NOU 2000: 19

Bør offentlig sektor eksponeres for konkurranse?— En gjennomgang av nasjonale og internasjonale erfaringer

Til innholdsfortegnelse

6 Utvalgets konklusjoner og tilrådinger

Her følger utvalget konklusjoner etter gjennomgangen av de ulike konkurranseeksponeringsformene:

  • Etablering av konkurransemarkeder

  • Anbud

  • «Pengene følger brukeren»

  • Benchmarking

Dernest følger utvalgets tilrådinger.

6.1 Konklusjoner

6.1.1 Etablering av konkurransemarkeder

Etablering av konkurransemarkeder er et virkemiddel som har blitt tatt i bruk i flere sektorer i nær alle OECD-land de siste 10-15 årene. Hovederfaringen internasjonalt synes å være at etablering av konkurransemarkeder leder til en mer effektiv produksjon ved at tjenestene produseres billigere enn tidligere. Erfaringer viser at denne type konkurranse ofte leder til økt tjenestemangfold, bedre kvalitet og høyere servicenivå. Insitamentet til å skaffe til veie nye produkter virker også å bli sterkere.

England og New Zealand er de to land som har størst erfaring med dette virkemiddelet over lengre tid, og som har evaluert effektene. Sverige og Danmark har i betydelig grad satset på å etablere konkurransemarkeder, men det foreligger i beskjeden grad evalueringer av effektene. OECD har med utgangspunkt i en større undersøkelse gitt medlemslandene en generell politikkanbefaling om etablering av konkurransemarkeder som et velegnet virkemiddel, med hensyn til å sikre en mer effektiv produksjon og bedre kvaliteten på tjenestene. Effektiviseringen av produksjonen har i mange tilfeller ført til nedbemanning og oppsigelser, særlig av lavt utdannet arbeidskraft.

Tre deregulerte sektorer er vurdert for Norges del. I kraftsektoren har effektivitetsgevinsten bestått i bedret kapasitetstilpasning og lavere fortjenestemarginer. Innenfor telesektoren synes konkurranse å ha ledet til en mer effektiv produksjon samtidig som kvaliteten på tjenestene har blitt bedre. For legemiddelområdet er det for tidlig å si noe om konkurransen får effektivitets- og kvalitetseffekter.

Erfaringene utvalget har basert seg på, kan tyde på at det er konkurransen i seg selvsom generer forbedringene. Dette innebærer at privatisering ikke nødvendigvis er avgjørende for å realisere effektiviseringsgevinster. På den annen side vil utvalget påpeke at deregulering kan redusere behovet for statlig eierskap, da deregulering i prinsippet innebærer overgang fra eierstyring til styring gjennom regelverk.

Utvalget vil understreke at effektiviseringspotensialet som oppnås gjennom deregulering og etablering av konkurransemarkeder, vil avhenge av flere forhold. Hvor veldrevet virksomheten var før dereguleringen, krav i konsesjonsvilkår, prisregulering og graden av politiske mål. Et eksempel på politiske mål kan være føringer knyttet til sysselsettings- og distriktshensyn. Alle disse forholdene er med på å påvirke hvor stort potensial det er for effektivisering.

Effektiviseringsgevinster som følge av dereguleringer forutsetter at det etableres virksom konkurranse. Erfaringene fra blant annet England viser at private monopoler som erstatter offentlige monopoler, ikke fører til effektivitets- og kvalitetsforbedringer.

Selv om konkurransemarkeder leder til effektivitets- og/eller kvalitetsforbedringer, kan det være næringspolitiske, distriktspolitiske, fordelingspolitiske, brukerpolitiske og miljøpolitiske mål som ikke ivaretas gjennom markedet. Tidligere kunne dette søkes ivaretatt gjennom eierstyringen.

Det som understrekes i de internasjonale erfaringene, er at selskapsledelsen må gis betingelser til å opptre forretningsmessig. Det advares mot å blande kommersielle og ikke-kommersielle hensyn i den offentlige eierstyringen av en virksomhet som er i en konkurransesituasjon. Utvalget vil påpeke at politiske føringer gjennom eierstyringen som påvirker de forretningsmessige beslutningene, vil kunne være en konkurranseulempe for selskapet.

Dette innebærer at eierstyringen av den statseide aktøren i størst mulig grad bør fokuseres omkring finansielle målsettinger for selskapet.

I de tilfeller hvor markedet selv ikke ivaretar de målene myndighetene har for den aktuelle tjenesten, bør en vurdere om disse målene kan nås gjennom alternative styringsvirkemidler. De alternative styringsvirkemidlene omfatter blant annet:

Regulatoriske:

  • Lover og forskrifter

  • Konsesjoner som virkemiddel

  • Prisregulering som virkemiddel

  • Eneretter som virkemiddel

Økonomiske:

  • Subsidier og avgifter

  • Kjøp av tjenester

De alternative styringsvirkemidlene synes å sikre de politiske målene i de sektorene som er deregulert i Norge. Blant annet synes konsesjoner å være velegnet for å oppnå et landsdekkende tilbud, og prisregulering sikrer like priser eller tak på prisene i mindre sentrale strøk i landet.

Utvalget vil understreke at ved vurdering av etablering av konkurransemarkeder bør konsekvensene for den samfunnsmessige styringen vurderes kritisk. En bør særlig vurdere om de samfunnsmessige målene lar seg ivareta gjennom de alternative styringsvirkemidlene, og om eierstyring nær kan bortfalle som styringsvirkemiddel.

Utvalget ser at kommunene bare i begrenset grad vil kunne ta i bruk de alternative styringsvirkemidlene som er vurdert, som alternativ til eierstyring. Etablering av konkurransemarkeder er derfor et virkemiddel som i mindre grad er egnet for kommunesektoren, så lenge kommunesektoren ikke har mulighet til bruke disse virkemidlene.

6.1.2 Anbud

De erfaringer som er gjort med anbudskonkurranser i Norge, er i hovedsak gjort i teknisk sektor. Undersøkelsene viser at kostnadsbesparelser er oppnådd i varierende grad. Erfaringsgrunnlaget i Norge er derfor ikke omfattende nok til å trekke entydige konklusjoner.

De internasjonale erfaringene utvalget har basert seg på, indikerer at anbudskonkurranser normalt leder til kostnadsbesparelser i størrelsesorden 10-30 %. Videre viser de internasjonale erfaringene at det er en betydelig variasjon i størrelsen på de besparelser som er oppnådd.Variasjonene finner en både innenfor og mellom sektorer og innen for og mellom land.

Siden vi ikke kan trekke konklusjoner utelukkende basert på norske erfaringer, er det et sentralt spørsmål om de internasjonale erfaringene er overførbare på norske forhold. Etter utvalgets oppfatning kan en del av de erfaringer som er gjort, tilskrives landsspesifikke forhold. Utvalget er likevel av den oppfatning at siden erfaringene er forholdsvis entydige selv om de er hentet fra land med andre utgangspunkter enn Norge, så har erfaringene også interesse for norske forhold. Utvalget ser få grunner til at like virkemidler bør fungere vesentlig ulikt mellom Norge og de øvrige landene det ellers er naturlig å sammenlikne seg med, særlig i Norden.

Anbudskonkurranser kan få betydning for arbeidstakerne i de tilfellene driften av en eksisterende offentlig virksomhet overføres til en ny arbeidsgiver. Enkelte studier tyder også på at et godt samarbeid med de ansatte er et viktig kriterium for å oppnå kostnadsbesparelser. Erfaringene fra Sverige og Danmark tyder på at private virksomheter som utfører kommunale oppgaver, ikke tilbyr dårligere arbeidsvilkår enn det offentlige. Usikkerheten rundt en omstilling synes å være en belastning for arbeidstakerne. Lønnsnivået virker å være like bra eller bedre i private virksomheter. Det er ikke registrert noen klare tendenser til at private utførere er dårligere til å tilrettelegge arbeidssituasjonen enn offentlige, men en del arbeidstakere opplever en hardere arbeidsbelastning.

Verken i de norske erfaringene eller i de internasjonale finner en noen systematisk sammenheng mellom bruk av anbud og kvaliteten på tjenestene. Den kvaliteten som oppnås, er i første rekke et resultat av den kvalitet som bestilles gjennom anbudskontrakten. Utformingen av denne kontrakten er derfor svært viktig. Det viser seg også at anbudsspesifikasjonene ofte beskriver samme kvalitet som førsituasjonen.

Dersom målene ikke nås, er etter utvalgets oppfatning hovedproblemet ikke at tjenesteleverandøren ikke følger kontrakten, men snarere at det offentlige ikke spesifiserer kontraktene på en god nok måte. Det kan være krevende å utarbeide gode kravspesifikasjoner. Blir derimot disse spesifisert tilfredsstillende, synes kontrakter å være et velegnet virkemiddel for å styre og for å oppnå de kvalitetsmål som bestilles. Utvalget vil understreke betydningen av anbudsprosess-kompetanse som den viktigste forutsetningen både for å oppnå kostnadsbesparelser og kvalitetsmål.

Utvalget mener at anbudsutsetting er vanskeligst å håndtere der innholdet i tjenesten er mest problematisk å spesifisere. Erfaringen fra anbud i engelsk fengselsvesen taler for å arbeide særlig med prosessene knyttet til de tjenestene som det offentlige finner vanskeligst å spesifisere og å kontrollere.

For at anbudskonkurranser skal føre til kostnadsbesparelser og/eller kvalitetsforbedringer, er det en nødvendig forutsetning at betingelsene for virksom konkurranse er til stede. Det offentlige kan i tilfelle anbudskonkurranse ha en oppgave i å utvikle markeder. På den ene side bør det offentlige tilby kontrakter som trekker til seg potensielle tilbydere. På den annen side må ikke det offentlige sette seg i en situasjon hvor et offentlig monopol blir erstattet med et avhengighetsforhold til en eller noen få private leverandører. For å forhindre det sistnevnte bør det offentlige tilpasse størrelse og lengde på kontraktene til gjeldende markedsforhold. Utvalget mener en bør vurdere å beholde noe produksjon i egenregi for å sikre framtidig konkurranse.

Kommuner som benytter anbudskonkurranser, er ofte større og preget av et variert næringsliv. Forholdene for bruk av anbudskonkurranser synes å ligge bedre til rette i tett befolkede strøk.

Ved anbudsutsetting endres utøvelsen av offentlig tjenesteproduksjon fra hierarkisk styring og organisering av tjenesteproduksjon til en modell hvor myndighet utøves gjennom rollen som bestiller og enekjøper. Det politiske systemets rolle endres fra å tilby tjenestene i egen regi til å organisere tilbudet etter dem.

Ved bruk av anbud må politikerne i større grad enn i dag gå inn og definere et bestemt tjenestenivå. Utvalget mener at anbudsutsetting dermed bidrar til å konkretisere målsettingene og det kvalitetsmessige innholdet i tjenesteproduksjonen. Det skjer gjennom utformingen av anbudsinnbydelsen og kontrakten mellom det offentlige og produsenten. Det innebærer at rollen som politiker endres og knyttes tettere til den overordnede utformingen av politikken. Rollen som politisk beslutningstaker kommer sterkere fram, mens administrasjons- og eierfunksjoner blir kraftig redusert.

Utvalget vil imidlertid understreke at anbud også kan ha som konsekvens at politikerrollen blir svekket. Styring gjennom kontrakter innebærer at mulighetene for å gripe direkte inn reduseres eller til og med fjernes. Dette vil være med på å svekke ombudsrollen til politikerne, ved at politikernes mulighet til å følge opp direkte henvendelser fra publikum og brukere svekkes. Konsekvensen av dette må drøftes og veies opp mot de mulige fordeler anbudsutsetting medfører.

6.1.3 «Pengene følger brukeren»

En rekke statlige tilskuddsordninger til enkeltpersoner som benytter seg av særskilte tjenester, er «pengene følger brukeren»-ordninger. Kommunal sektor i Norge benytter «pengene følger brukeren» i svært begrenset grad.

«Pengene følger brukeren»-ordningen er primært tatt i bruk for å gi brukerne mulighet til å velge mellom ulike tilbydere. Den brukes både for å sette grupper av brukere i stand til å få dekket sitt tjenestebehov gjennom å kjøpe tjenesten i et marked, og som en finansieringsform for produsenter av offentlige tjenester. Myndighetene har i mindre grad utformet ordningene med sikte på konkurranse på pris.

Utvalget vil understreke at en forutsetning for at «pengene følger brukeren»-ordninger skaper konkurranse, er at prisen er høy nok til at det er interessant for tilbyderne å konkurrere om brukere. Egenandeler som ikke er normert av det offentlige, åpner for prisfastsettelse i markedet samtidig som de kan bidra til å skape en konkurranse på pris mellom tjenesteleverandørene. De ordningene utvalget kjenner til, har som hovedregel et fast offentlig tilskudd og eventuelt en offentlig fastsatt egenandel. Det er ingen klar sammenheng mellom de «pengene følger brukeren»-ordninger utvalget har sett på, og kostnadseffektivitet.

Kvalitet har stor betydning for valg av tjenesteleverandør. For alle de ordninger utvalget har sett på, har det offentlige fastsatt kvalitetskrav. Der hvor en har lagt vekt på å utvikle konkurranse mellom tjenesteleverandørene, har en redusert offentlig fastsatte krav. På en rekke områder hvor det er vanskelig for brukeren å vurdere kvaliteten på tjenesten, har en etablert informasjonssystemer som skal gjøre det lettere for brukerne å gjøre velbegrunnede valg.

For å sikre flere tjenesteleverandører, må offentlige myndigheter tilpasse sine krav til tjenesteleverandøren og tjenestens innhold til den pris som betales. Enkelte av de tjenestene som faller inn under «pengene følger brukeren»-ordninger, er så detaljert regulert at det begrenser konkurransen. Det offentlige betaler en vesentlig del av utgiftene på vegne av brukeren gir større legitimitet til detaljert styring.

Tilgang til de tjenestene som finansieres ved at pengene følger brukeren reguleres gjennom adgangskriterier, eventuelt i kombinasjon med egenandeler. Adgangsreguleringen ser ikke ut til å avvike fra hvordan det offentlige regulerer tilgangen til andre typer tjenester. De fordelingsmessige konsekvensene avhenger av i hvilken grad en innfører egenandeler. Egenandel er ikke noe fast trekk ved «pengene følger brukeren»-ordninger.

De som har størst mulighet til å vurdere tjenesteleverandørene i forhold til hverandre, vil kunne velge bedre tjenesteytere enn personer med mindre mulighet til slike vurderinger.

Behovet for flere leverandører som konkurrerer, kan gjøre det vanskelig å benytte konkurranseformen i distrikts-Norge.

De «pengene følger brukeren»-ordninger utvalget har sett på, er alle regulert på mange ulike måter. Det er lite konkurranse knyttet til dem. Ordninger med færre reguleringer kan ha betydelige konkurransevirkninger.

6.1.4 Benchmarking

Utvalget er av den oppfatning at benchmarking er et effektivt virkemiddel for å avdekke effektivitets- og kvalitetsforskjeller mellom offentlige virksomheter. Benchmarking representerer på denne måten en verdifull metode i bestrebelsene på å måle effektivitet i en sektor der det er forbundet med vanskeligheter å måle effektivitet i virksomhetene. Det at en virksomhet måles i forhold til andre (eller en standard), danner et referansegrunnlag for vurdering av effektiviteten i virksomheten. På den måten kan det oppstå en konkurranse i det offentlige om å oppnå de beste resultatene. Benchmarking, brukt på riktig måte, vil kunne skape bedre effektivitet og kvalitet i offentlig tjenesteproduksjon.

Det er utvalgets vurdering at benchmarking vil ha betydning for politisk styring og demokratisk kontroll i den forstand at benchmarking med stor sannsynlighet vil oppnå betydelig politisk oppmerksomhet. Det vil for eksempel være grunn til å tro at det vil bli betydelig oppmerksomhet blant kommunepolitikere om prestasjonene i egen kommune sammenliknet med tilsvarende resultater i andre kommuner. Dette vil nå bli mulig gjennom KOSTRA.

6.2 Tilrådinger

6.2.1 Generelt om konkurranseeksponering

Selv om hovedtyngden av det empiriske materialet er fra utlandet og det bare foreligger begrensede erfaringer fra Norge, mener utvalget at det innenfor mange sektorer i Norge er grunnlag for å anta at bruk av konkurranseeksponering kan redusere de offentlige kostnadene til tjenesteproduksjon uten å redusere tjenestenes omfang eller kvalitet.

  • Utvalget har ikke grunnlag for å peke på særskilte områder hvor en bør ta konkurranseeksponering i bruk verken for stat eller kommune. Utvalget tilrår imidlertid at en vurderer bruk av konkurranseeksponering på flere områder enn i dag. Slike vurderinger bør gjøres av sektormyndigheter og de enkelte kommuner.

  • Utvalget vil påpeke den uavklarte rettspraksisen som er knyttet til personalets rettigheter ved virksomhetsoverdragelse. Erfaringsmaterialet viser at usikkerheten rundt en omstilling kan være et problem for arbeidstakerne. Derfor er det viktig å få avklart rettspraksis, eventuelt ta initiativ for å presisere lov og forskriftsverk med tanke på å etablere en forutsigbar praksis.

6.2.2 Former for konkurranseeksponering

Vi har vurdert fire former for konkurranseeksponering. Det er ikke opplagt hvilken konkurranseform som skal velges i enhver sammenheng. Utvalget vil peke på noen trekk ved de ulike formene som vil være sentrale ved valg av konkurranseform. Etablering av konkurransemarkeder (deregulering) er en konkurranseeksponeringsform som i hovedsak benyttes for forretningsmessig tjenesteproduksjon hvor tilbyderne konkurrerer om etterspørrerne i markedet.

  • Utvalget mener denne konkurranseformen bør benyttes når det offentlige ønsker at brukerne skal være direkte representert som etterspørrere i et marked. Forutsetningen for bruk av denne formen er at forholdene ligger til rette for konkurranse mellom alternative tilbydere. Det offentlige er både ut fra historisk tradisjon og stordriftsfordeler involvert i markeder med store faste investeringer. Dette er tjenester som kan vurderes konkurranseutsatt gjennom konkurransemarkeder.

Ut i fra erfaringsmaterialet ser en at konkurransemarkeder er etablert på en rekke områder som tidligere har vært regulert som monopol: post, tele, jernbane, bankvirksomhet, transport/frakt, elektrisitetsproduksjon, skogsdrift/tømmerproduksjon, jordbruk, offentlige pensjonskasser, eiendomsforvaltning, vann og kloakk, oljeselskaper og forsvarsindustri.

Anbud synes i hovedsak å være benyttet for tjenester som lar seg avgrense og spesifiseres i kontraktsform. Når det offentlige setter en tjeneste ut på anbud, beholder det offentlige fortsatt et betydelig ansvar for tjenesten. Ansvaret består i å definere tjenestetilbudet, bestille, finansiere og følge opp en kontrakt med en privat eller offentlig virksomhet.

  • Utvalget mener anbudskonkurranse er et virkemiddel som kan benyttes dersom det offentlige ønsker å beholde kontroll over tjenestetilbudet og samtidig utnytte en antatt gevinst ved å la private tjenesteytere konkurrere om å utføre tjensten. Slike anbudskonkurranser kan benyttes på områder hvor det ikke eksisterer et velfungerende konkurransemarked for å utføre selve tjenesten. Anbudskonkurranser er en krevende konkurranseform som stiller store krav til det offentlige som bestiller. For å kunne spesifisere en tjeneste i kontraktsform og for å ha kontroll med kostnadssiden må en spesifisere innholdet i tjenesten og hvor mange som skal benytte seg av den.

Anbudskonkurranser brukes i første rekke i tekniske sektorer som renovasjon og for avgrensede driftsoppgaver. En ser også at anbud brukes innenfor avgrensede transporttjenester. I flere land og særlig i Sverige benyttes anbud i helse- og omsorgssektoren.

«Pengene følger brukeren»-ordninger gir i prinsippet brukeren mulighet til å velge tjenesteleverandør. Gjennom «pengene følger brukeren»-ordninger kan det offentlige stille krav til innholdet i tjenesten. Dette er særlig aktuelt for kommuner, som ikke har de samme muligheter som staten til å stille krav til innholdet i tjenester på et fritt forbrukermarked gjennom lover og forskrifter. Det ser imidlertid ut til at denne formen kan være et egnet virkemiddel for staten dersom en ønsker en relativt detaljert styring av tjenesteinnholdet. , Ordningen kan brukes til å nå fordelingspolitiske mål ved at pengene bare følger utvalgte grupper av brukere.

  • På denne bakgrunn ser utvalget det som særlig aktuelt å benytte «pengene følger brukeren»-ordninger når det offentlige ønsker å kunne påvirke hvor mye av en tjeneste som brukes, og hvilke grupper som benytter seg av tjenesten og/eller ha vesentlig innflytelse på innholdet i tjenesten. Utvalget antar at dette særlig vil gjelde tjenester som har betydelige velferdsmessige konsekvenser for brukeren.

Ut fra de foreliggende eksemplene ser en ulike varianter av «pengene følger brukeren»-ordninger brukt innenfor utdanning, helse- og omsorgstjenester og fri rettshjelp.

Benchmarking er den formen som i utgangspunktet har det bredeste bruksområdet. I prinsippet er det ingen begrensninger (bransje/sektor/tjeneste) når det gjelder bruk av benchmarking som form.

Metoden forutsetter at det finnes adekvate enheter å sammenlikne seg med. Når det gjelder sammenlikning av kjernefunksjoner, kreves det at det finnes likeartede virksomheter innenlands eller internasjonalt. Innenfor bransjer eller virksomheter der det er minst måleproblemer knyttet til produkter og resultater, vil benchmarking med vekt på konkurranse kunne ha størst slagkraft.

  • Utvalget vil framheve at benchmarking bør brukes for å teste ut effektiviserings- og kvalitetsforbedringspotensialet innenfor virksomheter hvor forholdene ligger til rette for sammenlikning. Virkemiddelet kan også benyttes innenfor en sektor med sikte på å iverksette ytterligere konkurransetiltak,f.eks. anbud.

Ut fra det innsamlede erfaringsmaterialet ser en benchmarking brukt innenfor hele spekteret av offentlig tjenesteproduksjon.

6.2.3 Beslutning om konkurranseeksponering

Utvalget vil peke på at det kan være problematisk å gjenetablere en offentlig tjenesteproduksjon dersom en ikke er tilfreds med resultatene av konkurranseeksponering. Dette gjelder særlig på områder hvor driften er avhengig av betydelige investeringer og det offentlige selger ut eller avvikler egen virksomhet. Eksempelvis vil det være en stor økonomisk belastning for en kommune å gjenoppbygge en kommunal renovasjonstjeneste. Likeledes viser erfaringer fra andre land at selskapenes børsverdi gjør det vanskelig for staten å kjøpe tilbake infrastrukturvirksomheter. I slike sammenhenger bør vedtak om konkurranseeksponering betraktes som en høyrisikobeslutning, og beslutningsgrunnlaget bør ha høy kvalitet.

  • Utvalget mener det bør utarbeides prosessveiledere basert på erfaringene i Norge og andre land. Veilederne bør beskrive både foranalyse og gjennomføringsprosess for bruk av de ulike konkurranseformene.

  • Det er viktig at sektorspesifikke hensyn og mål tillegges avgjørende betydning når konkurranseeksponering skal vurderes. Det er etter utvalgets oppfatning viktig at de erfaringer de ulike organene gjør, systematiseres for videre kunnskapsoppbygging, slik at erfaringene kan nyttiggjøres på tvers.

  • Etter utvalgets oppfatning viser erfaringene at det særlig bør vektlegges om det finnes et fungerende marked å konkurranseutsette virksomheten i. Det bør med utgangspunkt i norske forhold arbeides videre med hvordan de markedsmessige betingelsene eventuelt kan etableres og bedres.

6.2.4 Styring av konkurranseutsatt tjenesteproduksjon

Konkurranseeksponering av offentlig tjenesteproduksjon innebærer i mange tilfeller en endret måte å styre på. Det er behov for mer kunnskap om styring av konkurranseeksponert virksomhet.

  • Det bør arbeides med å videreutvikle den offentlige kompetansen til å styre gjennom kontrakter. Den hierarkiske styringen bør suppleres med en større oppmerksomhet på kontraktsstyring basert på et «bestiller-utfører»-forhold.

  • Det er behov for å bedre kunnskapene om bruk av de alternative styringsvirkemidlene på de deregulerte sektorene, spesielt med hensyn til konsesjoner og hvordan det offentlige kan bli en mest mulig effektiv kjøper av tjenester.

  • Analysen har vist at andre styringsvirkemidler enn eierstyring er sentrale i sektorstyringen ved etablering av konkurransemarkeder. For de analyserte sektorene vurderes de alternative styringsvirkemidlene som egnet til å ivareta de samfunnsmessige målene. Dette understøttes ved at myndighetene har gått inn for å delprivatisere flere av de statlige selskapene. Begrunnelsen for statlig eierskap eller salg av statens eierandeler synes å være forankret i hvert enkelt sektordepartement.Det bør utvikles en overordnet og prinsipiell politikk på tvers av sektorene i forhold til begrunnelsen for statlig eierskap.

  • Det er fra flere hold blitt reist spørsmål om rollene som eier og regulator bør ligge i samme departement. Dette spørsmålet aktualiseres ytterligere når statlige eller halvstatlige selskaper er i en konkurransesituasjon hvor det er viktig å understreke betydningen av habilitet og troverdighet overfor konkurrerende selskaper. I Norge er spørsmålet nå under utredning i en interdepartemental arbeidsgruppe.

Til dokumentets forside