Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2000: 15

Pressepolitikk ved et tusenårsskifte— Dagspresseutvalgets innstilling

Til innholdsfortegnelse

5 Avisnedleggelser og nyetableringer

Av Sigurd Høst

Innledning

Da pressestøtten ble innført, var det primære formålet å hindre avisdød. "Opprettholde en differensiert dagspresse" var uttrykket som ble brukt både i tittelen på Stat- og pressekomiteens innstilling fra 1967 og i senere dokumenter. I praksis betydde det at en ønsket å bevare flest mulig av de avisene som allerede fantes. Av de avisene som fantes, var dagsaviser i nummer to-posisjon mest utsatt og dermed mest støtteverdige.

Etter forslag fra det forrige Dagspresseutvalget er målet for pressestøtten utvidet til fire punkter: Bevare et fortsatt høyt aviskonsum; bidra til at det kan utkomme aviser på flest mulig steder hvor det er grunnlag for det; bidra til at det kan utgis riksspredte meningsbærende aviser; bidra til lokal aviskonkurranse på flest mulig steder (St.meld. 32 (1992-93) Media i tida).

Siden kampen mot avisdød har vært så sentral, er det litt paradoksalt å konstatere at ønsket om å opprettholde lokal aviskonkurranse er det eneste av de nåværende formålene som så definitivt ikke er oppfylt.

Siden pressestøtten ble innført i 1969, har avisopplaget økt med mer enn 50 prosent. Til tross for nedgang de siste årene, er aviskonsumet pr. husstand fremdeles litt høyere enn i 1969. Vi har flere aviser (223 mot 191), og tallet på utgiversteder har økt fra 123 i 1969 til 174 i 1999. Tallet på riks-spredte meningsbærende aviser (et begrep man ikke kjente i 1969), har vært påfallende stabilt.

Antall steder med aviskonkurranse har derimot gått dramatisk tilbake, fra 39 i 1969 til 21 ved utgangen av 1999. Nedgangen i den tradisjonelle dagsaviskonkurransen har vært enda sterkere. Mens det var 26 utgiversteder i 1969 som hadde to eller flere konkurrerende dagsaviser, var det bare ti steder igjen ved utgangen av 1999.

Avisutviklingen etter 1969 har vært en sammensatt prosess, der flere forskjellige endringer har foregått mer eller mindre parallelt. I tidligere beskrivelser (Høst 1991, 1999) har jeg særlig trukket frem disse fire tendensene:

  1. Vekst for løssalgsavisene gjennom 70- og 80-tallet, som har gjort at de når ut til et bredt publikum over hele landet.

  2. Tilbakegang og avisdød for lokale nummer to-aviser.

  3. Etablering av nye lokale fådagersaviser.

  4. Økning av utgivelsesfrekvensen for mange fådagersaviser, som har gjort at 2-3 dagersaviser er blitt dagsaviser og ukeaviser er blitt 2-3 dagersaviser.

Samtidig med disse endringene har det vært en omfattende omlegging og modernisering av avisene. Den som tar for seg noen utgaver av en gjennomsnittlig norsk lokalavis fra i dag, og sammenlikner med samme avis for 30 år siden, vil umiddelbart se at det dreier seg om helt forskjellige produkter. Mindre format, en annen og mer oversiktlig layout, mindre telegramstoff og mye mer egenprodusert lokalstoff, og fravær av den gamle partipolitiske journalistikken (jf. Simensen 1999) er noen stikkord.

Det samlede resultatet er at vi har gått fra et "avissystem der konkurransen mellom lokale partiaviser var det dominerende kjennetegnet, til et avisystem som først og fremst er preget av geografisk differensiering" (Høst og Severinsson 1997:33).

Av elementene i denne prosessen er det utvilsomt konkurransen mellom lokale nummer en- og nummer to-aviser vi har best kunnskap om. Utviklingen har vært beskrevet både gjennom utredningene fra de tidligere dagspresseutvalgene og gjennom uavhengig forskning, og det finnes flere forskjellige teorier som skal forklare utfallet av konkurransen. Den nyeste oversikten over den norske utviklingen og den norske forskningen finnes i min egen bok "Aviskonkurransen " fra 1996.

Nyetablering av aviser, og den betydningen nyetableringene har hatt for avissystemet som helhet, har fått mye mindre oppmerksomhet. Nettopp derfor er det viktig å sørge for at denne delen av utviklingen blir dokumentert og analysert. I tillegg til å beskrive nyetableringene rent statistisk, er det viktig å undersøke hva som kjennetegner den redaksjonelle strategien, kompetansen og arbeidsinnsatsen til de avisene som lykkes. Det er ingen tvil om at Landslaget for Lokalaviser har en bred erfaring med etablering av nye lokale fådagersaviser, og vet mye om hva som kreves for at slike prosjekter skal lykkes. Dessverre er disse erfaringene ikke beskrevet i noen offentlig tilgjengelig publikasjon.

Avisdød - hvor mange, hvordan og hva slags aviser?

Av diskusjonen om pressestøtten, og av forskningen om aviskonkurranse og avisdød, er det lett å få det inntrykket at de eneste avisene som trues av nedleggelse, er svake nummer to-aviser. Dette er ikke riktig. Det blir også lagt ned aviser som er alene på utgiverstedet – først og fremst små fådagersaviser.

I Avisregisteret ved Institutt for Journalistikk er det registrert 161 avisnedleggelser fra årsskiftet 1969/1970 til utgangen 1999. Dette omfatter ikke bare full nedleggelse av selvstendige aviser, men også enkelte tilfeller av sammenslåing eller fusjon. 60 av nedleggelsene gjaldt aviser som var i virksomhet i 1969. Dette er en snau tredjedel av de 191 avisene vi hadde den gang. Ytterligere to nedleggelser gjelder aviser (Risør Arbeiderblad og Østfold-Posten) som var spesialutgaver av andre aviser i 1969, men som ble selvstendige aviser igjen etter 1969.

De siste 99 nedleggelsene gjelder aviser som er etablert fra 1970 og utover. Mange må utvilsomt karakteriseres som mislykket etablering. Det var likevel 30 av de nye, nedlagte avisene som hadde vært i virksomhet i fem år eller mer. Erfaringene med nystarting av aviser etter 1969 blir nærmere beskrevet i et eget avsnitt senere.

Hvordan nedlegges aviser?

Erfaringene fra arbeidet med Avisregisteret viser at nedleggelse av eksisterende aviser kan skje på flere måter. Mest iøynefallende er det når eierne (eller skifteretten) bestemmer at avisen må nedlegges, og avisen selv markerer nedleggelsen i sin siste utgave. "Takk for oss" er en vanlig forsidetittel. Andre ganger kan nedleggelsen være en langstrakt prosess, med stopp i utgivelsen, forsøk på refinansiering og ny drift, utgivelse av noen utgaver osv.

For å beskrive nedleggelsen slik den fortoner seg fra lesernes side, kan det være nyttig å skille mellom fem forskjellige former:

Rask nedleggelse. Avisens eiere eller kreditorer bestemmer at det ikke er grunnlag for å drive videre, og driften innstiller kort tid etter avgjørelsen. Dette er den vanligste formen for nedleggelse.

Styrt avvikling. Nedleggelse av avisen blir vedtatt, men driften fortsetter i en viss periode av hensyn til abonnentene. Mest vanlig er det at driften fortsetter frem til utgangen av året.

Langstrakt prosess med forsøk på gjenoppliving. I denne kategorien finnes det mange varianter. Ofte blir det dannet nye selskaper, gjerne med innslag av tidligere ansatte, som prøver å drive avisen videre. Noen ganger er slike forsøk vellykkede, dvs. avisen ble ikke nedlagt likevel. De opprinnelige eierne kan også prøve å refinansiere driften, eller få en løsning gjennom offentlige gjeldsforhandlinger. Da kan avisen ha en lang periode med stopp i driften, utgivelse av noen eksemplarer, ny stopp osv. frem til avisen er endelig nedlagt. Fra nyere tid er nedleggelsen av Lokalavisen Tønsberg i 1998 et godt eksempel på en slik prosess. Denne nedleggelsen tok omtrent et halvt år, og artet seg til tider som en lokal såpeopera. For små aviser som er enmannsforetak, kan prosessen ta enda lenger tid.

Fusjon med annen avis. Her er det igjen flere forskjellige varianter. En mulighet er at avisen forsvinner inn i den avisen som overtar. En annen mulighet er at den fusjonerte avisen videreføres som en spesialutgave (edisjon) av den overtakende avisen eller av en ny fellesavis. Fusjonen i Indre Østfold mellom Øvre Smaalenene og Indre Smaalenenes Avis er et ferskt eksempel. Den nye avisen kommer nå ut i to edisjoner, med hver sin forside og forskjellig tittel, men ellers svært like. Å drive fusjonerte aviser videre som edisjoner er en vanlig løsning i Danmark og Sverige, mens det er relativt sjeldent hos oss. Fusjonen kan også føre til en helt ny avis, slik som i Kragerø ved årsskiftet 1997/98, der de to tredagersavisene Kragerø Blad og Vestmar ble slått sammen til den nye seksdagersavisen Kragerø Blad Vestmar

Overgang til annen type publikasjon. Avisen kan også fortsette virksomheten, men som en annen type publikasjon enn betalt avis. Noen lokalaviser er gått over til å bli gratisaviser, noen er blitt lavfrekvente bygdeblad, og noen er blitt tidsskrift eller fagblad.

I arbeidet med statistikken i dette notatet er det særlig de langstrakte prosessene og noen av fusjonene som har skapt problemer. Ved en langstrakt nedleggelsesprosess kan det være vanskelig å avgjøre når avisen er endelig nedlagt, evt. når den er blitt gratisavis eller lavfrekvent bygdeblad. Dette problemet gjelder særlig noen av de aller minste avisene.

Ved fusjoner har jeg vanligvis regnet at fusjon mellom to aviser betyr nedleggelse av den minste av dem. Dette gjelder også fusjonen på Lillehammer i 1997 mellom Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer (GLT) og Dagningen. De eneste unntakene er to tilfeller (Indre Sogn og Kragerø) der to fådagersaviser er slått sammen for å lage en ny dagsavis. Disse to fusjonene er regnet som to avisnedleggelser pluss en nyeetablering.

Type avis

For arbeidet med pressestøtten er det sannsynligvis mest interessant å vite hvordan forskjellige typer av aviser har klart seg over tid. Dette går frem av tabell 5.1, der avisene fra 1969 er delt inn etter den typologien som vanligvis brukes ved IJs avisstatistikk. Typologien ble opprinnelig utarbeidet av det forrige Dagspresseutvalget. For hver kategori er det vist hvor mange av de opprinnelige avisene som er nedlagt i perioden, og hvor mange som fortsatt er i drift.

Som forventet er det de tradisjonelle nummer to-avisene som har klart seg dårligst. I 1969 hadde vi sju nummer to-aviser i de største byene, dvs. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I dag er det bare tre igjen: Dagsavisen, Bergensavisen og Rogalands Avis. I landet ellers var det 24 daglige nr.

Tabell 5.1 Aviser utgitt 1969 etter type og nåværende status

         
  Aviser 1969 i alt Nedlagt 1970-1999 I drift i 1999 Pst. i drift
Løssalgsaviser 2 - 2 100
Storbyaviser 1) 5 - 5 100
Nummer to-aviser, store byer 7 4 3 43
Riksspredte meningsbærende aviser 5 - 5 100
Lokale dagsaviser, ledende 2) 42 2 40 95
Lokale dagsaviser, nr. 2 2) 24 17 7 29
Lokale 2-3 dagersaviser 72 22 50 69
Lokale ukeaviser 27 12 15 56
Nasjonale fådagersaviser 7 3 4 57
Dagsaviser i alt 85 23 62 73
Fådagersaviser i alt 106 37 69 65
Alle avistyper 191 60 131 69

1)Aftenposten, Aftenposten Aften, Bergens Tidende, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad.

2)Nummer to-aviser. Bare sju av dem eksisterer i dag. Fem er fremdeles nummer to-aviser, mens to (Nordlands Framtid og Namdal Arbeiderblad) har klart å overta den lokale førsteplassen.

Alle løssalgsavisene, storbyavisene og de riksspredte meningsbærende avisene fra 1969 eksisterer fremdeles. Morgenbladet, som i 1969 var en dagsavis med 14.500 i opplag, er riktignok gått over til å bli ukeavis.

De lokale nummer en-avisene har også klart seg svært godt. Bare to av 42 slike aviser har måttet innstille. Den ene er daværende Fellesavisa, senere Nordtrønderen og Namdalen, som ble nummer to-avis i 1971 og innstilte driften i 1994. Denne nedleggelsen er altså en ytterligere bekreftelse på at nummer to-avisene er en utsatt gruppe. Den andre nedleggelsen gjaldt Sogn Dagblad. Sogn Dagblad var lenge en av våre aller minste dagsaviser, med et opplag på omtrent 5.000. Abonnentene var dessuten konsentrert om to helt forskjellige områder: industrikommunen Høyanger som ligger midtveis inn i Sognefjorden, og industrikommunen Årdal som ligger helt i bunnen. Da A-pressen vedtok å legge ned Sogn Dagblad i 1997, opprettet den samtidig nye fådagersaviser i Sogndal og Årdal.

Av de 106 fådagersavisene vi hadde i 1969, er 37 nedlagt. Det er altså lagt ned atskillig flere fådagersaviser enn dagsaviser i perioden. Overlevelsesprosenten for de tre kategoriene av fådagersaviser er nokså lik den som gjelder for alle aviser under ett: 69 prosent for lokale to- og tredagersaviser, 56 prosent for lokale ukeaviser og 57 prosent for de nasjonale fådagersavisene.

Fordeling over tid

Fra tidligere oversikter over nedlagte nummer to-aviser vet vi at de ikke er jevnt fordelt over tid. Det var mange nedleggelser på begynnelsen av 70-tallet, med Morgenposten (1971), Haugesunds Dagblad (1972) og Stiftstidende (Hamar, 1972) som noen av de mest kjente eksemplene. Etter en relativt stabil periode på slutten av 70-tallet kom det en ny bølge på 80-tallet, som særlig gikk ut over A-pressens nummer to-aviser langs kysten. Nedleggelsene på 90-tallet har ikke vært like konsentrert, men er spredt nokså jevnt fra 1990 (Sørlandet og Østfold-Posten) til 1998 (Samhold).

Hvis vi fordeler nedleggelsene på tiår, slik det er gjort i tabell 5.2, blir resultatet en påfallende jevn fordeling. Av dagsavisene fra 1969 var det sju som ble nedlagt på 70-tallet, åtte ble nedlagt på 80-tallet og åtte ble nedlagt på 90-tallet. For fådagersavisene var fordelingen nesten like jevn.

Tabell 5.2 Nedlagte 1969-aviser etter når de ble nedlagt

  Dagsaviser Fådagers aviser 1969-aviser i alt
1970-1979 7 14 21
1980-1989 8 13 21
1990-1999 8 10 18
Hele perioden 23 37 60

En slik jevn fordeling kan i første omgang virke nokså overraskende. Det vi kunne ventet var heller at tallet hadde vært høyest på 70-tallet, da det utvilsomt fantes mange svake aviser, og lavest på 90-tallet da en stor del av de opprinnelige nedleggelseskandidatene allerede var forsvunnet.

At nedleggelsene ikke følger dette mønsteret, er en tydelig påminnelse om at aviskonkurranse og avisdød er en langsom prosess. Dette er et av de sentrale poengene i teorien om opplagsspiralen, og det blir bekreftet av de norske erfaringene. Den "egentlige" årsaken til at en avis blir lagt ned er som regel at den har en konkurrent som er større, og dette styrkeforholdet ble ofte etablert flere tiår før nummer to-avisen måtte innstille.

Utviklingen for Samhold på Gjøvik, som ble nedlagt i 1998, er et godt eksempel. Gjennom 60-tallet holdt Samhold godt følge med konkurrenten Oppland Arbeiderblad. I 1969 var opplaget 11.040 for Samhold (som da het Samhold/Velgeren), 15.766 for Oppland Arbeiderblad. På begynnelsen av 70-tallet gjorde avisen noen feilgrep med forsøk på omorganisering og overgang til ny presse, og mistet raskt noen tusen abonnenter. Det overtaket Oppland Arbeiderblad fikk den gang, har så stadig blitt utvidet gjennom svak, men langsiktig nedgang for Samhold og 20 års sammenhengende opplagsvekst for Oppland Arbeiderblad. I 1997 hadde Samhold et opplag på 4.757, mot 28.605 for konkurrenten.

I alle tre tidsperiodene har nedleggelse av daglige nummer to-aviser skjedd både som vanlig avisnedleggelse og ved fusjon. Det er imidlertid en viktig forskjell i hvilke aviser som er slått sammen. På 70- og 80-tallet skjedde fusjonene mellom nummer to-aviser med samme partipolitiske tilknytning. De to høyreavisene Sørlandske Tidende (opprinnelig Vestlandske Tidende) i Arendal og Christianssands Tidende ble således slått sammen i 1975 til en ny Sørlandske Tidende som skulle dekke begge byene, og i 1982 slo A-pressen sammen sine nummer to-aviser i Sandefjord og Tønsberg. Det finnes også andre eksempler. Ulempen med slike fusjoner er at den nye avisen måtte dekke et større geografisk område enn før, slik at den fikk et ekstra handikap i forhold til konkurrenten. Verken Sørlandske Tidende eller det reorganiserte Vestfold Arbeiderblad klarte seg særlig lenge etter fusjonen.

På 90-tallet har vi i stedet opplevd at to av A-pressens nummer to-aviser har fusjonert med den lokale konkurrenten. I 1990 ble Østfold-Posten i Askim slått sammen med Øvre Smaalenene. I 1997 gikk Dagningen i Lillehammer sammen med Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer til den nye avisen Gudbrandsdølen Dagningen. Resultatet av begge fusjonene er blitt en lokal monopolavis som har en bedre økonomi enn de opprinnelige konkurrentene.

Ved begge disse fusjonene har A-pressen fått noe igjen. I Askim fikk A-pressen 34 prosent av aksjene i Øvre Smaalenene. På Lillehammer var det viktigste resultatet at den nye avisen skiftet annonsesamkjøring, fra Østlandssamkjøringen til A-pressens lokale samkjøring. Fusjonene på 90-tallet har således hatt et økonomisk formål, mens fusjonene på 70- og 80-tallet var politisk motiverte redningsaksjoner.

Konsekvenser for avismangfoldet

Ved å se på avissituasjonen på de stedene som har mistet en avis etter 1969, får vi et godt inntrykk av hva avisnedleggelsene har betydd for avistilbudet. Ikke alle nedleggelser skaper et varig hull i avisstrukturen – nedlagte aviser kan også erstattes gjennom nyetablering.

For de 22 nedleggelsene som gjelder daglige nummer to-aviser, er resultatet nesten alltid blitt et mindre variert lokalt avistilbud. Det eneste unntaket er Oslo, som mistet nummer to-avisen Morgenposten i 1971. Til gjengjeld har byen fått to nye meningsbærende dagsaviser etter 1969: Klassekampen og Finansavisen. I Bergen har nedleggelsen av Morgenavisen (1984) gjort at byen nå har tre forskjellige dagsaviser i stedet for fire. Stavanger mistet dagsavisen Rogaland i 1988, og har to dagsaviser igjen. På Hamar er Stiftstidene (nedlagt 1972) etterfulgt av Hamar Dagblad, som frem til desember i år har vært en spesialutgave av Østlendingen på Elverum.

For alle de andre utgiverstedene har nedleggelsene ført til et lokalt dagsavismonopol. Dette gjelder 16 forskjellige steder: Trondheim, Arendal, Halden, Haugesund, Kristiansand, Kristiansund, Larvik, Lillehammer, Gjøvik, Molde, Namsos, Notodden, Sandefjord, Sarpsborg, Tønsberg og Ålesund. Både Kristiansand og Arendal hadde tre lokale dagsaviser i 1969.

I Haugesund og Kristiansand er det nå etablert lokale fådagersaviser i tillegg til dagsavisen. Både Karmsund i Haugesund og Byavisen i Kristiansand er så små og har så usikker økonomi at de ikke utgjør noe fullgodt alternativ til den lokale dagsavisen.

På flere av de andre stedene har det vært gjort forsøk på å etablere nye dags- eller fådagsaviser. Larvik hadde en konkurrerende dagsavis (Larvik Morgenavis) i et halvt års fra 1995 til 1996, mens både Sandefjord og Tønsberg har hatt lokale fådagersaviser. Det mest vellykkede forsøket var utvilsomt Lokalavisen Tønsberg. Lokalavisen Tønsberg startet som ukeavis i 1993, og klarte etter noen år å bli etablert som et friskt, pågående supplement til Tønsbergs Blad. Dessverre prøvde den å bli dagsavis i 1998, og det forsøket var helt mislykket.

I dag blir det også argumentert for at gratisaviser kan være et reelt alternativ til den lokale monopolavisen. Både Trondheim, Sarpsborg og Ålesund har i dag en ukentlig gratisavis. Utviklingen for norske gratisaviser er nærmere beskrevet i et eget notat til Dagspresseutvalget.

Mens nedleggelse av lokale dagsaviser nesten alltid har betydd en innskrenkning av det lokale avistilbudet og den lokale konkurransen, er bildet mye mer variert når det gjelder nedleggelse av fådagersaviser.

Av de 34 lokale fådagersavisene fra 1969 som er nedlagt, er ni erstattet av nye fådagersaviser som kommer ut på samme sted og dekker det samme området. I stedet for Venneslaposten i Vennesla utenfor Kristiansand har vi nå Vennesla Tidende, i stedet for Andøya Avis har vi fått Andøyposten osv. Fem av nedleggelsene skyldes fusjoner, og i disse tilfellene har området fått en lokal dagsavis i stedet for fådagersavis. For disse 14 nedleggelsene er det altså vanskelig å påstå at området har et dårligere avistilbud i dag enn det hadde i 1969.

Av de øvrige nedleggelsene er det 11 som har ført til redusert lokal konkurranse. De fleste gjelder fådagersaviser som kom ut i byer med en eller flere dagsaviser. Nidaros i Trondheim (opprinnelig dagsavis, senere ukeavis), Agder Tidend og Kristiansands Avis i Kristiand er noen eksempler. Noen konkurrerte i stedet med en annen lokal fådagsavis som nå har monopol. Dette gjelder for eksempel Horda Tidend på Voss (nedlagt 1989), Stjørdalingen (1985) og Flekkefjordsposten (1973). Denne delen av utviklingen er altså helt parallelt med den som har vært for dagsavisene.

Sju av nedleggelsene har ført til at utgiverstedet i dag er uten en lokal abonnementsavis. Dette gjelder Lena på Toten (som har fått en gratisavis i stedet), Mjøndalen utenfor Drammen, Stokke i Vestfold, Ulefoss i Telemark, Kopervik på Karmøy, Støren i Midtre Gauldal (Sør-Trøndelag) og Hemnesberget i Nordland. Midtre Gauldal dekkes nå av Trønderbladet fra nabokommunen Melhus. De andre områdene dekkes av en lokal dagsavis fra nærmeste by, og for de fleste er det nettopp nærheten til byen som har gjort det vanskelig å opprettholde en egen fådagersavis. Mjøndalen rett utenfor Drammen er det mest typiske eksemplet.

Det er også nedlagt to bydelsaviser i Oslo: Gamle Akers Budstikke og Akersposten som nå er slått sammen med Ullern Avis.

Tre av de 37 fådagersavisene fra 1969 som er nedlagt var ikke lokale. Dette var Ukens Nytt, en tredagersavis med utvalgte artikler fra Aftenposten, Orientering og Gula Tidend. Ukens Nytt er utvilsomt en type avis som er forbigått av utviklingen. Og det samme kan sies om nynorskavisen Gula Tidend (innstilt 1996), overlater jeg til andre å vurdere. Orientering ble erstattet av partiavisen Ny Tid i 1975.

Den samlede virkningen av at så mange fådagersaviser er nedlagt, er at vi har fått en viss reduksjon av den lokale konkurransen. Det gjelder både konkurransen mellom fådagersavis og dagsavis fra samme utgiversted, og konkurransen mellom to fådagersaviser. De andre nedleggelsene har hatt en helt marginal betydning. Sett i forhold til den omfattende etableringen av lokale fådagersaviser det har vært etter 1969, er det vanskelig å være bekymret over at Ulefoss, Stokke og noen andre kommuner har mistet fådagersavisen sin.

Nyetablering av aviser

Til tross for avisdøden har tallet på aviser økt fra 191 i 1969 til 223 i 1999. Bak denne økningen ligger det en omfattende prosess, som også omfatter mange mislykkede forsøk.

I Avisregisteret er det registrert 187 nyetableringer fra 1970 til utgangen av 1999. To av disse er aviser som er etablert gjennom fusjon av eksisterende aviser. Selv om resultatet er blitt en helt ny avis, er dette ikke nyetablering i vanlig forstand.

Av disse avisene var 89 i virksomhet ved utgangen av 1999. Nyetablering er altså ingen umulig oppgave, men likevel såpass vanskelig at mindre enn halvparten har overlevd.

Av nyetableringene er det bare noen få som gjelder dagsaviser, og det er enda færre som har klart seg. I tabell 5.3 er det ført opp 11 nyetableringer av dagsaviser, hvorav fem har vært vellykkede. Disse tallene er imidlertid litt misvisende. To av de vellykkede nyetableringene er de før omtalte fusjonene i Sogn og Kragerø. Disse var på en måte nødt til å lykkes. Den tredje er Klassekampen, som hadde en periode som politisk ukeavis før den ble den dagsavisen vi kjenner i dag. Den fjerde er Finansavisen, som ble etablert i 1992 med fem utgaver pr. uke. Den femte er Hamar Dagblad, som gikk fra å være spesialutgave av Østlendingen, til å bli selvstendig avis i desember 1999. Strengt tatt er derfor Finansavisen det eneste eksemplet på vellykket nyetablering av en dagsavis vi har hatt etter 1970. Både Finansavisen og Klassekampen er av type riksspredte spesialaviser, mens alle forsøkene på å lage vanlige nummer to-aviser har vært mislykket.

Tre av de mislykkede dagsavisetableringene har skjedd i store byer. Prosjektene det gjelder var Blikk i Oslo i 1977, Vestkysten i Stavanger i 1987 og Osloavisen i 1988. Av disse er Osloavisen best kjent, først og fremst fordi den klarte å tape omtrent 60 millioner kroner på de åtte månedene den var i drift. Selv for Schibsted, som utga avisen, var dette for mye.

Tabell 5.3 Nyetableringer etter 1969 etter type avis

  Nye aviser i alt I drift 1999 Pst. i drift
Nummer to-aviser, store byer 3 0 0
Riksspredte meningsbærende aviser1) 2 2 100
Lokale dagsaviser, ledende2) 2 2 100
Lokale dagsaviser, nr. 2 4 1 25
Lokale 2-3 dagersaviser 64 31 48
Lokale ukeaviser 97 46 47
Nasjonale fådagersaviser 15 7 47
Dagsaviser i alt 10 4 40
Fådagersaviser i alt 176 84 48
Alle avistyper 187 89 48

1)Klassekampen ble startet som fådagersavis, men har vært dagsavis siden 1977.

2)Gjelder Sogn Avis og Kragerø Blad Vestmar, som er etablert ved fusjon av eksisterende fådagersaviser.

De tre siste forsøkene på å lage nye nummer to-aviser var Hedmark på Hamar, Polar Tidende i Narvik og Larvik Morgenavis. Hedmark ble etablert i 1972 etter nedleggelsen av Stiftstidende og holdt det gående i drøyt fire måneder. Polar Tidende startet i september 1978, men klarte bare å utgi 16 utgaver. Larvik Morgenavis utkom fra november 1995 til mai 1996. Selv om den oppnådde å få en pris i konkurransen om Årets avisside, og på den måten var et vellykket produkt, hadde den i realiteten ingen mulighet til å klare seg økonomisk.

Mens forsøkene på å lage nye dagsaviser har vært få og spesielle, har det vært så mange etableringer av nye fådagersaviser at det er umulig å trekke frem noen generelle tendenser.

Av oversikten i tabell 5.4 ser vi for det første at nyetableringene har vært nokså jevnt fordelt over tid. Første halvdel av 80-tallet og første halvdel av 90-tallet har riktignok hatt litt færre etableringer enn de andre periodene. Andelen overlevende er høyest blant de avisene som er etablert på 90-tallet. Noe av dette skyldes nok at en del av dem fremdeles lever på startkapital og opprinnelig entusiasme. Men det har også hatt stor betydning at pressestøtten ble utvidet i 1989 slik at den også omfattet ukeaviser. Tidligere var det mange små aviser som forstrakk seg rent økonomisk i sitt forsøk på å bli todagersaviser med et opplag over 2.000.

Frafallet har vært størst blant de avisene som ble startet på begynnelsen av 80-tallet. Sett med dagens øyne var det tydelig at mange av disse avisene var igangsatt på et urealistisk grunnlag. Den optimistiske stemningen midt på 80-tallet innbød heller ikke til økonomisk nøkternhet. Ekstra vanskelig ble det fordi annonsesvikten på slutten av 80-tallet kom før de nye avisene hadde slått ordentlig gjennom hos leserne.

Selv om nyetableringene på 90-tallet likner mye på de som har skjedd tidligere, er det også en del nye trekk. For det første er overvekten av små ukeaviser sterkere enn før. Før 1989 var det bare aviser med minst to utgaver pr. uke og 2.000 i opplag som var berettiget til pressestøtte.

Tabell 5.4 Etablering av nye fådagersaviser1), 1970-99

Periode Nye aviser I drift pr. 31.12 1999 Pst. i drift
1970-1974 33 13 39
1975-1979 31 14 45
1980-1984 22 4 18
1985-1989 32 14 44
1990-1994 25 15 60
1995-1999 33 24 73
Hele perioden 176 84 48

1)Klassekampen ble startet som fådagersavis, men er ikke tatt med her.

Etter 1989 er grensene senket til en utgave pr. uke og 1.000 i opplag. Resultatet er blitt en rekke nye ukeaviser for kommuner som har langt under 2.000 husstander.

For det andre har det vært en del nyetablering av fådagersaviser på steder som allerede har en avis. Noen eksempler er Lokalavisen Tønsberg, Bladet Harstad (som konkurrerer med Harstad Tidende), Byavisen i Kristiansand, Nye Karmsund i Haugesund og Vossingen. Lokalavisen Tønsberg ble lagt ned 1998 etter at den gikk fra en til fem utgaver pr. uke, og heller ikke Vossingen eksisterer i dag. Mange av forsøkene på å skape lokal konkurranse har altså vært mislykkede. Det ser likevel ut til at kombinasjonen av en stor lokal dagsavis og en liten fådagersavis som bare dekker utgiverstedet er et mer levedyktig alternativ enn den tradisjonelle dagsaviskonkurransen.

For det tredje har det vært en del eksempler på at etablerte aviser eller aviskjeder har startet fådagersaviser i sitt distrikt. Tidligere ble nesten alle nye aviser startet av lokale, uavhengige selskaper. A-pressens viktigste tiltak har skjedd i Sogn, der den startet både Avisa Sogndal og Årdal & Lærdal avis samtidig med at den la ned dagsavisen Sogn Dagblad. Spesielt Årdal & Lærdal avis ser ut til å være en vellyket nyetablering. A-pressen er også en helt dominerende eier i det nyetablerte Bladet Harstad.

Nordlandsposten i Bodø, som er en del av den lokale aviskjeden til Harstad Tidende, har også vært aktive. Først etablerte den Saltenposten i 1996, en lokal ukeavis. Deretter kjøpte den aksjemajoriteten i Lokalavisa NordSalten rett etter den ble etablert. Det aller siste er at Nordlandsposten har etablert en ny ukeavis (Ranaposten) i Mo i Rana der Rana Blad har hatt monopol siden 1957.

Den viktigste årsaken til at kjedene starter nye fådagersaviser, er at de ønsker å styrke sine lokale annonsesamkjøringer. I Nord-Norge er det sterk konkurranse mellom A-pressens samkjøring Media Nor og Nord-Norge Samkjøringen som domineres av Harstad Tidende. Bladet Harstad fyller et åpenbart hull i den geografiske dekningen til Media Nor, mens Saltenposten, Lokalavisa NordSalten og Ranaposten er med på å styrke Nord-Norge Samkjøringen.

Endring av utgivelsesfrekvens

I tillegg til nedleggelsene og nyetableringene, er avisstrukturen også blitt endret fra 1969 til 1999 ved at enkelte aviser har skiftet utgivelsesfrekvens slik at de er blitt en annen type avis.

Oversikten i tabell 5.5 (neste underkapittel) viser at 32 av de avisene som eksisterte i både 1969 og 1999 har endret sin posisjon. Det store flertallet av disse endringene gjelder lokale fådagersaviser som har økt utgivelsesfrekvensen. 15 av 2-3 dagersavisene er nå blitt dagsaviser, dvs. aviser med minst fire utgaver pr. uke. Noen eksempler er Asker og Bærums Budstikke, Østlandets Blad på Ski, Øvre Smaalenene i Askim, Firda i Sogn og Fjordane, Laagendalsposten på Kongsberg, Akershus Amtstidende i Drøbak og Altaposten.

12 av ukeavisene fra 1969 er blitt 2-3 dagersaviser, mens bare tre fortsatt driver som ukeaviser. 12 er nedlagt. For denne gruppen ser det altså ut til at valget har stått mellom vekst eller nedleggelse.

De fem siste overgangene gjelder to nummer to-aviser som er blitt lokal nr. 1, en nummer en-avis som er blitt nr. 2, en dagavis som er blitt ukeavis (Morgenbladet), og en tredagersavis som er blitt ukeavis (Finnmarksposten).

Konsekvenser for avisstrukturen

Gjennomgåelsen i dette notatet viser at utviklingen av den norske avisstrukturen kan beskrives som en kombinasjon av to forskjellige tendenser. For dagsavisenes vedkommende har vi hatt en utvikling som er dominert av avisdød og stadig mindre lokal konkurranse. Drivkraften bak denne utviklingen er den lokale konkurransen, slik den er beskrevet gjennom opplagsspiralen og andre teorier om aviskonkurranse. Nyetablering av dagsaviser har i praksis vært nesten umulig.

Utviklingen for fådagersavisene har i stedet vært preget av stor fleksibilitet. Mange aviser er nedlagt, men det er kommet til enda flere nye. Avisene har også endret sin rolle ved at fådagersaviser er blitt dagsaviser og ukeaviser er blitt 2-3 dagersaviser. At fådagersaviser er blitt dagsaviser gjør at også dagsavisdelen av avisstrukturen har et visst preg av åpenhet og fleksibilitet.

Tabell 5.5 Utvikling av avismønsteret 1969-1999

  I drift i 1969 Nedlagt 1970-1999 Nye aviser i drift1999 Overgang fra annen type Overgang til annen type Aviser 1999 i alt
Løssalgsaviser 2 - - - - 2
Storbyaviser 1) 5 - - - - 5
Nummer to-aviser, store byer 7 4 - - - 3
Riksspr. meningsbærende aviser 5 - 2 - 1 6
Lokale dagsaviser, ledende 42 2 2 17 1 58
Lokale dagsaviser, nr. 2 24 17 1 1 2 7
Lokale 2-3 dagersaviser 72 22 31 12 16 77
Lokale ukeaviser 27 12 46 1 12 50
Nasjonale fådagersaviser 2) 7 3 7 1 - 15
Dagsaviser i alt 85 23 4 18 4 80
Fådagersaviser i alt 106 37 84 14 28 142
Alle avistyper 191 60 89 32 32 223

1)Aftenposten, Aftenposten Aften, Bergens Tidende, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad.

2)Tre fådagersaviser (Fiskaren, Fiskeribladet og Sagat) eksisterte i 1969 uten å oppfylle aviskriteriene det året.

For å få et samlet inntrykk av utviklingen, er det i tabell 5.5 vist hvordan nedleggelser, nyetableringer og skifte av frekvens har vært for forskjellige typer av aviser. Tabellen gir et godt uttrykk for forskjellen mellom den lukkede dagsavisstrukturen og mangfoldet og variasjonen blant fådagersavisene. I den øverste delen av tabellen er det svært få vellykkede nyetableringer, og svært få overganger til annen type. I den nederste delen av tabellen er det mange eksempler på begge deler.

I denne beskrivelsen er det aviser som er brukt som enhet. Dette gjør at fådagersavisene fremstår som en svært stor del av den norske avisstrukturen. Hvis vi i stedet ser på opplagstallene, blir forholdet mellom dagsaviser og fådagersaviser et helt annet. Målt som aviser pr. husstand har salget av dagsaviser variert mellom 1,32 i 1969 via 1.48 i 1987 og 1990 til 1,36 i 1999. Salget av fådagersaviser har i stedet vært stabilt rundt et nivå på 0,30.

Å beskrive i detalj hva nedleggelsene og nyetableringene har betydd for aviskonsumet, er en svært komplisert oppgave. Det er heller ikke sikkert at arbeidet vil fortelle særlig mer enn det vi allerede vet. Jeg vil derfor nøye meg med å trekke frem noen få tall.

Det samlede opplaget for de 191 avisene som utkom i 1969 er anslått til 2.069.000. De 131 avisene som fortsatt eksisterer hadde et samlet opplag på 1.792.000, mens opplaget til de avisene som er nedlagt var 277.000. De nedlagte avisene sto altså for 13 prosent av det samlede opplaget, mot 31 prosent av avistallet.

Et tilsvarende regnestykke for 1998 viser at de 88 avisene som er etablert etter 1969 hadde et samlet opplag på 295.000. Dette er ni prosent av totalopplaget, som var 3.166.000.

En måte å vurdere disse tallene på, er å si at avisdød og nyetablering har vært en nokså perifer del av den norske avisutviklingen etter 1969. Det som har betydd mest, er den vellykkede produktutviklingen som har skjedd blant dagsavisene. Veksten for løssalgsavisene er velkjent, men det har også vært en stadig fornyelse og produktforbedring blant de lokale dagsavisene.

Utviklingen for de lokale dagsavisene er sannsynligvis den viktigste årsaken til at det norske aviskonsumet er så høyt. Det kan likevel argumenteres for at nyetableringene av fådagersaviser har betydd mer enn noen få prosent økning av totalopplaget. Utviklingen siden 1969 har betydd at stadig flere områder har fått en fådagersavis i tillegg til den lokale dagsavisen. Dette har gitt en ny konkurransesituasjon, som utvilsomt har vært med på å påvirke dagsavisene. I 1969 var konkurransen mellom lokale dagsaviser med forskjellig politisk tilknytning den viktigste formen for aviskonkurranse. I dag skjer den viktigste lokale konkurransen mellom dagsavisene og lokale fådagersaviser. I denne situasjonen er det ofte fådagersavisen som folk oppfatter som den beste kilden til lokal informasjon.

Litteratur

  • Høst, Sigurd (1991): The Norwegian Newspaper System: Structure and Development. I Rønning, Helge og Lundby, Knut (red.): Media and Communication. Universitetsforlaget, Oslo.

  • Høst, Sigurd (1996): Aviskonkurransen. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

  • Høst, Sigurd (1999a): Newspaper growth in the television era. The Norwegian experience. Nordicom Review vol. 20 (1).

  • Høst, Sigurd (1999b): Avisåret 1998. IJ-rapport 1/99, Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

  • Høst, Sigurd og Severinsson, Ronny (1997): Avisstrukturen i Norge og Sverige – 1960 til 1995. Rapport 5/97, Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

  • NOU 1992:14 Mål og midler i pressepolitikken. Statens forvaltningstjeneste, Oslo.

  • Simensen, Jens Olav (1999): Meningsbærer eller meningsløs? Om avisenes samfunnsrolle. Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

  • Stat- og pressekomiteen (1967): Innstilling om tiltak for å opprettholde en differensiert presse.

  • St.meld nr. 32 (1992-93): Media i tida. Kulturdepartementet, Oslo.

Til toppen
Til dokumentets forside