Meld. St. 9 (2020–2021)

Mennesker, muligheter og norske interesser i nord

Til innholdsfortegnelse

4 Samfunnsutviklingen i nord

Figur 4.1 

Figur 4.1

Et uttalt mål for regjeringens nordområdepolitikk er å bidra til økt boattraktivitet og velferd i Nord-Norge. I tillegg følger regjeringen opp målene fra Nordområdestrategien (2017) om å bedre tilgangen til kunnskap og kompetanse, samt kvaliteten i hele utdanningsløpet.

Dette kapitlet handler om særskilte problemstillinger knyttet til samfunnsutviklingen i nord, og det beskriver grep i offentlig sektor som kan bidra til livskraftige og bærekraftige samfunn. De unges syn på hva som bidrar til at man vil leve og bo i nord, er viktig i denne sammenhengen. Regjeringen har etablert et ungdomspanel for nordområdemeldingen som har gitt regjeringen råd om utvikling av en nordområdepolitikk for framtiden. Flere perspektiver i dette kapitlet baserer seg på innspill fra ungdomspanelet. Kultur, idrett og mangfold, tilgang på utdanning gjennom fleksible løsninger og kompetent arbeidskraft løftes fram som viktige forutsetninger for boattraktivitet og verdiskaping. Urfolks og minoriteters språk, kultur og næringsgrunnlag må ivaretas. Regjeringen ønsker å kartlegge kompetansesituasjonen og behovet for kunnskap og kompetanse om samisk språk og kultur.

Figur 4.2 Unge må selv bidra aktivt til å påvirke og bygge lokalsamfunn, og derfor har det vært viktig å lytte til ungdom. Ungdomspanelet til denne meldingen har gitt ærlige og innsiktsfulle innspill.

Figur 4.2 Unge må selv bidra aktivt til å påvirke og bygge lokalsamfunn, og derfor har det vært viktig å lytte til ungdom. Ungdomspanelet til denne meldingen har gitt ærlige og innsiktsfulle innspill.

Foto: Statsministerens kontor

Samfunnsvitenskapelig forskning om nord i nord bidrar til å utvikle kunnskap som understøtter fortsatt bærekraftig nærings- og samfunnsutvikling i landsdelen. Omstilling og innovasjon er grunnleggende for å styrke bo- og næringsattraktiviteten. Digitalisering anses som avgjørende for å bidra til en effektiv og innovativ offentlig sektor. Livskraftige byer og tettsteder er viktige forutsetninger for regional vekst og verdiskaping. Regjeringen vil fremme byer og tettsteder som gir gode vilkår for mennesker, næringsvirksomhet og miljø i hele landet. Nordnorske byer og tettsteder er en viktig del av denne satsingen.

Kvalitet og tilgangen på kompetanse i kommunesektoren må bli bedre. Derfor fortsetter arbeidet for kommunesammenslåing, samtidig som vi må se mulighetene for økt samarbeid mellom kommuner for å sikre utvikling og tjenester av god kvalitet. Landsdelen er preget av store avstander og spredt bosetting. Regjeringen vil fortsatt satse på utdanningsinstitusjonene i Nord-Norge, samtidig som det legges til rette for økt satsing på fleksible studietilbud slik at folk har bedre tilgang på utdanning nærmere bosted og arbeidsplasser.

Boks 4.1 Tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark

Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms ble opprettet som et distriktspolitisk virkemiddel i 1990, på bakgrunn av en negativ utvikling i folketall og næringsliv på slutten av 1980-tallet. Innenfor tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms er fritak for arbeidsgiveravgift det fremste virkemidlet. I tillegg kommer redusert personskatt (3,5 prosent lavere enn i resten av landet), fritak for avgift på elektrisk kraft for husholdninger og offentlig forvaltning, og nedskrivning av studielån. Ordningen utgjorde i 2019 4,1 mrd. kroner. En evaluering fra 2012 viser at særlig de personrettede tiltakene har god effekt. (Angell m.fl. 2012)

Regjeringen vil legge til rette for bærekraftig næringsutvikling, gjennom planlegging skal også hensynet til urfolksinteresser avveies på en god måte. Regjeringen tar sikte på å legge frem lovforslag om endringer i sameloven slik at loven får et eget kapittel om konsultasjoner. Regjeringens politikk og statens øvrige forpliktelser overfor urfolk og nasjonale minoriteter, og deres rett til medvirkning, ligger fast.

Regjeringen viderefører tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms. Målet med tiltakssonen, som ble opprettet i 1990, er å bidra til å gjøre området attraktivt for bosetting, arbeid og næringsvirksomhet, jamfør boks 4.1.

Boks 4.2 Befolkning og demografisk utvikling

Nord-Norge har hatt positiv befolkningsutvikling gjennom store deler av 2000-tallet men har fra 2019 opplevd nedgang. Årsaken til nedgangen er i all hovedsak at innvandringen er redusert slik at den ikke lenger oppveier for innenlands utflytting fra landsdelen. I tillegg har fødselstallene gradvis falt og var i 2019 rekordlave, særlig i mindre sentrale områder.

Byer som Bodø, Tromsø og Alta har opplevd befolkningsoppgang gjennom hele 2000-tallet. Den siste femårsperioden har også flere mindre sentrale kommuner opplevd god befolkningsutvikling, særlig på grunn av sterk jobb- og verdiskaping i privat sektor. Mange unge flytter tilbake til hjemregionen etter endt utdanning andre steder, men en god del blir værende i det arbeidsmarkedet de utdannet seg i.

Det er i dag 80 kommuner i landsdelen. Om lag 45 prosent av befolkningen bor i 70 kommuner med lav sentralitet (sentralitet 5 og 6, jamfør SSBs indeks), som betyr at de har lang reiseavstand til større arbeidsmarkeder og til private og offentlige tjenester.

Landsgjennomsnittet for antall sysselsatte per pensjonist er i dag 3,5, mens det for Nord-Norge er 3,1. Framskrivinger fra SBB viser at antall sysselsatte per pensjonist for Nord-Norges kan synke til 1,9 i 2040, og til 1,6 i de mindre sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6).

SSBs framskrivinger fra august 2020 (Gleditsch, Thomas og Syse 2020) stipulerer at Troms og Finnmark vil vokse med om lag 8 000 innbyggere i perioden fram til 2050, mens Nordland vil få en svak nedgang med 4 000 færre innbyggere. Halvparten av kommunene i landsdelen stipuleres å ha flere innbyggere i 2050 enn i dag. Framskrivingene er imidlertid preget av stor usikkerhet.

4.1 Framtid i nord: ungdom, mangfold, utdanning og attraktive jobber

4.1.1 De unges perspektiv

En grunnleggende forutsetning for bærekraftige samfunn i nord, er at ungdom og unge voksne investerer framtiden sin der. De unge må derfor være med på å forme både dagens og framtidens samfunn. Fra og med høsten 2019 har alle kommuner og fylkeskommuner plikt til å opprette et ungdomsråd, jamfør kommuneloven. Rådene skal være ungdommenes talerør overfor politikere og beslutningstakere, og de skal ha en rådgivende rolle for kommunen og fylkeskommunen. Rådet skal representere ungdomsinteresser i kommunen eller fylket, og de har rett til å uttale seg i alle saker som gjelder ungdom. Ungdomsrådet kan også ta opp egne saker.

Figur 4.3 

Figur 4.3

Ungdomspanel for framtidens nordområdepolitikk

Regjeringen har etablert et ungdomspanel for nordområdemeldingen som skal gi regjeringen råd om utvikling av en nordområdepolitikk for framtiden. Ungdommene peker blant annet på kultur og idrett, god infrastruktur, fleksible utdanningsløsninger, mangfold og økt kunnskap om og mer eierskap til Nord-Norge nasjonalt som viktige faktorer. De ønsker også å bli mer involvert i internasjonalt arbeid. Andre sentrale innspill er å integrere den samiske befolkningens levemåte som en naturlig del av norsk identitet og kultur, og å anerkjenne reindrift som en viktig framtidsnæring for å sikre flere unge reindriftseiere. Ungdommene ber også om bedre tilrettelegging for unge gründere og bedre tilgang til kapital for disse. Regjeringen vil imøtekomme ungdommenes innspill om økt medvirkning for unge gjennom en nordområdekoordinator for ungdom ved Sekretariat for regionalt nordområdeforum. Ungdommene ber om større bevissthet omkring rasisme og mobbing, samt tiltak for mental helse. Ungdomspanelet har også trukket fram betydningen av å framsnakke Nord-Norge og alle mulighetene for unge i nord, ikke bare for de som allerede bor i landsdelen, men også for mulige tilflyttere.

Regjeringen støtter opp om en rekke internasjonale nettverk og programmer som legger til rette for samarbeid mellom unge mennesker på tvers av landegrensene i nord. Dette bidrar til å utvikle kunnskap, relasjoner og tillit for framtida. Regjeringen vil videreutvikle mulighetene for kontakt og samarbeid mellom ungdom blant annet gjennom Barentssamarbeidet og EUs programmer som Interreg og Erasmus+. Satsinger som kan bidra til aktive og attraktive kunnskapsmiljøer og arbeidsplasser i nord, er viktige i dette arbeidet. Norge følger opp ungdomsdimensjonen i Barentssamarbeidet og arbeider for at gode pågående utvekslingsprosjekter for ungdom kan løftes fram og styrkes. Dette er en prioritering for Norges formannskap i Barentsrådet 2019–2021 (se kapittel 2).

Boks 4.3 Samarbeid og elevutveksling fremmer yrkesfagene i Barentsregionen

Kolarctic-prosjektet Arctic Skills har som mål å bidra til økt status og stolthet over yrkesfagsutdanning i Barentsregionen. Konkurranser i yrkesferdigheter, elevutveksling og samarbeid mellom læresteder og med privat næringsliv vil gi økt oppmerksomhet på yrkesfag i nord, og det gir lærings- og erfaringsoverføring for deltakerne. Prosjekteier er Kirkenes videregående skole.

Kilde: http://arcticskills.com/

4.1.2 Kultur gir attraktivitet, næringsutvikling og samarbeid over grensene

Et bredt og mangfoldig kulturtilbud bidrar til å styrke steders attraktivitet, og det er en viktig faktor for å styrke opplevelsen av fellesskap, identitet og livskvalitet. Tilgang på både kultur- og naturopplevelser har stor betydning for valg av bosted. I tillegg bidrar kultur og kreative næringer i Nord-Norge til verdiskaping som genererer investeringer og arbeidsplasser.

Nordnorsk og samisk kulturliv er utadrettet og bidrar til å synliggjøre og profilere landsdelen internasjonalt. Kultursektoren i Nord-Norge styrker det internasjonale samarbeidet og skaper gode og åpne relasjoner mellom folkene i Arktis.

Kulturelle møteplasser og nettverksarenaer for urfolk er sentralt i dette arbeidet. Arktisk filharmoni, urfolksfestivalen Riddu Riđđu-festivalen, Samisk påskefestival i Kautokeino, Internasjonalt samisk kulturpolitikk (ISFI), Tromsø internasjonale filmfestival, Internasjonal Samisk Filminstitutt og Arctic International Film Fund, Festspillene i Nord-Norge, Kulturfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes, Hålogaland teater, Nordland teater, det samiske nasjonalteatret Beaivváš samt Nordnorsk kunstmuseum er eksempler på nyskapende bidragsytere til internasjonalt kultursamarbeid. Den norsk-initierte internasjonale kulturkonferansen Arctic Arts Summit er en viktig diskusjonsarena mellom de arktiske landene om kulturens rolle for utvikling i nord. Også innenfor idretten pågår det et utbredt samarbeid: Barents Games, Finnmarksløpet, Offroad Finnmark, Arctic Winter Games, samt Arctic Race of Norway er eksempler på dette.

Figur 4.4 Kultur er viktig for samfunnsutviklingen i nord og betyr mye for unge. Den nordlige landsdelen har fostret en rekke profilerte musikere. Dette bildet er fra en konsert med den nordnorske artisten Ida Maria under festspillene i Harstad.

Figur 4.4 Kultur er viktig for samfunnsutviklingen i nord og betyr mye for unge. Den nordlige landsdelen har fostret en rekke profilerte musikere. Dette bildet er fra en konsert med den nordnorske artisten Ida Maria under festspillene i Harstad.

Foto: Roger Hennum, Festspillene

Boks 4.4 Bodø Europeisk kulturhovedstad 2024

Bodø er første by nord for polarsirkelen som har fått status som Europeisk kulturhovedstad. Dette gir en unik mulighet til å knytte regionen enda nærmere Europa, samtidig som det vil øke kunnskap og forståelse for Arktis og nordområdene ute i Europa.

Bodø2024 har pekt ut fem strategiske satsingsområder: Barn og ungdom, samarbeid og kapasitetsbygging, publikumsutvikling, by- og samfunnsutvikling og ytringsfrihet. Fisk som regionens viktigste naturressurs, bærekraftig utvikling, samiske tradisjoner og minoriteters innvirkning på den arktiske kulturen står også sentralt.

EU ønsker med utnevnelse av Bodø som europeisk kulturhovedstad å løfte fram Arktis og Nordområdene. Statusen som Europeisk kulturhovedstad gir nye muligheter for jobb- og verdiskaping i hele Nord-Norge. Bodø2024 har som mål å bli den mest miljøvennlige kulturhovedstad noensinne.

Det bilaterale kultursamarbeidet med Nordvest-Russland har en lang historie. Det er inngått bilaterale samarbeidsavtaler både på nasjonalt og regionalt nivå. Regjeringen støtter det bilaterale samarbeidet i nord blant annet gjennom bidrag til kulturprogrammet Barentskult sammen med Nordland og Troms og Finnmark fylkeskommuner.

Nord-Norge har et rikt og variert kulturliv med aktører på høyt profesjonelt nivå som skaper kultur av høy kvalitet for et bredt og kvalitetsbevisst publikum. Satsing på kultur og utvikling av kreative næringer spiller en viktig rolle i utvikling og omstilling i nord. Et godt utviklet kunst- og kulturliv er et grunnleggende samfunnsgode, og det er spesielt viktig for framtiden til unge mennesker i nord. Det handler både om å sikre et attraktivt tilbud i landsdelen og å understøtte kreativitet og kunstnerisk utfoldelse.

Figur 4.5 Bodø har hatt god økonomisk utvikling og befolkningsvekst de siste årene, og har gjennomgått store forandringer. I 2024 er Bodø første by nord for polarsirkelen som blir Europeisk kulturhovedstad.

Figur 4.5 Bodø har hatt god økonomisk utvikling og befolkningsvekst de siste årene, og har gjennomgått store forandringer. I 2024 er Bodø første by nord for polarsirkelen som blir Europeisk kulturhovedstad.

Foto: Utenriksdepartementet

Boks 4.5 Arktisk Filharmoni; to byer, ett orkester

Arktisk Filharmoni er et orkester bestående av Bodø Sinfonietta og Tromsø Symfoniorkester. Orkesteret leverer musikkopplevelser på høyt nivå til publikum i de to byene og andre steder i regionen – både som to orkestre og sammen som filharmonisk orkester eller i operaproduksjoner. Gode konsertarenaer er en premiss for kunstnerisk og publikumsmessig utvikling. Det nye Stormen kulturhus (2018) er base for øvelse og konserter for den Bodø-baserte delen av orkesteret, mens den Tromsø-baserte delen av orkesteret holder til i byens kulturhus (1985).

Kulturfeltet utgjør ikke bare store veletablerte institusjoner. Kulturlivet handler også om opplevelse, mestring, kreativitet, identitet, møteplasser, nettverk, videreføring av tradisjonell kunnskap og immateriell kulturarv, kompetanseutvikling og læring. Dette skjer også i skolen og på fritiden, i amatørvirksomhet og frivillighet som foreninger og lag, kulturskoler, kor og korps. Regjeringen ønsker å tilrettelegge for å skape og produsere kultur, på amatørnivå blant unge og eldre, så vel som på høyt internasjonalt nivå i profesjonelle institusjoner. Det gjelder bidrag til å formidle kulturuttrykk i alle former, fra små festivaler og scener på mindre steder, til større arenaer som museer og kulturbygg i byer og regionsentra.

Ett eksempel er Riddu Riđđu-festivalen i Manndalen i Kåfjord i Troms som har utviklet seg til en kulturarena som får fram nye stemmer innenfor urfolkskultur. Den samler årlig et stort publikum til opplevelser av samisk og internasjonal urfolkskultur. Festivalen gir kompetansebygging blant stedets unge som jobber med å planlegge og gjennomføre festivalen, ringvirkninger i form av næringsvirksomhet og den styrker urfolks stemmer. I sum bidrar den til å synliggjøre Manndalen og Kåfjord som et attraktivt sted. I tillegg er det en rekke festivaler som for eksempel Rootsfestivalen i Brønnøysund, Verket i Mo i Rana, Parken i Bodø, Varangerfestivalen og Nordland Musikkfestuke, som er viktige for et rikt kulturliv i nord.

Boks 4.6 Kulturell og kreativ næring søker sammen

Hermetikken Kulturnæringshage samler 78 nettverksbedrifter innen kunst, kultur, kreativitet og sosialt entreprenørskap under ett og samme tak i Vadsø og i et digitalt nettverk som dekker store deler av Troms og Finnmark fylke. Næringshagen har fire ansatte som bistår bedriftene med råd og veiledning.

19 samiske kunstnere, 11 av dem i Kautokeino, inngår i kunstnerkollektivet Dáiddadállu og omfatter aktører innen mange ulike kulturuttrykk. Alle medlemmene har tilknytning til Kautokeino men har samtidig et utstrakt internasjonalt engasjement. Dáiddadállu organiserer både faglige tilbud og sosiale arrangementer. Kollektivet utgjør et viktig kompetansesenter lokalt i Kautokeino, i Finnmark og i Sápmi.

Kilde: https://hermetikken.no/ og http://daiddadallu.com/

4.1.3 Mangfold i nord

Samisk kultur og språk

Samisk språk en del av den felles kulturarven i Norge, og sameloven slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk. Samisk kunst og kultur representerer stemmer og erfaringer som utgjør en del av fortellingen om Norge. De er av stor verdi for samfunnet og den pågående vitaliseringen av samisk språk og kultur. Samiske institusjoner, kunstnere og utøvere er helt sentrale i formidlingen av samisk kunst, kultur, levende kulturarv og historie i Norge – på tvers av landegrensene i Sápmi og ellers internasjonalt. Samiske kulturinstitusjoner har en viktig samfunnsrolle, er ofte nav, fyrtårn og møteplasser lokalt og regionalt og tilbyr kompetansearbeidsplasser i distriktene. Kunst og kultur er det beste utgangspunktet for å etablere og videreføre kommunikasjon mellom mennesker og folkegrupper, jamfør Meld. St. 8 (2018–2019) Kulturens kraft. Kulturpolitikk for framtida.

Sametinget driver en aktiv og selvstendig kulturpolitikk, men utviklingen og ivaretakelsen av samisk kultur og kulturarv er også et ansvar hos det offentlige på alle forvaltningsnivå og hos aktører i kulturlivet. I dag tildeles midler til samiske språk- og kulturtiltak først og fremst over Sametingets budsjett. Det gis også fylkeskommunale og statlige tilskudd til formålene, og staten medvirker og finansierer byggeprosjekter som gjelder samiske kulturbygg. Samiske institusjoner, kunstnere og kulturutøvere kan også søke tilskudd fra nasjonale ordninger som Statens kunstnerstipend, Kulturrådet, Norsk kulturfond og Norsk filminstitutt. Sametinget og Kulturdepartementet gir tilskudd til Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI). ISFI har som formål å opprettholde og utvikle den samiske filmkulturen. Virksomheten tilbyr kompetanseutvikling og tilskudd til produksjon og distribusjon av samisk film med samisk språk for samiske filmarbeidere og produsenter i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Kunnskap om og kompetanse på det samiske kunst- og kulturfeltet i kultursektoren er en forutsetning for å sikre at samisk kunst og kultur får en representativ plass i norsk kulturliv, jamfør Meld. St. 8 (2018–2019). Kulturdepartementet understreker overfor underliggende etater og større kulturinstitusjoner at de skal medvirke til at kunst- og kulturuttrykk til samer og nasjonale minoriteter i større grad kan bli en del av kulturlivet i hele Norge.

Regjeringen har besluttet at samlokalisering av det samiske nasjonalteateret Beaivváš og Samisk videregående skole og reindriftsskole skal ligge til grunn for videre planlegging av nye lokaler for de to virksomhetene i Kautokeino. I revidert nasjonalbudsjett 2020 ble det bevilget 6 mill. kroner til forprosjektering av et samlokalisert nybygg. I tillegg er det i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 foreslått en bevilgning på 13 mill. kroner til prosjektering. På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet har Statsbygg satt i gang forprosjektfasen i 2020.

De tre mest utbredte samiske språkene i Norge er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. Bevaring og utvikling av de samiske språkene er viktig for den enkelte språkbruker, for den samiske befolkningen og for nasjonen vår som helhet. Regjeringen og Sametinget vurderer nå forslagene som ble fremmet av samisk språkutvalg (NOU 2016: 18 Hjertespråket – Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk).

Digitalisering kan bidra til å styrke de samiske språkene. Digitale hjelpemidler kan gjøre det raskere og enklere å oversette materiale til samiske språk og dermed gjøre det rimeligere å oppdatere tekster. Verktøy som tastatur, korrekturprogram og oversetterprogram, vil gjøre det enklere å bruke samisk skriftspråk. Det jobbes med utvikling av samisk språkteknologi ved UiT Norges arktiske universitetet. Samtidig opplever mange at økt digitalisering gir utfordringer. Viktige fysiske språkarenaer forsvinner, en del offentlig informasjon er ikke lenger tilgjengelig på samisk og det finnes fortsatt maskin- og programvare som ikke støtter samiske tegn. Regjeringen har løftet disse problemstillingene i den årlige meldingen til Stortinget om samisk språk, kultur og samfunnsliv som i 2020 har tema digitalisering, jamfør Meld. St. 31 (2019–2020) Samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Kvensk kultur og språk

Kvensk har status som minoritetsspråk i Norge, og det har også vern gjennom den europeiske minoritetsspråkpakten som Norge ratifiserte i 1993. Kvensk språk har i dag få språkbrukere og regnes som truet, men det pågår en aktiv innsats for å revitalisere språket. Regjeringen lanserte i januar 2018 Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk. Formålet med planen er å bidra til å styrke kvensk språk i barnehage, skole, høyere utdanning og i det offentlige rom. Det er også etablert en egen tilskuddsordning for kvensk språk og kultur.

Ett av tiltakene i Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk var å tydeliggjøre i opplæringsloven at elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn har rett til opplæring i kvensk som andrespråk, på lik linje med finsk. Opplæringsloven ble endret i august 2019 slik at kvensk og finsk nå er sidestilt i loven. I forslag til helhetlig språklov foreslår regjeringen å lovfeste kvensk som ett av tre nasjonale minoritetsspråk i Norge og pålegge det offentlige å verne og fremme kvensk. Målet er at lovfesting skal danne et grunnlag for videre arbeid med styrking av kvensk språk.

Kvensk språk er også en viktig del av den kvenske immaterielle kulturen, som i sang, fortellertradisjon, navn, begreper i naturen og i kvenske håndverkstradisjoner. Videre er flere av de kvenske/norskfinske tradisjonene videreført gjennom for eksempel saunatradisjonen og i folketroen.

I dag finnes tilskuddsordninger forvaltet av Troms og Finnmark fylkeskommune, til kvensk kultur og språk, og det blir tildelt midler gjennom Kulturrådets og Kulturfondets tilskuddsordninger. Kulturdepartementet gir faste tilskudd til Kvensk institutt og avisen Ruijan Kaiku. Flere museer som dokumenterer, formidler og forsker på kvensk kultur, mottar også tilskudd over Kulturdepartementets budsjett.

4.1.4 Den andre verdenskrigen i nord - historie og identitet

Forskere og forfattere har i de seneste årene bidratt til at Nord-Norge får en stadig mer sentral plass i vår nasjonale forståelse av krigsårene. I 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen over en bred front. De nordlige områdene av denne grunnleggende fronten under andre verdenskrig, kalles Nordfronten. Hitler la stor vekt på det nordlige Norge i sin strategiske prioritering. På det meste sto den tyske okkupasjonsmakten med ca. 150 000 soldater i Nord-Norge. Under den tyske tilbaketrekningen steg tallet til om lag 330 000, men da for en kortere periode.

Figur 4.6 Til venstre: Fra kampene mellom britiske og tyske sjøkrigskrefter på havnen i Narvik 10. april 1940. Til høyre: Narvik under tysk flyangrep 1. juni 1940: Innbyggerne rømte byen og gjemte seg i fjellsprekker og huler. Her er en 5 år gammel jente samme...

Figur 4.6 Til venstre: Fra kampene mellom britiske og tyske sjøkrigskrefter på havnen i Narvik 10. april 1940. Til høyre: Narvik under tysk flyangrep 1. juni 1940: Innbyggerne rømte byen og gjemte seg i fjellsprekker og huler. Her er en 5 år gammel jente sammen med mor og bestemor.

Foto: NTB

Ungdomspanelet for nordområdemeldingen har spesielt vektlagt viktigheten av å få fram en dypere og bredere nasjonal forståelse av krigshandlingene i nord, og pekt på hva dette har å si for deres historieforståelse og identitet. UiT Norges arktiske universitet har i de siste årene forsket på den andre verdenskrig i et nordområdeperspektiv, og historikerne der leder to forskningsprosjekter om temaet. Det ene av dem, "Den andre verdenskrigen i nord", har som mål å gi et helhetlig bilde av krigs- og okkupasjonserfaringene i nord. Forskningen skal høsten 2021 presenteres gjennom et sammenfattende trebinds bokverk. Prosjektet bygger på forskningsressurser i historiemiljøene ved UiT og andre institusjoner i Norge, stipendiatmidler og et betydelig finansielt bidrag fra forretningsmannen Trond Mohn.

Arkivstudier i USA og europeiske hovedsteder viser den betydning nordområdene ble tillagt av både tysk og alliert side under den andre verdenskrigen. Rike mineral- og naturressurser i nord var strategiske mål for Tyskland. Norskekysten og havområdene utenfor var av stor betydning for sjøkrigen. Kysten var både en livline for tyske forsyninger til Nordfronten og et matfat for sivile og soldater. Hitler var fast bestemt på at denne kysten skulle forsvares mot et eventuelt angrep fra Storbritannia. Konvoitrafikken fra Storbritannia og USA gjennom de arktiske havområdene var også en viktig forutsetning for Sovjetunionens krigsinnsats.

Denne omfattende krigsinnsatsen skapte krigserfaringer. Øst-Finnmark var utsatt for bombing i lange perioder. Sivil ferdsel langs kysten, som nordmenn var vant til, ble farlig. Tysklands tvungne retrett mot slutten av krigen medførte store lidelser i nord. Hitlers ordre om tvangsevakuering ble en meget tung påkjenning for den nordnorske befolkningen. Okkupasjonen hadde også vist at et sterkt sivilsamfunn kunne stå imot nazifiseringsforsøk fra okkupasjonsregimet, i Nord-Norge som ellers i landet. Motstand nyttet. Også på politisk og militært nivå skapte krigen erfaringer, og mange av disse ble videreført inn i etterkrigstiden. Under den kalde krigen ble nordområdene igjen gjenstand for stormaktenes interesser, og også i dag har nordområdene også en vesentlig strategisk betydning. Bearbeiding av historiske erfaringer som har preget sikkerheten og velferden til hele nasjonen er et arbeid som stadig må gjøres på nytt, av nye generasjoner.

Figur 4.7 

Figur 4.7

4.1.5 Tilgang på utdanning og arbeidskraft

Andelen unge med videregående utdanning har økt både i Nordland og i Troms og Finnmark de siste årene. Som i resten av landet, har det også vært en betydelig økning i andelen med høyere utdanning.1 Samtidig er det flere i aldergruppen 25–29 år som kun har grunnskoleutdanning sammenlignet med landet for øvrig.

Figur 4.8 Tilgang på utdanning og arbeidskraft er en viktig forutsetning for et bærekraftig velferdssamfunn. Her fra statsministerens besøk på bedriften NOFI utenfor Tromsø.

Figur 4.8 Tilgang på utdanning og arbeidskraft er en viktig forutsetning for et bærekraftig velferdssamfunn. Her fra statsministerens besøk på bedriften NOFI utenfor Tromsø.

Foto: Statsministerens kontor

Gjennom flere år har den registrerte arbeidsledigheten vært relativt lav i landsdelen, med unntak av enkelte områder. Samtidig er mangel på kompetent arbeidskraft i offentlig og privat sektor en stor utfordring. Arbeidslivet endrer seg raskt og stiller økende krav til kompetanse. Stadig flere jobber krever formell utdanning, gjerne kombinert med spisskompetanse. Samtidig blir det stadig færre jobber som ikke krever formell utdannelse, og konkurransen om disse jobbene blir sterkere. Uten fullført og bestått videregående opplæring, risikerer unge å møte betydelige problemer med å oppnå en stabil tilknytning til arbeidslivet.

Meld. St. 14 (2019–2020) Kompetansereformen – Lære hele livet har som mål at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse, og at arbeidslivet skal få tilgang til den kompetansen det har behov for. Meldingen inneholder flere tiltak rettet mot å tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger og den kompetansen arbeidstakerne har.

Næringslivet i nord rapporterer om utfordringer med å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning og kompetanse. Det samme gjør mange kommuner. En undersøkelse av de mindre sentrale kommunene i Nord-Norge (sentralitet 5 og 6) viser at det er de minste og minst sentrale kommunene som har størst utfordringer med rekruttering.2 Kommunene trekker fram små fagmiljøer, avstand til utdanningsinstitusjoner og generell bostedsattraktivitet som viktige årsaker til at det er krevende å rekruttere. Kommunene får færre kvalifiserte søkere når de utlyser stillinger med krav om høyere utdanning og/eller lang arbeidserfaring. Dette gjelder særlig psykologer, ansatte i helse, pleie og omsorg, ansatte innenfor plan og bygg og ansatte i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PTT). Det er lettere å få kvalifiserte søkere til stillinger i barnehage og skole.

Mange kommuner peker på at det er enklere å få personer med god tilknytning til kommunen eller landsdelen til å søke jobb, enn å tiltrekke seg personer utenfra. En hel del kommuner har iverksatt egne tiltak for å bedre rekrutteringen til kommunale stillinger – både for å tiltrekke seg søkere, men også for å beholde arbeidskraft.3 Nordnorske kommuner velger dessuten å tilby særlige ordninger for å rekruttere og beholde leger.4 En økt sentralisering av utdanningstilbud oppleves som særlig uheldig for rekrutteringssituasjonen.5 Kommunene etterlyser flere desentraliserte tilbud som gir mulighet for å kombinere jobb og studier. Dette oppleves som en viktig forutsetning for å lykkes med å rekruttere og beholde arbeidskraft, og det gjelder blant annet utdanning innen sykepleie, andre helse- og omsorgsfag og lærerutdanning.

Figur 4.9 

Figur 4.9

Fleksible studie- og utdanningstilbud6

Det er et mål for regjeringen at alle skal ha tilgang til utdanning uavhengig av om man bor i nærheten av et studiested eller ikke. Mange voksne som trenger mer kompetanse, er i arbeid og har kanskje familie. De har begrensede muligheter til å studere på heltid på campus. Tilgang til desentraliserte, nettbaserte og samlingsbaserte studietilbud gjør at både voksne og unge slipper å flytte for å ta utdanning.

Nord universitet, UiT Norges arktiske universitet og Samisk høgskole har til sammen en rekke fleksible studietilbud med nettbaserte løsninger og lokal praksis. Det gjelder blant annet grunnskolelærerutdanning, barnehagelærerutdanning, sykepleierutdanning, vernepleierutdanning og utdanning i paramedisin. Nord universitet tilbyr fra høsten 2021 et nytt fleksibelt studietilbud innenfor sykepleie for distriktene i Nordland og Trøndelag. Studietilbudet har kommet i stand gjennom et samarbeid mellom universitetet og fylkesmennene i henholdsvis Nordland og Trøndelag. VID vitenskapelige høgskole har som mål å opprette et desentralisert studietilbud i sykepleie på Helgeland fra høsten 2021. Tilbudet er resultat av et samarbeid mellom høgskolen, Helgelandssykehuset og tre kommuner på Helgeland.

Regjeringen har gjennom Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) og Kompetanse Norge blant annet lagt til rette for ordninger der institusjoner kan søke om midler for å utvikle og tilby fleksible utdanninger. Dette omfatter desentraliserte, nettbaserte og samlingsbaserte og/eller deltidsutdanninger både for grunnutdanninger og videreutdanninger. Ordningene som er en del av Utdanningsløftet 2020, ble styrket med ekstra midler våren 2020 på grunn av konsekvensene av korona-pandemien. I 2020 er det blant annet tildelt om lag 100 mill. kroner til fleksible utdanningstilbud gjennom Diku og 100 mill. kroner til nettbaserte tilbud på alle utdanningsnivå gjennom Kompetanse Norge og Diku. UiT Norges arktiske universitet, Nord universitet og VID vitenskapelige høgskole er gjennom ordningen for fleksible utdanningstilbud i Diku blitt tildelt midler til flere prosjekter til å utvikle og gi fleksible studietilbud i Nord-Norge tilpasset behov i arbeidslivet.

Som en del av kompetansereformen, har regjeringen opprettet Kompetanseprogrammet som forvaltes av Kompetanse Norge. Kompetanseprogrammet består av tre programområder:

  • tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud, som skal utvikles i tett samarbeid med arbeidslivet og kombineres med tilnærmet full jobb,

  • treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling, for henholdsvis kommunal helse- og omsorgssektor og industri- og byggenæringen.

Sett i lys av folketallet har Norge en desentralisert struktur innenfor høyere utdanning som letter tilgangen på kompetanse i arbeidslivet. Det finnes en tydelig, positiv sammenheng mellom kandidaters studiested og hvor nyutdannede kandidater finner sin første jobb.7 En studie av sykepleierstudenter i Finnmark viste for eksempel at 92,5 prosent av studentene tok seg arbeid i fylket etter endt utdanning, og de var fortsatt i jobb der 3–5 år etter.8

Universitetene og høyskolene har ansvar for å dimensjonere studietilbudene sine i tråd med samfunnets behov. Dialog med arbeidslivet er en viktig del av dette arbeidet. På regionalt nivå er samarbeid mellom de høyere utdanningsinstitusjonene og fylkeskommunene viktig for å fremme samsvar mellom arbeidslivets etterspørsel etter kompetanse og arbeidskraft, og hvilke studietilbud institusjonene tilbyr. Fylkeskommunene skal gjennom den regionale kompetansepolitikken legge til rette for at flere kvalifiserer seg til arbeid, og at bedrifter og offentlig virksomhet får tak i den arbeidskraften de trenger.

Boks 4.7 Eksempler på fleksible utdanningstilbud i Nord-Norge

I 2020 ble det tildelt om lag 100 mill. kroner gjennom Diku til utvikling og drift av fleksible utdanningstilbud. Flere prosjekter i Nord-Norge fikk støtte, herunder:

  • Studietilbud i AkvafleKS ved Nord universitet

  • Fleksibel barnehagelærerutdanning i Troms og Nordland ved UiT Norges arktiske universitet.

  • Studietilbud i økt konkurranseevne gjennom grønn omstilling ved UiT Norges arktiske universitet

  • Desentralisert samlingsbasert sykepleierutdanning på Helgeland fra høsten 2021 ved VID vitenskapelige høgskole

  • Fleksibelt studietilbud innenfor sykepleie for distriktene i Nordland og Trøndelag fra høsten 2021 ved Nord universitet.

Studiesentre

Studiesentre, og andre former for regionale kompetansekontorer eller kurs- og kompetansesentre, har vokst fram i Nord-Norge og i landet for øvrig. Hovedmålgruppen er voksne med behov for utdanning og kompetanseutvikling. Tilbudene er rettet mot både individer, kommuner og bedrifter. Det er i dag flere fylkeskommuner og kommuner som støtter oppstart eller aktiviteter ved studiesentre eller lærersentra. Dette er også i tråd med fylkeskommunenes forsterkede rolle i kompetansepolitikken. Studiestedene kan ikke på selvstendig grunnlag opprette tilbud innenfor høyere utdanning, men de bygger på tett samarbeid med et universitet eller en høyskole. Slike sentre, som for eksempel Studiesenteret Midt-Troms AS, spiller en viktig rolle i å gjøre utdanning tilgjengelig i distriktene.

Boks 4.8 Fleksibel videreutdanning på Helgeland

Nord universitet har mottatt midler til utvikling av fleksibel videreutdanning i samarbeid med Kunnskapsparken Helgeland, Rana utviklingsselskap, Ranaregionens næringsforening og SINTEF Helgeland til utvikling av studiet Digital og bærekraftig næringsutvikling, om digital forretningsforståelse. Nord universitet har også fått tilskudd til prosjektet Digital transformasjon i min virksomhet. Prosjektet er et samarbeid mellom Kunnskapsparken Helgeland, Verdal næringsforum, Namdal næringsforening og Ranaregionen. Tema er digital beslutningstaking, digital innovasjon og forretningsmodellering.

Tiltak på utdanningsområdet for å motvirke følgene av korona-pandemien

Korona-pandemien har hatt stor påvirkning på høyere utdanning også i Nord-Norge. Søkningen til høyere utdanning gjennom Samordna opptak økte våren 2020 til et nasjonalt rekordnivå. Ved UiT Norges arktiske universitet var økningen i antall førstevalgsøkere i 2020 på 25 prosent sammenlignet med 2019. Nord universitet hadde en nedgang på 2,9 prosent i samme perioden. For å legge til rette for flere studenter i høyere utdanning høsten 2020, har regjeringen på bakgrunn av Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett for 2020 tildelt midler til 4 000 nye studieplasser og 250 rekrutteringsstillinger. Gjennom den økte utdanningskapasiteten prioriteres helse-, lærer- og teknologiutdanninger, samt juridiske, økonomiske og administrative fag. Nord universitet ble tildelt midler til 160 studieplasser, herav 70 til helse- og sosialfag og 30 til lærerutdanningene. UiT Norges arktiske universitet ble tildelt midler til 372 studieplasser, herav 77 til helse- og sosialfag og 60 til lærerutdanninger. Samisk høgskole ble tildelt midler til 10 nye studieplasser. I tillegg ble Nord universitet og UiT Norges arktiske universitet tildelt midler til henholdsvis 10 og 23 rekrutteringsstillinger. Samisk høgskole mottok midler til én rekrutteringsstilling. Alle rekrutteringsstillingene skal prioriteres mot helse- og sosialfag og mot lærerutdanninger.

Korona-pandemien har gitt økt ledighet og mange permitterte. Mange permitterte eller arbeidsledige har lav utdanning. Regjeringen lanserte derfor Utdanningsløftet 2020 som er en satsing på kompetansetiltak og større kapasitet i utdanningene på alle nivå. Muligheten for og tilgang på fleksible utdanningstilbud vil være viktig framover og ordningene omtalt over er derfor en sentral del av Utdanningsløftet 2020.

Som et tiltak for å motvirke konsekvensene av korona-pandemien, bevilget Stortinget ekstra midler til treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling i 2020 jamfør Kompetanseprogrammet. Det ble opprettet nye bransjeprogrammer i næringer som ble hardt rammet av krisen. Tilbudene i bransjeprogrammene er nettbaserte og derfor tilgjengelige uavhengig av deltakernes bosted. Nordland fagskole gir tilbud om reiselivsutdanning. I samarbeid med Fagskulen i Sogn og Fjordane gir skolen tilbud om to kurs for elektro-, automasjon-, kraft- og fornybarnæringen. Fagskolen i Troms har opprettet et kurs for anleggsbransjen.

Tilgang på arbeidskraft med samisk språk- og kulturkompetanse

Kompetanse i og kunnskap om samisk språk og kultur vil i årene framover være avgjørende for utviklingen av det samiske samfunnet. Mangelen på samiskspråklig personell i offentlig sektor er en utfordring. Sametinget har påpekt behov for en kartlegging av kompetansesituasjonen i det samiske samfunnet knyttet til framtidige behov for arbeidskraft, jamfør Meld. St. 31 (2018–2019. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil sammen med relevante fagdepartementer igangsette konsultasjoner med Sametinget hvor målsetningen er å kartlegge kompetansesituasjonen og behovet for kunnskap og kompetanse om samisk språk og kultur.

Kvalifisering av flyktninger og innvandrere til regionale arbeidsmarkeder

Fylkeskommunene har fått ansvar for å bidra til at flyktninger og innvandrere kvalifiseres til å møte regionale behov for arbeidskraft. De skal utarbeide strategiske kompetanseplaner, hvor det også framgår hvordan innvandrere kan kvalifiseres for å møte arbeidskraftbehovene i regionen. Slike planer er også relevante for bosetting av flyktninger, slik at flere kan bosettes i områder der de kan komme i arbeid og få tilbud om nødvendig utdanning og kompetanseheving. Videre har Kunnskapsdepartementet foreslått å forskriftsfeste fylkeskommunenes ansvar for å legge til rette for at innvandrere kan etablere virksomheter og at fagutdannede og høyt kvalifiserte innvandrere kvalifiseres i arbeidslivet. God integrering av innvandrere og flyktninger kan bidra til å dekke arbeidskraftbehov både i privat og offentlig sektor.

Kompetanse og arbeidskraft over landegrensene

Internasjonalt samarbeid kan bidra til å møte rekrutteringsutfordringer. EØS-avtalen har stor betydning for tilgangen på kompetent arbeidskraft i Nord-Norge. Andre grensekryssende samarbeid i nord gjennom nordiske og europeiske programmer og bilateralt samarbeid bidrar også til kompetanseutvikling og arbeidsmobilitet som kan gi økt tilgang på arbeidskraft. Slike problemstillinger tas opp videre i arbeidet med utforming av nye Interregprogrammer.

4.2 Kraftsentre: By- og tettstedspolitikk i Nord-Norge

4.2.1 Nasjonal strategi for små byer og større tettsteder

Regjeringen vil fremme byer og tettsteder som gir gode vilkår for mennesker, næringsvirksomhet og miljø i hele landet. Attraktive byer og tettsteder har viktige funksjoner, tiltrekker seg folk og virksomheter og bidrar til regional balanse. Kompakte og trivelige byer og tettsteder med gode fysiske omgivelser, et levende sentrum, gode og varierte boliger, et bredt vare- og tjenestetilbud, og kultur- og fritidstilbud, er viktige av flere grunner. Et attraktivt regionsenter kan styrke tilgangen på arbeidskraft i hele bo- og arbeidsmarkedsregionen. Regionsenteret kan også være viktig for tilveksten av nye bedrifter og for utviklingen av nye vekstnæringer i regionen. Effektive og bærekraftige transportløsninger i og rundt byene og tettstedene er en sentral forutsetning for et velfungerende regionsenter.

Politikk for byer og tettsteder er i første rekke et lokalt og regionalt ansvar, der kommuner og fylkeskommuner har ansvar for mange av virkemidlene. Samtidig er flere samfunnsutfordringer så komplekse at de krever felles innsats. Mange kommuner mangler nødvendig kapasitet og kompetanse, blant annet innen planlegging, for å få til positiv vekst og utvikling for hele regionen.

Regjeringen vil utarbeide en nasjonal strategi for små byer og større tettsteder. I arbeidet med strategien vil det legges vekt på at byer og tettsteder i større grad må være kraftsentre som bidrar til vekst og utvikling i områdene rundt. Godt samspill mellom byer og tettsteder og omlandet er avgjørende.

Nord-Norge er kjennetegnet av mange små byer og tettsteder som er viktige for utvikling og vekst i landsdelen. Sammenliknet med landet for øvrig, er det store avstander mellom byene i Nord-Norge. Det gjør at et tettsted i Troms og Finnmark kan ha samme funksjoner for innbyggere og næringsliv som en større by i sør. Avstanden til neste by eller senter gjør at tilbudet innen handel, offentlige tjenester, utdanningstilbud, kultur og rekreasjon vil ha ekstra stor betydning for befolkning og næringsliv i og omkring disse tettstedene. Strategien vil bygge på lokale behov og forutsetninger, og den vil dermed ta hensyn til slike særtrekk i nord.

4.2.2 Lokalisering av statlige arbeidsplasser og offentlige institusjoner

Et hovedformål med den statlige lokaliseringspolitikken er å medvirke til å utvikle robuste arbeidsmarkeder i alle deler av landet og å sikre befolkningen god tilgang til statlige tjenester. Lokalisering av statlige virksomheter og etater er et av regjeringens sterkeste virkemidler for å bidra til utvikling i arbeidsmarkedene i byer og tettsteder. Ved nyetablering eller omlokalisering av statlige virksomheter bør et av lokaliseringsalternativene som utredes, ligge i Nord-Norge.9 Hvilke lokaliseringsalternativer som skal utredes, skal avklares med Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Regjeringen vil prøve ut en ny modell for «Statens Hus» gjennom en pilotordning der mindre avdelinger av statlige etater samarbeider tettere med hverandre og skaper et større statlig fagmiljø på mindre steder. Pilotene skal teste ut forsterket samarbeid mellom etatene innenfor områder som for eksempel rekruttering, IKT, utnyttelse av tverrsektoriell kompetanse og felles samhandling med kommuner og fylkeskommune. Regjeringen ønsker å se om dette kan gjøre det lettere å beholde og rekruttere nødvendig kompetanse i distriktene. Dette vil også gi ny kunnskap om hva som er viktige faktorer for å lykkes med å lokalisere statlige virksomheter på mindre steder. En av pilotene vil lokaliseres i Narvik kommune.

4.2.3 Boligpolitikk

Tilgang på egnede boliger er viktig for den enkeltes livskvalitet, utvikling av næringslivet og muligheten til å levere gode velferdstjenester. Enkelte kommuner har små, usikre eller stagnerende boligmarkeder. Dette er i stor grad distriktskommuner som har lave boligpriser og svak prisvekst. Mange av disse kommunene har lav boligbygging, noe som gir lite fornyelse av boligmassen. Den laveste boligbyggingen er i de minst sentrale strøkene i Innlandet, etterfulgt av Nord-Norge. Boligmassen i Nord-Norge består hovedsakelig av eneboliger, tomannsboliger og småhus i rekke eller kjede.

Liten tilgang på egnede boliger kan ha betydning for om folk etablerer seg eller blir boende på et sted. Kommunal- og moderniseringsdepartementet utreder nå i hvilken grad liten tilgang på boliger er et problem for arbeidsgivere i distriktsområder for rekruttering av arbeidskraft.10 Hensikten er å få kunnskap om hvor stort problemet er, for hvilke arbeidsgivere og hvilke typer boliger dette gjelder, samt vurderinger av hvilke tiltak som eventuelt bør settes inn.

Bruktboligprisene i distriktene er ofte lavere enn byggekostnadene. I slike tilfeller vil bankene ofte kreve at låntaker stiller med mer egenkapital slik at banken får tilstrekkelig sikkerhet for lånet. Boliglånsforskriften setter grenser for belåningsgrad i forhold til boligens markedsverdi. Forskriften åpner for at bankene har noe fleksibilitet i kravet til belåningsgrad. Utenfor Oslo kan inntil ti prosent av en banks innvilgede lån avvike fra kravene i forskriften.

Husbanken rapporterer at private banker i ulik grad finansierer nye boliger i distriktene. Dette markedet dekkes primært av lokale sparebanker som har som en del av sin strategi, å bidra til utvikling av lokalsamfunnet. Ett av formålene med Husbankens låneordning er gjennom finansiering av boliger, å støtte opp under boligbygging i distriktene. I forskrift om lån fra Husbanken åpnes det for at krav til belåningsgrad kan fravikes i områder der private banker i liten grad finansierer nybygging. For startlån kan det gjøres unntak fra noen krav i regelverket hvis boligsituasjonen hindrer mulighetene til å opprettholde et arbeidsforhold eller hindrer utvikling av det lokale næringslivet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil be Husbanken sørge for at adgangen til å ta distriktspolitiske hensyn i långivningen blir bedre kjent og styrke kunnskapen om hvordan ordningene praktiseres.

4.3 Lokale og regionale myndigheter som bærebjelker i samfunnsutviklingen

En bærekraftig samfunnsutvikling i nord krever innsats fra mange ulike aktører og forvaltningsnivåer. Det krever også godt samspill mellom aktørene. Kommuner og fylkeskommuner har ansvar for lokal og regional planlegging, sentrale velferdstjenester og virkemidler som påvirker samfunns- og næringsutviklingen i nord.

Figur 4.10 Tromsø er et viktig vekstsenter i nord. Som vertsby for Framsenteret, UiT Norges arktiske universitet, sekretariatene for Arktisk råd og Arktisk økonomisk råd samt Arctic Frontiers og Arctic Mayors’ Forum er Tromsø Norges arktiske hovedstad.

Figur 4.10 Tromsø er et viktig vekstsenter i nord. Som vertsby for Framsenteret, UiT Norges arktiske universitet, sekretariatene for Arktisk råd og Arktisk økonomisk råd samt Arctic Frontiers og Arctic Mayors’ Forum er Tromsø Norges arktiske hovedstad.

Foto: Audun Rikardsen

4.3.1 Kommunestruktur og kvalitet i kommunale tjenester

Kommunereformen førte til den største endringen i kommunestrukturen i Norge siden 1960 tallet, men strukturen i Nord-Norge ble i liten grad påvirket. Av 47 nye kommuner i kommunereformen, kom fem av disse i nord.

Selv om flere kommuner har hatt en befolkningsvekst det siste tiåret, har urbaniseringen på lengre sikt hatt sterk betydning for befolkningsstrukturen i landsdelen. Siden 1980 har 65 av dagens 80 kommuner opplevd befolkningsnedgang, og bare 14 har hatt en befolkningsvekst. Kommunene Tromsø, Alta og Bodø har hatt en sterk økning i innbyggertallet med til sammen 61,4 prosent. Det vil si at de øvrige 77 kommunene til sammen har hatt en befolkningsnedgang på nesten 44 000 innbyggere siden 1980. Befolkningsnedgangen i store deler av landsdelen sammenfaller med økningen i andelen eldre i kommunene, og befolkningsframskrivinger tyder på at situasjonen vil bli enda mer krevende for flere kommuner. Tallene viser i tillegg at befolkningsveksten i landsdelen samlet sett er mindre enn veksten i antall innvandrere og barn av innvandrere. Uten innvandring i denne perioden, ville befolkningsutviklingen i fylket vært enda svakere, og de små kommunene ville hatt færre innbyggere.

Regjeringen erkjenner at store avstander og arktisk klima kan gjøre det krevende å få til sammenslåing i enkelte områder av landsdelen. Blant annet kan lang og krevende reisevei gjøre det vanskelig å få til demokratisk representasjon fra alle delene av en ny kommune. Samtidig må det pekes på at dette langt fra gjelder alle kommunene i landsdelen, men det er særlig i tidligere Finnmark og Nordland hvor man finner enkelte kommuner med svært store avstander til nærmeste nabokommune.

De daværende fylkesmennene i Troms og Finnmark skrev i sin tilråding til Kommunal- og moderniseringsdepartementet høsten 2016 at det på lang sikt burde bli betydelig færre kommuner i fylket for å sikre gode og likeverdige tjenester for alle innbyggerne. Fylkesmannen i Troms og Finnmark beskriver i sin årsrapport for 2019 hvordan disse utviklingstrekkene fortsetter å gjøre hverdagen krevende for kommunene. Fylkesmannen har fått utarbeidet rapporter11 som viser at mange av kommunene sliter med å rekruttere og opprettholde tilstrekkelig kompetanse over tid, og kommunedirektører og ordførere ga tilbakemeldinger om at de er bekymret for om innbyggernes rettssikkerhet ivaretas. Det pekes på fellestrekk som fraflytting av ungdom og økning i antall eldre, ensidig og sårbart næringsliv og svakheter i grunnleggende infrastruktur. Flere pekte også på sårbarheter som manglende fagkompetanse for å løse lovpålagte velferdsoppgaver.

Figur 4.11 Den viktigste ressursen i nord er menneskene som skal utvikle framtidens næringsliv og utnytte mulighetene for bærekraftig vekst og lønnsomme arbeidsplasser. Her fra Vadsø, et viktig senter for befolkningen øst i Troms og Finnmark.

Figur 4.11 Den viktigste ressursen i nord er menneskene som skal utvikle framtidens næringsliv og utnytte mulighetene for bærekraftig vekst og lønnsomme arbeidsplasser. Her fra Vadsø, et viktig senter for befolkningen øst i Troms og Finnmark.

Foto: FotoKnoff, Sven-Erik Knoff

I sin årsrapport for 2019 skriver Fylkesmannen i Nordland at fylket opplever en sterk demografisk ubalanse med nedgang i folketall i de fleste kommuner, foruten noen større regionsenterkommuner. I tillegg til utfordrende geografi med økende infrastrukturutfordringer, gir dette totalt sett et utfordringsbilde for kommunene som ikke er bærekraftig for framtiden. Fylkesmannen skriver også at det i Nordland er flere kommuner som ikke klarer å levere alle lovpålagte tjenester til sine innbyggere. I en rapport fra 2020 konkluderes med at det er en forvaltningskrise for de minste kommunene i fylket.12

Dette er utfordringer som ikke går over av seg selv og som kommunene må ta hensyn til når de planlegger utviklingen av sine lokalsamfunn. Regjeringen mener derfor at det også i Nord-Norge er nødvendig å få til flere kommunesammenslåinger, selv om det i enkelte områder vil kunne være krevende. I disse områdene arbeider fylkesmannen godt med de aktuelle kommunene for bedre å sikre gode tjenester til innbyggerne i kommunen, blant annet gjennom interkommunalt samarbeid.

Interkommunalt samarbeid

Interkommunalt samarbeid er svært vanlig både i Norge og i andre land. En kartlegging fra 2013 viser at det var om lag 850 formelle interkommunale samarbeid i Norge.13 Interkommunalt samarbeid vil alltid være et supplement til gjeldende kommunestruktur og oppgavefordeling, og det foregår på mange ulike områder og i ulike former.

Kommuneloven slår fast at kommunene kan velge å utføre oppgaver gjennom interkommunalt samarbeid. Videre gir kommuneloven regler for ulike samarbeidsformer som kommunene kan velge, og som er tilpasset forskjellige typer samarbeid, med tanke på både hva det samarbeides om og omfanget av samarbeidet. Kommunene er ikke forpliktet til å velge en av samarbeidsformene som er regulert av kommuneloven; det følger av loven at samarbeid kan foregå på alle måter det er rettslig adgang til. Enkelte særlover gir staten anledning til å pålegge kommunene å samarbeide når det anses påkrevd for en forsvarlig løsning av kommunens oppgaver. Dette gjelder blant annet folkehelseloven, helse- og omsorgstjenesteloven og brann- og eksplosjonsvernloven. Disse bestemmelsene er imidlertid lite i bruk.

Interkommunalt samarbeid har både positive og negative sider. Blant annet vil det kunne bidra til bedre ressursutnyttelse gjennom stordriftsfordeler og bedre tilgang til nødvendig kompetanse for å sikre gode tjenester. Samtidig reiser interkommunalt samarbeid noen problemstillinger. Dette gjelder blant annet praktiske utfordringer knyttet til samarbeid, og koordinering mellom det interkommunale samarbeidet og andre deler av kommunens tjenester. Det er også mer prinsipielle innvendinger knyttet til at kommunestyrene bare indirekte styrer samarbeidene, og at det derfor blir lengre avstand til innbyggerne. Regjeringen mener disse svakhetene innebærer at kommunesammenslåing i mange tilfeller vil være et bedre alternativ enn et omfattende interkommunalt samarbeid på mange ulike områder.

Fylkesmannen har i oppdrag å veilede kommunene om muligheter og begrensninger i reglene for interkommunalt samarbeid, og skal ha god og oppdatert kompetanse knyttet til regelverket for dette, jamfør Virksomhets- og økonomiinstruks for 2020.

Mye tyder på at mange kommuner i nord samarbeider mindre med hverandre enn kommuner i andre deler av landet, og at det er et betydelig potensial for gjøre mer, i tillegg er rom for å etablere mer langsiktige samarbeid med faste partnere innenfor dagens regler for interkommunalt samarbeid.14 Fylkesmennene bistår i arbeidet med å få på plass mer systematisk samarbeid mellom enkelte kommuner i landsdelen, som kan være en god midlertidig løsning for å sikre gode tjenester til innbyggerne og en bedre utvikling av lokalsamfunnene der det på kort sikt er for krevende å få til sammenslåing. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil støtte Fylkesmannen i Nordland og Fylkesmannen i Troms og Finnmark med å legge til rette for mer systematisk samarbeid mellom kommuner i Nord-Norge for å sikre gode tjenester til innbyggerne og videre utvikling for næringslivet.

Inntektssystemet bidrar til et likeverdig tjenestetilbud

I inntektssystemet blir alle kommuner og fylkeskommuner ivaretatt gjennom utjevning av forskjeller i utgiftsbehov og gjennom utjevning av skatteinntekter. I tillegg inneholder inntektssystemet en rekke regionalpolitiske tilskudd som er politisk begrunnet, for å styrke ulike grupper av kommuner. Dette gjelder blant annet distriktstilskudd Nord-Norge til kommunene og Nord-Norge-tilskudd til fylkeskommunene.15 Kommuner i tiltakssonen med småkommunetillegg får tilskudd etter forhøyet sats. Kommunene og fylkeskommunene i Nord-Norge ligger dermed vesentlig over landsgjennomsnittet for frie inntekter per innbygger, etter at det er korrigert for forskjeller i utgiftsbehov.

Nytt inntektssystemutvalg som ble utnevnt våren 2020, skal foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene, inkludert regionalpolitiske tilskudd. Regjeringen vil, inntil inntektssystemutvalget har kommet med sin utredning, ikke gjøre endringer i distriktstilskudd Nord-Norge.

Figur 4.12 Kunnskap og læring er et kjerneanliggende i nordområdepolitikken. Introduksjon av vitenskap og teknologi fra tidlig alder er viktig for å sikre god kompetanse i framtidens nordområder. Her fra Arctic Frontiers Science for Kids på Vitensenteret i Tromsø.

Figur 4.12 Kunnskap og læring er et kjerneanliggende i nordområdepolitikken. Introduksjon av vitenskap og teknologi fra tidlig alder er viktig for å sikre god kompetanse i framtidens nordområder. Her fra Arctic Frontiers Science for Kids på Vitensenteret i Tromsø.

Foto: Arctic Frontiers

4.3.2 Kvalitet i grunnopplæringen

Læreres kompetanse har stor betydning for elevers læring. Nord-Norge har en høyere andel ukvalifiserte i undervisningsstillinger enn resten av landet. Skoleåret 2019/20 var det 590 ukvalifiserte ansatte i undervisningsstillinger. Dette utgjør 7,9 prosent av alle ansatte i undervisningsstillinger i landsdelen. Andelen ukvalifiserte i landet som helhet ligger på 5,4 prosent dette skoleåret.

For å styrke kvaliteten i grunnskoleopplæringen, har regjeringen iverksatt flere tiltak. De fleste er universelle, rettet mot skole, lærerutdanning, lærerrekruttering og videreutdanning for lærere, men det er også tiltak spesielt for de nordligste fylkene.

Flere ordninger for sletting av studielån skal stimulere til at lærere tar jobb i Nord-Norge. Det gjelder lærere som tar jobb i tiltakssonen (se boks 5.1), lærere med grunnskolelærerutdanning som tar jobb i Nord-Norge og lærere med 60 studiepoeng i samisk eller kvensk språk. Nord universitet har etablert en egen sør- og lulesamisk grunnskolelærerutdanning (GLU). Regjeringen har i 2020 økt den årlige tildelingen til Nord universitet med fem mill. kroner til å styrke fagmiljøene i sør- og lulesamisk, og det planlegges en sør- og lulesamisk barnehagelærerutdanning fra 2021. UiT Norges arktiske universitet har fått i oppdrag å tilby lærerutdanning med kvensk som andrespråk og kvensk som videreutdanning for lærere.

I perioden 2017 til 2020 har institusjonene i Nord-Norge mottatt til sammen 16,5 mill. kroner til studentrekruttering og kvalifisering av tilsatte uten fullført lærerutdanning. Nord universitet og UiT Norges arktiske universitet satte høsten 2019 i gang en forsøksordning for at de med påbegynt, men ikke fullført, lærerutdanning kan fullføre utdanningen. Samisk høgskole har fått midler til å utrede og rekruttere til ordningen. Ordningen skal vare til 2025. Regjeringen har finansiert et nasjonalt rekrutteringsprosjekt ved Høgskulen på Vestlandet med totalt 11 mill. kroner i 2019 og 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt føring om at universitetene i Nord-Norge skal inkluderes i prosjektet.

Oppfølgingsordningen innebærer at kommuner som over tid har svake resultater på sentrale områder i opplæringen, etter et gitt indikatorsett, får tilbud om statlig støtte og veiledning. Om lag to tredjedeler av kommunene som identifiseres ved hjelp av indikatorsettet, ligger i Troms og Finnmark, Nordland eller i Trøndelag. Oppfølgingsordningen gir tilpasset støtte der det legges vekt på at det er kommunene selv som skal sørge for at det er god kvalitet i barnehage og skole. Kommunene får ulike tilbud om støtte, alt etter behovet. For noen kommuner er det aktuelt å velge å motta veiledning fra det statlige tiltaket Veilederkorps i sitt lokale kvalitetsutviklingsarbeid.

I den statlige strategien for videreutdanning for lærere – Kompetanse for kvalitet – prioriteres i studieåret 2020/21 søknader i matematikk, engelsk, norsk, samisk og norsk tegnspråk. Alle søknader fra tidligere Finnmark fylke blir prioritert, og staten dekker 75 prosent av kommunenes utgifter (opp til 25 000 kroner per lærer) til reise og opphold for lærerne under videreutdanningen. Søknader fra kommuner i oppfølgingsordningen, der de fleste er fra de nordligste fylkene, vil også bli prioritert i videreutdanningstilbud i Kompetanse for kvalitet.

I Finnmark er det opprettet regionale videreutdanningstilbud for lærere, og UiT Norges arktiske universitet har laget en femårsplan for regionale tilbud der fagene norsk, engelsk og matematikk inngår. Det har også vært en økning av antall rent nettbaserte tilbud i Utdanningsdirektoratets studiekatalog, noe som ifølge fylkesmannen også møter noe av behovet i Finnmark.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2019 ble det bevilget et ekstra tilskudd til Sametinget på 10 mill. kroner til samiske læremidler. I budsjettet for 2020 ble det bevilget 15 mill. kroner til oversetting, tilpassing og utvikling av digitale læremidler på samisk.

4.3.3 Kvalitet i helse- og omsorgssektoren

Det overordnede målet for helse- og omsorgstjenestene er å sikre at innbyggerne får et likeverdig og faglig godt tjenestetilbud som er helhetlig, sammenhengende og tilpasset den enkeltes behov.

Figur 4.13 Det overordnede målet for helse- og omsorgstjenestene er å sikre at innbyggerne får et likeverdig og faglig godt tjenestetilbud. Her fra en øvelse med medisinstudenter på Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Figur 4.13 Det overordnede målet for helse- og omsorgstjenestene er å sikre at innbyggerne får et likeverdig og faglig godt tjenestetilbud. Her fra en øvelse med medisinstudenter på Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Foto: Universitetssykehuset Nord-Norge

Kommunene og Helse Nord RHF skal sørge for at en befolkning på om lag 480 000 innbyggere i fylkene Nordland og Troms og Finnmark og på Svalbard får nødvendige helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester. Store deler av nordområdene består av distriktskommuner, og distriktskommunene har generelt utfordringer knyttet til rekruttering og stabilitet av personell i tjenestene. Dette innebærer naturlig nok en kvalitets- og tilgjengelighetsutfordring som forsterkes av den demografiske utviklingen.

De fylkesvise utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) i nord skal være pådrivere for kunnskapsbasert praksis, tilby ulike metoder og verktøy for å utvikle et lærende miljø og være en ressurs i utviklings- og implementeringsarbeid for kommunene. De skal også bidra til at brukere og pårørende er aktivt med i disse prosessene. USHT i Karasjok er gitt ansvar for den samiske befolkningen i Finnmark. Helse Nord RHF har som det første regionale helseforetak, opprettet en egen rådgiverstilling for samiske helsetjenester. Dette er gjort for å utvikle likeverdige spesialisthelsehelsetjenester og tilrettelegge tjenestetilbudet for den samiske befolkningen i nord og utvikling av tjenestene nasjonalt.

Helse Nord har et særlig ansvar for å sørge for likeverdige spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen i hele landet. Helse Nord har i august 2020 lagt frem et strategidokument for spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen.

For å oppnå god tilgjengelighet, er spesialisthelsetjenesten desentralisert med mange små og mellomstore sykehus, og ett stort sykehus (universitetssykehus i Tromsø). Denne strukturen krever systematisk samarbeid mellom sykehusene og et nært samarbeid med primærhelsetjenesten. Dette må fungere som et helhetlig helsesystem. I nord er det svært viktig at man er langt fremme i å bruke ny teknologi og innovative løsninger som kan understøtte dette. Med bakgrunn i dette behovet samt lang erfaring og kompetanse innen telemedisin og e-helse, ble Nasjonalt senter for e-helseforskning opprettet i 2016 i Tromsø. Senteret er underlagt Helse Nord RHF. Oppgavene til senteret inkluderer forskning og utredning, herunder følgeforskning og metodevurdering av e-helse-tiltak.

Digitale løsninger bidrar til kompetansebygging og -spredning på tvers av geografi og på tvers av nivåene i helsetjenesten. Tilbud om fjernundervisning og bruk av eLæringsressurser gjør det mulig å tilby helsefaglig utdanning også i områder uten høyskoler og universiteter. Videobaserte tolketjenester er viktig i flerspråklige områder. Ved hjelp av teknologi kan deler av pasientbehandlingen flyttes hjem til pasienten. Digital hjemmeoppfølging, videokonsultasjoner og nettbaserte behandlingsprogram kan ha særlig stor verdi i områder med store avstander, og det bidrar til å sikre et likeverdig tilbud. Digital hjemmeoppfølging, basert på blant annet pasientrapporterte opplysninger, kan bidra til mer differensiert og tilpasset tjenestetilbud og spare pasienter og pårørende for belastninger ved reise.

Utbruddet av korona-pandemien i 2020 har bidratt til at bruken av digitale verktøy for både kommunikasjon og pasientbehandling, har skutt fart. Bruk av digitale verktøy gir også nye muligheter for samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste, innad i tjenestene og mellom helse- og omsorgstjenester og andre samfunnssektorer. Bruk av kommunikasjonsteknologi er nå tatt inn som et viktig tiltak i Barents helseprogram. Helse Nord RHF har samarbeidsavtaler med regioner i Nordvest Russland, Finland og Sverige.

I familievernet, barnevernet og det kommunale krisesentertilbudet er det behov for mer kompetanse om samisk språk og kultur. Det er behov for å gi veiledning til tjenestene og å utvikle kunnskapsbasert metodikk og verktøy tilpasset samiske barn og familier. Regionalt samisk kompetansesenter (RESAK) har hatt ansvar for å styrke og utvikle et likeverdig behandlingstilbud til den samiske befolkningen innen det statlige barne- og familievernet i Barne-, ungdoms- og familieetaten, region nord. Regjeringen har foreslått i statsbudsjett for 2021 å øke bevilgningen med 10 mill. kroner for å videreutvikle RESAK til et nasjonalt samisk kompetansesenter som får i oppgave å drive veiledning til både kommunalt og statlig barnevern, familievern og det kommunale krisesentertilbudet i hele landet. Med forslaget har regjeringen lagt til rette for et mer likeverdig tjenestetilbud til samiske barn og familier og å styrke tilliten til hjelpeapparatet i den samiske befolkningen.

4.3.4 Innovasjon og digitalisering

Nord-Norge trenger en effektiv og innovativ offentlig sektor. Innovasjon i offentlig sektor er en av regjeringens hovedstrategier for å løse utfordringene som samfunnet vil møte i årene framover, jamfør Meld. St. 30 (2019–2020) En innovativ offentlig sektor – Kultur, ledelse og kompetanse.

Det meste av innovasjonsarbeidet som blir gjennomført i kommunene, blir finansiert over kommunens egne budsjetter. Det finnes også nasjonale støtteordninger for innovasjon og digitalisering. En nylig gjennomført undersøkelse viser imidlertid at distriktskommuner og kommuner i Nord-Norge i mindre grad enn andre kommuner deltar i slike ordninger,16 og gjerne som partnere fremfor som hovedsøker, og som oftest i ordninger som er særlig tilpasset regionale utfordringer og behov. Departementene vurderer tiltak i lys av undersøkelsen.

Digitalisering og ny teknologi gjør det mulig å løse oppgavene i offentlig sektor på nye og bedre måter. God digital infrastruktur, kunstig intelligens, 5G og den store framveksten av data åpner nye muligheter for at offentlig sektor kan tilby bedre og mer sammenhengende digitale tjenester til innbyggerne. Regjeringen vil at offentlig sektor skal utnytte mulighetene digitalisering og ny teknologi gir for innovasjon. Regjeringen vil arbeide for én digital offentlig sektor på tvers av forvaltningsnivåene, utnytte mulighetene kunstig intelligens gir for å løse oppgavene på nye måter og legge til rette for datadrevet innovasjon. Digital sikkerhet er en grunnleggende forutsetning for å opprettholde tilliten til offentlig sektors digitale løsninger. Løsninger skal derfor ivareta krav til både sikkerhet og til den enkeltes personvern på en god måte.

Regjeringen mener offentlig sektor har et stort potensial for å effektivisere og skape bedre tjenester gjennom digitalisering. Kunstig intelligens (KI) er en del av dette. Offentlig sektor vil i framtiden bruke kunstig intelligens til å levere mer treffsikre og brukertilpassede tjenester, øke samfunnsnytten av egen virksomhet, effektivisere drift og arbeidsprosesser og redusere risiko. Bruk av KI i offentlig sektor er imidlertid fortsatt i en tidlig fase. En undersøkelse viser at mange virksomheter fortsatt befinner seg i en planleggings- eller testfase der de prøver å finne ut hva KI kan brukes til i deres virksomhet. De store statlige virksomhetene har kommet lengst, men det finnes enkelte kommuner som har satt i gang prosjekter med robotisert prosessautomatisering (RPA)17 og samtaleroboter.

Innovative offentlige anskaffelser er et godt virkemiddel for innovasjon. Bodø kommune og Troms og Finnmark fylkeskommune har mottatt midler gjennom Innovasjon Norges program for innovasjonspartnerskap til innovative anskaffelser. Bodø kommune skal gjøre blålysetatene smartere gjennom innsamling og deling av data. Troms og Finnmark fylkeskommune ønsker et system for effektiv deteksjon og varsling av skred over vei.

Figur 4.14 Nordnorsk design- og arkitektursenter (NODA) har som formål å utvikle fagkompetanse på et viktig område for samfunnsutviklingen i nord.

Figur 4.14 Nordnorsk design- og arkitektursenter (NODA) har som formål å utvikle fagkompetanse på et viktig område for samfunnsutviklingen i nord.

Foto: NODA

Involvering av innbyggere kan også fremme innovasjon. Træna kommune i Nordland med under 500 innbyggere vant i 2018 Kommunal- og moderniseringsdepartementets innovasjonspris for sin innovasjonskultur og samspillet med kommunens innbyggere. Tromsø kommune har utforsket innbyggerinvolvering i politiske prosesser og saksganger, i samarbeid med Nordnorsk design og arkitektursenter (NODA).

Digitalisering kan inngå som et perspektiv i de nye interregprogrammene i perioden 2021–2027. Som del av Interreg-programmet Kolarctic, arbeider prosjektet Disruptiv Informasjonsteknologi i Barents med utvikling av innovativ teknologi innenfor transport og kommunikasjonssystemer. Arbeidet blir utprøvd og forankret i Barentsregionen. Prosjektet vil jobbe med digitale løsninger for SmartID, SmartWaste, SmartRoad/veivedlikehold og ConnectedDeer for å bedre trafikksikkerhet for reinsdyr på veiene. Norsk partner er UiT Norges Arktiske universitet i Narvik.18

4.3.5 Fylkeskommunenes forsterkede samfunnsutviklerrolle

Med regionreformen har regjeringen styrket de nordligste fylkeskommunenes rolle i nordområdepolitikken. Fylkeskommunen er gitt en bred samfunnsutvikler- og planleggingsrolle med økt ansvar for koordinering og utvikling i eget fylke. Gjennom sitt ansvar for videregående opplæring, fagskoler, regionale forskingsfond, tilskuddsordninger, infrastruktur og kompetanse- og næringsutvikling har fylkeskommunene oppgaver med stor betydning for utviklingen i nordområdene. Fylkeskommunene har gjennom rollen som regional utviklingsaktør og planmyndighet ansvar for å se arealforvaltningen og samfunns- og næringsutviklingen i sammenheng, og å gi strategisk retning for innsatsen fra kommunene, regional stat og andre aktører med betydning for utviklingen i nord.

Med regionreformen har fylkeskommunen også fått et økt ansvar for at innbyggerne har den kompetansen samfunnet og næringslivet etterspør lokalt og regionalt. Regjeringen har forsterket fylkeskommunens ansvar for å tilrettelegge for og tilby relevant utdanning tilpasset lokale og regionale behov. Fylkeskommunene har også fått et større ansvar på integreringsfeltet, herunder ivareta flyktningers og innvandreres behov for en opplæring som møter regionale behov for arbeidskraft, jamfør Prop. 89 L (2019–2020) Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven).

Fylkeskommunene i nord har god erfaring med samarbeid over landegrensene, og de ivaretar også et viktig internasjonalt perspektiv i sin utøvelse av samfunnsutviklerrollen. Internasjonalt samarbeid, gjennom blant annet Interreg, bidrar til utvikling av relasjoner og tillit over landegrensene, tilgang til kompetanse, bedre tilgang til handel og tjenester og større markeder for lokale bedrifter. De aller fleste norske kommunene i nord som grenser til Sverige, Finland og Russland, er også distriktskommuner og ofte kommuner innenfor forvaltningsområder for samisk språk/kommuner med samisk befolkning. For slike kommuner vil grenseregionalt samarbeid være naturlig. Fylkeskommunene er også en partner for staten i gjennomføringen av nasjonal politikk innenfor det europapolitiske området.

Regionalt nordområdeforum

For å styrke en helhetlig tilnærming til nordområdepolitikken, tok regjeringen høsten 2016 initiativ til opprettelse av Regionalt nordområdeforum. Forumets faste medlemmer er politisk ledelse i Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Nordland fylkeskommune, Troms og Finnmark fylkeskommune og Sametinget. Andre relevante departementer og aktører deltar avhengig av saksområde.

Formålet med forumet er å ha tett dialog og samarbeid om videreutvikling av den nasjonale og regionale nordområdepolitikken, bidra til felles eierskap til nordområdepolitikken og samordning med annen nasjonal og regional innsats i Nord-Norge. Forumets sekretariatsfunksjon ble som del av regionreformen, overført til Troms og Finnmark fylkeskommune i Vadsø. Sekretariat for Regionalt nordområdeforum jobber for alle forumets medlemmer. Samtidig skal sekretariatet bidra til et sterkere regionalt eierskap til arbeidet med forumet. Regionalt nordområdeforum har vært viktig for arbeidet med denne meldingen. Regjeringen vil også aktivt bruke forumet til å informere om og forankre arbeidet med Interregprogrammene i nord. Sekretariatet vil styrkes med en prosjektstilling over tre år der blant annet en koordinatorfunksjon for ungdomssamarbeid vil inngå. Dette er i tråd med anbefalinger fra ungdomspanelet til nordområdemeldingen.

Figur 4.15 Det er regelmessig dialog mellom regjeringen, fylkeskommunene og Sametinget om nordområdepolitikken. Her fra et frokostmøte om nordområdemeldingen og Barentssamarbeidet.

Figur 4.15 Det er regelmessig dialog mellom regjeringen, fylkeskommunene og Sametinget om nordområdepolitikken. Her fra et frokostmøte om nordområdemeldingen og Barentssamarbeidet.

Foto: Eilen Bruun Zakariassen, Nordland fylkeskommune

4.3.6 Sametingets samfunnsutviklerrolle

Som samenes folkevalgte organ, er Sametinget regjeringens viktigste premissleverandør og dialogpartner i samepolitiske spørsmål. Regjeringen bygger videre på de institusjonelle og rettslige rammene som allerede er lagt for samepolitikken. Siden etableringen av Sametinget i 1989, har det skjedd en betydelig utvikling av rammevilkårene for Sametingets stilling og handlingsrom. I tråd med intensjonen i sameloven og i forarbeidene til denne, har Sametinget gradvis fått økt innflytelse i saker som angår den samiske befolkningen. Gjennom sine virkemiddelordninger rettet blant annet mot kultur, språk, næringer og opplæring, bidrar Sametinget til vekst og utvikling i ulike lokalsamfunn, også i de som tradisjonelt ikke oppfattes som samiske områder.

Sametinget har lang tradisjon, god erfaring og inngående kjennskap til samarbeid over landegrensene i nord. Gjennom samarbeidet mellom sametingene i Finland og Sverige og arbeidet i Samisk parlamentarisk råd, bidrar Sametinget til økt samarbeid over landegrensene. Samisk parlamentarisk råd bidrar til samordning av den politiske behandlingen av saker som angår samer og til utviklingen av praktiske samarbeidsformer mellom sametingene.

Figur 4.16 

Figur 4.16

4.3.7 Planlegging for bærekraftig samfunns- og næringsutvikling

Som nevnt i innledningen til dette kapitlet er kunnskap og kompetanse i nord om nord vesentlig for å understøtte en bærekraftig samfunnsutvikling. I den sammenheng er strategisk samfunns- og arealplanlegging det viktigste styringsverktøyet for kommuner og fylkeskommuner. Dette gjelder også små kommuner. Planleggingen skal avveie hensyn og avklare konflikter, avveie bruk og vern av ressurser, samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver, samt samtidig sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte.

Mange kommuner i Nord-Norge har utdatert planverk, og det er et behov for å oppdatere både regionale og kommunale planer. Kommunal- og moderniseringsdepartementet samarbeider med blant annet UiT Norges arktiske universitet og KS om utvikling og gjennomføring av tilbud om etter- og videreutdanning innen offentlig planlegging. Områder i nord der det er særlige utfordringer i den kommunale planleggingen, vektlegges særskilt. Manglende planfaglig kompetanse og kapasitet svekker kommunenes evne til langsiktig, strategisk samfunnsplanlegging og helhetlig arealplanlegging. Bedre veiledning fra regionalt nivå vil styrke kommunal kompetanse og kapasitet. Det pågår et arbeid i samarbeid med utdanningsinstitusjonene for å øke utdanningskapasiteten i offentlig planlegging. At flere kommuner velger å slå seg sammen, vil gjøre det mer mulig å skape sterkere fagmiljøer på planområdet. Framdriften i planarbeidet varierer, men alle kommunene i nord bør ha oppdaterte kommuneplaner innen 2023. Regjeringen arbeider for bedre og raskere arealplanlegging og har forenklet og forbedret plan- og bygningsloven og saksbehandlingen.

Planlegging forutsetter medvirkning fra de som planen angår og er viktig for å få fram kunnskap og berørte interesser, herunder også grupper som krever spesiell tilrettelegging, som eldre, funksjonshemmede, barn og unge. Medvirkning er dessuten viktig for integrering. Digitale verktøy gjør det enklere å følge planprosessen og å gi og følge innspill.

En naturressursbasert økonomi er avhengig av tilgang til arealer for å nyttiggjøre seg naturressursene. Bærekraftig bruk og vern av arealer er derfor en viktig forutsetning for økt verdiskaping i Nord-Norge. Økende aktivitet og utvikling av nye næringer som havbruk og vindkraft til havs, vil kreve god planlegging, også utenfor virkeområdet til plan- og bygningsloven, og at det legges premisser for sameksistens mellom nye og allerede eksisterende næringer. En fortsatt samordning av arealbruk til havs vil være viktig for å legge til rette for næringsvirksomhet til havs.

For næringslivet er det viktig at kommunene har oppdaterte arealplaner som gir grunnlag for rask og forutsigbar behandling av byggesøknader og private reguleringsforslag. God infrastruktur, tilbud og kvalitet på boliger og offentlige tjenester er også viktig for næringslivet, og det krever gjennomtenkte strategier i kommuneplanene. Mange kommuner har mangelfull plankompetanse- og kapasitet, og bør styrke planressurser knyttet til større næringsetableringer, jamfør plan- og bygningsloven § 3.3.

Fylkeskommuner og kommuner har et viktig ansvar for å mobilisere for en felles innsats for omstilling, vekst og bærekraftig utvikling. Regionale og kommunale samfunns- og arealplaner er et viktig verktøy for en slik mobilisering.

Regjeringen mener at regionale eller interkommunale arealplaner bør brukes til å se større områder i sammenheng og å avklare spørsmål som går på tvers av kommunegrensene. Eksempler på dette kan være avklaring av senterstruktur, regionale næringsområder, utbygging i fjellområder eller åpning av arealer for akvakultur i sjø gjennom helhetlig kystsoneplanlegging. Behovet for ivaretakelse av verdifulle naturområder bør i mange tilfeller vurderes og avklares på tvers av kommunegrenser.

Fylkeskommunene har en viktig rolle i å støtte opp om og veilede kommunene i arbeid med planer for kystnære områder, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet ga i 2020 ut en ny veileder om planlegging i sjø. Regjeringen forventer at fylkeskommunene og kommunene avsetter tilstrekkelig areal til vekst i havbruksnæringen gjennom oppdaterte planer som også ivaretar miljøhensyn og andre samfunnsinteresser. Strategier for utvikling av havbruk utenfor kysten bør også inngå i disse planene.

Sametingets planveileder som ble fastsatt av Sametinget i 2010, er et verktøy for å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Veilederen er laget for å rettlede kommuner, fylkeskommuner og andre som utarbeider planer etter plandelen i plan- og bygningsloven. Sametingets planveileder revideres i 2020. Samtidig revideres også retningslinjene for endret bruk av utmark i Finnmark som Sametinget vedtok i 2007.19

Boks 4.9 Fylkeskommunene i Nord-Norge er pådrivere for bærekraftig bruk av kystsonen

Nordland og Troms og Finnmark fylkeskommuner har i lengre tid oppmuntret til utvikling av interkommunale kystsoneplaner. I Troms og Finnmark er det så langt utarbeidet to kystsoneplaner. Kystplan Tromsøregionen omfatter kommunene Tromsø, Karlsøy, Balsfjord, Lyngen og Målselv. Kystsoneplan for Midt- og Sør-Troms omfatter kommunene Senja, Dyrøy, Sørreisa, Harstad, Ibestad, Tjeldsund og Gratangen. Kystsoneplan for Varanger er under utarbeidelse.

I Nordland sørger Kystplan Helgeland for like krav og bestemmelser i kommunene Bindal, Sømna, Vega, Vevelstad, Herøy, Dønna, Leirfjord, Nesna, Træna, Lurøy og Rødøy. Det er tilsvarende initiativer underveis for Ofoten og Salten.

Reindriften er en sårbar og arealavhengig næring i nord. Regjeringen forventer at fylkeskommunene og kommunene legger vekt på å bevare naturgrunnlaget for samisk kultur og næringsutvikling.20 Planleggingen skal sikre reindriftens arealer samtidig som hensynet til reindriften veies opp mot andre samfunnsinteresser.

Smart spesialisering

Alle regioner har særegne muligheter og ulike forutsetninger for næringsutvikling. Både regjeringen, OECD og EU anbefaler å utnytte disse forskjellene og skreddersy politikken til hver region. Smart spesialisering handler om å bygge videre på den kompetansen, det næringslivet og de ressursene som allerede er til stede i regionen, for å utvikle nye nisjer og næringsområder. For å sikre politisk involvering og god medvirkning bør prosessen kobles til regionale planprosesser. Metoden bygger på analyser og dialog om fortrinn og muligheter, som identifiserer sterke næringsområder som er sterke i regionen, og på hvilke området det fins ressurser i form av institusjoner og forvaltning. Kommunal- og moderniseringsdepartementet la i 2018 fram en veileder i Smart spesialisering som metode for regional næringsutvikling.

Nordland fylkeskommune benytter Smart spesialisering til å undersøke nye næringsmuligheter på områder der man allerede har fortrinn. Troms og Finnmark fylkeskommune har arbeidet med prosesser for smart spesialisering før sammenslåingen og tar nå arbeidet inn i felles strategier og planer.

4.3.8 Ivaretakelse av natur og kulturmiljø i arealforvaltningen

Nord-Norge har store natur- og kulturmiljøverdier som er verdifulle ressurser for næringer som reiseliv og reindrift, og som har stor betydning for velferd, identitet og friluftsliv, jamfør kapittel 3. Disse ressursene kan også brukes i utviklingen av bærekraftige og attraktive byer og lokalsamfunn og bidra inn i arbeidet med friluftsliv og folkehelse. En stor andel av Norges gjenværende, større sammenhengende natur- og friluftsområder i fjell og utmark, finnes i Nord-Norge. Slike områder er avhengig av en langsiktig sikring og forvaltning. Regionale og interkommunale planer kan være nyttige verktøy her. For å lykkes med en bærekraftig arealpolitikk, er det vesentlig at all arealbruk ses i sammenheng. For å finne gode løsninger, er det derfor viktig med tverrsektorielt samarbeid, både i overordnet planlegging og i enkeltsaker.

Arealendringer har økende betydning som påvirkningsfaktor for truet natur i Nord-Norge, blant annet som følge av ny infrastruktur knyttet til transport, industri, energi og bosetting. Det er derfor viktig at kommuner og fylkeskommuner vurderer virkninger for naturmangfoldet ut fra den samlede belastningen. Dette omfatter også vektlegging av økologiske og landskapsmessige sammenhenger på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Regjeringen legger stor vekt på å ivareta truet natur og at økosystemene sikres god tilstand. Kommunene har et særlig stort ansvar for å bidra til dette i sin planlegging, blant annet ved å sikre utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven.

Kulturminner og kulturmiljøer kan brukes som en ressurs i samfunnsutviklingen, og bidra til å bygge opp om et steds identitet og egenart. Å forvalte historiske kulturmiljøer og inkludere historisk bebyggelse i by- og stedsutviklingen, kan bidra til folks tilhørighet, helse og livskvalitet. Det er derfor viktig at kulturmiljøforvaltningen deltar i planarbeid og byutviklingsprosjekter.

4.3.9 Særlig om arealinngrep og dialog med samiske interesser

Regjeringen har som mål at vekst og verdiskaping skal eksistere side om side med de samiske tradisjonelle næringer som reindrift, fiske, landbruk og utmarksnæringer. Noen ganger kommer imidlertid ny næringsvirksomhet i konflikt med samiske næringsinteresser. Regjeringen er opptatt av at man finner løsninger som bidrar til å redusere interessekonflikter og eventuelle etterfølgende rettsprosesser. Det gjør man best ved å legge til rette for beslutningsprosesser der kunnskap, samt tidlig og god dialog mellom alle involverte parter, danner grunnlaget for de vedtak som fattes.

Plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsforskriften inneholder flere bestemmelser som skal bidra til å sikre at også samiske interesser ivaretas, og sørge for at vesentlige virkninger for samisk natur- og kulturgrunnlag blir utredet. Der reindriftsinteresser eller områder med stor betydning for samisk utmarksnæring blir berørt, skal de samlede virkninger av planer og tiltak innenfor det aktuelle reinbeitedistriktet eller berørt område, vurderes. Naturmangfoldloven slår også fast at myndighetene skal legge vekt på «kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet», når beslutninger tas, jamfør § 8 andre ledd.

Regjeringen legger vekt på at tiltak og planlagte arealinngrep, både på land og i sjø, skal bygge på gode utredninger som blant annet redegjør for hvordan samiske interesser vil kunne bli påvirket. Det er derfor viktig at ansvarlige utredere, både i konsekvensutredningsprosesser (KU) og konseptvalgutredninger (KVU) som berører samiske interesser, har kompetanse om samiske næringer. I saker som berører reindriften, må utrederne ha nødvendig dialog med reinbeitedistriktene slik at deres vurderinger og kunnskap om bruk av områdene kommer med i utredningene. Når eventuelle konflikter blir avdekket på et tidlig stadium, vil det bidra til at partene lettere kan finne gode løsninger og eventuelle avbøtende tiltak. Det er en målsetting at reindriftens tradisjonelle driftsform skal opprettholdes. Med hensyn til involvering av reindriften i vindkraftsaker, er det foreslått tiltak for å styrke medvirkning og til forbedring av konsesjonsutredningene, jamfør Meld. St. 28 (2019–2020) Vindkraft på land – Endringer i konsesjonsbehandlingen.

Reindriftens arealbrukskart er en del av det offentlige kartgrunnlaget, og det skal brukes av reindriftsnæringen, offentlig forvaltning og utbyggere. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) forvalter reindriftskartene for Landbruksdirektoratet, og kartene er tilrettelagt i innsynsløsningen Kilden. Reinbeitedistriktene skal selv sørge for ajourhold av kartdataene, og fylkesmannen skal kvalitetssikre endringer før de publiseres. Ved å henvende seg til fylkesmannen, kan tiltakshavere og andre få informasjon om når reindriftskartet sist er oppdatert.

I forbindelse med arealinngrepssaker, avholdes det ofte flere møter mellom reindriftsutøvere, myndigheter og utbyggere. I slike prosesser kan det være et problem at reindriftsutøverne ofte er få og at medvirkning krever både tid og kompetanse. Innhenting av profesjonell bistand til slike prosesser og veiledning fra regional planmyndighet gjennom for eksempel regionalt planforum, har vist seg å kunne lette dialogen mellom de ulike partene og fremme løsninger som er akseptable også for reindriften. I forbindelse med vindkraftsaker har regjeringen foreslått at tiltakshaver skal ha ansvar for å aktivt tilrettelegge for tilstrekkelig medvirkning fra reindriften på et tidlig stadium. Det kan for eksempel innebære at reindriften får bistand med den rådgivning konsesjonsmyndighetene finner nødvendig, jamfør Meld. St. 28 (2019–2020).

Regjeringen vil se nærmere på tiltak som på en helhetlig måte kan bidra til å sikre reindriftsutøvere nødvendig bistand i møte med myndigheter og utbyggerinteresser. Regjeringen utarbeider nå en ny temaveileder om planlegging i reindriftsområder som også omfatter konsekvensutredninger for reindriften. Ny veileder vil være ferdig i løpet av 2020.

4.3.10 Konsultasjonsordningen med Sametinget

Som urfolk har samene rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem. Konsultasjoner skal sikre at samiske interesser kommer tidlig inn i prosessene og at Sametinget har mulighet til å påvirke beslutningene. Denne ordningen fungerer slik at Sametinget og staten skal gå inn i konsultasjonene med mål om å komme til enighet, men det er fortsatt myndighetene som skal ta den endelige avgjørelsen.

Det er regjeringens erfaring at konsultasjonsordningen både har styrket Sametinget som en representativ stemme for det samiske folk og bidratt til å øke bevisstheten og kunnskapen om samiske spørsmål i regjeringen og statsforvaltningen.

Høsten 2018 fremmet regjeringen Prop. 116 L (2017–2018) Endringer i sameloven mv. (konsultasjoner) som en oppfølging av samerettsutvalgets anbefalinger i NOU 2007: 13 Den nye sameretten. I proposisjonen foreslo Kommunal- og moderniseringsdepartementet et eget kapittel i sameloven om konsultasjoner. Forslaget skal legge til rette for mer effektive og bedre konsultasjoner mellom offentlige myndigheter og Sametinget eller andre berørte samiske interesser. Stortinget vedtok i mai 2019 å sende proposisjonen tilbake til regjeringen og anmodet regjeringen om å sende forslaget til endringer i sameloven ut på alminnelig høring, før saken fremmes for Stortinget til ny behandling. Bakgrunnen var at det hadde gått lang tid siden samerettsutvalgets utredning var på høring. I tråd med Stortingets anmodning sendte regjeringen høsten 2019 saken på høring sammen med utkast til veileder, med høringsfrist 29. februar 2020. Departementet har vurdert høringsinnspillene og tar sikte på å legge frem lovforslaget på nytt for Stortinget i løpet av våren 2021.

4.3.11 Kvenenes rett til effektiv deltakelse

Da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999, ble kvenene/norskfinnene definert som en nasjonal minoritet i Norge. I tråd med Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonal minoriteter, artikkel 15, skal partene skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og offentlige anliggender, særlig de som berører dem. Myndighetene har bidratt til å styrke nasjonale minoriteters egne organisasjoner, blant annet gjennom drifts- og prosjekttilskudd til organisasjonene, slik at de selv har mulighet til å delta og påvirke i saker som angår dem. Dialogen mellom myndighetene og kvenenes organisasjoner skjer i Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter, og ved kontakt i konkrete spørsmål som kvenene/norskfinnene er opptatt av.

Figur 4.17 

Figur 4.17

4.4 Regjeringen vil

  • Styrke Sekretariat for Regionalt nordområdeforum med en treårig prosjektstilling med ansvar for blant annet koordinering av ungdomsarbeid som oppfølging av ungdomspanelet til meldingen, totalt tre mill. kroner.

  • Videreutvikle mulighetene for kontakt og samarbeid mellom ungdom på tvers av landegrensene, blant annet gjennom Barentssamarbeidet og EUs programmer som Interreg og Erasmus+.

  • Bidra med inntil 100 mill. kroner, fordelt over årene 2022–2024 til Bodø som europeisk kulturhovedstad i 2024.

  • Fortsette å stimulere den økte internasjonale interessen for kulturscenene i Nord-Norge.

  • Bidra til Arctic Arts Summit som en sentral internasjonal arena for fremme av kulturfeltets bidrag til utvikling i nordområdene.

  • Støtte Altas idrettssatsing med 500 000 kroner over en treårsperiode, inkludert Barents Games i Alta i 2022.

  • Støtte etablering av et Tandberg-museum i Bodø med én mill. kroner.

  • Igangsette konsultasjoner med Sametinget hvor målsetningen er å kartlegge kompetansesituasjonen og behovet for kunnskap og kompetanse om samisk språk og kultur.

  • Styrke satsingen på fleksible studietilbud gjennom Diku.

  • Støtte opp om samarbeid mellom regionalt nærings- og arbeidsliv, kommuner, fylkeskommuner og universiteter og høyskoler som stimulerer til fleksible studietilbud.

  • Utarbeide en strategi for små byer og større tettsteder, der de overordnede målene for regional- og distriktspolitikken legges til grunn.

  • Opprette en pilot for «Statens hus» i Narvik, der mindre avdelinger av statlige etater samarbeider tettere med hverandre og skaper et større statlig fagmiljø på stedet.

  • Utrede i hvilken grad lav tilgang på boliger er et problem for arbeidsgivere i distriktsområder for rekruttering av arbeidskraft.

  • Sørge for at adgangen til å ta distriktspolitiske hensyn i långivningen blir bedre kjent, og styrke kunnskapen om hvordan ordningene praktiseres.

  • Støtte Fylkesmannen i Nordland og Fylkesmannen i Troms og Finnmark sitt arbeid med å legge til rette for mer systematisk samarbeid mellom kommuner i Nord-Norge, for å sikre gode tjenester til innbyggerne og videre utvikling for næringslivet.

  • Arbeide for én digital offentlig sektor på tvers av forvaltningsnivåene, utnytte mulighetene kunstig intelligens gir for å løse oppgavene på nye måter, og legge til rette for datadrevet innovasjon.

  • Støtte kvalitetsutvikling av opplæringen i kommuner i Nord-Norge, gjennom oppfølgingsordningen og ordningen med Veilederkorps.

  • Utvikle Regionalt samisk kompetansesenter til et nasjonalt samisk kompetansesenter. Senterets årlige budsjettramme er i forslag til statsbudsjett 2021 økt til 10 mill. kroner.

  • Styrke plankompetanse og -kapasitet slik at alle kommuner kan få oppdaterte kommuneplaner.

  • Se nærmere på tiltak som på en helhetlig måte kan bidra til å sikre reindriftsutøvere nødvendig bistand i møte med myndigheter og utbyggerinteresser.

  • Utarbeide en ny temaveileder om planlegging i reindriftsområder, som også omfatter konsekvensutredninger for reindriften.

  • Ta sikte på å legge frem lovforslag om endringer i sameloven, slik at loven får et eget kapittel om konsultasjoner. Hensikten er å legge til rette for mer effektive og bedre konsultasjoner mellom offentlige myndigheter og Sametinget eller andre berørte samiske interesser.

Fotnoter

1.

Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/statbank/table/08921/

2.

Oslo Economics (2020)

3.

Oslo Economics (2020)

4.

Ipsos og Samfunnsøkonomisk Analyse AS (2018)

5.

Oslo Economics (2020)

6.

Fleksibel utdanning omfatter de studietilbudene som i NSDs Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) er registrert utenfor campus. Det vil si kategoriene desentralisert og nettbasert utdanning. Tilbudene kan være nettbasert, samlingsbasert med nettstøtte, desentralisert og/eller som deltidstilbud.

7.

Carneiro, Liu and Salvanes (2018), Røberg (2014)

8.

Nilsen, Huemer and Eriksen (2012)

9.

Veileder for utredning i tråd med Retningslinjer for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon.

10.

Oppdrag gjennomføres av Samfunnsøkonomisk Analyse AS og skal være ferdig innen utgangen av 2020.

11.

Vinsand (2018 og 2019a)

12.

Vinsand (2020)

13.

Sletnes m.fl. (2013) og Leknes m.fl. (2013)

14.

Vinsand (2019b), Fylkesmannen i Nordland (2019) og Fylkesmannen i Troms og Finnmark (2019)

15.

Tilskuddene gis med et likt beløp per innbygger, og er differensiert slik at de nordligste kommunene har høyest sats. Kommuner med under 3 200 innbyggere får også et småkommunetillegg, differensiert ved distriktsindeksen, som sier noe om samfunnsmessig utvikling. Kommuner i tiltakssonen med småkommunetillegg får tilskudd etter forhøyet sats.

16.

Brandtzæg m.fl. (2020)

17.

Robotisert prosessautomasjon er spesielt nyttig ifm arbeidsintensivt kunnskapsarbeid, og håndterer repetitive og regelbaserte store oppgaver spesielt godt.

18.

http://www.dit4bears.org/

19.

Sametinget (2020a) og Sametinget (2020b)

20.

Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019–2023.

Til forsiden