utvikle kontakter og samarbeid med forskere i Kina, noe som blant annet har resultert i kunnskapsutvikling og samskriving, samt utvikling av fellesemner på masternivå med digitaliserte undervisningsformer.

Samarbeidet med Kina har også ført til at kinesiske studenter kommer til HVL, og kinesiske studenter tar engelskspråklige emner på alle nivå ved HVL

4.6.2.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen mener at det er rom for å utnytte praksisperiodene innenfor de rammeplanstyrte utdanningene bedre som mobilitetsperioder enn det som gjøres i dag, og oppfordrer institusjonene til i enda større grad å legge til rette for at studentene kan ta obligatoriske praksisperioder i utlandet.

  • Regjeringen forventer at innføring av uttelling for mobilitetsopphold på mellom én og tre måneder i finansieringssystemet vil bidra til at flere studenter tar den obligatoriske praksisen i profesjonsutdanningene i utlandet, se 4.5.3.1.

Boks 4.6 Emnet Praksisstudier i utlandet – bachelor i sykepleie – NTNU

I bachelor i sykepleie ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU tilbys emnet Praksisstudier i utlandet (15 studiepoeng), et utvekslingsemne på til sammen 12 uker. Utvekslingen blir gjennomført i sjette semester av utdanningen. I forbindelse med praksis blir det også tilrettelagt for at studentene kan arbeide med bacheloroppgaven, hvis det er emner knyttet til praksis som også har relevans for oppgaven. Globaliseringen har ført til en ny multikulturell virkelighet også i helsevesenet. Dette må speiles i utdanningene ved at det utdannes kulturkompetente sykepleiere. Innholdet i emnet Praksisstudier i utlandet er knyttet til temaet internasjonalt folkehelsearbeid, hvor de globale helseutfordringene og det globale sykdomspanoramaet, samt helse og sykdom, ses i et kulturelt perspektiv. Utveksling gjennomføres i samarbeid med universiteter i lav- og middelinntektsland, for eksempel Nepal, Namibia, Nicaragua og Ghana. Dette er praksisarenaer som gir studentene kunnskap og kompetanse som er nyttig for å håndtere de felles globale helseutfordringene.

Det sendes ut om lag 35 studenter per år, og disse studentene må være motiverte og handlingskompetente. Studentene må søke om å delta, og når studentene blir valgt ut,blir det lagt vekt på både faglig og personlig kompetanse. Emnet har god søkning, og det kommer inn flere søknader enn antall plasser. Flere kvalifiserte studenter får derfor avslag.

Praksisforløpet er delt i tre faser:

Forberedelseskurs før utreise

Det gjennomføres et todagers forberedelseskurs før utreise. Undervisningen foregår både i fellesgruppe og i grupper for de respektive landene hvor studentene skal ha praksis. Målet med forberedelseskurset er å gi studentene kulturkunnskap og kulturforståelse slik at praksisen oppleves meningsfull og relevant i prosessen med å bygge en egen profesjonell kompetanse.

Oppfølging og veiledning i praksis

Veiledning i praksis er organisert i samarbeid med kontaktpersonen ved et partneruniversitetet. Ansvarlige lærere fra utdanningen veileder studentene ukentlig via videokonferanse, og hensikten er da å reflektere over møtene studentene har hatt i praksis, og å diskutere praktiske spørsmål om noen ønsker det. Studentene utformer en individuell læringslogg og det utarbeides emneplan for forventet læringsutbytte. Selvvurderingen inngår som ett av flere obligatoriske arbeidskrav.

Hjemkomstseminar

Etter at praksisen er ferdig, møtes alle studentene for et hjemkomstseminar (én dag). Her presenterer studentene erfaringer fra praksis og andre opplevelser. Hensikten med dette seminaret er tosidig: For det første skal de dele erfaringer fra praksis, og for det andre skal de få mulighet til å snakke ut om erfaringer de har opplevd som utfordrende personlig eller faglig.

4.7 Annen praksismobilitet

Praksismobilitet er både mindre utbredt og mindre innarbeidet en annen mobilitet, spesielt i fag uten tradisjon for praksis. I det europeiske utdanningssamarbeidet er det en tydelig tendens til at det arbeides for å gjøre høyere utdanning mer arbeidslivsnær.31 Jf. også den kommende stortingsmeldingen om arbeidsrelevans i høyere utdanning. Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning fremhever blant annet betydningen av praksis i utdanningen. Internasjonal praksismobilitet er definert som ulike tiltak eller ordninger der studenter har et arbeidsopphold på en arbeidsplass i utlandet.

Kompetansen studenter får gjennom internasjonale utvekslingsopphold generelt og gjennom internasjonal praksismobilitet spesielt, er særlig viktig når studenter utdannes for å møte et stadig mer globalt arbeidsmarked. Målet med praksisopphold er å koble utdanning og arbeidsliv. På denne måten kan studentene blant annet forberede seg konkret på å tre inn i arbeidsmarkedet, der krav om interkulturelle og internasjonale perspektiver stadig øker.

Boks 4.7 Emnet Arbeid med barn i et internasjonalt perspektiv – barnehagelærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH)

I barnehagelærerutdanningen ved DMMH tilbys fordypningen Arbeid med barn i et internasjonalt perspektiv. Emnet består av et tremåneders utvekslingsopphold med 25 dager praksis i en lokal barnehage. Studentene rekrutteres gjennom informasjonsmøter, klassebesøk og aktiv bruk av sosiale medier. Det arrangeres også møter der tidligere utreisende studenter deler sine erfaringer med potensielle nye utvekslingsstudenter. Alle som søker fordypningen intervjues før endelig utvelgelse.

Utenlandserfaring i studiet gir i seg selv ikke nødvendigvis kompetanse som kan overføres til andre situasjoner. For å sikre profesjonsrelevant interkulturell kompetanse, legges det derfor vekt på å underbygge studentenes læring både før, under og etter utvekslingsoppholdet. Studentene begynner semesteret ved DMMH med å forberede seg på å møte barnehagepraksiser i andre land, og i løpet av utvekslingsoppholdet har studentene praksisoppgaver og digitale møter med praksisveilederne ved DMMH for å sikre og maksimere læringen. Når studentene returnerer til DMMH, bearbeider de erfaringene fra utvekslingsoppholdet blant annet gjennom felles refleksjoner med medstudenter med erfaringer fra utenlandsopphold i andre land. Felles undervisning for utreisende og innreisende studenter bidrar også til gjensidig læring og kulturutveksling. DMMH samarbeider med en rekke institusjoner på fire kontinenter, og disse institusjonene gir tilgang til barnehager i sitt lokalmiljø. DMMHs langvarige, internasjonale forsknings- og utviklingsarbeid danner grunnlaget for samarbeidet, og et tett samarbeid mellom internasjonale partnere, faglærere og internasjonalt kontor er nøkkelen til å lykkes med utvekslingen.

DMMH har også et engelskspråklig tilbud til internasjonale studenter, og dette inkluderer praksis i barnehager i Trondheimsregionen. På grunn av positive erfaringer med internasjonale studenter, stiller praksisbarnehagene med praksislærere for utenlandske studenter hvert semester. At DMMH kan tilby barnehagepraksis til internasjonale studenter, gjør det enklere å fremforhandle praksisplasser for egne studenter hos de utenlandske partnerinstitusjonene.

Samtidig er det viktig å erkjenne at praksismobilitet er krevende. Blant annet er det en utfordring at norske institusjoner ikke alltid kjenner til gode fremgangsmåter for å finne samarbeidspartnere/bedrifter i utlandet. Videre kan det være vanskelig å kvalitetssikre oppholdet, særlig i land der utdanning og samfunns- og arbeidsliv er organisert annerledes enn i Norge. I tillegg kommer ulike praktiske utfordringer som visum, oppholdstillatelse og forsikringer, som ofte er mer kompliserte ved praksisopphold enn ved tradisjonell studentutveksling. Siden praksisstudenter ofte ikke får nytte av den samme infrastrukturen som vanlige utvekslingsstudenter, som studentbolig, studenttransport og så videre, kan det være dyrt å være i praksis i et annet land.

I flere av innspillene til meldingen påpekes det at kravet om minimumslengde på tre måneder for uttelling i mobilitetsstatistikken og i finansieringssystemet ikke er hensiktsmessig, og at grensen bør settes lavere enn tre måneder. Det vises til at praksisopphold fra fire til åtte uker gir studentene stort faglig utbytte, og at det vil være lettere for studenter å reise ut igjen hvis de først har reist ut i en kortere periode.

Selv om internasjonal praksismobilitet er forholdsvis lite benyttet, og til tross for at slik praksis er ressurskrevende, har tallene for praksismobilitet gått opp de senere årene. Som et eksempel kan Høgskulen i Volda nevnes, hvor et forholdsvis høyt antall studenter velger å ta praksis i utlandet. Høsten 2019 hadde 34 prosent av bachelorstudentene i sosialfag praksis i utlandet. Høyskolen har samarbeidsavtaler med flere land som India, Tanzania, Kenya, Hellas og Irland. Studentene i utlandet får faglig oppfølging fra høyskolen underveis i praksisstudiet på samme måte som studenter med praksisplass i Norge, for eksempel ved at kontaktlærer besøker studentene på praksisplassen i løpet av praksisperioden. Praksismobilitet i sosialt arbeid i utlandet er med på å gi studentene verdifull innsikt i hvordan faget blir praktisert i andre land og i andre samfunn.

Det å bruke nettverk ved partnerinstitusjoner er en av de vanligste fremgangsmåtene blant norske universiteter og høyskoler for å inngå avtaler om praksisplasser i utlandet. Samarbeidsavtaler mellom institusjonene åpner ofte dørene til både utdanning og det lokale arbeids- og næringslivet. I sine innspill til stortingsmeldingen skriver flere universiteter og høyskoler at de bruker sine partnernettverk og samarbeidsavtaler når de skal finne praksisplasser til sine studenter i utlandet. Andre oppgir at de bruker internasjonale alumninettverk for å finne praksisplasser i utlandet, og at de jobber systematisk med å motivere studenter til å reise ut gjennom fadderordninger, bedriftskontakter eller gjennom erfaringsdeling fra studenter som allerede har hatt praksis i utlandet.

Tabell 4.8 Totalt antall uteksaminerte og antall uteksaminerte studenter som har vært på utveksling over 3 måneder, utveksling under 3 måneder eller på praksisopphold i løpet av studiene. Fordelt på utdanningsnivå 2016-2019

Utdanningstype

Totalt uteksaminerte

Uteksaminerte med utveksling over 3 måneder

Uteksaminerte med praksis

2016

44 600

6 911

489

Lavere grads nivå

28 815

3 520

456

Høyere grads nivå

11 578

2 014

30

Integrert mastergrad / profesjon

4 207

1 377

3

2017

46 404

7 225

556

Lavere grads nivå

30 715

3 731

502

Høyere grads nivå

11 357

2 029

54

Integrert mastergrad / profesjon

4 332

1 465

0

2018

47 336

7 706

569

Lavere grads nivå

31 428

4 046

484

Høyere grads nivå

11 668

2 164

76

Integrert mastergrad / profesjon

4 240

1 496

9

2019

48 333

7 892

751

Lavere grads nivå

31 853

3 878

632

Høyere grads nivå

12 026

2 365

93

Integrert mastergrad / profesjon

4 454

1 649

26

Totalt

186 673

29 734

2 365

Kilde: Norsk senter for forskningsdata.

I Europa er Tyskland og Frankrike prioriterte samarbeidsland både innenfor høyere utdanning og forsking og for næringslivet. Her vil norske studenter ha bedre forutsetninger for et vellykket praksisopphold siden de kulturelle forskjellene er relativt små. I andre prioriterte samarbeidsland utenfor Europa varierer forutsetningene for samarbeid om praksisopphold sterkt. Språklige og kulturelle forhold, manglende tradisjon for praksisopphold slik det tenkes fra norsk side, og ulike syn på studentenes rolle, er blant faktorene som tilsier at arbeidet med å etablere og kvalitetssikre praksisopphold for eksempel i mange av Panorama-landene vil være mer arbeidskrevende.

4.7.1 Hva er omfanget av internasjonal praksismobilitet?

Som nevnt over er praksismobilitet et relativ lite benyttet virkemiddel innenfor høyere utdanning. Tabell 4.8 omfatter tre ulike utdanningsløp: lavere grad (bachelor), høyere grad (master) og integrert mastergrad (inkludert profesjonsutdanninger på høyere grads nivå), og gir en samlet oversikt over utviklingstendenser både når det gjelder omfang av praksismobilitet i perioden 2016–2019, og omfanget av utveksling over tre måneder.

Tabellen viser at praksismobilitet er økende, men lite utbredt i perioden 2016–2019. Praksismobilitet er mer utbredt på lavere grads nivå enn på høyere grads nivå, og praksismobilitet i integrerte studieprogrammer er også mindre utbredt enn på lavere grads nivå. Praksismobilitet er også et svært mye mindre utnyttet virkemiddel enn ordinær utveksling. Dette kommer tydelig frem i tabell 4.8.

Tabell 4.9 Praksismobilitet fra nordiske land gjennom Erasmus+, utlysningen 2017

Antall

Danmark

1 464

Finland

1 322

Sverige

959

Norge

320

Island

124

Kilde: Erasmus+ 2018 Annual Report Statistical Annex, Annex 15

De senere årene har det blitt flere norske studenter som tar et praksisopphold i utlandet. Men dersom man sammenligner med de andre nordiske landene, har disse betydelig høyere praksismobilitet enn Norge, jfr. tabell 4.9. Danmark og Finland ligger langt over Norge, mens tallene for Sverige ikke er vesentlig mye høyere. Det er et stort potensial for vekst i internasjonal praksismobilitet fra Norge.

4.7.2 Hvilke virkemidler finnes?

Norske utdanningsinstitusjoner kan benytte EU-samarbeidet for å tilby internasjonal praksismobilitet. I nåværende Erasmus+-programperiode kan gradsstudenter (bachelor, master og ph.d.) reise på praksisopphold med varighet på mellom to og tolv måneder. Erasmus+ åpner for praksismobilitet både intereuropeisk og globalt32. Premisset er at den internasjonale praksismobiliteten må være basert på institusjonelle samarbeidsavtaler og bidra til kvalitetssikret læringsutbytte for studentene. Det skal skrives en læringsavtale som signeres av både hjemmeinstitusjonen, mottakerorganisasjonen og studenten.33Avtalen skal blant annet beskrive studentens oppgaver, forventet læringsutbytte, oppfølging og evalueringsplan. For studenter som drar på praksis i Europa, er det også mulig å gjennomføre praksisopphold etter at graden er fullført.

En del norske institusjoner velger å benytte seg av andre rammeavtaler enn Erasmus+. Flere av institusjonene med høye tall for praksismobilitet bruker nasjonale virkemidler, i første rekke programmet InternAbroad, som er et pilotprosjekt, se nærmere omtale i boks 4.7.

Det er opp til hjemmeinstitusjonen å avgjøre om praksisoppholdet skal gi studiepoeng eller ikke, og hvordan studenten kan få praksisoppholdet godkjent og innpasset i studieprogrammet. En formalisert læringsavtale i Erasmus+ utløser finansiering gjennom programmet og praksisopphold gir bedre økonomiske betingelser enn studieopphold.34 Alle høyere utdanningsinstitusjoner med Erasmus+ Charter for Higer Education (ECHE) 35 har mulighet til å søke finansiering.

En nylig gjennomført analyse, Erasmus+ i norsk høyere utdanning2019, viser at studentmobiliteten stiger, men peker også på at det er uutnyttede muligheter, særlig når det gjelder internasjonal praksismobilitet.36 Av 2 684 utreisende studenter under Erasmus+-programmet i 2017, reiste kun 320 på praksisopphold. Det er stor variasjon i bruken av denne ordningen blant norske institusjoner. I 2017 sto for eksempel seks institusjoner for 70 prosent av all praksismobilitet37, mens seks andre38 ikke benyttet denne ordningen i det hele tatt. Tallmaterialet viser at de mest populære destinasjonslandene i Europa blant norske studenter for praksismobilitet er Tyskland, Storbritannia og Spania. Siden praksismobilitet innenfor tiltaket «global mobilitet»39 ble innført først i 2018, gjelder det meste av det tilgjengelige tallmaterialet land i Europa.

Figur 4.1 Praksismobilitet i Europa 2014–2017

Figur 4.1 Praksismobilitet i Europa 2014–2017

Kilde: Erasmus+, Sluttrapporter – Mobilitet for studenter og ansatte til partnerland.

Alle studenter som reiser ut innenfor rammene av Erasmus+-programmet, må besvare et spørreskjema når de er kommet tilbake, for å vurdere kvaliteten på oppholdet. På den måten uttaler de seg om relevansen av oppholdet, hvor tilfreds de var med oppholdet, og de vurderer læringsutbyttet og andre aspekter. Alle institusjonene får tilgang til «sine» resultater. Disse tilbakemeldingene fra studentene kan gi en viktig pekepinn om kvalitet og relevans ved praksisoppholdene.

4.7.2.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen vil at institusjonene legger bedre til rette for internasjonale praksisopphold gjennom aktiv bruk av ordninger som Erasmus+, (ved deltakelse i programmet i perioden 2021–2027) og InternAbroad.

  • Regjeringen forventer at innføring av uttelling for mobilitetsopphold på mellom én og tre måneder i finansieringssystemet vil bidra til at flere studenter tar praksisopphold i utlandet.

4.8 Informasjon

Å gi bedre informasjon til studenter og kommende studenter er et viktig element i arbeidet med å øke utvekslingen i norsk høyere utdanning. I innspillene til arbeidet med stortingsmeldingen har særlig studentene gitt tydelig uttrykk for at informasjonsarbeidet må forbedres. Informasjonen oppfattes som uklar, vanskelig tilgjengelig, fragmentert og til dels også mangelfull. Dette er også i tråd med annen kunnskap om forhold som hemmer studentutveksling.40

I dag er ansvaret for å informere delt, ved at det meste av informasjonsarbeidet ligger til og foregår ved institusjonene, mens Diku gjennom nettsiden Utdanning i verden gir offentlig, kvalitetssikret informasjon om ulike studieland og har lenker til utvekslingssidene til norske institusjoner. Diku drifter også Study in Norway, som er en nettside for innkommende studenter. Diku skal gjennom sitt arbeid inspirere, motivere og gi råd til studenter, og de vurderer for eksempel om det kan være hensiktsmessig med særskilte kampanjer for å rekruttere studenter til prioriterte satsingsland. I tillegg finnes Utdanning.no, som driftes av Kompetanse Norge, som er den nasjonale nettportalen med oversikt over det norske utdanningstilbudet, og med informasjon om utdanning og yrker.

Det er avgjørende at kommende studenter så tidlig som mulig får informasjon om internasjonale utdanningsmuligheter. Det vil være med og forberede dem på og vise dem mulighetene for utveksling allerede før de møter til første studiedag. Mange studenter bruker Utdanning.no på veien inn i høyere utdanning. Dersom internasjonale studiemuligheter gjøres mer synlig på Utdanning.no, kan det gjøre at kommende norske studenter får mer kunnskap om og større bevissthet om utveksling allerede før de begynner på et universitet eller en høyskole.

Boks 4.8 Praksismobilitet gjennom InternAbroad-ordningen

InternAbroad er et pilotprogram og de første 16 InternAbroad-prosjektene startet opp våren 2018.

Porteføljen av prosjekter har utviklet seg fra i hovedsak å omfatte økonomi og ledelsesfag til nå å dekke et bredere spekter av fagområder.

Ordningen ble dimensjonert for 130 studenter i prosjektperioden 2018–2020. Av disse var om lag 40 prosent studenter på bachelornivå og om lag 60 prosent på masternivå. Praksisoppholdet må gjennomføres i ett av BRICS-landene1, USA, Canada eller Japan.

Det stilles krav om at praksisordningen gir minimum 7,5 studiepoeng. Videre stilles det krav om at den er av minst to måneders varighet om studenten kun har praksis i utlandet, og av minst fire ukers varighet om praksisen kombineres med at studenten tar fag ved en partnerinstitusjon i utlandet. Om kombinasjonsmodellen velges, stilles det i tillegg krav om at totaloppholdet må være av minst tre måneders varighet. For begge variantene kreves det at ordningen skal være komponert på en måte som ikke forsinker studentene i studieløpet.

Via InternAbroad kan norske utdanningsinstitusjoner få midler til å utarbeide ordninger for studiepoenggivende internasjonal praksis som integreres i studieplanen ved hjemmeinstitusjonen.

Arbeidsplassene kan være både i norske firma med kontor i utlandet og i utenlandske arbeidsplasser som har interesse av å lære om Norge. Mange av prosjektene har i løpet av 2018 utvidet bedriftsbasen, slik at de har fått mulighet til å sende flere studenter ut på sikt. Tett oppfølging og komplementerende aktiviteter for å bygge nettverk er blant faktorene som skal til for å lykkes med InternAbroad i land som har en annen sosiokulturell kontekst enn Norge.

De ni nye InternAbroad-prosjektene som startet opp i 2019, har i løpet av det første året jobbet med å utvikle og få godkjent nye fagplaner eller med å revidere eksisterende ordninger. Prosjektene har også brukt tid på å inngå kontrakter med bedriftene og oversette disse til lokalspråk, og på å lage veiledere for studenter med tanke på sikkerhet, forsikring, visum etc.

Erfaringer fra InternAbroad viser at de store forskjellene mellom landene gjør at både målet med og organiseringen av samarbeidet kan variere fra land til land. Det er derfor viktig å identifisere og ta hensyn til både muligheter og utfordringer i de forskjellige landene. Erfaringer med InternAbroad viser også at studentene får verdifulle læringsmuligheter som bør bygges videre på og studentene som har vært ute, rapporterer om godt utbytte av praksisen.

1 Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.

4.8.1 Vurderinger og tiltak

  • Nettstedet Utdanning.no bør i større grad synliggjøre mulighetene norske studenter har for å studere i utlandet både som gradsstudenter og som utvekslingsstudenter. Arbeidet med å legge til rette for helhetlig kommunikasjon overfor norske studenter, må gjennomføres i samarbeid med andre relevante aktører som Diku og Lånekassen.

4.9 Digitale løsninger for administrasjon av studentmobilitet

En kulturendring der internasjonal studentmobilitet er en integrert del av alle studier krever gode systemer, spesielt digitale systemer. Dette gjelder særlig med tanke på å håndtere søknader om og godkjenning av mobilitetsopphold, men også med tanke på informasjon generelt. Studenten skal settes i sentrum, og regjeringen har som mål at det på sikt skal etableres en felles digital inngangsport som håndterer alle sider av internasjonal studentmobilitet, før, under og etter oppholdet i utlandet. Dette støttes og fremheves av alle institusjonene som har kommet med innspill til stortingsmeldingen. I innspillene argumenteres det for at prosessen rundt studentmobilitet bør bli enklere og mindre byråkratisk, slik at det administrative arbeidet rundt studentmobiliteten kan bli mer effektivt. Et viktig poeng som fremheves, er å digitalisere forskjellige sider av prosessen, særlig søknads- og godkjenningsrutinene. Universitetet i Bergen uttrykker den fremtidige ambisjonene treffende:

Boks 4.9 Universitetet i Stavanger- Interaktivt kart med informasjon om utvekslingsmuligheter

Universitetet i Stavanger (UiS) har lagt ned mye arbeid i forbedring og kvalitetssikring av informasjon om utveksling på sine responsive nettsider. Dette er del av arbeidet med å følge opp UiS sin utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet.

En av nyvinningene er en kartløsning for informasjon om utveksling som ble lansert i november 2019. I den nye kartløsningen kan studentene søke opp sitt studieprogram i et interaktivt kart, og få en visuell oversikt over hvor i verden de kan reise på utveksling. Videre kan studentene bruke kartet til å få mer informasjon om hver enkelt av de anbefalte institusjonene i utlandet, eller til å få mer spesifikk informasjon om muligheter og ordninger for utveksling i det aktuelle studieprogrammet. All informasjon i det interaktive kartet om anbefalte utenlandske institusjoner og om utvekslingsordninger i studieprogrammet, er hentet fra Felles Studentsystem (FS).

Figur 4.2 
Eksempler fra kartløsningen til Universitetet i Stavanger

Figur 4.2 Eksempler fra kartløsningen til Universitetet i Stavanger

Denne løsningen har to klare fordeler:

  1. Informasjonen om utvekslingsmuligheter blir lettere tilgjengelig ved å gi studentene muligheten til søke opp sitt studieprogram på en enkel måte, og å visualisere mulighetene for utveksling.

  2. Plasseringen av all informasjon i én database gjør kvalitetssikringen av informasjonen enklere og bedre. Ved UiS brukes FS som verktøy for å lagre og publisere all øvrig studieinformasjon, og det er knyttet direkte opp til den årlige emne- og planrevisjonen. Ved å bruke FS til all informasjon om utveksling, vil man i tillegg øke forankringen og eierskapet til informasjonen og utvekslingsordningene i studieprogrammene.

Lett tilgjengelig og kvalitetssikret informasjon på nett om muligheter for utveksling vil forhåpentligvis gi resulter i form av økt studentmobilitet på sikt.

Figur 4.3  
Eksempler fra kartløsningen til Universitetet i Stavanger

Figur 4.3 Eksempler fra kartløsningen til Universitetet i Stavanger

https://student.uis.no/utveksling/hvor-og-naar-kan-jeg-reise/

«Vi ønsker oss en prosess der alle steg en student må ta i forkant av et utvekslingsopphold er samlet i en og samme digitale løsning. Alt fra valg av utvekslingsavtale, automatisk forhåndsgodkjenning av oppholdet, og ikke minst søknad til Lånekassen. Når studenten velger en studieplass, bør det automatisk gå en søknad til Lånekassen.»41

Regjeringen er opptatt av å forbedre brukeres møte med det offentlige, og et mål som uttrykkes i Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet, er at offentlige tjenester skal fremstå som sammenhengende og helhetlige for brukerne. Dette gjelder også for kunnskapssektoren. Kunnskapsdepartementet satte derfor ned en faggruppe for tjenestekjeder i Kunnskapssektoren våren 2019 hvor departementets ni underliggende virksomheter deltar.42

Faggruppen ble initiert av Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit) og har deltakelse fra Diku, NOKUT, universiteter og høyskoler, Utdanningsdirektoratet og partnere i prosjektet Erasmus Without Papers, og den har nå utviklet en problembeskrivelse og anbefalte tiltak. Prosjektet er i startfasen, men har som mål at det administrative ved studentmobilitet skal digitaliseres, slik som

  • søknaden

  • informasjon til studentene

  • avtaleporteføljen ved utenlandske institusjoner

  • læringsavtalen

  • læringsutbyttebeskrivelser

  • dokumenter i forbindelse med forhåndsgodkjenning av emner

Digitaliseringen skal også legge til rette for at vedtak kan sendes direkte til Lånekassen, og at eksamensresultater og så videre kan oversendes raskere. Formålet med digitaliseringsprosessen er ikke bare å forenkle og effektivisere, men også å frigjøre tid til faglig veiledning av studentene.

4.9.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen vil arbeide for å forenkle studentenes og institusjonenes søknads- og godkjenningsprosess knyttet til studentmobilitet.

4.10 Ansvaret for norske studenter i utlandet ved uforutsette hendelser

Dersom ambisjonene om økt studentmobilitet nås, vil det føre til at flere norske studenter oppholder seg ved utdanningsinstitusjoner i utlandet, også ved institusjoner i land som har et annet risikobilde enn Norge. Økt studentmobilitet medfører derfor økt risiko for at norske studenter kan bli rammet av uforutsette hendelser. Eksempler på slike hendelser er naturkatastrofer, ulykker, pandemier, terror, kriminalitet, nasjonal uro, voldelige demonstrasjoner, krigslignende tilstander eller krig. Det er utenrikstjenesten som har ansvaret for å bistå norske borgere i utlandet ved uforutsette hendelser. Kunnskapsdepartementets ansvar er å bistå Utenriksdepartementet med informasjon om norske studenter i utlandet og å koordinere informasjon til statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner som har utvekslingsstudenter i utlandet. Den enkelte studenten må selv vurdere om det er fornuftig å velge et studium i utlandet med tanke på risikoen for uforutsette hendelser. I tillegg har norske høyere utdanningsinstitusjoner et ansvar for å vurdere risikoen for uforutsette hendelser ved utvekslingsprogrammer i utlandet.

Institusjonene har et klart ansvar for å informere og veilede studentene om både muligheter og begrensninger i forkant av reisene. I tillegg bør institusjonene tydeliggjøre hva studentene selv har ansvar for. Institusjonene har i utgangspunktet ikke et økonomisk ansvar for studenter som er på utveksling til andre land, men ved for eksempel avbrutt utenlandsopphold, har institusjonene likevel et ansvar for å sikre studentenes studiefremdrift.

Studenter som mottar støtte fra Lånekassen til studier i utlandet, er automatisk medlem i folketrygden under utenlandsoppholdet. Det vil imidlertid variere i hvilken grad den enkelte studenten har krav på yrkesskadeerstatning eller erstatning etter alminnelig erstatningsrettslige regler. Norske studenter i utlandet bør derfor tegne en egen forsikring for dette, samt sette seg inn i vilkårene for forsikringen.

4.10.1 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler vurderer og tar høyde for sikkerhetsrisikoen ved å sende norske studenter til utlandet i hvert enkelt tilfelle.

  • Institusjonene har et klart ansvar for å informere og veilede studentene om både muligheter og begrensninger i forkant av reisene, samt tydeliggjøre hva studentene selv har ansvar for.

4.11 Et internasjonalt studieprogram

Studier i utlandet må ses i sammenheng med annen aktivitet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling ved institusjonene. Det gjelder ikke minst dersom man ønsker å skape en kulturendring der mobilitet og internasjonale perspektiver blir en integrert del av alle utdanninger. Selv om omfanget av studentmobilitet øker betydelig fremover, vil fortsatt en stor andel av norske studenter ikke ha en slik internasjonal erfaring i studieløpet sitt. Det er derfor viktig at studieprogrammet som helhet har en internasjonal profil.

Boks 4.10 Nordic and International Perspectives on Teaching and Learning – Nord universitet

Nordic and International Perspectives on Teaching and Learning er et engelskspråklig 30- studiepoengs emne som tilbys som valgemne for studenter ved Nord universitets grunnskolelærerutdanning og barnehagelærerutdanning på studiested Levanger. Det samme emnet tilbys også utenlandske studenter som går på lignende utdanningsprogram på sin hjemmeinstitusjon, og de innkommende studentene kommer hovedsakelig fra partnerinstitusjoner i Erasmus+ og North2North.

Studentene søker i dette emnet å utvide sine perspektiver på undervisning og læring i barnehage og skole, og naturen som læringsarena er et gjennomgripende tema i emnet. Studentene utvikler og utfordrer egne holdninger og verdier knyttet til både natur, kultur og utdanningens hensikt. Kunnskap om menneskers forhold til natur og kultur, skaper forståelse hos studentene for viktigheten av utdanning for en bærekraftig utvikling.

Midtveis i semesteret gjennomfører de norske studentene på emnet et fire ukers praksisopphold i utlandet hvor de blir kjent med en annen kultur, et annet utdanningssystem og et annet pedagogisk verdigrunnlag. Samtidig er de innkommende utvekslingsstudentene ute i norske skoler og barnehager. Gjennom semesteret skapes også møtepunkter med andre studenter i barnehagelærer- og/eller grunnskolelærerutdanningen, bl.a. i forbindelse med refleksjonsseminarer i etterkant av gjennomført praksis. Kurset gir lokale studenter, som av ulike årsaker ikke kan eller ikke ønsker å reise på semesterutveksling, mulighet til å ta aktiv del i et internasjonalt læringsmiljø ved institusjonen. Innkommende utvekslingsstudenter kom høsten 2019 fra Tyskland, Spania, Tsjekkia, Belgia, Sveits, Russland, Turkmenistan, Luxemburg og Nederland.

Det finnes ingen samlet kunnskap om hvordan og i hvilken grad studieprogrammene ved norske universiteter og høyskoler preges av en internasjonal dimensjon. Sammen med Forskningsrådet presenterte NOKUT i 2018 en kombinert fagevaluering av forskning og utdanning på utvalgte fagområder ved ulike institusjoner.43 Studieprogrammenes internasjonalisering var blant aspektene som ble vurdert. Vurderingen viste at det er store forskjeller mellom de ulike utdanningstilbudene, samtidig som det ble pekt på noen gjennomgående utfordringer. Det er en forutsetning for internasjonalisering av studiene at fagmiljøet i utgangspunktet har en internasjonal orientering og kontaktflate. Dette er imidlertid ikke alltid nok. Den kombinerte fagevalueringen viser at selv et sterkt internasjonalt orientert fag- og forskermiljø ikke alltid gjenspeiles i en tilsvarende internasjonal profil i utdanningene.

På et overordnet nivå viser vurderingen at ulike fagmiljøer og institusjoner har ulik oppfatning av hva internasjonalisering er, og at enkelte setter likhetstegn mellom internasjonalisering og utveksling. Mer spesifikt fremhever rapportene at mange av studietilbudene bør utvikle en mer internasjonal profil ved å trekke inn et mer internasjonalt pensum og gjøre større bruk av eksempler og kontekst fra andre land enn Norge. Samtidig peker rapportene på at noen allerede gjør dette målrettet og i høy grad.

Evalueringen er også opptatt av bruken av internasjonale lærerkrefter i undervisningen, og fremhever at dette utgjør et viktig og underbrukt potensial for internasjonalisering. Dette kan være institusjonenes egne lærerkrefter, personer med bi-stillinger eller internasjonale samarbeidspartnere som kan tilføre internasjonale perspektiv.

En fersk studie fra Finland viser at ideen om internasjonalisering hjemme bare i liten grad er kjent og forstått blant de faglig ansatte i den finske universitets- og høyskolesektoren.44 NOKUTs og Forskningsrådets evaluering tilsier at bildet er mer sammensatt, og preget av variasjon. På samme måte som med mobilitet og utveksling må også denne typen internasjonaliseringstiltak tilpasses de ulike utdanningenes egenart. Det er likevel viktig at alle studieprogrammer vurderer hvordan en internasjonal dimensjon kan styrke utdanningen, og hva som må gjøres for å få dette til.

Norske universiteter og høyskoler på fastlandet bør i større grad benytte seg av det unike studie- og forskningsmiljøet innen polar- og naturvitenskap som finnes på Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), også for studentmobilitet.

4.11.1 Digitalt samarbeid og utveksling uten fysisk mobilitet

Den teknologiske utviklingen mot mer digitalisering og kommunikasjon via internett åpner nye og forsterker gamle muligheter for å samarbeide internasjonalt uten å treffe hverandre fysisk.

Fordelen med å bruke teknologi for å tilføre en internasjonal dimensjon til norsk utdanning er at alle studenter kan delta, uavhengig av det som eventuelt kan hindre dem fra å reise fysisk – som familie, helsetilstand eller økonomiske/jobbrelaterte forhold. Teknologien gir derfor gode alternative muligheter for internasjonalisering hjemme.

En ulempe er at man mister noen av de positive effektene som fysisk mobilitet kan ha, eksempelvis knyttet til generelle ferdigheter, personlig utvikling og dannelse. Digital teknologi og virtuelt samarbeid bør derfor ikke komme i stedet for tradisjonell fysisk mobilitet, men heller være et supplement og noe som kan motivere til fysisk mobilitet. Selv om virtuelt samarbeid og mobilitet skal være et supplement til fysisk mobilitet, har Covid-19-pandemien ført til kraftig vekst i bruken av digitale løsninger i høyere utdanning, og ytterligere aktualisert bruken av virtuelle verktøy også i forbindelse med internasjonalisering og utveksling.

Enkelte fagmiljøer hevder at mengden obligatorisk undervisning og obligatoriske emner slik disse for eksempel kommer frem i nasjonale rammeplaner, gjør utveksling vanskelig. Virtuelt samarbeid sammen med bruk av korttidsmobilitet, kan være et supplement og et alternativ til mobilitet over tre måneder der dette er utfordrende å legge til rette for.

Et annet aspekt ved virtuell samarbeid og digitalt samarbeid som trekkes frem av en del institusjoner i innspillene til meldingen, er hvordan økt fysisk mobilitet kan kombineres med det grønne skiftet. Digitalt samarbeid kan i et bærekraftsperspektiv være et miljøvennlig alternativ til lange flyreiser.

OsloMet har et nært samarbeid med Amsterdam University of Applied Sciences og The Hague University of Applied Sciences om det som omtales som COIL. COIL står for en form for virtuelt internasjonalt samarbeid og utveksling, se nærmere omtale i boks 4.11. Her legges det vekt på læringselementet for studentene og det å nå ut til studenter som av ulike grunner ikke er mobile. Selv om regjeringen mener at virtuelt samarbeid ikke skal komme i stedet for tradisjonell fysisk mobilitet, har virituelt samarbeid en verdi.

Boks 4.11 COIL

Collaborative: peer to peer experiential learning with a focus on working together (team skills).

Online: learning how to work in a remote team and manage virtual tools in a professional manner.

International: cross cultural learning by bringing the world into your classroom, offering non mobile students an international experience.

Learning: enhancing existing curriculum with virtual collaboration and learning from peers around the word.

Kilde: Eva Haug, Amsterdam University of Applied Sciences.

Internasjonalt er det ikke enighet om man skal kalle dette for virtuelt samarbeid og utveksling, for virtuell mobilitet, virtuell utveksling (Virtual Exchange) eller for eksempel global nettverkslæring. European Association of Distance Teaching Universities (EADTU) viser til at i utlysningen til arbeidsprogrammet for Erasmus+ for 2019 definerte Europakommisjonen virtuell mobilitet slik: «a set of activities supported by Information and Communication Technologies, including e-learning, that realise or facilitate international, collaborative experiences in a context of teaching, training or learning».45 I skrivende stund er det ikke klart hvilken definisjon Europakommisjonen vil legge til grunn i neste programfase av Erasmus+.

Det er imidlertid enighet om at det ikke er teknologien i seg selv som er det viktigste, men hva teknologien muliggjør når det gjelder læring på tvers av land, og når det gjelder utvikling av interkulturell kompetanse.

Europakommisjonens nye initiativ Europeiske universiteter (se punkt 4.3.5) vektlegger også virtuelt samarbeid som et viktig virkemiddel.

4.11.2 Vurderinger og tiltak

  • Regjeringen forventer at institusjonene innarbeider en internasjonal profil tilpasset det enkelte studiet i alle studieprogrammene, og at det legges til rette for internasjonalisering også for studenter som ikke reiser på utvekslingsopphold. Regjeringen forventer at institusjonene vurderer hvordan de kan innpasse virtuelt samarbeid i sine studieprogrammer.

Fotnoter

1.

SSB (2018).

2.

NOKUT (2018b).

3.

St.meld. nr. 14 (2008–2009) Internasjonalisering av utdanning.

4.

Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Denne loven inneholder også personvernforordningen.

5.

Europakommisjonen har mandat til å ta en beslutning om at en tredjestat eller internasjonal organisasjon har et tilstrekkelig vernenivå (jf. personvernforordningen artikkel 45). Det vil si at staten har regler som ivaretar den registrertes rettigheter på en tilsvarende måte som land innenfor EØS.

6.

Land som er vurdert å ha tilstrekkelig vernenivå er Sveits, Andorra, Færøyene, Guernsey, Jersey, Isle of Man, Argentina, Canada, Israel, New Zealand, Japan og Uruguay.

7.

Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

8.

CIMO, SIU & UHR (2013).

9.

Forskrift 1. februar 2010 nr. 96 om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning, Kapittel 4. Forskrift 7. februar 2017 nr. 137 om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning, § 2-5.

10.

Europakommisjonen/EACEA/Eurydice (2018), kapittel 7, figur 7.3.

11.

Europakommisjonen/EACEA/Eurydice (2018), kapittel 7, figur 7.4 og 7.5.

12.

https://www.uio.no/english/studies/programmes/hem-master/

13.

https://ec.europa.eu/info/funding-tenders/opportunities/portal/screen/opportunities/topic-details/epp-eur-univ-2020

14.

SSB (2018).

15.

NOKUT (2017a).

16.

Innspill fra Universitetet i Bergen. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/invitasjon-til-a-komme-med-innspill-til-stortingsmeldingen-om-internasjonal-studentmobilitet/id2611424/

17.

NOKUT (2019a).

18.

SSB (2018).

19.

Se kapittel 2.1.1

20.

Kunnskapsdepartementet (2019b). For 2019 var summene 15 450 kroner for utreisende studenter på Erasmus+, og 10 300 kroner for alle andre utvekslingsstudenter. Utvekslingsstudenter omfatter også formaliserte utvekslingsavtaler av typen praksisprogram.

21.

Se faktaboks i Diku (2019d), s. 34.

22.

Diku & NOKUT (2018).

23.

Ideas2Evidence & Oxford Research (2019).

24.

Diku & NOKUT (2018).

25.

Diku & NOKUT (2018), Diku (2019b).

26.

I DBH registreres ikke andre typer kortere utenlandsopphold, som for eksempel feltarbeid, laboratoriearbeid eller annet samarbeid med utenlandske fagmiljø.

27.

Forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2018-2019 § 5-1 Delstudier i utlandet

28.

Forskrift 18. mars 2013 nr. 288 om rammeplan for lektorutdanning for trinn 8–13, § 3: «Institusjonene skal også legge til rette for at studentene kan ta deler av utdanningen i utlandet, og skal fastsette vilkår for at studentene kan få godkjent oppholdet som del av fagstudiet og av praksisopplæringen.»

Forskrift 3. februar 2011 nr. 107 om rammeplan for ingeniørutdanning, § 3 fjerde ledd:«Institusjonene skal legge til rette for et internasjonalt semester og et internasjonalt perspektiv i utdanningen.»

29.

SSB (2018).

30.

Innspill fra Pedagogstudentene. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/invitasjon-til-a-komme-med-innspill-til-stortingsmeldingen-om-internasjonal-studentmobilitet/id2611424/.

31.

Morley (2018).

32.

Programland, i hovedsak EU/EØS Les mer om programland og partnerland her: https://ec.europa.eu/programmes/erasmus-plus/about/who-can-take-part_en.

33.

Det gjelder egne regler for praksisplasser utenfor Europa.

34.

Praksisstudenter på europeisk mobilitet mottar 200 euro ekstra per måned utover ordinær stipendsats (siden 2019).

35.

Mer informasjon om ECHE finnes her: https://diku.no/programmer/erasmus-charter-for-higher-education-eche.

36.

Diku (2019i), s. 4.

37.

Norges handelshøyskole, Høgskolen i Innlandet, Universitetet i Oslo, Oslo Met – storbyuniversitetet, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

38.

Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, Lovisenberg diakonale høgskole, Norges dansehøyskole, Kunsthøgskolen i Oslo, Norges idrettshøgskole og Norges musikkhøgskole

39.

https://diku.no/programmer/erasmus-global-mobilitet-i-hoeyere-utdanning.

40.

Jfr. punkt 4.1. om hva som hindrer studentene i å reise ut.

41.

Innspill fra Universitetet i Bergen. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/invitasjon-til-a-komme-med-innspill-til-stortingsmeldingen-om-internasjonal-studentmobilitet/id2611424/.

42.

Kunnskapsdepartementet (2019).

43.

NOKUT (2018a).

44.

Finnish Ministry of Education and Culture (2019), s. 21.

45.

https://ec.europa.eu/programmes/erasmus-plus/book/export/html/379_en.

Til dokumentets forside