NOU 2018: 18

Trygge rammer for fosterhjem

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag

1.1 Innledning

Utvalgets hovedoppgave er ifølge mandatet å redegjøre for hvordan økonomiske og faglige rammebetingelser og andre tjenester i kommunen på best mulig måte kan bidra til en helhetlig støtte til barnet og fosterfamilien.

Utvalget legger i sine vurderinger til grunn at barnet skal møtes med forståelse, trygghet og kjærlighet, slik det fremgår av barnevernlovens formålsparagraf. Rammebetingelsene til fosterfamilier skal bidra til at formålet nås. Etter utvalgets syn peker dette klart i retning av at rammebetingelsene bør støtte opp under en forståelse av fosterfamilien som nettopp en familie, der barnet inngår som familiemedlem. Fosterforeldre har imidlertid mange roller. Det er derfor nødvendig å ta inn over seg hvordan et fosterhjem skiller seg fra andre familier, slik at barn og familier kan få den støtten og hjelpen de trenger.

Målgruppen for de ordinære fosterhjemmene er vid. Den inkluderer barn med svært ulike behov, fra de som først og fremst trenger et trygt hjem, til barn med omfattende hjelpebehov. Fosterhjemsomsorgen er kompleks, og grensene mellom ordinære omsorgsoppgaver som finnes i enhver familie, og det som gjelder særskilt for fosterfamilier, kan være diffuse.

Det er likevel slik at de rammebetingelsene som fosterhjemmene gis, ikke alltid og på en systematisk måte bidrar til at fosterhjemsoppholdet lykkes. Utvalgets gjennomgang viser at fosterhjemmenes rammebetingelser varierer betydelig. Det er relativt store forskjeller mellom kommuner i hvordan barnevernstjenesten samarbeider med andre tjenester og hvilken oppfølging og økonomiske rammevilkår fosterfamilier får. Slik variasjonene fremstår, er det mye som tyder på at rammebetingelsene ikke bare er fastsatt ut fra barnets og fosterfamiliens behov for hjelp og støtte. Dette gir uforutsigbarhet og en opplevelse av vilkårlighet og urettferdighet. Måten rammebetingelsene fastsettes på, ved individuelle forhandlinger mellom fosterhjemmet og barnevernstjenesten, bidrar i mange tilfeller til et høyt konfliktnivå. Manglende samsvar mellom bruk av økonomiske og faglige virkemidler og barnas behov er derfor en av hovedutfordringene i fosterhjemsomsorgen.

Det pågår et omfattende reformarbeid for å møte utfordringene i barnevernet. Samlet sett skal det pågående reformarbeidet bidra til at flere utsatte barn og familier får den hjelpen de trenger. Disse reformene må også komme fosterhjemsomsorgen til gode. Slik utvalget ser det, er fosterhjemsomsorgen et av de mest kompliserte områdene i barnevernet. Utvalget mener det er behov for reformer som direkte retter seg mot fosterhjemsomsorgen.

Utvalget har i løpet av sitt arbeid avdekket et behov for mer kunnskap. Det er behov for å lære mer om hvordan ulike tiltak påvirker fosterhjemmene og barna som bor der, ikke minst på lang sikt. Det er også behov for å finne ut mer om hvordan ulike økonomiske og rettslige rammebetingelser påvirker fosterhjemmene og rekrutteringen av fosterforeldre. Utvalget foreslår derfor at tverrfaglig forskning som tar sikte på å øke kunnskapen om fosterhjemsomsorgen, skal prioriteres.

Det har vært utvalgets siktemål å foreslå en helhetlig ramme for en framtidig fosterhjemsomsorg som svarer på noen sentrale utfordringer og som kan gi bedre forutsigbarhet og trygghet for fosterhjemmene og barna.

En sentral avveining utvalget har måttet ta, gjelder om rammebetingelsene skal være fleksible slik at de gir rom for individuelle tilpasninger, eller mer ensartede for å motvirke uheldige utslag av forskjellsbehandling og variasjon. Det er gode grunner som taler for både fleksibilitet og ensartethet. Avveiningen mellom disse hensynene er derfor et reelt dilemma.

Utvalgets tilnærming er at oppfølging i form av tiltak, hjelp og støtte til fosterhjemmet skal være tilpasset behovene hos barna og fosterfamilien. Oppfølgingen skal tilrettelegges slik at barnet sikres en posisjon som familiemedlem. Hjelpebehovet varierer både mellom barn og familier og over tid, og det må være barnas og fosterfamiliens hjelpebehov som definerer oppfølgingen. Derfor er både fleksibilitet og differensiering viktig. En tilpasset faglig oppfølging krever at det er god kontakt mellom fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Det krever også at den kunnskapen som fosterforeldrene, som er tettest på barnet, opparbeider seg etter hvert som tiden går, blir formidlet mest mulig korrekt og balansert til barnevernstjenesten.

For å lykkes med fleksibilitet og differensiering i oppfølgingen av fosterhjemmene må fosterforeldrene ha tillit til at informasjonen de gir fra seg, blir brukt til barnets beste. Økonomiske betingelser for fosterforeldre som er standardiserte og basert på rettigheter, vil redusere behovet for å forhandle om dette.

Derfor har utvalget funnet det riktig å foreslå større grad av standardisering og rettighetsfesting av økonomiske forhold enn det som ligger i dagens system. Forutsigbare rammer for godtgjøring og kompensasjon for tapt inntekt er en viktig forutsetning for mange potensielle fosterforeldre. Standardisering av disse betingelsene vil bidra til at den viktige kontakten mellom barnevernstjenesten og fosterhjemmet preges av vurderinger som handler om behov for hjelp og støtte, ikke om økonomiske rammer.

De juridiske rammene rundt fosterhjemsomsorgen gir fosterforeldrene få individuelle rettigheter. Deres rettigheter og plikter reguleres primært gjennom fosterhjemsavtalen, som er en privatrettslig avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene. Dette henger sammen med at det er barnevernstjenesten, eller foreldrene selv, som har hovedansvaret for barnet i fosterhjemmet. Utvalget mener likevel det er behov for å gi fosterforeldrene noen virkemidler for å sikre at de kan få frem sitt syn vedrørende barnets beste.

Regjeringen har gjennom budsjettforslaget for 2018 lagt til grunn at utvalget skal foreslå løsninger knyttet til forholdet mellom godtgjøring til fosterforeldre og trygdereglene (avkortingsproblemene). Utvalgets forslag tar sikte på å løse denne problemstillingen.

Hensynene og avveiningene som nevnt over ligger bak utvalgets helhetlige forslag. Det er viktig å se alle forslagene i sammenheng. Omleggingen av godtgjøringen til fosterforeldre består hovedsakelig av tre grep:

  • En kommunal stønadsordning for ordinære fosterhjem.

  • Rett til inntektskompensasjon ved permisjon den første perioden etter at barnet har flyttet inn, hvor varigheten er differensiert etter barnets alder.

  • Frikjøp etter den første perioden knyttes til tiltak eller oppfølging som ikke er forenlige med at fosterforeldrene er i (fullt) arbeid.

Rettighetsfestede økonomiske ytelser til fosterforeldre vil etter utvalgets vurdering understreke samfunnets anerkjennelse av fosterfamiliens viktige samfunnsoppdrag. Det vil også gi økt forutsigbarhet om rammevilkårene og snevre inn rommet for forhandlinger mellom barnevernstjenesten og fosterfamiliene. Slike forhandlinger oppleves som problematiske av begge parter.

Avkortingsproblemene i trygdesystemet som enkelte fosterforeldre har opplevd, løses ved at den nye rettighetsfestede stønaden ikke regnes som arbeidsinntekt. Stønaden bør dermed være skattefri.

Utvalget har merket seg at det har vært en vekst i frikjøp som tiltak, og at dette tiltaket til dels brukes isolert. Utvalget mener at de aller fleste fosterforeldre vil ha behov for fri fra jobb i en oppstartperiode, for å være mest mulig tilgjengelig for barnet. Behovet for å være hjemme etter en slik innledende periode bør etter utvalgets mening være knyttet til det enkelte barnets behov. Utvalget foreslår derfor å dele dagens frikjøpsordning i to. Permisjon fra jobb med inntektskompensasjon den første tiden av fosterhjemsoppdraget kan med fordel lovreguleres, mens frikjøp ut over dette bør brukes der det er behov. Utvalget har med dette lagt opp til ordninger som ligner de generelle ordningene ved fødsel og adopsjon, men som er tilrettelagt for fosterhjem.

Utvalget mener at betalt fri fra jobb på hel- eller deltid (ut over en første periode med tilvenning) skal være et tilretteleggingstiltak for å kunne gjennomføre tiltak eller oppfølging begrunnet i barnets behov. Frikjøp over lengre tid kan i enkelte tilfeller være nødvendig og riktig, men det bør vurderes nøye om andre støttende tiltak kan være bedre både for barnet og for fosterforeldrene. Frikjøp bør etter utvalgets vurdering være betinget av at det arbeides på en måte i eller med fosterfamilien som ikke lar seg forene med at en eller begge av fosterforeldrene er i (fullt) arbeid. Det kan bidra til å målrette bruken av frikjøp bedre enn i dag. Nær tilknytning mellom bruken av frikjøp og barnets behov setter barnet i sentrum.

Det kan være tendenser til ensidig oppmerksomhet om barnas utfordringer, og at barn sykeliggjøres i forhandlinger om økonomisk godtgjøring i dag. Utvalgets modell vil redusere rommet for forhandlinger. Likevel vil det fortsatt være forhandlinger om frikjøp etter den første, rettighetsfestede perioden hjemme med barnet. Siden frikjøp kobles til konkrete tiltak og oppfølging i fosterhjemmet, vil frikjøp følges av at fosterhjemmet skal arbeide på en bestemt måte. Virker ikke tiltakene, vil man måtte prøve andre tiltak. Hensikten er at fosterfamilier ikke skal frikjøpes for deretter å overlates til seg selv med de utfordringene de strever med. Utvalget mener en kobling mellom tiltak og frikjøp vil ivareta barnet på en bedre måte enn i dag.

For at fosterfamiliene ikke skal føle seg overlatt til seg selv, må oppfølgingen av barnet og fosterfamilien være tilstrekkelig og tilpasset det skiftende behovet barnet og fosterfamilien har over tid. Utvalget har ulike forslag for å gjennomføre dette. Blant annet mener utvalget det skal etableres spisskompetansemiljøer som kan tilby spesialisert veiledning. Det skal også utvikles lokale løsninger for tilgjengelighet utenom kontortid. Utvalget mener også det skal utvikles faglige standarder for forsvarlig oppfølging og at fosterhjemsavtalen skal inneholde en konkret plan for oppfølging i det enkelte tilfellet. Det bør etableres et konfliktløsningsorgan som kan bidra til å avklare uenighet mellom partene når det gjelder blant annet planlegging eller gjennomføring av tiltak og oppfølging. Utvalgets forslag om at fosterhjemsavtalen skal inneholde en plikt for barnevernstjenesten til å samarbeide med fosterforeldrene må sees i lys av dette.

God og tilpasset oppfølging krever samarbeid med andre tjenester, slik som skole, barnehage, helse- og omsorgstjenestene og NAV-kontoret. Utvalget har flere forslag på dette området.

I det videre følger en oppsummering av utvalgets hovedfunn, vurderinger og anbefalinger.

1.2 Utviklingstrekk og utfordringer

Det pågår mye reformarbeid i barnevernet som har betydning for fosterhjemsomsorgen. Regjeringen er i gang med å utarbeide en ny barnevernslov. Gjennom flere år har det vært oppmerksomhet om å øke kompetansen og kvaliteten i barnevernstjenestene. Kommunene får større ansvar for barnevernsfeltet gjennom barnevernsreformen, og interkommunale samarbeid og kommunesammenslåinger bidrar til større enheter. Også samfunnet endrer seg. I takt med at flere kvinner har gått ut i inntektsgivende arbeid og befolkningen har blitt mer mangfoldig når det gjelder blant annet samlivsformer og kulturell bakgrunn, har også barnevernet måttet rekruttere, følge opp og samarbeide med fosterhjemmene på en annen måte. Fremover vil digitaliseringen gi endrede arbeidsmetoder, og i det ligger det store muligheter også for barnevernet.

Over tid har stadig flere barn og unge fått hjelp av barnevernet. De fleste får hjelp mens de bor sammen med sine foreldre. Fosterhjem er det mest brukte tiltaket for barn som ikke kan bo hjemme. De siste ti årene har økningen i antall barn som bor i fosterhjem vært sterkere enn økningen i antall barn som får hjelp av barnevernet generelt. Andelen som bor i fosterhjem av barnevernets barn og unge, har dermed økt. Noe av økningen har kommet i fosterhjem som tilbys av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), det vil si beredskaps- og familiehjem og fosterhjem tilknyttet private aktører. Også innenfor de ordinære fosterhjemmene har det vært en økning. Andel barn som bor i fosterhjem rekruttert i barnets slekt eller nettverk, har økt noe og lå i underkant av 26 prosent i 2017. Bruken av institusjon har derimot falt. Utvalget finner ikke grunnlag for å si at nedbyggingen i institusjonstilbudet har ført til en merkbar økning i antallet barn i ordinære fosterhjem.

Andelen som bor i fosterhjem som et ettervernstiltak etter fylte 18 år har vært svakt stigende i den perioden utvalget har sett på (2003–2017).

Av alle barn og unge som bodde utenfor hjemmet som følge av et barnevernstiltak i 2017, bodde 76 prosent i fosterhjem. Dette var om lag 11 800 barn. De øvrige bodde i institusjon eller i bolig med oppfølging. Av barna som bodde i fosterhjem, bodde 89 prosent, det vil si om lag 10 500 barn, i ordinære fosterhjem. Resten bodde i beredskapshjem, familiehjem eller fosterhjem tilknyttet private aktører.

Noen fosterhjemsopphold kommer i stand som et frivillig hjelpetiltak. Dette gjaldt 28 prosent av barna som bodde i fosterhjem i 2017. De resterende bodde i fosterhjem som følge av at barnevernet hadde overtatt omsorgen for dem.

Det er forskjeller mellom fylkene i hvor vanlig det er at barn bor i fosterhjem. Oslo og Akershus har lavest andel barn i fosterhjem i forhold til barnebefolkningen, mens de nordlige fylkene samt Hedmark og Oppland har høyest andel.

Omtrent halvparten av barna som bor i fosterhjem er over 12 år gamle. I gjennomsnitt er barna fem og et halvt år når de flytter i fosterhjem første gang. Det er indikasjoner på at gjennomsnittsalderen blant barn i fosterhjem generelt har gått litt opp. Det er omtrent like vanlig for barn med innvandrerbakgrunn å bo i fosterhjem som for barn uten innvandrerbakgrunn.

Barn som bor i fosterhjem har ofte hatt en omsorgssituasjon som gjør at de har behov for hjelp og tilrettelegging på ulike områder. Halvparten har erfaringer med vold eller overgrep, og om lag halvparten fyller kriteriene for én eller flere psykiske diagnoser. Barnas familiebakgrunn kan være preget av fattigdom, psykisk sykdom hos foreldrene eller rusmisbruk. Noen av barna har tidlig tatt mye ansvar hjemme og blitt selvstendige, og noen må lære seg å mestre nye oppgaver når de flytter i fosterhjem. De opplevelsene barna har hatt, kan blant annet påvirke skoleresultater. På tross av de opplevelsene barna har hatt tidlig i livet, klarer mange å komme i arbeid eller utdanning. To tredeler av ungdommer med barnevernsbakgrunn som var ferdig med tiende klasse i 2008, var i arbeid eller utdanning i 2015.

Fosterforeldre blir valgt under forutsetning av at de skal ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. De fleste er par i aldersgruppen 40 til 49 år og har to eller tre egne barn. Fosterforeldrenes egne barn er gjerne litt eldre; i litt under halvparten av tilfellene har den yngste fylt 18 år. Fosterforeldre har som gruppe relativt god utdannelse og inntekt.

Det har lenge vært en utfordring å rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjem som dekker de behovene barna har. Det er særlig vanskelig å finne fosterhjem til ungdom, søsken, barn med funksjonsnedsettelser og barn med minoritetsbakgrunn. Vanskelighetene med å finne fosterhjem som kan ta imot søsken, fører til at en del søsken ikke kan bo sammen i fosterhjem.

Medvirkning og samarbeid er sentralt for å kunne vite hvilken oppfølging barnet og fosterfamilien har behov for. Barn tas imidlertid ikke i tilstrekkelig grad med på råd om hvilken hjelp og støtte de trenger. Utvalgets gjennomgang viser også at den oppfølgingen fosterfamilier får i form av veiledning og annen støtte, ikke alltid er god nok. Det er også stor variasjon mellom kommunene i hvilket tilbud de gir. Mange fosterhjem får for lite oppfølging. Det er også mangler når det gjelder hjelp og støtte til barnets foreldre, og fosterforeldrenes egne barn får i liten grad et tilbud om oppfølging.

Det finnes ikke offisiell statistikk over hvor mange barn som opplever en eller flere utilsiktede flyttinger i løpet av den tiden de bor utenfor foreldrehjemmet, men det er indikasjoner på at det er et betydelig antall. Barn som bor i fosterhjem har behov for stabilitet, og mange utilsiktede flyttinger kunne trolig vært unngått med bedre oppfølging.

En viktig utfordring i fosterhjemsomsorgen er at ressursene som settes inn, ikke nødvendigvis samsvarer med barnas behov. Utvalget er opptatt av at de ressursene barnevernet disponerer brukes der de trengs mest, og til beste for barna.

1.3 Fosterfamiliens ulike roller

Fosterhjemsordningen som omsorgstiltak bygger på en grunnleggende erfaring om familien som oppvekstarena for barn. Fosterforeldrene skal ta barnet inn som en del av sin familie og gi det omsorg, trygghet og tilhørighet. Dette forutsetter at barnet og fosterfamilien etablerer en trygg relasjon til hverandre. For mange barn vil det være viktig å kunne ha en varig relasjon til sine fosterforeldre. Fosterforeldrene må også forholde seg til at barnet har foreldre, eventuelt søsken og annen familie. Fosterforeldre må forstå og håndtere den lojaliteten barnet kan ha til sin familie.

For å kunne etablere en relasjon som gir trygghet i fosterhjemmet, må barnet og fosterfamilien investere tid og følelser i prosessen. Samtidig er opphold i fosterhjem midlertidige. Selve fosterhjemsoppdraget er regulert gjennom en privatrettslig avtale som kan sies opp av både fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Usikkerhet om varigheten av fosterhjemsoppholdet er noe barn og fosterfamilier må leve med, men som kan påvirke prosessen med å skape en trygg relasjon.

Det å være fosterhjem har også en arbeidsdimensjon. Fosterforeldre utfører den daglige omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene. Med til denne rollen hører å godta at familien blir en offentlig familie, at ens omsorgsevner blir vurdert og at man er under tilsyn. Fosterforeldrene må forholde seg til at det er mange personer som skal inn i hjemmet, gi råd og ta avgjørelser som får betydning for barnet og fosterfamiliens hverdagsliv.

Mange barn i fosterhjem har hatt en vanskelig start på livet og kan ha omfattende og sammensatte hjelpebehov. Dette gjør at fosterforeldre ofte kan ha behov for særlig kompetanse for å kunne ivareta barnets behov. Generelt gode foreldreferdigheter er ikke alltid tilstrekkelig. Veiledning og annen støtte er derfor nødvendig. Fosterforeldre har en rolle et sted mellom foreldrerollen og en profesjonell omsorgsrolle. En profesjonalisering av omsorgsrollen i betydning av opplæring og støtte til fosterforeldre er ikke nødvendigvis i motstrid til foreldrerollen. Det er likevel en fin balansegang. Trekkes fosterforeldrerollen for langt i retning av en behandlerrolle, kan det innebære en form for distanse til barnet. Dette kan oppleves utrygt for barn.

Fosterhjemsordningen befinner seg i spenningsfeltet mellom en familie og et oppdragsforhold, og opplevelsen av hvor man befinner seg i dette spenningsfeltet kan variere mellom familier og over tid. Hvilket grunnsyn man har på ordningen, vil ha betydning for hvilke økonomiske ytelser, hvilket tjenestetilbud og hvilket juridisk rammeverk som anses hensiktsmessig.

Et rent familieperspektiv på fosterhjemsordningen tilsier at fosterforeldrene bør få økt foreldreansvar og sterkere rettigheter ved flytting eller opphør av avtalen. Det kan også tilsi at barnevernstjenesten er tilbakeholden med tilsyn og oppfølgingsbesøk dersom alt synes å gå bra, og familien opplever dette som forstyrrende i dagliglivet. Avlastningsordninger som innebærer at barnet tas ut av familien, er fremmede i et familieperspektiv. Rammebetingelser som setter et arbeidsperspektiv i system, kan innebære lønn og andre arbeidsbetingelser som kan sammenlignes med det personer i andre omsorgsyrker har. Det kan også tilsi satsing på avlastningsordninger. Videre kan det innebære kompetansekrav og krav om oppdatering av kunnskap. Tilrettelegging for oppfølgingsbesøk, tilsynsbesøk og samvær med foreldre og søsken er naturlige arbeidsoppgaver for fosterforeldre i et arbeidsperspektiv.

Fosterfamilien er, slik utvalget ser det, først og fremst en familie som andre familier. Likevel må vi anerkjenne at en fosterfamilie skiller seg fra andre familier på særegne måter. En fremtidig fosterhjemsomsorg og de rammebetingelsene fosterhjemmene tilbys, må ta høyde for denne viktige oppgavens mangfoldige karakter.

1.4 Samordning og samarbeid

Mange barn i fosterhjem har sammensatte behov og trenger tjenester og tiltak fra flere sektorer. Samordning og samarbeid mellom tjenester er avgjørende for at barn og familier skal få rett hjelp til rett tid. Barnevernstjenesten må samarbeide med andre forvaltningsorganer og -nivåer innenfor helse- og omsorgssektoren og utdanningssektoren, med NAV-kontoret og med familievernkontoret. Samordning og samarbeid krever også at barnet og fosterfamilien involveres.

Det er god bruk av offentlige ressurser å se de ulike tjenestene i sammenheng. Samtidig er dette vanskelig. Problemer som går på tvers av fagområder, kan bli nedprioritert når hvert enkelt forvaltningsorgan arbeider for å nå egne mål og oppnå resultater internt. Det krever god ledelse å samarbeide godt med andre organer. Utvalget mener det er nødvendig med innsats på flere områder for å skape et bedre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid når barn bor i fosterhjem.

Barnevernloven pålegger barnevernstjenesten å samarbeide med andre instanser. I mange saker vil kravet til forsvarlighet forutsette koordinering og nært samarbeid. Plikt til å samarbeide fremgår også av de andre tjenestenes lovverk.

Det har over år og fra flere hold blitt avdekket svikt i tverrfaglig og tverretatlig samarbeid mellom tjenester for barn og unge. Svikten handler blant annet om manglende rutiner, tilrettelegging for og oppfølging av samarbeid, og manglende kontroll av at samarbeid blir gjennomført. Flere tiltak er gjennomført for å bedre samarbeidet, og det pågår arbeid på flere områder. Blant annet er det utviklet flere rundskriv, veiledningsmateriell og lignende som skal gjøre det klarere hvordan samarbeid skal skje. Regjeringen har også varslet en utredning av hvordan ulike tjenester til barn og unge kan koordineres bedre.

Utvalget understreker at den politiske og administrative ledelsen i kommunen har ansvar for å sikre samarbeid på tvers av tjenester. Ledelse er avgjørende for å få dette til. Dette innebærer å sikre samordnede mål, en hensiktsmessig organisering samt møtepunkter og dialog mellom tjenester. Utvalget foreslår at det innføres en kommunal samordningsplikt for saker som gjelder personer med behov for langvarige og koordinerte tiltak. Utvalget foreslår også at kommunen skal utpeke hvem i kommunen som har det koordinerende ansvaret. Alt samarbeid mellom tjenester må involvere barnet.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud til barnet. Andre tjenester har også plikt til å utarbeide individuell plan. Individuell plan ser ut til å være lite brukt som barnevernstiltak, og det er indikasjoner på at barnevernstjenestene opplever ordningen som uklar med hensyn til hva formålet med planen er og hvordan planen skal utarbeides og brukes i praksis. Det er ikke utarbeidet forskrift om bruken av individuell plan i barnevernet, slik det er på helse- og omsorgsområdet. Når det ikke er klare retningslinjer for bruken av individuell plan i barnevernet, og heller ikke retningslinjer for hvem som har ansvaret når flere tjenester har ansvar, kan resultatet bli at barn ikke får individuell plan selv om de har krav på det. Utvalget mener det er nødvendig å utarbeide en forskrift om individuell plan på barnevernsområdet. En forskrift kan blant annet gi nærmere bestemmelser om hvilke grupper av barn som har krav på en slik plan, hva planen skal inneholde og hvordan planen skal gjennomføres.

Litt over 40 prosent av barn i fosterhjem bor i fosterhjem utenfor den kommunen som har ansvaret for dem (omsorgskommunen). Barnevernstjenesten i barnets omsorgskommune har ansvaret for å følge opp barnet og fosterhjemmet. Den kommunen der barnet bor (fosterhjemskommunen), skal yte nødvendige helse- og omsorgstjenester og dessuten føre tilsyn med alle barn som bor i fosterhjem i kommunen. Det vil også som regel være i fosterhjemskommunen barnet går på skole eller i barnehage.

Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid kan være ekstra krevende når barn bor utenfor sin omsorgskommune. En gitt barnevernstjeneste kan ha ansvar for barn som bor i mange ulike kommuner, og har dermed tilsvarende mange samarbeidspartnere. Kommunene velger selv hvordan de organiserer sine tjenester, og omsorgskommunen vil vanskelig kunne holde oversikt over tjenestetilbudet og hvordan det er organisert i alle de ulike kommunene de samarbeider med. Det faglige nettverket innad i kommunen er blant annet viktig i oppfølgingen av barn med særskilte behov, for eksempel barn med nedsatt funksjonsevne. I slike saker kan det oppstå konflikter mellom kommunene om finansiering av et barns helse- og velferdstilbud. Det kan for eksempel dreie seg om utgifter til tilrettelegging av bolig for barn med funksjonsnedsettelser som bor i fosterhjem. Slike utfordringer kan også oppstå der bare én kommune er involvert, men utvalgets inntrykk er at utfordringene er sterkere der to kommuner er involvert. Det kan også være en utfordring å få til et godt tverrfaglig samarbeid i interkommunale samarbeid. Når flere kommuner er involvert, vil en virksom individuell plan være et ekstra viktig virkemiddel for å sikre samordnede tjenester.

Utvalget har vurdert om det bør gjøres endringer i ansvarsdelingen mellom kommunene, slik at oppfølgingen og/eller samarbeidet mellom kommuner kan lettes. Utvalget har blant annet vurdert om ansvaret for å følge opp barnet og fosterhjemmet bør overføres fra omsorgskommunen til fosterhjemskommunen. Det kunne antagelig gjøre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid lettere, selv om heller ikke samordning innenfor samme kommune alltid fungerer godt nok. Utvalget har imidlertid lagt vekt på at det er omsorgskommunen som kjenner saken og barnets forhistorie og som derfor bør ha ansvaret. Skulle det bli brudd i fosterhjemmet og barnet flytter til en ny kommune, vil det fortsatt være samme kommune som følger opp og dermed ivaretar kontinuitet og helhet.

Utvalget mener imidlertid at det ville være en fordel om flere barn kunne bo i fosterhjem i sin omsorgskommune. Det kan være viktig for barnet av mange grunner, og kan ha betydning for kontakt med foreldre, søsken, venner og kjent miljø. Det kan også være viktig for å sikre tett og relevant oppfølging. Barnevernstjenesten bør derfor alltid vurdere om de kan plassere barnet i hjemkommunen, og dersom dette ikke er mulig, forsøke å finne et fosterhjem i en kommune som ligger nært hjemkommunen. Samtidig må andre hensyn vektlegges. Noen barn trenger avstand til sin familie eller sitt opprinnelige miljø. Barnets beste må alltid være avgjørende.

Samarbeid mellom barnevern og helsetjenester, særlig psykiske helsetjenester, har vært et problemområde i flere år. Tilbudet om psykisk helsehjelp til utsatte barn og unge lokalt i kommunen er ofte ikke godt nok, selv om disse tjenestene bygges ut som ledd i opptrappingsplanen for psykisk helse. Det er dokumentert at barn og unge med tiltak fra barnevernet ikke får dekket sine behov for psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, og disse problemene har vedvart til tross for satsinger. Det er også samarbeidsutfordringer mellom barnevernet og psykiske helsetjenester. Ulik problemforståelse og gjensidig skepsis kan være deler av forklaringen. Mangelfull deling av informasjon er en del av bildet. Nylig har Barnevernslovutvalget foreslått en barnevernhelsereform. Regjeringen utreder hvordan tjenestene til barn og unge kan koordineres bedre. Utvalget vil understreke viktigheten av at barn og unge i barnevernet gis behørig vekt i dette utredningsarbeidet.

Mestring i skolen er en svært viktig faktor for å hindre marginalisering i voksen alder. Samarbeid mellom skole og barnevern bør etter utvalgets vurdering være høyt prioritert. På dette området pågår det nå mye utviklingsarbeid. Utvalget anbefaler at utviklingen på området vurderes i lys av de igangsatte initiativene, og at det avhengig av resultatene som oppnås, vurderes en helhetlig gjennomgang av området skole-barnevern.

Samarbeid mellom ulike tjenester forutsetter deling av informasjon, og denne informasjonen kan være taushetsbelagt. Det er gitt ulike unntak fra taushetsplikten som kan benyttes når organer og yrkesutøvere som i utgangspunktet har taushetsplikt, samarbeider med hverandre. Andre tjenester har opplysningsplikt til barnevernet om visse forhold, og slik opplysningsplikt går foran deres taushetsplikt.

Utvalget finner i sin gjennomgang at taushetspliktreglene i ulike lovverk ikke i seg selv ser ut til å hindre samarbeid. Derimot ser det ut til å være usikkerhet i de ulike tjenestene om hvordan taushetspliktreglene og unntakene fra dem skal forstås og hvilken informasjon som kan deles. Reglene oppleves som vanskelige, og kompetansen i å anvende regelverket ser samlet sett ut til å være svak. Dette kan hemme samarbeidet. Utvalget mener derfor taushetspliktsreglene på helse- og velferdsområdet bør gjennomgås med tanke på språklig modernisering og forenkling. Utvalget mener også at det bør legges vekt på at studenter i relevante utdanninger tilegner seg kunnskap om regelverket.

1.5 Oppfølging og tiltak når barn bor i fosterhjem

Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar innebærer å iverksette tiltak og gjøre de endringer som er nødvendige for at barnet skal få best mulig omsorg i fosterhjemmet. Dette betyr blant annet å følge opp barnet samt å gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning. Tiltakene og oppfølgingen av barnet og fosterfamilien må ses i sammenheng med oppfølgingen av barnets foreldre.

Utvalgets gjennomgang viser at det er forbedringsmuligheter når det gjelder hvordan barnevernstjenesten kan sørge for at barn, fosterfamilier og foreldre får den oppfølgingen de har behov for. Gjennomgangen viser at det er få føringer på hvilke tiltak barnevernstjenestene skal tilby sine fosterhjem, og det er variasjoner i hva kommunene faktisk tilbyr. Disse variasjonene kan, slik utvalget ser det, ikke alltid begrunnes i ulike behov.

God kvalitet i oppfølgingen og tiltakene kan være avgjørende for at målet med fosterhjemsoppholdet skal nås, og kan hindre brudd i fosterhjemmet. Oppfølging som er basert på feil analyse av situasjonen, kan virke mot sin hensikt eller i verste fall bidra til at problemene blir større. Utvalget understreker behovet for et kvalitetssystem i barnevernet. Et slikt system må gi faglig støtte til barnevernstjenesten i samtlige arbeidsprosesser, også i fosterhjemsomsorgen. Det innebærer arbeid med rekruttering, kartlegging/undersøkelse, opplæring og forberedelse, utvelgelse av fosterhjem for det enkelte barn, oppfølging når barnet bor i fosterhjemmet samt tilbakeføring og oppfølging ved flytting ut av fosterhjemmet. Utvalget støtter også utviklingen av digitale løsninger i barnevernet, og foreslår i tillegg at ulike digitale løsninger og verktøy tas i bruk i barnevernets oppfølging når barn bor i fosterhjem.

God og tilpasset oppfølging forutsetter et kunnskapsbasert barnevern og fagutøvelse basert på forskning og erfaringer som barn, familier og ansatte i barnevernet har. Utvalget har i sitt arbeid avdekket behov for mer kunnskap, og foreslår at forskning på fosterhjemsområdet prioriteres. Utvalget foreslår at det settes i gang et eller flere forskningsprogrammer i regi av Norges forskningsråd for å få frem kunnskap om fosterhjemsomsorgen.

Utvalgets gjennomgang viser at den grunnleggende opplæringen ikke når ut til alle. Kommunen skal melde fra til Bufetat hvis de selv rekrutterer et fosterhjem, men dette gjøres ikke alltid. Utvalget mener det er viktig at kommuner som selv rekrutterer fosterhjem, sørger for at kravet om opplæring følges opp. Stortinget har sluttet seg til forslag om obligatorisk opplæring som er presentert i Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg. Fosterhjem til barns beste. Utvalget har fått opplyst at spørsmålet inngår i departementets arbeid med ny barnevernslov. Et slikt krav er viktig for å sikre at alle fosterforeldre får grunnleggende opplæring. Samtidig er det viktig at opplæringen blir mest mulig relevant for ulike grupper. En differensiering og et modulbasert opplæringsprogram vil kunne bidra til dette.

Det er også et behov for kompetansemiljøer på fosterhjemsområdet som kan fungere veiledende overfor både barn, fosterfamilier og foreldre. Utvalget foreslår at kommunene utvikler og etablerer slike spisskompetansemiljøer.

Forsvarlig og god oppfølging forutsetter konkrete mål for de tiltakene som settes inn, samt bruk av planer, evaluering og oppfølging. Barnevernstjenesten må forsikre seg om at oppfølgingen er på et nivå som sikrer forsvarlighet i det enkelte tilfellet. Utvalget foreslår at fosterhjemsavtalen skal inneholde en konkret plan for oppfølging.

Utvalget legger vekt på at barnevernstjenestens besøk i hjemmet er og skal være et sentralt møtepunkt mellom barnet, fosterfamilien og barnevernstjenesten. Forsvarlighetskravet i barnevernloven tilsier en nøye vurdering av hvor ofte fosterhjemmet skal besøkes, og hvordan besøkene skal gjennomføres. Utvalget mener det bør utvikles faglige standarder for hva som er «forsvarlig» oppfølging. Slike faglige standarder bør legges til grunn for fylkesmannens tilsyn med fosterhjemskommunens oppfølging. Utvalgets flertall foreslår at dagens krav om antall oppfølgingsbesøk erstattes med et krav om faglige standarder for oppfølgingen.

Barnas og fosterfamilienes behov er ulike og kan variere over tid. Derfor er det også nødvendig å differensiere oppfølgingstilbudet når barn bor i fosterhjem, for å videreutvikle det spekteret av tiltak som tilbys og sørge for et mer tilpasset tilbud. Utvalget foreslår blant annet at det skal utvikles tilpassede oppfølgingstiltak for fosterhjem i barnets slekt og nettverk. Utvalget foreslår videre at barnevernstjenesten skal vurdere hvordan barnets familie og nettverk kan bidra i oppfølgingen av barnet. Utvalget foreslår at besøks- og avlastningsordninger evalueres.

Det er viktig for fosterforeldrene å ha oversikt over mulige støtte- og hjelpetiltak kommunen kan tilby. En samlet oversikt over ulike tjenestetilbud, også de barneverntjenesten selv ikke forvalter, kan være viktig også for barneverntjenesten. Utvalget foreslår at barnevernstjenesten i samarbeid med andre aktuelle tjenesteområder utarbeider en løpende oppdatert oversikt over tilgjengelige tiltak. En slik oversikt er ment å skulle tydeliggjøre hva kommunen kan tilby og vil kunne lette samarbeidet mellom barnevernstjenesten og fosterhjemmet om planlegging av tiltak tilpasset barnet og fosterhjemmets behov.

Ikke alle vanskelige situasjoner oppstår innenfor barnevernets kontortid. Barn og fosterfamilier kan også ha behov for kontakt med barnevernstjenesten for eksempel på kveldstid. Utvalget mener det er behov for at kommunene utvikler lokale løsninger for tilgjengelighet utenfor kontortid. Barnevernstjenesten bør, i tett samarbeid med hvert enkelt fosterhjem, utarbeide en plan for hva som kan gjøres dersom det oppstår en kritisk situasjon utenom kontortid.

Når barn bor i fosterhjem, er det viktig at de vet at foreldrene blir ivaretatt. Barnevernstjenesten har et lovpålagt ansvar for å følge opp foreldrene når barnet deres ikke kan bo hjemme sammen med dem. Også familievernet er gitt en viktig rolle i oppfølgingen. For de fleste foreldre til barn i fosterhjem vil rollen som forelder på avstand være ny og ukjent. For mange innebærer overgangen tap av anerkjennelse, sorg og usikkerhet. Utvalget foreslår at det utvikles et oppfølgingsprogram for foreldre som tilbys etter at barnet har flyttet.

Unge i barnevernet kan ha få trygge voksne å støtte seg til når de når myndighetsalder. Det er ikke uvanlig at ungdom som bor hjemme hos sine foreldre flytter litt ut og inn av hjemmet i overgangsfasen mot voksenlivet. Dette bør også være mulig for ungdom som bor i fosterhjem. Utvalget foreslår derfor at ettervernstiltak for dem som hadde tiltak ved fylte 18 år, når som helst innen fylte 23 år kan opprettes, gjenopprettes eller endres, basert på en helhetsvurdering av den unges behov. I utgangspunktet kan det hevdes at dette også etter dagens bestemmelser er mulig. Dette bør imidlertid klargjøres, og det bør fremgå av loven.

1.6 Økonomiske rammebetingelser

De økonomiske rammebetingelsene til fosterforeldre består i hovedsak av arbeidsgodtgjøring og utgiftsdekning. Arbeidsgodtgjøring skal reflektere en anerkjennelse og kompensasjon for samfunnsoppdraget fosterforeldrene har påtatt seg, og utgiftsdekning skal dekke kostnader forbundet med å ha et barn boende i hjemmet. Det er lite regulering av de økonomiske rammebetingelsene. Arbeidsgodtgjøringen blir behandlet på linje med lønn, og fastsettes i individuelle forhandlinger, slik situasjonen også er for andre oppdragstakere. KS gir årlig veiledende satser for både arbeidsgodtgjøring og utgiftsdekning. De veiledende satsene gir både fosterforeldrene og barnevernstjenesten et referansepunkt i forhandlingene. Utgiftsdekning tilsvarende KS’ veiledende sats er skattefri, og utgiftsdekning utover det må søkes om særskilt. Til tross for veiledende satser fører individuell fastsetting av betingelsene til forskjeller i godtgjøring mellom kommuner og mellom fosterforeldre.

Det er lite kunnskap om effekten av frikjøp. Likevel er dette et hyppig brukt tilretteleggingstiltak. De aller fleste kommuner tilbyr blant annet frikjøp fra annet arbeid den første perioden barnet bor i fosterhjemmet. Det er imidlertid ingen nasjonale føringer eller retningslinjer for hvor lenge frikjøp bør vare eller hvordan fosterforeldrene skal bli kompensert for tapt arbeidsinntekt i frikjøpsperioden. Dette blir fastsatt i forhandlinger mellom fosterforeldrene og barneverntjenesten. Forhandlinger om frikjøp kan føre til mye oppmerksomhet om økonomiske rammebetingelser. Det gir insentiver til å fremheve barnets utfordringer og ikke nødvendigvis ressurser og fremgang. Utvalget har fått innspill både fra fosterforeldre og barnevernstjenester om at de kan oppleve at barn brukes som en brikke i forhandlingene.

Utvalget mener at systemet med forhandlinger om økonomiske rammebetingelser ikke godt nok ivaretar barnas beste og fosterforeldrenes behov for forutsigbarhet i oppdraget. Utvalgets gjennomgang viser at forhandlinger om varigheten av frikjøp er et særlig krevende område for både barneverntjenester og fosterforeldre.

Utvalget mener at det som skaper de største friksjonene mellom barnevernet og fosterforeldrene om økonomiske betingelser, er manglende forutsigbarhet, ulik praksis mellom kommuner og uenighet om bruk av og kompensasjon for frikjøp. Dessuten har målgruppene til de statlige fosterhjemmene i praksis ikke vært tydelig avgrenset mot de ordinære fosterhjemmene, noe som har bidratt til oppmerksomhet om forskjeller i økonomiske betingelser.

Det er viktig å ivareta muligheten for å finne gode, individuelle løsninger basert på barnets og fosterfamiliens behov. Utvalget mener at dagens forhandlingssystem har resultert i for stor variasjon uten at dette nødvendigvis gjenspeiler barnas og fosterfamiliens behov. De individuelle løsningene må komme i den faglige oppfølgingen, ikke i den økonomiske kompensasjonen.

I dag fastsettes den veiledende satsen for arbeidsgodtgjøring til fosterforeldre ensidig, og ikke som et resultat av kollektive forhandlinger mellom fosterforeldre og kommunesektoren. Fosterforeldrene har ikke mulighet til å koordinere sine krav. Derimot har kommunene gjennom KS en kollektiv mulighet til å fastsette en veiledende sats. Interessene til de to sidene blir ikke prøvd mot hverandre ved forhandlinger mellom jevnbyrdige parter.

Utvalget har kommet til at det bør etableres en ny rettighetsbasert stønadsordning, som er lik for alle ordinære fosterhjem. Utvalget mener at det å gi en stønad i stedet for en arbeidsgodtgjøring vil tydeliggjøre intensjonen om at fosterhjemmet skal fungere så likt en annen familie som mulig, og at barnet skal tas inn i familien som et familiemedlem. Det vil også skille fosterhjemsordningen tydeligere fra andre ordninger, slik som besøks- og avlastningshjem og statlige fosterhjem, og dermed gjøre det mer forståelig at betingelsene i de ulike ordningene er ulike. Stønaden bør være kommunal, men fastsatt ved lov og forskrift. Stønaden gjøres skattefri. I utformingen av stønaden må det vurderes om det bør gis egne satser for søsken og andre fosterhjem som tar imot flere barn.

Etter utvalgets syn er det behov for klarere rammer rundt frikjøp og en universell ordning for kompensasjon for tapt arbeidsinntekt ved permisjon den første perioden barnet bor i fosterhjemmet. Dette vil sikre at alle fosterhjem kan få betalt ved permisjon fra arbeid den første perioden etter en flytting, og vil gi barnet og fosterforeldrene en trygg og forutsigbar ramme rundt den kritiske første fasen. Formålet med å innføre en universell ordning for frikjøp vil, etter utvalgets syn, ikke være å utvide dagens praksis for frikjøp den første perioden, men å øke forutsigbarheten for fosterforeldre og barnevernstjenester. Varigheten av frikjøpsperioden bør differensieres etter barnets alder.

Utvalget mener det også skal være mulig for barnevernstjenesten å benytte frikjøp etter den første perioden, dersom det er nødvendig for å kunne gjennomføre tiltak og oppfølging barnet har behov for. Å knytte frikjøp til aktiviteter eller tiltak vil i større grad nødvendiggjøre en begrunnelse for frikjøp knyttet til barnas behov.

1.7 Trygd, pensjon og skatt

Trygd skal kompensere for tap av inntekt blant annet når man blir syk eller arbeidsledig. Arbeidsgodtgjøringen man får som fosterforelder, er skattepliktig pensjonsgivende inntekt. Arbeidsgodtgjøringen gir derfor rett til opptjening i folketrygden, det vil si opptjening i folketrygdens alderspensjon og andre inntektsbaserte trygdeytelser, som uføretrygd, dagpenger, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og foreldrepenger.

Det å motta arbeidsgodtgjøring for et fosterhjemsoppdrag ved siden av enkelte av disse ytelsene har ført til at fosterforeldre har fått trygden nedjustert eller avkortet. I tillegg vil et fosterhjemsoppdrag bli ansett som uttrykk for at man har en restarbeidsevne eller at man ikke har tapt all arbeidstid. Dermed er det noen fosterforeldre som ikke oppfyller minstekravene til hvor mye arbeidsevnen eller arbeidstiden må være redusert for å kvalifisere til trygdeordningene. Slike minstekrav omtales som inngangsvilkår.

Reduksjonen i eller bortfallet av trygd på grunn av at man mottar arbeidsgodtgjøring som fosterhjem blir ansett som urimelig av fosterforeldre. Det fører til inntektstap for fosterforeldre som ikke ville rammet dem dersom barna var deres egne eller de ikke mottok arbeidsgodtgjøring. Avkortingen er likevel riktig sett ut fra formålene og hensynene i trygdeordningene. Det å være fosterhjem er et betalt oppdrag. Det gir dermed inntekter som reduserer behovet for forsikring mot tap av annen inntekt. Utvalget anser imidlertid det å være fosterhjem grunnleggende sett som en familie. Oppdraget kan vanskelig avsluttes dersom man taper økonomisk på reduksjon eller bortfall av trygd. Hensynet til å fremme stabilitet i fosterhjemsforholdet tilsier etter utvalgets mening at det er nødvendig å gjøre visse tilpasninger i trygderegelverket.

Stortinget ba i mai 2017 Regjeringen om å innføre en overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytelser som sikrer at man ikke taper økonomisk på å være fosterforeldre. Som en oppfølging av dette er det innført et unntak fra avkorting for fosterforeldre som mottar dagpenger og arbeidsavklaringspenger. Endringen er innført i påvente av at utvalget skal gjøre sin vurdering. Endringen fører imidlertid til at arbeidsavklaringspenger og dagpenger utmåles med et for høyt beløp for fosterforeldre, siden arbeidsgodtgjøringen som fosterhjem fortsatt er med i grunnlaget for beregning av ytelsene. Endringen løser heller ikke problemet med at noen kan miste trygdeytelser helt som følge av at de er fosterforeldre, det vil si dersom de ikke innfrir inngangsvilkårene i ordningene. Utvalget vurderer det likevel slik at ordningen bør videreføres inntil et mer helhetlig system er på plass.

Et helhetlig system bør etter utvalgets mening være basert på at fosterhjem mottar en stønad som ikke er pensjonsgivende. En slik stønad vil ikke telle med i verken grunnlaget for trygdeytelser, i prøvingen mot inngangsvilkårene eller i utmålingen av ytelser. Dette innebærer at fosterforeldre behandles på lik linje med andre foreldre i trygdeytelsene, og at problemstillingene med tap av trygderettigheter unngås.

Utvalget foreslår at stønaden er skattefri, jf. også punkt 1.6. Dette vil harmonere best med hvordan andre lignende stønader er utformet, slik som barnetrygden. Formålet med stønaden vil være å gi støtte og anerkjennelse til den viktige samfunnsinnsatsen fosterforeldre gjør, og bidra til å sette disse familiene enda bedre i stand til å gi barnet et trygt og godt hjem. Det å gi en stønad i stedet for arbeidsgodtgjøring harmonerer med utvalgets forståelse av fosterhjem som familie.

Et viktig formål med en slik stønad i en trygdesammenheng er å unngå at fosterforeldre som utfører fosterhjemsoppdraget i tillegg til en vanlig jobb, mister trygderettigheter som de opparbeider som følge av sin deltakelse i det ordinære arbeidslivet. Derfor må stønaden settes slik at den erstatter arbeidsgodtgjøring for ikke frikjøpte fosterhjem.

Frikjøpte fosterforeldre baserer livsoppholdet i større grad enn andre fosterforeldre på inntektene fra fosterhjemsoppdraget. De vil derfor ha et sterkere behov for opptjening i pensjons- og trygdesystemet, slik at de forsikres mot bortfall av inntekten og tjener opp til alderspensjon. Utvalget har derfor lagt til grunn at arbeidsgodtgjøring som gis som kompensasjon for bortfalt arbeidsinntekt, fortsatt skal være pensjonsgivende. Det skal også betales skatt av denne godtgjøringen.

Utvalget har kommet til at den skattefrie stønaden bør gå til alle fosterhjem, også de frikjøpte. En generell velferds- og familiepolitisk begrunnelse for stønaden vil i prinsippet gjelde alle. I tillegg har de administrative og praktiske vanskelighetene med å skille mellom frikjøpte og ikke frikjøpte fosterhjem vært et moment i vurderingen.

Omleggingen fører til at fosterforeldre som kun mottar stønaden, det vil si ikke frikjøpte fosterhjem, taper noe pensjonsopptjening. Dette motvirkes ved at stønaden gjøres skattefri. Løsningen gjør at unntaket fra avkorting for ikke-frikjøpte fosterforeldre som ble innført fra 2018, og som bryter med hvordan trygdesystemet er utformet ellers, kan avvikles.

Selv om det er innført et unntak fra avkorting, er arbeidsgodtgjøring for et fosterhjemsoppdrag etter dagens regler pensjonsgivende og skattbar inntekt. Det betyr at det å være fosterhjem ikke er forenlig med å anses som fulltids arbeidssøkende eller fullt arbeidsufør. Dette kommer av at tiden som medgår til å være fosterhjem anses å redusere tiden som kan brukes til arbeidssøking, eventuelt sees som uttrykk for en restarbeidsevne. Tiden brukt på fosterhjemsoppdraget beregnes i dag ved å dividere arbeidsgodtgjørelsen som utbetales, med høyeste timelønn for barnehageassistenter i kommunen. Dette er en ordning som har skapt uheldige utslag. Utvalget foreslår at det, inntil en helhetlig modell er på plass, innføres en sjablongmessig regel for hvor stort timetall et fosterhjemsoppdrag skal anses å gi, slik at man sikrer enhetlig behandling av fosterforeldre.

Kravene i dagpengeordningen om å være reell arbeidssøker innebærer at man skal være villig til å akseptere ethvert jobbtilbud hvor som helst i landet og uavhengig av om tilbudet gjelder hel- eller deltidsarbeid. Disse kravene kan slå uheldig ut for fosterforeldre. De kan blant annet føre til krav om at delvis frikjøpte fosterforeldre må si fra seg fosterhjemsoppdraget for å kunne ta en heltidsjobb. Det er også viktig for barn som bor i fosterhjem å ha et stabilt miljø, noe som står i strid til flyttekravet. Det er gitt noen unntak fra kravene til å være reell arbeidssøker, blant annet med bakgrunn i omsorgsansvar. Disse unntakene gjelder også fosterforeldre, men er snevre. Utvalget mener det er særlige hensyn som tilsier at fosterforeldre bør kunne gis videre unntak med bakgrunn i barnets behov for stabilitet.

Utvalget har også vurdert om ordinære fosterhjem bør sikres kompensasjon ved tap av yrkesskadedekning når de er frikjøpt fra sitt ordinære arbeid. Utvalget har imidlertid kommet til at det ikke er rimelig å gi slik kompensasjon. Når fosterforelderen er hjemme med barnet, er han eller hun også hjemme fra det arbeidet som folketrygden forsikrer mot yrkesskade eller yrkessykdom i. Et alternativ til yrkesskadetrygd kan være en forsikringsordning. Et flertall ber om at behovet for en forsikringsordning for personskader i fosterhjemmet utredes. Et mindretall i utvalget ønsker ikke en særordning for fosterhjem når det gjelder personskade.

Fosterforeldre i ordinære fosterhjem omfattes ikke av reglene for obligatorisk tjenestepensjon. Utvalget mener at fosterhjem som utgangspunkt skal kompenseres for tap av inntekt og fordeler i arbeidsforhold når de av hensyn til barnet må redusere yrkesaktiviteten utenfor hjemmet og dermed frikjøpes. Særlig er dette viktig dersom det er behov for frikjøp og fravær fra eget arbeid over lengre tid. Utvalget foreslår at det utredes en kommunal ordning for kompensasjon for tap av tjenestepensjon. Det bør blant annet sees på hvilke muligheter som finnes for å likebehandle fosterforeldre og andre foreldre ved spørsmål om forlengelse av medlemskap i tjenestepensjonsordninger som disse har hos sine ordinære arbeidsgiverere.

1.8 Rammer for saksbehandling i fosterhjemsforhold – fosterhjemsavtalen

De juridiske rammene for fosterhjemsoppdraget reflekterer ansvaret barnevernstjenesten har for å sikre barnet nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Fosterforeldre utøver omsorgen på vegne av barnevernstjenesten dersom barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, eller på vegne av foreldrene dersom barnet bor i fosterhjem som frivillig hjelpetiltak. Fosterforeldre har i dag få individuelle rettigheter etter barnevernloven. Fosterforeldre er i et kontraktsforhold til kommunen, og ses derfor i mindre grad som selvstendige subjekter og parter i selve barnevernssaken.

Menneskerettslige forpliktelser kan være et argument for at familieliv i fosterhjemmet bør beskyttes i større grad enn i dag, for eksempel gjennom å styrke fosterforeldres rettigheter. Samtidig kan de menneskerettslige forpliktelsene også være et argument for å beskytte den opprinnelige familien mot ytterligere inngrep. Den beskyttelsen av retten til familieliv som ligger i EMK art. 8 og Grunnloven § 102 kan vanskeliggjøre en forskyvning av balansen, i alle fall dersom det innebærer å gripe ytterligere inn i familielivet.

Dersom det oppstår uenigheter mellom fosterhjemmet og barnevernstjenesten, kan fosterforeldre oppleve at de har få rettigheter og begrenset med virkemidler for å ivareta barnas behov og det familielivet de har med barnet. Utgangspunktet må være at barnets interesser og behov ved fosterhjemsoppholdet må ivaretas. Utvalget vil i tillegg påpeke noen områder hvor fosterforeldrenes rettigheter bør styrkes.

Fosterforeldrenes rolle og kjennskap til barnet tilsier at deres vurderinger vedrørende barnets beste kan være svært viktig som grunnlag for valg av tiltak, også når det gjelder om barnet bør flytte. Utvalget foreslår at det lovfestes en rett for fosterforeldre til å uttale seg ved flytting av barnet etter barnevernloven § 4-17.

Gode samarbeidsforhold mellom fosterhjemmet og barnevernstjenesten kan være avgjørende for å sikre stabiliteten i fosterhjemmet. Utvalget foreslår at fosterhjemsavtalen skal inneholde en plikt for barnevernstjenesten til å samarbeide med fosterforeldrene. Avtalen skal også inneholde en konkret oppfølgingsplan som skal evalueres jevnlig. Utvalget mener at konkretiserte planer vil gjøre det lettere å etterprøve om avtalen overholdes fra begge sider, og dermed hindre uenighet som følge av ulik forståelse av avtalen. Det vil likevel fremdeles være områder hvor interessemotsetninger kan oppstå. Det mangler i dag gode konfliktløsningsmekanismer på fosterhjemsområdet. Utvalget foreslår derfor at det opprettes et konfliktløsningsorgan som kan bidra til å avklare spørsmål partene er uenige om raskt, tillitvekkende og uten store kostnader. Utvalget foreslår også at godtgjøring til dekning av tapt inntekt ved frikjøp i særlige tilfeller kan forlenges ved oppsigelse av fosterhjemsavtalen.

Utvalget foreslår ikke å utvide fosterforeldrenes gjeldende klageadgang eller partsrettigheter, men peker på behovet for at Barne- og likestillingsdepartementet i sitt arbeid med ny barnevernslov særlig vurderer spørsmålet om fosterforeldres partsrettigheter. Utvalget legger til grunn at det fortsatt vil være fosterhjemsavtalen med dens vedlegg som i hovedsak regulerer forholdet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene. Forslagene til endringer i avtalen og om opprettelse av et konfliktløsningsorgan vil etter utvalgets vurdering bidra til å gi en bedre balanse mellom fosterhjemmet og barnevernstjenesten (og barnets foreldre). Dette vil igjen øke muligheten for å sikre at målet med fosterhjemsoppholdet nås. Utvalget viser også til forslagene i kapittel 8 og 9 om å lovfeste økonomiske rettigheter for fosterforeldre.

1.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalgets samlede forslag gir økte utgifter for det offentlige. Forslagene har ulik innretning, og kostnadssiden ved dem er utredet i ulik grad. Utvalget har utformet ulike provenynøytrale alternativer for den delen av forslagene som omhandler en omlegging av godtgjøringen til fosterforeldre. I tillegg til omleggingen av godtgjøringen foreslår utvalget at kommunen skal kompensere fosterforeldre for tap av tjenestepensjon. Kostnaden ved dette er anslått. Når det gjelder utvalgets øvrige forslag, kan mange av disse innebære kostnader for det offentlige, men det vil være et spenn i hvor kostnadskrevende de er. Graden av ambisjoner og hvor mye det satses i de årlige budsjettene, vil avgjøre disse kostnadene.

Utgiftene det offentlige påføres på kort sikt, vil imidlertid motvirkes av innsparinger på lang sikt som følge av at unge får bedre forutsetninger for å meste sitt voksne liv.

Omlegging fra dagens system til utvalgets modell for økonomiske rammebetingelser vil påvirke inntekter og utgifter for stat og kommune på flere måter. Innføring av en stønad som går til alle fosterhjem, gir isolert sett økte utgifter til kommunene fordi den vil omfatte flere enn de som i dag får arbeidsgodtgjøring etter KS’ veiledende sats. Siden stønaden gjøres skattefri, kan imidlertid nivået på stønaden settes lavere enn dagens veiledende sats for arbeidsgodtgjøring. Dette trekker i retning av lavere kommunale utgifter. Staten vil imidlertid tape skatteinntekter som følge av at den nye stønaden er skattefri.

Noe av skattetapet for staten av omleggingene som presenteres her, hentes inn ved at framtidige trygde- og pensjonsutgifter reduseres. Disse innsparingene vil fases gradvis inn gjennom levetiden til dem som er fosterforeldre ved innføring av reformen.

Også mange av utvalgets øvrige forslag vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for stat og kommune. Utvalget mener at forslagene til sammen vil føre til bedre kvalitet, mer forutsigbarhet og bedre ressursutnyttelse. Avhengig av ambisjonsnivået vil det være nødvendig å øke de økonomiske rammene til kommunene. Dette gjelder særlig forslaget om å etablere miljøer med spisskompetanse på fosterhjemsområdet som kan gi ordinære fosterfamilier, barna og deres foreldre tilgang på spesialisert veiledning. Utvalget antar at et slikt miljø kan avlaste barnevernstjenestene eller redusere behovet for å kjøpe spesialisert veiledningskompetanse fra private aktører.

Innføring av rett til kompensasjon for tap av tjenestepensjon for frikjøpte ordinære fosterforeldre innebærer en økning i de økonomiske rammene for kommunene. Kostnadene til dette er estimert til 185 millioner kroner.

Å opprette et konfliktsløsningsorgan som kan bidra til å avklare spørsmål partene er uenige om, vil føre til økte offentlige utgifter. Størrelsen på utgiftene vil avhenge av hvordan tiltaket organiseres.

1.10 Samlet oversikt over utvalgets forslag

1.10.1 Samordning og samarbeid

Utvalget foreslår:

  • Det innføres en plikt i kommuneloven til å sikre koordinerte kommunale tjenester til personer med behov for langvarige og koordinerte tiltak. Kommunen bør utpeke en instans eller opprette en egen funksjon som skal ha ansvaret for å koordinere hjelpetjenester til barn og unge.

  • Det utarbeides en forskrift om bruken av individuell plan i barnevernet.

  • Dagens delte ansvar mellom omsorgskommune og fosterhjemskommune opprettholdes, slik at omsorgskommunen har hovedansvar for barnet og fosterhjemskommunen har tilsynsansvaret.

  • Det innføres en plikt for kommunen til alltid å vurdere om barnet kan flytte i fosterhjem i egen kommune, eller nær egen kommune. Barnets beste skal likevel alltid legges til grunn.

  • Utviklingen på området skole-barnevern vurderes i lys av igangsatte initiativ. Det vurderes på sikt en helhetlig gjennomgang av området.

  • Regelverket om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt på helse- og velferdsområdet gjennomgås med tanke på språklig modernisering og forenkling.

  • Det må sikres at studenter i relevante utdanninger tilegner seg kunnskap om regelverket om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett.

1.10.2 Oppfølging og tiltak når barn bor i fosterhjem

Utvalget foreslår:

  • Samtlige arbeidsprosesser i hele fosterhjemsforløpet (rekruttering, kartlegging og undersøkelse, opplæring og forberedelse, utvelgelse av fosterhjem, oppfølging, tilbakeføring og flytting) må inngå i det nasjonale kvalitetssystemet i barnevernet.

  • Forskning på fosterhjemsområdet skal prioriteres. Det settes i gang et eller flere forskningsprogrammer i regi av Norges forskningsråd med sikte på å øke kunnskapen om fosterhjemsomsorgen.

  • Kommunene skal utvikle og etablere miljøer med spisskompetanse på fosterhjemsområdet for å sikre at barn, fosterfamilier og foreldre får tilgang til spesialisert veiledning.

  • Fosterhjemsavtalen skal inneholde en konkret plan for oppfølgingen. Planen skal brukes aktivt og evalueres jevnlig.

  • Det utvikles faglige standarder for hva som er forsvarlig oppfølging og tilsyn. Vurdering av behov for oppfølgingsbesøk og annen kontakt i det enkelte tilfellet skal dokumenteres.

Utvalgets flertall (medlemmene Seip, Friborg, Holtan, K. Johansen, T. Johansen, Kurshed, Nilssen, Riege og Ueland) foreslår:

  • Faglige standarder erstatter kravene i fosterhjemsforskriften om antall oppfølgingsbesøk. Kravene i forskriften om antall tilsynsbesøk opprettholdes.

Utvalget foreslår videre:

  • Det skal utvikles tilpassede oppfølgingstiltak for fosterhjem i barnets slekt og nettverk.

  • Det utvikles en løpende oppdatert oversikt over tilgjengelige tiltak i kommunen.

  • Barnevernstjenesten skal vurdere besøks- eller avlastningsordninger i barnets slekt eller nettverk.

  • Besøks- og avlastningsordninger evalueres.

  • Kommunene skal etablere lokale løsninger for tilgjengelighet utenfor kontortid.

  • Barnevernstjenesten skal, i samarbeid med barn og fosterforeldre, utarbeide en plan for hva som kan gjøres dersom en kritisk situasjon oppstår utenfor kontortid.

  • Det presiseres i barnevernloven at ettervernstiltak for dem som hadde tiltak ved fylte 18 år, når som helst innen fylte 23 år kan opprettes, gjenopprettes eller endres, basert på en helhetsvurdering av den unges behov.

  • Det skal utvikles og etableres et oppfølgingsprogram for foreldre, som gis etter at barnet har flyttet i fosterhjem.

1.10.3 Økonomiske rammebetingelser

Utvalget foreslår:

  • Det innføres en ny, kommunal stønadsordning for ordinære fosterhjem, fastsatt og regulert i lov og forskrift.

  • Det innføres en rett til inntektskompensasjon ved permisjon den første perioden etter at barnet har flyttet inn. Varigheten av denne perioden differensieres etter barnets alder.

  • Det innføres retningslinjer for frikjøp ut over den første perioden etter at barnet har flyttet inn. Frikjøp etter den første perioden skal knyttes til tiltak eller oppfølging som ikke er forenlige med at fosterforeldrene er i (fullt) arbeid.

  • Virkningene av omlegging av arbeidsgodtgjøring og frikjøp evalueres.

1.10.4 Pensjon, trygd og skatt

Utvalget foreslår:

  • Fosterhjemsstønaden (jf. kapittel 8) gis til alle ordinære fosterhjem og er skattefri.

  • Dagens unntak fra avkorting i dagpenge- og arbeidsavklaringspengeordningene videreføres inntil en ny modell er innført.

  • I overgangsperioden innføres en sjablongmessig fastsettelse av arbeidstiden i fosterhjemsoppdraget.

  • Rundskrivet om krav til å være reell arbeidssøker endres slik at fosterforeldre kan få unntak fra de nevnte kravene med bakgrunn i barnets behov for stabilitet.

  • Det innføres en generell ordning som kompenserer frikjøpte fosterforeldre i ordinære fosterhjem for tap av tjenestepensjon.

Et flertall (medlemmene Seip, Bendiksen, Friborg, K. Johansen, T. Johansen, Nilssen, Riege og Ueland) foreslår i tillegg:

  • Behovet for en forsikringsordning for personskader i fosterhjemmet utredes.

1.10.5 Rammer for saksbehandling i fosterhjemsforhold – fosterhjemsavtalen

Utvalget foreslår:

  • Fosterforeldre gis uttalerett i saker om flytting av et barn etter barnevernloven § 4-17.

  • Det tas inn i fosterhjemsavtalen en plikt for barnevernstjenesten til å samarbeide med fosterforeldrene.

  • Det opprettes et konfliktløsningsorgan som kan bidra til å avklare spørsmål barnevernstjenesten og fosterforeldre er uenige om.

  • Fosterhjemsavtalen (standardavtalen) oppdateres løpende.

  • Det gis en adgang til at godtgjøring til dekning av tapt inntekt ved frikjøp i særlige tilfeller kan forlenges ved oppsigelse av fosterhjemsavtalen.

Til dokumentets forside