Kilder til opplysninger om kostnader

Utvalget har innhentet opplysninger om kostnader ved redningshelikoptertjenesten slik den drives i dag fra tre kilder: (1) Forsvarets overkommando, Luftforsvarsstaben, (2) Sysselmannen på Svalbard og (3) Sosial- og helsedepartementet. De skriftlige opplysninger er i nødvendig utstrekning supplert med muntlige opplysninger gitt av ulike saksbehandlere.

Kostnader er beregnet for følgende tre hovedtjenestegrener i redningshelikoptertjenesten:

1. 330 skvadronen,

2. 720 skvadronen,

3. Sysselmannens helikopter nr 1

For hver tjenestegren er kostnader beregnet både ved dagens beredskapsopplegg og ved de alternativer for beredskap som er beskrevet i kapittel 6, se alternativ 1 og 2 i kapittel 6.5. For hver tjenestegren er det videre skilt mellom driftskostnader og investeringskostnader.

Investeringskostnadene er ved kostnadsberegningen omgjort til en årlig kapitalkostnad (sum av rente- og avskrivningskostnad), som kan summeres med driftskostnadene. Summen av driftskostnader og kapitalkostnader ved investeringer utgjør de totale årlige kostnader.

Det er skilt mellom kostnader ved søk- og redningsoppdrag og kostnader ved ambulanseoppdrag. Redningshelikoptrene utfører i tillegg til disse to typene oppdrag en del treningsoppdrag og militære oppdrag. Treningsoppdragene er nødvendige for å holde beredskapen på et ønsket nivå. Kostnadene ved treningsoppdragene er ansett som nødvendige for å kunne utføre søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag, og er derfor fordelt forholdsmessig på disse to typene oppdrag. Kostnadene ved militære oppdrag er holdt utenfor.

Beregningsforutsetninger for kostnadstallene

330 skvadronen

For 330 skvadronen er kostnadstall oppgitt av Forsvarets overkommando, Luftforsvarsstaben, planavdelingen, lagt til grunn. Kostnadstallene er spesifisert på følgende poster:

1. Mannskaper på redningshelikoptre

2. Lufttrafikkledelse, koordinering

3. Stedlig lett vedlikehold, inspeksjon

4. Sentralt, tyngre vedlikehold

5. Forbruk av reservedeler og komponenter

6. Bortsatte vedlikeholdsarbeider

7. Drivstoff og smøremidler

8. Husleie, bygg og anlegg

9. Transport og spedisjon

10. Administrasjon, salg og markedsføring

11. Forsikring

12. Avskrivning

13. Rentekostnad

Utvalget har vært opptatt av å få de reelle kostnadstall for Luftforsvarets drift av 330 skvadronen, slik at det for framtiden kan bli lettere å foreta en sammenligning mellom militære og sivile operatører.

I vurderingen av hva som er den beste samfunnsøkonomiske løsningen i forholdet mellom sivil og/eller statlig leveranse av redningshelikoptertjenester, må det legges samme økonomiske målestokk på statlige og sivile leverandører. Utvalget har derfor tatt med postene 11, 12 og 13, som er beregnede kostnader.

Staten er selvassurandør mens private har betydelige forsikringsomkostninger, og såvidt utvalget kjenner til aktiverer staten utgifter straks, mens private foretak må avskrive over tid. Disse forutsetningene gjør at driftsutgiftene til dagens beredskap for 330 skvadronen er beregnet til ialt 263,4 millioner kroner. De samlede utgifter i Forsvarsdepartementets St. prp. nr. 1 for (1996-97) for eksempel er anslått til ca. 170 millioner kroner.

Kostnadspostene 1-11 er regnet som driftskostnader. Kostnadspostene 12 og 13 er regnet som investeringskostnader. Avskrivingskostnaden er beregnet på følgende måte. En gjenanskaffelsesverdi på 85 millioner kr. pr. Sea King helikopter er lagt til grunn. Flåten er forutsatt å bestå av 12 helikoptre. Total gjenanskaffelseskostnad blir da 1.020 millioner kroner. Det er forutsatt en lineær avskrivning over 40 år og restverdi 0 ved slutten av avskrivningstiden. Årlig kapitalkostnad regnet som annuitet med 7% rente pr. år blir da 76,5 millioner kr.

Driftskostnadene ved dagens beredskapsopplegg er av Forsvarets overkommando, Luftforsvarsstaben, beregnet til 177,786 millioner kr. Dette omfatter ikke kostnadene ved legebemanning av helikoptrene og medisinsk utstyr ved basene.

Ved 5 baser og 15 minutters utrykningstid er driftskostnadene beregnet til 228,472 millioner kr. Dette inkluderer merkostnader til flere besetninger på helikoptrene. Kapitalkostnaden knyttet til helikoptrene blir den samme som ved dagens opplegg (76,5 millioner kr). Det må imidlertid investeres 45,3 millioner kr., fordelt med 39,9 millioner kr. til opplæring av mannskaper, 4 millioner kr. til bygninger og 1,4 millioner kr. til baseutstyr.

For å kunne legges sammen med driftskostnadene, er disse investeringskostnadene omregnet til årlige kapitalkostnader etter samme prinsipp som for investeringene i helikoptre. Det er brukt en avskrivingstid på 40 år for bygninger og baseutstyr og 8 år for opplæring av mannskaper. Avskrivingstiden for mannskapskostnader er basert på mannskapenes antatte gjennomsnittlige tjenestetid. Kapitalkostnadene blir da 7,068 millioner kr. for 5 baser og 15 minutters utrykningstid.

Ved en utbygging til 6 baser med 15 minutters varslingstid, må det i tillegg til de 12 Sea King helikoptrene leies inn et ekstra helikopter. Grunnen til det, er at ett av Sea King helikoptrene til enhver tid antas å være ute av drift på grunn av tyngre vedlikehold. Utvalget har innhentet uforpliktende kostnadsoverslag fra tre sivile helikopterselskaper for leie av et sivilt redningshelikopter med mannskap for å kunne holde full beredskap til enhver tid. Kostnadsoverslagene fra disse tre selskapene varierer mellom 33,0 og 40,8 millioner kr. I kostnadstallene inngår både besetning på helikoptrene, kapitalkostnader til helikoptrene og ekstra basekostnader. Utvalget bedømmer et kostnadsoverslag på 40,4 millioner kr. som det mest realistiske. Mérkostnaden ved å opprette en sjette base er følgelig 40,4 millioner kr. pr. år. For staten er denne kostnaden i sin helhet å regne som en driftskostnad.

Avrundet til nærmeste 100.000 kr. blir de årlige kostnadene for 330 skvadronen 254,3 millioner kroner ved dagens opplegg, 312,1 millioner kroner ved 5 baser og 15 minutters utrykningstid og 383,8 millioner kroner ved 6 baser og 15 minutters utrykningstid.

I gjennomsnitt for perioden 1990-1995 utførte 330 skvadronen 3.959 flytimer pr år. Antall flytimer i 1995 var 3.879. Gjennomsnittskostnaden pr flytime ved dagens beredskapsopplegg blir følgelig vel 64.200 kr.

720 skvadronen

720 skvadronen utførte i 1995 158 flytimer i ambulanse-, søk- og redningsoppdrag, til en samlet kostnad på 2.028.000 kr. Dette tallet inkluderer ikke kapitalkostnader til helikoptre. Forutsettes det at disse er proporsjonale med kostnaden til en flytime, kan de for 720 skvadronen anslås til 870.000 kr. i 1995. Kapitalkostnaden fremkommer slik: Driftskostnaden pr. flytime er ca. 12.800 kr. for 720 skvadronen og ca. 44.900 kr. for 330 skvadronen. Kapitalkostnaden pr flytime for 330 skvadronen er ca. 19.300 kr. Den tilsvarende kapitalkostnad for 720 skvadronen antas å være (12.800/44.900) x 19.300 = 5.500 kr. Multiplisert med antall flytimer blir dette 870.000 kr. i 1995.

Sysselmannen på Svalbard

Sysselmannen på Svalbard disponerer ett Super Puma helikopter utstyrt for søk- og redningsoppdrag og ett Bell 212 helikopter som vanligvis ikke brukes til slike oppdrag, men kan settes inn ved behov (for eksempel når Super Puma helikopteret er ute av drift). Det gjelder ulike beredskapsnivåer for de to helikoptrene. Som kostnader til redningstjenesten på Svalbard er regnet mérkostnadene for Super Puma helikopteret (helikopter nr 1) i forhold til Bell 212 helikoptret.

Sysselmannen på Svalbard har oppgitt kostnadene ved de to helikoptrene til følgende (1996-kr) (tabell 8.2).

Mérkostnaden for fast stasjonering er 10.621.008 kr. pr. år. Mérkostnaden pr. flytime er 6.250. I 1995 ble det fløyet vel 47 timer i søk- og rednings- og ambulanseoppdrag på Svalbard. Merkostnaden til disse flytimene er følgelig 293.750 kr.

Sosial- og helsedepartementet opplyser at folketrygden i 1995 refunderte kostnader på 50.000 kr. til ambulanseoppdrag utført i farvannet utenfor Svalbard av helikoptre stasjonert på Svalbard. Det ble dessuten bevilget 600.000-700.000 kr. (forutsatt 650.000 kr.) til Longyearbyen sykehus til dekning av kostnader ved ambulansetransporter på Svalbard. Tilsammen utgjør dette 700.000 kr, som ikke forutsettes å inngå i de kostnadstall Sysselmannen har oppgitt. Vedlikehold av medisinsk-teknisk utstyr for ambulansehelikopter på Svalbard kostet i 1995 40.000 kr. Kostnaden Sysselmannen på Svalbard har til fast stasjonering av helikoptre forutsettes også å inkludere kapitalkostnader til helikoptrene.

Kostnadene til redningshelikoptertjenesten på Svalbard kan dermed oppsummeres som i tabell 8.3.

Avrundet til nærmeste 100.000 kr. er kostnadene vel 10,6 millioner kr. til fast stasjonering og vel 1,0 millioner kr. til drift, tilsammen 11,7 millioner kr.

Utvalget har innhentet et uforpliktende kostnadsoverslag fra et sivilt helikopterselskap for hva det vil koste å oppgradere redningshelikopterberedskapen på Svalbard til 100% tilgjengelighet (90% i dag) og 15 minutters utrykningstid. Selskapet har utarbeidet to kostnadsoverslag. Det ene er på 14,8 millioner kroner pr år, det andre på 8,6 millioner kroner pr år. Det forutsettes her at rimeligste alternativ velges.

Utplassering av redningshelikopter på Ekofiskfeltet

Utvalget har innhentet opplysninger om hva det vil koste å oppgradere et av de to helikoptre som nå er utplassert på Ekofiskfeltet til et fullverdig redningshelikopter. Kostnadene ved dette er anslått til 22,5 millioner kroner.

Ambulansetjeneste

Sosial- og helsedepartementet har oppgitt kostnadstall for ambulanseoppdrag utført av 330 skvadronen og Sysselmannen på Svalbard i 1995. Kostnadstallene er fordelt på transportkostnader, kostnader til legebemanning og kostnader til medisinsk utstyr. Tabell 8.4 viser kostnadene i 1995:

I tillegg til disse kostnadene opplyses det at Rikstrygdeverket har finansiert anskaffelse av medisinsk-teknisk utstyr til hver base for redningshelikoptrene. Tilsammen er seks sett av utstyr til 450.000 kr. pr. sett, i alt 2.700.000 anskaffet. Dette utstyret forutsettes avskrevet i løpet av 20 år. Årlig kapitalkostnad, forutsatt 7% rente, blir da 253.800 kr, som fordeles med 5/6 på fastlandet og 1/6 på Svalbard, det vil si henholdsvis 211.500 kr. og 42.300 kr. Totale kostnader ved ambulansetjenesten ved dagens opplegg blir da 33.492.100 kr. for 330 skvadronen og 782.300 kr. på Svalbard. Dagens kostnader til legebemanning er 1,82 millioner kr. på hver av basene Sola, Ørland, Bodø og Banak og 1,4 millioner kroner på Vigra, tilsammen 8,68 millioner kroner (7,28 + 1,40). Innføres 15 minutters utrykningstid med basemønster Kjevik, Bergen, Ørland, Bodø og Hammerfest blir kostnadene til legebemanning 11,2 millioner kroner (2,24 millioner kr. pr. base ganget med 5 baser). Kostnadene til vedlikehold av medisinsk-teknisk utstyr blir ved dette alternativet 0,2 millioner kroner (40.000 x 5). Det forutsettes ikke at nyinvesteringer i slikt utstyr er nødvendig.

Ved en økning til 6 baser og 15 minutters utrykningstid blir kostnadene til legebemanning 13,44 millioner kroner. Kostnadene til vedlikehold av medisinsk teknisk utstyr blir 240.000 kr. I tillegg kommer en investering på 450.000 kr. til medisinsk-teknisk utstyr til den nye basen.

Transportkostnader som er refundert av Sosial- og helsedepartementet er inkludert i kostnadstallene som er oppgitt foran for 330 skvadronen. Kostnadene til legebemanning og medisinsk utstyr må imidlertid legges til de kostnadstall som er oppgitt for 330 skvadronen fra Forsvaret for å komme fram til totale kostnader.

Sammenstilling og analyse av kostnadstall

De kostnadstall som er oppgitt foran, er sammenstilt i tabell 8.5. I tabellen er det skilt mellom driftskostnader og investeringskostnader. Videre er det skilt mellom tre beredskapsnivåer; dagens, 5 baser og 15 minutter og 6 baser og 15 minutter.

Driftskostnadene til 330 skvadronen ved dagens opplegg består av 177,8 millioner kroner oppgitt av Forsvaret og 8,9 millioner kroner til legebemanning og medisinsk utstyr, oppgitt av Sosial- og helsedepartementet, tilsammen 186,7 millioner kroner. Kapitalkostnadene er 76,5 millioner kroner til helikoptre og 0,2 millioner kroner til medisinsk utstyr. Ved overgang til 5 baser med 15 minutters utrykningstid, øker Forsvarets driftskostnader til 228,5 millioner kroner og Sosial- og helsedepartementets kostnader til legebemanning og medisinsk utstyr til 11,4 millioner kroner, tilsammen 239,9 millioner kroner. Ved 6 baser og 15 minutters utrykningstid blir de samlede driftskostnader på 282,3 millioner kroner. De samlede kostnader ved 330 skvadronen kan anslås til 263 millioner kroner ved dagens opplegg, 324 millioner kroner ved 5 baser og 15 minutters utrykningstid, og 366 millioner kroner ved 6 baser og 15 minutters utrykningstid. Dagens kostnader til 720 skvadronen kan anslås til ca. 2,9 millioner kroner. Av dette utgjør driftskostnadene anslagsvis 2,0 millioner kroner og kapitalkostnadene 0,9 millioner kroner. Disse kostnadene forutsettes å falle bort dersom Rygge blir en av basene for redningshelikoptre i 330 skvadronen. Kostnadene til redningshelikopterberedskapen på Svalbard er i dag på ca. 11,7 millioner kroner. Går man ned til 15 minutters utrykningstid, blir kostnadene 20,3 millioner kroner pr år. Denne kostnaden blir den samme uansett antall baser (5 eller 6) på fastlandet.

Fordeling av kostnader på oppdragstyper

For å kunne vurdere lønnsomheten av dagens beredskap og endret beredskap for ambulanseoppdrag og søk- og redningsoppdrag, er kostnadene til disse oppdragstypene beregnet. Dette er gjort ved å ta utgangspunkt i fordelingen av flytimer mellom ulike oppdrag. For 330 skvadronen fordelte flytimene seg slik mellom ulike oppdrag i gjennomsnitt pr år for perioden 1989-1995

Ulike typer trenings- og testflygingsoppdrag utgjorde i alt 49,5% av flytimene. Ambulanseoppdragene utgjorde 24,4% og søk- og redningsoppdragene 15,2%. Oppdrag for Forsvarskommando Sør-Norge og Forsvarskommando Nord-Norge utgjorde 10,9% av oppdragene. Det meste av dette (8,0%) var redningsøvelser og forberedende redningstjeneste. Dette regnes som søk- og redningsoppdrag. Kun 2,0% av flytimene var rent militære oppdrag. Dersom kostnadene til treningsoppdragene fordeles forholdsmessig mellom søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag, blir flytimefordelingen mellom ulike oppdrag slik:

Kostnadene ved de ulike oppdrag for 330 skvadronen slik tjenesten drives i dag blir dermed 128,2 millioner kroner for søk og redningsoppdrag, 129,9 millioner kroner for ambulanseoppdrag og 5,3 millioner kroner militære oppdrag.

Høyere krav til beredskap forutsettes i hovedsak å komme søk- og redningsoppdragene til gode, fordi det er slike oppdrag utvalget ønsker å prioritere. Økningen i kostnader ved overgang til 5 baser og 15 minutters utrykningstid, forutsettes skjønnsmessig å fordele seg med ca. 20% på ambulanseoppdrag og 80% på søk- og redningsoppdrag. Mérkostnadene ved anlegg av en sjette base forutsettes i sin helhet å gjelde søk- og redningsoppdrag. De militære oppdragene forutsettes å ha samme omfang som i dag, og bli uberørt av endringene i redningsberedskapen. For 330 skvadronen kan dermed kostnadene til ulike oppdrag ved de ulike alternativene anslås til de tall som er vist i tabell 8.7.

Kostnadstallene som er beregnet for redningshelikopteret på Svalbard kan, på grunnlag av opplysninger gitt av Sysselmannen, fordeles slik mellom ulike typer oppdrag (tabell 8.8):

Hele økningen i kostnader ved overgang til høyere beredskap er her forutsatt å gjelde søk- og redningsoppdrag.

Totalnytte og grensenytte

Det er to spørsmål som skal besvares i nytte-kostnadsanalysen av redningshelikoptrene. Det ene spørsmålet er om redningshelikoptertjenesten er samfunnsøkonomisk lønnsom slik den drives i dag, det vil si med dagens innsats, oppdragsmengde og resultater av oppdragene. Det andre spørsmålet er om det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å stille høyere krav til beredskapen til redningshelikoptrene, det vil si gjennomføre ett av de alternativer for høyere beredskap som utvalget har foreslått. Til å svare på det første spørsmålet er den totale nytten og de totale kostnadene ved redningshelikoptertjenesten av interesse. Til å besvare det andre spørsmålet er økningen i nytte og økningen i kostnader i forhold til dagens opplegg av interesse. Det kan tenkes at redningshelikoptertjenesten i dag gir en stor samfunnsøkonomisk netto nytte, det vil si at nytten er langt større enn kostnadene. Dette betyr likevel ikke nødvendigvis at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å trappe opp tjenesten betydelig. Lønnsomheten av å øke kravene til tjenesten avhenger av hvor stor ekstra nytte, eller grensenytte, en slik økning gir, og av hvor store de ekstra kostnadene blir.

Nytte-kostnadsforhold ved tjenesten i dag og alternativer for økt beredskap

Tabell 8.9 viser beregnet nytte-kostnadsforhold ved redningshelikoptertjeneste utført av 330 skvadronen slik den drives i dag. Kostnader ved militære oppdrag er holdt utenfor. Tabell 8.9 viser at redningshelikoptertjenesten i 330 skvadronen er klart samfunnsøkonomisk lønnsom slik tjenesten drives i dag. Dette gjelder både for søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag. Beste anslag for nytte-kostnadsbrøken (nytte dividert med kostnader) for begge oppdragstyper sett under ett er ca. 5,4. For søk- og redningsoppdragene er beste anslag på nytte-kostnadsbrøken ca. 4,9. For ambulanseoppdragene er beste anslag på nytte-kostnadsbrøken ca. 5,9. Selv om man legger laveste anslag for nytten av tjenesten til grunn, er redningshelikoptertjenesten klart samfunnsøkonomisk lønnsom, med en total nytte-kostnadsbrøk på ca. 1,8. Laveste verdi av nytte-kostnadsbrøken er 1,56 for søk- og redningsoppdrag og 2,04 for ambulanseoppdrag. På grunnlag av disse resultatene konkluderes det med at redningshelikoptertjenesten slik den drives i dag gir en nytte for samfunnet som er klart større enn kostnadene ved å drive tjenesten.

Ved en endring av beredskapsopplegget til 5 baser og 15 minutters utrykningstid, er det beregnet at 5,0 flere mennesker kan reddes fra å dø, fordelt med 4,0 på søk- og redningsoppdrag og 1,0 på ambulanseoppdrag. De ulike regnemåtene som ble brukt i avsnitt 6.5 ga litt ulike resultater. Usikkerheten i antallet reddede liv kan anslås ved å ta utgangspunkt i variasjonen i resultater mellom de ulike regnemåtene. Usikkerheten blir da fra 2 til 6 reddede liv for søk- og redningsoppdrag og fra 0,5 til 1,5 reddede liv for ambulanseoppdrag. En tilsvarende beregning for alternativet med 6 baser og 15 minutters utrykningstid gir som resultat fra 2,5 til 7,7 reddede liv ved søk- og redningsoppdrag. Tabell 8.10 viser beregnet grensenytte og grensekostnader ved de to alternativene for økt beredskap for redningshelikoptrene i 330 skvadronen. Øverste del av tabellen viser grensenytte og grensekostnader ved 5 baser og 15 minutters utrykningstid sammenlignet med dagens opplegg. Nederste del av tabellen viser grensenytte og grensekostnader ved 6 baser og 15 minutters utrykningstid sammenlignet med dagens opplegg. Beregningene viser at en økning av beredskapskravet til 5 baser og 15 minutters utrykningstid trolig er samfunnsøkonomisk lønnsomt når alle oppdrag ses under ett. Nytte-kostnadsbrøken, ut fra beste anslag på nytten, er beregnet til ca. 1,4 både for søk- og redningsoppdrag og for ambulanseoppdrag. En økning fra dagens beredskap til 6 baser med 15 minutters utrykningstid ser derimot ikke ut til å være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Beste anslag på nytte-kostnadsbrøken ved dette alternativet er like under 1,0. Det meste av gevinsten ved økt beredskap oppnås ved å forkorte utrykningstiden fra 60 minutter til 15 minutter. Den ekstra gevinsten ved å anlegge en sjette helikopterbase er liten når først utrykningstiden er forkortet.

På grunnlag av disse resultatene konkluderes det med at en økning av beredskapskravet til 15 minutters utrykningstid, kombinert med utplassering av helikoptre på 5 baser ser ut til å være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Økning av antall baser til 6 ser derimot ikke ut til å være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Utplassering av redningshelikopter på Ekofiskfeltet

Nytten av å utplassere et fullverdig redningshelikopter på Ekofiskfeltet er beregnet til 2 millioner kroner. Kostnadene er beregnet til 22,5 millioner kroner. Dette gir en nytte-kostnadsbrøk på 0,09. Grunnen til at nytte-kostnadsbrøken blir så lav, er det lille antallet søk- og redningsoppdrag helikopteret forventes å utføre (ca. 2-4 oppdrag pr år).

15 minutters beredskapskrav på Svalbard

Nytten av å øke beredskapskravet for redningshelikopteret på Svalbard fra 60 til 15 minutter er tidligere beregnet til ca. 1,7 millioner kroner. Mérkostnaden ved tiltaket er beregnet til 8,6 millioner kroner. Nytte-kostnadsbrøken blir dermed 0,20. Disse beregningene tyder på at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjøre et 15 minutters beredskapskrav gjeldende også for Svalbard. Hovedgrunnen til dette er det begrensede antall oppdrag helikopteret kan forventes å utføre.

Usikkerhet i datagrunnlag og resultater

Nytte-kostnadsanalysen av redningshelikoptrene bygger på mange ulike datakilder. Noen av dem er mer usikre enn andre. Et eksempel på opplysninger som er meget sikre, er opplysningene om antall oppdrag redningshelikoptrene har utført og hvor og når disse oppdragene er utført. Opplysningene om oppdragstyper er også gode. Et eksempel på opplysninger som er svært usikre, er beregnet antall reddede liv ved å innføre kortere utrykningstid og endre basemønsteret for helikoptrene.

For å gi et inntrykk av hvilke konklusjoner som er mest og minst usikre, er det gjort et forsøk på å gruppere ulike typer opplysninger etter hvor sikre de. Denne grupperingen er vist i tabell 8.11.

En del av de opplysninger nytte-kostnadsanalysen bygger på, kan regnes som meget sikre. Det gjelder opplysninger om antall oppdrag utført av redningshelikoptrene, hvordan oppdragene fordeler seg mellom oppdragstyper og hvor mange personer som er transportert eller reddet (brakt ombord i helikoptrene) ved disse oppdragene. Kostnadene ved dagens redningshelikoptertjeneste har man også gode kunnskaper om. Det samme gjelder antallet omkomne ved ulykker der innsats av redningshelikoptre kan tenkes å være aktuelt. Disse punktene drøftes derfor ikke mer. Det er nesten alltid lettere å vite noe om dagens forhold enn om alternativer til dagens forhold. Kostnadsoverslaget for alternativer til dagens redningshelikoptertjeneste er derfor noe mer usikkert enn kostnadsoverslaget for dagens tjeneste. Siden begge kostnadsoverslagene bygger på erfaringer, er likevel usikkerheten i kostnadstallene vurdert som relativt liten.

Usikkerheten er også vurdert som relativt liten når det gjelder anslaget for hvor mange av ambulanseoppdragene som kan betraktes som livreddende. Det finnes en rekke undersøkelser om ambulansehelikoptre. Resultatene av undersøkelsene peker i samme retning og antyder at i størrelsesorden 5% av oppdragene er livreddende. Spredningen i andel livreddende oppdrag mellom ulike undersøkelser er fra 1,7% til 8,2%. Dette er relativt lite og viser at resultatene er forholdsvis robuste. Det at noe ulike metoder er brukt i ulike undersøkelser, men at resultatene likevel er tilnærmet de samme, er også et argument for at det er hersker forholdsvis liten usikkerhet om andelen av ambulanseoppdragene som er livreddende.

For å beregne nytten for samfunnet av å redde mennesker fra å dø, er ulykkeskostnader beregnet for vegtrafikkulykker lagt til grunn, med visse mindre endringer. Usikkerheten i disse kostnadene er vurdert tidligere (Elvik 1994). Vurderingen konkluderte med at den relative, statistiske usikkerheten i kostnadstallet for et unngått dødsfall, uttrykt i form av et 95% konfidensintervall, utgjør ca. 32% av kostnadstallet. Denne prosentvise usikkerheten er ikke større enn den man finner for mange andre typer opplysninger som brukes i nytte-kostnadsanalyser. Eksempelvis er 95% konfidensintervallet for andelen livreddende oppdrag for ambulansehelikoptre, basert på norske undersøkelser om dette, beregnet til 1,4% (fra 4,5% til 5,9%). Det representerer en relativ usikkerhet på 27% av gjennomsnittet (gjennomsnittlig andel livreddende oppdrag ifølge de norske undersøkelsene er 5,1%; 1,4% er 27% av 5,1%). På den annen side er det flere kilder til usikkerhet i ulykkeskostnadene enn rent statistisk usikkerhet. Disse andre kildene til usikkerhet er vanskelige å tallfeste på en fornuftig måte. Mens nytten av ambulanseoppdragene i form av antall mennesker som reddes fra å dø kan beregnes med en brukbar grad av sikkerhet, øker usikkerheten betydelig når den tilsvarende nytten av søk- og redningsoppdrag skal beregnes. For å si hvor mange av søke- og redningsoppdragene som kan betraktes som livreddende, ble hvert oppdrag beskrevet på grunnlag av sju kjennetegn som antas å påvirke sannsynligheten for å overleve en ulykke inntil unnsetning kommer:

1. Tid på året (minst sannsynlighet for å overleve i vinterhalvåret)

2. Sted (minst sannsynlighet for å overleve til havs og på høyfjellet)

3. Vær (minst sannsynlighet for å overleve ved sterk vind og nedbør)

4. Tid fra ulykke til redning (mindre sannsynlighet for å overleve jo lengre tid som går)

5. Tilgang til annen redning (minst sannsynlighet for å overleve når annen redning ikke finnes)

6. Forulykkedes helsetilstand (minst sannsynlighet for å overleve hvis man er skadet)

7. Ytre faremomenter (minst sannsynlighet for å overleve hvis ytre faremomenter, f eks brann eller eksplosjonsfare, er til stede)

Det er ikke funnet noen undersøkelser som viser hvordan disse faktorene faktisk påvirker sannsynligheten for å overleve en ulykke. Det er heller ikke mulig å si hvilken av faktorene som har størst betydning, eller om det er andre faktorer enn disse sju som i vesentlig grad påvirker sannsynligheten for å overleve en ulykke inntil man blir reddet. Hvor høy sannsynligheten er for å være i live på ulike tidspunkter etter en ulykke er også ukjent.

Uansett hvordan en bestemt ulykke kan beskrives ut fra disse sju kjennetegnene, kan man aldri vite hvordan ulykken ville ha utviklet seg uten innsats av redningshelikoptre. En tilsynelatende håpløs situasjon kunne ha endt lykkelig selv om redningshelikopter ikke hadde kommet til unnsetning, mens en tilsynelatende ufarlig situasjon kunne ha kommet ut av kontroll og utviklet seg katastrofalt. Det er selvsagt umulig å si noe sikkert om dette. Enhver betraktning man gjør om dette må nødvendigvis bli spekulativ.

For å identifisere søk- og redningsoppdrag som kan betraktes som livreddende ble alle oppdrag som var loggført i 1993 klassifisert etter de sju kjennetegnene på listen over. Hvert kjennetegn ble delt inn i to verdier: en verdi som tilsa at oppdraget var livreddende og en verdi som tilsa at det ikke var det. Oppdragene ble så kodet ut fra dette. Oppdrag der 6 eller 7 av de 7 faktorene talte for at oppdraget var livreddende, ble regnet som klart livreddende. Oppdrag der 4 eller 5 av de 7 faktorene talte for at oppdraget var livreddende, ble regnet som tvilstilfeller. Avhengig av hvordan man oppfatter tvilstilfellene, gir dette som resultat at mellom 15 og 67 personer kan regnes som reddet fra å dø ved søk- og redningsoppdrag utført av 330 skvadronen i 1993. Spennvidden i antall reddede personer viser usikkerheten i vurderingen. Muligens kunne denne spennvidden ha vært redusert ved å gå nøyere inn på de enkelte oppdrag. En slik nøyere vurdering ville imidlertid ha krevd flere opplysninger om hvert oppdrag enn dem som fremgikk av loggbøkene. Mange av de oppdrag som ikke er livreddende i streng forstand, har trolig likevel betydning for pasientenes eller de reddedes livskvalitet på lang sikt. Reddes man tidlig, kan man unngå at sykdom eller skader forverrer seg så mye at full helbredelse blir umulig. Det foreligger imidlertid svært lite kunnskap om nytten av søk- og redningsoppdrag og ambulansetransport i form av forbedret livskvalitet. Kun fire undersøkelser om ambulansehelikoptre har forsøkt å si noe om dette. Men disse undersøkelsene bruker ulike mål på livskvalitet og bygger til dels på rent skjønnsmessige vurderinger. Dokumentasjonen må følgelig betraktes som ganske usikker. Usikkerheten på dette punktet har likevel relativt liten betydning for resultatene. Beregningene viser at det meste av nytten av redningshelikoptrenes innsats skriver seg fra livredning, ikke fra forbedring av livskvaliteten hos personer som ville ha overlevd uansett. For å si noe om hva som kan oppnås ved å stille strengere krav til redningshelikoptrenes beredskap, er det tatt utgangspunkt i hvordan andelen omkomne varierer ved søk- og redningsoppdrag utført i ulik avstand fra basene og i utenlandske undersøkelser om hvilken betydning rask medisinsk hjelp ved ulykker har for sannsynligheten for å overleve. Begge disse kildene tyder på at sannsynligheten for å overleve en ulykke er større jo raskere man reddes og bringes til medisinsk behandling. Tallene er likevel meget usikre. Dagens erfaringstall for redningshelikoptrene bygger til dels på få oppdrag, spesielt for områder som ligger langt unna basene. Disse tallene sier heller ikke nødvendigvis noe om hvordan forholdene vil bli dersom man innfører en kortere utrykningstid og endrer basemønsteret. Det er funnet få utenlandske undersøkelser. De gjelder trafikkulykker, som på viktige punkter skiller seg fra mange av de ulykker redningshelikoptrene rykker ut ved. Alt i alt gir likevel de ulike undersøkelsene grunn til å tro at en raskere redningsinnsats vil gjøre det mulig å redde flere mennesker fra å dø enn man gjør i dag.

På grunnlag av denne drøftingen, kan resultatene av nyttekostnadsanalysen av redningshelikoptrene deles i tre grupper med hensyn til graden av usikkerhet (tabell 8.12).

Det er minst usikkerhet om nytte-kostnadsverdien av de ambulanseoppdrag man utfører i dag, noe større usikkerhet om nytte-kostnadsverdien av de søk- og redningsoppdrag man utfører i dag og størst usikkerhet om nytte-kostnadsverdien av de alternative oppleggene for beredskap for redningshelikoptrene.

Punkter som ikke inngår i nytte-kostnadsanalysen

En nytte-kostnadsanalyse gir vanligvis ikke et fullstendig beslutningsgrunnlag. Det finnes nesten alltid relevante momenter som ikke inngår i en nytte-kostnadsanalyse. Det er tilfellet også for nytte-kostnadsanalysen av redningshelikoptrene. Nytten av redningshelikoptrenes innsats er av to typer: livredning og livskvalitetsforbedring. Dette er muligens riktig når nytten bedømmes utelukkende ut fra de oppdrag helikoptrene utfører. Selve eksistensen av redningshelikoptre kan imidlertid ha nyttevirkninger i tillegg til den direkte nytten av de oppdrag som utføres. Denne nytten er av tre typer. For det første er tilbudet om hjelp fra redningshelikoptre en trygghetsfaktor for bosetning og næringsliv i områder der det er langt til nærmeste sykehus. Man vet at hjelp kan finnes dersom behovet oppstår. I gitte situasjoner kan dette være avgjørende for at bosetning og næringsliv opprettholdes. I prinsippet kan denne trygghetsfaktoren verdsettes økonomisk gjennom en spørreundersøkelse, der man kartlegger om det eksisterer en slik trygghetsfaktor og anslår dens verdi ved hjelp av et sett av hypotetiske spørsmål. Resultatene av en slik undersøkelse vil imidlertid bli usikre. En slik undersøkelse ligger utenfor rammen for dette oppdraget.

For det andre kan tilbudet om hjelp fra redningshelikoptre gjøre det mulig å starte opp eller drive næringsvirksomhet i områder der dette ellers ville ha vært ansett som for farlig. Dette gjelder for eksempel fiske langt til havs i områder med liten skipsfart og petroleumsvirksomhet til havs i værharde strøk. Det er vanskelig å anslå omfanget av slik virksomhet og verdsette den økonomisk. Forsøk på en slik verdsetting faller utenfor rammen for dette oppdraget.

For det tredje deltar redningshelikoptrene i øvelser og forebyggende redningstjeneste sammen med andre organisasjoner som driver redningstjeneste i Norge. Dette kan bidra til en generell heving av den redningsfaglige kompetanse.

Nok et spørsmål som ikke er tatt opp i nytte-kostnadsanalysen er valg av helikoptertype til redningstjenesten. Sea King helikoptrene er gamle (de fleste er bygget i 1972) og kan i beste fall holdes i drift til år 2008-2010. I løpet av få år må derfor spørsmålet om utskifting av helikoptrene tas opp.

Forbedring av datagrunnlag og beslutningsgrunnlag

Nytte-kostnadsanalysen av redningshelikoptrene bygger på to typer av grunnlagsdata. Den ene typen grunnlagsdata er offentlig statistikk og annet publisert materiale, for eksempel studier av nytten av ambulansehelikoptre. Den andre typen grunnlagsmateriale er upublisert materiale som er stilt til rådighet for arbeidet. De viktigste delene av det upubliserte materialet omfatter:

1. Årsberetninger (1972-1995) for hovedredningssentralene i Sør-Norge og Nord-Norge

2. Årsberetninger (1972-1995) for 330 skvadronen

3. Loggboken for 330 skvadronen for 1993

4. Spesielt utarbeidet materiale for denne utredningen, for eksempel kart der oppdrag er plottet inn og kostnadstall for redningshelikoptre utarbeidet av Luftforsvarets overkommando, Sysselmannen på Svalbard og Sosial- og helsedepartementet.

I hovedsak må kvaliteten på grunnlagsmaterialet betegnes som god for den bruk som her er gjort av det. Årsberetningene for hovedredningssentralene og 330 skvadronen er noe ufullstendige. Det varierer litt fra år til år hvilke opplysninger som er tatt med i årsberetningene. De mest detaljerte årgangene er fra 1975 til 1989. Hver årsberetning bør gi opplysninger om antallet og typen av oppdrag og antall reddede personer. Det punkt hvor det er størst behov for bedre statistikk gjelder utfallet av søk- og redningsoppdrag. Det er ønskelig å ha et bedre grunnlag for å bedømme hvor mange av disse oppdragene som er livreddende. Utvalget har foreslått et skjema som kan brukes til å registrere opplysninger om søk- og redningsoppdrag for å klassifisere oppdragene etter hvor sannsynlig det er at de er livreddende. Ved å bruke et slikt skjema noen år, kan man få et bedre grunnlag for å bedømme nytten av søk- og redningsoppdragene.

Det er viktig at man etterprøver holdbarheten av den klassifisering av oppdrag et slikt skjema gir. Dette kan tenkes gjort på to måter. Man kan for det første undersøke hvordan andelen som reddes i live varierer avhengig av kjennetegn ved oppdragene. Dersom skjemaet fanger opp de forhold som er avgjørende for overlevelsessannsynligheten, vil man da vente å finne en høy andel overlevende ved oppdrag som ifølge skjemaet innebærer liten livsfare (bra vær, kort avstand, osv) og en lavere andel overlevende ved oppdrag som i følge skjemaet innebærer stor livsfare (dårlig vær, lang avstand, osv). Den andre måten å undersøke holdbarheten av skjemaet på, er å sammenligne redningsoppdragene med ulykker der redningshelikoptre ikke deltok i redningsarbeidet og klassifisere disse ulykkene ved hjelp av skjemaet. Dersom man finner en lav andel overlevende ved ulykker som ifølge skjemaet innebærer stor livsfare, viser det at skjemaet er holdbart.

Oppsummering nytte-kostnadsanalyse av redningshelikoptertjenesten

Den nytte-kostnadsanalysen av redningshelikoptertjenesten som er gjort i dette notatet består av sju elementer:

1. Kartlegging av hvor mange ulykker som årlig skjer der innsats av redningshelikoptre er aktuelt

2. Kartlegging av hvor ofte det kan forventes å forekomme ulykker som har et så stort omfang at redningshelikoptre alene ikke kan forventes å komme alle som er innblandet i ulykken til unnsetning

3. Beregning av hvor mange mennesker redningshelikoptrene redder fra å dø ved dagens innsats, og av hvor mange som reddes fra en forverring av sykdom og skader som ville ha nedsatt livskvaliteten

4. Beregning av nytten for samfunnet, målt i økonomiske termer, av den livreddende og livskvalitetsforbedrende innsatsen redningshelikoptrene yter i dag

5. Beregning av hvor mange mennesker redningshelikoptrene kan forventes å yte livreddende hjelp til ved endringer i beredskapskravene til helikoptrene

6. Beregning av kostnadene ved redningshelikoptertjenesten slik den drives i dag, og ved endringer i beredskapskravene for tjenesten

7. Sammenstilling av nytte og kostnader ved redningshelikoptertjenesten slik den drives i dag og ved endringer i beredskapskravene for tjenesten.

Det vanskeligste av disse punktene er punkt 5 og den tilhørende delen av punkt 7. Resultatene av beregninger som gjelder endringer i beredskapskrav er mer usikre enn beregninger som gjelder dagens opplegg og bruk av redningshelikoptrene. De viktigste resultater av arbeidet kan oppsummeres i følgende punkter:

1. De mest aktuelle bruksområder for redningshelikoptre er ved ulykker til sjøs (fiske, skipsfart og bruk av fritidsbåt), ved petroleumsvirksomhet til havs og ved fritidsaktiviteter i utmark. De siste årene har omkring 100 mennesker omkommet årlig ved slike ulykker.

2. Et redningshelikopter av den typen som brukes i dag har kapasitet til å redde ca. 20 mennesker på ett tokt. Ulykker der mer enn ca. 20 mennesker omkommer har i perioden 1971-1995 forekommet med en hyppighet av ca. 0,25 pr år (en ulykke hvert fjerde år).

3. I et normalår frakter redningshelikoptre i 330 skvadronen ca. 730 mennesker ved ambulanseoppdrag. Ca. 100 mennesker reddes ved søk- og redningsoppdrag. Det er ikke mulig å si med sikkerhet hvor mange av disse som reddes fra å dø. Antall ambulanseoppdrag som er livreddende er beregnet på grunnlag av undersøkelser om ambulansehelikoptre. Antall søk- og redningsoppdrag som er livreddende er anslått ut fra en gjennomgang av loggboken for 330 skvadronen for 1993. På grunnlag av disse kildene, er følgende antall mennesker som er reddet fra å dø lagt til grunn i nytte-kostnadsanalysen (tabell 8.13):

   Tabell 8.13 Årlig antall reddede liv ved innsats av redningshelikoptre

   	Antall mennesker reddet fra å dø
   Oppdragstype	Nedre grense	Beste anslag	Øvre grense
   Søk- og redning	12	38	55
   Ambulanse	15	44	73

4. Den økonomiske nytten av livredning er beregnet ved å ta utgangspunkt i ulykkeskostnader beregnet for vegtrafikkulykker. Hvert reddet liv er verdsatt til 16.500.000 kr.(1996).

5. I tillegg til dagens opplegg for redningshelikoptertjeneste, er to alternativer for økt beredskap vurdert. Det er et opplegg med 5 baser og 15 minutters utrykningstid (i dag 60 minutter) og et opplegg med 6 baser og 15 minutters utrykningstid. Ved å gjennomføre disse oppleggene kan flere liv reddes enn i dag. Det er anslått at 5 flere liv kan reddes med 5 baser og 15 minutters utrykningstid og 6,1 flere liv kan reddes med 6 baser og 15 minutters utrykningstid. Disse tallene er svært usikre.

6. Kostnadene til redningshelikoptertjenesten av beregnet til 258,1 millioner kr. ved dagens opplegg. Kostnadene fordeler seg med 128,2 millioner kr. til søk- og redningsoppdrag og 129,9 millioner kr. til ambulanseoppdrag. Disse kostnadstallene er beregnet på grunnlag av antall flytimer som brukes på de ulike oppdragene. Flytimer til treningsoppdrag er fordelt forholdsmessig på de andre oppdragene. I nytte-kostnadsanalysen holdes kostnadene til militære oppdrag utenfor.

7. Beste anslag på den samfunnsøkonomiske nytten av dagens redningshelikoptertjeneste er 1.394,1 millioner kr. Det gir en nytte-kostnadsbrøk på ca. 5,4. Nedre anslag på nytten er 466,1 millioner kr., som gir en nytte-kostnadsbrøk på ca. 1,8. Øvre grense for nytten er 2.173,6 millioner kr., som gir en nytte-kostnadsbrøk på ca. 8,4. Det kan konkluderes med at dagens redningshelikoptertjeneste klart er samfunnsøkonomisk lønnsom. Dette gjelder både søk- og redningsoppdragene og ambulanseoppdragene.

8. Ved en endring av beredskapskravene fra dagens opplegg til 5 baser og 15 minutters utrykningstid øker kostnadene med 60,3 millioner kr. Nytten av helikoptrenes tjenester øker med 82,5 millioner kr. En slik endring av beredskapskravene er følgelig samfunnsøkonomisk lønnsom. En endring til 6 baser og 15 minutters utrykningstid gir mérkostnader på 102,8 millioner kr. og en økning av nytten på 99,7 millioner kr. En slik endring av beredskapskravene er derfor ikke samfunnsøkonomisk lønnsom. Det understrekes at det knytter seg en betydelig usikkerhet til begge disse resultatene.

9. I tillegg til hovedalternativene, er to supplerende tiltak vurdert: (a) Utplassering av et redningshelikopter på Ekofiskfeltet og (b) Innføring av 15 minutters utrykningstid for redningshelikopteret på Svalbard. Beregningene tyder på at ingen av disse tiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Dette skyldes i første rekke det lave antallet oppdrag disse helikoptrene kan forventes å utføre.

10. Det er ønskelig å utvikle en bedre statistikk for å beskrive nytten av søk- og redningsoppdragene enn man har i dag, spesielt med tanke på identifisere hvor mange av disse oppdragene det er rimelig å betrakte som livreddende. Et skjema for registrering av opplysninger som har betydning for dette foreslås utarbeidet.