2 Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i nord

En helt sentral oppgave for nordområdepolitikken er å ivareta norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser i nord. Granavolden-plattformen framhever at grenseoverskridende utfordringer som klimaendringer, miljø og ressursforvaltning, samt helse og sikkerhet krever internasjonalt samarbeid.

Arktis og nordområdene er i dag en fredelig og stabil region. Kontakten mellom de arktiske landene preges av samarbeid og overholdelse av internasjonal rett. Dette er et resultat av målbevisst arbeid over lang tid. Norge bidrar med betydelige ressurser for å styrke det bilaterale og multilaterale samarbeidet med våre naboland i nord for å løse felles utfordringer. Regionale samarbeidsstrukturer som Arktisk råd, Barentsrådet, Nordlig dimensjon og grenseoverskridende EU-programmer har stor betydning for tillitsbyggende kontakt og prosjektsamarbeid. Dette gjelder også det grensenære samarbeidet med Russland i nordområdene. Kulturdimensjonen er en viktig og integrert del av nordområdepolitikken, og bidrar til gode og åpne relasjoner mellom folkene i Barentsregionen.

De siste årene har det imidlertid vært en forverret utenriks- og sikkerhetspolitisk utvikling, både globalt og i våre nærområder. Dette er vi nødt til å forholde oss til. Norge har som et lite land med en åpen økonomi og en geografisk og strategisk utsatt posisjon interesse av en rettsbasert internasjonal orden og forpliktende samarbeid. Vi støtter derfor opp om sterke multilaterale institusjoner som gir mest mulig forutsigbarhet.

Det er viktig at vi fra norsk side fortsetter å følge tett med på den overordnete geopolitiske situasjonen så vel som den militære aktiviteten. Russland fortsetter å utvikle sin militære evne, og nye våpensystemer tilføres og testes i nord. Videre gjenopprettes russiske militære baser og sivile støttepunkter langs hele den arktiske kystlinjen. Vi kan ikke utelukke at utviklingstrekk eller hendelser i andre deler av verden kan få militære konsekvenser også i våre nære nordområder som vil påvirke norsk og alliert sikkerhet direkte. Store og til dels nye aktører som Kina legger økende vekt på sine interesser i Arktis.

Korrekt situasjonsforståelse og tilpasset respons på geopolitiske utfordringer vil ikke bare være svært viktig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, men også for Norges næringspolitikk, handelsforbindelser, økonomi og til syvende og sist samfunnsutviklingen i nord. Skipsfart og energispørsmål er andre sentrale tema i den internasjonale debatten om Arktis som krever en grundig og kunnskapsbasert tilnærming. Alle disse spørsmålene omtales i senere kapitler i meldingen.

Klimaendringene og lettere tilgang til naturressurser medfører økt internasjonal interesse for Arktis og økt menneskelig aktivitet. Det er ikke alltid slik at andre land, inkludert tradisjonelt nære samarbeidspartnere, har de samme perspektivene på Arktis og nordområdene som oss. Fra norsk side legger vi stor vekt på å kommunisere at forskningsbasert kunnskap er styrende for vår politikk. Norsk internasjonalt nordområdediplomati er viktig for å sikre en informert, vitenskapelig basert og helhetlig tilnærming til forholdene i nord. Regjeringen arbeider systematisk i mange ulike fora med å skape internasjonal forståelse for norske posisjoner og perspektiver. For Norge er det viktig å påpeke at nordområdene er hjem for en betydelig del av vår befolkning, og at vi vil fortsette å skape bærekraftige jobber og verdier i landsdelen.

Klimaendringene i Arktis skyldes først og fremst globale utslipp og forbruksmønstre. Regionale utslippsreduksjoner er derfor ikke tilstrekkelige for å løse problemene. Det er også behov for en global og raskere omstilling til lavutslippssamfunn. Regjeringens politikk skal styrke Norges konkurransekraft, skape grønn vekst og nye grønne jobber samtidig som utslipp av klimagasser reduseres. Norge meldte vinteren 2020 som tredje land i verden inn forsterkede klimamål under Parisavtalen til FN. Norges forsterkede klimamål vil innebære en reduksjon på minimum 50 prosent og opp til 55 prosent reduksjon av klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Norge ønsker å kutte sine klimagassutslipp i samarbeid med EU og arbeider for at EUs samlede ambisjonsnivå skal økes tilsvarende. Gjennom Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi jobbes det også med å synliggjøre hvordan bærekraftige havnæringer kan bidra til en reduksjon i klimagassutslipp. Dette kan vise vei for andre land, inkludert de store utslippslandene.

Foto: Utenriksdepartementet

2.1 Det folkerettslige rammeverket

2.1.1 Stabilitet og forutsigbarhet

Avklarte regler og stabile rammevilkår er avgjørende for fredelig samarbeid mellom land, økonomisk utvikling og næringsvirksomhet, bærekraftig forvaltning og vern av natur og miljø. En grunnleggende forutsetning for de arktiske statenes felles mål om stabilitet og forutsigbarhet er at folkeretten og de folkerettslige spillereglene respekteres av alle stater. Dette er tilfellet i Arktis.

FNs havrettskonvensjon av 1982 utgjør det folkerettslige rammeverket for alle havområder, også Arktis. Konvensjonen fastsetter rettigheter og plikter for blant annet navigasjonsfrihet, marine vitenskapelige undersøkelser og utnyttelse og beskyttelse av det marine miljø og ressursene der, avgrensning av maritime områder og fastsettelse av yttergrensene for kontinentalsokkel og annen bruk av havet.

De fleste generelle verdensomspennende traktater og instrumenter gjelder i Arktis. Eksempler er instrumenter som er forhandlet fram i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO), Den internasjonale havbunnsmyndigheten, Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) og Parisavtalen.

Arktis består nesten uten unntak av uomstridte nasjonale områder samt noen havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Regionen karakteriseres av vilje til fredelig samarbeid og løsning av omstridte spørsmål i samsvar med folkerettslige prinsipper.

2.1.2 Havretten

Gjennom Ilulissat-erklæringen i 2008 bekreftet de fem kyststatene til Polhavet, Canada, Danmark, Russland, USA og Norge at havretten angir rammeverket for forvaltning av aktivitet i Polhavet. Denne ministererklæringen utgjorde et viktig bidrag til avklaringen av de folkerettslige rammene i Arktis innen blant annet miljøvern, forskning, fastsettelse av kontinentalsokkelens yttergrenser og skipsfart. Kyststatene forpliktet seg også til en ordnet løsning av eventuelle overlappende krav på hav- og kontinentalsokkelområder. Understrekningen av at havretten gjelder i Polhavet skaper et ryddig og forutsigbart forhold mellom kyststatene. Samtidig er dette et signal til resten av verden om at kyststatene er seg sitt ansvar bevisst.

Ved en reduksjon i isdekket i Polhavet i tiårene framover, kan fiske i dette området bli mulig. I oktober 2018 ble avtalen for å hindre uregulert fiske i internasjonal del av Polhavet undertegnet av de fem kyststatene til Polhavet og fjernfiskeaktørene EU, Island, Japan, Kina og Sør-Korea. Avtalen forbyr ikke fiske i den internasjonale delen av Polhavet, men partene forplikter seg til ikke å starte slikt fiske før et vedtak om dette er fattet i et fiskeriorgan. Avtalen skriver seg inn i eksisterende internasjonalt rammeverk for staters rettigheter og plikter på det åpne hav. Samspill mellom den nye avtalen og Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC), Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon og Det internasjonale råd for havforskning (ICES) vil bli særlig viktig for Norge. Norge ratifiserte avtalen i juni 2020.

En rekke globale avtaler innen blant annet fiskeri, skipsfart og miljø konkretiserer rettigheter og plikter i alle havområder. Disse gjelder også i nordområdene. FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 1995 gir utdypende regler for fiskeriforvaltningen utenfor 200 milssonene. Denne avtalen inneholder også prinsipper for ressursforvaltning, som føre-var-tilnærmingen. Avtalen vektlegger bilaterale og regionale ordninger for samarbeid om forvaltningen av fiskeriene i internasjonale havområder. I vår region er NEAFC, som har forvaltningskompetanse som strekker seg helt opp til Nordpolen, Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon og Den nord-atlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO, viktige samarbeidsorganer.

MARPOL-konvensjonen av 1973, med tillegg, regulerer og forebygger ulike typer skipsforurensing av både vann og luft. Den internasjonale konvensjonen om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS-konvensjonen) fra 1974 gir viktige globale regler for sjøsikkerheten. Denne utfylles igjen av Den internasjonale konvensjonen om søk og redning (SAR-konvensjonen) fra 1979. SAR-konvensjonen utgjør også rammeverket for samarbeid om søk og redning i nordområdene. Denne konvensjonen ble i 2011 fulgt opp med en egen SAR-avtale for Arktis mellom de åtte medlemmene av Arktisk råd.

IMOs polarkode, som trådte i kraft 1. januar 2017, har bindende regler for skip som opererer i polare farvann. Koden stiller særskilte sikkerhetskrav til skip og mannskap, og til beskyttelse av miljøet.

OSPAR-konvensjonen av 1992 har omfattende regler om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet, inkludert deler av Arktis.

Pågående FN-forhandlinger om en ny havrettslig avtale om beskyttelse og bærekraftig bruk av naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ-avtalen) vil også være relevant for nordområdene. Prosessen tar sikte på å styrke rammeverket for internasjonal havforvaltning blant annet gjennom regler om bruk av områdebaserte tiltak, herunder marine verneområder og konsekvensanalyser. Norge arbeider for at avtalen skal finne sin plass i den etablerte havrettsstrukturen og virke sammen med eksisterende sektorielle og regionale organer som IMO, NEAFC, OSPAR, NAMMCO og Arktisk råd.

2.1.3 Norske maritime områder

Norske 200-milssoner

I samsvar med havrettskonvensjonen har Norge suverene rettigheter ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjen når det gjelder utforskning, utnyttelse og forvaltning av de levende og ikke-levende naturressursene.

I 1976 opprettet Norge en økonomisk sone ut til 200 nautiske mil utenfor Fastlands-Norge. Med hjemmel i lov om økonomisk sone av 1976 ble det i 1977 opprettet en fiskevernsone utenfor Svalbard. Fiskerisonen ved Jan Mayen ble deretter opprettet i 1980.

Norsk kontinentalsokkel

Norge utøver suverene rettigheter over kontinentalsokkelen for det formål å undersøke sokkelen og utnytte dens naturforekomster. Ingen kan utnytte petroleums- og mineralforekomster eller sedentære arter på norsk kontinentalsokkel uten samtykke fra Norge.

Kontinentalsokkelen strekker seg minst like langt ut som 200-milssonene utenfor Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen. I Smutthavet, Smutthullet og nord for Svalbard går sokkelen også utenfor 200 nautiske mil. Kontinentalsokkelkommisjonen i New York bekreftet dette gjennom en anbefaling i 2009.

Avgrensning av havområder

Der den økonomiske sonen og/eller kontinentalsokkelen overlapper med en annen stats tilsvarende områder, er det nødvendig å inngå avgrensningsavtaler. I nordområdene har Norge avgrensningsavtaler med Island, Danmark (Grønland) og Russland. Det er også undertegnet avtaler med Island og Danmark (Færøyene) for sokkel i Smutthavet.

Etter omfattende forhandlinger ble det i 1980 inngått avtale med Island om opprettelse av en forlikskommisjon for avgrensningen av kontinentalsokkelen ved Jan Mayen.

Forhandlingene med Danmark om avgrensningen i området mellom Jan Mayen og Grønland pågikk fra 1980 til 1988, da Danmark anla sak for Den internasjonale domstol i Haag. Domstolen trakk en linje som i utgangspunktet delte det omstridte området i midten, men linjen ble justert ut ifra de store forskjellene i kystens lengde mellom Grønland og Jan Mayen. Dette resulterte i at Norge fikk 57 prosent av det omdiskuterte området, mens Danmark fikk 43 prosent. Avtale om avgrensning ble deretter inngått i 1995.

Avgrensningen i et mindre havområde mellom Jan Mayen, Grønland og Island ble avklart i 1997 etter forhandlinger mellom partene. Med dette var hele utstrekningen av fiskerisonen ved Jan Mayen avklart.

I 2006 ble det inngått avtale mellom Norge og Danmark sammen med Grønlands landsstyre om avgrensningen i havområdet mellom Grønland og Svalbard.

I oktober 2019 undertegnet Norge to avtaler om avgrensning av kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil mellom Norge, Island og Færøyene i den sørlige delen av Smutthavet med henholdsvis Island og Danmark sammen med Færøyene.

Sjøgrensen mot Russland i Varangerfjordområdet ble fastsatt ved overenskomst mellom Norge og Sovjetunionen i 1957. Norges sjøterritorium ble med virkning fra 2004 utvidet fra 4 til 12 nautiske mil, og det ble etablert en tilstøtende sone ut til 24 nautiske mil. I 2007 ble Norge og Russland enige om en avgrensningslinje på til sammen 73 km i Varangerfjordområdet.

Etter omfattende forhandlinger gjennom 40 år ble overenskomst mellom Norge og Russland om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet undertegnet i 2010 og trådte i kraft juli 2011. Avtalen fastsetter selve avgrensningslinjen og at det gode fiskerisamarbeidet skal fortsette som før. I tillegg fastslår avtaleteksten at partene skal samarbeide om utvinning av eventuelle grenseoverskridende petroleumsforekomster.

2.1.4 Norges landegrenser i nord

Ny grenseavtale med Russland

Den norsk-russiske landegrensen strekker seg fra Varangerfjorden til grensemerket Krokfjellet, hvor den norsk-russiske, den norsk-finske og den finsk-russiske grense møtes. Grensen ble ettersett i perioden 2009-2018, og ny grenseavtale som gir en detaljert og oppdatert beskrivelse av grensen basert på moderne teknologi, trådte i kraft 8. februar 2019.

Grensekryssende reindrift

Da konvensjonen av 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite utløp i 2005, ble den såkalte Lappekodisillen fra 1751 igjen det gjeldende rettsgrunnlaget for regulering av grensekryssende reindrift mellom Norge og Sverige. I 2009 ble det framforhandlet en ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon, som ble undertegnet av de ansvarlige ministrene. Siden den gang har ratifisering av konvensjonen vært til vurdering.

Ny reingjerdekonvensjon mellom Norge og Finland ble iverksatt fra 1. januar 2017. Konvensjonens formål er å regulere ansvarsfordeling når det gjelder oppføring og vedlikehold av gjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer over grensen som i utgangspunktet er stengt for grensekryssende reindrift, samt regulere oppfølgingen når rein likevel krysser grensen. Gjerdene skal støtte opp om reineiernes vokteplikt, slik at det så langt som mulig unngås at rein kommer inn på det andre rikets område.

Nordisk samekonvensjon

Norge, Sverige og Finland forhandlet fram en tekst til en nordisk samekonvensjon i 2016. Et overordnet mål med konvensjonen er at samene skal kunne bevare, utøve og utvikle sin kultur, sine språk og sitt samfunnsliv med minst mulig hinder av landegrensene.

Sametingene i de tre landene hadde innflytelse og var involvert gjennom hele prosessen og fram til forhandlingene ble sluttført. Samisk parlamentarisk råd har siden fremmet ønske om enkelte endringer i teksten. Regjeringen mener den foreliggende konvensjonsteksten er et godt resultat og går ikke inn for gjenåpning av forhandlingene. Regjeringen er rede til å arbeide videre med saken med sikte på undertegning og ratifikasjon, og har invitert Sametinget til å gi sin tilslutning til det paraferte konvensjonsutkastet, slik at dette arbeidet kan starte.

2.2 Nordområdenes strategiske betydning

Stabiliteten i Arktis har lenge vært relativt upåvirket av konflikter i andre områder. Globale utviklingstrekk medfører imidlertid økt internasjonal interesse for regionen og større fokus på Norges strategiske beliggenhet. De senere års sikkerhetspolitiske utvikling og issmeltingen i Polhavet spiller også inn. Det kan heller ikke utelukkes at økt spenning andre steder kan få følger for situasjonen i nord. Dette understreker behovet for situasjonsforståelse og kunnskap og framhever sterke nordnorske samfunn som kjerneanliggender i vår nordområdepolitikk.

Samarbeidet på mange viktige områder i Arktis er velfungerende. Samtidig er utviklingen innenfor det forsvars- og sikkerhetspolitiske området krevende. Dette er i hovedsak en konsekvens av russisk militær modernisering og økt aktivitet i nord. Russlands generelt forverrede forhold til NATO og vestlige land som følge av anneksjonen av Krim og involveringen i det østlige Ukraina spiller også inn.

Foto: Forsvaret

Nordområdenes store militærstrategiske betydning etter andre verdenskrig skyldes særlig plasseringen av Russlands kjernefysiske gjengjeldelseskapasitet på Kola-halvøya. For Russland er det en grunnleggende interesse å beskytte denne kapasiteten og sikre den isfrie seilingsruten fra Kola og ut i det nordlige Atlanterhavet og Norskehavet. I tillegg er havområdene i Arktis et viktig operasjonsområde for atommaktenes strategiske ubåter, blant annet som følge av muligheten for å operere under isdekket.

Russland har bygget ut sin sivile og militære infrastruktur i Arktis. Landet har innfaset nye militære kapasiteter som gir styrket reaksjonsevne og forbedret evne til å ramme mål over lengre avstander og med større presisjon. I tillegg er evnen til å utnytte et bredere spekter av virkemidler i endring. Særlig den nye generasjonen strategiske ubåter, nye missilprogram og styrkingen av det såkalte bastionforsvaret for å beskytte landets strategiske kapasiteter fram til GIUK-linjen (Grønland, Island, UK) kan ha stor betydning for NATOs evne til å holde sjøveiene over Nord-Atlanteren åpne og tilgjengelige for alliert forsterkning av Europa i en krisesituasjon.

Russisk styrkeoppbygging og militær modernisering kan utfordre norsk og allierte lands sikkerhet direkte. Dette har medført økt interesse fra USA og andre allierte for å være mer til stede i nord for å følge utviklingen på russisk side. USA har i den senere tid gjennomført regelmessige flygninger med strategiske bombefly over Barentshavet, og for første gang siden 1980-tallet gjennomførte overflatefartøyer fra den amerikanske og britiske marinen i 2020 operasjoner i området. Alliert aktivitet og nærvær, også i nord, er positivt fordi norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk baserer seg på støtte fra allierte land i krise og krig. Slik støtte krever kunnskap om regionen og hva som kreves for å operere her. Norske og allierte styrker må derfor trene og øve i og utenfor Norge. Samtidig er det viktig at militær aktivitet gjennomføres på en måte som samlet sett bidrar til økt sikkerhet og fortsatt stabilitet i regionen. Norge er derfor opptatt av å bidra til å redusere spenningsnivået gjennom forutsigbarhet og åpenhet om aktiviteten.

Klimaendringer i form av issmelting i Polhavet medfører at Russlands, Canadas og USAs nordlige kystlinjer gradvis mister noe av den naturlige beskyttelsen som helårsisen inntil nylig har gitt dem. Utviklingen kan resultere i endrede trusselvurderinger og dermed militærstrategiske disposisjoner.

Issmeltingen åpner også for mer kommersiell aktivitet i Arktis. Omfanget av denne aktiviteten må fortløpende vurderes. Det er ikke gitt at en eventuell betydelig økning i kommersiell aktivitet i seg selv påvirker de sikkerhetspolitiske og militære forholdene i regionen negativt.

Det avtegner seg et todelt bilde når det gjelder skipsfart i Arktis: transittvolumet mellom Asia og Europa gjennom Nordøstpassasjen forblir lavt inntil videre, mens destinasjonstrafikken øker. Russiske og kinesiske ambisjoner om å frakte mer gods gjennom Nordøstpassasjen har bidratt til fornyet internasjonal oppmerksomhet om både mulige fordeler og ulemper ved bruk av denne ruten sammenlignet med tradisjonelle handelsruter. Russland har også tatt grep for å regulere ferdsel av utenlandske fartøy. En diskusjon om utviklingen av Nordøstpassasjen har politiske, rettslige, økonomiske og miljømessige aspekter.

Den videre utviklingen avhenger i stor grad av at alle relevante aktører også i framtiden legger til grunn og støtter opp om havretten som gjeldende folkerettslig regime i Polhavet som i alle andre havområder.

Norske interesser i Arktis og nordområdene må hevdes gjennom et livskraftig og kompetent Nord-Norge. Det er av nasjonal, sikkerhetspolitisk betydning at det bor folk i nord, og at samfunnene er sterke og robuste. Jobb- og verdiskaping i landsdelen behandles inngående i egne kapitler i denne meldingen.

2.3 Norsk sikkerhetspolitikk

Balansen mellom avskrekking og beroligelse overfor Sovjetunionen, og deretter Russland, har gjennom mange tiår vært en sentral komponent i norsk sikkerhetspolitikk. Norsk forsvar og avskrekking hviler på et godt nasjonalt forsvar og på allierte forsterkninger i tilfelle krise og krig. Våre retningslinjer for utenlandsk militær aktivitet på norsk territorium og annen beroligelsespolitikk overfor Russland bidrar til forutsigbarhet og lavspenning. Disse lange linjene i vår sikkerhetspolitikk ligger fast, men justeres i takt med den sikkerhetspolitiske utviklingen.

Forsvarets kontinuerlige bidrag til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og situasjonsforståelse i nord er en viktig del av regjeringens nordområdepolitikk. Vi styrker vårt nærvær i nordområdene gjennom investering i strategisk evne. Særlig viktig er F-35 kampfly, P-8 maritime patruljefly og nye ubåter. Disse kapabilitetene vil forbedre vår evne til situasjonsforståelse og suverenitetshevdelse i fred og til forsvar i krig. Flere av våre nærmeste allierte anskaffer også disse kapasitetene, og dette bidrar til å styrke evnen til å operere sammen.

Alliert øving og trening i nord er i tråd med norsk basepolitikk slik den har vært praktisert siden Norge ble medlem av NATO. Denne aktiviteten signaliserer solidaritet mellom allierte land. Det legges vekt på å styrke Forsvarets evne til å planlegge for, ta imot og operere sammen med allierte styrker i nord, samtidig som vi viderefører og styrker norsk tilstedeværelse og aktivitet i regionen. Alliert tilgang til gode trenings- og øvingsområder i nord og samvirke med norske styrker og annen vertslandsstøtte er viktige elementer i denne satsingen. Samtidig er det viktig å påvirke og sette rammer for alliert militær aktivitet i våre nærområder slik at vi ikke skaper økt spenning. Balansen mellom disse to hensynene vil måtte vurderes og tilpasses i takt med endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Det stadig mer komplekse sikkerhetspolitiske trusselbildet innebærer at både statlige og ikke-statlige aktører bruker sammensatte virkemidler, som innebærer et bredt spekter av både militære og sivile handlinger i en målrettet, fiendtlig kampanje. Aktiviteten utføres gjerne på en måte som er vanskelig å definere som et angrep, og som skaper usikkerhet om hvem som står bak. Digitale nettverksoperasjoner, desinformasjon, sabotasje og fordekte oppkjøp av kritisk infrastruktur kan være eksempler på virkemidler som inngår i en hybrid kampanje. Målet er ofte å undergrave tilliten til myndighetene, skape usikkerhet og forvirring samt å aktivt påvirke befolkning, beslutningstakere og beslutningsprosesser.

Vår evne til å motstå sammensatte trusler krever god koordinering og informasjonsdeling på tvers av samfunnssektorer. I tillegg til situasjonsforståelse knyttet til internasjonale forhold som påvirker Norge utenfra, er det også viktig å følge tett hvordan disse forholdene kommer til uttrykk i Norge, herunder i nord. Det er særlig Politiets sikkerhetstjeneste som følger opp trusselbildet nasjonalt med fokus på aktører som kan utgjøre en trussel i Norge. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har en særskilt rolle når det gjelder utvikling av tiltak for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Samlet sett spiller Norge på et bredt spekter av virkemidler i vårt forebyggende arbeid for å ivareta nasjonal sikkerhet.

2.4 NATO

NATO er avgjørende for Norges sikkerhet. Alliansens artikkel 5 om kollektivt forsvar forplikter allierte til å bistå norske myndigheter i forsvaret av Norge. Siden 2014 har NATOs medlemsland styrket den samlede forsvars- og avskrekkingsevnen. De allierte har økt sine forsvarsbudsjetter. Alliansen har også utviklet planverk for krise og krig og styrket kommandostrukturens evne til å lede store operasjoner, også i Nord-Atlanteren.

NATOs ansvarsområde strekker seg helt til Nordpolen. Det er svært viktig at NATO har god situasjonsforståelse i nordområdene for å kunne ivareta ansvaret for kollektivt forsvar også i denne regionen i tilfelle krise eller krig. Alliansens nye konsept for forsvar og avskrekking legger til rette for dette på en god måte. Norge har lenge arbeidet for å øke oppmerksomheten om Nord-Atlanteren i NATO og framheve betydningen av den maritime dimensjonen og transatlantiske forsterkninger for alliert sikkerhet. Dette vil også være viktig i årene framover.

Norge har i tillegg vært en pådriver for en kommandostruktur med styrket evne til å planlegge og lede kollektivt forsvar, inkludert i våre nærområder. Særlig viktig er opprettelsen av den allierte felleskommandoen i Norfolk på den amerikanske østkysten som blant annet skal ha ansvar for beskyttelse av forsyningslinjene over Nord-Atlanteren. Felleskommandoen er delvis integrert i den amerikanske marinens 2. flåte og deler ledelsesstruktur og stabselementer med denne. Dette øker samarbeidet og koordineringen ytterligere, og styrker kommandostrukturens evne til å utføre sine oppgaver. Utarbeidelsen av et alliert planverk (GRP) for forsvaret av Island, Norge og de nordlige havområder er også et viktig element for å trygge norsk sikkerhet i nord.

2.5 USA

Et sterkt transatlantisk samhold er viktig både for USA og Europa. USA er vår nærmeste allierte. Både innenfor rammen av NATO og bilateralt har vi et omfattende sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. De siste årene har det vært økt amerikansk oppmerksomhet rundt sikkerhetspolitiske aspekter i nordområdene. USAs deltakelse i ulike typer øvelser illustrerer dette. Norsk tilrettelegging for slik deltakelse er derfor viktig, og Norge har tett bilateral dialog med våre allierte om gjennomføring av alliert militær aktivitet i nord. Slik tilrettelegger vi for felles situasjonsforståelse. Vi har et langvarig og svært godt samarbeid med USA på en lang rekke områder, herunder om arktiske spørsmål. Som arktiske nasjoner samarbeider Norge og USA tett om nordområdespørsmål, både bilateralt og multilateralt gjennom Arktisk råd.

Samarbeidet innenfor Arktisk råd forblir sentralt, og det er positivt at man fra amerikansk side tydelig prioriterer denne arenaen, blant annet gjennom aktiv deltagelse i rådets arbeidsgrupper.

Samarbeidet med USA om aktuelle maritime saker i Arktis er tett, som for eksempel prosessen i FNs sjøfartsorganisasjon IMO med å innføre forbud mot tungolje i Arktis.

Det er regelmessig myndighetsdialog med ulike deler av det politiske miljøet i USA og hyppig besøksutveksling og studiereiser til Norge fra sentrale amerikanske arktismiljøer. Flere amerikanske kongressdelegasjoner har besøkt våre nordområder de senere årene. USA har styrket sin deltagelse på den årlige Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø. Den amerikanske vektleggingen av Arctic Frontiers som både møteplass og faglig relevant arena vil kunne gi muligheter for nærmere dialog mellom norske og amerikanske aktører.

En rekke av universitetene og forskningsmiljøene i Norge har langvarige og sterke samarbeidsprosjekter med amerikanske forsknings- og forvaltningsmiljøer. Norske og amerikanske aktører samarbeider også på lokalt nivå innenfor Arctic Mayors’ Forum, et samarbeid mellom ordførere i arktiske kommuner ledet fra Tromsø der også Sør-Varanger og Bodø deltar. Det er også etablert godt bilateralt urfolkssamarbeid mellom Norge og USA.

USA har på relativt kort tid forsterket oppmerksomheten om den strategiske dimensjonen i Arktis. Denne utviklingen kan i stor grad tilskrives Kinas økte globale ambisjoner, inkludert i Arktis. Russlands modernisering, herunder økt militær tilstedeværelse, og tettere sino-russisk samarbeid i Arktis, er også medvirkende årsaker. Dette har blant annet bidratt til utviklingen av nye arktisstrategier i det amerikanske forsvaret og diskusjoner om behovet for å øke den militære tilstedeværelsen i regionen. Utbygging av maritim og militær infrastruktur i Alaska og nye isbrytere, i tillegg til betydningen av amerikansk tilstedeværelse på for eksempel Grønland og Island, er andre elementer i dette.

På alliert side tilpasser vi vår felles sikkerhetspolitiske forståelse og forsvarsevne til en sikkerhetspolitisk situasjon i stadig endring. Med vår geografiske beliggenhet kan Norge bidra med verdifull kunnskap og erfaringer om både den geopolitiske utviklingen og klimaspørsmål i Arktis overfor relevante miljøer i USA. Videre fortsetter Norge å formidle viktigheten av internasjonal rett, multilateralt samarbeid og betydningen av en god balanse mellom avskrekking og beroligelse i nord. Hyppig besøksutveksling både på militær og sivil side er av stor felles nytte og bidrar til å øke kompetansen om nordområdene og vår samforståelse av utfordringer og muligheter i Arktis.

Foto: Nordområdesenteret, Nord universitet (bilde til venstre), Nordnorsk kunstmuseum (bilde til høyre)

2.6 Russland

Forholdet til Russland står sentralt i norsk utenrikspolitikk og er en viktig dimensjon i nordområdepolitikken. Russlandspolitikken skal bidra til å opprettholde fred, stabilitet og forutsigbarhet, ikke minst i nord. Norges politikk overfor Russland skal ivareta både norske interesser bilateralt og våre sikkerhetspolitiske behov.

Norge har de siste 30 årene utviklet et bredt samarbeid med Russland i nord på områder som fiskeri, forskning, miljø, søk og redning, atomsikkerhet, helse, utdanning, næringsliv, energi og ikke minst kultur-, folk til folk- og urfolkssamarbeid. De fire bilaterale kommisjonene på områdene næringssamarbeid, fiskeriforvaltning, atomsikkerhet og miljø arbeider med mange nordområderelevante saker.

Samtidig som vi på de fleste områder har et velfungerende samarbeid med Russland i nord, er sikkerhetspolitisk stabilitet og respekt for folkeretten av fundamental betydning for et lite land som Norge. Som et resultat av Russlands folkerettsbrudd i Ukraina har Norge suspendert det bilaterale militære samarbeidet med Russland, med unntak av samarbeidet på områder av særlig betydning for sikkerhet til sjøs, i luftrommet og for stabiliteten i nord. Den direkte linjen mellom Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og den russiske Nordflåten, samvirket knyttet til kystvakt og grensevakt, samarbeidet om søk og redning, samt mekanismene i Incidents at Sea-avtalen (INCSEA) er opprettholdt. Det har de senere år vært forhandlinger mellom norsk og russisk side om en tilleggsprotokoll til INCSEA-avtalen. Videre ble det i 2019 enighet om å etablere en kommunikasjonskanal mellom forsvarsledelsene i Oslo og Moskva for å kunne bidra til forhindring av misforståelser og uønskede hendelser knyttet til militær aktivitet. Slik videreutvikling av den bilaterale kontakten på forsvarssiden er særlig viktig i dagens situasjon.

Norge samarbeider godt med Russland om nordområdene i multilaterale regionale fora som Arktisk råd, Barentsrådet og Nordlig dimensjon. Norge og Russland har en felles interesse i å arbeide for næringsutvikling i Arktis. Fiskerisamarbeidet i Barentshavet er kanskje det beste eksemplet på norsk-russisk praktisk samarbeid til gjensidig nytte. Landingene er verdt om lag ti mrd. kroner på hver side årlig. Fiskerisamarbeidet har vært avgjørende for å sikre en bærekraftig forvaltning av fiskebestandene i våre nordlige havområder.

Det norsk-russiske atomsikkerhetssamarbeidet, som er forankret i den bilaterale atomsikkerhetskommisjonen, har resultert i et tryggere nærområde i over 25 år. Samarbeidet inkluderer beredskap og øvelser, miljøovervåking, sikring av atomanlegg og sikker håndtering av nukleært og radioaktivt materiale. Norge er opptatt av dialog med russiske myndigheter om risiko og konsekvensvurderinger av økt trafikk av reaktordrevne fartøy og annen aktivitet i nordområdene. Dette gjelder også lokalisering og kunnskap om tilstanden til dumpede og sunkne radioaktive objekter i Arktis. Norge har vært en pådriver for et bredt internasjonalt engasjement for å løse de store atomsikkerhetsutfordringene i Nordvest-Russland blant annet innenfor Nordlig dimensjon.

Foto: Barentssekretariatet

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland styres gjennom regjeringens handlingsplan for atomsikkerhet og miljø fra 1995. Norge har siden da brukt om lag to mrd. kroner på tiltak for å redusere risikoen for alvorlige ulykker og radioaktiv forurensning og hindre at nukleært og annet radioaktivt materiale kommer på avveier.

Norge legger stor vekt på miljøvernsamarbeidet med Russland. Den viktigste rammen for dette er den bilaterale miljøkommisjonen. Norge og Russland har felles interesser av å bevare ressurser og miljø i grenseområdene, i Barentshavet og de nordlige havområdene. Samarbeidet om et godt kunnskapsgrunnlag for en helhetlig økosystembasert forvaltning av Barentshavet er svært vellykket.

Som en oppfølging av delelinjeavtalen mellom Norge og Russland, ble det i 2018 under energidialogen mellom de to land inngått en avtale om innsamling av seismiske data fram til og langsmed avgrensningslinjen på kontinentalsokkelen i Barentshavet og Polhavet. Avtalen trådte i kraft 21. august 2019.

Prosjektsamarbeidet mellom Norge og Russland bidrar til gjensidig forståelse og til å styrke Barentsregionen. Det gis en årlig bevilgning på om lag 165 mill. kroner til ulike prosjekter. Barentssekretariatet har en nøkkelrolle i det praktiske samarbeidet mellom norsk og russisk del av Barentsregionen gjennom å forvalte Utenriksdepartementets tilskuddsmidler og praktisk bistå prosjektaktører.

På kulturområdet er det utstrakt kontakt over grensen, blant annet forankret i bilaterale avtaler nasjonalt og regionalt, og finansiert med bidrag fra Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet. Kulturprogrammet BarentsKult bidrar til å realisere nyskapende kunst- og kulturfaglige samarbeidsprosjekter i norsk og russisk del av Barentsregionen. Programmet er den viktigste finansieringskilden for norsk-russiske kunst- og kulturprosjekter, og finansieres av Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet, Nordland og Troms og Finnmark fylkeskommuner.

Grenseoverskridende samarbeid mellom regionale og lokale myndigheter bidrar til å styrke tillit og dempe spenninger.

2.7 Norden

Norges nordiske naboer er våre viktigste samarbeidspartnere i nordområdene, og vi deler en felles kulturarv. Sett i et bredere geopolitisk bilde har de nordiske landene sammenfallende interesser. Våre nordiske naboland er aktive og konstruktive støttespillere i regionale samarbeidsstrukturer som Nordisk ministerråd, Arktisk råd, Barentsrådet, Østersjørådet og Nordlig dimensjon. Det finnes likevel potensial for å styrke det politiske samarbeidet om Arktis i nordisk krets.

Sverige la fram sin Arktis-strategi i september 2020, og Danmark, Island og Finland planlegger å legge fram sine strategier i 2021. Selv om vinklingen og betoningen kan variere, er alle de nordiske landene opptatt av å føre en kunnskapsbasert nordområdepolitikk. Sverige, Finland og Danmark har som EU-medlemmer en viktig rolle i å formidle kunnskap om Arktis i EU.

Økt kunnskapsutvikling og erfaringsdeling med våre nærmeste naboer styrker utviklingen på hele Nordkalotten. For norske fylkeskommuner og kommuner som grenser til Sverige, Finland og Russland bygger det grenseregionale samarbeidet på lange og gode tradisjoner for tett grenseoverskridende kontakt.

Norden er det området i Europa med flest grensekryssende tjenester som omfatter tre eller flere land. Europakommisjonen har kommet med anbefalinger for nedbygging av grensehindringer for de nordlige regionene i Sverige, Finland og Norge.1 De viktigste prioriteringene er bedre samferdsel langs øst-vest aksen, integrering av arbeidsmarkedene og felles digitale offentlige tjenester.

De arktiske regionene i Norden kjennetegnes av gode universiteter, forskningsinstitutter og andre kunnskapsinstitusjoner. Samarbeidet mellom de fem store arktiske universitetene i Norge, Sverige og Finland (Arctic5) er særlig viktig. Ringvirkningene er store, ikke bare for utdanning og tilgang på kompetent arbeidskraft, men også for forskning, utvikling, verdiskaping og innovasjon.

Samarbeid med Sverige og Finland er særlig viktig for kultursektoren i Nord-Norge. Eksempelvis arbeider og samarbeider samiske kunstnere mye over landegrensene. En utadrettet og internasjonalt orientert kultursektor, ikke minst gjennom Barentssamarbeidet, betyr mye for lokale aktører i nord.

Nordisk ministerråds fireårige arktiske samarbeidsprogram (2018–2021) støtter opp under prosjekter rettet mot FNs bærekraftsmål. Regjeringen vil styrke informasjonen og ha dialog med fylkeskommunene om det nordiske samarbeidsprogrammet for Arktis. Regionalt nordområdeforum vil være nyttig i denne sammenheng.

Nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i nord

Utviklingen i våre nærområder har i de siste årene også ført til en styrking av det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Norden. Dette preges av høy tillit, fortrolighet og felles verdier. Mens samarbeidet tidligere primært var begrunnet med økonomiske besparelser, er det nå våre felles sikkerhetspolitiske utfordringer som er den avgjørende drivkraften. Danmark, Finland og Sverige har den senere tid blitt mer opptatt av den strategiske betydningen av nordområdene. For Norge er det nordiske samarbeidet et viktig supplement til, og ikke en erstatning for NATO-samarbeidet. Mens Norge støtter Sverige og Finland i deres samarbeid med NATO, er disse to landene i kraft av sitt EU-medlemskap sentrale støttespillere for Norge i vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med EU.

Det er også riktig å se utviklingen i nordområdene og Østersjøen i en felles strategisk kontekst på grunn av geografisk nærhet og naboskapet med Russland. Under det norske formannskapet i Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) i 2018 ble det vedtatt en ny ambisiøs visjon med konkrete delmål, som i 2020 følges opp under dansk formannskap. Visjonen slår fast at de nordiske landene skal være i stand til «samarbeid i fred, krise og konflikt». De nordiske landene samarbeider stadig mer om trening og øving. Det var meget solid nordisk deltagelse under NATO-øvelsen Trident Juncture høsten 2018. Forsvarets Brigade Nord deltok under øvelsen Northern Wind 2019 i Nord-Sverige, og norske kampfly øver jevnlig med svenske og finske fly over Nordkalotten gjennom Cross Border Training-ordningen som bruker baser i Bodø, Luleå og Rovaniemi. Samtreningen er videreutviklet til storøvelsen Arctic Challenge Exercise, som har blitt Europas største flyøvelse og hvor også allierte land deltar. Norge, Sverige og Finland inngikk høsten 2020 en intensjonsavtale om styrket samarbeid om operasjonsplanlegging. Avtalen går ut på å tilrettelegge for samarbeid om operativt planverk mellom de tre landene med sikte på koordinering av operasjoner på Nordkalotten. Regjeringen vil videreføre disse samarbeidsordningene med våre nordiske naboland.

2.8 Barentssamarbeidet

Gjennom sin betydning for fylkene, Sametinget og en rekke aktører innenfor de ulike fagområdene, har Barentssamarbeidet en sentral posisjon i nordområdepolitikken. Regjeringen tillegger samarbeidet stor vekt. Dynamikken mellom det nasjonale og det regionale nivået representert gjennom henholdsvis Barentsrådet og Regionrådet er samarbeidets styrke.

Verdien av Barentssamarbeidet ligger i stor grad i den stabile og ukontroversielle innretningen med forutsigbarhet og gode relasjoner på en rekke saksfelt. Et felles ønske fra medlemmene Norge, Russland, Sverige, Finland, Danmark, Island og EU om å bevare den konstruktive atmosfæren har preget Barentsrådet også de senere år.

Barentsrådets administrative sekretariat ligger i Kirkenes. Barentssamarbeidet dekker blant annet fagområdene miljø, helse, urfolk, utdanning og forskning, infrastruktur, næringsliv, beredskap, sikkerhet og folk-til-folk samarbeid. Kultur er en egen stor og viktig dimensjon innenfor Barentssamarbeidet. Norge deltar aktivt i alle arbeidsgruppene under Barentsrådet og Barents regionråd.

Norge har siden Barentssamarbeidet ble innledet i 1993 brukt betydelige ressurser på prosjektsamarbeidet. Ti norske departementer, flere direktorater og underliggende etater er involvert i samarbeidet. Urfolkssamarbeidet er en egen viktig arena innenfor Barentssamarbeidet som bidrar til dialog og kontakt mellom landene i Barentsregionen. Urfolksarbeidsgruppen møter fast på rådsmøter og møter i Barentsrådets embetsgruppe.

Norges formannskap i Barentsrådet 2019–2021 har gitt en anledning til å revitalisere samarbeidet og sette dagsorden for Barentsspørsmål. Gjennom formannskapsprioriteringene helse, folk til folk og kunnskap har Norge bidratt til styrking av samarbeidet. En task force under norsk ledelse arbeider for etablering av en finansieringsmekanisme under Barentsrådet. Norge har under formannskapet framhevet regionenes rolle i Barentssamarbeidet. Det er tett dialog med fylkene og Sametinget om Barentsspørsmål. Gjennom Norges formannskap har også ungdom blitt framhevet som viktig tema. Samarbeidsprogrammet Children and Youth At Risk in the Barents region (CYAR) er utformet for å styrke arbeidet med utsatte barn og unge.

2.9 Arktisk råd

I Arktisk råd har de åtte medlemslandene (Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA) og de seks urfolksorganisasjonene som er representert i rådet etablert et godt og konstruktivt samarbeid. Arktisk råds mandat omfatter i første rekke miljø, klima og bærekraftig økonomisk utvikling. Mandatet omfatter ikke sikkerhetspolitikk. Dette har bidratt til at Arktisk råd i stor grad har vært uberørt av skiftende konjunkturer i den globale sikkerhetspolitiske utviklingen. Arktisk råd har sitt eget administrative sekretariat i Tromsø.

Det islandske formannskapet i Arktisk råd (2019–2021) prioriterer hav, klima, energispørsmål og bærekraftig utvikling i arktiske lokalsamfunn. Disse prioriteringene samsvarer godt med norsk politikk. Norge er en aktiv deltaker i alle arbeidsgruppene under Arktisk råd og har en lederrolle i en rekke prioriterte prosjekter, blant annet innen klimaendringer i Arktis og marin forsøpling. Etter Island vil Russland overta formannskapet (2021–2023), før det er Norges tur (2023–2025). Forberedelsene til det norske formannskapet er i gang og innebærer nær kontakt med øvrige medlemsland. Regjeringen vil også ha god dialog om forberedelsene med fylkeskommunene i nord.

Dialog og åpenhet er en stor styrke i den politiske kontakten mellom medlemslandene i Arktisk råd. Det er i medlemslandenes interesse at denne dialogen fortsetter, også i saker med ulike oppfatninger. Det faglige arbeidet pågår i Arktisk råds seks arbeidsgrupper. Dette gjelder også det faglige arbeidet som omhandler klimaspørsmål. Urfolk har en viktig stemme i Arktisk råd gjennom urfolksorganisasjonene som deltar i rådets arbeid. Det er viktig og verdifullt at ulike urfolksperspektiv til enhver tid kommer til syne i diskusjoner og prosjekter Arktisk råd gjennomfører. Det nære samarbeidet med Samerådet og de øvrige fem urfolksorganisasjonene som deltar i rådets arbeid er viktig for dialogen innenfor Arktisk råd.

Det er i dag 13 observatørland til Arktisk råd. I tillegg ble EU i prinsippet tatt opp som observatør i 2013, men en formell godkjenning av observatørsøknaden gjenstår. I påvente av dette bidrar EU i Arktisk råds arbeid på lik linje med de andre observatørene. Vedtak i Arktisk råd fattes ved konsensus. Etter Arktisk råds vedtekter er det bare ministrene som kan ta stilling til nye observatørsøknader. Regjeringen vil arbeide for at Norge har regelmessig kontakt med Arktisk råds observatørland og oppfordrer dem til aktiv deltakelse i rådets arbeidsgrupper.

2.10 EU

Norge og EU deler grunnleggende interesser i Arktis som fred og stabilitet, bærekraftig utvikling, forskning og respekt for folkeretten. EU er også en viktig samarbeidspartner for Norge innen fiskeri-, forsknings- og miljøsamarbeid i Arktis. EØS-avtalen er av sentral betydning for nordnorsk eksport og for tilgang på arbeidskraft i viktige industri- og servicenæringer og dermed viktig for jobb- og verdiskaping i landsdelen.

Arktis har fått økt oppmerksomhet de siste årene både i EU og blant medlemslandene. Interessen knytter seg særlig til klimaspørsmål og sikkerhetspolitikk. I september 2020 kunngjorde kommisjonspresident Ursula von der Leyen at Kommisjonen og Høyrepresentanten for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk vil komme med en felles meddelelse i 2021 om EUs Arktis-politikk.

Norge er i tett dialog med EU om Arktis. Vi bidrar aktivt til at EUs politikk i størst mulig grad er basert på kunnskap og fakta om forholdene i nord. Vi prioriterer også dialog med Finland, Danmark og Sverige som i egenskap av å være arktiske medlemsland er i en unik posisjon til å gi EUs Arktis-politikk faglig substans.

Klima og miljø, bærekraftig utvikling og internasjonalt samarbeid står sentralt i EUs Arktis-politikk, med særlig vekt på forskning, vitenskap og innovasjon. Norge støtter en videreføring av hovedtrekkene i denne politikken og stiller oss bak EUs to politiske hovedsatsinger framover, Europas grønne giv og digitalisering.

Regjeringen har besluttet deltakelse i EUs programmer for regionalt territorielt samarbeid (Interreg) i perioden 2021–2027. Interreg-programmet Nordlig Periferi og Arktis omfatter hele det nordiske Arktis, med blant annet Nordvest-Russland og deler av Canada som observatører og er et viktig verktøy for EUs Arktis-engasjement.

Norge deltar i 2020, sammen med EU, de nordiske landene og fylkeskommunene, i utformingen av tre nye Interreg-programmer i nord: Kolarctic der Russland også deltar, Sverige-Finland-Norge, og Nordlig Periferi og Arktis. Europakommisjonen ønsker gjennom disse programmene å støtte spesielt opp om satsinger som er 1) innovative/smarte og 2) grønne og klimavennlige. I utarbeidelsen av Interreg Sverige-Finland-Norge deltar også Sametinget.

EUs Horisont Europa-program er en av de viktigste finansieringsmekanismene for arktisk forskning. Erasmus-programmet legger rammen for mye av utdanningssamarbeidet i nordområdene. Regjeringen tar sikte på at Norge skal delta i begge disse programmene i perioden 2021–2027.

Nordlig dimensjon

Den nordlige dimensjon (ND) ble opprettet i 1999 på finsk initiativ for å knytte EU tettere til det regionale samarbeidet i nordområdene. EU, Island, Norge og Russland deltar som fire likeverdige partnere. Det praktiske samarbeidet foregår innenfor de fire partnerskapene miljø, helse, transport/logistikk og kultur. Miljøpartnerskapet har gitt tydelige resultater, og Norge har investert betydelig i atomprosjektene.

ND har etter 2014 vært preget av begrenset politisk dialog på grunn av det forverrede forholdet mellom EU og Russland etter Ukraina-krisen, men aktiviteten i partnerskapene opprettholdes.

Stortinget deltar aktivt i Nordlig dimensjons parlamentarikerforum, et format som bidrar til å opprettholde kontinuiteten i ND. Forumet ble arrangert i Bodø i 2019 og hadde god deltagelse fra Russland, Island, EU og medlemslandene.

Regjeringen vil fortsette å bidra til opprettholdelse av dialog og praktisk samarbeid i Nordlig dimensjon.

2.11 Kina

Kina har i de senere årene økt sin oppmerksomhet om Arktis og publiserte blant annet sin første arktisstrategi i 2018. Landet ble tatt opp som observatør i Arktisk råd i 2013. Klima- og polarforskning og økonomiske interesser, inkludert skipsfart, blir framhevet som viktige prioriteringer for det kinesiske arktisengasjementet.

Arktis inngår i kinesiske myndigheters prosjekt «Belt and Road Initiative», som blant annet gjennom investeringer søker å styrke Kinas globale innflytelse og sikre støttepunkter for handel og økonomiske og politiske interesser.

Norge støtter samarbeid med Kina og andre ikke-arktiske land basert på respekt for Folkeretten og innenfor eksisterende samarbeidsstrukturer. Norge støtter kinesisk deltagelse i Arktisk råds arbeidsgrupper, spesielt innenfor klima- og miljøspørsmål, hvor det er viktig at store utslippsland som Kina bidrar til løsninger.

Dialogen mellom norske og kinesiske polarforskningsmiljøer har lange tradisjoner, men også dette samarbeidet fikk en ny giv med besøksutvekslinger og avtaleinngåelser fra 2017 i forbindelse med normaliseringen av de bilaterale forbindelsene. Regjeringen er opptatt av at Norge fører en helhetlig og tydelig politikk overfor Kina også i nordområdene og har regelmessig dialog med lokale og regionale aktører om det kinesiske engasjementet.

I november 2019 ble den bilaterale nordområdedialogen på embetsnivå mellom Kina og Norge gjenetablert. Det er positivt å ha en regulær møtearena med Kina der Norge kan fremme norske nordområdeposisjoner og samtidig få større kjennskap til kinesiske interesser og ambisjoner.

Kinesisk interesse for særlig Grønland og Island har bidratt til betydelig oppmerksomhet om Beijings ambisjoner i Arktis. Det er viktig at debatten om Kina i Arktis er faktabasert og nyansert.

2.12 Urfolk

Foto: Barentssekretariatet

I dag bor det omtrent fire millioner mennesker i det sirkumpolare Arktis, hvorav om lag ti prosent er urfolk. Det er mellom 40 og 90 urfolksspråk som snakkes i Arktis, avhengig av metodene som brukes til å klassifisere språk og dialekter.2 Det tradisjonelle samiske bosetningsområdet Sápmi strekker seg over områder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Som et urfolk i alle fire nasjonene arbeider det samiske folk, dets parlamenter, organisasjoner og institusjoner grenseoverskridende mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Sametingene i Norge, Sverige og Finland startet i 2007 en felles satsing på å effektivisere det grenseoverskridende språksamarbeidet. Dette resulterte i et felles normeringsorgan for samiske språk, Sámi Giellagáldu, og er et godt eksempel på samarbeid om samiske interesser på tvers av grenser i nord. Språksamarbeid er viktig når vi ser at bruken av urfolksspråk har gått ned i de fleste urfolksområdene, og flere språk står i fare for å dø ut i de neste tiårene.

Urfolk deltar aktivt i Arktisk råd, i Barentsrådet og Barents regionråd. Samerådet er en av seks urfolksorganisasjoner som møter fast i Arktisk råd. I Barentssamarbeidet har samene en sentral plass i arbeidsgruppen for urfolk. Regjeringen har god dialog med Sametinget og samiske organisasjoner og institusjoner om deltagelsen i Arktisk råd, Barentssamarbeidet samt andre fora og i bilateral sammenheng.

Det er viktig at urfolk og lokalsamfunn får innflytelse i det internasjonale klimaarbeidet, for å demonstrere sin rolle og løfte fram betydningen av tradisjonell kunnskap og egne klimatiltak. Sametinget konsulteres i de norske forberedelsene til de internasjonale klimaforhandlingene og er ofte del av den norske delegasjonen. Sametinget har deltatt aktivt i opprettelsen av en egen plattform for urfolk og lokalsamfunn i klimaforhandlingene.

Urfolkssamarbeid over landegrensene i Arktis er viktig for å videreutvikle kunst og kultur, språk, næringer og samfunnsliv. Erfaringsutvekslinger om tradisjonell kunnskap, klimaendringer og beskyttelse av natur og miljø er en del av samarbeidet. I dette inngår også dialog med EU om urfolksspørsmål. EUs finansieringsverktøy Interreg, herunder særlig Interreg Sápmi, er et viktig verktøy for å styrke samisk samarbeid over landegrensene. Samisk reiseliv, kreative næringer og samisk språk er blant viktige satsingsområder.

2.13 Regjeringen vil

• Videreføre en politikk som tilrettelegger for sikkerhet, stabilitet og interessebasert samarbeid i nordområdene.

• Videreføre og styrke norsk innsats for å sikre internasjonal forståelse for norske posisjoner og perspektiver, og understreke at Nord-Norge er hjem for en betydelig del av vår befolkning og viktig for nasjonal jobb- og verdiskaping.

• Fortsette å bidra til en kunnskapsbasert internasjonal Arktis-debatt, herunder gjennom samarbeid og dialog med de andre arktiske statene.

• Innad i Norge aktivt informere om den samfunnsmessige, økonomiske og sikkerhetspolitiske betydningen av et sterkt Nord-Norge for å sikre nasjonal oppslutning om nordområdepolitikken.

• Videreføre og styrke dialog mellom nasjonalt og regionalt nivå for felles problemforståelse av internasjonale spørsmål, herunder med fylkeskommunene og Sametinget gjennom Regionalt nordområdeforum.

• Bruke Utenriksdepartementets del av finansieringsordningen Arktis 2030 til å fremme norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser i nord.

• Vektlegge formidling av norske budskap på arktiskonferanser ute og hjemme – bruke Arctic Frontiers, Kirkeneskonferansen og High North Dialogue for å fremme våre interesser.

• Støtte Arctic Frontiers sitt utadrettede arbeid mot et internasjonalt publikum, herunder amerikanske miljøer gjennom årlig bevilgning på 1,5 mill. kroner over en periode på tre år.

• Vektlegge fortsatt tett og regelmessig dialog med amerikanske myndigheter om nordområdene og legge til rette for besøks- og erfaringsutveksling med amerikanske miljøer, blant annet under Arctic Frontiers og gjennom Arctic Mayors’ Forum.

• Videreføre og utvikle samarbeid med amerikanske og andre allierte lands styrker om øving og trening i nord som meget viktige bidrag til forsvaret av Norge.

• Tilrettelegge for og søke medinnflytelse på gjennomføring av alliert militær aktivitet i Arktis.

• Ferdigstille etableringen av et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger.

• Innføre kampluftvern i Hæren som gir helt nødvendig luftvernbeskyttelse for norske militære styrker i Troms og Finnmark fylke.

• Støtte opp om det bilaterale samarbeidet med Russland over grensene i nord.

• Styrke dialogen med det regionale nivået og aktører innenfor de ulike sektorene om samarbeider med Russland i nordområdene.

• Støtte Norsk-russisk handelskammers etablering av en ny stilling i Kirkenes fra 2021, med sikte på å synliggjøre og utvikle det grensekryssende næringssamarbeidet og støtte opp om næringsdimensjonen i Barentssamarbeidet.

• Styrke informasjonen og ha dialog med fylkeskommunene om det nordiske samarbeidsprogrammet for Arktis.

• Støtte opp om grensenært samarbeid og nedbygging av grensehindre på Nordkalotten gjennom dialog med fylkeskommuner, kommuner i nord og Sametinget.

• Støtte Barentssamarbeidet og arbeidet i Arktisk råd; vektlegge det regionale samarbeidet for utvikling og stabilitet, og involveringen av fylkene, Sametinget og relevante nordområdeaktører gjennom deltagelse i disse rammene.

• Prioritere Barentssamarbeidet politisk og gjennom støtte til prosjektaktivitet sammen med regionalt nivå for å sikre koordinert norsk engasjement i Barentssamarbeidet.

• Styrke det internasjonale Barentssekretariatet i Kirkenes sin kapasitet til å bistå med barentsaktivitet for ungdom og urfolk med årlig 1 mill. kroner over tre år.

• Støtte opp om samarbeids- og utvekslingsprogram, nettverksbygging og folk-til-folk-samarbeid på ulike kulturarenaer i nord.

• Fortsette å stimulere den internasjonale interessen for kulturscenene i Nord-Norge slik at kulturaktørene i nord får flere internasjonale muligheter og bredere internasjonal kontaktflate.

• Arbeide for at Arktisk råd forblir det viktigste mellomstatlige samarbeidsforumet i regionen, at rådets mandat forblir uendret og den norske formannskapsperioden 2023–2025 bidrar til å styrke arbeidet i Arktisk råd.

• Gjennom Arktisk råd styrke det arktiske samarbeidet innen hav og klima, og fremme en bærekraftig næringsutvikling i Arktis som kombinerer bruk og vern til beste for mennesker og lokalsamfunn.

• Støtte opp om virksomheten i Arktisk råds arbeidsgrupper, som leverer omfattende kunnskap om naturmiljø og bærekraftig utvikling i Arktis.

• Videreføre dialogen med EU og sentrale medlemsland om EUs Arktis-politikk.

• Følge opp og bidra til European Green Deal, EUs grønne vekststrategi, som også blir viktig for Norge; få fram nordområdenes relevans for målsettingene og tiltakene i denne samt bidra til å styrke norsk eksportverdi.

• Videreføre Norges deltakelse i det europeiske samarbeidsprogrammet Interreg VI for programperioden 2021–2027, herunder programmene Kolarctic, Sverige-Finland-Norge og Nordlig Periferi og Arktis.

• Fortsette dialogen med Kina om Arktis og støtte opp om faglig samarbeid med Kina på områder av felles interesse.

• Bidra til å utvikle og styrke internasjonalt urfolkssamarbeid og fremme norske budskap i disse rammene.

• Støtte et internasjonalt delegatprogram til Riddu Riđđu-festivalen årlig med 1 million kroner over en periode på tre år.