1 Notat fra tidligere førstestatsadvokat ved ØKOKRIM, Hans-Petter Jahre: Revisjon av straffeloven kap 27 – Handlinger som rammer kreditorfellesskapet
1.1 Innledning
Etter statsrådens møte med ØKOKRIM er jeg bedt om å utarbeide et kort notat om reformspørsmål i forhold til straffeloven kap 27. Jeg konsentrerer meg om bestemmelsene om disposisjoner som rammer kreditorfellesskapet (§§ 281, 283, 284 og 285).
Jeg skrev i april 1991 et kompendium om uttak og unndragelser under insolvens (straffeloven §§ 281 annet ledd og 285 første ledd), ØKOKRIMs skriftserie nr. 2. Kompendiets kapittel 11 – vurdering og reformforslag – oppsummerer en del av de rettslige problemer de någjeldende bestemmelsene reiser. Det ble der foreslått en rettsteknisk forenkling ved at flere bestemmelser ble slått sammen og omredigert. Forslaget tok ikke sikte på realitetsendringer ut over det som fulgte av forenklingen. Kopi av kap 11 legges ved som vedlegg 1 (kompendiet s. 40-43). Til mer internt bruk ble reformforslaget ytterligere bearbeidet og begrunnet, og konkrete forslag til nye bestemmelser ble utarbeidet. Jeg legger ved kopi av dette materialet som vedlegg 2 (kopi av notat s 62-74). Et eksemplar av kompendiet og notatet med begrunnet reformforslag ble den gang sendt Riksadvokaten. Etter avtale med departementet ble materialet også sendt Lovavdelingen underhånden.
1.2 Hovedproblemstillinger
Jeg forstår det slik at man nå ønsker vurdert både realitetsendringer og endringer av mer rettsteknisk karakter. I det ovenfor nevnte lovforslaget (vedlegg 2) er flere av bestemmelsene som rammer konkurskriminalitet foreslått slått sammen til en bestemmelse (2.1), samtidig som ulike skyldkrav i bestemmelsen foreslås gjort ens (2.2). Det foreslås også en felles strafferamme (2.3). I tillegg til disse tre forhold, som alle har en hovedbegrunnelse i rettstekniske forenklinger, reises spørsmålet om en bør vurdere et alternativ til det krav om insolvens som bestemmelsene, med unntak av § 285 første ledd, har som straffbarhetsvilkår (2.4).
1.2.1 Sammenslåing av bestemmelser
De rettstekniske problemer knytter seg til bestemmelsene i straffeloven § 281 annet ledd (boforringelse under insolvens), § 284 (kreditorbegunstigelse under insolvens), § 285 første ledd (vågelig foretagende, lettsindig adferd mv som medfører svekket formuesstilling og tap for kreditorene; insolvens kreves ikke) og § 285 annet ledd (uttak under insolvens).
Felles for disse bestemmelser er at de beskytter kreditorfellesskapet mot disposisjoner som utsetter kreditorene for tap. Bestemmelsene er ulikt utformet, og enkelte av de objektive vilkår reiser ikke ubetydelige tolkningsvansker. Disse er det for §§ 281 annet ledd og 285 annet ledd nærmere redegjort for i kompendiet. Større problemer reiser forholdet mellom bestemmelsene i § 281 annet ledd, § 284 og § 285 første og annet ledd. I praksis ser vi mange tilfeller hvor subsumsjonen er usikker. Eksempler på dette er gitt i vedlegg 1 (s 40-42). Disse subsumsjonsspørsmål har ingen betydning verken for handlingens straffverdighet eller for straffutmålingen.
Når formålet med samtlige av de nevnte bestemmelser er å beskytte kreditorfellesskapet, og kjernen således er å ramme handlinger som reduserer kreditorenes dekningsutsikt, burde bestemmelsene i § 281 annet ledd, § 283, § 284 og § 285 annet ledd, som alle rammer handlinger begått i insolvensperioden, kunne slås sammen. Derved unngås subsumsjonsproblemene, og de objektive vilkår kan også forenkles betydelig. Et utkast til slik bestemmelse er inntatt i vedlegg 2 (s 62). § 285 første ledd som også rammer disposisjoner forut for insolvens når disse står i misforhold til debitors økonomiske stilling, bør beholdes, men med en enklere utforming, se vedlegg 2 s 67 flg (med mindre insolvensvilkåret endres, se nedenfor pkt. 2.4).
1.2.2 Skyldkravet
Straffeloven § 281 om boforringelse krever fortsett. Dette gjør bestemmelsen vanskelig å benytte i praksis ved handlinger før konkursåpning, fordi gjerningspersonen skylder på manglende oversikt og hevder at han ikke var klar over insolvensen. Dette kan vanskelig motbevises. Paradoksalt nok kommer man i den situasjon at i de mest graverende tilfeller av konkurskriminalitet, hvor debitor for å vanskeliggjøre oppdagelse ikke har ført regnskaper og for øvrig har rotet til mest mulig, kan man i praksis ikke anvende denne bestemmelsen. Grovt uaktsom overtredelse av § 281 kan riktignok straffes etter § 283, men her er strafferammen betydelig lavere – bøter eller fengsel inntil 6 måneder mot fengsel inntil 5 år etter § 281.
Bestemmelsene for øvrig (§§ 284 og 285) inneholder kombinerte skyldkrav. Særlig § 285 er i så måte svært komplisert. Det krever finlesing å klarlegge hvilket skyldkrav som gjelder for hvert av vilkårene i det objektive gjerningsinnhold.
Bestemmelsene burde generelt rette seg mot forsettlige og uaktsomme overtredelser med en felles strafferamme. I praksis er situasjonen som oftest at gjerningspersonen har utvist forsett med hensyn til de fleste av de objektive vilkår og uaktsomhet for øvrig. Alle kombinasjoner kan her foreligge. Straffverdigheten av den enkelte handling kan best tas hensyn til ved straffeutmålingen dersom utvist skyld er et rent straffutmålingsmoment.
1.2.3 Strafferamme
Straffeloven § 281 har en strafferamme på fengsel inntil 5 år under særlig skjerpede omstendigheter. Straffeloven § 283 om grovt uaktsom overtredelse av § 281 (og § 282) har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 6 måneder. De øvrige bestemmelser om kreditorskadelige disposisjoner (§§284 og 285) har fengsel i 2 år som maksimum.
Straffebestemmelsene ved andre formuesforbrytelser er gjennomgående bygget opp med en simpel overtredelse der strafferammen er fengsel inntil 3 år som strafferamme og en grov overtredelse der strafferammen er fengsel inntil 6 år, jfr. strl §§ 257 og 258 (tyveri), §§ 255 og 256 (underslag), §§ 270 og 271 (bedrageri) og §§ 275 og 276 (utroskap). Tilsvarende er situasjonen ved merverdiavgiftsunndragelser (merverdiavgiftsloven § 72 nr 1 som henviser til strl §§ 270 og 271) og ved skattesvik (ligningsloven §§ 12-1 og 12-2 etter endringslov 10. april 1992 nr. 32, likevel slik at strafferammen for simpel overtredelse etter § 12-1 er bøter eller fengsel inntil 2 år). En felles straffebestemmelse mot handlinger som rammer kreditorfellesskapet bør bygges opp på samme måte. Straffverdigheten av handlinger som rammer kreditorfellesskapet, er den samme som for andre formuesforbrytelser. En slik oppbygging gir dessuten god sammenheng i rettssystemet. Utkastet i notatet (vedlegg 2 s 62) er utformet på denne måten.
Dersom strafferammen heves til 6 år for grove tilfeller av kreditorskadelige disposisjoner, burde man også vurdere strafferammen for regnskapsforbrytelser i § 286 (og de tilsvarende bestemmelser i regnskapsloven og aksjeloven). Dette faller imidlertid utenfor emnet for notatet her.
1.2.4 Insolvensvilkåret
I forlengelsen av det som er nevnt ovenfor, bør man vurdere om insolvensvilkåret skal opprettholdes. I dag krever § 281 annet ledd (og 283), § 284 og § 285 annet ledd at debitor var insolvent på handlingstidspunktet eller ble insolvent som følge av handlingen. Strl § 285 første ledd krever ikke insolvens.
I praksis ser man mange eksempler på at insolvens først inntrer like før konkurs åpnes. Situasjonen har vært at debitor gjennom sin bankforbindelse har hatt tilgjengelig likviditet til tross for at underbalansen har vært betydelig. Så lenge debitor ikke er illikvid, er han heller ikke insolvent. Når banken så nekter å gi ytterligere kreditt, kommer konkursen ganske umiddelbart. I perioden før kredittilførselen stanses har det imidlertid ikke sjelden funnet sted disposisjoner som i betydelig grad reduserer dekningsmulighetene for kreditorfellesskapet og som klart er straffverdige, men som idag ikke kan straffes fordi de aktuelle bestemmelser i kap 27 ikke rammer handlinger begått før insolvens har inntrådt. Som eksempel kan man tenke seg en person som ser at hans aksjeselskap A ikke har noen mulighet til å klare seg slik gjeldsbyrden er. Han tar derfor sikte på å stifte et nytt aksjeselskap B som skal drive samme virksonhet. For å få til dette er han avhengig av at et godt forhold til enkelte leverandører som har store krav mot han første aksjeselskap (A). Mens han enda er likvid, benytter han sine disponible midler til å gi disse leverandører fullt oppgjør. Kort tid etterpå sier hans bankforbindelse opp engasjementet, stanser kreditten, og debitor gjør oppbud. En slik handling gir de øvrige kreditorer mindre dekning enn de ellers ville ha fått, og begunstigelsen av enkelte vareleverandører på andre kreditorers bekostning er klart straffverdig. Strl § 284 om kreditorbegunstigelse kan imidlertid ikke anvendes, fordi debitor ikke var illikvid og derved heller ikke insolvent på handlingstidspunkt. Bare i de færreste tilfeller vil § 285 første ledd, som ikke krever insolvens, ramme handlingen. Debitors handling i eksempelet kan imidlertid sivilrettslig omstøtes (dersom enten kreditor kjente/burde kjent omstendighetene omkring betalingen eller det dreier seg om visse ekstraordinære betalinger innen 3 måneder før konkursen), fordi verken de objektive eller den subjektive omstøtelsesregel i dekningsloven krever insolvens på handlingstiden.
En fellesbestemmelse for handlinger forut for gjeldsforhandlinger eller konkurs, som antydet ovenfor, kunne istedenfor kravet om insolvens kreve at disposisjonen står i misforhold til debitors økonomiske stilling (jfr någjeldende § 285 første ledd) eller at debitors økonomiske stilling var svak og/eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen (jfr dekningsloven § 5-9) og at kreditorene ble påført tap eller fare for tap.
1A til Notat fra tidligere førstestatsadvokat ved ØKOKRIM, Hans-Petter Jahre:
11 Vurdering og reformforslag
Bestemmelsene i § 281 annet ledd, § 284 og § 285 første og annet ledd har alle til formål å beskytte kreditorene. Alle bestemmelser rammer disposisjoner til skade for disse, foretatt i insolvensperioden
Som det har gått frem av fremstillingen ovenfor, reiser anvendelsen av disse bestemmelsene en rekke problemer. Dels oppstår problemer ved tolkningen av den enkelte bestemmelse. Eksempelvis er § 285 annet ledd begrenset til uttak av penger eller varer som skjer fra en næringsvirksomhet, og det kan være uklart hvorledes disse begrepene skal forstås.
Større problemer reiser likevel forholdet mellom de ulike bestemmelser. Således er det ikke uten videre gitt hvorledes § 281 skal avgrenses mot § 285. Som anført ovenfor må det generelle utgangspunkt være at § 281 går foran som den strengere bestemmelse. Likevel forutsetter forarbeidene til § 285 annet ledd at denne bestemmelsen skal anvendes ved visse former for privatuttak. Å avgjøre når § 285 annet ledd går foran § 281 annet ledd er ikke lett.
Videre oppstår avgrensningsproblemer i forholdet mellom § 285 annet ledd og 285 første ledd. Prinsippet er her at ordinære investeringer og kostnader i næringsvirksomheten bedømmes etter første ledd, mens uttak fra næringsvirksomheten bedømmes etter annet ledd. Selv om sondringen i prinsippet er klar, reiser det mange vanskelige problemer i praksis. I tillegg kommer at mange disposisjoner faller inn under begge grupper. Som eksempel kan nevnes at et aksjeselskap foretar en investering, men betaler et vederlag som klart overstiger markedspris. I prinsippet skulle selve investeringen her bedømmes etter første ledd, mens den del av vederlaget som overstiger markedsverdien anses som et uttak som rammes av annet ledd. I praksis må man imidlertid kunne se disposisjonen under ett og anvende enten første eller annet ledd. Dersom vilkårene etter § 281 annet ledd er oppfylt, vil imidlertid denne bestemmelsen gå foran både § 285 første og annet ledd.
Ytterligere komplikasjoner oppstår i forholdet mellom §§ 281 annet ledd og 285 på den ene siden og §§ 284 på den annen. Dersom betaling skjer til dekning av eldre, men reelle forpliktelser, skal § 284 benyttes. Er forpliktelsen derimot fiktiv, står man overfor en unndragelse (§ 281) eller et uttak (§ 285 annet ledd). Ofte finner man kombinasjoner. Forpliktelsen er reell nok, men betalingen er større enn denne tilsier. Her skulle i prinsippet den del av betalingen som gjaldt reell eldre gjeld bedømmes etter § 284, mens det overskytende skulle bedømmes etter §§ 281 eller 285.
Særlige problemer oppstår ved lønnskrav og lignende vederlag for arbeidsinnsats. Selv om det her skjer betaling av tidligere opparbeidede krav, forutsetter forarbeidene til § 285 annet ledd at slike uttak i visse tilfeller skal bedømmes etter denne bestemmelsen. Hvorledes grensen skal trekkes mellom § 284 og § 285 annet ledd er her nokså uklart.
Som det går frem, medfører utformingen av de objektive straffbarhetsvillkår i bestemmelsene i § 281 annet ledd, § 284 og § 285 første og annet ledd at man i den enkelte sak må ta stilling til en rekke spissfindige subsumsjonsspørsmål. Disse subsumsjonsspørsmål er uten betydning for straffutmålingen de lege lata. De gjenspeiler heller ikke ulik straffverdighet for de aktuelle handlinger.
I tillegg kommer at skyldkravet i bestemmelsene er meget komplisert. Alle bestemmelser, unntatt § 281, opererer med kombinerte skyldkrav, og det krever finlesning å bringe på det rene hvilket skyldkrav som gjelder for hvert av de objektive momenter.
Etter mitt syn er det her et åpenbart behov for en lovteknisk opprydning.
Formålet med samtlige bestemmelser er som nevnt å beskytte kreditorene. Det beste uttrykk for hvorledes kreditorfellesskapet rammes av en disposisjon, gir svekkelsen av dekningsutsikten. Dette begrep benyttes i dag i § 284 og § 283 a annet ledd nr. 1. En straffebestemmelse bør derfor generelt kunne rette seg mot handlinger som har en slik effekt.
En slik bestemmelse bør begrenses til disposisjoner i insolvensperioden, slik § 281 annet ledd, § 284 og § 285 annet ledd nå gjør. Strl § 285 første ledd som også rammer disposisjoner forut for insolvens når disse står i misforhold til debitors økonomiske stilling, bør imidlertid beholdes, men med en enklere utforming.
Skyldkravet bør generelt være forsett eller uaktsomhet. Det er praktisk nødvendig å ramme uaktsomme overtredelser, dels fordi det ofte kan være vanskelig å bevise forsett, dels fordi det er nødvendig at debitors aktsomhetsplikt overfor kreditorene sanksjoneres strafferettslig.
En felles strafferamme for forsettlige og uaktsomme overtredelser vil være mest hensiktsmessig. For å avgjøre om det objektive gjerningsinnhold er oppfylt i de aktuelle bestemmelser, må retten ta stilling til en rekke faktiske momenter. Ofte vil uaktsomhet bare foreligge i forhold til ett eller noen få av disse, mens gjerningsmannen for øvrig har utvist forsett. Retten får best mulighet til å utmåle straffen i forhold til utvist skyld hvis dette er et straffutmålingsmoment. Prosessøkonomiske hensyn taler også for en slik løsning. Når skyldgraden er avgjørende for subsumsjonen, medfører dette mer bevisførsel.
1B til Notat fra tidligere førstestatsadvokat ved ØKOKRIM, Hans-Petter Jahre:
11.2 Utkast til ny § 283 med merknader
Jeg vil foreslå at § 281 annet ledd, § 283, § 284 og § 285 annet ledd oppheves, og at det i stedet inntas en ny § 283 med følgende ordlyd:
«Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som forsettlig eller uaktsomt til tross for at han er eller ved handlingen blir insolvent, forringer fordringshavernes dekningsutsikt enten ved å unndra noen av sine eiendeler, ved å påta seg forpliktelser, ved å gi noen fordringshaver fyldestgjørelse eller sikkerhet, eller på annen måte.
Grov overtredelse av første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om disposisjonen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, på forøvelsesmåten og på utvist skyld.»
Ved en slik omredigering av strl kap 27 vil § 281 bli forbeholdt handlinger foretatt etter at gjeldsforhandling eller konkurs er åpnet, mens disposisjoner i insolvensperioden som forringer boet eller forfordeler kreditorene, samles i den nye § 283. Strl § 285 første ledd beholdes i omredigert form, og vil være anvendelig på visse handlinger begått forut for insolvens.
Dersom en ny § 283 innføres som foreslått, bør den gjenværende § 281 omredigeres ved at (nåværende) tredje ledd får bøter eller fengsel inntil 6 år som strafferamme. Videre bør strafferammen i første ledd endres til bøter eller fengsel intil 3 år. Uaktsomhet må innarbeides som skyldkrav i bestemmelsen.
Til utkastet bemerkes:
På samme måte som de fleste andre formuesforbrytelser er bestemmelsen bygget opp som et grunndelikt med kvalifikasjonsmomenter.
Bestemmelsen rammer disposisjoner begått av en skyldner. Ved avgrensningen av hvilken personkrets som omfattes, må bestemmelsen sammenholdes med § 288.
Videre er et vilkår at skyldneren på handlingstidspunktet er eller ved handlingen blir insolvent. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Etter gjeldende rett rammes handlingen når debitor enten er insolvent fra før eller blir insolvent som følge av disposisjonen. Muligens kan også debitor anses insolvent i enkelte tilfeller av midlertidig likviditet, jfr foran pkt 4.2. Hvor langt man kan gå her, må overlates til rettspraksis.
Bestemmelsen rammer enhver forringelse av kreditorenes dekningsutsikt. Det er likegyldig hva slags transaksjon man står overfor, jfr eller på annen måte. Alternativene unndrar noen av sine eiendeler, påtar seg forpliktelser, og gir noen fordringshaver fyldestgjørelse eller sikkerhet er bare tatt med som eksempler. Dette vil likevel være de praktiske forøvelsesmåter, jfr de någjeldende bestemmelser i § 281 annet ledd, § 284 og § 285. Etter gjeldende rett rammes forøkelse av passiva ikke av § 281 annet ledd, men etter omstendighetene av § 285 første ledd. Ellers er oppregningen i samsvar med ordlyden i § 281 annet ledd og § 284. Alternativene i någjeldende § 285 første og annet ledd er ikke tatt med. Disse vil normalt omfattes enten av alternativene unndrar noen av sine eiendeler eller påtar seg forpliktelser. Forøvrig er forøvelsesmåten, som nevnt, uansett likegyldig. Det avgjørende er virkningen.
Virkningen er beskrevet som forringe fordringshavernes dekningsutsikt. Någjeldende § 284 krever betydelig forringelse av dekningsutsikten. Slik dette vesentlighetskravet er utformet i rettspraksis, bør det ikke være noe straffbarhetsvilkår etter grunndeliktet. Betydelig forringelse vil derimot normalt være det viktigste moment ved bedømmelsen av om overtredelsen er grov eller ikke, jfr. annet ledd. Rettspraksis om begrepet betydelig forringet dekningsutsikt er gjengitt overfor punkt 5.1. Denne rettspraksis vil fortsatt være veiledende i forhold til annet ledd. Dersom dekningsutsikten for den kreditorgruppe som rammes, svekkes med 10 prosentpoeng eller mer, må dette normalt regnes som vesentlig. En forringelse kan også være vesentlig ut fra beløpets størrelse alene. Grensen bør her settes ved unndragelser i størrelsesorden kr 100 000 etter dagens pengeverdi. Det er således fortsatt meningen at det ved vurderingen av om dekningsutsikten er betydelig svekket både kan ses hen til den relative og den absolutte verdi av transaksjonen. For den absolutte verdi er det naturlig at man har tilnærmet samme grense som ved vurderingen av om utroskap eller underslag skal regnes som grovt på grunnlag av beløpets størrelse. Dette medfører at grensen bør ligge lavere enn rettspraksis etter kap 27 til nå tyder på.
Selv om grunndeliktet ikke krever betydelig forringelse av dekningsutsikten, må det trekkes en grense nedad. Betaling av mindre beløp til kreditorer eller mindre privatuttak, som må regnes som en naturlig del av fortsatt drift, er det ikke meningen at utkastet skal ramme. Selve den fortsatte drift uten at oppbud begjæres kan straffes etter § 283 a første ledd nr. 2, og denne bestemmelse må anses uttømmende.
Skyldkravet etter utkastet er forsett eller uaktsomhet. Det er praktisk nødvendig å ramme uaktsomme overtredelser, dels fordi det ofte kan være vanskelig å bevise forsett, dels fordi det er nødvendig at debitors aktsomhetsplikt overfor overfor kreditorene sanksjoneres strafferettslig. Skyldgraden blir således bare et straffeutmålingsmoment. En felles strafferamme er en mer hensiktsmessig løsning enn en særskilt strafferamme for uaktsomme overtredelser. Det objektive gjerningsinnhold i utkastet til § 283 forutsetter at retten må ta stilling til en rekke faktiske momenter. Ofte vil uaktsomhet bare foreligge i forhold til ett eller noen få av disse, mens gjerningsmannen for øvrig har utvist forsett. Retten får best mulighet til å utmåle straffen i forhold til utvist skyld hvis dette er et straffeutmålingsmoment. Prosessøkonomiske hensyn taler også for en slik løsning. Når skyldgraden er avgjørende for subsumsjonen, medfører dette mer bevisførsel.
11.3 Utkast til endret § 285 med merknader
Någjeldende § 285 annet ledd omfattes av utkastet til § 283, og kan derfor oppheves. Någjeldende strl § 285 første ledd bør beholdes. Bestemmelsen stiller ikke krav om insolvens, og det er
fortsatt behov for å kunne ramme visse former for kreditorskadelige disposisjoner begått før insolvens inntrådte. Bestemmelsen begrenses likevel ikke til handlinger før insolvens. Dersom en handling omfattes av gjerningsbeskrivelsen, kan bestemmelsen anvendes også om insolvens forelå. Idealkonkurrens mellom § 283 og § 285 i utkastet må imidlertid være utelukket. Dette innebærer at dersom insolvens ikke hadde inntrådt på gjerningstidspunktet, eller det kan være tvil om dette, må § 285 benyttes. Hvis insolvens forelå, vil det normalt være enklest å anvende § 283, fordi denne bestemmelsen ikke stiller krav til handlingens art. Både påtalemyndigheten og retten vil imidlertid stå fritt ved subsumsjonen, jfr strpl § 238.
Strl § 285 bør bygges opp etter samme mønster som utkastet til § 283, dvs som et grunndelikt med kvalifikasjonsmomenter. Skyldkravet bør likeledes være forsett eller uaktsomhet, og strafferammen bør være den samme som i § 283. Endelig kan bestemmelsen forenkles noe i forhold til dagens ordlyd. Således er alternativene spill og veddemål overflødige, fordi slike handlinger omfattes av begrepene vågelig foretagende eller lettsindig adferd. Det samme gjelder ødsel levemåte.
Jeg foreslår at § 285 kan lyde:
«Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller uaktsomt innlater seg på vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, med den følge at formuesstillingen forverres og fordringshaverne påføres tap. Den som forsettlig eller uaktsomt bevirker dette ved lettsindig adferd eller ved grovt uordentlig forretningsførsel, straffes på samme måte.
Grov overtredelse av første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om fordringshaverne er påført eller utsatt for et betydelig tap, på forøvelsesmåten og på utvist skyld.»
Med unntak av skyldkravet og strafferammen medfører første ledd i utkastet ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Beskrivelsen av de ulike alternativer – vågelig foretagende, lettsindig adferd og grovt uordentlig forretningsførsel – må tolkes som tidligere. Begrepene er omhandlet i Andenæs, Formuesforbrytelsene (1986) s. 136-137, og jeg viser til hans fremstilling.
Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet med hensyn til alle momenter i det objektive gjerningsinnhold bortsett fra handlingens virkning for formuesstillingen og for kreditorene. Etter gjeldende rett er denne beskrevet som en rent objektiv følge, hvor strl § 43 anvendes analogisk, jfr Andenæs, Formuesforbrytelsene (1986) s 316. Skyldkravet med hensyn til virkningen for kreditorene er således culpa levissima, og dette gjelder både første og annet punktum. Den samme ordningen er beholdt i utkastet.
De momenter som særlig skal tillegges vekt ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov etter annet ledd i utkastet, er i det vesentlige de samme som i utkastet til § 283 annet ledd. Jeg viser til merknadene til denne (pkt 11.2 ovenfor).
11.4 Utkast til endret § 281 med merknader
Strl § 281 annet ledd omfattes av utkastet til § 283 og kan derfor oppheves.
Någjeldende strl § 281 første ledd (jfr tredje ledd) gjelder handlinger begått etter at konkurs eller gjeldsforhandling er åpnet. Denne bestemmelsen må beholdes. Den bør imidlertid redigeres som et grunndelikt med kvalifikasjonsmomenter, og skyldkravet bør her som ellers være forsett eller uaktsomhet. For øvrig gjøres ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Om gjeldende rett vises til fremstillingen i Andenæs, Formuesforbrytelsene, s 129-132.
Om utkastet til annet ledd vises til kommentarene til utkastet § 283 annet ledd (pkt 11.2 ovenfor). Strl § 281 kan lyde:
«Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som forsettlig eller uaktsomt under konkurs, offentlig gjeldsforhandling eller annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov, ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.
Grov overtredelse av første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om disposisjonen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, på forøvelsesmåten og på utvist skyld.»
12 Lovutkast
Straffeloven § 281 skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som forsettlig eller uaktsomt under konkurs, offentlig gjeldsforhandling eller annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov, ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.
Grov overtredelse av første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om disposisjonen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, på forøvelsesmåten og på utvist skyld.
Straffeloven § 283 skal lyde slik:
Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som forsettlig eller uaktsomt til tross for at han er eller ved handlingen blir insolvent, forringer fordringshavernes dekningsutsikt, enten ved å unndra noen av sine eiendeler, ved å påta seg forpliktelser, ved å gi noen fordringshaver fyldestgjørelse eller sikkerhet, eller på annen måte.
Grov overtredelse av første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om disposisjonen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, på forøvelsesmåten og på utvist skyld.
Straffeloven § 284 oppheves.
Straffeloven § 285 skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller uaktsomt innlater seg på vågeligforetagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, med den følge at formuesstillingen forverres og fordringshaverne påføres tap. Den som forsettlig eller uaktsomt bevirker dette ved lettsindig adferd eller ved grovt uordentlig forretningsførsel, straffes på samme måte.
Grov overtredelse av første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om fordringshaverne er påført eller utsatt for et betydelig tap, på forøvelsesmåten og på utvist skyld.