NOU 2000: 6

Lillehammer-saken— Omstendigheter rundt drapet på Ahmed Bouchikhi den 21. juli 1973 og sakens senere håndtering av norske myndigheter.

Til innholdsfortegnelse

6 Utvalgets vurdering

6.1 Innledning

Dette kapittelet vil redegjøre for utvalgets vurderinger av de påstander og spekulasjoner som har fremkommet i Lillehammer-saken. Både faktiske forhold knyttet til drapsaksjonen og påstander om norsk medvirkning før under og etter drapet vil bli vurdert. I tillegg vil utvalget vurdere hvorvidt det har funnet sted andre kritikkverdige forhold i forbindelse med etterforskningen i 1970-årene og gjenopptakelsen av Lillehammer-saken på 1990-tallet.

Som vist i forrige kapittel, er litteraturens fremstillinger om norsk medvirkning i Lillehammer-saken generelt preget av stor bruk av sekundærkilder. Det synes som om spesielt David B. Tinnins bok The Hit Teamfra 1976 har vært en sentral kilde for mange forfattere. I tillegg har ikke navngitte kilder i stor grad blitt lagt til grunn for de påstander og spekulasjoner som har fremkommet. Slike kilder er vanskelig å etterprøve, noe som medfører tilsvarende vanskeligheter med å vurdere påstandenes troverdighet.

6.2 Metodikk

Det er innenfor forskningen et generelt prinsipp at vurderinger omkring et saksforhold har større troverdighet dersom de er basert på opplysninger fra flere uavhengige primærkilder. Videre innebærer prinsippet om etterprøvbarhet at opplysninger og vurderinger skal kunne etterprøves og kontrolleres av andre. Utvalgets vurderinger i dette kapittelet vil derfor i hovedsak ta utgangspunkt i primærkildemateriale fra aktuelle arkiver. Spesielt kan nevnes politiets etterforskningsdokumenter fra 1973 og dokumentene tilknyttet Oslo statsadvokatembeters gjenopptakelse av etterforskningen i 1996. I tillegg er utvalgets egne undersøkelser og intervjuer med sentrale personer lagt til grunn for vurderingene. Det understrekes at en del primærkildemateriale ved ulike statlige virksomheter er makulert i samsvar med den til enhver tid gjeldende arkivlov og kassasjonsdirektiver. 1 Slike mangler i arkivmaterialet har medført at utvalget i enkelte tilfeller har måttet foreta vurderinger på bakgrunn av det som har fremstått som mest sannsynlig ut fra totaliteten av det tilgjengelige kildematerialet.

6.3 Faktiske forhold knyttet til drapsaksjonen

Det følgende vil redegjøre for utvalgets vurderinger av de faktiske forhold knyttet til drapsaksjonen. Sentralt i denne sammenheng er opplysninger om organiseringen av drapsaksjonen og identiteten til den sannsynlige lederen for aksjonsgruppen. I tillegg vil forhold knyttet til Ahmed Bouchikhi og Kemal Benamane bli vurdert.

6.3.1 Mike Harari

München-massakren i september 1972 medførte at den israelske regjeringen begynte å drøfte nye muligheter for å bekjempe den økende palestinske terrorismen. Tidligere sjef for det militære etterretningsvesen, general Aharon Yariv, ble knyttet til statsminister Golda Meirs kontor som rådgiver for sikkerhetsspørsmål, i realiteten som koordinator for de organer som førte Israels aktive kamp mot arabiske terrorister i utlandet. 2 I en tale statsminister Golda Meir holdt i den israelske nasjonalforsamlingen (Knesset) den 12. september 1972 fremholdt hun blant annet:

«...Plikten til å bekjempe de anti-israelske terroristorganisasjoner til den endelige slutt, er vår selvklare rett.... Vi har ikke noe annet valg enn å slå til mot terroristorganisasjonene hvor vi kan. Dette er vår plikt mot oss selv og mot freden. Vi skal oppfylle denne plikt med all vår styrke...» 3

I 1972 ble det i Mossad opprettet spesielle likvidasjonsgrupper som skulle drepe enhver Svart September-terrorist som hadde vært involvert i München-massakren. Det tilgjengelige kildematerialtet tilsier at sjefen for Mossad, Zvi Zamir, utnevnte Mike Harari til leder for likvidasjonsgruppene, og Harari fikk dermed det direkte ansvaret for gjengjeldelsen overfor arabiske terrorister etter München-massakren.

Harari er trolig født i Tel Aviv i 1927. I 1960-årene var han Mossads såkalte «agent-runner» i Europa. I 1970 ble han leder av Mossads avdeling for spesielle operasjoner, en stilling han også hadde i 1973. 4 Harari var på tidspunktet for Lillehammer-aksjonen altså en del av den israelske statens byråkratiske elite. Han var en av statsminister Golda Meirs personlige venner og politiske fortrolige, og det hevdes at det var Meir personlig som plukket han ut til jobben som leder for likvidasjonsgruppene. 5

Litteraturens fremstilling av Hararis rolle i Mossad samsvarer i stor utstrekning med de opplysningene som fremkom under politietterforskningen i 1973. Denne viste at lederen for drapsaksjonen benyttet den falske identiteten Edouard Laskier, men at han ble kalt «Mike» av de andre i gruppen. 6 Det forelå opplysninger om at «Mikes» rette identitet kunne være George Manner, sjefen for Mossads kontor i Europa. Også flere forfattere hevdet i 1970-årene at «Mikes» virkelig navn kunne være Mike Manner eller George Manner. 7

I statsadvokat Wikers redegjørelse til Riksadvokaten 18. oktober 1973 fremkom at «Mikes» rette identitet var Yosuf Harrar, gift med Penina, bosatt i Israel og ansatt i det israelske forsvarsdepartementet. 8 Denne redegjørelsen ble oversendt både Justisministerenen, Utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Tel Aviv. 9 De samme opplysningene om Harrar ble også gjort kjent for fransk politi. 10 Disse opplysningene ble imidlertid ikke tatt med i den skriftlige redegjørelse fra Wiker til lagmannen og i dommen omtales Eduard Laskier bare som «Mike». 11

Det kan dermed med sikkerhet slås fast at både Riksadvokaten, etterforskningsledelsen ved statsadvokat Wiker og Justisdepartementets ledelse allerede i 1973 hadde kjennskap til at identiteten til lederen av aksjonen kunne være Yosuf Harrar. Haarstad-notatet av 17. august 1973 viser at også overvåkingssjef Gunnar Haarstad hadde kjennskap til at «Mike» skulle være identisk med Harari, og at Harari sannsynligvis var ansatt i det israelske forsvarsdepartementet og hadde en høy stilling innenfor etterretningstjenesten. Haarstad-notatet var arkivert to steder i Overvåkingssentralens arkiv. 12 Harari ble også identifisert som leder av aksjonen ved opplysninger som fremkom under Oslo statsadvokatembeters etterforskning i 1996. 13 Det kan således konstateres at Harari var tilstede på Lillehammer i 1973, og det må også kunne legges til grunn at han ledet drapsaksjonen.

Det understrekes imidlertid at det først var i 1989 at identiteten til den ukjente «Mike» i Lillehammer-saken ble kjent for offentligheten. Journalisten og forfatteren Vegard Bye avslørte da i en artikkel i Dagbladet at «Mikes» virkelige navn var Mike Harari, noe han utdypet i boken Forbuden fred som ble utgitt året etter. 14

6.3.2 Organiseringen av drapsaksjonen

Opplysningene om Mossads operasjonsmønster er forholdsvis sparsomme og trekker til dels i ulik retning. Ut fra litteraturens beskrivelse av Mossads operasjonsmønster slik det fremsto på begynnelsen av 1970-tallet kan det synes som om Harari i etterkant av München-massakren i 1972 organiserte to typer likvidasjonsgrupper. Den ene gruppen var direkte underlagt Mossads kontroll, mens den andre hadde desentralisert ledelse og opererte utenfor myndighetenes strukturer. Flere av de impliserte i Lillehammer-drapet hadde imidlertid vært i søkelyset i forbindelse med drapsaksjoner i andre land, noe som etter utvalgets vurdering gjør det mer usikkert om omtalen av operasjoner utenfor myndighetenes strukturer er riktige.

Opplysninger som fremkom under politietterforskningen i 1973, den påfølgende rettssaken og fremstillinger i litteraturen tilsier at likvidasjonsgruppen som opererte på Lillehammer sommeren 1973 var direkte underordnet Mossad og blant annet opererte på bakgrunn av støtte fra regionale stasjoner. 15 Etterforskningen la til grunn at de personene som ble pågrepet i forbindelse med drapsaksjonen tilhørte støtteapparatet. Eksempelvis hadde Michael Dorf en sambandsfunksjon, idet han holdt kontakt med Mossads kontor i Haag. 16 Dorf ble frifunnet ved Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 1974. Det fremgår imidlertid av dommen at det ikke er tvil om at han ble sendt til Oslo i forbindelse med aksjonen. 17 Politietterforskningen tilsier videre at det var to personer som skjøt. Etterforskningsdokumentene fra 1973 gjør det ikke mulig med sikkerhet å si hvem disse to personene var eller hvilke dekknavn de benyttet. Utvalget har heller ikke gjennom sine undersøkelser fått opplysninger som gir klarhet i dette.

Det fremkommer for øvrig få sikre opplysninger om hvordan de av gruppens medlemmer som ikke ble pågrepet klarte å flykte fra Norge. Etterforsknings-dokumentene viser at den personen som benyttet identiteten Gustav Pistauer passerte grensen mellom Danmark og Tyskland ved Rødbyhavn med tog fra København kl. 22.00 27. juli 1973. 18 En grønn Mercedes med registreringsnummer DA-52452 ble satt i forbindelse med drapet, da den var utleid 18. juli til en av de ettersøkte under navnet Rolf Bache (Baher). Bilen ble gjenstand for omfattende ettersøkning og kom først til rette i København 9. september 1974. Der hadde den stått hensatt på parkeringsplassen ved Hotel Scandinavia fra omkring juni/juli 1973. 19 Navnet Baher var ikke registrert som gjest ved Hotel Scandinavia, men han reiste i følge en billett utstedt ved samme hotell til Amsterdam 23. juli 1973 kl. 09.55 med SK 551. Gerard Emile Lafond reiste fra Oslo til Amsterdam 22. juli kl. 10.30 med SK 545. 20

Utvalget har ikke funnet ytterligere sikre opplysninger om hvordan gruppens medlemmer klarte å komme seg ut av landet etter drapet.

6.3.3 Kemal Benamane

Eidsivating lagmannsrett la i sin dom til grunn at Kemal Benamane ble skygget av israelerne både i Oslo og Lillehammer, da de antok at han ville lede dem til Ali Hassan Salameh som var målet for aksjonen. 21 Dette samsvarer med opplysningene fra de pågrepne.

Det er imidlertid fortsatt uklart hva som var formålet med Benamanes reise til Norge. En teori under etterforskningen i 1973 var at Benamanes identitet var falsk og at han var et Black September medlem som fra Irland skulle komme til Norge for å kontakte en fastboende araber med ukjent navn. Denne skulle også være medlem av Black September og en av hovedpersonene i tilretteleggelsen av en terroraksjon i Skandinavia. 22 Noen bekreftelse på denne teorien fikk man ikke. Utvalget har søkt å finne navnelister over mulige terrorister like forut for drapet med tanke på at det kan ha kommet en melding vedrørende Benamane forut for drapet. Utvalget har ikke funnet noen slike aktuelle lister, idet det materialet utvalget har funnet henvisning til har vært makulert. 23 Det kan heller ikke utelukkes at Benamane var involvert i drapsaksjonen, enten som israelsk agent eller som ledd i en dekkoperasjon. De tilgjengelige kildene tilsier imidlertid ikke annet enn at Benamane ved sin reise fra Sveits til Lillehammer ledet likvidasjonsgruppen til Bouchikhi. Benamane ankom som kjent Oslo 14. juli 1973, Ærbel, Pistauer og Sevenier reiste fra Stockholm til Oslo den 17. juli 1973 mens resten av gruppen ankom Oslo dagen etter fra Israel. Dette tyder på at gruppens reisevirksomhet ble påvirket av de opplysninger man etter hvert fikk om Benamanes bevegelser. Det er på det rene at Benamane reiste til Lillehammer og i følge forklaringene til de pågrepne ble han skygget av medlemmer fra gruppen.

Utvalget har foretatt enkelte undersøkelser med sikte på å få klarlagt Benamanes nåværende oppholdssted. Dette har imidlertid ikke vært mulig å få brakt på det rene. 24

6.3.4 Spekulasjoner om at Mossad tok rett mann på Lillehammer

Alt tidlig under etterforskningen ble det antydet at Bouchikhi var blitt drept ved en feiltakelse. 25 Under rettssaken ble det imidlertid ikke funnet bevis for hvorvidt dette var tilfelle. Opplysninger fra enkelte av de tiltalte viste at Bouchikhi ble identifisert på bakgrunn av skyggingen av Kemal Benamane som var et høytstående medlem av terroristorganisasjonen Svart September. Benamane hadde angivelig kommet til Norge for å møte et annet høytstående medlem av organisasjonen. 26 Disse opplysningene styrkes ved de funn utvalget har gjort i Overvåkingssentralens og Utenriksdepartementets arkiver, blant annet med hensyn til meldinger om mulige Svart September-aksjoner i Skandinavia. Opplysningene styrkes videre av de opplysninger førstestatsadvokaten fikk under møte med iraelske myndigheter, herunder Zvi Zamir, i forbindelse med etterforskningen i 1996. I følge sistnevnte opplysninger var oppdraget til likvidasjonsgruppen på Lillehammer å finne Ali Hassan Salameh og å likvidere han. 27 Israel har videre utbetalt erstatninger til Bouchikhis etterlatte, noe som kan tolkes som en bekreftelse på at Mossad drepte feil mann på Lillehammer.

Det har imidlertid fremkommet påstander både i pressen og litteraturen om at Mossad tok rett mann på Lillehammer i 1973, og at Bouchikhi likevel ikke ble drept ved en feiltakelse. I en artikkel i den franske avisen L’Opinion i august 1973 ble det blant annet antydet at Bouchikhi tidligere hadde vært regionalsekretær i den marokkanske arbeiderforening, at han gikk i eksil og deretter ble drept fordi han fortsatte å støtte arabernes sak. 28

Forfatteren Stewart Steven har videre hevdet at Bouchikhi hadde løse forbindelse med den palestinske terroristorganisasjonen Svart September. Han hadde imidlertid aldri deltatt i noen operasjoner. Steven spekulerer omkring muligheten av at Benamanes besøk i Lillehammer skjedde på bakgrunn av et ønske om å rekruttere Bouchikhi til fremtidige operasjoner for Svart September. 29 Også Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas har hevdet at Bouchikhi ikke ble drept ved en feiltakelse. Forfatterne viser i denne sammenheng blant annet til en artikkel i Aftenposten 5. januar 1996, der en tidligere ansatt i etterretningstjenesten, Frank Siljeholt, påpeker at Israel Krupp skal ha uttalt at Bouchikhi var rett mann. I følge denne artikkelen skal Israel Krupp ha vært krystallklar på at Mossad tok rett mann på Lillehammer. Siljeholt ble under etterforskningen i 1996 avhørt omkring disse forhold, men han benektet da å ha hørt eller uttalt noe slikt. Han hadde imidlertid hørt slike spekulasjoner ved en annen anledning. Under en forelesning på Torås fort av Erik Næss fra Politiets overvåkingstjeneste skal Næss på spørsmål fra kursdeltakerne ha bekreftet at Mossad hadde drept rett mann. 30 Siljeholt har siden forklart seg om disse forhold for utvalget. Han kunne da ikke huske at det ble snakket om dette på kurset, men mener Israel Krupp fortalte ham om det under et besøk i 1979/80. 31 Det har ikke fremkommet andre primærkilder som har kunnet bekrefte påstander om at Mossad tok rett mann på Lillehammer.

Utvalget vil bemerke at det ikke ville være unaturlig om Bouchikhi hadde vært involvert i konflikten i hjemlandet Marokko. Utvalget har likevel ikke funnet indikasjoner på at Bouchikhi var involvert i internasjonal terrorisme eller aktiviteter rettet mot Israel. Det foreligger heller ikke opplysninger om at Bouchikhi drev noen form for virksomhet som skulle forsvare kostnadene og de mulige konsekvenser ved å gjennomføre en omfattende drapsaksjon på et annet lands territorium. Tvert imot tyder kildematerialet på at Bouchikhi levde en normal tilværelse med sin ektefelle i Norge uten deltakelse i noen spesielle organisasjoner eller aktiviteter som skulle gi grunnlag for å pådra ham oppmerksomhet. På bakgrunn at det undersøkte arkivmaterialet antas det derfor som mest sannsynlig at drapet på Bouchikhi skyldtes en feiltakelse. For ordens skyld tilføyes at spørsmålet om norsk medvirkning til drapsaksjonen kan reises uansett utfallet av vurderingen om hvorvidt Mossad tok rett eller feil mann på Lillehammer.

6.3.5 Oppsummering

Utvalget legger altså til grunn at Mike Harari ledet drapsaksjonen på Lillehammer. Hararis rette identitet ble ikke kjent for offentligheten før i 1989. Det kan imidlertid med sikkerhet slås fast at både etterforskningsledelsen ved statsadvokat Wiker, Justisdepartementets ledelse og Utenriksdepartementet allerede i 1973 hadde kjennskap til at lederen for aksjonen kunne være Yosuf Harrar, ansatt i det israelske «Ministry of Defence». Videre er det på det rene at overvåkingssjef Gunnar Haarstad hadde kjennskap til at navnet var Mike Harari, som angivelig var ansatt i en ledende stilling i ministeriets etterretningstjeneste. Dette kan ikke sees å ha blitt meddelt etterforskningsledelsen.

6.4 Spekulasjoner om medvirkning forut for drapet

Det følgende vil redegjøre for påstandene om at norske myndigheter eller personer bisto Mossad i forkant av drapsaksjonen. Forhold knyttet til blant annet de politiske myndigheter, Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste og israelere med mulig tilknytning til norske myndigheter eller personer vil bli vurdert.

6.4.1 Politiske myndigheter, institusjoner og organisasjoner

Utvalget har gjennom sine arkivundersøkelser ikke funnet spor av medvirkning til drapet fra politiske myndigheter, institusjoner eller organisasjoner. Møtereferater fra Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité viser tvert imot at drapsaksjonen kom helt overraskende på de norske politiske myndigheter. 32 Under møtene i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité ble saken gjenstand for politiske vurderinger. Statsminister Lars Korvald (KrF) fremholdt på møtet 13. august 1973 blant annet behovet for en rask utvisning av Yigal Eyal, sikkerhetssjefen ved den israelske ambassaden. Stortingsrepresentant Trygve Bratteli (AP) fremholdt på sin side behovet for å gjøre det klart at utenlandske statsborgere ikke hadde rett til å utføre henrettelser på norsk jord. 33 Utvalget har således ingen ting å bemerke ved den behandling Lillehammer-saken fikk i følge referatene i regjeringskontorene og de øvrige etablerte politiske organer umiddelbart etter drapet i 1973.

6.4.2 Politiet, spesielt Politiets overvåkingstjeneste (Pot)

Når det gjelder de ordinære politimyndigheter, har utvalget ikke funnet indikasjoner på norsk medvirkning til drapet verken i etterforskningsdokumentene fra 1973 eller i annet primærkildemateriale. Kildematerialet er tilnærmet fullstendig, og utvalget har intervjuet en rekke personer som kjenner saken. Riktignok har det ikke vært mulig å finne vaktjournalen for Gudbrandsdal politikammer fra det tidspunkt Bouchikhi ble drept. Flytting av politihuset på Lillehammer i det mellomliggende tidsrom kan være en mulig årsak til at vaktjournalen er kommet bort. 34 Det finnes isteden en standard utskrift av vaktjournalen om den første meldingen på drapet, samt etterfølgende logg. 35 Heller ikke alle beslag i saken er lenger fullstendige, blant annet mangler en del brev som ble beslaglagt hjemme hos Bouchikhi etter drapet. 36 Utvalget har ved sin vurdering ikke tillagt disse forhold noen avgjørende vekt, sett hen til det totale bilde kildematerialet gir.

Utvalget har undersøkt hvorvidt Norge gjennom det internasjonale samarbeidet mot terrorisme kan ha medvirket til drapsaksjonen på noen måte. I en avisartikkel i Arbeiderbladet allerede 15. september 1972 fremgår det at Israel ønsket å gå til krig mot den palestinske geriljaen også utenfor Midtøsten. Da Israel i mange år hadde samarbeidet med en rekke europeiske land blant annet for å hindre flykapringer, hevder Arbeiderbladet at Israel også i kampen mot palestinerne kunne vente seg omfattende støtte fra politimyndighetene i Europa. 37

I årene 1972-73 hadde Politiets overvåkingstjeneste kontakt med den sikkerhetsansvarlige ved den israelske ambassaden i Oslo. Det ble samarbeidet om sikkerhetsopplegget for personellet ved ambassaden, i tillegg til at overvåkingstjenesten mottok navn på arabiske terrorister. 38 Videre hadde Politiets overvåkingstjeneste i 1972 sambandsforbindelser med en rekke sikkerhets- og overvåkingsorganer i andre land. Som tidligere nevnt mottok sentralen et betydelig antall meldinger fra utlandet om reisebevegelsene til mulige terrorister. Noe direkte sambandslinje mellom Overvåkingssentralen og Mossad fantes imidlertid ikke.

Utvalget har i Overvåkingssentralens arkiver ikke funnet meldinger forut for drapet som omhandler Ahmed Bouchikhi, Kemal Benamane eller Svart September-lederen Ali Hassan Salameh. Sambandsjournalene ved Overvåkingssentralen fra den aktuelle tidsperioden er imidlertid makulert eller kommet bort. 39 Det har derfor ikke vært mulig for utvalget å foreta noen sikker kontroll på hvorvidt det har kommet inn meldinger som omhandler disse navnene. Det har versert påstander om at Salameh oppholdt seg i Bergen. Dette kan ha sammenheng med at en annen person med samme navn var bosatt her. Denne personen hadde ingenting med Lillehammer-saken å gjøre, og er senere blitt norsk statsborger. 40

Landene tilknyttet Det europeiske fellesskap søkte i etterkant av München-massakren i 1972 å styrke samarbeidet mot internasjonal terrorisme. Norge kunne imidlertid ikke delta direkte i dette samarbeidet. 41 Foruten det allerede eksisterende samarbeidet Norge hadde på dette feltet, har utvalget ikke funnet opplysninger som tyder på at Politiets overvåkingstjeneste etablerte ytterligere internasjonalt samarbeid for bekjempelse av internasjonal terrorisme i årene 1972-73. 42

I pressen fremkom imidlertid opplysninger om at det eksisterte en avtale mellom Israels etterretningstjeneste og overvåkingstjenesten i en rekke land, deriblant Norge. Avtalen skulle ha blitt sluttet etter München-massakren og skulle sikre den israelske etterretningstjenesten en viss operasjonsfrihet for å kunne bekjempe den økende terrorvirksomheten. Spørsmålet om riktigheten av disse opplysningene ble tatt opp av utenriksminister Knut Frydenlund (AP) under møtet i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 13. august 1973. Statsadvokat Håkon Wiker svarte med å understreke at Politiets overvåkingstjeneste bestemt benektet at det fantes et samarbeid av denne karakter. 43 Først i 1977 ble Norge fullt medlem av Western Europe Security Network, der Kilowatt og Watt var kodeordene for henholdsvis palestinsk og annen internasjonal terrorvirksomhet. 44

Utvalget konkluderer på denne bakgrunn med at det ikke er grunn til å tro at politiet eller Politiets overvåkingstjeneste medvirket i forkant av drapsaksjonen.

6.4.3 Forsvarets etterretningstjeneste (FO/E)

Etterretningsstaben hadde i årene forut for 1973 et tett samarbeid med Mossad. 45 Blant annet hadde man i 1973 en direkte sambandslinje til Israel via Paris. 46 På 1970-tallet ble etterretningstjenestens forbindelse med utenlandske tjenester lagt til den såkalte «liaisonavdelingen» (E-13) i Forsvarets overkommandos etterretningsstab. Oberstløytnant Trond Johansen var sjef for denne avdelingen. 47

Utvalget har fått opplysninger om at etterretningsstaben kan ha mottatt en forespørsel om den marokkanske statsborgeren Ahmed Bouchikhi på sambandslinjen til Israel forut for drapet. 48 Da alt arkiv og journalmateriale tilhørende E-13 frem til 1995 er makulert, har det ikke lykkes utvalget å få bekreftet denne opplysningen. 49 Riktignok er mye arkivmateriale arkivert i E-stabens hovedarkiv, herunder E-sjefens arkiv, men oversendelsesdokumentene og journaliseringen av disse ved E-13 er makulert. 50 Utvalget har heller ikke funnet noen slik melding i arkivene hos politiets overvåkingstjeneste. På dette punkt må utvalget konstatere at journalføringen og den skriftlige dokumentasjon ved FO/E er mangelfull. Pensjonert generalmajor og medlem av Lund-kommisjonen, Torkel Hovland, har trukket tilsvarende konklusjon ut fra sin kjennskap til etterretningstjenesten. 51

Samarbeidet med Israel ble etter det opplyste frosset etter Lillehammer-saken. 52 Etterretningsstabens nære samarbeid med Mossad i årene forut for drapet har imidlertid medført at personer som tidligere var tilknyttet staben, har uttrykt at det kan være vanskelig å forstå at Israel i 1973 kunne likvidere en person på norsk jord uten at personer i etterretningstjenesten var informert. Noen dokumentasjon for slike slutninger finnes imidlertid ikke. 53 Utvalget kan selvfølgelig ikke utelukke muligheten for at noen innen tjenesten kan ha fått informasjon som kan knyttes opp mot drapsaksjonen. Utvalget vil likevel påpeke at selv om det for eksempel har kommet inn en personforespørsel på Bouchikhi forut for drapet, indikerer ikke dette at etterretningstjenesten dermed skulle ha mistanke om at en mulig drapsaksjon var under planlegging. Utvalget har ikke funnet dokumentasjon som tilsier at det eksisterte et operasjonelt samarbeid mellom Forsvarets etterretningstjeneste og den israelske etterretningstjenesten på dette feltet i 1972-73, og det er ingenting i det øvrige saksmaterialet som indikerer at Forsvarets etterretningstjeneste som organisasjon medvirket i forkant av drapet på Bouchikhi. Heller ikke under utvalgets intervjuer med personer som på 1970-tallet var ansatt i etterretningstjenesten er det fremkommet opplysninger om slik medvirkning. Utvalget konkluderer således med at det ikke finnes dokumentasjon for påstandene om medvirkning fra Forsvarets etterretningstjeneste i forkant av drapet.

6.4.4 Israelske navn og deres tilknytning til Norge

Utvalget har undersøkt om de israelske navnene som forekommer i Lillehammer-saken, eller som kan tenkes å ha forbindelse med denne, har forekommet i Norge også i andre sammenhenger før juli 1973. Dette er gjort for å undersøke om de israelerne som oppholdt seg i Norge under drapsaksjonen også hadde vært i Norge forut for drapet, noe som kan gi en indikasjon på mulig medvirkning til drapsaksjonen fra norsk side. Omkring 30 navn fra sakskomplekset er søkt kontrollert mot tilgjengelige arkiver, herunder statsarkivene og riksarkivet.

6.4.4.1 Zvi Zamir

Utvalgets undersøkelser har vist at Zvi Zamir, sjefen for Mossad i perioden 1968 til 1974, 11. juli 1966 ble anerkjent av Forsvarsdepartementet som Israels militær-, marine - og luftattaché i Oslo med bopel i London. 54 Zamir hadde denne stillingen i et par år fra 1966. 55 Zamir hadde som forsvarsattaché nødvendigvis en eller flere reiser til Norge på 1960-tallet. Utvalget har funnet dokumentasjon for at Zamir var i Norge juli 1966. 56 Det er imidlertid ingenting i utvalgets undersøkelser som tilsier at det i sammenheng med Zamirs arbeid som forsvarsattache ble knyttet kontakter som er blitt benyttet som et ledd i drapsaksjonen på Lillehammer i 1973 (se nærmere nedenfor). I følge et presseoppslag i den israelske avisen Ha’aretzden 31. januar 2000 skal Zamir ha vært i Norge i forbindelse med drapet. Utvalget har foretatt enkelte undersøkelser i den forbindelse uten at det har vært mulig å få bekreftet opplysningene. 57

6.4.4.2 Mike Harari

Mike Harari hadde som nevnt en sentral posisjon innen Mossad på 1960-tallet. Norge hadde visumplikt med Israel fra statens opprettelse i 1948 til 1. april 1966. Alle søknader om visum til Norge ble registrert ved det daværende Statens utlendingskontor. Utvalgets undersøkelser har vist at utlendingskontoret registrerte visumsøknad fra Michael Harari og hans ektefelle Pnina, begge med israelske tjenestepass. Kartotekkortet viser at visumsaken ble makulert 2. mars 1964 i samsvar med de gjeldende regler om kassasjon senest etter fem år, jamfør kgl.res. av 4. november 1961, punkt II. 58 Ytterligere dokumentasjon omkring Hararis besøk og hensikten med dette finnes således ikke lenger ved Utlendingsdirektoratet.

Harari er et forholdsvis vanlig etternavn i Israel. På bakgrunn av de øvrige opplysninger i Lillehammer-saken, må det imidlertid legges til grunn at Mike Hararis rette navn var Michael Josef Harari, gift med Pnina. 59 Utvalget konstaterer følgelig at Mike Harari og hans ektefelle har besøkt Norge med tjenestepass. Dette er endelig bekreftet gjennom utvalgets videre undersøkelser. Av visumprotokollen ved den norske ambassaden i Paris fremgår at visa nr 149/62 ble utstedt til Michael Harari og visa nr. 150/62 ble utstedt til Pnina Harari. Visumene var utstedt den 6. august 1962 for perioden 15. august 1962 til 15. september 1962, gyldig i 2 uker fra innreise i nevnte periode. Av protokollen fremgår at Michael Harari oppga yrke funksjonær og hans kone yrke husmor, med bopel i Addis Abeba. Michael Hararis pass var utstedt av det israelske generalkonsulat i Addis Abeba 29. desember 1960. Formålet med reisen ble oppgitt å være ferie. De nærmere dokumenter i anledning søknaden ble makulert ved ambassaden i 1979. 60

Hararis besøk til Norge var sammenfallende med statsminister Ben Gurions offisielle statsbesøk i Norge den 27. august til 2. september 1962. Utvalget har kontrollert alle tilgjengelige navnelister i Utenriksdepartementets og Arbeiderbevegelsens arkiv i forbindelse med dette besøket uten å finne noe nærmere om Mike Harari. Videre er diplomatlister sjekket og forespørsler er rettet til norske tjenestemenn tilknyttet de hemmelige tjenester. Navnelister er kontrollert også i forbindelse med Golda Meirs statsbesøk til Norge i 1961. Det kan nevnes at det både på 1960-tallet og 1970-tallet har vært kontakt mellom norsk etterretningstjeneste og Israel. Eksempelvis var sjefen for den israelske militære etterretningstjenesten og to andre offiserer på besøk i Oslo i 1962 og ga en orientering til Vilhelm Evang, sjef for etterretningsstaben i perioden 1946 til 1966, om oppbyggingen av tjenestene i Israel. 61 I tillegg var det et møte med en israelsk oberst og en major den 5. til 6. april 1973 i tilknytning til den elektroniske delen av etterretningstjenesten. 62 For øvrig hadde etterretningstjenesten et samarbeid med israelsk etterretning i forbindelse med krigen i Midtøsten. 63 Så langt utvalget har kunnet bringe på det rene, har navnet Mike Harari ikke forekommet i noen av disse sammenhengene.

Utvalget har ikke funnet noen ytterligere dokumentasjon for hensikten med besøket til Harari. Det forhold at Mike Harari var bosatt i Addis Abeba i 1962 kan ha sammenheng med det Israelske engasjement i Etiopia i 1962. 64 Det kan ikke helt utelukkes at Hararis navn har vært kjent forut for drapet i etterretnings- eller overvåkingskretser i Norge eller hos samarbeidende tjenester. Utvalget har rettet en fornyet forespørsel til israelske myndigheter med anmodning om informasjon i anledning Hararis besøk. Israelske myndigheter har imidlertid ikke ønsket å samarbeide med utvalget ut over de svar som alt er avgitt. Det ble fra israelsk side i denne sammenheng også vist til at det hadde vært en forståelse tidligere om at saken nå var avsluttet mellom de to land. 65 Utvalget må på denne bakgrunn konkludere med at det uansett er slik at besøket har funnet sted mange år forut for Lillehammer-drapet, og utvalget har ikke funnet spor som indikerer en nærmere sammenheng mellom besøket og spørsmålet om norsk medvirkning forut for drapet.

6.4.4.3 Sarig Yesayahau og Thal

Etterforskningsdokumentene fra 1973 viser at Sarig Yesayahau og Thal overnattet på Olrud Hotel på Hamar omkring drapstidspunktet. De opplyste ved avreise 21. juli at de skulle videre til Trondheim. Undersøkelser ble i 1973 foretatt ved Trondheim politikammer og en forespørsel ble rettet til Interpol Haag uten at dette førte fram. 66 Utvalget har funnet en registrering av visumsøknad på navnet Tova Thal, født i 1923. Dokumentene ble kassert samtidig med dokumentene vedrørende Harari. Nummerrekkefølgen på kartotekkortene indikerer at søknaden til Thal ble fremmet på begynnelsen av 1960-tallet, men noe senere enn søknaden til Harari.

Navnet Thal er et alminnelig israelsk navn, og utvalget har ikke funnet øvrige opplysninger som knytter dette navnet til norske personer eller myndigheter. Det vises for øvrig til førstestatsadvokatens vurdering omkring disse to personene i sin innstilling av 25. januar 1996.

6.4.4.4 Dov Lapidot og Joseph Gohnen

Dov Lapidot og Joseph Gohnen bodde i juli 1973 på Filadelfia Hotell i Oslo samtidig med at Michael Dorf overnattet der. Lapidot ankom Norge medio juni 1973. Han ble tilmeldt som attaché til Norge 26. juni 1973, men forlot Norge før 1. oktober samme år da Utenriksdepartementet mottok melding om at han var utreist. Lapidot leide leilighet av en person tilknyttet forsvaret. Telefonnummeret til leiligheten Lapidotleide ble funnet notert hos den pågrepne Michael Dorf som hadde skrevet Dov 447508. Lapidot hadde diplomatisk immunitet som attaché, men rakk ikke å bli ført opp på den såkalt «diplomat-listen». 67 Utvalget har ikke funnet at Lapidot hadde andre tilknytningspunkter til Norge.

Joseph Gohnen ankom Norge 19. juli 1973, og overtok som sikkerhetsoffiser ved den israelske ambassaden etter at Yigal Eyal ble utvist i august samme år. 68 Utvalget har ikke funnet at Gohnen hadde andre tilknytningspunkter til Norge forut for drapet.

6.4.4.5 Bjørn (Dov) Dworsky

Bjørn Dworsky var født i Trondheim og var opprinnelig norsk borger. Under den annen verdenskrig tjenestegjorde han i polititroppene i Sverige. Han forlot Norge i 1948, fikk senere israelsk statsborgerskap og utførte militærtjeneste i den israelske arme. I 1972 kom han tilbake til Norge som representant for det israelske LO, Histadrut, i Norden. 69 Han utvandret som israelsk borger til Israel 1. mars 1978. 70 Etter det opplyste var han et slags forbindelsesledd som var i Norge for å lære hvordan LO var organisert og hvordan de arbeidet. Bjørn Dworsky hadde blant annet kontakt med tidligere sekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Paul Engstad. Engstad diskuterte drapssaken med Dworsky uten at det fremkom noen spesielle opplysninger. 71 Tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Ronald Bye, har kategorisert Dworsky som en av Youngstorgets «grå katter». Bye ble kontaktet av Dworsky i 1974, idet Dworsky hadde ønske om løslatelse av de domfelte. 72 Dworsky hadde også kontakt med Daniel Heradstveit ved NUPI. 73 Videre hadde Dworsky kontakt med Israel Krupp. 74

Bjørn Dworsky og hans ektefelle leide 2. etg. i Røahagen 29, Oslo, i årene 1972 til 1974/75.. Etter at de flyttet ut ble leiligheten leid ut til en sikkerhetsagent ved den Israelske ambassade. Etter det opplyste flyttet en gruppe på 5-6 personer inn i leiligheten mens Dworsky var på ferie en gang i tidsrommet 13.-20. juli 1973, mest sannsynlig 16.-18. juli. Gruppen bestod av 2 kvinner og 3-4 menn. En nabo observerte gruppen og etter drapet fikk han se et bilde av Sylvia Rafael i avisen som han syntes å dra kjensel på fra Røahagen. Han mente også å ha sett en grønn Mercedes, lik den som ble etterlyst, parkert utenfor Røahagen 75. Denne naboen fortalte også en bekjent om sine observasjoner i 1973, noe utvalget har fått bekreftet. 76 I følge en artikkel i Aftenposten den 9. januar 1996 har Bjørn Dworsky selv opplyst at han tilfeldigvis var på biltur i Gudbrandsdalen, i nærheten av Lillehammer, da drapet skjedde. I følge samme artikkel bekreftet han også at han sørget for kontakt mellom norske politikere og en israelsk delegasjon som kom til Norge i forbindelse med arrestasjonen av likvideringsgruppen fra Lillehammer. Det siste kan stemme med opplysningen fra Ronald Bye om at han ble kontaktet av Dworsky i 1974 med ønske om løslatelse av de domfelte.

Utvalget har undersøkt forholdene rundt utleien av leiligheten uten at det er fremkommet ytterligere opplysninger av betydning. Se eget punkt om utvalgets undersøkelser rundt utleie av leiligheter til personer med mulig tilknytning til saken. Utvalget har også foretatt undersøkelser rundt mulige telefonnumre, men har ikke funnet noen nummer som kan knyttes opp mot Dworsky. Michael Dorf hadde notert Dov 447508. Dette telefonnummeret gikk imidlertid til leiligheten Dov Lapidot leide, ikke til Bjørn (Dov) Dworsky. Utvalget har vært i kontakt med Dworskys daværende samboer. Hun kan ikke huske ferien i 1973, men benekter at leiligheten hadde vært utleid eller utlånt i den perioden de disponerte den. 77

Etter utvalgets vurdering kan det ut fra de foreliggende opplysninger i saken ikke sees bort fra at Bjørn Dworsky har hatt noen av de involverte i sin leilighet uten at han dermed nødvendigvis kjente til drapsaksjonen. Utvalget har imidlertid ikke funnet noen dokumentasjon for at Dworsky involverte noen av sine kontakter i det politiske miljøet eller Israel Krupp i forbindelse med gjennomføringen av drapsaksjonen.

6.4.4.6 Israel Krupp

Den norske borgeren Israel Krupp var tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste og var en venn av Trond Johansen, som i 1973 var sjef for avdelingen E-13. Mye tyder på at Krupp også hadde god kontakt til israelske miljøer. Det har som tidligere nevnt vært fremsatt en rekke spekulasjoner omkring Krupps mulige tilknytning til Lillehammer-drapet. Krupp ga ikke selv overfor offentligheten uttrykk for at han kjente til aksjonen på forhånd. Han bekreftet bare at han fikk besøk av noen israelere forut for drapet, og fikk i ettertid forståelsen av at disse hadde noe med drapet å gjøre. Primærkilden til påstanden om at Krupp hadde kontakt med deler av aksjonsgruppen og hjalp den litt i forkant, er en tidligere ansatt i etterretningstjenesten, Frank Siljeholt. 78 Under etterforskningen i 1996 foretok politiet avhør av omkring 30 personer for å bringe nærmere klarhet omkring Krupps rolle i Lillehammer-saken, uten at det fremkom ytterligere primærkilder til disse spekulasjonene. 79 Også utvalget har hatt kontakt med kilder i etterretningsmiljøet som har hørt tilsvarende rykter, men det har ikke vært mulig å få bekreftet riktigheten av dem. 80

Utvalget har imidlertid fått bekreftet at Krupp hadde besøk av seks israelere på sin gård på Hundorp 12. mai 1973. 81 Flere av disse skrev seg inn med fullt navn i gjesteboken. Utvalget har hatt tilgang til en kopi av den aktuelle siden i gjesteboken og har hatt samtale med et par av de tilstedeværende. Det har under utvalgets undersøkelser ikke fremkommet opplysninger som tyder på at denne gruppen var involvert i drapsaksjonen. Grunnen til at israelerne besøkte Krupp, var at de i forbindelse med en ferietur ble anbefalt av en bekjent å besøke han. Utvalget har hatt tilgang til et bilde av den israelske gruppen sammen med Krupp tatt på trappen til hovedhuset på gården. Bortsett fra Krupp selv, viser ikke bildet personer som har kjent tilknytning til de hemmelige tjenester. 82 Selv om det er på det rene at Israel Krupp også kjente Bjørn Dworsky, har utvalget ikke funnet noen dokumentasjon for at Krupp av denne grunn ble involvert i Lillehammer-saken. Utvalget konkluderer således med at det ikke er grunnlag for å hevde at Krupp hjalp den israelske aksjonsgruppen på Lillehammer i forkant av drapet.

6.4.4.7 Anonymt tips fra 1975

Politiet mottok i 1975 et anonymt tips om at en navngitt dansk borger hadde mottatt en sjekk undertegnet av Dan Ærbel fra en bank i Trondheim. Vedkommende danske borger skulle også ha vært sett i en bil sammen med Sylvia Rafael ved Fornebu. 83 Saken ble ikke fulgt opp i 1975, sannsynligvis fordi den danske borgeren var tidligere bedrageridømt og fordi tipset var anonymt. Under etterforskningen i 1996 ble imidlertid disse opplysningene nærmere undersøkt, og det ble foretatt avhør av den danske borgeren og flere andre personer.

Etterforskningen i 1996 viste at spekulasjonene omkring den danske borgeren hadde sammenheng med at vedkommende tidligere hadde truffet Ærbel på en skolefest i Danmark. I 1974 traff han både Ærbel og Abraham Gehmer mens han sonet en idømt straff på Ila landsfengsel. Etterforskningen avdekket ikke at han hadde hatt annen kontakt med de involverte i Lillehammer-saken. Utvalget har gjennomgått etterforskningsdokumentene, og kan ikke se at det foreligger opplysninger som gir grunn til å anta at vedkommende danske statsborger hadde noen befatning med Lillehammer-saken.

6.4.5 Oppsummering

Utvalget har gjennom sine undersøkelser funnet at enkelte av de israelske navnene som forekommer i Lillehammer-saken også har forekommet i Norge i andre sammenhenger forut for drapet. Zvi Zamir var i en kortere periode fra 1966 israelsk forsvarsattaché til Norge med bopel i London. Han har i denne forbindelse besøkt Norge ved én eller flere anledninger. Mike Harari og hans kone Pnina besøkte også Norge i 1962, uten at utvalget har funnet noen forbindelse mellom dette besøket og Lillehammer-saken. Også en person ved navn Thal besøkte Norge i begynnelsen av 1960-årene, uten at det er bekreftet om dette er den samme Thal som forekommer i Lillehammer-saken. Alle disse besøkene fant sted mange år før Lillehammer-drapet, og utvalget har ikke funnet indikasjoner på en nærmere sammenheng mellom besøkene og spørsmålet om norsk medvirkning forut for drapet.

Når det gjelder navnene Sarig Yesayahau, Dov Lapidot og Joseph Gohnen, har utvalget ikke funnet at disse har besøkt Norge i årene før drapet. Utvalget har heller ikke funnet spor som knytter Israel Krupp eller israelerne som besøkte gården hans på Hundorp våren 1973 til Lillehammer-saken. Det samme gjelder en dansk statsborger som skal ha truffet Dan Ærbel.

Utvalget kan imidlertid ikke se bort fra at opplysningene om bruken av den leilighet Dworsky leiet er korrekte. I så fall har medlemmene av drapsgruppen på dette punkt fått bistand med hensyn til bruk av et sted å være. Det har imidlertid ikke vært mulig for utvalget å få dokumentert nærmere noen ytterligere form for medvirkning i denne forbindelse.

6.5 Spekulasjoner om medvirkning under og etter drapsaksjonen

Dette avsnittet vil behandle spekulasjonene om at Mossad fikk bistand fra norske personer eller myndigheter under selve drapsaksjonen og etterpå som et ledd i flukten. Spekulasjoner knyttet til Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste og personer knyttet til de dekkleiligheter og biler som ble brukt under aksjonen, vil bli behandlet.

6.5.1 Politiets overvåkingstjeneste

6.5.1.1 Generelle påstander

Som tidligere nevnt har det både i pressen og litteraturen fremkommet påstander om at Politiets overvåkingstjeneste bisto Mossad under og etter drapsaksjonen. De fleste påstandene mangler kildehenvisning, og kan derfor vanskelig etterprøves.

I en artikkel i Arbeiderbladet6. august 1973 ble det for eksempel antydet at det skulle ha funnet sted et møte mellom Zvi Zamir og den norske overvåkingssjef Gunnar Haarstad. Haarstad benektet dette. 84 I David Tinnins bok The Hit Teamfra 1976 hevdes det at israelerne ble hjulpet i forbindelse med drapsaksjonen. I utkastet til bokens norske utgave Nummer tretten, som ble utarbeidet av forfatter og journalist Dag Christensen, ble det anført at Zamir og Haarstad skulle ha hatt regelmessig kontakt. På bakgrunn av disse påstandene skrev Haarstad i mars 1976 et notat der han bestemt avviste at noen i overvåkingstjenesten hadde hatt møte med Zamir eller andre i Mossads ledelse, eller på andre måter skulle ha kjent til eller hatt forståelse for drapsaksjonen. Han benektet også enhver stilltiende overenskomst eller forståelse omkring drapsaksjonen fra overvåkingstjenestens side. 85

Christensen hadde god kontakt med generaladvokat Håkon Wiker. Wiker ga i et notat til justisminister Inger Louise Valle (AP) av 31. mars 1976 en redegjørelse for sin kontakt med Haarstad og Christensen i sakens anledning. Av notatet fremgår at opplysningene om norsk medvirkning til drapsaksjonen bygget på en israelsk kilde sentralt plassert i Israels etterretningstjeneste. Wiker fremholdt overfor Christensen at påstandene om norsk medvirkning antakelig måtte være et klart eksempel på desinformasjon. 86 Christensen fant Haarstads dementi så kategorisk og sammenfallende med sin egen oppfatning, at han valgte å fjerne påstandene om medvirkning fra overvåkingstjenesten i den norske utgaven av boken. 87

Utvalget har ikke funnet primærkildemateriale som indikerer noen kontakt mellom den norske overvåkingstjenesten og Zvi Zamir. I likhet med Lund-kommisjonen finner utvalget påstandene om medvirkning fra Politiets overvåkingstjeneste for å være helt generelle antakelser som mangler nærmere dokumentasjon. 88

6.5.1.2 Uttalelser under kurs på Torås fort

Som nevnt i forrige kapittel, har det i litteraturen fremkommet påstander om at politiavdelingssjef Erik Næss under en forelesning på Torås fort i august 1973 skal ha antydet at overvåkingstjenesten nok kunne ha sørget for at noen av gjerningsmennene ikke hadde kommet seg ombord på Jahre Lines Kiel-ferge. Frank Siljeholt, ansatt i Forsvarets etterretningstjeneste frem til 1985, kan ha vært kilden bak disse opplysningene. Siljeholt ga derimot ingen slik opplysning i sin forklaring for Lund-kommisjonen. 89 Han fortalte heller ikke noe om dette i sitt politiavhør i forbindelse med etterforskningen i 1996. 90 Overfor Lillehammer-utvalget har imidlertid Siljeholt forklart at Lillehammer-saken kom opp under et kurs på Torås fort. Han mener det under kurset ble uttalt at «de lot dem kjøre fra Lillehammer og om bord i Jahre Lines Kiel-ferge». 91 Politiinspektør Ørnulf Tofte har i sine forklaringer både under etterforskningen i 1996 og senere overfor Lillehammer-utvalget bekreftet at han var foreleser på kursene på Torås fort. Han hørte imidlertid aldri at Lillehammer-saken ble diskutert på disse kursene. Han har hos Politiets overvåkingstjeneste heller aldri hørt snakk om at tjenesten på et eller annet tidspunkt hadde bistått agentene under drapsaksjonen. 92

Utvalget har ikke funnet andre kilder som kan bekrefte de påståtte uttalelsene under kurset på Torås fort. I likhet med Lund-kommisjonen finner utvalget opplysningene for usikre til at de kan tillegges vekt.

6.5.1.3 Vaktholdet ved den israelske ambassaden

Flere tjenestemenn ved Oslo politikammer var i november 1973 involvert i en ulovlig privat betalt vakttjeneste utenfor lokalene til den israelske ambassaden i Oslo. Den private vakttjenesten ble etablert etter ønske fra den sikkerhetsansvarlige ved ambassaden. Vaktholdet var ulovlig fordi overordnet myndighet ved politikammeret hadde avslått i gi samtykke til etablering av slik vakttjeneste. Som følge av dette ble to tjenestemenn ilagt anmerkning på rullebladet om advarsel og irettesettelse i medhold av politiinstruksens § 42 nr. 3. Utvalget har undersøkt saksdokumentene uten å finne noen tilknytning mellom dette vaktholdet og Lillehammer-saken. 93

6.5.2 Forsvarets etterretningstjeneste

6.5.2.1 Okkupasjonsberedskapen (Stay Behind)

Forsvarets okkupasjonsberedskap var i 1973 lagt til avdeling E-14 i Forsvarets etterretningstjeneste, og ble ledet av Sven Ollestad. Det ble jevnlig avholdt øvelser i regi av E-14. Disse kunne blant annet omhandle evakuering av personell til utlandet. Utvalget har fått tilgang til ikke journaliserte dokumenter fra E-14 hvor det fremgår at det under et møte 15. november 1972 ble planlagt en øvelse med personellslipp. Av en rapport fra 10. juli 1973 og oppsummering 1. august samme år fremgår det at øvelsen ble avholdt i juni måned og avbrutt 26. juni 1973 etter at deler av personellet havarerte med kano i Trysil-elva. Utvalget har undersøkt en samleperm med referater også fra andre øvelser som ble avholdt i årene 1972-73, uten å finne noe som kan knyttes opp mot Lillehammer-saken. Sven Ollestad ble avhørt under etterforskningen i 1996, og han understreket da at E-14 aldri har hatt øvelser sammen med israelere og at avdelingen heller aldri samarbeidet med deres tjenester i den tiden han var sjef. 94 Heller ingen av de andre avhørene av personell tilknyttet okkupasjonsberedskapen som ble foretatt under etterforskningen i 1996 har gitt holdepunkter for at det har vært en forbindelse mellom øvelsene og Lillehammer-saken.

En mulig årsak til spekulasjonene kan være at gården til Israel Krupp på Hundorp har vært benyttet av E-14 i øvelsessammenheng. Utvalget har hatt samtaler med enkelte personer som var tilknyttet okkupasjonsberedskapen i Lillehammerområdet i 1973 uten at det har fremkommet noe om øvelser som kan settes i forbindelse med Lillehammer-drapet. 95 Utvalget har hatt kontakt med kilder i etterretningsmiljøet som skal ha hørt ulike rykter, blant annet at Krupp skal ha skjult en av attentatmennene på gården sin. 96 Det har ikke vært mulig å få bekreftet riktigheten av ryktene. 97 Det kan ikke sees bort fra at den tidligere Mossad-agenten Victor Ostrovsky har vært kilde til noen av de senere ryktene omkring Krupp. For øvrig vises det til de undersøkelser som ble foretatt av Lund-kommisjonen. Utvalget slutter seg til kommisjonens konklusjon om at det ikke er dokumentasjon for spekulasjonene om en øvelse i området rundt Hundorp på tidspunktet for Lillehammer-drapet. 98

6.5.2.2 Bruk av småfly over grensen til Sverige

Utvalget har undersøkt en sak der politiet og Forsvaret har registrert ulovlige passeringer av grensen mot Sverige med småfly. 99 Av saksdokumentene fremgår det at det for første gang i 1971 ble mottatt meldinger om slike ulovlige grensepasseringer, og undersøkelser ble foretatt av tollvesenet og politiet. Det ble ikke trukket noen sikre konklusjoner med hensyn til disse flyvingene. Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at en slik ulovlig bruk av småfly ble benyttet under flukten til noen av de involverte i Lillehammer-saken. Det kan nevnes at partisekretær i Arbeiderpartiet, Ronald Bye, forela dette spørsmålet for den svenske IB-sjefen (sjefen for Inriksesbyrån, en del av den militære etterretningstjenesten). Denne avviste enhver svensk innblanding i saken. 100 Utvalget har foretatt undersøkelser hos Luftfartsdirektoratet, men det har ikke vært mulig å finne nærmere opplysninger om flytrafikken lokalt i det aktuelle tidsrom. 101

6.5.2.3 Zvi Zamir

Som tidligere nevnt oppholdt to israelere ved navn Sarig Yesayahau og Thal seg på Olrud Hotel på Hamar under drapet. I pressen har det vært fremmet spekulasjoner om at en av disse var den israelske sjefen for Mossad, Zvi Zamir. Som tidligere nevnt var Zamir i Norge i forbindelse med sitt arbeid som forsvarsattaché i årene 1966-67, før han ble sjef for Mossad i 1968. Påstanden om at Zamir var på Lillehammer kan ha sammenheng med at det har vært kjent at han hadde vært i Norge tidligere. Utvalget har undersøkt arkivene til Forsvarets etterretningstjeneste så langt det har vært mulig for eventuelt å finne nærmere dokumentasjon på Zamirs tilstedeværelse i Norge. Arkivmaterialet hos etterretningstjenesten for den aktuelle tidsperiode er imidlertid ikke fullstendig. Utvalget har funnet enkelte referanser til Zvi Zamir i arkivmaterialet, men ikke noe som viser at han har vært i Norge. Det fremgår blant annet at Zamir i desember 1968 sendte brev til oberst Johan Berg og at han 11. august 1974 sendte et personlig brev til sjefen for etterretningstjenesten, Reidar Torp. Sistnevnte brev er makulert, men det er intet som tyder på noen forbindelse med Lillehammer-saken. 102

Det kan i utgangspunktet stilles spørsmål ved om sjefen for en etterretningsorganisasjon ville oppholde seg i landet hvor en slik likvidasjon skal gjennomføres. 103 Utvalget har ikke funnet eksempler på dette i forbindelse med de andre drapsaksjonene som ble utført mot palestinere i etterkant av München-massakren i 1972. For øvrig ble et japansk Boeing 747 fly med 123 personer og en besetning på 21 kapret den 20. juli 1973 etter start fra Amsterdam av fem medlemmer av organisasjonen Den japanske røde hær. Kaprernes leder ble drept av en håndgranat. Flyet mellomlandet på flyplassen i Dubai ved Den persiske gulf den 21. juli 1973 og landet 24. juli 1973 i Benghazi i Libya. Her det ble sprengt i luften etter at alle ombord hadde forlatt flyet. De fire kaprerne, tre arabere og en japaner ble arrestert. 104

6.5.3 Telefonnumre funnet hos de pågrepne

I forbindelse med pågripelsene av Sylvia Rafael, Michael Dorf og Abraham Gehmer, samt de etterfølgende ransakingene, blant annet i Otto Ruges vei 77, ble det funnet en rekke telefonnummer. Etterforskningen i 1973 gav ikke grunnlag for å hevde at noen av telefonnumrene pekte i retning av norske forbindelser. 105 Statsadvokat Håkon Wiker har opplyst overfor utvalget at etterforskningen aldri brakte helt klarhet i hvem som var tilknyttet telefonnumrene, men at det av sakens øvrige opplysninger ikke var noe som tydet på at disse var norske. 106

Under etterforskningen i 1996 gjennomførte politiet flere etterforskningsskritt, samt analyserte og gjennomgikk telefonnumrene saken inneholdt. 107 Disse etterforskningskritt og utvalgets undersøkelser har gitt forklaring til de aller fleste av telefonnumrene. Av de uidentifiserte telefonnumrene kan trolig ingen andre enn de pågrepne selv kaste nærmere lys over disse. To av de sentrale personene i denne sammenheng har som kjent ikke vært villige til å samarbeide med utvalget og utvalget har funnet det hensiktsløst å foreta ytterligere henvendelser.

Et av telefonnumrene funnet på Michael Dorf kunne stemme med nummeret til en nordmann. Vedkommende ble avhørt på bakgrunn av dette i 1973, og hadde ingen forklaring på hvorfor Dorf eventuelt hadde notert seg hans telefonnummer. 108 Utvalget har vært i kontakt med andre personer med tilsvarende navn uten at disse har kunnet gi noen forklaring på det noterte telefonnummeret. De telefonnumrene som var notert foran dette ble vurdert å være utenlandske, noe som godt også kan gjelde for dette aktuelle telefonnummeret. Bak nevnte telefonnummer var notert «Arie» på hebraisk. Hebraisk skriftmåte, som starter fra høyre, indikerer at det er skrevet Arie først, deretter telefonnummeret. En dekoding av dette telefonnummeret i forhold til kjente koder har heller ikke brakt utvalget nærmere noen norsk medvirkning.

Utvalget har etter en samlet gjennomgang ikke funnet noen telefonnummer med tilknytning til norske borgere som ikke har latt seg forklare. 109 Utvalget har heller ikke ved gjennomgang av den militære telefonkatalogen fra 1973 klart å knytte noen av telefonnumrene til nordmenn ansatt i forsvaret.

6.5.4 Registreringsnumre på biler som ble benyttet

Under etterforskningen i 1973 ble en rekke registreringsnumre på biler etterforsket og identifisert. Se statsadvokat Wikers redegjørelse for lagmannen, s. 22. Alle identifiserte biler ble etter hver funnet igjen og de var alle leiebiler.

Utvalget har i tillegg gått gjennom opplysninger om enkelte andre biler som forefinnes i saken, se blant annet nedenfor om tips til politiet i 1973 i anledning en lys beige Peugot 504 observert i nærheten av Sognsvann i Oslo. Det vises for øvrig til eget notat fra utvalgets undersøkelser. 110

6.5.5 Leiligheter som er aktuelle i saken

Ut fra saksdokumentene er det på det rene at personer tilknyttet aksjonsgruppen leide en rekke leiligheter i utlandet, både i Paris og i Stockholm. I Norge er det fem leiligheter som det foreligger opplysninger om i saken. Utvalget har sett nærmere på om noen av disse leieforholdene kan knyttes opp mot mulig medvirkning fra norsk side. 111

Sylvia Rafael og Abraham Gehmer ble pågrepet av politiet i leiligheten i Otto Ruges vei 77 C, Østerås. Eier av leiligheten var en norsk oberstløytnant. Han hadde leid ut leiligheten til en kvinnlig norsk borger som ønsket å flytte før tiden. Hun hadde derfor gitt eiendomsmeklerfirmaet Bømark og Rygh i oppdrag å fremleie leiligheten ut hennes kontaktsperiode. Hun ble den 18. juli 1973 kontaktet av firmaet som hadde en person (Dan Ærbel) som ønsket å leie leiligheten. Etter visning samme dag ble leiligheten leid ut. 112 Ærbel hadde i følge sin forklaring kontakt med en rekke eiendomsfirma før han fikk kontakt med Bømark og Rygh. 113 Så langt utvalget kan bedømme synes det å ha vært tale om en helt ordinær utleie formidlet av et kjent eiendomsmeklerfirma.

Den sikkerhetsansvarlige ved Israels ambassade, Yigal Eyal, ble som kjent erklært uønsket i Norge etter drapet. Han leide leiligheten i Tuengen Alle 14 C, Oslo, hvor Zvi Steinberg og Michael Dorf ble pågrepet av politiet. Leiligheten ble eid av en norsk borger som arbeidet innen shipping og bodde i Japan mens leiligheten var utleid. 114 Utvalget har ikke funnet noen andre tilknytningspunkter til norske borgere.

Bjørn Dworsky og hans ektefelle bodde i andre etasje i Røahagen 29 i Oslo. Leiligheten var eiet av en norsk oberstløytnant som hadde bopel et annet sted i Oslo. Utvalget har fått opplyst at eierne ikke kjente Dworsky og at utleien ble ordnet via en annonse i avisene. 115

Dov Lapidot leide den 18. eller 19. juli 1973 en leilighet i Tidemannsgate 24 A, Oslo. Telefonnummeret til Dov Lapidots leilighet ble funnet notert hos Michael Dorf. Leiligheten ble leiet ut via en annonse i Aftenposten av ektefellen til en kaptein ved Forsvarskommando Sør-Norge. Leiligheten ble etter det opplyste leid ut til Lapidot ved en tilfeldighet. 116

Den israelske diplomaten Yigal Tzarfati var tilknyttet den israelske ambassaden og sluttet ved ambassaden like etter drapet. Han leide leilighet i minister Ditlefs vei 17, Oslo. Telefonnummer til leiligheten ble funnet notert hos Michael Dorf. 117 Et norsk søskenpar stod som eier av leiligheten. Disse ble ikke avhørt i 1973, men utvalget har ikke mottatt noen opplysninger som tyder på noe annet enn at det var et ordinært leieforhold.

Utvalget har merket seg at tre av leilighetene var eiet av personell tilknyttet forsvaret. Sammenholdt med de opplysninger som ellers foreligger rundt leieforholdene har utvalget imidlertid ikke funnet at dette forhold kan tillegges noen vekt. På grunn av beordringssystemet i forsvaret var det i 1973 til enhver tid et stort antall leiligheter som ble leiet ut av personell tilknyttet forsvaret.

6.5.6 Oppsummering

Utvalget har i sine undersøkelser omkring påstandene om norsk medvirkning under og etter drapsaksjonen, tatt utgangspunkt i spekulasjoner knyttet til Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste. I tillegg til etterforskningsdokumentene og øvrig primærkildemateriale, har utvalget i denne forbindelse også foretatt en rekke selvstendige undersøkelser av blant annet de telefonnumre, registreringsnumre og dekkleiligheter som forekommer i saken. Utvalget har gjennom sine undersøkelser ikke funnet grunnlag for noen av de påstander og spekulasjoner som har vært fremsatt om medvirkning fra overvåkingstjenesten eller etterretningstjenesten.

6.6 Påstander om annen medvirkning før, under eller etter drapsaksjonen

Det følgende vil redegjøre for enkelte øvrige spekulasjoner knyttet til norsk medvirkning før, under og etter drapsaksjonen på Lillehammer i juli 1973. Påstander knyttet til Arbeiderpartiet og «den fjerde tjeneste», Trond Johansen som Mossad-agent med kodenavnet Oscar, samt tips og vitneobservasjoner som fremkom i forbindelse med etterforskningen i 1973 og 1996 blir behandlet.

6.6.1 Grupperinger innen Arbeiderpartiet og påstander om en «fjerde tjeneste»

Lund-kommisjonen undersøkte på et mer generelt grunnlag problemstillinger knyttet til Arbeiderpartiet og den såkalte «fjerde tjeneste». Kommisjonen fant da ikke holdepunkter for at en mulig «fjerde tjeneste» kan ha omfattet et samarbeid mellom Stay Behind og overvåkingspolitiet, eventuelt også ulike private grupperinger. 118

Det har likevel fremdeles versert påstander om at Arbeiderpartiet og den «fjerde tjeneste» har medvirket til Lillehammer-drapet. Årsaken til disse spekulasjonene må etter utvalgets vurdering forstås på bakgrunn av de gode relasjoner som eksisterte mellom Norge og Israel etter den annen verdenskrig. Se redegjørelse foran. Utvalget har undersøkt arbeiderbevegelsens arkiv uten å finne noe som styrker spekulasjonene om en forbindelse mellom Arbeiderpartiet og Lillehammer-saken. 119 Utvalget har intervjuet Haakon Lie, tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet. Lie refererte under intervjuet til undersøkelser som viste at det både i 1967 og 1973 var et stort flertall i befolkningen som sympatiserte med staten Israel. 120 Lie bekreftet at det var meget tette bånd mellom arbeiderbevegelsen i Norge og arbeiderbevegelsen i Israel, blant annet på grunn av den økonomiske støtte som ble gitt til Norge fra jødiske miljøer i Amerika under den annen verdenskrig, samt fra Norge til Israel etter krigen. Når det gjelder Lillehammer-saken, fikk Lie en henvendelse om å besøke en av de pågrepne i fengselet, men det ble aldri noe av besøket. 121 Heller ikke Ronald Bye, partisekretær i Arbeiderpartiet i årene 1969 til 1975, mottok noen særskilt informasjon eller anmodninger vedrørende Lillehammer-saken i 1973. 122 Det samme gjelder Paul Engstad, sekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i 1973. 123 Først etter at drapsaksjonen var gjennomført hadde disse to samtaler med Bjørn Dworsky om saken.

Utvalget har hatt kontakt med Jens Chr. Hauge som i sin uttalelse av 9. desember 1999 bekrefter det gode forholdet mellom Norge og Israel. Han har imidlertid ikke opplysninger som kan knyttes til Lillehammer-saken. Om forholdet til Stay Behind opplyser Hauge at han som forsvarsminister i 1940-årene tok initiativ til opprettelse av en okkupasjonsberedskap med et fåtall ledere. Han verken hadde eller skulle imidlertid på noe tidspunkt ha kunnskap om dennes personell og virksomhet. 124

Utvalget har vurdert spekulasjonene rundt Arbeiderpartiet og en såkalt «fjerde tjeneste» så langt det har vært nødvendig for mandatet, men har ikke vurdert spekulasjonene i sin fulle bredde. Det har for utvalget vært tilstrekkelig å konstatere at det gjennom sitt arbeid ikke har funnet kilder som gir dokumentasjon for påstandene om medvirkning til Lillehammer-drapet fra grupperinger innen Arbeiderpartiet eller fra et uformelt maktapparat som opererte utenfor de demokratiske spilleregler i samfunnet, altså en såkalt «fjerde tjeneste».

6.6.2 Påstandene om Trond Johansen som Mossad-agent med kodenavnet Oscar

Som nevnt i forrige kapittel har den tidligere Mossad-agenten Vistor Ostrovsky fremmet påstander om at Trond Johansen, som på 1970-tallet var sjef for avdeling E-13 i Forsvarets etterretningstjeneste, var agent for Mossad med kodenavnet Oscar. Påstandene er gjentatt i flere presseoppslag. 125 Oscar skulle blant annet ha åpnet en fluktrute for gruppen som utførte drapet på Lillehammer. Johansens forhold til Mossad ble behandlet i Koordineringsutvalget 2. mars 1992. Lund-kommisjonen behandlet saken utførlig, og konkluderte med at påstanden om at Johansen var Mossad-agent er uten troverdighet. 126

Påstanden ble også undersøkt i forbindelse med den etterforskningen førstestatsadvokat Lasse Qvigstad iverksatte i 1996. 127 Under denne etterforskningen ble Victor Ostrovsky avhørt ved Ontario Court of Justice 11. februar 1997. 128 Av avhøret fremgår det at Ostrovsky fikk kjennskap til opplysningene om Oscar under sin opplæring i Mossad i årene i 1984-85, da Lillehammer-saken ble benyttet som et eksempel. Ostrovsky forklarte at drapsmennene ble arrestert og satt i drukkenskapsarrest før de ble hjulpet ut av landet. I følge Ostrovsky var Mike Hararis kontaktperson i Norge en person med kodenavn Oscar. Ostrovsky tar imidlertid forbehold om at han kan huske feil, da notatene om dette siden var kommet bort. 129 Alt Ostrovsky for øvrig vet om Oscar fremgår av et internt Mossad-dokument, en utskrift fra Mossads dataanlegg med henvisning til datoen 28. april 1981. 130 Innholdet i datautskriften er grundig behandlet i Lund-kommisjonens rapport og behandles derfor ikke nærmere her. Datautskriften er fra mange år etter Lillehammer-saken, og innholdet gir i seg selv ingen nærmere referanse eller tilknytning til Lillehammer-saken. Det vesentlige er at utskriften kobler Trond Johansen til dekknavnet Oscar.

Qvigstad konkluderte i sin innstilling av 25. januar 1999 med at Ostrovsky ikke virket troverdig og under avhøret ga unnvikende svar på de fleste spørsmål. Etter hans vurdering er de fleste av Ostrovskys opplysninger basert på ulike spekulasjoner som tidligere er fremsatt i norsk og israelsk presse. 131

Forfatteren Vegard Bye har for utvalget forklart at han sannsynligvis var den første norske journalist som hadde kontakt med Ostrovsky. Ostrovsky fremla under samtalen med Bye et dokument som blant annet omhandlet begivenheter i Norden, og der navnet «Trund Johansen» var påført. På spørsmål fra Bye visste ikke Ostrovsky på dette tidspunkt hvem Trond Johansen var. 132 Dette stemmer med Lund-kommisjonens vurderinger, som la til grunn at Ostrovsky først omtalte spekulasjonene knyttet til Johansen etter at han en gang etter 1990 ble oppsøkt av norske journalister og gjort oppmerksom på at Johansen var en fremtredende tjenestemann i den norske etterretningstjeneste.

Utvalget vil ellers bemerke at Trond Johansen i egenskap av sjef for liaisonkontoret i etterretningstjenesten, ganske naturlig vil kunne bli oppfattet som en forbindelsesoffiser av andre lands etterretningstjenester. Det er videre normalt å benytte dekknavn i kommunikasjonen mellom tjenestene. Trond Johansen har i sin forklaring for utvalget opplyst at Lillehammer-drapet kom overraskende på den norske etterretningstjenesten og at deres reaksjon var preget av faglig undring og sinne. 133

Ut fra ovenstående er utvalget enig med Lund-kommisjonen om at påstanden om Trond Johansen som Mossad-agent er uten grunnlag.

6.6.3 Tips til politiet under etterforskningen i 1973

Under etterforskningen i 1973 mottok politiet et betydelig antall tips og opplysninger. Disse omfatter 117 ulike dokumenter med tilhørende underdokumenter. Som et eksempel kan nevnes observasjoner gjort utenfor Bredtveit kvinnefengsel, der Marianne Gladnikoff satt fengslet fra august 1973. Etterforskningsdokumentene viser at det ble observert mystiske lysglimt fra en leilighet i nærheten av fengselet. Observasjonene medførte omfattende vakthold utenfor fengselet, og en rekke undersøkelser ble gjort omkring de personer som hadde tilknytning til den aktuelle leiligheten. Etterforskningen avdekket ingenting som kunne relateres til Lillehammer-saken. 134

Et annet eksempel er opplysninger politiet mottok i februar 1974 fra et vitne om en mistenkelig person som disponerte en stjålet folkevogn og som skulle levere radioutstyr til personer i en Peugeot 504. Observasjonene ble gjort av et vitne 21. juli 1973 kl. 04.00 utenfor Panorama sommerhotell på Kringsjå i Oslo. Vitnet ble kalt inn til fotokonfrontasjon uten at det fremkom ytterligere opplysninger. 135Utvalget har fått innhentet anmeldelsen på den stjålne folkevognen og kontrollert at tidspunktet for anmeldelsen av tyveriet er korrekt. Utvalget har også så langt det er mulig kontrollert opplysningene hos en slektning av den daværende eier av folkevognen. 136

Tipsene ble altså i 1973 undersøkt så langt politiet fant det hensiktsmessig, uten at de bidro til å løse saken. Utvalget har ikke funnet spesielle opplysninger i dette materialet som i ettertid gir grunnlag for ytterligere etterforskning med tanke på mulig norsk medvirkning til drapsaksjonen.

6.6.4 Vitneobservasjon knyttet til kjøp av gardiner

Førstestatsadvokat Qvigstad mottok under etterforskningen i 1996 en henvendelse fra en privatperson som mente å ha observert en nordmann som var sammen med to av agentene under et gardinkjøp på Hamar. Under etterforskningen av denne saken fremkom ingen opplysninger som gir grunnlag for slutninger om norsk medvirkning til drapet. 137 Utvalget understreker at den konkrete type gardiner som angivelig ble kjøpt ikke samsvarer med de gardinene som ble beslaglagt hos Dan Ærbel. 138

6.6.5 Oppsummering

Utvalgets undersøkelser omkring Arbeiderpartiet og den såkalte «fjerde tjeneste» har ikke gitt resultater som støtter påstandene om at det i tilknytning til Arbeiderpartiet har eksistert et uformelt maktapparat som opererte utenfor myndighetenes strukturer. Utvalget har således ikke funnet dekning for påstandene om at en slik «fjerde tjeneste» bisto Mossad i forbindelse med drapsaksjonen på Lillehammer. Utvalget har heller ikke funnet grunnlag for påstandene om at Trond Johansen var Mossad-agent med påstått kodenavn Oscar, eller at han bisto Mossad i forbindelse med flukten etter drapsaksjonen. Heller ikke med hensyn til de tips og vitneobservasjoner politiet mottok under etterforskningen i 1973 og 1996, har utvalget funnet spor som kan knyttes til norsk medvirkning i forbindelse med drapsaksjonen.

6.7 Andre forhold under oppfølgingen av Lillehammer-sakens første fase

Under etterforskningen av de pågrepne i 1973 fikk politiet så langt utvalget har kunnet bedømme klarlagt omstendighetene omkring de pågrepnes medvirkning til Lillehammer-drapet så langt det var praktisk mulig. Det er ingenting i saksdokumentene eller andre kilder utvalget har undersøkt som tyder på at politiet i 1973 unnlot å etterforske mulige spor vedrørende de pågrepne eller mulig norsk medvirkning. Ingen av de etterforskerne utvalget har intervjuet har antydet at det i 1973 fant sted noen form for politisk press i saken, hindringer når det gjaldt å etterforske mulig norsk medvirkning, eller at det ble lagt andre føringer på etterforskningen. Utvalget konkluderer således med at etterforskningen i 1973 mot de pågrepne ble grundig gjennomført, slik en alvorlig drapssak nødvendigvis må bli.

Drapsaksjonen på Lillehammer hadde imidlertid som tidligere nevnt også forgreninger til liknende drapsaksjoner i andre land. Det følgende vil vurdere i hvilken grad dette forhold har hatt betydning for den videre oppfølgingen av Lillehammer-saken.

6.7.1 Etterlysningene

Som nevnt i kapittel 5 ble det i 1973 utferdiget pågripelsesbeslutning også for de åtte personene som unnslapp etter drapet. Disse ble etterlyst gjennom Interpol i tillegg til at det ble rettet forespørsler på enkeltnavn. Utvalget har undersøkt om denne del av etterforskningen ble fulgt opp av påtalemyndigheten slik det normalt kan forventes i en drapssak. Dette gjelder spesielt for to av de etterlyste, der politiet fikk flere opplysninger om mulig riktig identitet enn det som fremgikk av etterlysningene gjennom Interpol. I tillegg til at navnet Mike Harari kunne knyttes til Edouard Laskier, viste etterforskningen i 1973 at Marianne Gladnikoff, Dan Ærbel og muligens også Jonatan Ingelby opererte under sin rette identitet.

Statsadvokat Wiker hadde som nevnt opplysninger om at Edouard Laskier var identisk med lederen av aksjonen, «Mike», alias George Manner, alias Yosuf Harrar, bosatt i Israel og ansatt i det israelske Forsvarsdepartementet. Verken Wiker eller andre personer i etterforskningsledelsen utvalget har hatt kontakt med, fikk imidlertid kunnskap om navnet Mike Harari slik det er beskrevet i notatet fra overvåkingssjef Gunnar Haarstad den 17. august 1973 (se nærmere om dette nedenfor). Det synes derfor som om overvåkingsjefen ikke brakte denne opplysningen videre til etterforskningsledelsen. Opplysningene om Yosuf Harrar / Mike Harari var imidlertid trolig ikke dokumenterbare, da ingen av de pågrepne ville bekrefte dette. Det ble sendt forespørsler om Mike Harari/Yosuf Harrar til samarbeidende tjenester. Svarene var sannsynligvis negative i den forstand at disse ikke hadde ytterligere opplysninger om personene. Utvalget har imidlertid ikke funnet sikker dokumentasjon for dette. 139

Qvigstad har i sin innstilling til Riksadvokaten av 25. januar 1999 lagt til grunn at det synes vanskelig å se hvilke alternativer norske myndigheter hadde med hensyn til å forespørre samarbeidende tjenester om Mike Harari. Det kunne ikke sendes ut internasjonal etterlysning, da dette forutsetter en dokumenterbar skjellig grunn til mistanke. 140 Utvalget vil imidlertid bemerke at det hadde vært mulig å etterforske videre ut fra de opplysninger man hadde, selv om det ikke forelå tilstrekkelig grunnlag for en etterlysning med tanke på pågripelse i forbindelse med en siktelse.

Etter utvalgets vurdering kunne det ha vært naturlig i tilknytning til den internasjonale etterlysningen av Edouard Laskier å ha tatt med en henvisning til navnene Mike Harari/Yosuf Harrar som aktuelle alias. Dette ville spesielt ha vært naturlig med tanke på å få ytterligere informasjon om rett identitet og oppholdssted. Til sammenlikning kan det nevnes at det var slik politiet gikk fram når det gjaldt Patricia Roxbourgh. Også for hennes vedkommende hadde politiet underhåndsopplysninger om rett identitet, og denne informasjonen ble sendt fra Interpol Oslo for bekreftelse. 141 Kort tid etter erkjente Roxbourgh at hennes riktige identitet var Sylvia Rafael. 142

Når det gjelder Jonathan Ingelby, ga det såkalte fremmedskjemaet fra Panorama sommerhotell følgende opplysninger:

«Ingelby, Jonathan, f. 11.12.34 i Manchester, company director, bor: Mapple street 37, London W 1, britisk statsborger, pass nr 11 0 eller L 10 - 832427 utstedt av foreign office, London.» 143

Forespørsler om Ingelby ble sendt til samarbeidende tjenester og flere møter ble avholdt. Av arkivmaterialet fremgår at politiet fikk en sikker identifikasjon av Ingelby. Han hadde i 1956 vært under mistanke av britenes kontraspionasje på grunn av forbindelse med en militær etterretningsmann ved den israelske ambassade i London. 144 Ingelby hadde trolig ikke bodd i England siden 1959, men levd i Israel og muligens returnert dit. Ingelby hadde oppholdt seg i Paris i oktober og november 1972. 145 Det er gjennom utvalgets undersøkelser bekreftet at Ingelby var i Roma 9. oktober 1972. 146 Man foretrakk imidlertid at hans pass med bilde ikke ble sirkulert gjennom Interpol foreløpig, da det ble fryktet at en for tidlig offentliggjøring kunne bringe impliserte regjeringer i forlegenhet og resultere i ikke koordinerte tiltak mot Israel. Dette kunne igjen ødelegge de etablerte forbindelsene til de israelske tjenester. 147

Etterforskningsledelsen ved Jahrmann var representert under enkelte av møtene med de samarbeidende tjenester. Jahrmann kan ikke huske at det under disse møtene fremkom noen nærmere opplysninger om hvem som var leder av aksjonen eller hva slags støtteapparat israelerne benyttet i tillegg til de personene som var etterlyst i saken. 148 Heller ikke andre aktuelle tjenestemenn ved Overvåkingssentralen husker noe fra disse møtene. 149 Av arkivmaterialet fremgår det imidlertid at etterforskningsledelsen var seg bevisst at den israelske etterretningstjenesten var den viktigste kilden til opplysninger om arabisk terrorvirksomhet. Videre anså norske myndigheter det som nødvendig å bruke sikkerhets- og etterretningskanalene fremfor Interpol, da Interpol ble vurdert som uegnet når det gjaldt å få detaljopplysninger om personene som var involvert i Lillehammer-saken. 150

Utvalget har forespurt engelske, franske og amerikanske myndigheter om mulig oppdaterte opplysninger i saken. Henvendelsene har imidlertid ikke gitt ytterligere informasjon om hva som fremkom gjennom kontaktene med samarbeidene tjenester.

Overvåkingssentralen foretok en oppsummering fra resultatet av undersøkelsene i utlandet i et skriv til samarbeidende tjeneste datert 27. mars 1974. Skrivet viser at aksjonen fra norsk side ble identifisert som en israelsk kontraterroraksjon hvor gruppens samband med operasjonssenteret gikk gjennom tjenestemenn ved Israels ambassader i Haag og Oslo. For øvrig ga behandlingen av saken i følge skrivet bare sparsomme opplysninger, og den videre oppfølging av etterforskningen i utlandet frembrakte ikke fakta av betydning. 151

Det kan således konstateres at etterforskningen av Lillehammer-saken var spesiell i den forstand at den var konsentrert om et annet lands etterretningstjeneste, og videre fordi politiet under etterforskningen i utlandet i første rekke forholdt seg til samarbeidende tjenester fremfor Interpol. I og med at den israelske stat stod bak drapsaksjonen og alle stater har tilgang til kommunikasjonen gjennom Interpol, var det nødvendig å benytte seg av samarbeidende tjenester i undersøkelsene. Det ble i størst mulig grad søkt å unngå publisitet omkring detaljer i etterforskningen, og politiet foretok ikke ytterligere etterlysninger gjennom Interpol av for eksempel Eduard Laskier under henvisning til Mike Harari/Yousuf Harrar som mulige alias. Når det gjelder Ingelby, kunne han ha blitt etterlyst internasjonalt ikke bare med navn, slik det ble gjort, men også med korrekt bilde. Dette ville muligens ha gjort etterlysningen mer effektiv. Hadde politiet fått opplysninger om Ingelbys oppholdssted, hadde det også vært mulig å fremme begjæring om utlevering dersom han oppholdt seg utenfor Israel og i et land Norge hadde utleveringsavtale med.

6.7.2 Påtalemyndighetens kontakt med enkeltpersoner og overvåkingspolitiet

I Vegard Byes bok Forbuden fred som ble utgitt i 1990, antyder forfatteren at det eksisterte et nært forhold mellom Jens Chr. Hauge og tidligere riksadvokat Dorenfeldt under etterforskningen på 1970-tallet. 152 Disse antydningene medførte at Dorenfeldt ga en redegjørelse for saken i et brev til Riksadvokaten datert 22. mai 1990. 153 I sin fremstilling avkrefter Dorenfeldt at det eksisterte et slikt nært forhold mellom han selv og Hauge, selv om de kjente hverandre. Dorenfeldt bekrefter at Hauge kontaktet han på et forholdsvis tidlig tidspunkt under etterforskningen, da Hauge hadde blitt rådspurt av den israelske ambassadøren vedrørende forsvarerspørsmålet. Hauge spurte Dorenfeldt om høyestrettsadvokat Annæus Schjødt ville være et godt valg av forsvarer, noe Dorenfeldt sluttet seg til. Dorenfeldt fremhever at det under samtalen selvfølgelig ikke var spørsmål om å påvirke påtalemyndighetens saksbehandling. 154

Riksadvokat Dorenfeldts skriftlige redegjørelse om dette er som følger:

«På et forholdsvis tidlig tidspunkt under etterforskningen ba Hauge om en samtale på mitt kontor. Han hadde fått en henstilling fra den israelske ambassadør som ba Hauge om råd når det gjaldt forsvarer spørsmålet. Det var meget om å gjøre å skaffe de siktede det best mulige forsvar... ....Hauge spurte meg da om jeg trodde hr.adv. Annæus Schjødt ville være et godt valg. Jeg ga uttrykk for at med mitt eget kjenneskap til Schjødt, trodde jeg han ville bli en meget dyktig forsvarer. Under samtalen var det selvfølgelig ikke spørsmål om å påvirke påtalemyndighetens saksbehandling. Hauge ville aldri innlatt seg på noe slikt. Den uttalelse som er tillagt Hauge, kom fra en helt annen jurist, nærmere herom nedenfor. Da Bye i sin bok snakker om vennskap mellom Hauge og meg, må jeg opplyse at vi ikke er personlige venner. Vi har truffet hverandre fra og til i selskapslivet og et par ganger hatt samtaler om faglig spørsmål....»

H.r.advokat Jens Chr. Hauge har i en skriftlig uttalelse av 24. januar 2000 bekreftet at han fikk en forespørsel fra Israels ambassadør i Norge om han var villig til å påta seg å være forsvarer for en av de pågrepne i Lillehammer-saken. Hauge svarte at han som tidligere Justisminister ikke ønsket å påta seg et slikt forsvareroppdrag og rådet ambassadøren til å vende seg til h.r.advokat Annæus Schjødt. Hauge kan ikke lenger huske at han var i kontakt med Dorenfeldt om saken, men tar Dorenfeldts redegjørelse til etterretning. 155

Utvalget vil generelt bemerke at dersom påtalemyndigheten overhodet velger å uttale seg om et forsvarervalg, må den være meget påpasselig med at dette skjer på en måte som ikke skaper tvil om habiliteten til noen av de involverte parter. Utvalget har ikke grunnlag for å fastslå om dette var tilfelle i Lillehammer-saken. Det er likevel grunn til å anta at Israel gjennom en slik kontakt også ønsket å få best mulig klarlagt hvordan saken sto hos påtalemyndigheten, selv om det ikke var mulig å direkte påvirke behandlingen av saken. Dette tilsa en særlig forsiktighet fra norsk side, noe de involverte forhåpentligvis var oppmerksomme på under den kontakt som fant sted med hensyn til valg av forsvarer.

I Karl Emil Haglunds bok Israel - elsket og hatet hevdes det at en tidligere justisminister hadde oppsøkt påtalemyndigheten, noe som hadde medført at Dorenfeldt skulle ha visket statsadvokat Håkon Wiker et par ord i ørene med hensyn til å avdekke etterretningsoperasjoner i utlandet. 156 Dorenfeldt hevder i sin redegjørelse av 22. mai 1990 at Wiker ledet etterforskningen med stor kraft og dyktighet fra første stund. Dorenfelt og Wiker så etter hvert noe forskjellig på visse sider av etterforskningen, men Dorenfeldt fremholder at Wiker ikke ble stoppet av han i noe av sin aktivitet. Tross iherdig etterforskning lyktes det ikke å pågripe hovedmennene bak drapsaksjonen. Det var ikke på noe tidspunkt spørsmål om å kreve noen utlevert, og så vidt Dorenfeldt kan erindre var det bare vage mistanker om hvem som stod bak aksjonen. Wiker antydet ikke på noe tidspunkt overfor Dorenfeldt at det var grunnlag for utleveringsbegjæring. 157

I følge avisreferatene stilte Wiker under hovedforhandlingen spørsmål vedrørende Israels etterretningsorganisasjon og dens metoder, noe som etter Dorenfeldts mening ikke kunne bringe mer klarhet omkring skyldspørsmålet. I følge Dorenfeldt var høyestrettsdommer og tidligere justisminister Oscar Chr. Gundersen (AP) tydelig forbauset over Wikers eksaminasjon, og han utbrøt: «Er det med Riksadvokatens samtykke at statsadvokaten forsøker å ødelegge vestens beste etterretningsvesen?». Dorenfeldt hevder at han refererte denne samtalen til overvåkingssjef Gunnar Haarstad, og ba han si Wiker noen alvorsord. Dorenfeldt husker spesielt at dersom det måtte stilles sensitive spørsmål, skulle det skje for lukkede dører. Avslutningsvis fremholdt Dorenfeldt at han aldri har latt seg påvirke til å unnlate å aksjonere mot noen mistenkt i saken, noe som i tilfelle ville ha vært en alvorlig embetsforsømmelse. 158

Riksadvokat Dorenfeldts skriftlige redegjørelse om ovenevnte er som følger:

«Jeg kommer så til sorenskriver Håkon Wikers forhold. Han ledet etterforskningen fra første stund og med stor kraft og dyktighet. Etterhånden utviklet han imidlertid en slik aktivitet at jeg må nesten benytte uttrykket frenetisk om hans innstilling til saken. Den ble alfa og omega for ham. Vi så etterhånden noe forskjellig på visse sider av etterforskningen, forhold som det ikke er grunn til å gå nærmere inn på her. Han ble i allfall ikke stanset av meg i noe av sin aktivitet. Tross den nitide etterforskning, lykkedes ikke å få tak i hovedmannen (hovedmennene). Vedkommende var utvilsomt kommet seg ut av landet. Tiltale ble reist mot dem som var blitt pågrepet. Ikke på noe tidspunkt var det spørsmål om å kreve noen utlevert - så vidt jeg erindrer var det bare vage mistanker om hvem som stod bak aksjonen og daværende statsadvokat Wiker antydet ikke på noe tidspunkt like overfor meg at det skulle være grunnlag for utleveringsbegjæring - under hovedforhandlingen slår det meg - etter avisreferatetene - at Wiker stillet spørsmål om Israels etterretningsorganisasjon og dens metoder, spørsmål som etter min oppfatning ikke kune bringe mer klarhet m.h.t. skyldspørsmålet. Ved et tilfeldig møte i Tinghusets korridorer, traff jeg hr.dommer O.C. Gundersen - tidligere justisminister - som var tydelig forbauset over Wikers eksaminasjon og som utbrøt: Er det med Riksadvokatens samtykke at statsadvokaten søker å ødelegge vestens beste etterretningsvesen? Jeg satte meg straks i forbindelse med overvåkinssjefen, Gunnar Haarstad, refererte Gundersens uttalelse og ba ham si Wiker nogen Pauli ord. Jeg erindrer spesielt at måtte det stilles sensitive spørsmål måtte det skje for lukkede dører....»

«..Dette brev er ikke ment som nogen anmodning om forfølgning mot forfatter eller andre. Jeg synes imidlertid at det er formålstjenlig at Riksadvokatembetet får min fremstilling av saken all den stund det er rettet alvorlige beskyldninger mot embetets tidligere innehaver. Hadde jeg undlatt å aksjonere mot nogen mistenkt i saken, ville jo dette vært en alvorlig embetsforsømmelse. De som kjenner meg vet at jeg aldri i min over 30 årige virksomhet som statsadvokat og riksadvokat har latt meg påvirke til å foreta handlinger av slik karakter.»

Daværende statsadvokat Håkon Wiker har ikke overfor utvalget gitt uttrykk for at han sto under noe spesielt press når det gjaldt hvordan etterforskningen skulle gjennomføres. Han har opplyst at overvåkingssjef Gunnar Haarstad aldri ga ham råd eller kom med bemerkninger omkring etterforskningen. 159 Utvalget går ut fra at den episode Dorenfeldt beskriver ikke i seg selv har vært avgjørende for hvilke disposisjoner påtalemyndigheten traff under etterforskningen. Det er en selvfølge at tilfeldige utsagn fra utenforstående enkeltpersoner uten ansvar for etterforskningen og de påtalemessige avgjørelser ikke bør tilleggs særlig vekt i slike sammenhenger. Dorenfeldts redegjørelse illustrerer imidlertid at det innenfor påtalemyndigheten har vært ulike syn på hvor langt man burde gå når det gjaldt eksponering av Israels etterretningstjeneste under etterforskningen. Dorenfeldts syn stemte godt over ens med den tilrådning Utenriksdepartementet ga når det gjaldt spørsmålet om offentlighet under rettsforhandlingene. Notatene fra møtene i Overvåkingssentralen viser at også overvåkingspolitiet hadde meninger om, og muligheter for innflytelse på, hvordan etterforskningen utenlands burde gjennomføres. Eksempelvis har etterforskerne i 1973 blant annet gitt uttrykk for at tjenestemenn fra overvåkingstjenesten samlet inn informasjon, men at de ikke ga tilbakemelding på de opplysninger de fikk. 160 Dette stemmer med opplysninger fra en av de ansatte i overvåkingstjenesten, som overfor utvalget har opplyst at han hadde inntrykk av at overvåkingstjenesten bidro med svært lite. Saken hadde preg av å være en «ikke sak» og ble ikke en gang nevnt på postmøtene om morgenen. 161 For øvrig er det lite tidligere tjenestemenn ved Overvåkingssentralen husker om saken.

Utvalget har merket seg at etterforskningsledelsen bare delvis ble informert om den antatt rette identitet til lederen av aksjonen, idet etterforskningsledelsen var kjent med navnet «Mike» alias Yosuf Harrar og navnet på ektefellen, men ikke navnet Mike Harari. 162 Alt tyder på at Gunnar Haarstads notat av 30. august 1973 ikke ble gjort kjent for etterforskningsledelsen. Daværende statsadvokat Wiker har overfor utvalgt opplyst at han ikke hørte om dette notatet i 1973/74, og han har påpekt at det synes besynderlig at disse opplysningene ikke tilfløt politiet under etterforskningen. 163 Etter utvalgets vurdering ville det i en alminnelig drapssak ut fra etterforskningsmessige hensyn ha vært naturlig om etterforskningsledelsen var blitt gjort oppmerksom på slik informasjon. Utvalget stiller seg undrende til de manglende tilbakemeldingene fra politiets overvåkingstjeneste. Samarbeidet mellom overvåkingspolitiet og etterforskningsledelsen synes ikke å ha fungert godt og etterforskningen ble skadelidende.

Sammenlignet med de ulike syn på omfanget av etterforskningen internt hos påtalemyndigheten og mulighetene for kommunikasjonssvikt mellom overvåkingstjenesten og politiet, viser disse forhold hvorfor det ikke ble foretatt nærmere forespørsler omkring Mike Harari eller Yosuf Harrar gjennom Interpol, samt hvorfor Jonatan Ingelby ikke ble etterlyst med bilde. Oppfølgingen av ettersøkningen utenlands synes således å ha vært noe mangelfull sammenholdt med hvordan en drapssak med internasjonale forgreninger ellers kan påregnes å bli etterforsket. Når etterforskningen utenlands ikke ble fulgt opp hundre prosent, må dette foruten muligheten for intern kommunikasjonssvikt, sees på bakgrunn av det tradisjonelt gode forhold til Israel etter krigen, avhengigheten av informasjon fra Mossad om mulige palestinske terroraksjoner, samt frykten for ytterligere terroraksjoner av det omfang som fant sted i München i 1972. 164

6.7.3 Forholdet mellom de politiske myndigheter og påtalemyndigheten

Etter drapet gikk de første spekulasjonene i pressen i retning av at drapsmotivet hadde med narkotika eller spionasje å gjøre. Under en pressekonferanse den 25. juli 1973 uttrykte man seg fra påtalemyndighetens side forsiktig, idet mistanken om den direkte forbindelse mellom de israelske myndigheter og drapsgruppen ikke kom frem. 165 Den 26. juli 1973 ble det gjennom dagspressen kjent at israelere stod bak drapet. 166 En pressemelding fra Regjeringens side ble sendt ut den 27. juli 1973. 167

I referatet fra regjeringskonferansen fremgår den 23. juli 1973 at Justisministeren mente det var Svart September som stod bak ugjerningen. Det fremgikk blant annet:

«..De arresterte representerte den palestinske frigjøringsbevegelsen «Black September», og de hadde fått i oppdrag å likvidere den sveitsiske borger. Man hadde så oppdaget at denne hadde kontakt med marokkaneren»

Først den 26. juli 1973 fremgår av referatet fra regjeringskonferansen at det var en israelsk gruppe som stod bak drapet, idet følgende refereres:

«..Saken har tatt en ny vending. To av de arresterte representerte en gruppe fra Israel som hadde foretatt aksjonen som ledd i sin bekjempelse av Black Septembers virksomhet...»

Den 9. august 1973 fremgår:

«..Utenriksdepartementet er fortsatt av den formening at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for en offisiell protest overfor Israel eller for å be Israel om å ta Eyal tilbake... Den ene av de som ble arrestert hos Eyal, har vært organistorisk leder av gruppen...»

Den israelske attache Eyal ble som kjent erklært uønsket den 14. august 1973. Den 16. oktober 1973 fremgår av det første referatet fra regjeringskonferansen for statsminister Bratteli etter regjeringsskiftet i oktober at Statsministeren ba Justisministeren i samråd med Utenriksdepartementet undersøke om saken hadde politiske sider som regjeringen burde være kjent med. Regjeringsskiftet pr. 16. oktober 1973 antas å være den naturlige foranledning til utferdigelsen av statsadvokat Wikers redegjørelse for saken av 18. oktober 1973 som på anmodning ble oversendt fra Riksadvokaten til Justsiministeren den 19. oktober 1973. 168 I perioden etter dette kan ikke saken sees å ha vært nevnt i referatene fra regjeringskonferansene før benådningsspørsmålene kom opp i 1975.

Trygve Brattelis standpunkt i saken som stortingsrepresentant og leder av utenrikskomiteen, er dokumentert i et referat fra et møte i den utvide utenriks- og konstitusjonskomité 13. august 1973. Bratteli slo fast under møtet som tindrende klart at utenlandske statsborgere ikke hadde rett til å utføre henrettelser på norsk jord. 169 Statsadvokat Wikers inntrykk fra møtet var at politikerne ble bedt om å holde seg borte fra rettsmyndighetenes arbeid, og Bratteli uttrykte samtidig at påtalemyndigheten hadde utenrikskomiteens fulle tillit. Bratteli overtok som statsminister 16. oktober 1973. 170 Daværende justisminister Inger Louise Valle har overfor utvalget opplyst at hun hadde samme oppfatning som Bratteli, nemlig at dette var en sak for rettsapparatet. Hun kan heller ikke huske å ha hørt navnet Mike Harari, eller om statsadvokatens redegjørelse av 18. oktober 1973 om Yosuf Harrar som ble oversendt fra Riksadvokatembetet 19. oktober samme år. 171

Utenriksdepartementet foretok i 1973 og 1974 en rekke vurderinger av hva som burde bli offentlig kjent i forbindelse med rettssaken, herunder om rettsforhandlingene burde bli ført for lukkede eller åpne dører. Alt i november 1973 fremgår det av en underretning fra den norske ambassaden i Tel Aviv at man fra israelsk hold uttrykte bekymring over statsadvokatens «overivrighet» når det gjaldt å knytte saken sammen med begivenheter i andre hovedsteder som Roma og Paris. Det ble under samtalen fra norsk side fremholdt at påtalemyndigheten var suveren når det gjaldt sin etterforskning og saksforberedelse og at Utenriksdepartementet derfor ikke hadde mulighet for å påvirke denne. 172 Den 30. november 1973 oversendte Utenriksdepartementet underretningen til statsadvokat Wiker med en tilføyelse om at man ikke ønsket å gi noe råd med hensyn til etterforskningen i saken. 173 I sammenheng med dette vil utvalget vise til et internt notat i Utenriksdepartmentet hvor det fremgår at statsadvokat Wiker sendte departementet sin redegjørelse til lagmannen, og at departementet gikk gjennom denne. 174 I følge notatet ønsket departementet ikke å ha med opplysninger i en muntlig redegjørelse for retten som kunne implisere israelske ambassader og diplomater uten å ha noen direkte betydning for Lillehammer-saken. Videre fremholdt departementet at opplysningene fra Ærbel om hans tidligere konkrete oppdrag for Mossad i Libya, Libanon og Tyrkia ikke burde med i en offentlig redegjørelse. 175 Wiker har i sin redegjørelse for utvalget ikke kunnet huske at departementet ga uttrykk for slike forhold. Han holdt en noe forkortet versjon av sin redegjørelse som innledningsforedrag i retten, da han mente den skrevne redegjørelsen var lengre og mer omfattende enn nødvendig som innledningsforedrag. 176

Den 30. november 1973 ble det også oversendt et notat fra Utenriksdepartementet til statsadvokat Wiker hvor det gis uttrykk for at saken i videst mulig utstrekning bør føres for åpne dører. 177 Den 18. desember 1973 mottok Utenriksdepartementet en henvendelse fra israelske myndigheter hvor det ble gitt uttrykk for at man ville sette pris på om Utenriksdepartementet kunne utvirke at rettssaken ble ført for lukkede dører. 178 Etter henvendelsen kan det konstateres et linjeskift i Utenriksdepartementets notater. 179 I Utenriksdepartementet ble det utarbeidet et utkast til notat til Justisministeren hvor man tilrådde at deler av den videre saksbehandling ble ført for lukkede dører. 180 Etter kontakt med statsadvokat Wiker ble det imidlertid klart at en slik tilrådning måtte leses opp i åpen rett. Resultatet ble at statsadvokaten så langt han kunne skulle ta i betraktning Utenriksministerens ønske om lukkede dører for de aktuelle emner. 181 Dette var likevel ikke til hinder for at statsadvokat Wiker så sent som den 15. januar 1974 på anmodning fra Utenriksministeren ble meddelt at regjeringen var betenkt over at det under rettssaken for åpne dører kom fram så mange detaljer om den israelske etterretningstjenesten. 182 Daværende ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementets politiske avdeling, Kjeld Vibe, har overfor utvalget bekreftet at departementet vurderte å fremme en tilrådning overfor Justisdepartementet om lukkede dører. Resultatet ble i stedet at Wiker på selvstendig grunnlag ville be om lukkede dører når det ble aktuelt. 183 Under henvisning til notatet av 15.januar 1974 har Kristin Halvorsen, parlamentarisk leder i Sosialistisk Venstreparti, i et brev til statsministeren av 20. oktober 1998 fremholdt at det innebærer et grovt brudd på viktige rettsprinsipper når representanter for en regjering tar kontakt med aktoratet i en alvorlig drapssak mens den går for retten. 184 Utvalget har derfor sett nærmere på dette spørsmålet.

Alt i 1974 ble det reist spørsmål om forholdet mellom de politiske myndigheter og påtalemyndigheten var korrekt behandlet under Lillehammer-saken. I Morgenbladet ble det 2. februar 1974 hevdet at justisminister Inger Louise Valle burde ha grepet inn i en sak med så mange politiske implikasjoner og brakt den inn for behandling i Regjeringens sikkerhetsutvalg. Artikkelen i Morgenbladetble etterfulgt av en pressemelding fra Justisministerenen. Av denne fremgår blant annet at hensikten bak lovens ordning er at påtalemyndigheten skal sikres en så vidt mulig uavhengig stilling i forhold til de politiske myndigheter. Det ble hevdet at prinsippet har fått en sterk tradisjon og det har ikke skjedd at Kongen har omgjort noen beslutning av Riksadvokaten eller trukket opp noen ramme for aktoratet i enkeltsaker. Påtalemyndighetens uavhengighet av politiske myndigheter ble fremholdt som et moment av stor ideell verdi som det er meget betenkelig å gripe inn i. Det ble understreket at Regjeringens sikkerhetsutvalg ikke har noen besluttende myndighet, og at det ville være klart i strid med de prinsipper som gjelder om man hadde brakt spørsmål om behandlingen av en straffesak inn for dette utvalg. 185

Morgenbladetreiste i en artikkel 8. februar 1974 spørsmål om Riksadvokatembetet hadde hatt konferanser med noe departement om hva som av hensyn til Norges forhold til fremmede stater kunne offentliggjøres i anledning Lillehammer-saken. I et utkast til svar utarbeidet av Utenriksdepartementet, fremgår det at domstolen etter domstolsloven § 125 ved kjennelse kan beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dører når hensynet til statens forhold til en fremmed makt krever det. Melder spørsmålet seg under forberedelsen av en straffesak, er det, spesielt dersom spørsmålet volder tvil, naturlig at påtalemyndigheten muntlig eller skriftlig forhører seg om Utenriksdepartementets oppfatning. 186

Utvalget har innhentet en betenkning fra professor Johs. Andenæs, der han gir en generell vurdering av forholdet mellom regjeringen og aktoratet i saker hvor hensynet til fremmede makter kommer inn. 187 Betenkningen vedlegges i sin helhet som en del av utvalgets rapport. Betenkningen konkluderer sammenfatningsvis slik:

«Mitt standpunkt til komiteens spørsmål blir at bortsett fra spørsmålet om rettsmøter skal holdes for lukkede dører og om opplysninger fra rettsmøter skal holdes hemmelig, gjelder prinsippet om at politiske myndigheter ikke skal blande seg inn i påtalemyndighetens avgjørelser, også i saker hvor hensynet til fremmede makter kommer inn.» 188

Utvalget har med bakgrunn i betenkningen ikke noe å bemerke ved den måten spørsmålet om lukkede dører og hemmelighold av forhandlingene ble behandlet under Lillehammer-saken. Som nevnt i betenkningen, er det naturlig at påtalemyndigheten drøfter spørsmålet om hva hensynet til en fremmed makt krever. Departementet må også selv kunne ta kontakt med påtalemyndigheten hvis det har kjennskap til en sak hvor dette er aktuelt. Utvalget vil fremheve at Lillehammer-saken var meget spesiell, idet den direkte involverte en stat som både Norge og andre land hadde nær kontakt med i flere sammenhenger. I så måte var det en sak som gjorde det nødvendig for påtalemyndigheten å få råd fra det statsorgan som behandler utenrikspolitiske saker. Utenriksdepartementet må stå fritt ut fra utenrikspolitiske hensyn å gi en tilråding om hva som bør bli offentlig kjent i en sak med slike internasjonale implikasjoner. Påtalemyndigheten må uansett forutsettes å foreta en selvstendig vurdering der også hensynet til straffesakens behandling kommer inn. Utvalget vil likevel bemerke at Lillehammer-saken nettopp på grunn av sine sterke forbindelser til en annen stat ikke fullt ut ble behandlet som en alminnelig drapssak fra de politiske myndigheters side. Foruten gjennom de interne notater i Utenriksdepartementet i anledning spørsmålet om offentlighet under rettsforhandlingene, viser dette seg ved at statsadvokat Wiker møtte sammen med Justisministeren i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite og redegjorde for påtalemyndighetens oppfatning av saken. Det viser seg også ved at Utenriksdepartementet hadde klare synspunkter på i hvilket omfang statsadvokaten burde eksponere de israelske tjenestene overfor offentligheten gjennom sitt innledningsforedrag for retten. Dette gjelder selv om det er påtalemyndigheten som har ansvaret for hvilken informasjon den skal gi domstolen under behandlingen av en rettssak. Påtalemyndigheten kan ikke ha vært helt upåvirket av de innspill og den informasjon som ble gitt.

6.7.4 Soningen av idømte straffer og benådningene

Som det fremgår av utvalgets redegjørelse vedrørende benådningene, ble Steinberg og Gladnikoff løslatt i medhold av fengselsloven § 36 som gir adgang til løslatelse på prøve etter soning av halv tid. Ærbel, Rafael og Gehmer ble benådet av Kongen i statsråd en del måneder før halv tid var sonet under henvisning til ulike helsemessige forhold. De to sistnevnte ble løslatt etter soning av en tredjedel av straffen.

Utvalget har undersøkt det tilgjengelige kildematerialet som ligger til grunn for benådningene. Det synes klart at Justisdepartementet hadde mottatt opplysninger om de domfeltes helsemessige problemer i form av uttalelser fra ulike leger og spesialister, også norske. 189 Samtidig er det klart at både israelske og arabiske myndigheter overfor Utenriksdepartementet uttrykte sin interesse for spørsmålet om benådning. Israelske myndigheter ønsket de fengslede i saken løslatt snarest mulig, mens man fra arabiske myndigheters side var imot benådning og det finnes eksempler på at man lot det skinne gjennom at man muligens ville foreta seg noe dersom benådning ble gitt. 190 Utvalget legger til grunn at regjeringen under behandlingen av benådningssøknadene foretok en totalvurdering av de hensyn som gjorde seg gjeldende. Resultatet ble benådninger på forholdsvis tidlige tidspunkt. Ingen ble imidlertid benådet før en tredjedel av straffen var sonet. 191

6.7.5 Dan Ærbel - om uransmugling og kanonbåter

I boken Urankuppetsom ble utgitt i 1978, omhandles en episode hvor Israel sikret seg 200 tonn uran fra båten «Scheersberg A» i november 1968. Det fremkommer i boken at en tilfeldig bemerkning fra Dan Ærbel under etterforskningen av Lillehammer-drapet førte til en løsning av saken. 192

Opplysningene i boken fremkommer også i et etterforskningsnotat av 16. august 1973, der følgende anføres:

«I 1968 fikk Ærbel en henvendelse fra Israel om at han kunne ordne med salg av en båt Scheerburg. Den eides av et selskap, Biscayne Tradin, reg. i Monrovia, som ble kontrollert av Israels E-tjeneste. Det var høsten 1968 Ærbel overtok skipet, som tidligere hadde stått på et falskt navn som ble brukt av en israelsk E-mann. Ærbel stod som eier av skipet i ca 6 uker før det ble solgt til en gresk reder før jul 1968. Skipet ble disponert og bestyrt av skipsmegler firmaet Wonsild i København. Meglerfirmaet ordnet alt vedrørende skipet, charter, regnskap, forhyring m.m.» 193

Saken var ikke offentlig kjent i 1973. Dette skjedde først i 1977 da saken kom opp i pressen. 194 11. mai 1977 avga overvåkingssjefen en uttalelse til Justisministeren om sin kjennskap til saken. 195 Av denne fremgår blant annet at overvåkingspolitiet ikke hadde hørt om saken før utenlandsk presse nå tok den opp. Det ble videre hevdet at opplysningene om uranlasten ikke stammet fra Ærbel, og at Justisdepartementet ikke ble informert fordi saken ikke hadde noen betydning for straffesaken og ikke berørte norske interesser. Også riksadvokat Dorenfeldt avga uttalelse foranlediget av at Wiker var gjengitt i pressen med utsagn om at Ærbel ga opplysninger om urantransporten. Dorenfeldt hevdet i sin uttalelse at han verken hadde hørt eller sett noe om de angivelige opplysningene fra Ærbel om skiping av uran til Israel. 196

Saken foranlediget spørsmål i Stortingets spørretime om hvorvidt norske myndigheter gjennom sin deltakelse i Euratom også hadde fått kjennskap til kapringen på et tidligere tidspunkt. Utenriksminister Knut Frydenlund (AP) svarte som følger i Stortingets spørretime 25. mai 1977:

«De opplysninger Dan Ærbel fremkom med under avhørene i Lillehammer-saken, gikk ut på at Dan Ærbel i 1968 hadde vært engasjert i salget av et skip, «Scheerburg», og at han i en kort tid i den forbindelse med overdragelsen av skipet stod registrert som eier av fartøyet. Dan Ærbel opplyste intet om den angivelige uranlast. Norske myndigheter hadde ikke på noe tidligere tidspunkt fått opplysninger fra medlemslandene i Euratom om den angivelige kapring» 197

Opplysningene som ble gitt i Stortinget stemmer med den forutgående uttalelse fra overvåkingssjefen 11. mai 1977 og utvalget har ikke noe å bemerke til dette.

Julen 1969 skaffet Israel seg fem kanonbåter fra Cherbourg i Frankrike ved at disse ble solgt under foregivende av å skulle ha tilhørt et norsk firma. Daværende handels- og sjøfartsminister Kåre Willoch (H) ga et fjernsynsintervju om saken 29. desember 1969. 198 I intervjuet ble det fremholdt at norske myndigheter ikke var involvert i saken, at skipene ikke hadde rett til å føre norsk flagg dersom det ble gjort, og at den norske borgeren involvert i saken opptrådte som representant for et firma i Panama som kjøpte båtene fra Frankrike. Norske myndigheter hadde ikke kjennskap til dette.

I en artikkel i Ny Tid 28. juni 1977 ble det anført at norske myndigheter tildekket en annen av Ærbels opplysninger under Lillehammer-saken, nemlig at da israelske agenter stjal de fem kanonbåtene fra havnen i Cherbourg julaften 1969, lå skipet «Scheersberg A» ute i Biscayabukta klar til å fylle dem opp med drivstoff. Utvalget har ikke funnet sikker dokumentasjon for at Ærbel deltok i operasjonen som brakte kanonbåtene til Israel. Det er mulig han kan ha opptrådt i forbindelse med skipet også ultimo 1969, men det finnes ingen indikasjon på at norske myndigheter var klar over dette i 1973.

6.7.6 Utleveringsspørsmål

Utvalget har sett nærmere på hvorfor de domfelte ble løslatt etter soning uten at mulige utleveringsspørsmål ble tatt opp, til tross for mulig involvering i drap i Italia og Frankrike. Ut fra etterforskningen i 1973 må politiet ha vært klar over at dette kunne være tilfelle. På den annen side er å merke seg at pågripelsesbeslutning først forelå fra forhørsretten i Roma 4. april 1975. 199 Rafael og Gehmer ble som de sist løslatte frigitt 23. mai 1975. Den italienske Riksadvokaten skrev i 1976 at det ble ikke bedt om utlevering på noe tidligere tidspunkt fordi det dreide seg om politiske forbrytelser. 200 Utleveringsbegjæringen fra Italia kom først 15. desember 1980. 201 Saksbehandlingen i det italienske rettssystemet synes dermed å ha vært den vesentlige årsak til at det ikke ble fremmet krav om utlevering på et tidligere tidspunkt.

Når det gjelder drapet i Paris, foreligger det ikke opplysninger om noen etterlysninger eller utleveringsbegjæringer fra franske myndigheter i denne forbindelse. Det er på det rene at Norge hadde en utleveringsavtale med Frankrike på dette tidspunkt. 202

På tidspunktet for de siste løslatelsene hadde myndighetene i Italia ikke rukket å effektuere noen arrestordre. Saksbehandlingen i Italia gjorde at det først på et meget senere tidspunkt ble aktuelt å kreve utlevering. Så langt utvalget har kunne bringe på det rene, synes de pågrepne heller ikke å ha vært etterlyst av franske myndigheter. Det kan på denne bakgrunn ikke sees å være noe å bemerke til at de domfelte ble løslatt etter endt soning eller benådet.

Sylvia Rafael ble gitt oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap med norsk borger til tross for en tidligere utvisning. Hun var også på det tidspunkt oppholdstillatelse ble gitt etterlyst gjennom Interpol av italienske myndigheter for drapet på Zwaiter.

En rekke av de involverte i Lillehammer-saken var som kjent besluttet pågrepet av italienske myndigheter for drapet på Wael Adel Zwaiter i Roma 16. oktober 1972, herunder de seks pågrepne i Norge. 203 Det er tidligere redegjort for hvordan Sylvia Rafael i desember 1978 fikk oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av ekteskap med norsk borger etter først å ha blitt utvist primo 1977. Av saksdokumentene fremgår at det var daværende sjef for Statens utlendingskontor som traff beslutningen 6. desember 1978 om å gi generell adgang til riket på grunn av ekteskap. Beslutningen ble truffet etter at politimester Kongelstad i en forutgående uttalelse ikke hadde noen vesentlige innvendinger. 204 Av et internt notat i Politiets overvåkingstjeneste fremgår at overvåkingstjenesten var klar over at Rafael var i Norge. 205 Justisdepartementet var muntlig orientert på forhånd om at Statens utlendingskontor så positivt på søknaden, men departementet hadde ikke fått saken til avgjørelse. Etterpå kom det opp spørsmål i departementet om omgjøring av avgjørelsen. Det var blant annet et tvilsomt spørsmål om Statens utlendingskontor kunne være kompetent til å gi adgang til riket når departementet i egenskap av overordnet forvaltningsmyndighet hadde truffet den tidligere beslutningen om utvisning. Departementets konklusjon var at det ikke ble funnet grunnlag til å omgjøre utlendingskontorets vedtak. 206 Justisdepartementet avga senere følgende forslag til svar i anledning et spørsmål Statsministerens kontor hadde mottatt:

«Selv om en utlending er utvist fra riket kan vedkommende etter søknad gis adgang på ny. Reglene om dette finnes i fremmedlovens § 22 og fremmedforskriftenes § 68. I den sist nevnte bestemmelse er det tillagt Statens utlendingskontor å avgjøre slike søknader. Etter fast praksis kan adgang til riket normalt først gis når det er gått 2 år etter at den utviste forlot landet. Det foretas i slike saker en konkret vurdering av hensynet til utviste veiet mot Norges behov for beskyttelse mot kriminalitet, risikoen for nye straffbare handlinger m.v. Sylvia Raphael Schjødt forlot opprinnelig Norge i mai 1975 og hun var i mellomtiden blitt gift med en norsk statsborger.» 207

Ved vurderingen av avgjørelsen om å la Sylvia Rafael få oppholdstillatelse må man være oppmerksom på at utlendingsmyndighetenes praksis vedrørende adgang til riket etter tidligere utvisning er blitt skjerpet etter utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64. Det forhold at Rafael var etterlyst av italienske myndigheter kan ikke sees å ha vært fremme da avgjørelsen ble truffet. Italienske myndigheter var imidlertid informert om at Rafael, alias Roxbourgh, var pågrepet i Norge, og det hadde vært naturlig om italienske myndigheter fremmet utleveringsbegjæringen tidligere dersom saken fortsatt var aktuell. Som nevnt foran konstaterte den italienske Riksadvokaten allerede i 1976 at utleveringsbegjæring ikke var fremmet tidligere fordi det dreide seg om politiske forbrytelser.

Videre har utvalget merket seg at utleveringsbegjæringen på Sylvia Rafael ble trukket av italienske myndigheter kort tid etter at den omsider ble fremmet overfor Norge. Begjæringen ble fremmet 15. desember 1980 mens Rafael var fast bosatt i Norge. Begjæringen ble fremmet under henvisning til den flere år gamle pågripelsesordren fra Roma byrett av 4. april 1975. 208 Utleveringsbegjæringen ble imidlertid trukket tilbake av italienske myndigheter ved verbalnote av 26. februar 1981. 209

Utvalget har vurdert om utleveringsbegjæringen kan ha blitt trukket på grunn av påvirkning fra norske myndigheter. Det er ingen indikasjoner på noe slikt i de kildene som er gjennomgått. Noe slikt synes dessuten å være lite sannsynlig, da årsaken til tilbaketrekkingen av utleveringsbegjæringen var at lagmannsretten i Roma så tidlig som 17. desember 1980, det vil si tre dager etter at begjæringen var fremmet, avsa dom for frifinnelse fra siktelsene i saken. 210 Av dommen fremgår at Dan Ærbel og Jonathan Ingelby ble frifunnet blant annet på grunn av utilstrekkelig bevismateriale, mens de øvrige, herunder Rafael, ble frifunnet under henvisning til den italienske straffeprosesslovens § 479 som gir en mer utvidet adgang til å frifinne enn etter norsk rett.

6.7.7 Tilbakekallingen av etterlysningene

Politiets etterlysninger gjennom Interpol av de ettersøkte i Lillehammer-saken ble trukket tilbake 20. januar 1977 etter ordre fra politimesteren i Gudbrandsdal. Foranledningen var en forespørsel fra Interpol Roma om arrestordren på Emile Lafond fortsatt stod ved lag. 211 Både saksdokumentene og utvalgets intervju med Jahrmann viser at politiet la til grunn at det enten var snakk om at de etterlyste personene bar falske navn eller navn på personer som ikke hadde noe med saken å gjøre. Dessuten var de aller fleste personene antatt å ha reist tilbake til Israel for lenge siden. 212

På tidspunktet for tilbaketrekkingen av etterlysningene lå det på den ene side informasjon i POT om Harari og Ingelby. Jahrmann var også til stede under enkelte av møtene med samarbeidende tjenester hvor blant annet informasjon om Ingelby ble overlevert. På den annen side vet man ikke om politimester Kongelstad visste noe om slike detaljer. Harari kjente han nok ikke til og navnet Yosuf Harrar var ikke etterlyst tidligere. I følge det opplyste fra Jahrmann overfor utvalget kjente heller ikke han til navnet Yosuf Harrar. Det var også meget god grunn til å anta at Ingelby i 1977 for lengst hadde fått en ny identitet fra Israel. Man koordinerte neppe alle opplysninger som lå i POT og hos statsadvoktaten da etterlysningene ble trukket tilbake.

Utvalget vil ut fra ovenstående anta de som besluttet å trekke etterlysningene ikke kjente all detaljinformasjon om de etterlyste som var arkivert ulike steder hos henholdsvis politiet, statsadvokaten, Overvåkingssentralen og Justisdepartementet. Hadde disse hatt full oversikt, kunne det ha vært grunnlag for å vurdere nærmere om ikke enkelte etterlysninger kunne ha vært opprettholdt eller ajourført. Noe slikt var sannsynligvis ikke en aktuell problemstilling i 1977.

6.7.8 Oppsummering

Utvalgets undersøkelser viser at etterforskningen av Lillehammer-saken fra starten av ble foretatt på ordinær måte. Etterforskningen som førte fram til pågripelse av seks av de impliserte bærer preg av godt politiarbeid. Det er heller ikke noe i materialet fra etterforskningen i 1973 som tyder på at politiet unnlot å undersøke spor som kunne ha avdekket en eventuell norsk medvirkning til drapsaksjonen.

Etterforskningen av Lillehammer-sakens forgreninger til utlandet ble spesiell fordi den involverte israelsk etterretningstjeneste. Etterforskningen avdekket og dokumenterte at den israelske etterretningstjenesten sto bak drapet. Det ble også langt på vei avdekket at aksjonsgruppen opererte med utgangspunkt i Nederland. Disse forhold ble lagt til grunn under behandlingen av saken mot de pågrepne. Norske myndigheter hadde enkelte opplysninger om de involverte i drapssaken som unnslapp, og det synes klart at det ble søkt å unngå publisitet om saken. Når det gjelder to av de som unnslapp, herunder hovedmannen, synes ikke alle muligheter å ha vært utnyttet fullt til å med hensyn til å følge opp den informasjon politiet satt inne med. Utvalget vil ikke se bort fra at dette kan tenkes å ha hatt betydning for involverte personers muligheter til eventuelt fortsatt virke internasjonalt.

Det er nærliggende å spekulere i om myndighetetene unnlot å utvise den nødvendige pågang under etterforskningen internasjonalt fordi navnet Mike Harari var kjent i overvåkings- og/eller etterretningskretser fra før. En rekke momenter i saken kan gi næring til en slik spekulasjon. Bakgrunnen var som kjent at FO/E hadde hatt et meget nært samarbeid med Mossad før drapet og både hovedmannen under drapsaksjonen, Mike Harari og sjefen for Mossad, Zvi Zamir hadde vært i Norge tidligere. Statsadvokat Wiker nevnte opplysningene om Yosuf Harrar bare i den redegjørelsen som ble oversendt Justisministeren, ikke i sin skriftlige redegjørelse for saken til lagmannen. Tjenestemenn ved Overvåkingssentralen var generelt tilbakeholdne med å gi informasjon til etterforskningsledelsen til tross for at det var overvåkingspolitiet som skulle bistå med etterforskningen utenlands og fortsette arbeidet med identifisering av de etterlyste personene. 213 Etterforskningsledelsen ved statsadvokat Wiker og politiavdelingssjef Jahrmann ble ikke informert om de opplysninger overvåkingssjef Gunnar Haarstad satt inne med om Mike Harari slik de fremgår av Haarstads notat 17. august 1973. Harari ble heller ikke etterlyst, til tross for at man visste at identiteten Eduard Laskier var benyttet som falsk og man hadde opplysninger om den sannsynligvis riktige identitet. Utvalget finner disse forhold påfallende, men har ikke funnet et sikkert grunnlag for en slik antakelse som nevnt, nemlig at myndighetene unnlot å følge opp etterforskningen utenlands slik man ellers ville ha gjort, fordi Mike Harari var kjent fra før.

Utvalget konstaterer at det også innenfor påtalemyndigheten var ulike syn på hvor langt man burde gå i en etterforskning som kunne eksponere israelsk etterretningstjeneste mer enn det allerede var gjort. Norske myndigheter ble åpenbart satt under press. Fra israelsk side ble det fremmet ønsker om at sakens forgreninger til utlandet ikke ble fulgt opp. Disse ønskene ble videreformidlet til påtalemyndigheten. Påtalemyndighetens avveininger skjer ikke isolert fra oppfatningene i samfunnet ellers. Norges nære forhold til Israel gjennom lang tid slik det er beskrevet tidligere og den alminnelige folkemening har nødvendigvis hatt betydning.

Hvorvidt den manglende fokusering på de internasjonale forgreninger under sakens videre behandling kan ha hatt betydning for domstolenes behandling, har utvalget ikke vurdert, da dette ansees å falle utenom utvalgets mandat.

6.8 Etterfølgende forhold - Spørsmål om kritikkverdige forhold i annen fase (1989 - 99)

De internasjonale etterlysningene ble trukket tilbake i 1977 og Sylvia Rafael fikk innvilget oppholdstillatelse i Norge i 1978. Deretter var det stort sett stille omkring Lillehammer-saken frem til 1989. Sakens annen fase begynner med opplysninger i media om at lederen av drapsaksjonen på Lillehammer, Edouard Laskier, «Mike», skulle være identisk med Mike Harari. Til tross for at påtalemyndigheten ikke fant grunnlag for å forfølge saken videre, kom det stadig flere opplysninger i media som tilsa at Harari var leder for aksjonen. Det er karakteristisk for sakens annen fase at myndighetene i utgangspunktet ikke hadde mer å tilføre saken, men at de etter hvert som opplysningene om Harari i media ble mer konkrete måtte bekrefte at slike opplysninger likevel fantes. Samtidig fremkom det i offentligheten nye påstander og spekulasjoner om ulike former for norsk medvirkning til drapet, noe som det fra myndighetenes side var vanskelig å gi sikker avklaring på. Saken fikk dermed i sterkere grad enn tidligere en innenrikspolitisk dimensjon.

Det ble reist spørsmål som omhandlet kvaliteten av de undersøkelser påtalemyndigheten hadde foretatt i saken, samt om etterforskningen mot Harari burde ha vært gjenopptatt på et tidligere tidspunkt. I tillegg ble det reist spørsmål som med bakgrunn i påstandene omkring norsk medvirkning til drapet berørte tillitsforhold og informasjonsflyt mellom Stortinget, Justisdepartementet, påtalemyndigheten og politiet. Det gjaldt blant annet om Stortinget og Justisdepartementet fikk tilstrekkelig og riktig informasjon fra påtalemyndigheten i 1990 og 1993, hvorfor den informasjon som ble gitt ble oppfattet som misvisende, samt hvilken informasjon påtalemyndighet og politi har plikt til å gi. Utvalget vil i det følgende behandle disse spørsmål.

6.8.1 Påtalemyndighetens undersøkelser i 1989

Foranlediget av opplysningene om Mike Harari i media i 1989, tok som nevnt assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch et selvstendig initiativ for å klarlegge identiteten til Edouard Laskier. Høsten 1989 ba han en tidligere etterforsker på saken gå gjennom etterforskningsdokumentene fra 1973. I etterforskerens rapport til Busch av 8. september 1989 konkluderes det med at de korrekte personalia på mannen som brukte navnet Laskier ikke finnes i dokumentene. 214 Denne konklusjonene viste seg imidlertid å være feil. Etterforskeren fikk tildelt etterforskningsdokumentene fra POT, men arkivet på Overvåkingssentralen ble ikke undersøkt. 215 Det ble heller ikke knyttet noen forbindelse mellom navnet Mike Harari og opplysningene om Yousef Harrar. Opplysningene om Harrar fantes i graderte dokumenter som ikke var listeført i selve straffesaken. Dette gjaldt for eksempel dokumenter med fransk korrespondanse som var lagt i egen mappe, personopplysninger på ettersøkte, samt statsadvokat Wikers redegjørelse til Riksadvokaten av 18. oktober 1973 som var utferdiget av statsadvokatembetet. Allerede i 1989 var således påtalemyndighetens undersøkelser etter utvalgets vurdering ikke grundige nok.

Assisterende riksadvokat Busch initierte også en selvstendig henvendelse overfor Overvåkingssentralen, idet han ved brev av 15. november 1989 ba dem om å klarlegge Hararis rolle i Lillehammer-saken slik den eventuelt kom frem gjennom de foreliggende etterforskningsdokumenter. I svaret fra Overvåkingssentralen av 30. november 1989 ble det hevdet at alle dokumenter vedrørende Lillehammer-saken var undersøkt uten at det fantes opplysninger som knyttet Harari til drapet på Ahmed Bouchikhi. Svaret var utarbeidet på bakgrunn av en gjennomgang av selve straffesaken, og det ble ikke foretatt undersøkelser i Overvåkingssentralens egne arkiver. Antakelsen om at det ikke fantes opplysninger om Harari var derfor gal. I brev av 7. desember 1989 formidlet Overvåkingssentralen nye opplysninger om Harari til Riksadvokaten, da slike i mellomtiden var gjort kjent av samarbeidende tjeneste. I dette brevet ble det blant annet konkludert med at Harari trolig var med på drapsaksjonen i Lillehammer-saken, og at han kunne være identisk med lederen.

Utvalget konstaterer at det åpenbart ble foretatt utilstrekkelige undersøkelser med tanke på arkivmaterialet om Harari som befant seg hos Overvåkingssentralen. Det kan også synes som om det skjedde en intern kommunikasjonssvikt på flere nivå ved Overvåkingssentralen. Blant annet har daværende overvåkingssjef Erstad opplyst overfor utvalget at han også selv gikk gjennom saken og meddelte assisterende riksadvokat Busch at det ikke var klar mistanke om at Laskier var samme person som Mike Harari. 216. Utvalget har fått opplyst at det berodde på en inkurie fra overvåkingstjenestens side at det første brevet til Riksadvokaten ikke inneholdt korrekte opplysninger om saken. 217 Vedkommende saksbehandler har i en redegjørelse opplyst at han ved arkivet fikk beskjed om at det ikke var arkivert noen «overvåkingssak» og han gikk bare gjennom papirene i straffesaken som berodde i Overvåkingssentralens arkiv. 218

Utvalget vil bemerke at det trolig var uheldig at Riksadvokaten selv styrte undersøkelsene i 1989/90 uten å sørge for tilstrekkelig koordinering med statsadvokaten og det politidistrikt som i 1973 etterforsket saken. Det synes mer naturlig å isteden undergi saken ordinær byråkratisk behandling ved å gi statsadvokatembetet eller politidistriktet oppdraget med å forestå de nødvendige undersøkelser i saken. Assisterende riksadvokat Busch har selv gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter i sin forklaring til utvalget. Han hevdet overfor utvalget at Riksadvokatens rolle i slike tilfeller bør være etterkontrollerende, og at han sett i ettertid ikke selv ville ha tatt direkte kontakt med Overvåkingssentralen. 219 Førstestatsadvokaten ble ikke informert om Riksadvokatens beslutning 19. desember 1989, der han besluttet å ikke revurdere mulig gjenopptakelse av etterforskningen mot Harari. Han ble heller ikke gjort kjent med informasjonen om Harari slik den kom til uttrykk i Overvåkingssentralens brev av 7. desember 1989. 220 Riksadvokaten har i ettertid ved brev av 10. november 1997 gitt uttrykk for at slike underretninger burde ha vært gitt. 221 Utvalget slutter seg til disse synspunktene, og vil ikke se bort fra at dersom de undersøkelser som ble utført høsten 1989 hadde vært lagt opp på en annen måte, ville enkelte av problemene i forhold til den informasjon som ble gitt media, Justisdepartementet og Stortinget ha vært unngått.

Etter utvalgets vurdering forelå det tilstrekkelig med opplysninger i saken til at man på ny kunne ha iverksatt etterforskning mot Mike Harari i 1989/90. Opplysningene om at Eduard Laskier skulle være identisk med Yosuf Harrar lå blant straffesaksdokumentene og hadde man undersøkt i Overvåkingssentralens eget arkiv ville den direkte tilknytningen til navnet Mike Harari ha kommet frem. Se for øvrig nærmere nedenfor om påtalemyndighetens innstilling av undersøkelsene i 1989 og 1993.

6.8.2 Påtalemyndighetens undersøkelser i 1993

Politimesteren i Gudbrandsdal gjorde som kjent straffesaksdokumentene offentlig tilgjengelig i februar - mars 1993. Dette førte til ny interesse for saken i offentligheten. 222 På bakgrunn av opplysningene i media om at «Mikes» identitet hadde vært kjent av norsk politi siden 1973, ba assisterende riksadvokat Busch 11. mai 1993 førstestatsadvokaten i Eidsivating om å ta stilling til om det burde innledes ny etterforskning for å avdekke mulig forhåndskunnskap eller bistand til drapsaksjonen fra representanter for norske myndigheter. Samtidig ble Kripos bedt om å foreta undersøkelser av fotografier i saken. 223 Resultatet av undersøkelsene ble som tidligere nevnt at førstestatsadvokaten ikke fant flere opplysninger om de involvertes identitet, og ytterligere etterforskning ble derfor ansett for å være formålsløs. 224 Kripos uttalte at det ikke fantes bilde av den virkelige Mike Harari i saksdokumentene, men at det forelå en opplysning om at den som benyttet Laskiers identitet var en person ved navn Yousef Harrar, ansatt i det israelske forsvarsdepartementet. 225 En etterforsker fra Kripos anbefalte at det ble foretatt nærmere undersøkelser i Overvåkingssentralens arkiver, samt at det ble foretatt en samtale med Wiker som var statsadvokat på saken i 1973. 226 Riksadvokaten ba videre førstestatsadvokaten undersøke om general Aharon Yarivs opplysninger i israelsk fjernsyn i 23. november 1993 medførte noen endringer. 227 I fjernsynsintervjuet ble det bl.a. bekreftet at israelske myndigheter stod bak drapet. Førstestatsadvokaten svarte at han hadde bedt Overvåkingssentralen undersøke hva Yariv faktisk sa, og at han på bakgrunn av disse undersøkelsene konkluderte med at Yarivs opplysninger ikke bidro til å identifisere eventuelle ukjente gjerningsmenn. 228

Utvalget vil bemerke at også resultatet av denne andre runden med undersøkelser fra Riksadvokatens side ble mangelfull, idet det ikke ble foretatt nærmere undersøkelser i Overvåkingssentralens arkiver. Videre ble det ikke foretatt en full gjennomgang av de ikke listeførte graderte dokumenter i straffesaken. Når Riksadvokaten ikke fulgte opp med en forespørsel til Overvåkingssentralen slik det var anbefalt av Kripos, antas dette å ha sammenheng med at Overvåkingssentralen tidligere var blitt spurt uten at det var fremkommet ytterligere opplysninger. Førstestatsadvokaten hadde heller ikke foranledning til på eget initiativ å følge opp anbefalingene fra Kripos, idet undersøkelsene ble foretatt i regi av Riksadvokaten. Førstestatsadvokat Qvigstad har i denne sammenheng påpekt at rapporten fra Kripos ikke burde ha vært sendt direkte til Riksadvokaten, men via førstestatsadvokaten. 229 Riksadvokaten orienterte som nevnt Justisministeren om de uttalelser han hadde mottatt ved oversendelse av 3. januar 1994. 230

Utvalgets arbeid har ikke gitt holdepunkter for å anta at det mangelfulle resultat av undersøkelsene skyldes noe bevisst ønske om å tildekke opplysninger fra påtalemyndighetens side. Haarstads notat fra 1973 om Mike Harari ble først kjent under etterforskningen i april 1996. Førstestatsadvokat Qvigstad ble informert om funnet like etter. 231 Assisterende riksadvokat Busch har forklart at han ikke kjente til Haarstad-notatet av 1973 før det ble omtalt i pressen, og at notatet ikke kom til Riksadvokatembetet før i 1998. 232 Qvigstad har overfor utvalget bekreftet at han orienterte Riksadvokaten om funnet av notatet på et senere tidspunkt, men han kan ikke erindre når dette var. 233 Heller ikke noen av de involverte embets- og tjenestemenn hos POT eller andre underordnede ledd i politi- og påtalemyndighet har i sine samtaler med utvalget gitt informasjon som tyder på at de fra før hadde kjennskap til det arkiverte notatet om Harari i Overvåkingssentralen. 234 Enkelte pensjonerte tjenestemenn kan ha hatt befatning med opplysningene om Harari da notatet ble arkivert i 1974, men dette er det ikke lenger mulig for de aktuelle personer å huske konkret.

Det mangelfulle resultatet av Riksadvokatens undersøkelser antas å skyldes en kombinasjon av flere årsaker. Det kan særlig nevnes at undersøkelsene ble organisert på en uhensiktsmessig måte, idet det ikke ble sørget for noen samordning mellom de ulike ledd som hadde befatning med saken. Man fikk dermed ikke noen sikkerhet for at alt materiale i saken var gjennomgått. Videre ble det fortrinnsvis bare fokusert på straffesaksdokumentene i snever forstand, og saken var vanskelig tilgjengelig fordi den omfattet en betydelig dokumentmengde av eldre dato arkivert ulike steder. Til sammenlikning kan nevnes at det også i Justisdepartementet kunne være problematisk å avsette tilstrekkelig med ressurser til en grundig utredning av spørsmål som angikk gamle saker. 235 Utvalget vil likevel påpeke at saken ikke fikk den prioritet i alle ledd som var nødvendig.

6.8.3 Beslutningene om å innstille undersøkelsene i 1989 og 1993

Etter § 224 i straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 foretas etterforskning når: «det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige.» Det er ikke noe vilkår for å sette i gang etterforsking at det er noen bestemt mistenkt eller siktet i saken. I Lillehammer-saken var det utvilsomt begått et straffbart forhold og det var på det rene at flere mistenkte personer ikke ble pågrepet. Ut fra disse forhold forelå det etter utvalgets oppfatning klart en rettslig adgang til å fortsette etterforskningen. Nå er det slik at påtalemyndigheten likevel ikke har plikt til å sette i gang etterforskning i alle tilfeller hvor det er rettslig adgang til det. Påtalemyndigheten kan etter en skjønnsmessig vurdering unnlate å sette i verk etterforskning i den enkelte sak ut fra en ressursprioritering eller av andre saklige grunner. 236 I denne sammenheng har det betydning at Lillehammer-saken er en meget alvorlig drapssak som ikke var oppklart i sin helhet, noe som i seg selv tilsier at det var grunnlag for å avsette ressurser til en etterforskningsinnsats, selv om også momenter som sakens alder og muligheten for oppklaring og domfellelse spiller inn i den samlede vurdering som må foretas.

Etter sitt mandat skal utvalget undersøke om det foreligger kritikkverdige forhold i forbindelse med etterforskningen av drapet eller den senere straffesaksbehandling. Utvalget har på denne bakgrunn funnet det riktig å se nærmere på hvilken oppfølging etterforskningen fikk under Lillehammer-sakens annen fase. Det er således spørsmål om ikke påtalemyndigheten burde ha fortsatt sine undersøkelser om Harari i 1989 og 1993. Påtalemyndigheten kunne blant annet ha søkt å følge opp den informasjon som var mottatt fra samarbeidende tjeneste, eventuelt på ny søkt å avhøre personer som hadde vært fengslet i saken. Blant annet hadde assisterende riksadvokat Busch et møte med forfatter Vegard Bye 11. januar 1990, noe som kunne være en foranledning til nærmere å undersøke ulike spor. 237

På den annen side hadde Busch både i 1989 og 1993 fått skriftlig underretning om at det ikke fra tidligere var opplysninger om Harari i sakens dokumenter. Overvåkingssjef Erstad hadde også muntlig informert ham om at det ikke var klar mistanke om at Laskier var samme person som Mike Harari. 238 Riksadvokaten hadde i hovedsak bare informasjon fra media, samt etterretningsopplysninger fremkommet over 15 år etter drapet, å bygge på. Busch hadde på dette tidspunkt ingen kjennskap til de tidligere arkiverte opplysninger om Mike Harari og Yousef Harrar. 239 På denne bakgrunn er Riksadvokatens avgjørelse om ikke å gjenoppta etterforskningen i desember 1989 forståelig. Det må likevel tilføyes at avgjørelsen ble truffet på et sviktende grunnlag, noe som skyldes de utilstrekkelige undersøkelsene. Både ut fra opplysningene som faktisk forelå i saken og ut fra de opplysningene man hadde mottatt fra samarbeidende tjeneste hadde det vært nærliggende å søke innhentet ytterligere informasjon. Tidligere overvåkingssjef Jostein Erstad og tidligere nestkommanderende ved Overvåkingssentralen, Stein Ulrich, har gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter om at det hadde vært naturlig å gå videre med saken. 240:

Førstestatsadvokat Qvigstad besluttet under etterforskningen i 1996 å utvide denne til å omfatte Harari og forhørsretten fant tilstrekkelig grunnlag for å utstede pågripelsesordre. Det var en alvorlig uoppklart drapssak hvor den videre etterforskning gjorde det mulig å identifisere lederen for aksjonen. Utvalget finner derfor førstestatsadvokatens beslutning om å iverksette full etterforskning mot Harari for vel fundert. Dette gjelder selv om det etter en slik etterforskning viste seg umulig å få iretteført saken og den senere ble henlagt.

Utvalget vil således konkludere med at det i 1989 og 1993 forelå tilstrekkelig grunnlag for å gjenoppta etterforskningen mot Mike Harari selv om utsiktene til å få ham siktet, pågrepet og domfelt var små. Dette på grunn av sakens spesielle karakter. Saken dreide seg ikke bare om et drap, men også krenkelse av norsk suverenitet. I tillegg kommer hensynet til en fremmed stat og de tiltakende spekulasjoner om norsk medvirkning. Det var viktig gjennom en slik fortsatt etterforskning å få brakt størst mulig klarhet i hendelsesforløpet.

6.8.4 Påtalemyndighetens etterforskning i 1996

Den tredje runden med undersøkelser i saken startet som tidligere nevnt i januar 1996. Den tidligere etterretningsoffiseren Frank Siljeholt ga nå opplysninger til media om at den norske statsborgeren Israel Krupp muligens hadde bistått Mossad under drapsaksjonen. Riksadvokaten sa seg da enig i at førstestatsadvokaten i Eidsivating etterforsket påstandene. Etterforskningen ble i sin helhet gjennomført i regi av førstestatsadvokaten. 241 Etterforskningen avdekket i april 1996 notatet om Mike Harari i Overvåkingssentralens arkiv. 242 Dermed ble etterforskningen utvidet til også å omfatte Harari. 243 Den videre etterforskningen ga grunnlag for siktelsen av 29. juni 1998 mot Harari. Utvalget er enig i at utvidelsen var en naturlig konsekvens av de opplysningene som nå var blitt avdekket med hensyn til Mike Harari og Yousef Harrar. Det er imidlertid beklagelig at dette ikke hadde kommet frem allerede under Riksadvokatens undersøkelser i 1989/90. Det er et tankekors at siktelsen og den påfølgende beslutning om pågripelse av Harari i juni 1998 var foranlediget av opplysninger i media, ikke gjennom tilsvarende opplysninger som lå arkivert på Lillehammer-saken fra 1973/74.

Under etterforskningen i 1996 ble som kjent Mike Harari etterlyst internasjonalt og førstestatsadvokaten mottok blant annet opplysninger fra israelske myndigheter. Det oppsto herunder spørsmål om å trekke etterlysningen på Harari internasjonalt, for derigjennom å oppnå et uformelt avhør av Harari i Israel. Da saken kunne få politiske konsekvenser, ønsket førstestatsadvokaten råd fra Justisdepartementet og Riksadvokaten. Førstestatsadvokat Qvigstad har overfor utvalget opplyst at han fikk til svar at han selv måtte stå for avgjørelsene, og han fikk således ingen innspill. I og med at etterlysningen på Harari ikke kunne effektueres og saken for øvrig var stanset opp, ble etterlysningen trukket tilbake i desember 1998. Qvigstad fremholdt imidlertid over israelske myndigheter at etterlysningen kunne reaktiveres dersom det fremkom nye opplysninger eller andre forhold som tilsa det. 244

1996 etterforskningen var en komplisert etterforskning som involverte hensynet til en fremmed stat. Det kan være i et slikt tilfelle være viktig for påtalemyndigheten å ha et bredere grunnlag for å vurdere en mest mulig hensiktsmessig fremgangsmåte under den videre etterforskning. Det kan da være nærliggende å orientere seg hos andre norske myndigheter, men påtalemyndigheten må i en slik situasjon være meget forsiktig med å stille seg i en posisjon hvor det kan bli reist spørsmål om den har fattet selvstendige påtalemessige avgjørelser. Dersom etterforskningen kan få utenrikspolitiske konsekvenser, kan det likevel være på sin plass at de berørte myndigheter gjensidig orienterer hverandre, noe som også ble gjort i dette tilfellet. 245

Utvalget finner ikke grunn til å reise kritikk mot at etterlysningen ble trukket internasjonalt som et ledd i om mulig å komme videre med etterforskningen. Det vesentlige er at påtalemyndigheten selv traff denne beslutningen uten påtrykk fra andre norske myndigheter på bakgrunn av utenrikspolitiske hensyn. Skjult politisk innblanding i et formelt uavhengig rettsvesen er vel kjent fra ikke-demokratiske land. En slik underhåndspåvirkning ville etter utvalgets vurdering ha vært kritikkverdig. For nærmere om disse spørsmål vises det til vedlagte betenkning fra professor dr. jur. Johs. Andenæs av 22. oktober 1999 om uformell underhåndspåvirkning av påtalemyndigheten. 246

Etterforskningen som ble påbegynt i 1996 pågikk frem til førstestatsadvokaten 25. januar 1999 innstilte overfor Riksadvokaten at etterforskningen ble avsluttet og saken mot Harari ble henlagt etter bevisets stilling. Denne etterforskningen er så langt utvalget kan bedømme grundig og omfattende. De opplysningene som fremkom under etterforskningen har også vært til nytte under utvalgets arbeid. Utvalget kan langt på vei slutte seg til en rekke av de vurderinger som førstestatsadvokaten har gjort i sin innstilling av 25. januar 1999, likevel med de endringer og presiseringer som fremgår av utvalgets vurderinger. Førstestatsadvokatens innstilling konkluderer med at det ikke forelå medvirkning til drapet fra norsk side. Dette samsvarer også med resultatet av utvalgets undersøkelser.

Saken mot Mike Harari ble som kjent i samsvar med førstestatsadvokatens innstilling endelig henlagt ved setteriksadvokat Mælands beslutning av 18. juli 1999. Utvalget har ikke foretatt noen nærmere vurdering av det påtalemessige resultatet av etterforskningen mot Harari, da dette er forutsatt å ligge utenfor utvalgets mandat. 247

6.8.5 Informasjonen mellom påtalemyndigheten, Justisdepartementet og Stortinget

Spørsmål omkring den informasjon som var gitt i saken kom i fokus på bakgrunn av justisminister Else Bugge Fougners (H) svar i Stortingets spørretime 6. juni 1990. Justisministeren svarte her at Riksadvokaten ikke fant grunn til å gjenoppta etterforskningen av saken, idet det ikke var sannsynliggjort at den ukjente «Mike» som var omtalt i Lillehammer-saken var identisk med Mike Harari. Justisminister Grete Faremo (AP) svarte i juni 1993 på tilsvarende spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe. Justisministeren har som kjent et parlamentarisk ansvar for at Stortinget gis korrekt informasjon, noe som kom på spissen etter at det i november 1997 ble kjent at det i Overvåkingssentralens arkiv ikke bare hadde ligget et notat av 17. august 1973 om at Edouard Laskier var identisk med Mike Harari. Riksadvokaten hadde også mottatt informasjon fra overvåkingstjenesten allerede i desember 1989 om at Harari trolig var involvert som leder av drapsaksjonen på Lillehammer. Dette førte til et nytt spørsmål fra stortingsrepresentant Erik Solheim (SV) den 5. februar 1998, der det ble påpekt at Stortinget ikke var blitt kjent med disse opplysningene til tross for at saken hadde vært reist ved flere anledninger. Utvalget vil i det følgende gå nærmere inn på denne problemstillingen.

6.8.5.1 Informasjonen fra Riksadvokatembetet

Informasjonen til Justisdepartementet måtte nødvendigvis bli noe mangelfull i og med at resultatet av Riksadvokatens egne undersøkelser også var mangelfulle. Utvalgets undersøkelser viser imidlertid at Justisdepartementet heller ikke fikk all den informasjon om Mike Harari som Riksadvokaten kjente til. Dette gjelder informasjonen fra samarbeidende tjeneste i Overvåkingssentralens brev av 7. desember 1989, der det opplyses at Harari trolig var med på aksjonen på Lillehammer og at han kunne være identisk med lederen som ble oppgitt å hete Edouard Laskier. I Justisdepartementets interne saksdokumenter ble spørsmålene fra Stortinget i 1990 og 1993 behandlet uten noen form for referanse til at det forelå nærmere opplysninger hos overvåkingspolitiet om Harari. I de interne merknader fra behandlingen i 1990 fremgår bare at Riksadvokaten hadde gjort enkelte undersøkelser omkring Harari i anledning det som var skrevet i pressen, men at det på ingen måte ble sannsynliggjort at Harari var identisk med «Mike» i Lillehammer-saken. 248 Riksadvokaten nevnte heller ikke opplysningene om Harari fra samarbeidende tjeneste i sin skriftlige redegjørelse om sin befatning med saken til departementet 14. mai 1993. Her ble det redegjort for saken i detalj. Overvåkingssentralens brev av 30. november 1989 ble imidlertid sitert uten at avsnittet om at man ventet på svar fra samarbeidende tjeneste ble nevnt. Overvåkingstjenestens brev av 7. desember 1989 med den supplerende informasjon om Harari ble overhodet ikke nevnt. 249 Det skriftlige materialet stemmer dermed godt overens med forklaringene utvalget har fått fra de to berørte justisministrene og fra Riksadvokatembetet. Justisministrene Bugge Fougner og Faremo har forklart at de ikke kjente til de nærmere opplysningene om «Mike», og at de i sine svar bygget på den informasjon de fikk fra Riksadvokatembetet. 250 Assisterende riksadvokat Busch har forklart at han neppe fortalte Justisministerenen om de graderte etterretningsopplysningene han satt inne med vedrørende Harari. 251 Riksadvokat Rieber-Mohn har på dette punktet forklart at han var orientert om at Busch blant annet hadde bedt Politiets overvåkingstjeneste se nærmere på saken, men at han ikke kan si sikkert om han ble gjort kjent med den korrespondanse Busch hadde med overvåkingspolitiet i november og desember 1989. 252

Det må således ansees som klart at Justisdepartementet verken i 1990 eller i 1993/94 ble informert av Riksadvokatembetet om de opplysninger som var innhentet fra samarbeidende tjeneste vedrørende Harari. Dette reiser spørsmål om Riksadvokatembetet burde ha gitt slik informasjon.

Justisminister Bugge Fougner har i sin redegjørelse overfor utvalget hatt klare synspunkter på dette spørsmålet. Hun ville ikke ha gitt det svar hun ga i Stortinget dersom hun hadde vært kjent med korrespondansen på forhånd. Hennes vurdering i ettertid - basert på det hun nå vet - er at Stortinget ikke fikk korrekt informasjon når svaret sammenholdes med opplysningene i siste avsnitt i brevet fra Overvåkingssentralen av 7. desember 1989. Bugge Fougner er videre uenig med Riksadvokaten når han har uttalt at Justisministeren ikke ville ha kunnet gå nærmere inn på informasjonen i sin besvarelse til Stortinget. Etter Bugge Fougners oppfatning må det forutsettes at hun som statsråd i Justisdepartementet ble betrodd også denne type informasjon. Statsråden kunne tatt spørsmålet om den videre behandling av opplysningene opp med Statsministeren, dernest presidentskapet eller de parlamentariske ledere. Informasjonen kunne under enhver omstendighet vært gitt til den utvidede utenrikskomite og konstitusjonskomite. Det er ikke Riksadvokatens oppgave å beslutte å holde opplysninger tilbake, selv om disse etter hans oppfatning var av sikkerhetspolitisk karakter. Det kan ikke være Riksadvokaten som styrer politikken. Det er Justisministerenen som har det konstitusjonelle ansvar for at Stortinget får riktig informasjon. 253 Justisminister Faremo har i sin redegjørelse for utvalget uttalt at hun har stilt seg en del spørsmål etter det som er kommet frem i brevene fra Overvåkingssentralen av 30. november og 7. desember 1989, men at det ikke lenger har vært naturlig for henne å gå dypere inn i saken. 254.

Standpunktene til assisterende riksadvokat Busch og riksadvokat Rieber-Mohn er sammenfallende, men de avviker fra daværende justisminister Fougners syn. De har begge overfor utvalget fremhevet at spørsmålene til Justisministerenen i 1990 og 1993 dreide seg om hvorvidt regjeringen ville medvirke til at etterforskningen ble gjenopptatt. Rieber-Mohn påpeker at det er i samsvar med praksis at Riksadvokaten på henvendelser om påtalemessige forhold meddeler sitt standpunkt til påtalespørsmålet, ikke de underliggende opplysninger som har ledet frem til standpunktet og som gjerne er samlet i større og mindre mengder straffesaksdokumenter. Når dessuten opplysningene ble oppfattet som temmelig verdiløse, og notatet av 7. desember 1989 endatil var gradert, var det etter Riksadvokatens oppfatning gode grunner til at han svarte som han gjorde. 255 Busch har fremhevet at opplysningene fra samarbeidende tjeneste om Harari var etterretningsopplysninger som han bedømte som nærmest verdiløse i et etterforskningsperspektiv. Underlagsmaterialet for den påtalemessige beslutning var det etter hans syn ingen foranledning til å orientere nærmere om. Det har aldri vært tradisjon for at alle dokumenter i en straffesak oversendes i forbindelse med utarbeidelse av svar i Stortingets spørretime. Den påtalemessige beslutning skulle ikke etterprøves eller overprøves. 256 Både Rieber-Mohn og Busch mener således den informasjon Justisdepartementet og senere Stortinget fikk både var korrekt og presis, samtidig som den i samsvar med praksis var tilstrekkelig.

Riksadvokatens selvstendige stilling er nedfelt i § 56 i straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25. Etter § 56 annet ledd har Riksadvokaten den overordnede ledelse av påtalemyndigheten. Bare Kongen i statsråd kan utferdige alminnelige regler og gi bindende pålegg om utføringen av hans verv. Formålet med bestemmelsen er å sikre påtalemyndighetens politiske uavhengighet. Etter lovens ordning er Riksadvokaten ikke underordnet Justisdepartementet. Allerede i Den departementale revisjonskomité av 1886 fremgikk det om dette punkt:

«Grunnsetningen bør være at ledelsen av påtalemyndigheten bør gjøres så stabil og så uavhengig av politiske svingninger og hensyn som mulig, uten at den dog kan unndras fra den konstitusjonelle ansvarlighet.» 257

I forbindelse med St.meld. nr. 11 (1964-65) uttalte justiskomiteen at den rent prinsipielt ikke var overbevist om at det er heldig at Kongen skal kunne blandes inn i påtalemyndighetens avgjørelse av saker. 258 Det heter videre:

«I de aller fleste tilfelle vil det være uheldig å blande Regjeringen inn i påtalespørsmål. Det tjener ikke strafferettspleien å blande politiske myndigheter inn i denne og dette vil neppe kunne hindres hvis en Regjering skulle avgjøre tiltalespørsmålet.» 259

I innstillingen om rettergangsmåten i straffesaker forut for straffeprosessloven av 22. mai 1981 har komiteen sluttet seg til de aktuelle uttalelser fra Den departemetale revisjonskomité (1886). 260 De alminnelige regler for Riksadvokaten er nedfelt i påtaleinstruksen, fastsatt ved kongelig resolusjon av 28. juni 1985 nr 1679 i medhold av straffeprosessloven § 62 m.fl. Utover de generelle bestemmelser i påtaleinstruksens kapittel 5 om melding til særskilt myndighet, finnes ingen lovfestede regler som gir Riksadvokaten plikt til å informere Justisdepartementet om påtalemyndighetens straffesaksbehandling. Selv om det ikke er utferdiget noen egen instruks som fastlegger Riksadvokatens plikt til å gi slik informasjon, har Riksadvokaten som øverste ansvarlige embetsmann for påtalemyndigheten et ansvar for at ikke Regjeringen og Stortinget blir feil informert. Justisministeren har på sin side et konstitusjonelt ansvar for at Stortinget ikke blir feil informert. Skal det konstiusjonelle ansvar kunne oppfylles, forutsetter dette naturlig nok at embetsverket gir korrekt og dekkende informasjon.

Utvalget er enig i at det ikke uten videre er naturlig for Riksadvokaten å gi nærmere informasjon om grunnlaget for sine påtalemessige avgjørelser. Slik sett er det riktig som fremholdt fra Riksadvokaten at det er i samsvar med praksis når Riksadvokaten på henvendelser om påtalemessige forhold meddeler sitt standpunkt til påtalespørsmålet, ikke de underliggende opplysninger som har ledet frem til standpunktet. Dette forholder seg imidlertid annerledes når saken er oppe på den politiske dagsorden i Stortinget og det fremmes et konkret spørsmål til Riksadvokaten. Det er da ikke bare viktig at svaret er dekkende for den påtalemessige beslutning. Det er også viktig å unngå en utforming av svaret som gjør at det senere lett kan misforstås i offentligheten. Påtalemyndigheten bør i en slik situasjon enten opplyse at man ikke ønsker å gi full informasjon om nærmere detaljer i etterforskningen, eller sørge for at den gitte informasjon blir fullstendig.

Etter utvalgets vurdering ville Riksadvokaten derfor ha vært på tryggere grunn dersom han alt i 1990 hadde sørget for at departementet hadde full bakgrunnsinformasjon om saken når svar først skulle avgis i Stortinget. I alle fall hadde det vært nærliggende å gi full informasjon i 1993 når departementet spurte for annen gang. De spørsmål som ble fremmet i 1993 gjaldt åpenbart ikke bare den påtalemessige avgjørelse, det var også spørsmål om hva man visste om Mike Harari. Saken hadde på dette tidspunkt også fått en ny dimensjon, da det var tatt opp spørsmål om mulig medvirkning til drapsaksjonen fra norsk side. Når Riksadvokaten i sitt svar av 14. mai 1993 gir en meget detaljert redegjørelse for sin befatning med saken, ville det ha vært naturlig også å nevne den informasjon man hadde fått fra samarbeidende tjeneste. Etter utvalgets vurdering taler gode grunner for at dette burde ha vært nevnt av Riksadvokaten, senest da han 3. januar 1994 oversendte resultatet av den andre runden med undersøkelser i saken. Utvalget er i likhet med tidligere justisminister Bugge Fougner av den oppfatning at en Justisminister må forutsettes å bli betrodd denne typen informasjon.

Det er statsråden som er ansvarlig overfor Stortinget. Den aktuelle etterretningsinformasjon kom fra en nær samarbeidende tjeneste hvis informasjoner ellers tillegges vekt. Det hadde således vært mulig å gå videre med spørsmål om det nærmere bakgrunnsmateriale for opplysningene. Riksadvokaten kan i og for seg godt nøye seg med å meddele departementet sitt påtalemessige standpunkt, men når standpunktet først begrunnes, må den informasjon som gis være fullstendig. Mangelfull informasjon slik det ble gitt, førte til det inntrykk at det ikke var grunnlag for å gjenoppta etterforskningen av Lillehammer-saken, herunder mot Mike Harari. Dette finner utvalget kritikkverdig. Utvalget er klar over at det ikke forelå nok til å sikte Mike Harari i 1989 og 1993, men som fremholdt foran burde det ha vært iverksatt etterforskning.

6.8.5.2 Justisdepartementets informasjon til Stortinget

Ovenstående viser at Justisdepartementet ikke hadde opplysninger av nyere dato om Mike Harari, da Riksadvokaten ikke informerte om dette. Utvalget har vurdert om departementet i lys av sitt ansvar for at Stortinget blir gitt korrekt informasjon, likevel burde ha vært klar over at det fantes opplysninger om Harari. I Justisdepartementets arkiv fantes redegjørelsen fra statsadvokat Wiker av 18. oktober 1973 om Yousef Harrar. Denne var imidlertid gradert, og kan ikke sees å ha vært fremme i departementets saksbehandling før under det omfattende arbeidet med å avgradere dokumenter i 1995, hvorunder dokumentet ble journalisert. 261

Utarbeidelse av svar på spørsmål fra Stortinget utarbeides under tidspress, og en full undersøkelse av alt som kunne finnes av journalisert og ikke journalisert materiale i departementets arkiver vedrørende Lillehammer-saken ville nødvendigvis kreve adskillig tid og ressurser. Både Bugge Fougner og Faremo har gitt uttrykk for at de baserte seg på de svar som ble gitt fra Riksadvokaten. 262 Spørsmål om gjenopptakelse av straffesaken hørte under påtalemyndigheten, og utvalget er enig i at det var naturlig først og fremst å basere seg på de svar som ble gitt derfra. Det var Riksadvokaten som styrte undersøkelsene, og departementet hadde ingen foranledning til på eget initiativ å spørre for eksempel Overvåkingssentralen om det fantes andre opplysninger i tillegg. Utvalget finner på denne bakgrunn ikke grunn til å rette kritikk mot Justisdepartementet med hensyn til at Stortinget ikke ble bedre informert i 1990 og 1993.

Det kan reises spørsmål ved hvorfor Justisdepartementet ikke på et senere tidspunkt informerte Stortinget om resultatet av den andre runden av riksadvokatens undersøkelser. Riksadvokaten informerte departementet om resultatene ved oversendelse av 3. januar 1994. I dette materialet lå som kjent en opplysning om at den som benyttet Laskiers identitet var en person ved navn Yousef Harrar. Saken ble imidlertid tatt til etterretning og arkivert i departementets politiavdeling 31. mai 1994 med en påtegning om at den formentlig måtte ansees uaktuell og at departementet vanskelig kunne svare så lang tid etter. 263

Etter utvalgets vurdering ville det ha vært korrekt om Justisdepartementet på bakgrunn av disse nye opplysningene hadde fulgt opp sitt svar til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe 18. juni 1993. I dette svaret viste justisminister Faremo til at flere av spørsmålene først kunne besvares når Riksadvokatens undersøkelser var avsluttet. Faremo var selv innstilt på at saken skulle følges opp, noe det ble gitt påtegning om i saksdokumentene 12. januar 1994, det vil si få dager etter at resultatet av Riksadvokatens undersøkelser var oversendt. 264 Når saken likevel ikke ble fulgt videre i departementet, synes dette å skyldes en feil i den interne saksbehandling. Feilen antas uansett ikke å ha hatt vesentlig betydning vis a vis Stortinget, da den informasjon som ble gitt fra Riksadvokaten i 1993 ikke var utfyllende med hensyn til det materialet som fantes om Mike Harari. For ordens skyld tilføyes at saken heller ikke kan sees å ha vært fulgt opp fra Stortingets side.

6.8.5.3 Informasjonsplikten til Politiets overvåkingstjeneste

Av overvåkingsinstruksen følger at overvåkingstjenesten skal holde Justisdepartementet underrettet om alle viktige saker. 265 Overvåkingstjenestens informasjonsplikt overfor Justisdepartementet ble vurdert av et utvalg nedsatt ved kgl. res. 28. februar 1997. 266 Overvåkingstjenestens informasjonsvirksomhet overfor Justisdepartemenet omfatter også etterforskningssaker/straffesaker. I sin utredning kom utvalget nærmere inn på spørsmålet om en slik informasjonsplikt skapte uklarhet i forholdet mellom Politiets overvåkingstjeneste, Justisdepartementet og påtalemyndigheten. På dette punkt konkluderte utvalget med at Politiets overvåkingstjenestes informasjonsplikt overfor Justisdepartementet ikke bør beskjæres av hensyn til påtalemyndighetens uavhengige og selvstendige stilling. Det ble fremholdt at de beste grunner talte for at Politiets overvåkingstjeneste også i fremtiden burde ha rett og plikt til å informere om alle viktige saker innenfor sine arbeidsfelter. 267

Utvalget legger til grunn at overvåkingstjenestens informasjonsplikt ikke uten videre opphørte bare fordi påtalemyndigheten var involvert i saken. Det er således spørsmål om ikke overvåkingstjenesten burde ha informert Justisdepartementet på et tidligere tidspunkt med hensyn til opplysningene om Harari. Overvåkingstjenesten hadde i 1989 innhentet informasjon fra samarbeidende tjeneste om Mike Harari og videresendt denne til Riksadvokaten, men ikke til Justisdepartementet. På bakgrunn av Riksadvokatens skriftlige henvendelse i 1989 burde overvåkingstjenesten også ha funnet fram de gamle opplysningene om Mike Harari som lå tilgjengelig i sentralens eget arkiv. Dette ble imidlertid ikke gjort, og Haarstads notat om Mike Harari kom først for en dag etter at en etterforsker fra Kripos fant notatet under 1996 etterforskningen. Etterforskningen mot Eduard Laskier alias Mike Harari ble under Lillehammer-sakens første fase ikke fulgt opp fullt ut, noe som må antas å ha hatt sammenheng med de historiske forhold det er redegjort for tidligere. I lys av dette kan det også hva gjelder Lillehammer-sakens annen fase spekuleres i om resultatet av undersøkelsene hos Overvåkingssentralen forble mangelfulle helt frem til 1996 fordi det ikke var ønskelig at Mike Hararis deltakelse i drapsaksjonen skulle bli kjent. Det er imidlertid ikke fremkommet noe gjennom utvalgets undersøkelser som bekrefter dette. De opplysninger utvalget har fått tyder på at man i politiets overvåkingstjeneste først på et forholdsvis sent tidspunkt ble oppmerksomme på at det overhodet kunne være noe problem med informasjonen i saken vis a vis departementet. 268 Det hadde selvfølgelig vært ønskelig om man hadde vært oppmerksom på dette før, men utvalget finner ikke grunn til å reise kritikk på dette punktet. Saken ble alt fra 1989 i sin helhet styrt av Riksadvokaten, som holdt Justisdepartementet underrettet både i 1990 og i 1993/94. Slik denne saken utviklet seg, var det naturlig at Riksadvokaten stod for oppfølgingen.

6.8.5.4 Oppsummering

Utvalget finner at den informasjon som ble gitt fra Riksadvokatembet i 1989 og 1993 til Justisdepartementet var mangelfull og førte til feilaktige oppfatninger av hvilken rolle Mike Harari hadde i Lillehammer-saken. Utvalget finner dette kritikkverdig, idet Riksadvokatembetet må forutsettes å gi informasjon som ikke er misvisende når det stilles spørsmål fra Stortinget. Det er statsråden som har det konstitusjonelle ansvar overfor Stortinget og skal dette ansvaret kunne ivaretas på en forsvarlig måte må man unngå at den informasjon som gis fra embetsverket er misvisende. Den mangelfulle informasjonen fra Riksadvokatembetet hadde sammenheng med de utilstrekkelige undersøkelsene som ble foretatt i regi av Riksadvokatembetet i 1989 og 1993, noe som etter utvalgets vurdering både skyldes feil i saksbehandlingen, mangelfull kommunikasjon mellom de involverte og manglende prioritering i alle ledd. Utvalget vil tilføye at det ut fra de opplysninger som forelå fra samarbeidende tjeneste om Mike Harari og de mange spekulasjonene om norsk medvirkning til drapsaksjonen, hadde vært naturlig å gjenoppta etterforskningen, selv om man ikke hadde grunnlag for pågripelse og domfellelse av Mike Harari. Utvalget vil minne om at det alledrede i 1973 var tilstrekkelig grunnlag for å etterforske videre når det gjaldt to medlemmer av drapsaksjonen som ikke ble pågrepet, herunder hovedmannen Mike Harari. Spekulasjoner om at Riksadvokatembetet under sakens annen fase bevisst tildekket opplysninger for å beskytte Mike Harari eller mulige norske medvirkere, har utvalget ikke funnet holdepunkter for.

Ut fra den informasjon Justisdepartementet mottok fra Riksadvokatembet, har utvalget ikke noen vesentlige merknader til hvordan departementet ivaretok sitt informasjonsansvar overfor Stortinget. Når det gjelder politiets overvåkingstjeneste, konstaterer utvalget at det ikke ble foretatt undersøkelser i Overvåkingssentralens eget arkivmateriale, noe som var en åpenbar mangel i undersøkelsene. For øvrig har utvalget ikke funnet grunn til å rette kritikk for manglende informasjon fra overvåkingstjenestens side overfor Justisdepartementet under den videre oppfølging av saken, idet Riksadvokatembetet stod for denne.

6.8.6 Innsyn i saksdokumentene

Politimesteren i Gudbrandsdal ga som kjent pressen anledning til kontrollert gjennomsyn av straffesaksdokumentene i februar - mars 1993. Overordnet påtalemyndighet ved førstestatsadvokaten i Eidsivating omgjorde senere denne beslutningen. 269 Utvalget finner det uheldig at man senere fant å måtte omgjøre beslutningen. Påtalemyndigheten burde sørget for at alle sider ved beslutningen var tilstrekkelig vurdert når denne først ble fattet. Som det fremgår av kapittel 5, har det pågått arbeid med offentliggjøring og innsyn i sakens dokumenter fra 1994. Utvalget har under sin gjennomgang av det arbeid som her ble utført ikke funnet grunnlag for å anta at noen i denne prosessen bevisst har ønsket å tildekke vesentlige opplysninger om Mike Harari. I utgangspunktet synes man ikke ha vært klar over at det fantes så mange opplysninger i saken fra gammelt av. Arbeidet tok nødvendigvis lang tid fordi sakskomplekset var meget omfattende og opplysninger var arkivert ved flere ulike institusjoner. 270 Alt materiale var heller ikke journalisert, og således vanskelig å finne fram til. Endelig berørte en betydelig dokumentmengde forholdet til utenlandske myndigheter. Advokat Aasen fikk på vegne av Bouchikhis sønn anledning til et tidsbegrenset innsyn i straffesaksdokumentene fra Gudbrandsdal politikammer, noe som bare etterlot inntrykk av at det var mer som burde ha vært fulgt opp i saken. 271 Etter utvalgets oppfatning burde adv. Aasen i samsvar med praksis fått vanlig dokumentutlån, med adgang til å ta kopi av de ugraderte dokumentene i saken.

Flere sentrale dokumenter i saken burde slik saken utviklet seg ha vært avgradert og gjort offentlig tilgjengelig på et tidligere tidspunkt. Formell avgradering av dommen i Lillehammer-saken ble først foretatt i forbindelse med utvalgets arbeid og dommen gjøres nå offentlig tilgjengelig i sin helhet som eget vedlegg. Som det fremgår av utvalgets vurderinger foran, burde påtalemyndigheten ha fått fram opplysninger om Mike Harari på et tidligere tidspunkt i saken. Påtalemyndigheten ville da kunne ha spilt en mer aktiv rolle når det gjaldt spørsmålet om iverksettelse av ny etterforskning i saken. Man ville også kunne ha unngått den utvikling saken senere fikk med politianmeldelse av Riksadvokaten i november 1997, samt et betydelig merarbeid for berørte myndigheter med avgradering og offentliggjøring av dokumenter i stort omfang for å unngå ytterligere spekulasjoner om norsk medvirkning til drapet.

Fortsatt er det dokumenter som heller ikke gjennom utvalgets arbeid har kunnet bli offentliggjort i sin helhet. Dette har ikke vært mulig dels fordi det dreier seg om personopplysninger, for eksempel perifere etterforskningsopplysninger om personer som ikke har hatt noe med drapssaken å gjøre, dels fordi det dreier seg om dokumenter utferdiget fra samarbeidende tjenester hvor man er avhengig av samtykke fra berørte land før offentliggjøring kan skje. Alle vesentlige forhold fremkommet under utvalgets undersøkelser og som berører Lillehammer-saken er likevel omhandlet i denne rapporten.

6.8.7 Billighetserstatningen fra Stortinget og erstatningene fra Israel

De etterlatte etter Bouchikhi fikk som kjent billighetserstatning fra Stortinget og erstatning fra Israel primo 1996. Ved utmålingen av billighetserstatningene ble det blant annet lagt vekt på at medias fokusering på saken hadde medført en belastning for de etterlatte. Eventuell medvirkning til drapet fra norsk side kan ikke sees å ha vært noe tema i forbindelse med billighetserstatningene.

Som opplyst i Stortingets spørretime 10. januar 1996, var norske myndigheter i kontakt med israelske myndigheter i anledning spørsmål om erstatning til de etterlatte fra Israel. Lillehammer-saken var blitt aktuell overfor israelske myndigheter alt i 1994 som følge av general Aharon Yarivs opplysninger i et israelsk fjernsynsintervju 23. november 1993. Han opplyste da at Mossad var ansvarlig for mordet på Bouchikhi, da de feilaktig tok han for å være Ali Hassan Salameh. Yariv opplyste også at den israelske statsministeren personlig visste om aksjonen i Norge. Dette foranlediget et skriv fra det norske Utenriksdepartementet til det israelske Utenriksdepartement med anmodning om mulige kommentarer. 272 Riksadvokaten ba i brev til Utenriksdepartementet den 12. desember 1994 om underretning så snart svaret fra Israel forelå. 273 Det israelske svaret var at samtlige israelske regjeringer så langt hadde unnlatt å kommentere rapporter om påståtte Mossad-operasjoner, en politikk også den nåværende regjering ville følge. 274

Under utdelingen av fredsprisen i desember 1994 til den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble saken også tatt opp av statsminister Gro Harlem Brundtland direkte med Rabin. Rabin lovet da å se på saken og det ble senere sendt en israelsk advokat til Norge for å forhandle med de etterlatte om en erstatning. 275 Saken om erstatning til de etterlatte ble fulgt opp i samtaler med israelske myndigheter i januar 1996. Under samtalene kom det frem at det ikke var aktuelt for Israel å offisielt påta seg skyld i saken. Former for erstatning til de pårørende ble likevel ikke utelukket. 276 I følge opplysninger i media ble det under forhandlingene med Israel om erstatning til de etterlatte fremsatt antydninger om norsk medvirkning til drapet fra Yael Dayan, medlem av Knesset og datter av den tidligere forsvarsminister Mosche Dayan. 277 Utenrikskomiteen var i Israel i perioden 7. til 15. januar 1996, og Lillehammer-saken ble fra norsk side tatt opp flere ganger med tanke på erstatningssaken. Utenrikskomiteens formann hadde også en kort samtale med Yael Dayan. I følge utvalgets undersøkelser kom det imidlertid ikke frem opplysninger av betydning for Lillehammer-saken. 278

Etter at erstatninger var gitt, meddelte Utenriksdepartementet en takk overfor Israel for at det var funnet en tilfredsstillende løsning og at saken var blitt avsluttet. 279 Norske myndigheter kunne på dette tidspunkt gi uttrykk for at saken var avsluttet fordi påtalemyndigheten ikke hadde fått frem tilstrekkelige opplysninger som ga grunnlag for etterforskning mot Harari. 280 Brevet om at saken ble ansett for avsluttet førte til senere reaksjoner fra israelsk side da saken likevel ble tatt opp på ny i 1998 med etterforskning mot Harari. Israelske myndigheter opplyste i denne forbindelse at det var blitt foretatt en omfattende undersøkelse av den såkalte Lillehammer-saken, og at disse hadde vist at det ikke hadde vært noen forbindelse mellom israelsk og norsk etterretning verken før, under eller etter drapsaksjonen i 1973. 281

Utvalget vil påpeke at det aldri med sikkerhet kan sies at en straffesak der alle gjerningsmennene ikke har fått en strafferettslig reaksjon, er avsluttet før foreldelsesfristen er ute. Brevet fra norske myndigheter om at saken nå ble ansett for avsluttet, kunne derfor ikke være bindende for en eventuell strafferettslig forfølgning. Brevet har heller ikke vært ment som noe annet enn en oppsummering med takk til israelske myndigheter for en positiv avslutning på en vanskelig erstatningssak. 282 Da erstatningene ikke dekket alle saksomkostningene for de etterlatte, fattet Justisdepartementet senere vedtak om å imøtekomme krav om dekning av disse. 283 Utvalget har på denne bakgrunn ikke vesentlige merknader til hvordan saken ble behandlet fra norsk side.

6.8.8 Anmeldelsen av riksadvokaten og setteriksadvokatens henleggelse

Som kjent ble Georg Fredrik Rieber-Mohn og Tor Aksel Busch politianmeldt 13. november 1997 for sin befatning med Lillehammer-saken i egenskap av henholdsvis tidligere riksadvokat og assisterende riksadvokat. Saken ble henlagt ved setteriksadvokat Jon Karlsruds beslutning av 27. januar 1998.

Anmeldelsen var basert på det faktum at det var vanskelig å nå frem med henvendelser om innsyn i saksdokumentene og det hadde tatt lang tid før full etterforskning mot Mike Harari kom i gang. Samtidig var det stadig var kommet nye opplysninger om Harari i media som påtalemyndigheten burde ha visst om. Setteriksadvokat Karlsrud har i sin henleggelse konstatert at Overvåkingssentralens benektende svar i 1989 var utilfredsstillende sett i forhold til de opplysninger som forelå i etterforskningsdokumentene, og uriktig sett i forhold til opplysningene i overvåkingssjefens notat. Karlsrud fant Riksadvokatens standpunkt om ikke å iverksette etterforskning for forsvarlig også dersom opplysningene fra 1973 om Harrar/Harari hadde vært kjent for Riksadvokaten. Etter utvalgets vurdering var det imidlertid et meget vel fundert standpunkt førstestatsadvokaten i Oslo inntok når han iverksatte full etterforskning og fikk forhørsrettens medhold i å etterlyse Harari internasjonalt i 1998.

Setteriksadvokat Karlsrud har i sin henleggelse konkludert med at de anmeldtes behandling av sakskomplekset ikke på noen måte var av slik art at spørsmålet om straffeansvar oppsto. Utvalgets undersøkelser viser som nevnt at det ikke har foreligget noe bevisst ønske fra påtalemyndighetens side om å tildekke informasjon. Med det mangelfulle resultatet fra påtalemyndighetens undersøker i 1989/90 og 1993, er det forståelig at etterforskningen mot Harari ikke kom i gang for alvor før i 1996. Det beklagelige i saken er at påtalemyndighetens undersøkelser ikke var grundigere på et tidligere tidspunkt og at man ikke fullt ut fulgte opp de muligheter som tross alt forelå til å etterforske saken videre.

6.8.9 Oppsummering

Når det gjelder Lillehammer-sakens annen fase, var det etter utvalgets vurdering gode grunner som tilsa at etterforskningen kunne ha fortsatt både i 1989 - 1990 og i 1993. Når dette ikke ble gjort, har det etter utvalgets oppfatning dels sammenheng med det ukorrekte resultat av undersøkelser som ble foretatt fra påtalemyndighetens side, noe som skyldes at undersøkelsene var mangelfulle. Saken var omfattende og vanskelig tilgjengelig. Undersøkelsene var likevel så klart mangelfulle at det må antas å skyldes manglende nødvendig prioritering i alle ledd. Videre har det sammenheng med at utvalget vurderer behovet for å etterforske saken nærmere annerledes enn hva Riksadvokaten gjorde. Etter utvalgets oppfatning var saken så spesiell, både på grunn av forholdet til en fremmed stat og på grunn av de tiltakende spekulasjonene om norsk medvirkning, at det uansett var grunn til å søke saken bedre opplyst. Det var således på sin plass når førstestatsadvokaten i Oslo startet etterforskning med tanke på mulig norsk medvirkning i 1996. Utvalget har ikke hatt vesentlige merknader til hvordan denne etterforskningen ble gjennomført.

Utvalget finner at den informasjon som ble gitt fra Riksadvokatembet i 1989 og 1993 til Justisdepartementet var mangelfull og førte til feilaktige oppfatninger av hvilken rolle Mike Harari hadde i Lillehammer-saken. Etter utvalgets vurdering er det grunn til å kritisere dette, idet opplysninger fra Riksadvokatembetet til bruk for Justisministeren må forutsettes ikke å være mangelfulle når det skal avgis svar i Stortinget. Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at det fra Riksadvokatembetets side under sakens annen fase bevisst ble søkt tildekket opplysninger om Mike Harari eller mulig norsk medvirkning. Det vises for øvrig til utvalgets oppsummering under pkt. 1.2.

Fotnoter

1.

Arkivlova av 04.12.92, nr. 126, § 9 jfr. § 12, i kraft pr. 1.1.1999. Tidligere Kronprinsreg. res. av 25.3.1904, m.v., jfr bl.a. Kgl. res. av 4.11.1961, instruks for arkivbegrensning og kassasjon i statsforvaltningens arkiver.

2.

UD, jnr. 35610/73, notat, Lillehammer-saken, israelsk politisk motivering for aksjoner av lignende type, 17.12.73.

3.

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse for lagmannen av 20.12.73, s. 5, UD, jnr. 35610/73, sitater fra taler og uttalelser til pressen angående den israelske offisielle politikk når det gjelder kampen mot arabiske gerilja- og terroristgrupper i utlandet, udatert notat, UD, jnr. 22940/73, skriv fra den norske ambassaden i Tel Aviv til Ud, Terror og motterror, 17.8.73 og Arbeiderbladet den 15.9.72.

4.

Black og Morris 1991, Israel’s Secret Wars, s. 276; Raviv og Melman 1990, Every Spy a Prince, s. 190-192; Ostrovsky og Hoy 1990, Ved hjelp av bedrag, s. 107-108, 193; Tinnin og Christensen 1976, Nummer tretten, s. 70, 73, 80.

5.

Bye 1990, Forbuden fred, s. 77.

6.

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse for lagmannen av 20.12.73, s. 14.

7.

Elvik og Amundsen 1974, Da «Mossad» kom til Norge,s. 8; Davenport, Eddy og Gillman 1978, Urankuppet, s. 145; Heradstveit 1974, De medskyldige,s. 31-32; Tinnin og Christensen 1976, Nummer tretten, s. 9.

8.

GP, 1973, 2091/73, mappe «Div. dok. fra Paris», dok. 0/3, oversikt over etterlyste personer 21.09.73 i fransk oversettelse; Riksadv. arkiv, 1973, jnr. R 1790/73, Wikers redegjørelse til Riksadvokaten, 18.10.73, s. 6, oversendt JD til orientering 19.10.73.

9.

JD, H-jnr. 185/95 P, Wikers redegjørelse til Riksadvokaten, 18.10.73, s. 6, oversendt JD til orientering 19.10.73 (RA, jnr. 1790/73) og UD, «H-dos», Lillehammer-saken, oversendelse 02.11.73 til den norske ambassaden i Tel Aviv.

10.

GP, 1973, 2091/73, mappe «Div. dok. fra Paris», dok. 0/3, oversikt over etterlyste personer 21.09.73 i fransk oversettelse.

11.

BL, 1973, sak 182/73, Eidsivating lagmannsretts dom, 01.02.74, s. 75.

12.

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-1, Haarstad-notat, 17.08.73; OVS, 1974, jnr. 1703/74, Haarstad-notat, 17.08.73.

13.

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3, Div. dok. vedr. Mike Harari; førstestatsadvokatens innstilling, 25.01.99.

14.

Dagbladet, 29.08.89; Bye 1990, Forbuden fred, s. 78.

15.

Se bl.a. Calahan 1995, Countering Terrorism,s. 10; Thomas 1999, Gideon’s Spies, s. 110.

16.

OVS, personmappe Michael Dorf, jnr. 3930/73, fjernskriv til Lillehammer med oversettelse av håndskrevet brev funnet i bag hos Dorf, 06.08.73.

17.

BL, 1973, sak 182/73, Eidsivating lagmannsretts dom, 01.02.74, s. 105.

18.

GP, 1973, 2091/73, dok. XIV/5, rapport av 30.7.73.

19.

GP, 1973, 2091/73, dok. VI/14-1, Kripos til div. politikamre, 17.09.93; dok. VI/17, politirapport kriminalpolitiet i København, 09.09.74.

20.

LH-utvalget, perm 7 a, jnr. 29/99, notat, 08.12.99.

21.

BL, 1973, sak 182/73, Eidsivating lagmannsretts dom, 01.02.74, s. 77.

22.

GP, 1973, 2091/73, Paris mappen, dok. 0/5.

23.

LH-utvalget, perm 8, internt notat 8.10.99 fra registergjennomgang Pot.

24.

LH-utvalget, perm 5b, jnr. 10, internt notat, 17.2.00.

25.

Stortingets arkiv, referat fra møte i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité, 13.08.73; Riksadv. arkiv, 1973, jnr. R 1790/73, Wikers redegjørelse til Riksadvokaten, 18.10.73, s. 702-703.

26.

BL, 1973, sak 182/73, Eidsivating lagmannsretts dom, 01.02.74, s. 80-81.

27.

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-18, referat, 30.11.98.

28.

L’Opinion, 21.08.73.

29.

Steven 1980, The Spymaster of Israel, s. 347.

30.

GP, 1996, 2091/73, dok. II/1, avhør av Frank Siljeholt, 16.01.96, s. 13.

31.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 5/99, intervju med Frank Siljeholt, 05.05.99.

32.

JD, 1973, H-jnr. 137/73, internt møtereferat, 27.07.74; UD, 1973, H-jnr. 1008/73, internt notat, 25.07.73; Stortingets arkiv, referat fra møter i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 13.08.73 og 05.02.74.

33.

Stortingets arkiv, referat fra møte i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 13.08.73, s. 706-707, 710-712.

34.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 25, notat, arkivet ved Lillehammer politidistrikt, 10.11.99.

35.

GP, 1973, 2091/73, dok. II/1, vaktjournal, 21.07.73; dok II/3, vaktjournal, 21.07.73.

36.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 25, notat, arkivet ved Lillehammer politidistrikt, 10.11.99.

37.

Arbeiderbladet, 15.09.72.

38.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 11/99, intervju med Odd W. Ødegaard, 26.05.99; jnr. 32/99, intervju med Bjørn Langbakke, 29.09.99; OVS, 1991, jnr. 6114/91, OVS til Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten, 24.10.91.

39.

LH-utvalget, perm 7 a, jnr. 31/99, notat, 21.12.99.

40.

JD, 1975, utlendingsavdelingen, statsborgersak nr. 526/75.

41.

OVS, 1972, jnr. 4481/72, PM Gunnar Haarstad, 09.10.72.

42.

Se også Bergh og Eriksen 1998, Den hemmelige krigen, bd. 2, s. 441-446.

43.

Stortingets arkiv, referat fra møte i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 13.08.73, s. 704-705.

44.

Bergh og Eriksen 1998, Den hemmelige krigen, bd 2, s. 443.

45.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 46/99, intervju med Torkel Hovland, 09.12.99. Se også f.eks. FO/E, Riste/Moland arkiv, reisereferat, 6.-13.6.67.

46.

LH-utvalget, perm 7b, jnr. 3/99, gradert intervju, 28.09.99 og LH-utvalget, perm 4, jnr. 43, intervju med Trond Johansen, 26.11.93, s. 2.

47.

Riste og Moland 1997, «Strengt hemmelig», s. 322.

48.

LH-utvalget, perm 7 b, jnr. 2/99, intervju, 25.08.99.

49.

LH-utvalget, perm 7 a, jnr. 8/99, notat, 21.06.99 og LH-utvalget, perm 7a, jnr. 33, oversendelse fra FO/E til LH-utvalget, 28.1.00.

50.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 43, intervju med Trond Johansen, 26.11.99, s. 3.

51.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 46/99, intervju med Torkel Hovland, 09.12.99.

52.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 16, intervju med Reidar Torp, 21.6.99.

53.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 46/99, intervju med Torkel Hovland, 09.12.99; perm 7 b, jnr, 1/99, intervju, 25.05.99.

54.

UD, 1966, jnr. 19862/66, FD til UD, 11.07.66.

55.

Tveit 1996, Alt for Israel, s. 403.

56.

FST, jnr. 5378/66/FST/FBO/347,8, brev fra FST til israels ambassade i London, 8.7.66.

57.

LH-utvalget, perm 5b, jnr. 2, internt notat, 7.2.00.

58.

UDI, kartotekkort nr. 153721.

59.

Se bl.a. GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-1, Haarstad-notat, 17.08.73; Riksadv. arkiv, 1973, jnr. R 1790/73, Wikers redegjørelse til Riksadvokaten, 18.10.73; Verdens Gang, 25.06.98.

60.

LH-utvalget, perm 5b, jnr. 12, internt notat, 11.2.00.

61.

Riste og Moland 1997, «Strengt hemmelig», s. 277; Tveit 1996, Alt for Israel, s. 294-295.

62.

LH-utvalget, perm 7a, jnr. 30/99, FO/E til LH-utvalget, dok. 7 og 9, 14.12.99.

63.

LH-utvalget, perm 7a, jnr. 30/99, FO/E til LH-utvalget, dok. 10-13, 14.12.99; perm 4, jnr. 16/99, intervju med Reidar Torp, 21.06.99.

64.

Ian Black & Benny Morris, Israels Secret Wars, 1991, s. 187.

65.

LH-utvalget, perm 2, jnr. 40/00, den norske ambassade i Tel Aviv til Ud, 15.2.90.

66.

GP, 1973, 2091/73, dok. XIII/4-2-10, div. opplysninger om Yeshayahu og Thal.

67.

GP, 1996, 2091/73, Qvigstads innstilling, 25.01.99.

68.

GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse til lagmannen, 20.12.73, s. 65; GP, 1973, 2091/73, mappe «Div. dok. fra Paris», Wikers redegjørelse til riksadvokaten, 18.10.73.

69.

UDI, brev fra Landsorganisasjonen i Norge til Oslo pkm., 6.11.72.

70.

UDI, Frk.nr. 9212/77, påtegning fra Oslo pkm. til Statens Utlendingskontor, 1.2.79.

71.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 31, intervju med Paul Engstad, 22.9.99

72.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 3, intervju med Ronald Bye, 4.5.99.

73.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 7, notat fra samtale med Daniel Heradstveit, 14.6.99.

74.

GP, 1996, 2091/73, dok. III/14.

75.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 51, intervju med Hans Ekjord, 13.1.00.

76.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 55, intervju med Christian Haneborg, 18.2.00.

77.

LH-utvalget, perm 5b, jnr. 6, internt notat, 14.2.00.

78.

GP, 1996, 2091/73, dok. II/1, avhør av Frank Siljeholt, 16.01.96; LH-utvalget, perm 4, jnr. 5/99, intervju med Frank Siljeholt, 03.05.99.

79.

GP, 1996, 2091/73, dok. III/1-31, div. undersøkelser omkring Israel Krupp.

80.

LH-utvalget, perm 7 a, notat, 12.11.99; perm 7 b, jnr. 1/99, intervju, 25.05.99.

81.

GP, 1996, 2091/73, dok. III/31-6-1, undersøkelser om Israel Krupps gjestebok; dok. III/31-6-11, avhør av Mia Abrahami, 25.09.96; dok. III/31-6-12, avhør av Doron Abrahami, 27.12.96.

82.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 4/99, notat, 12.05.99; jnr. 11/99, notat vedr. foto og gjestebok hos Krupp, 15.10.99.

83.

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/1, egenrapport, 26.04.96; dok. IV/2-1, notat kriminalavdelingen, 10.10.75.

84.

Se også LH-utvalget, perm 4, jnr. 4/99, intervju med Geir Øvrevik, 05.05.99.

85.

OVS, 1976, jnr. 1323/76, Haarstad-notat, 10.03.76.

86.

JD, 1976, jnr. 233/76 statsråden, Wiker-notat til justisminister Valle, 31.03.76.

87.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 6/99, intervju med Dag Christensen, 05.05.99.

88.

Dokument nr. 15 (1995-96), s. 494.

89.

Dokument nr. 15 (1995-96), s. 495.

90.

GP, 1996, 2091/73, dok. II/1, avhør av Frank Siljeholt, 16.01.96.

91.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 5/99, intervju med Frank Siljeholt, 05.05.99.

92.

GP, 1996, 2091/73, dok. II/31, avhør av Ørnulf Tofte, 23.05.96; LH-utvalget, perm 4, jnr. 15/99, intervju med Ørnulf Tofte, 21.06.99.

93.

OP, 1973, anm. nr. 29211/73.

94.

GP, 1996, 2091/73, dok. II/7, avhør av Sven Ollestad, 27.02.96.

95.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 26, notat, samtaler med personell i etterretningstjenesten, 31.1.00.

96.

Se også artikkel i Aftenposten05.01.96, der Siljeholt benekter at han er kilden.

97.

LH-utvalget, perm 7 a, jnr. 27/99, notat, 12.11.99; perm 7 b, jnr. 1/99, intervju, 25.05.99; Aftenposten, 05.01.96.

98.

Dokument nr. 15 (1995-96), s. 493.

99.

FD, 1975, mappe overvåking/fremmedkontroll, udatert rapport fra Fremmedpolitiet.

100.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 3/99, intervju med Ronald Bye, 04.05.99.

101.

LH-utvalget, perm 5b, jnr 11, internt notat, 21.2.00.

102.

LH-utvalget, perm 7a, jnr. 9/99, notat vedr. FO/Es arkiv, 21.06.99.

103.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 46/99, intervju med Torkel Holand, 09.12.99.

104.

Hvem, Hva, Hvor, 1973, Årsrevy, s. 57.

105.

GP, 1973, 2091/73, dok. VII/4, VII/4-A, X/22, X/37, XII/10, XII/31 og XXIII/21.

106.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 21, intervju med Håkon Wiker, 10.8.99.

107.

GP, 1996, 2091/73, dok. VII/2.

108.

GP, 1973, 2091/73, dok. XII/9 og XII/10.

109.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 24, rapport, 5.1.00.

110.

LH-utvalget, perm 5b, jnr. 11, notat, 8.2.00.

111.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 30, internt notat, 21.1.00.

112.

GP, 1973, 2091/73, dok. V/103.

113.

GP, 1973, 2091/73, dok. X/2.

114.

GP, 1973, 2091/73, dok. V/85.

115.

LH-utvalget,, perm 5, jnr. 30, internt notat 21.1.00.

116.

GP, 1973, 2091/73, dok. VII/2.

117.

GP, 1996, 2091/73, dok. VII, s. 7.

118.

Dokument nr. 15 (1995-96), kap. 13 og 14, spesielt kap. 13.5.3.

119.

LH-utvalget, perm 5, notat, 4.2.00.

120.

Arbeiderbladet, 06.05.74

121.

LH-utvlaget, perm 4, jnr. 26/99, intervju med Haakon Lie, 08.09.99.

122.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 3/99, intervju med Ronald Bye, 04.05.99.

123.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 31/99, intervju med Paul Engstad, 22.09.99.

124.

LH-utvalget, perm 1, jnr. 123/99, Jens Chr. Hauge til LH-utvalget, 09.12.99.

125.

Arbeiderbladet, 08.10.95; Klassekampen, 10.10.94; Klassekampen, 06.01.96.

126.

Dokument nr. 15 (1995-96), s. 491-495.

127.

GP, 1996, 2091/73, dok. V/1-12, div. undersøkelser omkring Victor Ostrovsky.

128.

GP, 1996, 2091/73, uten jnr., avhør av Victor Ostrovsky, 11.02.97.

129.

GP, 1996, 2091/73, uten jnr., avhør av Victor Ostrovsky, 11.02.97.

130.

GP, 1996, 2091/73, uten jnr., avhør av Victor Ostrovsky, 11.02.97.

131.

GP, 1996, 2091/73, uten jnr., avhør av Victor Ostrovsky, 11.02.97. Som eksempler på spekulasjoner om samarbeid med Mossad som har versert i pressen fra et tidlig tidspunkt i saken, se oppslag i Arbeiderbladet 06.08.73 og 07.8.73, samt Verdens Gang 05.10.73.

132.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 27/99, intervju med Vegard Bye, 08.09.99.

133.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 43/99, intervju med Trond Johansen, 26.11.99.

134.

GP, 1973, 2091/73, dok. 0/1-14, div. politiavhør.

135.

GP, 1973, 2091/73, dok. 0/115-1-2, politirapport, 22.02.74; politirapport, 24.02.74.

136.

LH-utvalget, perm 5b, jnr. 11, notat, 8.2.00.

137.

Aftenposten, 08.07.97; Aftenposten, 26.06.97; GP, 1996, 2091/73, dok. X/1-6, div. opplysninger fra Synnøve Gaustad.

138.

GP, 1996, 2091/73, dok. X/5, avhør av Synnøve Gaustad, 25.06.97; GP, 1973, 2091/73, dok. X/14, beslagsrapport, 24.07.73.

139.

OVS, 1974, jnr. 1703/74, Haarstad-notat, 17.08.73; OVS, personmappe Michael Harari, dok. 13, notat på fransk vedr. Yosef Harrar, udatert.

140.

GP, 1996, 2091/73, Qvigstads innstilling, 25.01.99, s. 13.

141.

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-5-8, Ravlo-notat, 02.10.73; GP, 1973, 2091/73, dok. VII/8-18, Kripos til politiet i Pretoria, 17.08.73.

142.

GP, 1973, 2091/73, dok. VII/14, avhør av Patricia Roxburgh, 05.09.73.

143.

GP, 1973, 2091/73, dok. V/53, politirapport, 24.07.73.

144.

OVS, 1973, jnr. 3909/73, Haarstad-notat, 03.08.73.

145.

GP, 1973, 2091/73, dok. XXIII/1, rapport, 16.11.73.

146.

LH-utvalget, perm 7 a, jnr. 32/99, notat, 07.12.99.

147.

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-1, notat, 17.10.73; OVS, personmappe Jonathan Ingelby, dok. 6, fjernskriv til OVS, 10.08.73; dok. 5, fjernskriv fra OVS, 06.08.73.

148.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 1/99, intervju med Rolf Harry Jahrmann, 14.04.99.

149.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 10/99, intervju med Erling Sundvor, 26.05.99; jnr. 25/99, intervju med Leif Hagen, 08.09.99.

150.

OVS, 1973, jnr. 691/73a, Haarstad-notat, 30.08.73.

151.

OVS, 1974, jnr. 1574/74, OVS til «4», 27.03.74.

152.

Bye 1990, Forbuden fred, s. 78.

153.

Riksadv. arkiv, 1990, uten jnr., Dorenfeldt til riksadvokaten, 22.05.90.

154.

Riksadv. arkiv, 1990, uten jnr., Dorenfeldt til riksadvokaten, 22.05.90.

155.

LH-utvalget, perm 2, jnr. 25/00, brev til LH-utvalget, 24.1.00.

156.

Haglund 1983 , Israel - elsket og hatet, s. 122.

157.

Riksadv. arkiv, 1990, uten jnr., Dorenfeldt til riksadvokaten, 22.05.90.

158.

Riksadv. arkiv, 1990, uten jnr., Dorenfeldt til riksadvokaten, 22.05.90.

159.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 21/99, intervju med Håkon Wiker, 10.08.99.

160.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 7/99, intervju med Steinar Ravlo, 05.05.99 og jnr. 1/99, intervju med Rolf Harry Jahrmann, 14.1.99, s.2.

161.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 10/99, intervju med Erling Sundvor, 26.05.99.

162.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 1/99, intervju med Rolf Harry Jahrmann, 14.04.99; jnr. 21/99, intervju med Håkon Wiker, 10.08.99.

163.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 21/99, intervju med Håkon Wiker, 10.08.99.

164.

Se f.eks. LH-utvalget, perm 4, jnr. 26/99, intervju med Håkon Lie, 08.09.99; Riksadv. arkiv, 1990, uten jnr., Dorenfeldt til riksadvokaten, 22.05.90.

165.

UD, H-jnr. 1008/73, notat, mordsaken på Lillehammer, utenrikspolitiske aspekter, 25.7.73, s. 9.

166.

Se f.eks. Aftenposten, 26.7.73 og Lillehammer tilskuer, 26.7.73.

167.

UD, H-jnr. 1040/73, notat, mordsaken på Lillehammer, møte på Justisministerens kontor 27.7.73, 27.7.73.

168.

RA, jnr. R. 1790/73, oversendelsespåtegning til Justisministeren, 19.10.73.

169.

Stortingets arkiv, referat fra møte i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 13.08.73, s. 706-707, 710-712.

170.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 21/99, intervju med Håkon Wiker, 10.08.99.

171.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 21/99, telefonsamtale med Inger Louise Valle, 16.12.99.

172.

UD, 1973, jnr. 31996/73, underretning om samtale med generalsekretær Kidron, skriv fra den norske ambassaden i Tel Aviv, 7.11.73.

173.

UD, 1973, jnr. 31996/73/I, Lillehammer-saken, oversendelse, 30.11.73.

174.

GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse til lagmannen, 20.12.73.

175.

UD, 1974, H-jnr. 118/74, internt notat, 02.01.74.

176.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 21/99, intervju med Håkon Wiker, 10.08.99.

177.

UD, 1973, ikke journalisert oversendelse (påført JD's H-jnr. 186/73 P), 30.11.73 med notat, 29.11.73.

178.

UD, 1973, jnr. 35511/73, melding fra den norske ambassaden i Tel Aviv til UD, 18.12.73.

179.

UD, 1973, jnr. 35511/73, internt notat, 20.12.73.

180.

UD, 1973, ikke journalisert, utkast til notat fra Utenriksministeren til Justisministeren, 7.11.73.

181.

UD, 1974, H-jnr. 68/74, notat, Lillehammer-saken, spørsmål om lukkede dører, 11.1.74.

182.

UD, 1974, H-jnr. 6065/74, Gjellum-notat til umin, 15.01.74.

183.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 17/99, intervju med Kjeld Vibe, 21.06.99.

184.

SMK, 1998, jnr. 3476/98, Sosialistisk Venstreparti til statsministeren, 20.10.98.

185.

Riksadv. arkiv, 1973, jnr. R 1790/73, pressemelding, 04.02.74.

186.

UD, 1974, uten jnr., utkast til svar fra justisministeren til Morgenbladets redaktør, udatert.

187.

LH-utvalget, perm 1, jnr. 184/99, Andenæs til LH-utvalget, 22.10.99.

188.

LH-utvalget, perm 1, jnr. 184/99, Andenæs til LH-utvalget, 22.10.99.

189.

Se bl.a. JD, kriminalomsorgsavd., mappe Sylvia Rafael, statsrådforedrag benådning, 23.05.75; pressemelding, 23.05.75; mappe Dan Ærbel, statsrådforedrag benådning, 07.02.75; pressemelding, 07.02.75.

190.

Se f.eks. UD, 1974, jnr. 15403/74, internt notat av 06.05.74; H-jnr. 1199/74, internt notat, 10.12.74; jnr. 33800/74, skriv til UD, 16.12.74 og jnr. 35072/74, internt notat fra Frydenlund, 19.12.74.

191.

UD, 1975, jnr. 14471/75, internt notat, 06.05.75.

192.

Davenport, Eddy og Gillman 1978, Urankuppet, s. 17.

193.

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3/5/6, Ravlo-notat, 16.08.73

194.

Se f.eks . Verdens Gang, 02.05.77; Verdens Gang, 11.05.77; Dagbladet, 03.05.77; Aftenposten, 07.05.77, Aftenposten, 09.05.77, Aftenposten, 10.05.77; The Observer, 09.05.77; Morgenbladet, 09.05.77; Morgenbladet, 11.05.77, Politikken, 10.05.77; Politikken, 15.05.77.

195.

OVS, 1977, mappe Dan Ærbel, jnr. 2436/77, OVS til JD, 11.05.77.

196.

OVS, 1973, mappe Dan Ærbel, jnr. 6908/73, Dorenfelt-notat, 24.05.77.

197.

St.tid. (1976-77), s. 3996

198.

UD, 1969, UD til div. norske ambassader, 30.12.69.

199.

JD, 1981, jnr. F 1/81 A-B, arrestordre Roma byrett, 04.04.75.

200.

JD, 1981, jnr. F 1/81 A-B, saksanleggskjennelse Roma byrett, 30.06.76.

201.

JD, 1981, jnr. F 1/81 A-B, verbalnote Italias ambassade i Oslo til UD, utleveringsbegjæring Sylvia Rafael, 15.12.80.

202.

LH-utvalget, perm 1, jnr. 231/99, JD til LH-utvalget, 22.12.99.

203.

JD, 1981, jnr. F 1/81 A-B, arrestordre Roma byrett, 04.04.75.

204.

UDI, 1977, jnr. 192/77, Statens utlendingskontor til Sylvia Rafael, 06.12.78.

205.

OVS, personmappe Sylvia Rafael Schjødt, dok. 33, internt notat, 20.02.78.

206.

JD, 1978, jnr. 15666/78 P, internt notat med merknader, 13.12.78.

207.

JD, 1979, jnr. 527/79 P, JD til SMK, 03.04.79.

208.

JD, 1981, jnr. F 1/81 A-B, arrestordre Roma byrett, 04.04.75.

209.

JD, 1981, jnr. 2516/81 A, verbalnote fra Italias ambassade i Oslo til UD, 26.02.81.

210.

JD, 1981, jnr. 2478/81, Interpol radiotelegram, 26.02.81; LH-utvalget, uten jnr., utskrift av frifinnelsesdom fra lagmannsretten i Roma, 17.12.80.

211.

GP, 1973, 2091/73, dok. XXIII/B/14, Interpol radiotelegram, 20.01.77; dok. XXIII/B/15, Interpol radiotelegram, 10.03.77.

212.

GP, 1973, 2091/73, dok. XXIII/B/14, Interpol radiotelegram, 20.01.77; dok. XXIII/B/15, Interpol radiotelegram, 10.03.77; LH-utvalget, perm 4, jnr. 1/99, intervju Rolf Harry Jahrmann, 14.04.99.

213.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 1/99, intervju Rolf Harry Jahrmann, 14.04.99, s. 2.

214.

OVS, 1989, jnr. 6752/89, Lier-rapport, 08.09.89.

215.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 12/99, intervju med Leif A. Lier, 26.05.99.

216.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 53, intervju med Jostein Erstad, 24.1.00.

217.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 14/99, intervju med Arne Rustad, 21.06.99.

218.

OVS, 1998, jnr. 8096/98, rapport av 23.11.98.

219.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 40/99, intervju med Tor-Aksel Busch, 29.10.99.

220.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 42/99, intervju med Lasse Qvigstad, 26.11.99.

221.

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til Oslo statsadvokatembeter, 10.11.97; Verdens Gang, 09.11.97; Verdens Gang, 10.11.97.

222.

Justisdepartementet, jnr. 1821/95 P, brev fra Gudbrandsdal politikammer til Justisdepartementet, 7.6.95 og klippmappe FD, «Etterretningstjenesten - samlemappe», s. 214, referat fra NRK Ukeslutt, 8.5.93.

223.

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R. 1532/93, Riksadvokaten til Eidsivating statsadvokatembeter, 11.05.93; jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til Kripos, 11.05.93.

224.

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Qvigstad til Riksadvokaten, 16.11.93.

225.

Riksadv, arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Kripos til Riksadvokaten, 15.07.93.

226.

Riksadv, arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, utredningsrapport Kripos, 30.06.93.

227.

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til Eidsivating statsadvokatembeter, 16.12.93.

228.

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Eidsivating statsadvokatembeter til Riksadvokaten, 22.12.93.

229.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 42/99, intervju med Lasse Qvigstad, 26.11.99.

230.

Riksadv. arkiv, 1994, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til justisminister Faremo, 03.01.94.

231.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 24/99, intervju med Bjørn Haneborg, 06.09.99.

232.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 40/99, intervju med Tor-Aksel Busch, 29.10.99.

233.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 42/99, intervju med Lasse Qvigstad, 26.11.99.

234.

Se også Verdens Gang, 07.11.97, der aktuelle overvåkingssjefer uttaler at de var ukjente med notatet.

235.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 34/99, intervju med Grete Faremo, 29.09.99.

236.

Johs. Andenæs, Norsk Straffeprosess, bind I, 1994, s. 277.

237.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 27/99, intervju med Vegard Bye, 08.09.99.

238.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 53, intervju med Jostein Erstad, 24.1.00.

239.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 40/99, intervju med Tor-Aksel Busch, 29.10.99.

240.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 48, intervju med Stein Ulrich, 9.12.99 og jnr. 53, intervju med Jostein Erstad, 24.1.00.

241.

Riksadv. arkiv, 1996, jnr. 1532/93, Riksadvokaten til førstestatsadvokaten i Oslo, 04.01.96.

242.

GP, 1996, 2091/73, dok IV/1, politirapport Kripos, 26.04.96.

243.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 42/99, intervju med Lasse Qvigstad, 26.11.99.

244.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 42/99, intervju med Lasse Qvigstad, 26.11.99; Oslo statsadvokatembeters arkiv, 1998, H-jnr. 24/98, Oslo statsadvokatembeter til Riksadvokaten, 31.08.98; H-jnr. 27/98, Oslo statsadvokatembeter til Riksadvokaten,. 02.10.98; H-jnr. 27/98, Riksadvokaten til Oslo statsadvokatembeter, 19.10.98.

245.

JD, 1998, H-jnr. 173/98 P, JD til Riksadvokaten, 24.08.98; Riksadv. arkiv, 1999, H-jnr. 13/98, Riksadvokaten til JD, 11.01.99.

246.

LH-utvalget, perm 1, jnr. 184/99, Andenæs til LH-utvalget, 22.10.99. Se også vedlegg 5 til denne rapport.

247.

LH-utvalget, perm 1, jnr. 170/99, LH-utvalget til JD, 19.10.99; jnr. 191/99, JD til LH-utvalget, 03.11.99.

248.

JD, 1990, jnr. 4183/90 P, internt notat, 05.06.90.

249.

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til JD, 14.05.93.

250.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 47/99, intervju med Else Bugge Fougner, 09.12.99; jnr. 34/99, intervju med Grete Faremo, 29.09.99.

251.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 40/99, intervju med Tor-Aksel Busch, 29.10.99.

252.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 41/99, intervju med Georg Fredrik Rieber-Mohn, 25.11.99.

253.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 47/99, intervju med Else Bugge Fougner, 09.12.99.

254.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 34/99, intervju med Grete Faremo, 29.09.99.

255.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 41/99, intervju med Georg Fredrik Rieber-Mohn, 25.11.99.

256.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 40/99, intervju med Tor-Aksel Busch, 29.10.99.

257.

Forarbeid til lover, 1981, I, nr. 1-27, innstilling fra den departementale revisjonskomité (1886), spesielle motiver, s. 14.

258.

Innst. S. nr. 113 (1964-65), s. 264.

259.

Innst. S. nr. 113 (1964-65), s. 264.

260.

Forarbeid til lover, 1981, I, nr. 1-27, innstilling om rettergangsmåten i straffesaker, s. 167-171.

261.

JD, 1995, H-jnr. 110/95 P (avgradert jnr. 1821/95 P), internt notat, 23.02.95.

262.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 34/99, intervju med Grete Faremo, 29.09.99; jnr. 47/99, intervju med Else Bugge Fougner, 09.12.99.

263.

JD, 1994, jnr. 455/94 P, riksadvokaten til statsråden, 03.01.94 med påtegninger på saksomslag 05.01.94; JD til Sosialistisk Venstrepartis Stortingsgruppe, 18.06.93 med påtegninger på saksomslag 31.05.94.

264.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 34/99, intervju med Grete Faremo, 29.09.99; JD, 1994, jnr. 455/94 P, JD til Sosialistisk Venstrepartis Stortingsgruppe, 18.06.93 med påtegninger av 12.01.94.

265.

Kgl.res. av 19.08.94 nr. 1302, § 3 annet ledd, alminnelig instruks for Politiets overvåkingstjeneste.

266.

NOU 1998: 4 Politiets overvåkingstjeneste, s. 112-114.

267.

NOU 1998: 4 Politiets overvåkingstjeneste, s. 114.

268.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 8/99, notat vedr. samtale med Ellen Holager Andenæs, 17.09.99.

269.

JD, jnr. 1821/95 P, brev fra Eidsivating Statsadvokatembeter til GP, 26.1.95.

270.

UD, 1995, jnr. 3109-2/95, internt notat, 18.12.95.

271.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 2, intervju med John Arild Aasen, 3.5.99.

272.

UD, 1994, jnr. 33487/94 I, UD til israelsk UD, 03.11.94.

273.

Riksadv. arkiv, 1994, jnr. R. 1532/93, Riksadvokaten til UD, 13.12.94.

274.

UD, 1995, jnr. 3337/95, norske ambassaden i Tel Aviv til UD, 03.05.95.

275.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 52, intervju med Jan Egeland, 14.1.00.

276.

UD, 1996, jnr. 743-1/96, norske ambassaden i Tel Aviv til UD, 08.01.96.

277.

Dagbladet, 08.01.96.

278.

LH-utvalget, perm 5, jnr. 19/99, notat fra telefonsamtale med Håkon Blankenborg, 03.01.00.

279.

UD, 1996, uten jnr., UD til israelske ambassaden i Oslo, 29.02.96.

280.

JD, 1998, H-jnr. 173/98 P, internt notat, 03.09.98.

281.

UD, 1996, jnr. 2094-6/96, norske ambassaden i Tel Aviv til UD, 25.09.98.

282.

LH-utvalget, Perm 4, jnr. 52/99, intervju med Jan Egeland, 14.1.00.

283.

LH-utvalget, perm 4, jnr. 34/99, intervju med Grete Faremo, 30.09.99; JD, 1996, jnr. 362/96, JD til advokat Johansen, 21.03.96.

Til dokumentets forside