NOU 2000: 19

Bør offentlig sektor eksponeres for konkurranse?— En gjennomgang av nasjonale og internasjonale erfaringer

Til innholdsfortegnelse

3 Rammebetingelser for konkurranseeksponering

I dette kapittelet gjør en først rede for bakgrunnen for de endringer som har funnet sted i forvaltningsutviklingen etter krigen. Dette er premisser som har ledet til at konkurranseeksponering nå er på den politiske dagsordenen. Videre omtales de styringsmessige utfordringene som konkurranseeksponering representerer i forhold til den tradisjonelle forvaltningsstyringen. Til slutt presenteres de juridiske bindinger i forbindelse med å eksponere offentlig tjenesteproduksjon for konkurranse. Til slutt behandles særlig forholdet til de ansatte.

3.1 Forvaltningspolitiske utviklingstrekk

For å kunne belyse og forstå hvorfor konkurranseeksponering har blitt et mer og mer sentralt effektiviseringsvirkemiddel i 1990-årene, er det nødvendig å se konkurranseeksponeringen i en noe bredere sammenheng. Hensikten er å gi et bakteppe for eller et utvidet perspektiv på utviklingen.

I løpet av hele etterkrigstiden har det vært en utvikling der oppgaver og myndighet har vært flyttet ut av departementene, først til nye og etablerte direktorater og siden til kommuner og fylkeskommuner. I løpet av 1980- og 1990-årene har det funnet sted en rekke endringer i statlige virksomheters tilknytning til departementene, med økende fristilling.

Rasjonaliseringskomiteen av 1945 la vekt på å oppnå administrativ effektivitet blant annet med vekt på rasjonalisering og delegering av myndighet fra departementene. Fra midten av 1950-årene ble det gradvis lagt mer vekt på departementenes rolle som sekretariat for politisk ledelse, og at statsrådene og departementene måtte avlastes for mer rutinepregede oppgaver av administrativ og faglig karakter. Det ble foreslått å styrke Statsministerens kontor, opprette flere departementsrådsstillinger, bygge ut ordningen med statssekretærer og overføre oppgaver til mer frittstående direktorater. En rekke oppgaver ble flyttet til direktorater, og mesteparten av veksten i sentraladministrasjonen kom senere i slike organer.

Fra begynnelsen av 1970-årene ble målet om å desentralisere oppgaver fra sentralt nivå opprioritert. Imidlertid ble doktrinen om å avlaste departementene gjennom å overføre oppgaver til direktoratene gradvis fortrengt av økt satsing på å bygge ut det lokale og regionale forvaltningsnivået. Dette kom til uttrykk blant annet gjennom etableringen av Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen i 1971. I St.meld. nr. 31 (1975-76) om administrativt utviklings- og effektiviseringsarbeid ble det i hovedlinjene for det videre reformarbeidet lagt vekt på desentralisering, blant annet grunngitt i et ønske om at beslutninger skulle fattes nærmere dem som ble påvirket av dem, og at en således burde satse på å bygge ut den lokale administrasjonen i stedet for direktoratene. Denne flyttingen av oppgaver fra sentrale myndigheter til regionale og lokale myndigheter har vært forholdsvis omfattende etter 1970. Særlig sterk har veksten i kommunesektoren vært. Dette er ytterligere forsterket som følge av etableringen av fylkeskommunene i 1976.

Fra begynnelsen av 1980-årene ble flere sentrale verdier fra 1960- og 1970-årenes forvaltningspolitikk utfordret av privatisering, økt markedsorientering, økonomisk individualisme, effektivitet og regelforenkling. Statens rolle som tjenesteyter og folket som kunder eller brukere ble vektlagt sterkere, først og fremst gjennom Willoch-regjeringens Moderniseringsprogram og Brundtland-regjeringens Fornyelsesprogram. Mange av ideene var hentet fra privat sektor, og de var i stor utstrekning bygd på en effektivitetstankegang basert på privat sektor-tenkning. De to forvaltningspolitiske programmene representerte også forsøk på en mer aktiv og samlet forvaltningspolitikk.

1980-årenes økende oppmerksomhet på effektivitet, desentralisering/lokal autonomi og mål- og resultatstyring trer klarere fram utover i 1990-årene. En kartlegging av organisasjonsendringer utført av Statskonsult har registrert minst 50 endringer i tilknytningsform for statlige virksomheter i perioden 1988-94. Et gjennomgående trekk ved omorganiseringene er at virksomhetene har fått en friere stilling i forhold til departement, regjeringen og Stortinget. Flere store statlige virksomheter er blitt omdannet til selskaper, deriblant NSB, Telenor, Posten og Norsk medisinaldepot. Samtidig har omstilling til nye rammebetingelser og nedbemanning fått en større plass i 1990-årenes forvaltningspolitikk enn tidligere. I løpet av de siste par årene har også privatisering av statseide selskaper blitt aktualisert, for eksempel gjennom delprivatiseringen av Norsk medisinaldepot og Telenor og debatten om omorganisering og privatisering av Statoil.

Når det gjelder kommunesektoren, er en av de viktigste reformene de senere år kommuneloven, som trådte i kraft i 1993. Denne loven er felles for fylkeskommunene og kommunene. Loven understreker at statlige tilsyn og kontroll skal nedtones, det gir større rom for lokale variasjoner og frihet i valg av organisasjonsform, styrking av lokaldemokratiet og større adgang til delegering.

Samlet sett viser dette at det har skjedd en kontinuerlig desentraliseringsprosess i statsforvaltningen i løpet av de siste 40-50 årene. For å styrke den overordnede politiske styringen har departementene i stor grad rendyrket rollen som sekretariat for politisk ledelse.

3.2 To ulike styringsperspektiver knyttet til konkurranseeksponering

De to perspektivene som presenteres her, er idealtypiske/rendyrkede beskrivelser. De framstiller to ulike styringsperspektiver som ofte settes opp mot hverandre i debatten om konkurranseeksponering.

3.2.1 Styring gjennom hierarki

Den tradisjonelle oppfatningen av demokrati og politisk styring i Norge er, som i mange andre vestlige land, den hierarkiske styringsmodellen. Folket skal velge representanter til politiske organer, disse skal igjen peke ut dem som skal utgjøre den utøvende makt, og den utøvende makt skal ha til disposisjon et forvaltningsapparat med betydelig faglig ekspertise; en forvaltning som både skal bidra til forberedelse og iverksetting av den offentlige politikken.

Forvaltningens hovedoppgave er å forberede, iverksette og følge opp de vedtak som de politiske myndighetene gjør. Styringen skjer innenfor klart definerte hierarkiske rammer med klare ansvarsforhold og kommandolinjer, som politikken iverksettes gjennom. Den historiske begrunnelsen for utviklingen av den hierarkiske modellen er at offentlig sektor forfølger målsettinger knyttet til likebehandling, forutsigbarhet og rettssikkerhet. Det sentrale utgangspunktet for organiseringen av forvaltningsapparatet er hvordan en kan sikre at virksomhetene innretter sin produksjon av tjenester slik at de er i samsvar med samfunnsmessige behov og politiske prioriteringer. Denne styringsmodellen passer sammen med en sentralisert forvaltning med betydelig vekt på standardisering og likhet. Modellen fungerer best i et samfunn preget av stabilitet og lav endringstakt. Hvert område håndteres av en administrativ enhet som representerer kontinuitet på feltet, og som preges av gjentatte behandlinger av velkjente, løpende saker.

Styringsvirkemidler her vil være: instruksjon, rundskriv, prioriteringer knyttet til årlige budsjettvedtak, eierstyring osv.

3.2.2 Kontrakts- og regulatorstyring

Ved konkurranseeksponering av den offentlige tjenesteproduksjonen trengs en annen styringsmåte og styringsform enn den klassiske hierarkiske styringen som kjennetegner styring gjennom hierarki. Hovedtanken her er at det offentlige primært har en tjenesteytende rolle, hvor vekten skal være på økonomisk effektivitet, på god kvalitet av tjenester og på konsument-, bruker- eller klientrollen.

Innenfor denne retningen legges det betydelig vekt på at det offentlige må få klarere mål å styre etter, mer oppmerksomhet på resultater og et system med resultatinsentiver. Denne retningen inkluderer elementer fra økonomisk teori og ledelsesfilosofier fra privat sektor. Det viktigste her er styring gjennom kontrakter, men også konkurranse. Desentralisering og økt frihet for lokale virksomhetsledere vektlegges. I de land som i størst utstrekning har tatt i bruk de markedsmessige virkemidlene, legges det i tillegg betydelig vekt på å dele opp det offentlige apparatet: en klarere deling av politiske og administrative roller og en klarere differensiering av administrative funksjoner. Premisset for oppdeling er gjerne å skille funksjonene som bestiller og leverandør. I tillegg til dette skjer det også en økende fristilling av statlige enheter.

Politikerne skal har styre i stort og via rammer, mens aktører på lavere nivå skal ha betydelig innflytelse over valg av virkemidler og tilpasning til lokale betingelser.

Styringsvirkemidler her vil være: kontrakter og bruk av regulatoriske rammevirkemidler. Disse gjør direkte inngrep fra politisk nivå, mer vanskelig.

3.2.3 Vurdering

Innvendinger mot «kontrakts- og regulatorstyringen» er at det offentlige karakteriseres av komplekse hensyn og mål, at virkemidler er vanskelige å avgrense og bruke, at måloppfyllelse er vanskelig å definere og måle, og at bruk av effektivitets-insentiver er problematisk.

Den andre typen argument synes mer å understreke at konkurranseeksponering innebærer en endret balanse mellom politisk styring og kommersielle hensyn, i de siste hensyns favør. Men denne endringen kan også framstilles som en fordel for politikerne, det vil si at de får bedre rom til å styre med de strategiske og overordnede problemstillingene og mindre behov for å arbeide med detaljer.

Dessuten fokuseres det på at offentlig sektor har et potensial for effektivisering og at innsparte penger vil kunne omfordeles til andre samfunnsformål.

Vi står altså med to ulike syn på de styringsmessige implikasjonene av konkurranseeksponering: at styringen kan opprettholdes, ja endog styrkes, men da i en mer generell form, og at styringsmulighetene særlig på detaljnivå kan reduseres. Sentralt i denne utredningen vil være å se på de erfaringene som er gjort i konkurranseeksponerte sektorer.

3.3 Rettslige forhold angående konkurranseeksponering

3.3.1 Offentlige anskaffelser

Når det gjelder forpliktelsene som følger av EØS-avtalen, vil forskriften om tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp få anvendelse for stat og kommuner som vil konkurranseutsette tjenester med en verdi på over henholdsvis 1,1 mill. kr og 1,6 mill. kr. Denne forskriften skiller mellom prioriterte tjenester og ikke-prioriterte tjenester.

For de prioriterte tjenestene, for eksempel bygningsrengjøring og eiendomsforvaltning, innebærer forskriften bestemmelser om hvordan konkurransen skal kunngjøres, regler for prosedyre, tildeling av kontrakt osv. Hovedregelen er at tjenestekjøpet skjer gjennom anbudskonkurranse.

For de ikke-prioriterte tjenestene, for eksempel støtte- og hjelpetjenester i forbindelse med transport og helse- og sosialtjenester, innebærer forskriften utelukkende en forpliktelse til å kunngjøre resultatet.

Per i dag omfatter ikke regelverket for offentlige anskaffelser kommunal virksomhet ut over de forpliktelsene som følger av EØS-avtalen o.a. I stedet opereres det innenfor kommunal sektor med en normalinstruks utformet av Kommunenes Sentralforbund, som ble utformet i kjølvannet av Regelverk for statens anskaffelsesvirksomhet (REFSA), som kommer i tillegg til våre internasjonale forpliktelser. Instruksen inneholder langt på vei tilsvarende regler som regelverket for statlige anskaffelser. Bare halvparten av kommunene har vedtatt å følge instruksen, og mange kommuner opererer med egne tilpasninger til instruksen. Dette har ført til at man i dag opererer med et noe fragmentert regelverk for kommunal sektor.

Stortinget har vedtatt ny lov om offentlige anskaffelser. I forbindelse med den nye loven vil det også bli utarbeidet nye forskrifter. Den nye loven, som trolig trer i kraft i i 2001, inneholder en bestemmelse som krever at man så langt mulig skal ha konkurranse om alle anskaffelser.

Nærings- og handelsdepartementet har, etter anmodning fra Stortinget i forbindelse med forskriftsarbeidet, satt i gang et arbeid med de berørte partene for å vurdere konsekvensene av å inkludere kommunesektoren i sin helhet i regelverket. I den forbindelse blir det også kartlagt hvordan norske kommuner og fylkeskommuner faktisk organiserer sin anskaffelsesvirksomhet og forventede effektivitetsgevinster.

3.3.2 Kan andre rettssubjekter utføre offentlige oppgaver?

Et sentralt spørsmål når konkurranseeksponering skal vurderes, er om det offentlige har rettslig adgang til å la andre rettssubjekter utføre offentlige oppgaver.

Når det offentlige frivillig, det vil si uten lovbestemt plikt, tar på seg en oppgave, vil en i utgangspunktet ha full frihet med hensyn til hvordan virksomheten skal organiseres. Dette gjelder uavhengig av oppgavens karakter. Det offentlige vil derfor i utgangspunktet stå fritt til å avgjøre om det ønsker å drive virksomhet i egen regi, overlate oppgaven til et offentlig eid selskap, eller la et privat selskap utføre tjenestene på oppdrag fra det offentlige. Begrensninger i denne friheten kan imidlertid følge av det offentliges plikt til å forvalte tildelte midler på en forsvarlig måte. Dette kan ha betydning i vurderingen av om en virksomhet skal drives i offentlig regi, og om midlene benyttes på en måte som kommer innbyggere til gode.

I en del tilfeller er stat og kommune pålagt ved lov å sørge for visse tjenester. Hvilke av disse oppgavene som kan overlates til andre rettssubjekter, vil da være avhengig av forståelsen av den loven som er grunnlaget for den aktuelle oppgaven. Loven selv regulerer sjelden dette spørsmålet.

I hovedtrekk vil en oppgave som innebærer myndighetsutøvelse, eller som tillegger det offentlige rollen som offentlig forvalter eller samfunnsmessig styrer, normalt bare kunne overlates til andre når dette har hjemmel i lov. For oppgaver som anses som en tjenesteytelse, vil utgangspunktet være det motsatte. I disse tilfellene vil det ofte ikke være noe i veien for å overlate utførelsen av oppgaven til andre. Hvorvidt en oppgave kan overlates til andre, vil også kunne være avhengig av hvilke styrings- og kontrollmuligheter det offentlige har over det organet som utfører oppgaven. Dette vil igjen kunne være avhengig av hva slags selskapsform eller annen tilknytningsform som er valgt.

Selv om det offentlige overlater til en privat virksomhet å utføre en lovpålagt tjeneste, vil det offentlige ha et overordet ansvar for å sørge for at befolkningen blir tilbudt en forsvarlig og helhetlig tjeneste i samsvar med lovens krav. Dette ansvaret vil det offentlige ikke kunne overlate til andre.

I hvilken utstrekning det offentlige vil være rettslig forpliktet til å gi borgerne tilgang på en ytelse, vil være avhengig av om borgerne har et rettskrav på ytelsen. Når borgerne har et rettskrav på en ytelse og ikke får tilgang til den, vil den enkelte kunne få håndhevet sin rett gjennom domstolene med krav om oppfyllelse eller erstatning. Dette gjelder uavhengig av om det offentlige har overlatt til andre å utføre oppgaven eller ikke. Et slikt krav om oppfyllelse eller erstatning kan i alminnelighet rettes mot det offentlige.

Et rettslig ansvar for det offentlige vil videre kunne bygges på et kontraktsrettslig synspunkt dersom det offentlige eller tjenesteyteren ikke oppfyller sin oppgave som den enkelte betaler et vederlag for, eller dersom oppfyllelsen er mangelfull. Hvorvidt et ansvar kan gjøres gjeldende mot det offentlige eller mot tjenesteyteren, vil være avhengig av hvem av disse som anses som kontraktspart i forhold til brukerne.

På tilsvarende måte vil det offentlige kunne bli erstatningsansvarlig på alminnelig uaktsomhetsgrunnlag dersom det offentlige og de ansatte der gjør feil eller volder skade i forbindelse med sin tjenesteytelse. Også arbeidsgiveransvar etter skadeerstatningsloven § 2-1 kan her bli aktuelt. Dersom det offentlige har overlatt til andre å utføre en oppgave, må utgangspunktet være at det offentlige ikke vil være ansvarlig for feil og skade som tjenesteyteren forårsaker.

Når det offentlige selv utfører en oppgave, vil reglene i forvaltningsloven gjelde for saksbehandlingen, også reglene om klageadgang.Det kan ikke være noe i veien for å pålegge det «rettssubjektet» som skal utføre den offentlige oppgaven, å følge forvaltningslovens regler. Det offentlige kan sette vilkår når vilkåret har saklig sammenheng med den oppgaven som overføres, og bidrar til å fremme formålet.

Det kan heller ikke være noe i veien for gjennom avtale å opprette et organ som kan overprøve avgjørelser tatt av den som yter tjenester på vegne av det offentlige. På tilsvarende måte må man kunne pålegge tjenesteyteren en plikt til å gi innsyn i saksdokumenter o.a. etter offentlighetsloven.

3.4 Konkurranseeksponering og arbeidstakernes rettigheter

En overføring av kommunal eller statlig tjenesteyting til et selskap eller et annet selvstendig rettssubjekt vil på ulik måte ha betydning for de ansatte som er knyttet til virksomheten, og forholdet mellom den ansatte og den offentlige arbeidsgiveren.

3.4.1 Reglene om virksomhetsoverdragelse

Hva omfatter en virksomhetsoverdragelse?

Private leverandører kan overta oppgaver som tidligere ble utført av det offentlige. Hvilke virkninger vil et slikt skifte av arbeidsgiver ha for de ansatte i disse tilfellene?

Reglene i arbeidsmiljøloven kapittel XII A om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse m.v. kommer til anvendelse her. Disse er en innarbeiding av EØS-reglene som ble gjort gjeldende for Norges del fra og med 1994. Reglene kommer til anvendelse ved overføring av virksomhet eller del av virksomhet til en annen innehaver som følge av overdragelse, jf. arbeidsmiljøloven (aml.) § 73 A.

Bestemmelsene i dette kapittelet er en implementering av EUs Rådsdirektiv 77/187. Det foreligger etter hvert en rekke avgjørelser i EF- og EFTA-domstolene om hvordan bestemmelsene i direktivet (og dermed aml. kapittel VII A) skal forstås, men disse avgjørelsene går i noe ulike retninger.

Bestemmelsene i aml. kapittel XII A har stor praktisk betydning. De har til formål å sikre at endringer i eierforholdet eller andre endringer på arbeidsgiversiden ikke medfører dårligere rettigheter for arbeidstakerne. De forpliktelser arbeidsgiver har overfor arbeidstakerne, så vel som rettigheter, går over til den nye innehaveren eller arbeidsgiveren når virksomheten overføres. Overføringen kan ikke i seg selv gi grunnlag for oppsigelse av arbeidstakerne. Arbeidsgiveren plikter å informere de tillitsvalgte og gjennomføre drøftelser og eventuelle avtaleforhandlinger med de tillitsvalgte så tidlig som mulig, før overføringen. Også den nye innehaveren har en viss drøftelses- og forhandlingsplikt overfor de tillitsvalgte for sine arbeidstakere.

Man kan stille opp fire hovedvilkår for at reglene om virksomhetsoverdragelse vil komme til anvendelse. Disse er:

  • Det må være en type virksomhet som er omfattet av direktivet. Virksomheter som utøver offentlig myndighet, faller trolig ikke inn under direktivet, jf. EF-domstolens regel om at det må foreligge en økonomisk enhet. Det må derfor skje en avgrensning mot overføring av rene forvaltningsoppgaver. Tjenesteproduserende enheter vil imidlertid falle under direktivet.

  • Det må skje en overføring som er i overensstemmelse med direktivet. Etter EF-domstolens rettspraksis er det vanskelig å tenke seg noen overføringsformer som vil falle utenfor direktivet i dag.

  • Den virksomheten eller del av virksomheten som blir overført, må beholde sin identitet. EF-domstolen har også fastslått at et vesentlig kriterium for å definere eierskifte som en virksomhetsoverdragelse etter direktivet er at erververen har overtatt en eksisterende virksomhet. Det forutsettes også at virksomhetens aktiviteter fortsetter eller i det minste kan fortsette.

  • Det må gjennomføres et arbeidsgiverskifte. EF-domstolen har avsagt en kjennelse om at direktivet kommer til anvendelse i alle tilfeller der det skjer et skifte av den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for virksomhetens drift.

Hvilke rettigheter overføres?

Rettigheter etter individuell arbeidsavtale

Tidligere innehavers rettigheter og plikter som følge av arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet som foreligger på tidspunktet før overføringen finner sted, overføres til den nye innehaveren, jf. aml. § 73 B, nr. 1.

Arbeidstakerens rett til å opprettholde sitt arbeidsforhold og sine rettigheter uten reduksjoner som følge av overføringen er ufravikelige og kan ikke gyldig fraskrives på forhånd. Partene står naturligvis fritt til å avtale nye arbeidsvilkår hvis det er enighet om det.

Rettigheter etter tariffavtale

Etter et innehaverskifte skal den nye innehaveren opprettholde de individuelle arbeidsvilkårene som følger av tariffavtalen som den tidligere innehaveren var bundet av, inntil tariffavtalen utløper eller avløses av en annen tariffavtale, jf. aml. § 73 B, nr. 2.

Det er bare de individuelle rettighetene i tariffavtalen som blir videreført. Selve tariffavtalen som sådan overføres ikke. Det innebærer at arbeidstakere som blir overført ved virksomhetsoverdragelsen, ikke er bundet av fredsplikten, hvis de ikke inngår tariffavtale med den nye innehaveren.

Arbeidstakernes rett til ytelser i forbindelse med alderdom og invaliditet eller ytelser til etterlatte i henhold til pensjonsordninger overføres ikke til den nye arbeidsgiveren, jf. aml. § 73 B, nr. 3. Offentlig ansatte, som alle har en tjenestepensjonsordning (forutsatt at de arbeider et visst antall timer per uke), kan derfor komme til å miste denne ordningen eller bli tilbudt en dårligere ordning ved slikt arbeidsgiverskifte. I privat sektor er tjenestepensjonsordninger atskillig mindre utbredt enn i offentlig sektor.

I og med at tariffavtaler strekker seg over to år, vil altså arbeidstakerne maksimalt beholde sine rettigheter etter tariffavtalen (f.eks. lønn) i to år, ofte kortere dersom virksomhetsoverdragelsen finner sted midt i tariffperioden. Ny arbeidsgiver har imidlertid anledning, men ingen plikt, til å opprettholde rettighetene ut over tariffperioden. Han har også anledning til å tilby bedre arbeidsbetingelser enn tidligere avtale. Den som overdrar oppgaven - kommunen - har dessuten anledning til å legge inn i anbudsvilkårene et krav om at de ansatte skal beholde sine arbeidsvilkår i hele anbudsperioden, ikke bare i tariffperioden. Men ny arbeidsgiver har i prinsippet også anledning til å tilby dårligere (tariff)forhold enn tidligere når tariffavtalen utløper. Hvordan situasjonen faktisk vil forholde seg for arbeidstakere som opplever en virksomhetsoverdragelse, er derfor ikke entydig og må studeres konkret i hvert enkelt tilfelle. Erfaringene viser at ansatte kan oppleve både forbedrede og forverrede arbeidsforhold. Foreløpig har man relativt få tilfeller av virksomhetsoverdragelse i Norge. Det er derfor vanskelig å trekke generelle konklusjoner.

Arbeidstakeren antas ikke å ha plikt til å følge med over til en ny arbeidsgiver ved en virksomhetsoverdragelse. På den annen side er det også uklart om arbeidstakeren har rett til å bli værende i kommunen når arbeidsoppgaven overføres til en ny leverandør (reservasjonsrett). Flere norske domsavsigelser er i det siste avsagt om tilfeller av virksomhetsoverdragelse, men de går til dels i ulik retning: Noen tilkjenner de ansatte retten til å bli værende i kommunen, andre konkluderer med at de ikke har en slik rett og i praksis må følge med over til ny arbeidsgiver, med mindre de ikke velger å si opp sitt arbeidsforhold og dermed står uten arbeidsgiver. Etter hvert vil trolig en mer ensartet rettspraksis nedfelles.

Opprinnelig arbeidsgiver (i dette tilfellet kommunen) har anledning til å tilby de overførte arbeidstakerne muligheten til å komme tilbake dersom de ikke trives i sitt nye arbeidsforhold, for eksempel i form av en fortrinnsrett til ledige stillinger innen en viss tidsfrist.

Selv om altså aml.s kapittel XII A gir arbeidstakerne visse rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, er de uklare på grunn av motstridende rettspraksis.

3.4.2 Endring av tilknytningsform

En beslutning om å endre statlig tilknytningsform til for eksempel et statsforetak eller et hel- eller deleid statlig aksjeselskap vil skje gjennom stortingsbehandling. Etter Hovedavtalen § 2, nr. 5 skal de tillitsvalgte ikke delta i politiske beslutninger, beslutninger knyttet til politiske prioriteringer, beslutninger som fattes på grunnlag av lover, forskrifter, stortingsvedtak og kongelige resolusjoner, dessuten beslutninger om spørsmål som i hovedsak gjelder virksomhetens samfunnsmessige rolle (forholdet til publikum). Oppstår det uenighet mellom arbeidsgiverinstansen og organisasjonene i den enkelte virksomhet om en beslutning går inn under dette punktet, avgjøres dette spørsmålet av vedkommende fagdepartement.

Spørsmål om hvordan en beslutning skal gjennomføres, skal gjøres til gjenstand for medbestemmelse i henhold til tilpasningsavtalen, med mindre også gjennomføringsmåten må betraktes som politisk, eller påvirker eller har betydning for den politiske delen av vedtaket.

Dersom en politisk beslutning vil kunne berøre de tilsattes arbeidssituasjon i vesentlig grad - og virksomheten forbereder en uttalelse i saken - skal arbeidsgiveren sørge for at de tillitsvalgte får anledning til å uttale seg. De tillitsvalgte kan ikke kreve at uttalelsen skal følge saken lenger enn til fagdepartementet, jf. § 2, nr. 4.

Dette innebærer at de tillitsvalgte i utgangspunktet ikke vil ha medbestemmelse i slike saker, bortsett fra når det gjelder hvordan en slik beslutning skal gjennomføres. Imidlertid vil de tillitsvalgte ha mulighet til å uttale seg selv om beslutningen er politisk.

Til dokumentets forside