3 Gjeldende rett
3.1 Innledning
Strl. kapittel 27 regulerer forbrytelser i gjeldsforhold. De fleste bestemmelsene i strl. kapittel 27 tar sikte på å regulere rettsstridige handlinger etter at skyldners gjeldsforpliktelse er oppstått. Det er normalt krenkelsen av skyldnerens løpende forpliktelsesforhold som er avgjørende for om forholdet skal bedømmes som forbrytelse i gjeldsforhold. Rettsstridige handlinger i forbindelse med stiftelse av gjeldsforhold reguleres av andre bestemmelser, herunder bl.a. bedrageribestemmelsene i strl. §§ 270–271 a.
Ettersom det altså er krenkelsen av skyldnerens forpliktelsesforhold som er avgjørende for om forholdet anses som forbrytelse i gjeldsforhold, følger det naturlig at de fleste straffebudene i strl. kapittel 27 retter seg mot skyldnerens rettstridige atferd overfor kreditorfellesskapet. Strl. § 283 a, andre straffalternativ og strl. § 285, andre ledd er her formulert noe annerledes, idet disse bestemmelsene også retter seg mot personer som eier eller styrer en næringsvirksomhet, alene eller sammen med andre, uavhengig av om vedkommende er skyldner. Strl. § 286 retter seg mot den som overtrer nærmere angitte plikter i lovgivning om regnskap. Når den formuerettslige skyldneren er en juridisk person, vil ansvarssubjektene etter § 283 a, andre straffalternativ, § 285, andre ledd og § 286 være andre enn den formuesrettslige skyldner. Strl. § 285, første ledd taler om den som, men vilkåret om misforhold med hans økonomiske stilling gir klart uttrykk for at dette straffebudet alene retter seg mot skyldneren. Også strl. § 283 a, første straffalternativ taler om den som, men vilkåret om at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne viser at bestemmelsen retter seg mot skyldneren.
Forbrytelser i gjeldsforhold kjennetegnes ved at en eller flere kreditorer utsettes for tap eller fare for tap ved rettsstridig handling fra (normalt) skyldnerens side. Et vilkår om tap og/eller fare for tap kan leses ut av straffebestemmelsene i §§ 281– 285. Strl. § 286 rekker her videre, idet vesentlige overtredelser av bestemmelser om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger, årsregnskap, årsberetning eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller i medhold av lov, straffes uavhengig av om overtredelsen medfører tap eller fare for tap for kreditorer. Strl. § 287 setter straff for tilfelle hvor et medlem av bostyre eller gjeldsnemnd for seg eller andre mottar noen fordel eller løfte om fordel for å handle eller stemme i noen bestemt retning eller for å unnlate dette. Heller ikke etter denne bestemmelsen er tap eller fare for tap for kreditorer noe straffbarhetsvilkår.
Behovet for bestemmelser om straffansvar for skyldnere som krenker sine kreditorer må sees i lys av at verken preventive eller reparative hensyn kan ivaretas ved å pålegge skyldner økonomiske sanksjoner som f.eks. erstatning. Derimot vil andre ikke-strafferettslige virkemidler som f.eks. konkurskarantene, kunne ha en viss preventiv betydning også for skyldner. Det at skyldner er besluttet satt i konkurskarantene på grunn av overtredelse av straffebud i strl. kapittel 27 vil likedan være et moment ved utmålingen av straff for skyldnerens overtredelse.
Selv om straffebudet retter seg mot skyldneren, kan andre enn skyldneren pådra seg straffansvar etter strl. kapittel 27, men da under forutsetning av at vedkommende medvirket til overtredelse av straffebudet, eller at vedkommende selv har handlet som beskrevet i straffebudet til skyldnerens fordel eller med hans samtykke eller på hans vegne, eller at vedkommende har medvirket til at noen har handlet slik, se strl. § 288, første ledd.
De fleste straffebudene i strl. kapittel 27 retter seg som nevnt mot krenkelser av kreditorfellesskapet. Dette gjelder bestemmelsene i § 281, § 283 a, § 284 og § 285. Det er imidlertid – utenom ved kreditorbegunstigelse
– intet vilkår at skyldneren har mer enn én kreditor for at handlingen kan anses å krenke kreditorfellesskapet, jfr. Rt 1934.317. Ved kreditorbegunstigelser ligger det i sakens natur at skyldneren har to eller flere kreditorer.
Strl. § 282 skiller seg fra de andre bestemmelsene i strl. kapittel 27 ved at den retter seg mot krenkelser av enkeltforfølgende kreditor.
Nedenfor redegjøres nærmere for innholdet av de av straffebudene i strl. kapittel 27 som er mest sentrale for rådets arbeid. Om behandlingen av straffebudene i juridisk teori, se bl.a. Johs. Andenæs, Formuesforbrytelsene s. 152–187, Hans–Petter Jahre, Uttak og unndragelse under insolvens, Anstein Gjengedal i Straffeloven, Kommentarutgave, Anden del s. 760–788 og Ole-Martin Andreassen, Straffelovens § 281, 1. ledd, 1. alternativ – hvilke opplysninger kan være gjenstand for straffeansvar.
3.2 Boforringelse under lovbasert fellesforfølgning – strl. § 281, første ledd.
Strl. § 281, første ledd, lyder:
«Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som under konkurs, offentlig akkordforhandling eller annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov, ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.»
Den straffbare handling etter strl. § 281, første ledd består typisk i å unndra eiendeler fra å tjene til dekning for kreditorfellesskapet samt å oppgi fiktive gjeldsposter. Når skyldneren er undergitt lovbasert fellesforfølgning, vil han normalt være insolvent, hvilket innebærer at hans beslagbare eiendeler og inntekter ikke er tilstrekkelige til å dekke samtlige forpliktelser. De straffbare handlinger innebærer eller kan innebære at kreditorenes dekning blir svakere enn den ellers ville blitt, ved at det blir færre eiendeler å fordele på kreditorene eller ved at det blir flere kreditorer å fordele eiendelene på.
Eksempler på forhold som kan være straffbart etter § 281, første ledd er at konkursskyldneren lar tredjeperson stå som proforma eier av eiendeler, overfører besittelsen av løsøre til tredjeperson, gjemmer unna kontanter, verdipapirer og løsøre, fortier eiendeler ved registreringsforretning i konkursbo eller beskadiger eiendeler som omfattes av kreditorenes dekningsrett.
Er en unndratt eller beskadiget eiendel overbeheftet, f.eks. ved at det er stiftet panteretter som overstiger pantets verdi, svekkes de øvrige kreditorenes dekningsutsikt bare såfremt handlingen innebærer at de samlede usikrede krav mot skyldneren øker, eller handlingen innebærer at panthaver må søke dekning i andre formuesgoder som tilhører skyldner og som han måtte ha pant eller annen særlig dekningrett i, se f.eks. Rt 1988.1368, som riktignok gjaldt domfellelse for grovt tyveri. I praksis vil normalt unndragelse eller beskadigelse av overbeheftet eiendel svekke de øvrige kreditorenes dekningsutsikt på en av de her nevnte måter.
Det er tilstrekkelig for straff at skyldner søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for kreditorene. I dette ligger at allerede en forsøkshandling straffes som fullbyrdet forbrytelse.
Skyldkravet er forsett, jfr. § 40. Etter § 283 straffes imidlertid også grovt uaktsomme overtredelser, men med lavere strafferamme – bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
Gjelder overtredelsen av § 281, første ledd betydelige verdier eller foreligger andre særlige skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 5 år idømmes, se strl. § 281, tredje ledd.
3.3 Boforringelse før skyldner kommer under lovbasert fellesforfølgning – strl. §§ 281, andre ledd og 285
Kreditorene er særlig utsatt for å lide tap som følge av skyldnerens boforringende handlinger når skyldner er blitt insolvent, og fremfor alt når skyldner ikke lenger har håp om å få sin økonomi på fote igjen. For kreditorene har det underordnet betydning om den boforringende handling er foretatt før eller etter at fellesforfølgning er påbegynt, idet handlingens virkninger for kreditorene kan være den samme i begge tilfelle. Men risikoen for boforringende handlinger vil gjerne være atskillig større i tiden før f.eks. en konkursbehandling enn under konkurs, idet skyldner taper rådigheten over beslagbare formuesgoder ved konkursåpningen, se kkl. § 100. Adekvat strafferettslig vern for kreditorene forutsetter derfor at straffebudene som retter seg mot boforringende handlinger, også omfatter handlinger foretatt i tiden før skyldner kommer under offentlig fellesforfølgning.
Strl. § 281, andre ledd, lyder:
«På samme måte straffes en skyldner som, skjønt han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshavere, ved gave, salg til underpris, ødeleggelse, beskadigelse eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne.»
Uttrykket på samme måte viser tilbake til første ledd, hvor strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 år, se kapittel 3.2 foran.
Formuleringen skjønt han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshavere er forstått som et krav om insolvens. Det er antatt i teorien at konkurslovgivningens insolvensbegrep vil kunne anvendes også her.
Dersom det er uklart hvordan skyldneren har disponert sine eiendeler, er det et vilkår for å straffe skyldneren for overtredelse av § 281, andre ledd at det kan utelukkes at midlene er kommet kreditorene til gode, jfr. Rt 1995.293. I denne dommen uttales videre, under henvisning til Jahre, Uttak og unndragelse under insolvens s. 30, at et ekstremt forbruk som ikke er saklig begrunnet i virksomheten, etter omstendighetene vil kunne straffes etter § 281, andre ledd.
Etter § 281, tredje ledd kan fengsel inntil 5 år idømmes når forbrytelsen gjelder betydelige verdier eller det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter.
Strl. § 285, andre ledd, lyder:
«På samme måte straffes den som til fordel for seg eller andre tar penger eller varer ut av en næringsvirksomhet som han eier eller styrer, alene eller sammen med andre, når virksomheten går med tap eller ikke har tilstrekkelig overskudd til dekning av det som uttas, og han bør innse at formuesstillingen blir betydelig forverret og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles.»
Uttrykket på samme måte viser tilbake til § 285, første ledd, hvor strafferammen er bøter eller fengsel inntil 2 år.
Om innholdet og formålet med § 285, andre ledd uttales i Ot.prp. nr. 75 (1948) s. 46:
«Ved denne bestemmelse vil søkes rammet bl.a. det ikke ualminnelige forhold at det blir åpnet en mindre forretning med forskjellige slags varer, og det nokså snart viser seg at forretningen ikke er levedyktig, den går med tap, men eieren fortsetter virksomheten og trekker penger og varer ut av forretningen til sitt og sin families opphold så lenge han kan holde det gående. På den måten tømmes ofte små forretninger for alle sine vesentlige aktiver innen konkurs endelig blir åpnet.»
Innholdsmessig er det betydelig overlapping mellom § 285, andre ledd og § 281, andre ledd. Begge bestemmelsene regulerer insolvente skyldneres boforringende handlinger. Mens § 281, andre ledd omfatter handlinger hvor skyldneren søker å unndra eiendeler fra å tjene til dekning for kreditorfellesskapet, rammer § 285, andre ledd uttak av verdier fra næringsvirksomhet som går med tap. Den lavere strafferamme i § 285, andre ledd og omtalen av bestemmelsen i forarbeidene gir uttrykk for at det er de noe mindre alvorlige boforringelsestilfellene som tilsiktes rammet ved denne bestemmelsen. Om forholdet mellom § 281, andre ledd og § 285, andre ledd, se bl.a. Gjengedal, op. cit. s. 780. Om § 285, andre ledd, se dessuten bl.a. Johs. Andenæs, op. cit. s. 168–170. Fra rettspraksis om strl. § 285, andre ledd, se bl.a. Rt 1985.738, Rt 1988.625 og Rt 1993.1518.
Paragraf 285, andre ledd overlapper også i noen grad § 283 a, andre straffalternativ og § 285, første ledd.
Strl. § 285, første ledd, lyder:
«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som innlater seg på spill eller annet vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, med den følge at formuesstillingen forverres og fordringshaverne påføres tap. Den som bevirker dette ved ødsel levemåte eller annen lettsindig atferd eller ved grovt uordentlig forretningsførsel, straffes på samme måte.»
Til forskjell fra § 281, andre ledd og § 285, andre ledd er det etter § 285, første ledd intet vilkår at skyldner er insolvent på gjerningstidspunktet. Selv om skyldner ikke er insolvent på gjerningstidspunktet, kan handlingen innebære en uakseptabel risiko for at skyldner blir insolvent og kreditorene lider tap. Eksempler på slike handlinger kan være spekulasjonsforretninger, manglende forsikringsdekning og garantiforpliktelser for økonomisk svaktstilte hovedskyldnere uten tilfredsstillende sikkerhet for regresskrav.
På den annen side er det ikke noe hinder for å anvende § 285, første ledd at skyldner er insolvent på gjerningstidspunktet. Slik § 285, første ledd er utformet, overlapper bestemmelsen i noen grad § 285, andre ledd og § 281, andre ledd ved handlinger begått av insolvente skyldnere. Strl. § 285, første ledd, har imidlertid selvstendig betydning også ved handlinger begått av insolvente skyldnere, f.eks. når det foretas boforringende handlinger uten at vilkåret i § 281, andre ledd om at gjerningspersonen søker å unndra eiendeler er oppfylt, samt ved boforringelse i form av gjeldsøkning.
Straff etter § 285, første ledd krever, til forskjell fra § 281, andre ledd og § 285, andre ledd, at handlingen faktisk fører til at skyldners formuesstilling forverres og at kreditorene påføres tap. Det er således ikke tilstrekkelig for å konstatere overtredelse av § 285, første ledd at handlingen utsetter kreditorene for en større eller mindre tapsrisiko.
Også strl. § 283 a, andre straffalternativ, er reelt et straffebud som retter seg mot boforringelse før skyldneren kommer under lovbasert fellesforfølgning, se nærmere nedenfor under kapittel 3.5.
Skyldkravet etter strl. § 281, andre ledd er forsett, jfr. § 40. Etter § 283 straffes imidlertid også grovt uaktsomme overtredelser av bl.a. § 281, andre ledd. Strafferammen er da lavere: bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Skyldkravet etter § 285 første ledd er forsett, bortsett fra den følge at formuesstillingen forverres og kreditorene påføres tap. Det er tilstrekkelig at følgen er forutseelig, jfr. § 43. Skyldkravet etter § 285, andre ledd er også forsett, med unntak for vilkåret om at formuesstillingen blir betydelig forverret og at kreditorene ikke vil kunne tilfredsstilles. Her er det tilstrekkelig at gjerningspersonen har utvist uaktsomhet.
3.4 Kreditorbegunstigelse – strl. § 284
Når skyldneren ikke er i stand til å dekke samtlige kreditorer, vil fyldestgjørelse eller sikkerhetsstillelse til fordel for en eller noen kreditorer kunne svekke dekningsutsikten for de øvrige kreditorene. Strl. § 284 retter seg mot slik kreditorbegunstigelse. Bestemmelsen lyder:
«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes en skyldner som gir noen fordringshaver fyldestgjørelse eller sikkerhet, skjønt han bør innse at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne, og at utsikten for dem til å få dekning blir betydelig forringet.»
På samme måte som de tilsvarende formuleringer i § 281, andre ledd og § 285, andre ledd, tolkes formuleringen ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne som et krav om insolvens.
Etter § 284 skal dekningsutsikten for kreditorene ha blitt betydelig forringet. Det er imidlertid ikke et straffbarhetsvilkår at samtlige (øvrige) kreditorer får sin dekningsutsikt betydelig forringet. I det tilfellet som ble omhandlet i Rt 1982.1277 var det bare prioriterte kreditorer som fikk sin dekning betydelig forringet. Etter Høyesteretts oppfatning måtte vurderingen av betydelig forringet i et slikt tilfelle bero på en mer sammensatt vurdering enn bare å se hen til forholdsmessigheten mellom de foretatte utbetalinger og de prioriterte fordringer. Bl.a. ville størrelsen av de foretatte utbetalinger ha betydning. Høyesterett uttalte videre:
«Og hvis en skyldner utbetaler det alt vesentlige av sine midler og derved begunstiger enkelte av sine kreditorer, kan også dette være av betydning. Jeg er enig med byretten i at det må være av betydning om en skyldner ved de utbetalinger som blir foretatt, vesentlig griper inn i og forrykker det oppgjør som ellers ville ha blitt resultatet etter vanlige regler i konkursloven, slik at de utbetalinger som faktisk finner sted, blir betydelig lavere enn de ville ha blitt hvis boet ikke var blitt forringet ved forfordelingen av kreditorene.»
Det fremgår videre av domspremissene at både den absolutte og den relative størrelse (i forhold til underbalansen) på den fyldestgjorte/sikrede fordring tillegges vekt ved vurderingen av vilkåret om betydelig forringet dekningsutsikt. Dette bekreftes i Rt 1985.779. Om vilkåret betydelig forringelse av dekningsutsikten, se ellers bl.a. Rt 1907.119 og Rt 1961.1190.
I tilfelle hvor det betales et meget stort antall fordringer, skal vurderingen av om gjerningsbeskrivelsen i § 284 er oppfylt, foretas i forhold til de samlede utbetalinger, se Rt 1987.526 og Rt 1991.342.
Skyldkravet i strl. § 284 er forsett, men bare uaktsomhet med hensyn til at skyldneren ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne og at utsikten for dem til å få dekning blir betydelig forringet.
3.5 Unnlatelse av å begjære gjeldsforhandling eller konkurs –strl. § 283 a
Strl. § 283 a lyder:
«Den som ikke begjærer åpning av gjeldsforhandling eller konkurs til tross for at han bør innse at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år, dersom
denne unnlatelsen har til følge at det ikke kan foretas omstøtelse av disposisjoner eller tvangsforretninger som han bør innse innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller
han bør innse at den næringsvirksomhet som han eier eller bestyrer, alene eller sammen med andre, klart går med tap, og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid.
Dette gjelder likevel ikke når skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall.»
Strl. § 283 a ble vedtatt samtidig med kkl. og deknl.
Paragrafens første straffalternativ må sees i sammenheng med innholdet av de øvrige bestemmelser i strl. kapittel 27. Når skyldneren foretar en i utgangspunktet omstøtelig handling som rammes av f.eks. strl. § 281, andre ledd, § 284, eller § 285, andre ledd, får det ikke betydning for straffbarheten om handlingen kan omstøtes eller ikke, jfr. Rt 1921.502 og Rt 1993.1518. Hensynet til kreditorfellesskapet tilsier at skyldneren pålegges en viss plikt til å motvirke at en omstøtelig disposisjons kreditorskadelige virkning inntrer. En slik handleplikt fremgår av strl. § 283 a, første straffalternativ. Lovgiver har sett det som ønskelig å styrke kreditorvernet ved å pålegge en straffesanksjonert plikt til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs innen omstøtelsesfristen utløper. Behovet for et slikt straffebud styrkes av at ikke alle omstøtelige disposisjoner rammes av noen straffebestemmelse i strl. kapittel 27. Når det gjelder tvangsforretninger, foretas disse av namsmyndighetene etter alminnelige regler om tvangsfullbyrdelse. Skyldneren kan ikke lovlig hindre at en kreditor som har tvangsgrunnlag går til dekningsaksjon og oppnår utlegg hos ham, jfr. strl. § 282 som setter straff for nærmere angitte handlinger som vanskeliggjør gjennomføringen av en tvangsforretning. Skyldneren kan derimot bidra til at utlegget taper sin rettsvirkning ved å begjære åpnet gjeldsforhandling eller konkurs.
Paragrafens andre straffalternativ er reelt en bestemmelse om straff for boforringelse, se kapittel 3.3 foran. I de tilfelle som omfattes av dette straffalternativet, svekkes skyldnerens balanse på samme måte som ved boforringende handlinger som nevnt i f.eks. strl. § 281, andre ledd og § 285. Paragraf 283 a, andre straffalternativ er i forarbeidene begrunnet med et ønske om å reagere effektivt overfor skyldnere som fortsetter å drive en virksomhet til tross for at stillingen stadig forverrer seg uten utsikt til bedring, selv om man ikke kan peke på bestemte kreditorskadelige handlinger, se NOU 1972:20 s. 368, hvor det videre uttales:
«Man vil ... understreke den preventive betydning av å ha en så vidt mulig klar regel på dette område. Ved å henvise til en klar regel om straff for unnlatelse av å gjøre oppbud, vil man trolig i en viss utstrekning kunne påvirke skyldnere som ellers ville være tilbøyelige til å la det hele drive, til å begjære åpning av gjeldsforhandling på et tidligere tidspunkt, hvor det ennå kan være mulig å finne en ordning eller i hvert fall før alle verdier som skulle tjene til fordringshavernes dekning er oppbrukt.»
Det presiseres at bestemmelsen bare er ment å ramme de håpløse tilfelle. Dette er ment å komme til uttrykk i vilkårene om at virksomheten klart går med tap og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid. Synspunktet er at selv om næringsvirksomheten er klart tapsbringende og skyldneren er insolvent
«kan [det] ligge slik an at det er et begrunnet håp om at virksomheten senere kan komme på fote igjen».
I så fall er skyldnerens forhold ikke straffbart etter § 283 a, andre straffalternativ.
Konkursrådet uttaler i sin anbefaling av 13. juni 1997: Behandling av straffbare forhold begått i forbindelse med konkurs, at uttalelsen i forarbeidene om at det kun er de håpløse tilfeller som er ment rammet må ... veies opp mot at bestemmelsen, som opprinnelig kun ga anvisning på fengselsstraff, ved lovendring av 20.7.1991 fikk bøtealternativ for å ramme mindre alvorlige tilfeller. Det fremgår imidlertid klart av forarbeidene til endringsloven at innføring av bøtealternativet hadde sammenheng med et ønske om å få et bredere sett av reaksjonsformer som følge av at skyldkravet i § 283 a ble noe lempet, se Ot.prp. nr. 53 (1990-91) s. 10-11. Endringsloven har således neppe noen betydning for tolkningen av gjerningsbeskrivelsen i § 283 a.
Fra rettspraksis om strl. § 283 a, andre straffalternativ, se bl.a. Rt 1992.1612 og Rt 1993.918.
Til forskjell fra § 281, andre ledd, er det etter § 283 a, andre straffalternativ intet vilkår at gjerningspersonen søker å unndra eiendeler fra å tjene til dekning for kreditorene. Det er heller intet vilkår at tapet i form av videreføring av den klart tapsbringende næringsvirksomhet kan tilbakeføres til bestemte handlinger. Dersom skyldneren i forbindelse med videreføring av den klart tapsbringende næringsvirksomhet også foretar uttak fra virksomheten, kan imidlertid forholdet rammes av strl. § 285, andre ledd.
Felles for første og andre straffalternativ er at plikten til å begjære åpnet gjeldsforhandling eller konkurs ikke inntrer når skyldneren har opptrådt i forståelse med kreditorer som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall. Synspunktet er at når skyldner tar kontakt med sine kreditorer og kommuniserer lojalt om sin økonomiske situasjon, vil kreditorene selv kunne vurdere om de skal begjære skyldneren konkurs eller eventuelt legge press på skyldneren for å få ham til selv å begjære gjeldsforhandling eller å gjøre oppbud, se NOU 1972:20 s. 369:
«Straffetrusselen [skal] ikke ... komme inn i tilfelle hvor skyldneren lojalt har informert sine fordringshavere om stillingen uten at disse finner grunn til å presse på for å få åpnet gjeldsforhandling og akkord.»
Det er imidlertid ikke helt klart hvilke konsekvenser det får for handleplikten etter strl. § 283 a at skyldneren har gitt fyldestgjørende informasjon om sin økonomiske situasjon til kreditorene, se f.eks. Mads H. Andenæs, Konkurs, 2. utgave s. 36. Det er bl.a. uklart når skyldner kan sies å opptre i forståelse med kreditorene, herunder hva som nærmere ligger i uttalelsen i forarbeidene om kreditorene har foretatt seg noe for å presse på. Mads H. Andenæs, l.c. uttaler at det avgjørende må være om skyldneren har rimelig grunn til å tolke fordringshavernes holdning slik at de har akseptert risikoen ved fortsatt drift.
Skyldkravet i § 283 a er blandet. Det kreves forsett med hensyn til at gjeldsforhandling eller konkurs ikke begjæres åpnet. Etter første straffalternativ kreves dessuten forsett med hensyn til at det foreligger en disposisjon eller tvangsforretning, men bare uaktsomhet med hensyn til at han var insolvent og at disposisjonen eller tvangsforretningen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning. Skyldkravet er kun forutseelighet (sml. § 43) mht. det forhold at disposisjonen eller tvangsforretningen blir uomstøtelig som en følge av skyldnerens unnlatelse av å begjære gjeldsforhandling eller gjøre oppbud. Etter andre straffalternativ kreves bare uaktsomhet med hensyn til at næringsvirksomheten var klart tapsbringende, at skyldneren var insolvent, og at kreditorene ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid. Både etter første og andre straffalternativ kreves dessuten forsett med hensyn til at straffritaket i § 283 a, andre ledd ikke kommer til anvendelse.
3.6 Eksekusjonshindring – strl. § 282
Strl. § 282 lyder:
«Med bøter eller med fengsel inntil 3 år straffes den som under tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for en fordringshaver.»
Til forskjell fra bestemmelsene i strl. §§ 281, 284 og 285 retter denne bestemmelsen seg mot krenkelser av enkeltforfølgende kreditor, ikke mot krenkelser av kreditorfellesskapet.
Paragraf 282 gjelder når kreditor har begjært tvangsforretning og løper inntil tvangsforretningen avsluttes. Handlinger som avholder kreditor fra å gå til tvangsfullbyrdelse rammes ikke, jfr. Rt 1936.678. Kreditors interesse i å gjennomføre sin dekningsaksjon uhindret beskyttes selv om en vellykket dekningsaksjon medfører plikt til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs etter § 283 a, første straffalternativ. Det er ikke noen straffrihetsgrunn om handlingen foretas med sikte på å unngå at dekningsaksjonen forringer dekningsutsikten for andre kreditorer.
Når sikkerhet er etablert ved avholdt tvangsforretning, vil rettsstridige forføyelser over formuesgode som sikkerhet er etablert i, rammes av strl. § 278, andre ledd.
Skyldkravet er forsett, jfr. § 40. Etter § 283 straffes imidlertid også grovt uaktsomme overtredelser av § 282, men med lavere strafferamme – bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
3.7 Strl. § 286
Strl. § 286 lyder:
«Den som forsettlig eller uaktsomt vesentlig tilsidesetter bestemmelser om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger, årsregnskap, årsberetning eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler. Foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes.»
Inntil 1. januar 1999 var tilsvarende bestemmelser inntatt i aksjeloven § 17-1, første ledd og regnskapsloven § 23. Aksjeloven § 17-1, første ledd ble fra 1999 opphevet i forbindelse med at de nye aksjelovene, aksjeloven 13. juni 1997 nr. 44 og allmennaksjeloven 13. juni 1997 nr. 45, trådte ikraft. De nye aksjelovene inneholder ingen straffebestemmelser som retter seg mot overtredelser av regnskapslovgivning. Dette skyldes at man ved aksjelovreformen valgte ikke å innta regnskapsbestemmelser i aksjelovene. Den alminnelige regnskapsplikten for aksjeselskaper følger nå av rskl. med forskrifter.
Også ny regnskapslov 17. juli 1998 nr. 56 trådte ikraft 1. januar 1999. Den nye loven inneholder straffebestemmelser i § 8-5. Strafferammen for vesentlige overtredelser av rskl. eller forskrift i medhold av loven straffes nå med bøter eller fengsel inntil tre år. Foreligger det særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil seks år idømmes. I tillegg setter loven straff også for ikke vesentlige overtredelser av regnskapsregler gitt i rskl. eller forskrifter i medhold av loven, jfr. § 8-5, andre ledd.
Utvidelsen av strafferammen i rskl. § 8-5 kan bl.a. sees i sammenheng med at det i nyere rettspraksis er gitt uttrykk for at regnskapsovertredelser er et tiltagende problem som i mange tilfelle må vurderes strengt, jfr. bl.a. Rt 1992.1612, Rt 1996.22 og Rt 1996.905.
Som skjerpende omstendigheter som begrunner anvendelse av strl. § 286, andre straffalternativ, eller anses som straffeskjerpende omstendigheter ved anvendelsen av strl. § 286, første straffalternativ, regnes bl.a. at regnskaper er helt unnlatt ført (bl.a. Rt 1987.73 og Rt 1994.1051), at overtredelsen har pågått over lang tid (bl.a. Rt 1988.15, Rt 1991.19, Rt 1993.1614, Rt 1995.1622, Rt 1995.1859 og Rt 1996.905), at regnskapsovertredelsen har eller kan ha ført til at straffbare handlinger ble skjult (bl.a. Rt 1987.73, Rt 1987.1246, Rt 1993.927, Rt 1993.1518, Rt 1995.293, Rt 1995.658, Rt 1995.1003, Rt 1995.1859 og Rt 1996.22), at regnskapene er fjernet med sikte på å unngå myndighetskontroll, med den følge at det blir vesentlig vanskeligere eller umulig å avdekke straffbare forhold (bl.a. Rt 1988.625, Rt 1993.980 og Rt 1994.713), at betydelige inntekter holdes utenfor regnskapene (bl.a. Rt 1988.15, Rt 1995.1003 og Rt 1995.1037), at regnskapssvikten har påført kreditorer betydelig tap (bl.a. Rt 1990.641 og Rt 1993.918), at skyldnerens økonomi var svak og var i ferd med å bli enda svakere (bl.a. Rt 1992.978), dokumentfalsk, herunder utstedelse av fiktive fakturaer (bl.a. Rt 1992.1605 og Rt 1996.88) og vesentlig overvurdering av eiendeler eller undervurdering av gjeld (bl.a. Rt 1992.1612).
3.8 Strl. § 288
Strl. § 288 lyder:
«Etter §§ 281-286 straffes også den som medvirker til noen der nevnt handling, eller som foretar noen slik handling til skyldnerens fordel eller med hans samtykke eller på hans vegne, eller som medvirker hertil. Bøter kan idømmes sammen med fengselstraff, selv om bøter ikke er særskilt fastsatt som straff for handlingen.
En fordringshaver blir dog ikke å straffe for å ha mottatt eller krevet fyldestgjørelse eller sikkerhet, medmindre han har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å betale eller stille sikkerhet, eller han har mottatt fyldestgjørelse eller sikkerhet for uforfalt gjeld.»
Strl. § 288 presiserer og utvider personkretsen som kan straffes for overtredelse av bestemmelsene i §§ 281–286 i forhold til det som følger av tolkning av disse bestemmelsene. I tillegg slås fast at medvirkning til overtredelse av §§ 281-286 er straffbart. Den selvstendige betydning av § 288 beror på tolkningen av de enkelte straffebuds angivelse av gjerningsperson. I teorien uttaler Johs. Andenæs, op. cit. s. 185–186 at begrepet skyldner i strl. kapittel 27 er å forstå som den formuerettslige skyldner, noe som i så fall gjør at § 288 er nødvendig for å kunne straffe overtredelser av straffebud som retter seg mot skyldner når den formuerettslige skyldner er en juridisk person. Den selvstendige betydning av § 288 blir mindre dersom en i tilfelle hvor den formuerettslige skyldner er en juridisk person, kan se det slik at straffebudene retter seg mot bestemte fysiske personer som opptrer i skyldnerens sted.
I og med strl. § 288 får tolkningen av begrepet skyldner i de bestemmelsene i §§ 281-286 som benytter dette begrepet, eller som må tolkes slik at de bare retter seg mot skyldner, liten praktisk betydning for straffansvarets rekkevidde. Skyldners representanter vil gjerne uansett kunne straffes pga. at de foretar handlinger som nevnt i strl. §§ 281 flg. til skylderens fordel eller på hans vegne, se imidlertid Johs. Andenæs, op. cit. s. 185– 186, jfr. s. 163 om noen mulige unntak.
Straffansvaret for medvirkning er noe modifisert for kreditorer, jfr. § 288, andre ledd. Kreditor som mottar eller krever fyldestgjørelse eller sikkerhet, kan bare straffes hvis han har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å betale eller stille sikkerhet, eller han har mottatt fyldestgjørelse eller sikkerhet for uforfalt gjeld. Disse vilkårene overlapper i noen grad de subjektive omstøtelsesvilkår i deknl. § 5-9. Rekkevidden av straffansvaret for kreditorer må bl.a. sees i sammenheng med rekkevidden av omstøtelsesreglene, se kapittel 5.13.