NOU 2022: 21

Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten— Forslag til reform av straffeloven kapittel 26

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Straffelovrådets vurderinger og anbefalinger om endringer i de generelle bestemmelsene som verner den seksuelle selvbestemmelsesretten

23 Hvordan uttrykke utgangspunktet om frivillighet i straffeloven?

23.1 Innledning

Straffelovrådet er i mandatet bedt om «å utforme en regulering som samlet sett ivaretar den enkeltes rett til seksuell selvbestemmelse og andre grunnleggende krav til en rettsstatlig utforming av straffelovgivningen». I lys av dette har rådet lagt hovedvekten på å vurdere behovet for endringer i de bestemmelsene som er mest sentrale for å verne den seksuelle selvbestemmelsesretten. Disse bestemmelsene fremgår i dag av straffeloven §§ 291 til 294 (voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold og lignende), § 297 (seksuell handling uten samtykke) og § 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke).

Et grunnleggende spørsmål er hvordan utgangspunktet om at seksuell samhandling skal være frivillig, på en hensiktsmessig måte kan uttrykkes i strafferettslige regler og vilkår. I punkt 23.2 presenterer rådet to teoretiske modeller som preger diskusjonen om hvordan prinsippet om frivillighet kan nedfelles i lovgivningen som skal verne om den seksuelle selvbestemmelsesretten. Rådet omtaler omtalene modellene som «nei betyr nei»-modellen og «bare ja betyr ja»-modellen. Rådet gir først noen eksempler på ulike synspunkter som har kommet til uttrykk i forskningslitteraturen om de to modellene. Deretter redegjør rådet for hvordan modellene anvendes i de reviderte voldtektsbestemmelsene i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland, og tar opp spørsmålet om modellene gjenfinnes i straffeloven. I punkt 23.3 presenterer rådet sine overordnede betraktninger om hvordan prinsippet om at seksuell samhandling skal være frivillig kan omsettes til konkrete bestemmelser om seksuallovbrudd i straffeloven kapittel 26.

23.2 Teoretiske modeller: «Nei betyr nei» og «bare ja betyr ja»

23.2.1 Presentasjon av modellene

I samfunnsdebatten i Norge og en rekke andre land er det to modeller som preger diskusjonen om hvordan grensen mellom tillatt og forbudt oppførsel bør trekkes i seksuelle sammenhenger, og særlig når det gjelder kriminalisering av voldtekt. Essensen i de to modellene kan uttrykkes gjennom slagordene «nei betyr nei» og «bare ja betyr ja».1 Til grunn for begge modellene ligger tanken om at seksuell omgang og annen seksuell samhandling skal være frivillig og at det er uakseptabelt ikke å respektere en annens seksuelle selvbestemmelsesrett.

Den første modellen (videre omtalt som «nei betyr nei»-modellen) går i grove trekk ut på at den som ikke respekterer en avvisning av et seksuelt initiativ begår en strafferettslig klanderverdig handling og derfor skal møtes med straff eller andre reaksjoner.2 Kjernen i den andre modellen (videre omtalt som «bare ja betyr ja»-modellen) er at straffansvar knyttes til det å gjennomføre seksuell omgang eller en annen seksuell aktivitet med noen som ikke har gitt sin tilslutning til den aktuelle handlingen.3

Felles for begge modellene er at straffansvar ikke forutsetter at fornærmede yter fysisk motstand. Et spørsmål som oppstår uavhengig av hvilken modell man tar utgangspunkt i, er på hvilken måte og hvor tydelig fornærmedes respons må være for å tillegges strafferettslig betydning. Dette spørsmålet er omdiskutert. Rådet vil nedenfor gi noen eksempler på ulike synspunkter som har kommet til uttrykk i forskningslitteraturen om de to modellene, særlig i USA.

Susan Estrich og Donald Dripps, har begge tatt til orde for at straffelovgivningen bør bygge på en «nei betyr nei»-modell der det er straffbart å ha samleie med en person som motsetter seg dette verbalt. I boken «Real Rape» fra 1987 gir Estrich uttrykk for at det å ignorere en kvinnes ord bør være tilstrekkelig for straffansvar, og at voldtektslovgivningen burde utvides til å omfatte tilfeller der kvinnen sier «nei».4 Dripps uttrykker lignende synspunkter i artikkelen «Beyond Rape – An Essay on the Difference Between the Presence of Force and the Absence of Consent» fra 1992, men mener i motsetning til Estrich at det å ha samleie med noen som avviser dette, ikke bør likestilles rettslig sett med det å bruke vold eller trusler om vold for å overvinne motstand.5 Nicholas J. Little beskriver «nei betyr nei»-modellen slik i artikkelen «From No Means No to Only Yes Means Yes: The Rationtal Results of an Affirmative Consent Standard in Rape Law» fra 2005:

«Central to the consideration of consent has been the much affirmed concept that «no means no.» In short, the standard means that, if an individual verbally rejects sexual advances, that person must be seen as withdrawing consent to sexual contact.»6

Tatjana Hörnle legger i artikkelen «#MeToo – Implications for Criminal Law?» fra 2018 til grunn at «nei betyr nei»-modellen ikke bare knytter straffansvar til det å ikke respektere et verbalt avslag, men også det ikke å respektere et avslag uttrykt gjennom entydige kroppsbevegelser eller oppførsel («unequivocal gestures or conduct»), slik som å dytte den andre bort, gråte eller forsøke å forlate stedet.7

Stephen Schulhofer argumenter for en «bare ja betyr ja»-modell i boken «Unwanted Sex: The Culture of Intimidation and the Failure of Law» fra 1998. Schulhofer mener at taushet i seg selv ikke kan forstås som et samtykke, og tar samtidig avstand fra ideen om at et samtykke må være verbalt for å tillegges vekt.8 Han definerte samtykke som «actual words or conduct indicating affirmative, freely given permission to the act of sexual penetration». Schulhofer gir uttrykk for at samtykke må komme klart til uttrykk. I boken hans heter det:

«Only unambiguous body language should suffice to signal affirmative consent, of course. Sexual petting does not in itself imply permission for intercourse, any more than does inviting a man in for coffee or permitting him to pay for dinner. A woman who engages in intense sexual foreplay should always retain the right to say «no».»9

Hvis en person ikke sier nei og tausheten kombineres med lidenskapelig kyssing, klemming og seksuell berøring, mener han imidlertid at det normalt er rimelig å trekke den konklusjonen at vedkommende er villig til å ha samleie.10

Også Little argumenterer for at voldtektslovgivningen bør bygge på en «bare ja betyr ja»-modell. I den ovennevnte artikkelen «From No Means No to Only Yes Means Yes: The Rational Results of an Affirmative Consent Standard in Rape Law» påpeker han at det ikke er et fasitsvar på hvordan en tillatelse til seksuell samhandling må komme til uttrykk for å tillegges betydning. I likhet med Schulhofer, mener Little at det ikke er grunn til å kreve at samtykket uttrykkes i ord. I artikkelen heter det «we do communicate in non-verbal ways, and once individuals have established a relationship it makes sense to include these forms of communication in any standard of affirmative consent».11

Enkelte har gitt uttrykk for at et samtykke er en innstilling. Catharine A. MacKinnon skriver for eksempel i artikkelen «Rape Redefined» følgende:

«The distinction between whether someone was raped or just had sex, when seen in consent terms, is ultimately defined by how B felt about it, rather than in terms of what A did to B.»12

Hvis man legger til grunn at samtykke er en innstilling, innebærer det at det kan foreligge et samtykke selv om det ikke er formidlet til den andre parten.13 Tom Dougherty tar avstand fra dette i artikkelen «Yes Means Yes: Consent as Communication» fra 2015. Hans tema er ikke utformingen av krav om samtykke i voldtektslovgivningen, men i skolereglementer utviklet for å forebygge seksuelle overgrep ved læresteder for høyere utdanning.14 Han mener at et samtykke alltid må kommuniseres, og at det må stilles krav om at samtykket er utvetydig. Hva som skal til for at et samtykke er utvetydig, mener han beror på konteksten. Dougherty trekker frem flere forhold som har betydning for hva som kreves, slik som forholdet mellom partene (hvilken kjennskap de har til hverandre), partenes erfaring og om det er rusmidler inne i bildet.15

23.2.2 Anvendelsen av modellene i andre lands voldtektslovgivning

I rådets mandat16 er lovgivningen som er innført i Sverige, Danmark og Tyskland beskrevet som «ulike varianter av en samtykkebasert voldtektsdefinisjon».

Den danske voldtektsbestemmelsen tar utgangspunkt i en «bare ja betyr ja»-modell, og rammer seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det. I forarbeidene heter det at «[s]amtykke kan komme til udtryk gennem ord eller handling. Der stilles ikke krav om, at samtykke skal være udtrykt direkte eller i øvrigt på nogen bestemt måde. Samtykke efter voldtægtsbestemmelsen skal således vurderes uformaliseret og ud fra en konkret og samlet vurdering.»17 Som eksempler på handlinger som kan være uttrykk for samtykke til samleie, nevnes i de danske forarbeidene kyss, berøring, nytende lyder, at man vender seg mot den andre, selv tar av sitt undertøy eller utfører samleiebevegelser.18 Det fremgår av forarbeidene at det danske Justitsministeriet ikke utelukket at total passivitet fra den andre parts side i noen situasjoner skulle kunne anses som et samtykke. I forarbeidene gis det uttrykk for det som utgangspunkt vil være en formodning for at en person som samtykker til et samleie, ikke forholder seg helt passiv, men deltar i et eller annet omfang. Samtidig heter det «Også ved total passivitet må det dog afhænge af en konkret og samlet vurdering, om deltagelse i samlejet kan anses for at være sket med samtykke».19 Da blir det ved passivitet ikke nødvendigvis noen forskjell mellom den danske voldtektsbestemmelsen og en «nei betyr nei»-modell.

Den danske voldtektsbestemmelsen angir ingen omstendigheter som utelukker et gyldig samtykke. Det er imidlertid klart forutsatt i forarbeidene at et samtykke til samleie skal gis frivillig og være utrykk for den samtykkendes vilje. Av forarbeidene fremgår det at det ikke vil foreligge et gyldig samtykke «i de tilfælde, hvor samlejet tiltvinges ved vold eller trussel om vold, eller hvor samlejet skaffes ved ulovlig tvang […] eller med en person, som befinder sig i en tilstand eller situation, i hvilken den pågældende er ude af stand til at modsætte sig handlingen». Det er videre bemerket at denne oppregningen av tilfeller der det ikke kan foreligge et gyldig samtykke ikke er uttømmende.20

Den svenske voldtektsbestemmelsen omtales også som en «samtykkelov», som bygger på «bare ja betyr ja»-modellen. Bestemmelsen rammer den som gjennomfører samleie eller en tilsvarende seksuell handling med en person som ikke deltar frivillig. Det fremgår imidlertid allerede av bestemmelsens ordlyd at det ikke er et absolutt vilkår at frivilligheten har kommet til uttrykk på noe vis. I vurderingen av om deltakelsen er frivillig eller ikke, skal det særlig tas hensyn til «om frivillighet har kommit till uttryck genom ord eller handling eller på annat sätt» (vår utheving). Avgjørelsen av om samleiet eller de seksuelle handlingene var frivillige, beror på en konkret vurdering av personens handlinger og den aktuelle situasjonen. Seksuallovbruddskomiteen foreslo opprinnelig et krav i lovteksten om at valget om å delta måtte komme til uttrykk for at deltakelsen skulle anses som frivillig. Regjeringen mente imidlertid at et slikt krav ville være problematisk av flere årsaker. Regjeringen viste blant annet til at det ville gjøre det straffbart å gjennomføre en seksuell handling med noen «som i och för sig deltar frivilligt men som inte ger uttryck för frivilligheten». Regjeringen mente også at komiteens forslag ville innebære «att det inför varje ny sexuell handling behövs ett nytt uttryck för att deltagandet fortfarande ska anses frivilligt».21 Hvis det oppstår usikkerhet, mente regjeringen at gjerningspersonen må forvisse seg om at deltakelsen er frivillig.22 Det er lagt til grunn i svensk rettspraksis at passivitet unntaksvis kan være et uttrykk for frivillighet.23 Det fremgår av den svenske voldtektsbestemmelsen at deltakelsen aldri skal anses frivillig dersom den skyldes mishandling, vold eller visse typer trusler, en utilbørlig utnyttelse av en særskilt utsatt situasjon eller alvorlig misbruk av et avhengighetsforhold.

Linnea Wegerstad kommenterer den svenske voldtektsbestemmelsen i artikkelen «Sex Must Be Voluntary: Sexual Communication and the New Definition of Rape in Sweden» fra 2021, og gir uttrykk for at det ikke er åpenbart hva som skal anses som uttrykk for frivillighet eller mangel på frivillighet. I artikkelen heter det:

«The explanatory notes in the Bill provide general guidelines for the interpretation and application of the new law. […] Despite these guidelines, it is not obvious what behavior, situations, or signs should constitute legally valid expressions of voluntary or nonvoluntary participation. Further, there is room for uncertainty regarding when passivity on the part of the complainant should be interpreted as tacit consent, and when it is a sign of nonvoluntary participation. The supposedly clear message that sex should be voluntary is not so clear-cut when it comes to defining – before a case ends up in court – what rape is. The explanatory notes use language like «normally» and «exceptional situations» and say that something «may» be a crime, indicating broad scope for discretion.»24

Den nye finske voldtektsbestemmelsen, som trer i kraft 1. januar 2023, minner om det svenske. Bestemmelsen rammer den som har samleie med en person som ikke deltar frivillig. I motsetning til den svenske bestemmelsen er det et vilkår at frivilligheten må komme til uttrykk. Deltakelse skal ikke anses å være frivillig om «personen inte verbalt, genom sitt beteende eller på något annat sätt har uttryckt att personen deltar frivilligt». Det fremgår av forarbeidene at passivitet ikke i seg selv kan anses som et uttrykk for frivillighet, men det utelukkes ikke at det kan være det på bakgrunn av en tolkning av situasjonen.25 I likhet med den svenske voldtektsbestemmelsen, lister bestemmelsen opp flere frivillighetsutelukkende omstendigheter. Det dreier seg om situasjoner der gjerningspersonen gjennom vold eller trusler har tvunget fornærmede eller at fornærmede ikke har kunnet utforme eller uttrykke sin vilje på grunn av forhold som bevisstløshet, sykdom, funksjonsnedsettelse, redsel, kraftig beruselse mv.

Bestemmelsen i den tyske straffeloven § 177 først ledd kan ses på som uttrykk for en «nei betyr nei»-modell. Bestemmelsen rammer den som gjennomfører seksuelle handlinger mot den erkjennbare viljen («den erkennbare Willen») til fornærmede, se punkt 16 for en nærmere omtale av bestemmelsen. Tyske myndigheter har opplyst til det danske straffelovrådet at bestemmelsen kommer til anvendelse dersom fornærmede uttrykkelig har gjort det klart at vedkommende avviser den seksuelle handlingen. Avvisningen kan enten uttrykkes ved erklæring («nei») eller fremgå av omstendighetene, for eksempel ved gråt eller skrik.26 Utgangspunktet er altså at manglende samtykke ikke alene er tilstrekkelig for domfellelse. Bestemmelsen i § 177 andre ledd modifiserer dette utgangspunktet. Selv om fornærmede ikke avviser det seksuelle initiativet, kan gjerningspersonen straffes dersom ett av vilkårene i § 177 andre ledd er oppfylt. Andre ledd kommer blant annet til anvendelse dersom gjerningspersonen utnytter at fornærmede ikke er i stand til å danne eller utrykke sin egen frie vilje, eller på grunn av sin fysiske eller psykiske tilstand har en vesentlig begrenset evne til at danne eller utrykke sin egen frie vilje. I slike tilfeller kan den tyske loven sies å gi uttrykk for en «bare ja betyr ja»-modell.27

Eksemplene viser at det å plassere lovgivning innenfor den ene eller den andre modellen er komplisert.

23.2.3 Anvendelsen av modellene i straffeloven

Voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291 lar seg vanskelig forankre i noen av modellene som er beskrevet ovenfor. Den tar ikke utgangspunkt i om fornærmede «sier ja eller nei». Den beskriver i stedet visse omstendigheter som utelukker et reelt samtykke. Disse omstendighetene har likhetstrekk med de frivillighetsutelukkende omstendighetene som angis i voldtektsbestemmelsen i Sverige og Finland. For det første rammes tilfeller der gjerningspersonen «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd». Formuleringen «skaffer seg» viser at dette straffalternativet bare kommer til anvendelse der det er årsakssammenheng mellom volden eller den truende atferden og den seksuelle omgangen. Slik sett kan dette straffalternativet omtales som en «tvangsbasert bestemmelse». Som påpekt i punkt 7.2 regnes også mildere former for fysisk maktbruk som «vold» etter § 291. Det skal heller ikke mye til før en atferd anses som «truende». For det andre rammer voldtektsbestemmelsen seksuell omgang som gjerningspersonen oppnår ved å utnytte at fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen. Denne siden ved bestemmelsen innebærer at voldtektstraffebudet skiller seg fra en ren tvangsbasert bestemmelse. Hvis det ikke foreligger slike kvalifiserende omstendigheter og ingen av vilkårene i straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv. er oppfylt, kan den som har seksuell omgang med noen som ikke deltar frivillig «bare» straffes for overtredelse av straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke.

Bestemmelsen i § 297 tar utgangspunkt i en «bare ja betyr ja»-modell, i og med at bestemmelsen retter seg mot den som foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det. Samtykke fungerer her som en rettsstridsreservasjon. Samtykke tar nemlig bort karakteren av en krenkelse og innebærer at handlingen er rettmessig. Forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 200 første ledd slår fast at det ikke kreves «uttrykkelig samtykke – konkludent atferd er nok». Om det foreligger et samtykke må ifølge forarbeidene bero på en helhetsvurdering av situasjonen. Spørsmålet om taushet eller passivitet kan utgjøre et samtykke er ikke adressert i forarbeidene, og etter det rådet er kjent med heller ikke avklart gjennom rettspraksis. Forarbeidene tar høyde for at det kan foreligge omstendigheter som innebærer at et samtykke ikke kan anerkjennes som virksomt, og trekker frem tilfeller der den ene parten befinner seg i en truende eller tvingende situasjon og tilfeller der den ene parten er under seksuell lavalder.28

Straffeloven § 298 bokstav b retter seg mot den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det. På samme måte som i § 297 fungerer samtykke her som en rettsstridsreservasjon. Av forarbeidene fremgår det at det ikke er nødvendig at samtykket er uttrykkelig. Det er også presisert at en person må være over seksuell lavalder for å kunne gi et gyldig samtykke.29

23.3 Rådets vurderinger

23.3.1 Rådets syn på modellenes gjennomføring i straffeloven

Voldtektsbestemmelsen kommer til anvendelse der gjerningspersonen skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd eller fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen. Rådet mener at voldtektsbestemmelsen ikke går langt nok i å verne retten til seksuell selvbestemmelse. En utvidelse av bestemmelsen med utgangspunkt i «nei betyr nei»-modellen eller «bare ja betyr ja»-modellen vil innebære at gjerningspersonen kan holdes ansvarlig i flere situasjoner enn de som fanges opp av § 291 i dag.

De som tar til orde for «bare ja betyr ja»-modellen, gir gjerne uttrykk for at denne modellen skiller seg fra «nei betyr nei»-modellen ved at taushet eller passivitet ikke ses på som uttrykk for aksept. Eksemplene fra litteraturen og voldtektslovgivningen i våre naboland tyder imidlertid på at dette utgangspunktet må modifiseres. Som påpekt i punkt 23.2.2 er det lagt til grunn i forarbeidene til den danske, svenske og den nye finske voldtektsbestemmelsen at taushet eller passivitet innenfor en «bare ja betyr ja»-modell etter omstendighetene kan tolkes som uttrykk for samtykke. Et rådets syn vitner dette om at forskjellen mellom de to modellene ikke nødvendigvis er så stor.

Michelle J. Andersen trekker en tilsvarende konklusjon i artikkelen «Negotiating Sex» fra 2005. Anderson påpeker at det er fullt mulig at en person som kler av seg eller berører en annen på en seksuell måte, ikke ønsker noe mer intimt, men at slike handlinger vil kunne anses som et samtykke til samleie innenfor «bare ja betyr ja»-modellen. Anderson oppsummerer sin forståelse slik:

«The Yes Model rejects a requirement of verbal discourse between the partners in favor of allowing the man to interpret the woman’s body language to supply him with permission. Under both models, then, «no» means no penetration. Under both models, a person’s willingness to engage in other sexual contact, absent a «no,» signals «yes» to penetration.»30

Etter rådets syn bør forskjellen mellom modellene derfor ikke overdrives. Det sentrale, slik rådet ser det, er ikke å «velge riktig modell». Det sentrale er for det første å vurdere hvilke konkrete handlinger som krenker den seksuelle selvbestemmelsesretten og derfor bør være straffbare, og for det andre å sørge for at straffeloven inneholder bestemmelser som rammer handlingene, og som oppstiller passende strafferammer. Straffebestemmelsene bør danne en stige – fra bestemmelsen som rammer de minst alvorlige krenkelsene til bestemmelsene som rammer de alvorligste krenkelsene, se punkt 22.2.

Det er grunn til å understreke at en samtykkebasert voldtektsbestemmelse ikke løser bevisutfordringene i sakene om voldtekt, se punkt 27.11 der bevissituasjonen er omtalt nærmere. Etter rådets syn er følgende uttalelse av Nicholas J. Little, som argumenterer for en «bare ja betyr ja»-modell, treffende:

«It is important to note first what affirmative consent is not. It is not a silver bullet that will immediately prevent rape. Nor will it result in all rapists being convicted. In many, if not all, cases, a rape trial will still result in a classic «he said, she said» situation.»31

Etter rådets syn er det to spørsmål som er særlig sentrale ved utformingen av bestemmelsene som skal ramme krenkelser av den seksuelle selvbestemmelsesretten. For det første er det nødvendig å vurdere hvor langt straffansvaret bør strekkes i tilfeller der det har funnet sted en seksuell aktivitet uten at de involverte partene har gitt tydelig uttrykk for om de ønsker om dette. For det andre er det behov for å vurdere i hvilken grad straffebestemmelsene bør ramme seksuelle aktiviteter i tilfeller der den ene partens forutsetninger for å utøve seksuell selvbestemmelsesrett er fraværende eller nedsatt. Rådet vil presentere noen overordnede betraktninger knyttet til disse spørsmålene nedenfor i punkt 23.3.2 og 23.3.3.

23.3.2 Ansvarsplassering der den ene parten ikke har gitt tydelig uttrykk for at vedkommende ønsker seksuell samhandling

Rådet legger til grunn at enighet om seksuell samhandling, inkludert seksuell omgang, ofte kommer i stand uten uttrykkelig avtale. Et typisk trekk ved kommunikasjon i seksuelle sammenhenger er at enigheten og «forhandlingene» om å gjennomføre seksuell omgang og noen ganger også seksuelle handlinger, ofte utvikles gradvis gjennom utprøvende berøring, kroppsspråk og lyder. Den norske sosiologen Kari Stefansen har i en serie forskningsprosjekter undersøkt hva seksuell grensedragning innebærer for ungdom. Hun beskriver hvordan seksuelt utprøvende berøring må forstås som en del av en forhandling i rette sammenheng.32 Dette er i tråd med forskning fra flere land som viser at unge finner det vanskelig å kommunisere verbalt om sex i slike situasjoner, og at det er lettere «å la kroppen snakke». Petter Asp uttrykker dette slik i boken «Sex och samtycke»:

«Betydligt vanligare än mer explicita övernskommelser torde vara att sexuellt umgänge kommer till stånd genom en successivt ökad intimitet som sker utan mer explicit kommunikation. Två personer gör saker med varandra och ökar successivt intimitetsgraden och den sexuella valören på de handlingar de företar.»33

I de tilfellene seksuelle aktiviteter innledes som beskrevet overfor, vil de involverte ha tid og mulighet til å ta stilling til og gi uttrykk for om de ønsker å gå videre med mer intime handlinger. Når kommunikasjonen skjer implisitt, gjennom kroppsspråk og andre signaler, kan det likevel oppstå situasjoner der det fremstår som uklart hva den andre parten ønsker. Spørsmålet som oppstår, er hvilket ansvar hver av partene bør ha for å forsikre seg om at den andre deltar frivillig på ethvert stadium av hendelsesforløpet.

Etter rådets syn bør bestemmelsene som skal verne om den seksuelle selvbestemmelsesretten ta høyde for at frivillighet kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Reglene bør også ta høyde for at frivillighet må foreligge hele tiden mens den seksuelle samhandlingen pågår. Dette taler mot å tillegge et eksplisitt uttrykt samtykke på et tidspunkt i hendelsesforløpet noen annen betydning enn andre viljesuttrykk. Rådet vil derfor ikke foreslå at straffeloven rammer enhver handling av seksuell karakter med eller ovenfor noen som ikke har gitt eksplisitt uttrykk for at vedkommende vil være med på den aktuelle handlingen.

I Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) ga departementet uttrykk for at et krav om et uttrykkelig samtykke «kunne føre til støtende resultater der en av partene i ettertid angrer at vedkommende har innlatt seg seksuelt med den annen».34 Rådet er også enig i dette synspunktet.

Når det gjelder den videre avgrensingen av bestemmelsene, er det slik rådet ser det, grunn til å skille mellom situasjoner der en av partene er ute av stand til eller har vesentlig nedsatte forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett ved å gi uttrykk for aksept eller avvisning, og situasjoner der partene har alminnelig gode forutsetninger for dette. De førstnevnte tilfellene omtales nedenfor i punkt 23.3.3.

Når det gjelder de sistnevnte tilfellene, har rådet kommet til at det vil være uforholdsmessig om straffeloven skulle omfatte alle tilfeller hvor noen foretar en seksuell handling uten at det er klare holdepunkter for at den andre parten ønsker dette. I tilfeller der en av partene forholder seg passiv, vil et så vidtrekkende straffansvar kunne føre til urimelige resultater.

Som utgangspunkt mener rådet at ansvar for å forebygge ufrivillig seksuell kontakt ikke bare påhviler den til enhver tid mest pågående parten. Å foreta seksuelle aktiviteter med eller overfor en person som velger å forholde seg passiv til tross for at vedkommende ikke ønsker den seksuelle kontakten er, slik rådet ser det, ikke så klanderverdig at det bør kriminaliseres som voldtekt.

Lovgiver har gitt uttrykk for et «ønske om en tilbakeholden bruk av straff», se også punkt 20.1. Departementet har blant annet fremholdt at «straff, som samfunnets sterkeste reaksjon, bare brukes på de mest klanderverdige, samfunnsskadelige handlingene»35. At en handling gir grunn for en viss moralsk bebreidelse, er altså ikke tilstrekkelig til at den bør kriminaliseres. Tatjana Hörnle uttrykker dette slik en artikkel der hun drøfter om #MeToo bør påvirke utformingen av straffelovgivningen:

«[…] one point needs to be emphasised: Our topic is neither morality nor education. For moral rules, and specifically as a moral rule of conduct taught to teenagers, it might be a good idea to maintain high standards of considerateness and sensitivity, and to recommend asking if one is uncertain of the other’s wishes. Different assessments are recommendable for criminal punishment, with its serious consequences for the future lives of convicted sex offenders (and also those who merely are accused of a sex crime). Within the context of criminal law, I emphasise in general, not just for sexual offences, both victims’ rights and victims’ obligations. The criminal law addresses citizens with citizens’ responsibilities – on both sides of what might be later labelled a «victim-offender-interactions».»36

Rådet er enig i dette synspunktet.

Rådet påpeker videre at hvis en person ikke viser noen tegn på motvilje, og det ikke er noe som tyder på at vedkommende er ute av stand til eller har vesentlig nedsatt kapasitet til å akseptere eller avvise den aktuelle handlingen, er det ikke usannsynlig at vedkommende uttrykker aksept også gjennom passivitet. Å kriminalisere seksuell omgang eller andre seksuelle handlinger med en person som ikke gir en utvetydig aksept eller deltar aktivt, vil kunne begrense folks frihet til å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett på den måten de selv ønsker. Voldtektsbestemmelsen i Danmark, Sverige og Finland bygger på et utgangspunkt om at den som vil delta i seksuelle handlinger gir uttrykk for dette på en eller annen måte, men utelukker ikke at passivitet etter en konkret vurdering kan anses som et uttrykk for samtykke eller frivillighet.37 Selv om normalsituasjonen trolig er at den som vil delta i seksuell samhandling gir uttrykk for dette, bør folk ikke fratas muligheten til å forholde seg passiv i seksuelle sammenhenger, hvis de ønsker det.

At rådet ikke foreslår at straffeloven uten videre skal ramme seksuelle handlinger med eller overfor en person som ikke gir en klar aksept, innebærer ikke at rådet mener at straffansvar bør være betinget av at en av partene utvetydig motsetter seg den aktuelle handlingen. At en av partene på en rimelig forståelig måte signaliserer at vedkommende ikke ønsker å delta i den seksuelle samhandlingen, bør etter rådets syn være tilstrekkelig. Om dette kommuniseres eksplisitt eller implisitt, bør være uten betydning. Hva som er tilstrekkelig til å være forståelig er etter rådets synspunkt vanskelig å definere entydig, da det vil bero på omstendighetene i situasjonen. I noen situasjoner vil selv små tegn måtte anses tydelige. Det avgjørende er at det har blitt formidlet et «nei» eller en motvilje som er egnet å bli forstått i den aktuelle situasjonen. Hvis en person tar et seksuelt initiativ overfor noen som ikke har signalisert seksuell interesse, kan for eksempel det at fornærmede stivner til, ser skremt ut, vrir seg unna, rister svakt på hodet, eller gråter stille, være klart forståelig. Et annet eksempel kan være en situasjon der noen lever i et voldelig forhold, der slike små uttrykk for at vedkommende ikke vil kan være klart egnet til å bli forstått. Men i en annen situasjon kan det nok kreves noe mer enn «kun å riste på hodet» for at det skal være mulig å forstå, for eksempel når det er tale om personer som begge har vært gjensidig og positivt engasjert i seksuell samhandling i forkant av den seksuelle omgangen, se også punkt 27.5.5 om ansvarslokalisering. Etter rådets syn vil en slik avgrening av det straffbare området for alle praktiske formål sammenfalle med intensjonen bak en «samtykkelov», og med hvordan slike lover tolkes og praktiseres i andre land.

23.3.3 Frivillighetsutelukkende omstendigheter

I forarbeidene til straffeloven er det gitt uttrykk for at «[f]ellestrekket for bestemmelser som retter seg mot ufrivillig seksuell kontakt, er at kontakten oppnås på en måte eller i en situasjon som utelukker et reelt og fritt samtykke». Det gis uttrykk for at «[d]ette er tydelig i situasjoner som omfattes av voldtektsbestemmelsen eller ved misbruk av stilling, tillit eller avhengighetsforhold».38

Slike frivillighetsutlukkende omstendigheter kan gjelde forhold ved gjerningspersonens fremgangsmåte, for eksempel at gjerningspersonen får fornærmede til å delta i den aktuelle aktiviteten ved bruk av vold eller trusler eller kommer så brått på at fornærmede ikke rekker å reagere. Det siste er særlig lett å forestille seg ved det som i loven betegnes som «seksuell handling», for eksempel et plutselig kyss på munnen eller berøring av bryster eller kjønnsorgan utenpå klærne, men forekommer også ved «seksuell omgang». Et typetilfelle er personer som ligger i samme seng, og der den ene uten noen foranledning, stikker en finger inn i den andres vagina eller begynner å masturbere den andre.

Frivillighetsutelukkende omstendigheter kan videre gjelde forhold ved fornærmede, for eksempel at fornærmede sover, eller har varig eller midlertidig sterkt nedsatt fysisk eller psykisk kapasitet til å akseptere eller avvise den aktuelle handlingen.

Også forhold som gjelder konteksten eller relasjonen mellom partene kan føre til den ene parten ikke er i stand til eller har vesentlig nedsatte forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett.

Som påpekt i punkt 23.2.2 fremgår det uttrykkelig av voldtektsbestemmelsene i Sverige, Finland og Tyskland at de kommer til anvendelse der det foreligger nærmere angitte frivillighetsutelukkende omstendigheter. Rådet drøfter i punkt 26 om seksuell utnyttelse og i punkt 27 om seksuell omgang uten samtykke hvordan de norske straffebestemmelsene kan avgrenses for å fange opp situasjoner som utelukker reell frivillighet, se særlig punkt 26.5 og 27.5.

23.3.4 Uriktige og bristende forutsetninger for seksuell samhandling

Et samtykke til seksuell samhandling kan bygge på utallige forskjellige forutsetninger. Dersom en person fremkaller eller utnytter en villfarelse hos en annen for å få vedkommende til å involvere seg seksuelt, oppstår spørsmålet om denne personen kan dømmes for seksuallovbrudd. Det kan for eksempel forekomme at en av de involverte forespeiler en annen et kjærlighetsforhold eller en motytelse uten noen intensjon om å innfri forventningene. Det kan også være tilfeller der noen lyver om sivilstatus, inntekter, formue, kjønnsbekreftende behandling, kjønnssykdommer eller bruk av prevensjon. Ytterligere en mulighet er at det nærmere innholdet i den seksuelle samhandlingen ikke blir slik som partene har blitt enige om på forhånd. Den ene sier for eksempel ja til et mykt og langvarig samleie, for så å oppleve at den andre parten er nokså hardhendt og «kommer» fort.

Selv om det er kritikkverdig å føre noen bak lyset, mener rådet at straffebestemmelsene som verner om den seksuelle selvbestemmelsesretten bør forbeholdes tilfeller der noen foretar en seksuell handling med eller overfor en annen mot vedkommendes vilje. At den andre parten ikke ville involvert seg seksuelt dersom vedkommende hadde korrekt informasjon, er ikke det samme som at den seksuelle samhandlingen er ufrivillig. Rådets utgangspunkt er derfor at en handling ikke bør klassifiseres som et seksuallovbrudd alene fordi uttalte eller underforståtte premisser for den seksuelle samhandlingen ikke stemmer med virkeligheten eller ikke innfris og den ene parten kan lastes for dette.

Rådet mener at det er nødvendig å skille mellom situasjoner der villfarelsen gjelder omkringliggende omstendigheter og situasjoner der villfarelsen gjelder den seksuelle handlingens karakter. Når det gjelder voldtekt, omtaler Jørn Jacobsen dette i «Valdtektsstraffebodet», der det heter:

«Så lenge dei fysiske handlingane som finn stad, svarar til det ein har sagt ja til, har ein tradisjonelt sett det slik at svikt i premissane for den seksuelle omgangen ikkje utløyser straffansvar for valdtekt.»39

Hvis forutsetningen mellom partene er at de bare skal ligge nakne og holde rundt hverandre, og den ene plutselig stikker en finger inn i den andres vagina eller anus, vil dette i dag bedømmes som voldtekt. Rådet ser ingen grunn til å endre dette.

I rettspraksis finnes det et eksempel der en lege skaffet seg seksuell omgang med flere kvinner under foregivende av at det dreide seg om gynekologiske undersøkelser.40 Vedkommende ble dømt for å skaffe seg seksuell omgang ved misbruk av stilling. Også i slike tilfeller der gjerningspersonen villeder fornærmede med hensyn til handlingens seksuelle karakter, mener rådet at det er på sin plass å dømme gjerningspersonen for seksuallovbrudd.

23.3.5 Valg av terminologi i loven

Straffeloven § 297 og § 298 bokstav b er formulert slik at straffansvar er betinget av at handlingen er foretatt med, i nærvær av eller overfor «noen som ikke har samtykket i det». Her fyller altså kriteriet om manglende samtykke funksjonen å definere handlingen som rettsstridig, slik at den ellers ikke hadde vært en krenkelse. Slik sett har kriteriet ikke noen selvstendig betydning. Mange har tatt til orde for at voldtektsbestemmelsen bør ramme den som har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket.

I strafferetten er det lagt til grunn at et samtykke må være «virksomt» eller «genuint» dersom det skal innvirke på vurderingen av om en handling er rettsstridig.41 Hvilke krav som må stilles til samtykke kan variere noe alt avhengig av hvilket område og hvilken straffebestemmelse det gjelder.42 Et grunnleggende krav er at samtykket må være avgitt frivillig. Dette tilsier at et samtykke til seksuell samhandling som er fremkalt ved vold eller truende atferd, ikke vil være virksomt. Om bruk av andre pressmidler vil innebære at et samtykke ikke er virksomt er ikke åpenbart. Generelt er det i strafferettslitteraturen lagt til grunn at hvor stor grad av press, overtalelse og informasjonspåvirkning som kan godtas, må avgjøres i lys av hva som er alminnelig akseptert på det aktuelle området.43 Videre må samtykke være gitt av noen som er samtykkekompetent. Når det gjelder seksuell samhandling vil den seksuelle lavalderen innebære en fast grense. For personer over seksuell lavalder kan den enkeltes forutsetninger for å forstå situasjonen og konsekvensene av samtykket ha betydning for om et samtykke skal regnes som virksomt. Det er ikke mulig å operere med faste kriterier.44 På noen områder stilles det krav om at et informert samtykke.45 Når det gjelder seksuell samhandling, er betydningen av uriktig og bristende forutsetninger omtalt i punkt 23.3.4.

Som vist ovenfor kan det være nødvendig å foreta en kompleks vurdering som innebærer stor grad av skjønn for å kunne ta stilling til spørsmålet om det foreligger et virksomt samtykke. Rådet mener at en bestemmelse som har manglende samtykke som eneste vilkår, vil være uklar fordi ordlyden ikke gir noe veiledning om hva som skal til for at det foreligger et virksomt samtykke, og heller ikke hva som skal til for å trekke tilbake et samtykke.

«Samtykke» brukes med ulik betydning i ulike strafferettslige sammenhenger. Bruken av ordet «samtykke» i en bestemmelse om voldtekt kan bidra til inkonsistent terminologi i strafferetten ettersom termen må gis et selvstendig innhold som vilkår i en slik bestemmelse. Termen kan også skape tolkningsutfordringer om hva som bør regnes som et virksomt samtykke, med tanke på når det må være avgitt og hvilke handlinger det omfattet.

Det er videre en risiko for at noen lesere vil overse at «samtykke» kan komme til uttrykk på mange måter, og ikke trenger å være verbalt. Det er mulig at det også kan danne seg et feilaktig inntrykk i deler av befolkningen om at en gjerningsperson som ikke kan vise til et samtykke, uten videre kan dømmes. Domfellelse forutsetter imidlertid at retten finner det bevist utover rimelig tvil at gjerningspersonen har handlet i strid med straffebestemmelsen. Hvis tiltalte gir uttrykk for at fornærmede samtykket, er det opp til påtalemyndigheten å bevise at dette ikke stemmer. Ordet «samtykke» vil dermed kunne medføre en uriktig forventing til hva loven rammer.

Den svenske og den nye finske voldtektsbestemmelsen rammer den som gjennomfører samleie eller en tilsvarende seksuell handling med en person som ikke deltar frivillig, se punkt 13.2, 15.2 og 23.2.2. En motforestilling mot en slik utforming er at bestemmelsen ikke gir svar på hvordan man skal vurdere om deltakelse i seksuell omgang er frivillig. For eksempel kan det være uklart om deltakelsen er frivillig dersom frivilligheten ikke har kommet til uttrykk, se punkt 27.6.2, der dette er utdypet. I tillegg vil den ovenfor nevnte formuleringen reise noen av de samme spørsmålene som en bestemmelse som rammer seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket. Vil for eksempel deltakelsen være frivillig dersom den er et resultat av press? Kan man legge til grunn at en person som ikke har forutsetninger for å forstå handlingene som gjøres mot vedkommende, deltar frivillig?

Rådet mener på denne bakgrunn at det i gjerningsbeskrivelser er bedre å bruke andre termer for å fange det som termene «samtykke» og «frivillig» er ment å gjøre, altså at seksuell samhandling skal være frivillig, og at manglende frivillighet kvalifiserer handlingen som en krenkelse.

24 Seksuelt krenkende atferd

24.1 Innledning

Straffeloven § 298 om seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke har to hovedfunksjoner. Bokstav a verner allmenheten mot ufrivillig å bli eksponert for andres seksuelle utfoldelse, blotting eller lignende når de ferdes på offentlig sted. Bokstav b verner den enkelte mot uønsket oppmerksomhet i form av seksuelt krenkende ytringer direkte eller digitalt, kikking i seksuelt øyemed, fotografering med et seksuelt tilsnitt og lignende. Bestemmelsen verner også mot å motta uønskede nakenbilder og lignende. Straffelovrådet mener at det er grunn til å videreføre et straffebud som innholdsmessig svarer til straffeloven § 298, se punkt 24.2 og 24.3 nedenfor. Rådet anbefaler imidlertid at ordlyden i straffebudet endres noe, se punkt 24.4

24.2 Er det behov for et forbud mot seksuelt krenkende atferd?

Siden mange tenker på seksualitet som noe privat, vil de handlingene som rammes av gjeldende § 298 gjerne oppleves som uønskede inngrep i intimsfæren. At handlingene er uønskede er ikke i seg selv en tilstrekkelig grunn for å videreføre en straffebestemmelse, se omtalen av prinsipper for og sentrale hensyn ved kriminalisering i punkt 20. I forarbeidene til straffeloven er det lagt til grunn at skadefølgeprinsippet oppstiller en terskel for hva slags negative virkninger for den enkelte som skal kunne bekjempes med straff. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) heter det:

«Et ønske om å bli beskyttet mot ulike mildere former for psykisk eller fysisk ubehag vil normalt ikke være tilstrekkelig for å nyte et strafferettslig vern. […] Inntil en viss grense bør det å påføre andre psykisk ubehag gjennom atferd eller utsagn ikke sanksjoneres med straff. […] Skulle strafferettsapparatet ta seg av alle mellommenneskelige handlinger og ytringer som volder ubehag, ville det dessuten kunne foreta seg lite annet. De fleste ville nok også oppleve det som støtende om denne typen av handlinger og ytringer skulle bli en sak for statens maktapparat.»46

Selv om de handlingene som rammes av straffeloven § 298 i noen tilfeller bare vil skape lett ubehag for fornærmede, vil de i andre tilfeller kunne ha sterkere negative konsekvenser. For eksempel kan blotting på offentlig sted virke skremmende og lede til utrygghet. Tilsvarende kan det å ufrivillig bli utsatt for seksuelt motivert kikking eller fotografering skape utrygghet. Verbal seksuell trakassering kan medføre psykisk uhelse, og for eksempel gi depressive symptomer.47 Straffelovrådet mener at dette tilsier at det fortsatt er behov for et forbud.

Rådet påpeker i denne sammenheng at Norge gjennom Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) er folkerettslig forpliktet til å treffe nødvendige tiltak for å sikre straffeforfølging eller annen rettsforfølging av enhver form for uønsket verbal, ikke-verbal eller fysisk atferd av seksuell art som har som formål eller virkning å krenke en person sin verdighet, særlig når atferden skaper et truende, fiendtlig, fornedrende, ydmykende eller ubehagelig miljø, jf. konvensjonen artikkel 40. Bestemmelsen i Istanbulkonvensjonen er et tilleggsargument for å videreføre et straffesanksjonert forbud mot seksuelt krenkende atferd.

Rådet bemerker også at et forbud mot seksuelt krenkende atferd, også i form av seksuelt snakk, og seksualiserte meldinger, ikke kommer i konflikt med retten til ytringsfrihet, som blant annet er nedfelt i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10. I en klagesak uttalte Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) følgende om «lewd and obscene speech», som på norsk kan oversettes med slibrig, uanstendig eller utuktig tale:

«Certain classes of speech, such as lewd and obscene speech have no essential role in the expression of ideas. An offensive statement may fall outside the protection of freedom of expression where the sole intent of the offensive statement is to insult.»48

24.3 Er det behov for et forbud i straffeloven?

Straffeloven § 298 bokstav b overlapper til en viss grad straffeloven § 266 om hensynsløs atferd og § 266 a om alvorlig personforfølgelse.

Straffeloven § 266 rammer «[d]en som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred». Som det fremgår av forarbeidene, er § 266 en «vid regel som yter et mer utstrakt vern mot psykiske krenkelser i sin alminnelighet». I forarbeidene er det lagt til grunn at bestemmelsen først og fremst får sin betydning «når andre paragrafer ikke gir beskyttelse».49 Straffelovrådet mener at bestemmelsen som eksplisitt rammer seksuelt krenkende atferd ikke er overflødig ved siden av den vide regelen om hensynsløs atferd.

Straffeloven § 266 a rammer «[d]en som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse». Bestemmelsen vil fange opp enkelte av de tilfellene som rammes av straffeloven § 298 bokstav b i dag. Justis- og beredskapsdepartementet har i et høringsnotat foreslått at § 266 a endres slik at bestemmelsen også rammer personforfølgelse der fornærmede ikke oppfattet forfølgelsen på handlingstidspunktet. Departementet har i samme høringsnotat også foreslått en ny bestemmelse om hemmelig fotografering som skal styrke det strafferettslige vernet mot krenkende fotografering og filming.50 Departementet har gitt uttrykk for at denne bestemmelsen bør kunne anvendes i idealkonkurrens med § 298 i tilfeller der den skjulte fotograferingen går ut på å ta bilder og filmer av fornærmede som må karakteriseres som seksuelt krenkende.51

Flere handlinger som rammes av straffeloven § 298 i dag, vil også rammes av forbudet mot seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første ledd. «Seksuell trakassering» er legaldefinert i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd, og omfatter etter denne loven enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Forbudet mot seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven kan håndheves av Diskrimineringsnemnda, i tillegg til de ordinære domstolene, jf. diskrimineringsombudsloven § 7 første ledd.

I forarbeidene til straffeloven er det lagt til grunn at en handling bare bør gjøres straffbar hvor andre sanksjoner eller reaksjoner mot lovbrudd ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige. Samtidig er det påpekt at muligheten for å ta i bruk alternative sanksjoner ikke uten videre tilsier at en handling bør avkriminaliseres, fordi «[e]n avkriminalisering av private krenkelser […] lettere [vil] bli oppfattet som legitimering, selv om andre sanksjoner står til rådighet».52 Straffelovrådet mener uansett at en straffebestemmelse tilsvarende den i § 298 ikke er overflødig ved siden av forbudet mot seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven. Rådet viser til at Diskrimineringsnemnda ikke har mulighet til å ilegge sanksjoner. Nemnda kan tilkjenne erstatning for økonomisk skade i saker som gjelder seksuell trakassering som er funnet sted etter 1. januar 2020, jf. diskrimineringsombudsloven § 12. I tillegg kan nemnda treffe vedtak som tar sikte på å sikre at trakassering opphører og hindre gjentakelse, jf. diskrimineringsombudsloven § 11 andre ledd og § 13 første ledd. Rådet viser også til at nemnda ikke kan håndheve forbudet mot seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven ikke i familieliv og andre rent personlige forhold, jf. diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd.

24.4 Endringer i ordlyden

Straffelovrådet anbefaler enkelte endringer i ordlyden i straffeloven § 298.

Slik bestemmelsen er utformet i dag rammer den både seksuelt krenkende atferd og annen uanstendig atferd. Slik rådet ser det, er det ikke grunn til å ramme atferd som kun kan karakteriseres som «uanstendig», men som ikke samtidig er av krenkende karakter. I forarbeidene til straffeloven er det gitt uttrykk for at «[e]t ønske om å hindre at moralske normer […] krenkes gjennom en livsførsel eller en atferd er ikke tungtveiende nok til å rettferdiggjøre at livsførselen eller atferden strafflegges».53 Rådet anbefaler på denne bakgrunn at formuleringen «annen uanstendig atferd» ikke videreføres. Rådet legger til grunn at dette ikke vil innebære noen realitetsendring. Det er ikke noe skarpt skille mellom alternativene «seksuelt krenkende atferd» og «annen uanstendig atferd». Hvorvidt en handling er å anse som «seksuelt krenkende» eller «uanstendig» beror på den til enhver tid gjeldende moraloppfatning og hva som anses som god sed og skikk.54 Uttrykket «annen uanstendig atferd» retter seg særlig mot tilfeller der gjerningspersonen eksponerer sin egen kropp og seksualitet for noen som ikke samtykker i det, noe som rådet mener også må betraktes som en «krenkelse». Det typiske eksempelet her er blotting. Rådet er ikke kjent med rettsavgjørelser der noen er domfelt utelukkende for å ha utvist «uanstendig atferd».

I § 298 bokstav b er det presisert at handlinger som skjer i nærvær av eller overfor noen bare rammes dersom vedkommende «ikke har samtykket i det». Å utvise seksuell atferd overfor en person over seksuell lavalder som har samtykket til det innebærer imidlertid ingen krenkelse. Å ta ut vilkåret om manglende samtykke vil være en forenkling av bestemmelsen. Det vil også være i tråd med rådets overveielser om bruk av ordet «samtykke» i vilkår i straffeloven, se nærmere om dette i punkt 23.3.5.

25 Seksuelt krenkende berøring

25.1 Innledning

Etter straffeloven § 297 er det straffbart å foreta seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket til det. Dette omfatter fysisk berøring av seksuell karakter, for eksempel beføling av noens kjønnsorgan, bryster eller rumpe, men også mer inngripende handlinger som kvalifiserer til seksuell omgang. Om det er samtykket, beror på en konkret vurdering av situasjonen. Et samtykke kan gis i ord eller handling eller på annen måte, og trenger ikke være uttrykkelig. Samtykke kan også gis gjennom konkludent atferd. Det vises til punkt 6.3 og 8.4 om gjeldende rett.

Straffelovrådet anbefaler å videreføre en straffebestemmelse som omfatter de mindre alvorlige fysiske seksuelle krenkelsene, slik straffeloven § 297 gjør i dag. Rådet mener likevel at det bør gjøres enkelte endringer i bestemmelsen, se lovutkastet § 292. For det første foreslår rådet at «seksuell handling» erstattes med en formulering som gir mer veiledning om hvilke handlinger som omfattes. For det andre mener rådet at vilkåret om at den seksuelle handlingen må være gjort med noen som «ikke har samtykket», bør fjernes fra lovteksten. Rådet foreslår at de ovennevnte vilkårene erstattes med et vilkår om at det må foreligge en «seksuelt krenkende berøring», se punkt 25.2. For det tredje foreslår rådet at det innføres straffalternativer i bestemmelsen, som rammer den som ved vold eller truende atferd får noen til å berøre seg (gjerningspersonen), en annen (tredjemann) eller seg selv (fornærmede) på en seksuell måte, se punkt 25.3. Det siste, å gjøre det straffbart å bruke tvang til å få noen til å berøre seg selv eller en tredjeperson på en seksuell måte, vil trolig innebære en utvidelse av straffansvaret sammenlignet med det som følger av dagens bestemmelse i § 297.

Rådet foreslår for øvrig at strafferammen for seksuelt krenkende berøring settes til bot eller fengsel inntil 2 år, se punkt 28.7.3. Dette er en skjerpelse av strafferammen sammenlignet dagens bestemmelse i straffeloven § 297, som har en strafferamme på bot eller fengsel inntil ett år. Etter rådets syn vil strafferammen på fengsel inntil to år avspeile på en bedre måte enn i dag hvor alvorlige noen av handlingene som omfattes av bestemmelsen kan være.

25.2 Seksuelt krenkende berøring av en annen

Slik Straffelovrådet ser det, er det åpenbart behov for å videreføre et straffebud som rammer fysiske seksuelle krenkelser av et visst alvor, men som ikke er så alvorlige at de kan straffes som seksuell omgang uten samtykke eller seksuell utnyttelse. En slik bestemmelse bør fange opp tilfeller av ufrivillige seksuelle handlinger som innebærer en krenkelse av noens seksuelle selvbestemmelsesrett, slik straffeloven § 297 gjør i dag. Rådet vil på denne bakgrunn – i alle fall i hovedsak – anbefale en videreføring av bestemmelsen i § 297, med enkelte utvidelser og endringer i bestemmelsens ordlyd.

Jørn Jacobsen har fremhevet at det er grunn til å videreføre straffeloven § 297, men at samtykkevilkåret og vilkåret om at det må foreligge en seksuell handling bør byttes ut med formuleringen «seksuelt krenkende berøring»:

«Som nemnt er ikkje tittelen i § 297 slik den i dag står, særleg heldig. […] Ordlyden bør her vere tydelegare på kva som er det typiske problemet med slike handlingar. Vi er innanfor tilfelle av fysisk kontakt, men ikkje av den mest inngripande karakter. Uttrykket ‘seksuell berøring’ synest då godt å fange opp karakteren av handlinga. For å få markert det klanderverdige ved handlinga er det samstundes nødvendig å ha eit kvalifiserande element. Uttrykksmåten i noverande § 297, ‘uten samtykke’, er ikkje så heldig, då den kan gje inntrykk av at manglande samtykke er ein særeigen problematikk for § 297 sin del. Det er […] klart ikkje tilfellet, og for å markere den normative relevansen av den aktuelle seksuelle berøringa er det grunn til å søke ein annan uttrykksmåte. Her kan ein med hell bygge vidare på uttrykksmåten i§ 298 og bruke ordlyden ‘krenkende’.»55

Rådet kan i det alt vesentlige slutte seg til det siterte. Som Jørn Jacobsen peker på, gir ikke vilkåret «seksuell handling» særlig mye veiledning om hva slags handlinger som rammes. Ordlyden kan gi inntrykk av at både fysiske og andre typer krenkelser er omfattet. Ordlyden sier heller ikke noe om hvor inngripende handlingene må være. Som det fremgår av punkt 8.4, er det de fysiske krenkelsene som rammes av § 297,56 mens blotting og lignende hører under bestemmelsen om seksuelt krenkende atferd mv. Dette bør reflekteres bedre i ordlyden. Videre bør det også fremgå at kjerneområdet for bestemmelsen er seksuelle handlinger som ikke er så inngripende at de kan anses som seksuell omgang. Slik rådet ser det, uttrykker formuleringen «seksuell berøring» dette på en god måte, nemlig at det må foreligge fysisk kontakt av seksuell karakter, men som ikke trenger å være av det mest inngripende slaget. Dette gjelder også for de øvrige bestemmelsene i straffeloven kapittel 26 som bruker vilkåret «seksuell handling». Rådet har derfor foreslått tilsvarende endringer i disse bestemmelsene, uten at det tas sikte på noen realitetsendringer.

Rådet understreker at det ikke er meningen å avgrense bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring mot handlinger som involverer seksuell omgang. På samme måte som straffeloven § 297 gjør i dag, bør bestemmelsen fange opp tilfeller av seksuell omgang som ikke oppfyller gjerningsbeskrivelsen i de foreslåtte straffebestemmelsene om seksuell omgang uten samtykke og seksuell utnyttelse, men som likevel bør være straffbare fordi handlingene krenker en annens seksuelle selvbestemmelsesrett. Som illustrasjon nevner rådet saken i HR-2022-1577-U, hvor lagmannsretten frifant den tiltalte for voldtekt til samleie (sovevoldtekt), fordi det ikke var bevist at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen. Dommen ble opphevet av Høyesteretts ankeutvalg, fordi lagmannsretten ikke hadde vurdert om det var andre straffebestemmelser som kunne anvendes på forholdet. Ankeutvalget viste særlig til § 297 om seksuell handling uten samtykke, se avsnitt 12.

Rådet foreslår at dagens voldtektsbestemmelse erstattes av en bestemmelse som også rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling, se punkt 27 og lovutkastet § 294. En slik endring vil gjøre at færre saker som gjelder ufrivillig seksuell omgang vil måtte vurderes etter den foreslåtte bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring. Rådet antar for øvrig at også tilfeller av personforveksling, hvor fornærmede har seksuell omgang med en annen enn han eller hun trodde, etter forholdene kan rammes av en bestemmelse om seksuelt krenkende berøring (på samme måte som etter § 297), se punkt 26.6. Det samme kan gjelde i saker hvor det det foreligger brudd på forutsetninger for den seksuelle omgangen, men dette er mer tvilsomt, se punkt 23.3.4.

Det som gjør at den seksuelle handlingen er klanderverdig etter dagens bestemmelse i straffeloven § 297, er at den er gjort med noen som «ikke har samtykket». Rådet mener at en bestemmelse om seksuelt krenkende berøring, på samme måte som § 297, bør ramme tilfeller av ufrivillig seksuell kontakt. Det er likevel ikke nødvendig å bruke ordet «samtykke» i loven for å oppnå det. Rådet er enig med Jørn Jacobsen i at utformingen av § 297 gir et feilaktig inntrykk av at manglende samtykke til seksuelle handlinger er en særegen problematikk for § 297. Vernet mot krenkelser av den seksuelle selvbestemmelsesretten er den sentrale begrunnelsen for flere av bestemmelsene i straffeloven kapittel 26, ikke bare § 297. Det er for øvrig en del utfordringer med å bruke manglende samtykke som den sentrale delen av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud mot seksuelle krenkelser. Som rådet peker på i punkt 23.3.5, kan det være vanskelig å fastslå når et samtykke er virksomt. Videre kan et samtykkevilkår alene gi feilaktig inntrykk av at det gjelder et krav om uttrykkelig samtykke. Etter rådets syn er det derfor en bedre løsning å markere det klanderverdige ved den seksuelle berøringen med vilkåret «krenkende», slik også Jørn Jacobsen foreslår. Dette vil gjøre at utformingen av bestemmelsen kommer nærmere bestemmelsen om seksuelt krenkende atferd, som rådet foreslår å videreføre i det alt vesentlige, se punkt 24.

Som det fremgår ovenfor, ønsker rådet å videreføre innholdet i vilkåret «seksuell handling» i straffeloven § 297. Det som i dag anses som en «seksuell handling», vil altså også omfattes av vilkåret «seksuell berøring».57 Det vises til punkt 6.3 om innholdet i «seksuell handling». Den seksuelle berøringen må imidlertid være «krenkende» for at den skal være straffbar. Det sentrale hensynet bak bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring er å verne den seksuelle selvbestemmelsesretten. Vilkåret vil være oppfylt ved seksuell berøring av noen som gir uttrykk for at de ikke vil det, enten dette uttrykkes i ord eller handling, se også punkt 23.3.2. Det samme gjelder der noen «tar for seg» uten at den andre rekker eller er i stand til å motsette seg handlingen, og uten at det er noe i situasjonen som tilsier at berøringen er ønsket fra fornærmedes side. Dette vil være tilfellet hvis noen for eksempel beføler en annen på rumpa eller i skrittet på bussen eller på gaten uten noen foranledning, eller beføler noen som sover eller er så kraftig beruset eller lammet av frykt eller lignende at de må anses som ute av stand til å motsette seg handlingen.

Utover de klare tilfellene av ufrivillig seksuell kontakt og overrumpling mv. som er beskrevet ovenfor, som må kunne sies å ligge i bestemmelsens kjerneområde, må det foretas en konkret vurdering av om det var noe i situasjonen eller historikken mellom partene som tilsa at handlingen var ønsket, motivet for handlingen, hvor inngripende handling det er snakk om, fornærmedes opplevelse av den, de involvertes alder, relasjonen mellom partene, og hvor handlingen fant sted. Rådet viser her også til drøftelsene i punkt 23.3.2.

På samme måte som etter det tilsvarende vilkåret («krenkende») i bestemmelsen om seksuelt krenkende atferd mv., er det her tale om en rettslig standard hvor grensene for det straffbare og akseptable kan endre seg med tiden og samfunnets moraloppfatning. Rådet legger til grunn at det som uttales i HR-2019-563-A avsnitt 41 om straffeloven § 298, også vil være relevant for bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring:

«Slik loven er formulert, beror den nærmere grensen for det straffbare på en rettslig standard, hvor innholdet justeres med tiden og utviklingen i samfunnet – herunder gjeldende moraloppfatning, jf. Ot.prp.nr.28 (1999–2000) side 74 og side 116 og Rt-2003-1382 avsnitt 20. Normen inneholder et innslag av skjønn. Det må foretas en samlet bedømmelse, med utgangspunkt i den konkrete situasjonen og det aktuelle hendelsesforløpet. Men også motivet for atferden, og fornærmedes opplevelse av denne, vil – i hvert fall i grensetilfeller – ha interesse, jf. Rt-2007-1203 avsnitt 11. […]
Grensen for det straffbare må også trekkes under iakttakelse av strafferettens lovsprinsipp, og med det utgangspunkt at ikke enhver upassende og uønsket handling med et visst seksuelt preg rammes, jf. til sammenligning Rt-2006-431 avsnitt 12.»

Etter rådets syn må også en bestemmelse om seksuelt krenkende berøring avgrenses slik at ikke enhver upassende eller uønsket handling med et visst seksuelt preg rammes. Det er også viktig at bestemmelsen ikke blir så vidtrekkende at den i praksis forbyr all form for seksuelt utprøvende berøring. I noen sammenhenger kan det i dag anses som vanlig, og kanskje til og med forventet, at en person prøver seg frem uten at han eller hun vet helt sikkert om den andre ønsker seg den seksuelle kontakten, for eksempel i etablerte parforhold eller i sjekkesammenheng på byen eller under et stevnemøte. Et mulig eksempel er to personer som flørter på et nachspiel og hvor den ene tar motet til seg og stryker den andre oppover låret i håp om at det skal bli noe mer, uten at den andre rekker å reagere. Hvis berøringen er av det beskjedne slaget og ikke på de mest intime stedene på kroppen, i tillegg til at den avsluttes straks det gis beskjed om det, vil det etter rådets syn normalt neppe være tale om noen seksuelt krenkende berøring og da heller ikke grunn til å reagere med straff. Rådet antar at det samme ville blitt konklusjonen også etter dagens bestemmelse i straffeloven § 297, men da på grunnlag av en innskrenkende tolkning, jf. rettsstridsbegrensningen. Det er vanskelig å se for seg at påtalemyndigheten ville tatt ut tiltale eller at domstolene ville straffedømt i et tilfelle som dette, selv om gjerningsbeskrivelsen i § 297 strengt tatt er oppfylt.

25.3 Bruk av tvang til å få noen til å berøre seg, en annen eller seg selv

Straffeloven § 297 omfatter ikke bare tilfeller hvor det er gjerningspersonen som foretar de seksuelle handlingene med fornærmede. Bestemmelsen må også antas å omfatte tilfeller der gjerningspersonen får fornærmede til å foreta seksuelle handlinger med seg, det vil si med gjerningspersonen, uten at det foreligger samtykke.58 Dette må kunne sies å være omfattet av ordlyden i bestemmelsen om at de seksuelle handlingene må være foretatt «med» noen som ikke har samtykket. Rådet viser også til Rt. 2007 s. 1203. I den saken var det spørsmål om en mann kunne straffes for overtredelse av straffeloven 1902 § 200 andre ledd, som rammet «[d]en som foretar seksuell handling med barn under 16 år». Spørsmålet var om mannen kunne straffes etter § 200, fordi han gjentatte ganger hadde latt et fire år gammelt barn vaske sitt – altså mannens – kjønnsorgan mens de badet sammen. Etter en totalvurdering kom Høyesterett til at handlingene var omfattet av vilkåret «seksuell handling», og at forholdet dermed var straffbart (det gjelder ikke noe vilkår om manglende samtykke for å kunne straffes for seksuelle handlinger med barn under seksuell lavalder). At mannen hadde forholdt seg passiv og ikke tok initiativ til handlingene, var ikke avgjørende, særlig fordi det var snakk om et lite barn. I saker som gjelder voksne antar rådet at § 297 vil kunne komme til anvendelse i tilfeller der gjerningspersonen bruker vold eller trusler for å få fornærmede til å utføre seksuelle handlinger med seg. Dette er klart nok straffverdige forhold, som også bør omfattes av en bestemmelse om seksuelt krenkende berøring. Rådet har på denne bakgrunn foreslått et eget straffalternativ om dette, se lovutkastet § 292 andre ledd.

Rådet anser det som mer tvilsomt om straffeloven § 297 rammer tilfeller der gjerningspersonen får fornærmede til å foreta seksuelle handlinger med seg selv eller en tredjeperson, uten at fornærmede kan anses for å ha samtykket til det. Dette omfattes neppe av ordlyden «foretar en seksuell handling med noen», som kan tolkes som at handlingene må være foretatt mellom gjerningspersonen og fornærmede. Hvis forholdet involverer tvangsbruk, kan handlingen være straffbar etter bestemmelsene om tvang og grov tvang, se straffeloven §§ 251 og 252, som har høyere strafferammer enn § 297. Det er imidlertid et spørsmål om bestemmelsene om tvang i tilstrekkelig grad fanger opp det seksuelle aspektet i disse handlingene, altså at det i tillegg til tvangsbruken foreligger en krenkelse av fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett. Rådet viser også til Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) artikkel 36 nr. 1 bokstav c. Her fremgår det at partene er forpliktet til å kriminalisere det å forsettlig få en annen til å utføre handlinger av seksuell art med en tredjeperson uten samtykke («causing another person to engage in non-consensual acts of sexual nature with a third person»). Det kan diskuteres i hvilken grad denne forpliktelsen kan anses som oppfylt i norsk rett i dag. Uavhengig av konvensjonen er det rådets syn at en bestemmelse om seksuelt krenkende berøring også bør omfatte det å tvinge noen til å berøre seg selv eller en tredjeperson på en seksuell måte. Rådet har derfor foreslått at det innføres nye straffalternativer i § 292 andre ledd, som rammer «den som ved vold eller truende atferd får noen til å berøre seg, en annen eller seg selv på en seksuell måte».

25.4 Skyldkravet

Skyldkravet etter straffeloven § 297 er forsett. Det samme gjelder etter den foreslåtte bestemmelsen i § 292. Dette innebærer at gjerningspersonen må ha foretatt en seksuelt krenkende berøring av noen med hensikt, bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig er en seksuelt krenkende berøring, eller holdt det for mulig at handlingen er en seksuelt krenkende berøring, og valgte å handle selv om det skulle være tilfellet, jf. straffeloven § 22. Det er ikke noe krav at gjerningspersonen visste eller holdt det for mulig mv. at den seksuelle berøringen ble ansett som krenkende, herunder at fornærmede anså den som det. Hvis det først legges til grunn at berøringen var seksuelt krenkende, som for så vidt kan bero på hvordan fornærmede og gjerningspersonen oppfattet handlingen og situasjonen, herunder handlingens motivasjon, vil kravet om forsett være oppfylt så lenge gjerningspersonen var klar over hva han eller hun faktisk gjorde. Det vil si at gjerningspersonen var klar over de faktiske omstendighetene i saken som gjorde at berøringen ble ansett som seksuelt krenkende. Det vil for eksempel kunne omfatte hvor på kroppen berøringen fant sted, og i hvilken sammenheng den ble gjort. Når det gjelder straffalternativene i andre ledd, må forsettet dekke tvangsbruken og at gjerningspersonen på grunn av tvangsbruken fikk fornærmede til å berøre seg, en annen eller seg selv på en seksuell måte.

26 Seksuell utnyttelse

26.1 Innledning

I dette punktet drøfter Straffelovrådet hvilke handlinger som bør omfattes av en bestemmelse om seksuell utnyttelse, og hvordan en slik bestemmelse bør utformes. Ved vurderingen av disse spørsmålene har rådet tatt utgangspunkt i hva som karakteriserer krenkelsen ved seksuell utnyttelse, og hvordan bestemmelsene i straffeloven §§ 295 og 296 rammer slike handlinger i dag. Et viktig premiss i denne sammenhengen er at seksuell utnyttelse normalt ikke dreier seg om ufrivillig seksuell omgang, som rammes av dagens bestemmelser i §§ 291 og 297, men om seksuell omgang som i alle fall tilsynelatende er frivillig.

Bestemmelsene som rammer slike utnyttelsestilfeller i dag, gjelder henholdsvis misbruk av overmaktsforhold mv. og seksuell omgang med innsatte i institusjoner og lignende (straffeloven §§ 295 og 296). Med hensyn til dagens strafferammer står straffeloven §§ 295 og 296 (fengsel inntil 6 år) mellom de generelle straffebestemmelsene i § 291 om voldtekt (fengsel inntil 10 år) og §§ 297 og 298 om henholdsvis seksuell handling uten samtykke og seksuelt krenkende atferd (bot eller fengsel inntil 1 år). Bestemmelsene i §§ 295 og 296 viderefører med enkelte utvidelser straffeloven 1902 §§ 193 og 194, slik de lød etter lovrevisjonen i 2000, se punkt 8.2 og 8.3 om gjeldende rett.

Rådet mener at det fortsatt er behov for bestemmelser som kriminaliserer handlingene som i dag omfattes av straffeloven §§ 295 og 296. Etter rådets syn er det imidlertid bare handlingene som faller innenfor § 295 som bør beskrives som seksuell utnyttelse. Rådet anbefaler derfor at bestemmelsen i § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv. i all hovedsak videreføres i en ny bestemmelse om seksuell utnyttelse, men med enkelte tillegg og endringer. En bestemmelse om seksuell utnyttelse bør etter rådets syn også fange opp en del handlinger som ikke rammes av § 295 i dag. Dette gjelder tilfellene der noen utnytter en annens ruspåvirkning for å skaffe seg seksuell omgang. Selv om disse tilfellene faller utenfor rådets foreslåtte bestemmelse i § 294 om seksuell omgang uten samtykke, kan de fortsatt innebære alvorlige seksuelle krenkelser. Etter rådets syn bør slike utnyttelsestilfeller, som er nærmere omtalt i punkt 26.5.6, bedømmes på strengere måte enn etter den foreslåtte bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring, se punkt 25.

I punkt 26.2 og 26.3 gir rådet noen overordnede synspunkter om hvilke handlinger en bestemmelse om seksuell utnyttelse bør omfatte, og beskriver forhold som kan påvirke en persons forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett. I punkt 26.4 drøfter rådet om en bestemmelse om seksuell utnyttelse bør utformes med en detaljert beskrivelse av hvilke handlinger som er straffbare, slik straffeloven § 295 gjør i dag, eller om gjerningsbeskrivelsen bør utformes mer generelt. I punkt 26.5 foreslår rådet en ny bestemmelse om seksuell utnyttelse, og redegjør for innholdet i den. Rådet foreslår blant annet et nytt straffalternativ – sammenlignet med dagens § 295 – om utnyttelse av noens ruspåvirkning (punkt 26.5.6), og at dagens straffalternativ i § 295 første ledd bokstav c om utnyttelse av personer under 18 år flyttes til egen bestemmelse plassert sammen med de andre bestemmelsene om seksuallovbrudd mot barn (punkt 26.5.5 og 31.1). I punkt 26.6 drøfter rådet om utnyttelse av noens personforveksling for å skaffe seg seksuell omgang bør reguleres i en egen straffebestemmelse.

Når det gjelder § 296 om seksuell omgang med innsatte i institusjoner og lignende, er det rådets syn at denne bestemmelsen primært er begrunnet i andre hensyn enn vernet av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Rådet anbefaler derfor at den tas ut av straffeloven kapittel 26, og i stedet plasseres i et annet kapittel i straffeloven, for eksempel kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og tilliten til den, eventuelt i spesiallovgivningen, se punkt 36.2.

26.2 Overordnede synspunkter

Selv om vilkårene i dagens straffebestemmelse om voldtekt eller den foreslåtte straffebestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke ikke er oppfylt, kan en handling likevel være veldig alvorlig, og noen ganger like eller kanskje også mer alvorlig enn handlinger som rammes av straffeloven § 291 (voldtekt) og rådets foreslåtte bestemmelse i § 294 (seksuell omgang uten samtykke). Det bør derfor finnes bestemmelser som ivaretar behovet for vern mot seksuelle krenkelser som faller utenfor de mest alvorlige bestemmelsene om seksuallovbrudd, og som bør straffes strengere enn det som følger av dagens bestemmelse i § 297 om seksuell handling uten samtykke. Som det fremgår av punkt 25, foreslår rådet at § 297 erstattes av § 292 om seksuelt krenkende berøring, men heller ikke denne bestemmelsen vil som et utgangspunkt fange opp alvoret i tilfeller av seksuell utnyttelse. Rådet ser det derfor slik at bestemmelsene i §§ 295 og 296 om misbruk av overmaktsforhold mv. og seksuell omgang med innsatte i institusjoner mv. bør videreføres, men med enkelte endringer (§ 296 er drøftet i punkt 36.2).

Etter rådets syn er straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv. langt på vei dekkende for hvilke handlinger som bør være omfattet av en bestemmelse om seksuell utnyttelse. Som rådet kommer tilbake til i punkt 26.5, kan det likevel være grunn til å gjøre noen endringer i bestemmelsen. Rådet anbefaler at det innføres et nytt straffalternativ om seksuell utnyttelse av personer som er vesentlig svekket på grunn av ruspåvirkning, at straffalternativet om seksuell utnyttelse av personer under 18 år flyttes til en egen paragraf, og for øvrig at det gjøres en del endringer i bestemmelsens ordlyd.

I overskriften til dagens bestemmelse i straffeloven § 295 brukes formuleringen «misbruk av overmaktsforhold og lignende». Dette er en samlebetegnelse for alle forholdene som rammes av bestemmelsen. Ved lovrevisjonen i 2000 ble formuleringen «misbruk av overmaktsforhold» kommentert slik i forarbeidene:

«Samlebetegnelsen ‘misbruk av overmaktsforhold’ omfatter en rekke bestemmelser plassert rundt om i ulike paragrafer i straffeloven kapittel 19. De har det til felles at de rammer en som misbruker sin posisjon som den antatt sterkeste i et forhold til å oppnå seksuell omgang med den svakere parten. For øvrig er de nokså forskjellige.»59

I forarbeidene til straffeloven § 295 står det at straffeloven 1902 § 193 om misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold og utnyttelse av noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming, omfattet tilfeller der «den seksuelle omgangen er oppnådd på en måte som utelukker reell frivillighet».60

Det er ikke enkelt å skille mellom frivillighet og reell frivillighet. Utgangspunktet når man drøfter seksuell utnyttelse etter gjeldende rett, er at fornærmede i alle fall tilsynelatende deltar frivillig. Ufrivillig seksuell omgang rammes i dag av de generelle bestemmelsene i straffeloven § 291 om voldtekt og § 297 om seksuell handling uten samtykke, som rådet vil erstatte med bestemmelsene i lovutkastet § 294 og § 292, se punkt 25 og 27. Den seksuelle omgangen kan imidlertid ha kommet i stand på en slik måte at fornærmede bare i liten grad kan sies å ha deltatt frivillig, fordi gjerningspersonen har utnyttet og misbrukt sin overlegne posisjon overfor fornærmede for å skaffe seg den seksuelle omgangen. Slike handlinger kan være straffverdige og innebære en krenkelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten, og rammes i visse tilfeller av § 295.

Et fellestrekk ved handlingene som omfattes av straffeloven § 295, er at gjerningspersonen har fått med seg fornærmede på den seksuelle omgangen ved å utnytte på en hensynsløs måte at fornærmede er i en sårbar eller utsatt situasjon, som gjør at fornærmede har vesentlig nedsatte forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett. Fornærmedes muligheter til å ta et reelt valg og motsette seg den seksuelle omgangen er med andre ord sterkt begrenset. At fornærmede ikke har noe valg i det hele tatt – reelt eller faktisk – er mer beskrivende for tilfeller hvor det er tvang involvert, eller hvor fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen. Straffeloven § 291 bokstav b, som rådet foreslår å videreføre i § 294 bokstav c, fanger opp situasjoner hvor fornærmede på grunn av psykiske eller fysiske forhold helt mangler forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett, for eksempel på grunn av bevisstløshet, lammende frykt eller kraftig ruspåvirkning.

Når de involverte har et i alle fall tilsynelatende reelt valg med hensyn til deltakelsen i den seksuelle omgangen, er det rådets syn at terskelen for å anvende straff må være høy. Det bør ikke uten videre være straffbart å skaffe seg seksuell omgang ved å benytte seg av at noen befinner seg i en utsatt eller sårbar situasjon, eller at noen har svekket dømmekraft eller lignende. At personer bruker hverandres sårbarheter for å skaffe seg seksuell omgang, forekommer trolig ganske ofte og trenger ikke i seg selv å være klanderverdig. Etter rådets syn ville det ført for langt hvis man tok sikte på å kriminalisere og straffe all form for utnyttelse i slike tilfeller, og straffansvaret ville blitt vanskelig å avgrense på en klar måte. En utilsiktet konsekvens av et vidtrekkende straffansvar kunne også blitt at personer med psykiske eller fysiske sårbarheter og lignende, i praksis ville blitt fratatt eller fått sterkt begrensede muligheter til å involvere seg i seksuelle relasjoner.

Etter rådets syn bør det ikke være tilstrekkelig for at en handling skal kunne straffes som seksuell utnyttelse, at fornærmedes evne til å motsette seg den seksuelle omgangen er svekket eller noe begrenset. Som et minimum bør det kreves at fornærmedes forutsetninger for å velge om han eller hun vil delta i den seksuelle omgangen, er vesentlig begrenset. I tillegg må det kreves at gjerningspersonen utnytter fornærmedes tilstand på en hensynsløs eller klart klanderverdig måte for å skaffe seg den seksuelle omgangen. Dette følger av at en bestemmelse om seksuell utnyttelse har som formål å verne den seksuelle selvbestemmelsesretten. Hvis en person velger å delta i seksuelle handlinger, noe som er normalsituasjonen når et forhold verken rammes av straffeloven §§ 291 eller 297, eller rådets foreslåtte bestemmelser i §§ 294 og 292, er det klare utgangspunktet at det ikke foreligger en krenkelse. Dette gjelder selv om personen angrer i ettertid, og uansett om vedkommende egentlig ikke ville (uten å gi uttrykk for det), men likevel valgte å delta. Unntak fra dette kan som nevnt tenkes der den seksuelle omgangen har kommet i stand på en slik måte at fornærmede bare i liten grad kan sies å ha deltatt frivillig, fordi gjerningspersonen har utnyttet sin overlegne posisjon på en hensynsløs og klart klanderverdig måte.

Synspunktene som er tatt opp her, er langt på vei ivaretatt i dagens bestemmelse i § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv. Bestemmelsen oppstiller strenge vilkår for straff, og rammer flere av de mest alvorlige og praktiske tilfellene av seksuell utnyttelse. Slik rådet ser det, kan det imidlertid være grunn til å tydeliggjøre bestemmelsens anvendelsesområde. Bestemmelsen bør også utvides til å omfatte tilfeller av seksuell utnyttelse av noens ruspåvirkning. Det vises til punkt 26.5.

26.3 Forhold som kan påvirke en persons forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett

I hvilken grad en person kan anses for å være i stand til å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett og ta valg om deltakelse i seksuelle handlinger, kan påvirkes av mange forhold. Det kan dreie seg om rent personlige forhold som alder, modenhet, kognitive evner og psykisk eller fysisk sykdom, og andre omstendigheter som for eksempel økonomiske vanskeligheter, arbeidsledighet og rusproblemer. Også relasjonen mellom personene som er involvert i handlingene kan spille inn. Dette gjelder særlig når det er et avhengighets- eller tillitsforhold mellom dem. En fellesnevner her er at det kan oppstå en markant skjevhet i maktbalansen mellom partene, som kan utnyttes av den overlegne parten.

Straffeloven §§ 295 og 296 omfatter flere av situasjonene som er nevnt ovenfor, hvor noen utnytter en annens underlegne posisjon for å skaffe seg seksuell omgang. Ved å ramme «misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold» tar § 295 første ledd bokstav a høyde for at forholdet mellom partene kan ha stor betydning for deres evne til å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett. Forarbeidene viser dessuten at det må foretas en konkret vurdering, hvor en rekke forhold kan ha betydning for om det foreligger «misbruk». Dette inkluderer fornærmedes personlige egenskaper, erfaring, modenhet, alder og selvstendighet.61 Bestemmelsene i § 295 første ledd bokstav b og c reflekterer at personer med psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser, og personer under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon, kan ha særlige utfordringer med å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett. Forbudet i straffeloven § 296 om seksuell omgang med innsatte i institusjoner mv. retter seg mot en spesifikk relasjon i en bestemt kontekst, og gjelder uavhengig av det faktiske styrkeforholdet mellom partene. Det er i alle tilfeller forbudt for ansatte i visse institusjoner mv. å ha seksuell omgang med innsatte som de har oppsyn med eller lignende, selv om handlingene er fullt ut frivillige, se punkt 36.2.

26.4 Avgrensning med bruk av generelle vilkår?

Dagens bestemmelse i straffeloven § 295 retter seg mot bestemte typetilfeller av misbruk eller utnyttelse, og fanger opp praktiske situasjoner hvor det er fare for seksuelle krenkelser. Samtidig brukes de skjønnsmessige uttrykkene «misbruk» og «utnytte» for å skille de straffbare handlingene fra de lovlige.

Som nevnt i punkt 26.2, er det Straffelovrådets syn at bestemmelsen om seksuell utnyttelse bare bør omfatte tilfeller hvor fornærmede har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg den seksuelle omgangen, og gjerningspersonen utnytter dette på en hensynsløs og klart klanderverdig måte. Det er vanskelig å identifisere alle typetilfeller av slik utnyttelse. Dette kan tale for at bestemmelsen bør utformes med generelle vilkår. En mulig utforming kan se slik ut:

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som skaffer seg seksuell omgang ved å utnytte at noen har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen.»

Denne utformingen henter elementer fra ordlyden i dagens bestemmelse om voldtekt i straffeloven § 291 bokstav b, som rammer den som har seksuell omgang med noen som er «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Som påpekt i punkt 7.3, kan det være vanskelig å avgjøre hva som skal til for at en person kan anses for å være «ute av stand» til å motsette seg den seksuelle omgangen. Dette gjelder også for de skisserte vilkårene ovenfor om at fornærmede må ha «vesentlig nedsatte forutsetninger» for å motsette seg handlingen. Det kan også være krevende å avgjøre om en person «utnytter», i betydningen misbruker til egen fordel, en annens vesentlig nedsatte forutsetninger. At rekkevidden av en bestemmelse om seksuell utnyttelse alene eller i stor grad avhenger av skjønnsmessige vurderinger av hva som anses som akseptabelt og ikke i den enkelte sak, er uheldig og kan skape uforutsigbarhet.62 Det kan diskuteres om det skisserte straffebudet ovenfor er tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom det lovlige og det straffbare, og om det dermed oppfyller lovkravet.63 Rådet vil derfor ikke anbefale at bestemmelsen om seksuell utnyttelse utformes utelukkende med bruk av generelle vilkår.

Det er vanskelig å komme utenom skjønnsmessige vilkår som «misbruke» eller «utnytte» i en bestemmelse som det er snakk om her. Betenkelighetene med dette kan imidlertid i en viss grad avhjelpes med bruk av tilleggsvilkår, som gir klarere anvisning på hvilke tilfeller som skal omfattes og ikke. Etter rådets syn bør det fremgå av bestemmelsen om seksuell utnyttelse at den bare er ment å ramme tilfeller der noen ved utnyttelse skaffer seg seksuell omgang med noen som har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen. På samme måte som i dagens bestemmelse i straffeloven § 295, bør det også oppstilles vilkår som angir hvilke typetilfeller bestemmelsen gjelder for (utnyttelse av tillitsforhold, psykisk lidelse, ruspåvirkning med videre). Så lenge disse vilkårene ikke formuleres for snevert, vil de gjøre at bestemmelsen fanger opp de mest alvorlige og praktiske tilfellene av seksuell utnyttelse, samtidig som at det fastsettes forholdsvis klare rammer for bestemmelsens anvendelsesområde. Det vises til rådets forslag til endringer av dagens bestemmelse i § 295 i punkt 26.5 nedenfor.

26.5 Endringer i bestemmelsen i straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv.

26.5.1 Oversikt

Straffelovrådet har kommet til at det bør innføres en ny bestemmelse om seksuell utnyttelse, som erstatter straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv., se lovutkastet § 293. Bestemmelsen viderefører langt på vei innholdet i § 295, men det foreslås en del endringer som det er redegjort for i punkt 26.5.2 til 26.5.6 nedenfor. Dagens straffalternativ i § 295 første ledd bokstav c om seksuell utnyttelse av personer under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon drøftes i punkt 31.2. Som det fremgår der, foreslår rådet flere endringer i bestemmelsens ordlyd og at den flyttes til en egen paragraf, se lovutkastet § 307.

26.5.2 Utnyttelse av noens vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen

Som rådet har redegjort for i punkt 26.2, er det et fellestrekk ved handlingene som rammes av straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv., at gjerningspersonen på en hensynsløs og klart klanderverdig måte utnytter fornærmedes vesentlig nedsatte forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett for å skaffe seg seksuell omgang. Dette bør etter rådets syn reflekteres i bestemmelsen om seksuell utnyttelse for å tydeliggjøre bestemmelsens anvendelsesområde. Rådet foreslår derfor at det inntas generelle vilkår i § 293 om at den seksuelle omgangen er skaffet ved å utnytte at noen har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen på grunn av nærmere angitte forhold (bokstav a til c).

Vilkåret om at fornærmede må ha vesentlige nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen, innebærer at fornærmede bare i begrenset grad er i stand til å foreta et reelt valg om å delta i handlingene eller ikke, for eksempel på grunn av et avhengighetsforhold eller psykisk lidelse. Dette markerer at det skal mye til for å straffe noen som har seksuell omgang med en person som tilsynelatende deltar frivillig. Det vesentlige er at fornærmede befinner seg i en særlig sårbar eller utsatt situasjon, som gjør at vedkommende har vesentlig nedsatte forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett. Dette må vurderes konkret og knyttes til situasjonene som er nevnt i bokstav a til c. Her kan blant annet graden av det aktuelle overmaktsforholdet, de involvertes alder og gjerningspersonens fremgangsmåte ha betydning.

Det er ikke nok for å kunne straffes etter den foreslåtte bestemmelsen i § 293 at noen har seksuell omgang med en person som har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen. Som rådet peker på i punkt 26.2, er det trolig ganske vanlig og ikke uten videre straffverdig å ha seksuell omgang med noen som befinner seg i en sårbar eller utsatt situasjon, og hvor dette har betydning for den «underlegne» partens valg om å delta i den seksuelle omgangen. Det er den hensynsløse utnyttelsen, hvor gjerningspersonens fremgangsmåte fremstår som misbruk av situasjonen og fornærmedes vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg den seksuelle omgangen, som gjør handlingen straffverdig. Om det foreligger slik utnyttelse, må vurderes konkret og knyttes til typetilfellene som fremgår av § 293 første ledd bokstav a til c. Som det fremgår av punkt 26.5.3 og 26.5.4, vil rådet i all hovedsak foreslå en videreføring av bestemmelsene i § 295 første ledd bokstav a (misbruk av tillitsforhold mv.) og bokstav b (utnyttelse av psykisk lidelse mv.). Gjeldende rett om hva som ligger i misbruks- og utnyttelsesvilkåret i § 295 første ledd bokstav a og b, vil derfor fortsatt gjelde for utnyttelsesvurderingen etter § 293 første ledd bokstav a og b. Formålet med å innføre det nye vilkåret om at fornærmede må ha vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen, er som nevnt å tydeliggjøre bestemmelsenes anvendelsesområde. Bestemmelsen i § 295 første ledd bokstav c (utnyttelse av personer under 18 år) drøfter rådet i punkt 31.2. Når det gjelder utnyttelsesvurderingen som skal foretas etter rådets foreslåtte bestemmelse i § 293 første ledd bokstav c (utnyttelse av ruspåvirkning), vises det til punkt 26.5.6.

26.5.3 Utnyttelse av avhengighetsforhold, tillitsforhold eller overmaktsforhold

At noen benytter seg av en stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold for å skaffe seg seksuell omgang med en annen, forekommer antageligvis ganske ofte. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik ubalanse i maktforholdet mellom de involverte kan spille inn når det oppstår seksuelle relasjoner av kortere og lengre varighet, for eksempel mellom en veileder og en stipendiat, en trener og en ung idrettsutøver, en psykolog og en pasient, en filmprodusent og en skuespiller, og en sjef og en medarbeider.

Rådet understreker at det å benytte seg av en overlegen posisjon eller stilling eller lignende som et middel til å oppnå seksuell omgang, ikke i seg selv bør være straffbart. Et slikt straffansvar ville favnet altfor vidt. Det ville også harmonert dårlig med det strafferettslige skadefølgeprinsippet, som går ut på at bare handlinger som kan medføre skade eller fare for skade for andre bør være straffbare, se punkt 20.4.1. I forarbeidene til straffeloven nevnes det for eksempel at begrunnelsen for straffeloven § 295, som er å verne personer som står i et underordningsforhold til en annen, ikke lenger gjør seg gjeldende der «partene uavhengig av den enes overmaktsforhold, har seksuell omgang, f.eks. som følge av at det utvikler seg et alminnelig kjærlighetsforhold».64 Heller ikke det å straffe den som tar et seksuelt initiativ overfor noen som aksepterer initiativet i håp om å oppnå fordeler, for eksempel tilbud om en attraktiv rolle, forfremmelse, popularitet eller økonomisk trygghet, vil normalt la seg forsvare ut fra skadefølgeprinsippet.65

Disse synspunktene er ikke uforenlige med å videreføre en bestemmelse som i straffeloven § 295 første ledd bokstav a, som gjør det straffbart å misbruke en stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold for å skaffe seg selv eller en annen seksuell omgang. Rådet mener at det fortsatt er behov for en slik bestemmelse, og viser til at § 295 første ledd bokstav a og dens forløpere har vært forholdsvis mye brukt i praksis.

Rådet vil i det alt vesentlige foreslå en videreføring av bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav a, se lovutkastet § 293 første ledd bokstav a. Forarbeidene til § 295 og tilhørende rettspraksis vil derfor fortsatt gi veiledning om hvor grensene for straffbar utnyttelse går etter rådets foreslåtte bestemmelse i § 293 første ledd bokstav a. Det foreslås imidlertid enkelte endringer i bestemmelsens ordlyd. For det første mener rådet vilkåret «misbruk» bør byttes ut med «utnytte», som skal gjelde for alle straffalternativene i § 293, se punkt 26.5.2. Rådet anser det som hensiktsmessig at de ulike straffalternativene i bestemmelsen om seksuell utnyttelse bruker det samme vilkåret for å markere det klanderverdige med handlingene. Vilkårene «utnytte» og «misbruk» bør ikke brukes om hverandre. For det andre er det etter rådets syn ikke grunn til å videreføre vilkåret «stilling». Ordlyden kan gi feilaktig inntrykk av at det kreves et formelt overordningsforhold eller lignende, og ved å ta ut «stilling» får vilkårene i § 293 det til felles at de dreier seg om forhold ved fornærmede eller relasjonen mellom fornærmede og gjerningspersonen. Det som i dag omfattes av «stilling» fanges langt på vei opp av vilkårene om «avhengighetsforhold» eller «tillitsforhold». Vilkåret står likevel på egne ben, og det er ikke noe krav at det er etablert er tillitsforhold eller avhengighetsforhold, se for eksempel LB-2022-106239 (drosjesjåfør). For å unngå at bestemmelsen om seksuell utnyttelse får et snevrere anvendelsesområde enn § 295 første ledd bokstav a, som ikke er rådets intensjon, foreslår rådet at vilkåret «stilling» erstattes av «overmaktsforhold». Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Det som i dag omfattes av «stilling» etter § 295 første ledd bokstav a, skal altså også omfattes av «overmaktsforhold» i den foreslåtte bestemmelsen i § 293 første ledd bokstav a. Slik rådet ser det, er ordet «overmaktsforhold» mer treffende for det bestemmelsen tar sikte på å ramme, nemlig hensynsløs utnyttelse av en overlegen posisjon.

Rettspraksis tyder på at straffeloven § 295 første ledd bokstav a typisk fanger opp tilfeller der gjerningspersonen utnytter sin posisjon til å innynde seg hos eller presse den fornærmede.66 Det finnes også eksempler på at gjerningspersonen har utnyttet sin posisjon til å lure fornærmede til å ha seksuell omgang.67 Både hvor gjerningspersonen «innynder seg», utøver press eller driver med lureri, må vurderingen av hva som er straffbar utnyttelse være relativ på samme måte som etter dagens misbruksvilkår. Relevante faktorer ved vurderingen vil fremdeles være «partenes alder, erfaring og opptreden, herunder hvilken overlegen posisjon dette har satt gjerningspersonen i overfor fornærmede.».68 Det vises til omtalen av gjeldende rett og misbruksvilkåret i punkt 8.2.2.

Det er en svakhet med dagens bestemmelse i straffeloven § 295 første ledd bokstav a at det ikke følger av ordlyden at spørsmålet om noen har misbrukt sin stilling eller lignende til å skaffe seg eller en annen seksuell omgang, må vurderes på bakgrunn av fornærmedes forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett. Vilkåret om at den seksuelle omgangen må være skaffet ved utnyttelse av noens vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen, som gjelder for alle straffalternativene i bokstav a til c, er ment å tydeliggjøre dette, se punkt 26.5.2.

26.5.4 Utnyttelse av personer med psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemming

Straffelovrådet foreslår å videreføre straffeloven § 295 første ledd bokstav b om utnyttelse av personer med psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemming, se lovutkastet § 293 første ledd bokstav b. For en nærmere redegjørelse for innholdet i straffalterantivet, se punkt 8.2.3 om gjeldende rett.

I straffeloven § 295 første ledd bokstav b henvises det til § 291 bokstav b for å understreke at det er voldtektsbestemmelsen som skal anvendes hvis den psykiske lidelsen mv. gjorde at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen.69 Etter rådets syn er det ikke nødvendig med en slik henvisning i lovteksten, fordi det er klart at bestemmelsene i §§ 291 og 295 rammer forskjellige typer krenkelser. En tilsvarende henvisning til rådets foreslåtte bestemmelse i § 294 om seksuell omgang uten samtykke, som viderefører § 291 bokstav b, er derfor ikke tatt med i § 293. Dette medfører ikke at konkurrensspørsmålet vil stille seg annerledes enn i dag. I tilfeller som nevnt ovenfor, er det altså § 294 som skal anvendes når vilkårene i § 294 bokstav b er oppfylt, ikke § 293.

Personer med psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemming er en sårbar gruppe, og har et særlig behov for vern mot seksuelle overgrep i tillegg til vernet som følger av de andre generelle bestemmelsene om seksuallovbrudd, herunder voldtekt.70 Som part i konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), har Norge også en folkerettslig forpliktelse til å vedta effektiv lovgivning og politikk for å sikre at tilfeller av utnytting og misbruk av og vold mot mennesker med nedsatt funksjonsevne oppdages, etterforskes og, når det er hensiktsmessig, straffeforfølges, jf. CRPD artikkel 16 nr. 5. Straffeloven § 295 første ledd bokstav b bidrar til å oppfylle denne forpliktelsen.

Vilkårene om at den seksuelle omgangen må være skaffet ved utnyttelse av noen som har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen, skal også gjelde for straffalternativet i § 293 første ledd bokstav b. Dette medfører ingen realitetsendringer i forhold til dagens bestemmelse i § 295 første ledd bokstav b, og er ment å tydeliggjøre bestemmelsens anvendelsesområde, se punkt 26.5.2.

Selv om rådet foreslår en videreføring av innholdet i bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c, ser rådet likevel grunn til å knytte noen merknader til bestemmelsens vurderingstema.

Flere avgjørelser om straffeloven § 295 første ledd bokstav c gjelder saker hvor fornærmede ikke ønsket den seksuelle omgangen.71 I enkelte av sakene la retten til grunn at fornærmede ga uttrykk for ikke å ville ha seksuell omgang.72 De sistnevnte tilfellene vil dekkes av rådets foreslåtte bestemmelse i § 294 bokstav b, som utvider straffansvaret sammenlignet med dagens voldtektsbestemmelse i § 291, se punkt 27. Det finnes imidlertid også en del avgjørelser i saker hvor fornærmede samtykket til den seksuelle omgangen, tok initiativ eller deltok aktivt. Et eksempel er avgjørelsen i Rt. 1988 s. 75. I den saken opphevet Høyesterett en frifinnende byrettsdom om straffeloven 1902 § 193, som dagens § 295 første ledd bokstav c viderefører. Byretten kom til at tiltalte ikke hadde utnyttet fornærmedes psykiske utviklingshemming, og la avgjørende vekt på «at fornærmede meget vel forsto hva handlingen innebar og at hun samtykket». Høyesterett uttalte at «betydningen av fornærmedes forståelse og samtykke må vurderes på bakgrunn av hennes handicap og den betydning dette har for hennes handlinger», og påpekte at byretten hadde unnlatt å gå inn på dette.

Et annet eksempel er avgjørelsen i Rt. 1993 s. 1254. Også denne saken gjaldt seksuell omgang med en psykisk utviklingshemmet person. Retten la til grunn at «fornærmedes forstandssvakhet er av en mildere grad». Det fremgår videre at fornærmede hadde «en spesiell, sexfiksert opptreden», og at hun var initiativtaker og aktiv i de forholdene som domfellelsen gjaldt. Høyesterett vurderte straffutmålingen, og uttalte blant annet at fornærmedes «villighet må komme i bakgrunnen»:

«Rettsordenen søker på mange måter å beskytte forstandssvake mennesker, blant annet ved bestemmelsen i straffeloven § 193 annet ledd som tar sikte på å hindre at deres tilstand blir utnyttet seksuelt. I samsvar med praksis må det i alminnelighet reageres med ubetinget fengselsstraff i slike saker. Jeg kan ikke se at det foreligger omstendigheter i denne saken som kan gi grunnlag for å fravike dette utgangspunkt. Fornærmedes villighet må komme i bakgrunnen som straffutmålingsmoment i saker av denne karakter.»

Rådet nevner også avgjørelsen i HR-2017-2327-A, som gjaldt seksuell utnyttelse av en lettere psykisk utviklingshemmet kvinne. Handlingene som fornærmede ble utsatt for hadde ikke noen form for voldelig karakter, og fornærmede motsatte seg ikke handlingene. Tiltalte respekterte fornærmedes ønske om ikke å gjennomføre samleie, og avsluttet den seksuelle kontakten da fornærmede ba om det. Bakgrunnen for domfellelsen var at kvinnens «evnemessige utvikling [var] slik at en ikke kan konstatere at det forelå et reelt samtykke».73 Høyesterett, som bare vurderte straffutmålingen, uttalte:

«As handlemåte ligger i bestemmelsens kjerneområde, og jeg kan ikke se at det foreligger noen formildende momenter. Dersom han også hadde presset henne, eller ikke respektert fornærmedes ønske om å avslutte, ville dette i tilfelle vært skjerpende».74

Ved lovrevisjonen i 2000 ga departementet uttrykk for at spørsmålet om det foreligger utnyttelse, avhenger av en skjønnsmessig helhetsvurdering. Videre uttalte departementet at «[d]enne vurderingen kan være vanskelig, spesielt i forhold der en psykisk utviklingshemmet frivillig har deltatt.»75 Departementet uttalte også at «det avgjørende er om den seksuelle omgangen er forankret i fornærmedes psykiske tilstand og ikke lar seg forklare uten denne».76 Dette vurderingstemaet er hentet fra rettspraksis.77 I Rt. 1975 s. 46 uttalte Høyesterett følgende om vilkårene «utnyttelse» og «skaffe seg» i straffeloven 1902 § 193, som også brukes i § 295:

«Når straffelovens § 193 annet ledd knytter straff til det å utnytte en annens sinnssykdom o.a. til å skaffe seg utuktig omgang, ligger det i og for seg i uttrykkene ‘utnytte’ og ‘skaffer seg’ ikke noe krav til forledelse eller annen form for aktiv påvirkning av den fornærmede. Det avgjørende er om fornærmedes deltakelse i den utuktige omgang er slik forankret i fornærmedes psykiske situasjon at deltakelsen ikke lar seg forklare uten denne forankring, og at gjerningsmannen innser at dette er grunnen til at han oppnår den utuktige omgang. Jeg viser til Straffelovrådets innstilling av 17. mars 1960 side 28-29 om begrunnelsen for forslaget til § 193 annet ledd. Avgjørelsen av om det foreligger en straffbar utnyttelse blir da avhengig av en konkret vurdering av hele situasjonen.»

For å kunne straffes etter straffeloven § 295 tredje ledd bokstav b, er det altså ikke nok at man har seksuell omgang med noen som har en psykisk lidelse eller som er psykisk funksjonshemmet. Den seksuelle omgangen må være «skaffet» ved at gjerningspersonen «utnytter» fornærmedes psykiske tilstand. Dette beror etter gjeldende rett på en konkret vurdering, hvor det avgjørende er om fornærmedes deltakelse i den seksuelle omgangen er så forankret i fornærmedes psykiske situasjon, at den ikke lar seg forklare på annen måte. Hvis det er tilfellet, har det ingen betydning for vurderingen av utnyttelsesvilkåret at fornærmedes deltakelse fremsto som frivillig. Som lagmannsretten beskrev det i saken som er nevnt ovenfor i HR-2017-2327-A, og som det fremgår av forarbeidene til forløperen til § 295 i straffeloven 1902 § 193, anses det ikke å foreligge noe «reelt» samtykke eller egentlig frivillighet i slike tilfeller.

Rådet tolker bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav b slik at den rammer tilfeller der fornærmedes evne til å motsette seg den seksuelle omgangen, er så begrenset at fornærmede bare i liten grad kan sies å ha noe reelt valg om å delta i den seksuelle omgangen. Hvis fornærmede på grunn av sin psykiske situasjon ikke har noe reelt valg, og gjerningspersonen er kjent med dette, er man etter rådets syn i en voldtektssituasjon, jf. dagens bestemmelse i § 291 bokstav b og rådets forslåtte bestemmelse i § 294 bokstav c («ute av stand»-alternativet).

Vurderingstemaet om at fornærmedes deltakelse i den seksuelle omgangen må kunne sies å være forankret i fornærmedes psykiske situasjon, og ikke kan forklares på annen måte, er ikke enkelt å bruke i praksis. Dette gjelder særlig i saker hvor fornærmende deltar aktivt, tar initiativ eller på annen måte gir klart uttrykk for at deltakelsen er frivillig. Det sentrale spørsmålet, som rådet har tydeliggjort i den foreslåtte bestemmelsen i § 293 første ledd bokstav b, er om gjerningspersonen har skaffet seg seksuell omgang med en person med en psykisk lidelse eller funksjonshemming, gjennom hensynsløs utnyttelse av personens vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen. Rådet sikter her ikke til noen endring av innholdet i bestemmelsen slik den har blitt forstått i rettspraksis og forarbeidene, men kun til en klargjøring av vurderingstemaet. Hvis fornærmedes deltakelse i den seksuelle omgangen ikke kan forklares på annen måte enn i den psykiske tilstanden, og gjerningspersonen var kjent med dette, vil dette fortsatt kunne tilsi utnyttelse.

Rådet understreker at man både ved anvendelsen av straffeloven § 295 første ledd bokstav b og rådets foreslåtte bestemmelse i § 293 første ledd bokstav b, må ta hensyn til at også personer med alvorlig psykisk sykdom eller psykiske funksjonsnedsettelser har rett til et seksualliv. Bestemmelsene som skal beskytte disse personene mot seksuelle krenkelser, må derfor praktiseres på en slik måte at de ikke gjør et uforholdsmessig inngrep i den enkeltes seksuelle selvbestemmelsesrett. Dette følger av hensynene som straffebestemmelsene om seksuallovbrudd skal ivareta, og for øvrig av CRPD for mennesker med langvarig mental eller intellektuell funksjonsnedsettelse, se punkt 19.9. Et grunnleggende prinsipp i CRPD er respekten for menneskers individuelle selvstendighet og retten til å treffe egne valg, jf. artikkel 3 bokstav a. Rådet viser også til omtalen av artikkel 19 og 12 i punkt 19.9. Det særlige vernet av mennesker med funksjonsnedsettelser som CRPD sikter til, må forstås i lys av dette. Ivaretakelsen av og respekten for psykisk sykes og psykisk utviklingshemmedes selvbestemmelsesrett, herunder retten til å velge å delta i seksuelle handlinger, er et viktig perspektiv å ha med seg i vurderingen av om det foreligger seksuell utnyttelse. Derfor bør hva som skal straffes som seksuell utnyttelse, ikke bare bero på en vurdering av om fornærmede var i en tilstand som gjorde at han eller hun hadde vesentlig nedsatte forutsetninger til seksuell selvbestemmelse, men også på gjerningspersonens fremgangsmåte med hensyn til å utnytte fornærmedes sårbarhet.

26.5.5 Utnyttelse av personer under 18 år i en særlig sårbar situasjon

Straffeloven § 295 første ledd bokstav c om utnyttelse av personer under 18 år i en «særlig sårbar livssituasjon», kom inn i loven for å sikre at norsk rett var i samsvar med Europarådets konvensjon om beskyttes av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen), se punkt 19.4. Om det nærmere innholdet i bestemmelsen vises det til punkt 8.2.4.

I kjølvannet av en dom fra Hålogaland lagmannsrett i 2021, hvor to menn på henholdsvis 19 og 21 år ble frifunnet for seksuell utnyttelse av en beruset jente på 16 år, se LH-2021-24720, har det blitt reist spørsmål om norsk rett oppfyller forpliktelsene Lanzarotekonvensjonen fullt ut, og om det bør gjøres endringer i straffeloven § 295 første ledd bokstav c. Flere har gitt uttrykk for ordet «livssituasjon» i § 295 første ledd bokstav c bør byttes ut med «situasjon», for å oppfylle forpliktelsene i konvensjonen og styrke barns vern mot seksuelle overgrep.

I punkt 31.2 drøfter rådet om norsk rett oppfyller forpliktelsene i Lanzarotekonvensjonen artikkel 18, og om bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c bør videreføres i en bestemmelse om seksuell utnyttelse. Som det fremgår der, har rådet kommet til at bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c i all hovedsak bør videreføres, men at ordet «livssituasjon» bør erstattes med «situasjon». Videre foreslår rådet at bestemmelsen flyttes til en egen paragraf, som retter seg mot seksuell utnyttelse av barn under 18 år, se lovutkastet § 307. Slik rådet ser det, vil dette gjøre at bestemmelsen får en systematisk bedre plassering enn i dag, fordi den vil stå sammen med de andre bestemmelsene om seksuallovbrudd mot barn.

26.5.6 Utnyttelse av ruspåvirkning

Seksuelle overgrep i situasjoner hvor det er rusmidler involvert, er et stort problem. Kripos opplyser at 38 til 48 prosent av alle voldtektsanmeldelser i perioden 2011 til 2019, var såkalte «festrelaterte voldtekter».78 Ifølge Kripos kjennetegnes disse sakene blant annet av at begge parter har konsumert betydelige mengder alkohol, og at de involverte ofte er unge.

Det er ingen bestemmelser i straffeloven kapittel 26 som retter seg direkte mot seksuelle overgrep mot personer som er ruspåvirket. Noen slik bestemmelse finnes heller ikke i Sverige og Danmark, men i Finland er «kraftig berusning» nevnt i den nye voldtektsbestemmelsen, som trer i kraft 1. januar 2023, som et forhold som kan gjøre at fornærmedes deltakelse i samleiet ikke kan anses som frivillig, se punkt 15.2.

Etter gjeldende rett er domfellelse for voldtekt i saker hvor fornærmede var ruspåvirket, på vanlig måte betinget av at gjerningspersonen har brukt vold eller trusler for å skaffe seg den seksuelle omgangen, jf. straffeloven § 291 bokstav a. Hvis det ikke er brukt slike midler, kan gjerningspersonen bare dømmes for voldtekt hvis fornærmede var «ute av stand» til å motsette seg handlingen, jf. bokstav b. Sterk ruspåvirkning kan gjøre at «ute av stand»-vilkåret i bokstav b er oppfylt, men det skal mye til og vurderingen kan være vanskelig, se punkt 7.3.2 med henvisninger til rettspraksis.

Siden det skal mye til for at «ute av stand»-vilkåret i straffeloven § 291 bokstav b er oppfylt på grunn av ruspåvirkning, vil flere tilfeller av seksuelle krenkelser mot berusede personer i dag måtte vurderes etter § 297 om seksuell handling uten samtykke. En del av disse tilfellene kan grense opp mot voldtekt (jf. «ute av stand»-vilkåret) og ha preg av utnyttelse. Det kan derfor diskuteres om § 297, som har en strafferamme på fengsel inntil ett år, i tilstrekkelig grad fanger opp alvoret i krenkelsen som kjennetegner disse handlingene. Rådet har også inntrykk av at det sjelden tas ut tiltale for overtredelse av § 297 alene eller subsidiært i saker om seksuell omgang. Rådet har foreslått å erstatte § 297 med en bestemmelse om seksuelt krenkende berøring, som langt på vei viderefører innholdet i § 297, se punkt 25. Den foreslåtte strafferammen for seksuelt krenkende berøring er fengsel inntil to år. Etter rådets syn er heller ikke denne strafferammen passende for de mer alvorlige tilfellene av seksuelle overgrep mot berusede personer, hvor gjerningspersonen har seksuell omgang med fornærmede. Som ordlyden «berøring» antyder, er ikke bestemmelsens primære anvendelsesområde de mer inngripende seksuelle krenkelsene som involverer seksuell omgang.

Rådets foreslåtte bestemmelse i straffeloven § 294 om seksuell omgang uten samtykke utvider dagens bestemmelse i § 291 om voldtekt til også å omfatte tilfeller av seksuell omgang med noen som ikke vil det, og gir uttrykk for dette i ord eller handling (bokstav b i lovutkastet). Dette vil gjøre at flere tilfeller av ufrivillig seksuell omgang blir straffbart. Endringen vil også få betydning for vurderingen av «ute av stand»-vilkåret, som rådet foreslår å videreføre i § 294 bokstav c, fordi man ikke kan anses som ute av stand til å motsette seg seksuell omgang hvis man er i stand til å gi uttrykk for at man ikke vil delta, se punkt 27.6.3. Hvis fornærmede i ord eller handling gir uttrykk for at vedkommende ikke vil delta og gjerningspersonen ikke respekterer dette, vil krenkelsen omfattes av vilkåret i bokstav b. Den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke vil imidlertid ikke omfatte tilfeller der noen skaffer seg seksuell omgang med en annen ved å utnytte den andres sårbare situasjon på grunn av ruspåvirkning, og fornærmede verken gir uttrykk for at handlingene er uønsket eller kan anses som ute av stand til å gi uttrykk for det.

Rådet har foreslått å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 295 første ledd bokstav c om utnyttelse av barn under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon, men slik at vilkåret «livssituasjon» byttes ut med «situasjon», se punkt 31.2. Dette vil føre til et sterkere vern mot seksuelle overgrep mot barn, herunder barn som befinner seg i en særlig sårbar situasjon på grunn av ruspåvirkning. Slik rådet ser det, kan det likevel være behov for en generell bestemmelse om seksuell utnyttelse som verner personer som befinner seg i en sårbar situasjon på grunn av sterk ruspåvirkning. Dette må anses som praktiske krenkelser, som kan være veldig alvorlige. En slik bestemmelse bør verne alle og ikke stille krav til fornærmedes alder. Fornærmedes alder bør i stedet være et moment i vurderingen av om utnyttelsesvilkåret er oppfylt, slik som etter de øvrige straffalternativene i § 293 i lovutkastet. Videre bør det gjelde strenge vilkår for straff, og bestemmelsen må avgrenses på en måte som gjør at den ikke favner for vidt. At personer har seksuell omgang i situasjoner hvor det er rusmidler involvert, også i store mengder, er vanlig. Bestemmelsen må være tydelig på at det ikke er forbudt å ha seksuell omgang med personer som er sterkt beruset. Det er de klart straffverdige tilfellene av utnyttelse av noens særlig sårbare situasjon på grunn av ruspåvirkning, hvor fornærmede bare i liten grad kan sies å delta frivillig, som bør rammes. Dette kan ivaretas ved at det, på samme måte som etter de andre straffalternativene i den foreslåtte bestemmelsen i § 293, stilles som vilkår at den seksuelle omgangen må være skaffet ved å utnytte fornærmedes vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen, se forslaget til ny bestemmelse i straffeloven § 293 første ledd bokstav c.

Vilkåret om at fornærmede må ha vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg den seksuelle omgangen på grunn av ruspåvirkning, må vurderes konkret. Vilkåret er ikke oppfylt alene fordi den ruspåvirkedes dømmekraft og evne til selvkontroll er sterkt nedsatt. Som det fremgår av punkt 26.5.2, tar vilkåret sikte på å fange opp tilfeller hvor fornærmede bare i begrenset grad er i stand til å ta et reelt valg om å delta i handlingene eller ikke. Dette er ment å være en høy terskel, og er den samme terskelen som gjelder for hvor svekket fornærmede må være etter de andre straffalternativene i § 293 første ledd bokstav a og b. Når det gjelder ruspåvirkning, vil relevante momenter i vurderingen av om vilkåret er oppfylt for eksempel kunne være om den ruspåvirkede er i stand til å orientere seg om tid og sted, om vedkommende svarer adekvat på spørsmål og om vedkommende glir inn og ut av søvn. Det har ikke noe å si hva slags rusmidler fornærmede er påvirket av. Heller ikke graden av ruspåvirkning målt i promille eller lignende er avgjørende. Det sentrale må være rusens virkning på fornærmede, og om fornærmedes forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett er vesentlig redusert. Det kan være tilfellet også ved lavere inntak av rusmidler, og vil kunne variere fra person til person.

Selv om en ruspåvirket person har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg seksuell omgang, vil det ikke nødvendigvis være klanderverdig – og heller ikke straffverdig – å ha seksuell omgang med personen. For at det skal kunne være tale om straffbar seksuell utnyttelse, må gjerningspersonens fremgangsmåte fremstå som hensynsløs misbruk av situasjonen og fornærmedes vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg den seksuelle omgangen, se punkt 26.5.2. Her vil det blant annet være relevant å se hen til de involvertes alder, hvilken relasjon de har, opptakten til hendelsen og gjerningspersonens motivasjon og innstilling. Rådet understreker at det er den klart klanderverdige utnyttelsen av noens særlig sårbare situasjon på grunn av ruspåvirkning som det tas sikte på å ramme. At noen har seksuell omgang med en veldig beruset person, uten at det foreligger noe i tillegg som tilsier at gjerningspersonen er vesentlig å bebreide for sin fremgangsmåte og at forholdet har karakter av utnyttelse, rammes ikke.

Et typetilfelle som vil kunne anses som straffbar utnyttelse, er når gjerningspersonen skaffer seg seksuell omgang ved å gi fornærmede rusmidler uten at fornærmede vet det, og deretter utnytter fornærmedes vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen (som oppsto på grunn av rusen). Et annet typetilfelle er situasjonen hvor fornærmede på grunn av kraftig ruspåvirkning har trukket seg tilbake fra en fest eller lignende for å hvile ut rusen, og gjerningspersonen følger etter og har seksuell omgang med fornærmede, selv om fornærmede knapt klarer å holde seg våken. En del slike tilfeller vil nok kunne rammes av rådets foreslåtte bestemmelse i § 294 bokstav c, som viderefører § 291 bokstav b («ute av stand»). Men hvis fornærmedes tilstand ikke er så svekket at han eller hun kan anses som «ute av stand til å motsette seg handlingen», og heller ingen av de andre straffalternativene i § 294 kommer til anvendelse, kan den nye bestemmelsen om seksuell utnyttelse være aktuell – gitt at vilkårene for dette er oppfylt. Som nevnt ovenfor, skal det mye til for at «ute av stand»-vilkåret er oppfylt på grunn av ruspåvirkning. Dette gjør at en del klanderverdige tilfeller av utnyttelse ikke er straffbare etter gjeldende rett, eventuelt at de må vurderes etter straffebud som ikke i tilstrekkelig grad fanger opp alvoret i krenkelsene, se nedenfor om § 297 mv.

Rådet vil fremheve at gjerningspersonens innstilling og motivasjon kan ha stor betydning i vurderingen av om en handlemåte kan anses som straffbar seksuell utnyttelse. Det er den som utnytter en vesentlig skjevhet i relasjonen mellom de involverte på en klart klanderverdig måte, som rammes av den foreslåtte bestemmelsen. Dette innebærer at utnyttelsesvilkåret normalt ikke vil være oppfylt i tilfeller av seksuell omgang mellom personer hvor alle involverte er vesentlig svekket på grunn av ruspåvirkning, og det ikke er noen andre omstendigheter i saken som tilsier at det er en skjevhet i makforholdet mellom dem. Et typetilfelle kan være når unge personer ruser seg og fester sammen og har seksuell omgang når de er omtrent like ruset. I slike situasjoner vil det til og med kunne tenkes å oppstå spørsmål om hvorvidt begge parter har slike nedsatte forutsetninger for å motsette seg den andres handlinger, at begge parter oppfyller gjerningsbeskrivelsen om å skaffe seg seksuell omgang med noen som har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg handlingen. En slik form for «jevnbyrdighet i beruselse» vil imidlertid regelmessig tilsi at det ikke foreligger noen utnyttelse. Dette er noe helt annet enn for eksempel en familievoldssituasjon med rusmidler involvert, hvor det kan tenkes at seksuell utnyttelse forekommer også når alle involverte er ruset.

Dersom gjerningspersonen er edru mens den andre parten er overstadig beruset, vil dette etter omstendighetene kunne trekke i retning av at vilkåret for straffbar seksuell utnyttelse er oppfylt.

Den foreslåtte bestemmelsen i straffeloven § 293 første ledd bokstav c vil fange opp tilfeller som ligger nært opp mot de såkalte hjelpeløshetstilfellene som omfattes av gjeldende § 291 bokstav b og rådets foreslåtte bestemmelse i § 294 bokstav b («ute av stand»), og som det er mer naturlig å vurdere som seksuell utnyttelse enn seksuell handling uten samtykke (gjeldende § 297) eller seksuelt krenkende berøring (rådets foreslåtte bestemmelse i § 292). Bestemmelsen vil sørge for en mer treffende karakteristikk av en del alvorlige seksuelle krenkelser, som i dag må vurderes etter § 297 og som ikke nødvendigvis er straffbare (det er ikke gitt at noen som har vesentlig nedsatte forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett, samtidig mangler forutsetninger for å gi et virksomt samtykke etter § 297). Den vil også gjøre at det kan idømmes straffer innenfor en mer passende strafferamme (fengsel inntil 6 år), som tar høyde for at handlinger som det er snakk om her – seksuell utnyttelse av ruspåvirkede personer – kan være svært alvorlige. Rådet viser her til at § 297 og den foreslåtte bestemmelsen i § 292, først og fremst tar sikte på å ramme seksuelle krenkelser som er mindre alvorlige enn de som involverer seksuell omgang, noe som er reflektert i strafferammene.

26.6 Personforveksling

Før lovrevisjonen i 2000 rammet straffeloven § 194 blant annet den som skaffer seg eller andre seksuell omgang ved «særlig underfundig atferd». I en sak fra Eidsivating lagmannsrett ble denne bestemmelsen brukt som grunnlag for domfellelse i en sak hvor tiltalte skaffet seg seksuell omgang med fornærmede ved å utnytte at hun forvekslet ham med sin kjæreste. Hendelsesforløpet er beskrevet slik:

«B har forklart at hun ca klokka 0430 våknet [av] at en mann lå bak henne og befølte hennes bryster. Deretter førte han sin erigerte penis mellom hennes lår og forsøkte å trenge inn i henne ved samleielignende bevegelser. Hun gikk ut fra at det var C som ville ha sex med henne noe hun ikke motsatte seg. […] Da B snudde seg og ble klar over at det ikke var C hun hadde sex med, skrek hun opp og mannen forsvant ut av soverommet og løp ned trappen.»79

Lagmannsretten ga uttrykk for at tiltalte var beruset og at han av den grunn kunne ha vært desorientert da hendelsen fant sted, men påpekte samtidig at han skulle bedømmes som om han var edru. På denne bakgrunn var ikke lagmannsretten i tvil om at gjerningspersonen, da han la seg i sengen og gjorde tilnærmelser, forsto at han kunne oppnå seksuell omgang med kvinnen, fordi hun ville tro at det var kjæresten hennes som lå der (kvinnen han hadde lagt seg i sengen med kjæresten kvelden før).

Et annet tilfelle av personforveksling er beskrevet i Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe:

«Det har begynt etter en dans på Foreningslokalet søndag 6. november 1938. Frithjof Cleve treffer jenta og blir med henne hjem. […] En annen søndag i samme måned blir hun med Cleve til hans værelse på Svege. Der har de to gode kamerater på forhånd gjort en avtale seg i mellom. Etter at Cleve har samleie med jenta, forlater han værelset. På gangen står Bjørneboe, som aldri før har truffet henne. I mørket tar han Cleves sengeplass og har samleie med henne, mens hun tror at det er kjæresten som er tilbake. Men da samleiet er over, merker hun at personen er en fremmed, fordi han i motsetning til Cleve har et armbåndsur på håndleddet.»80

Rådet antar at eksempelet fra boken om Bjørneboe ville vært straffbart etter dagens bestemmelse i straffeloven § 295 første ledd bokstav a om misbruk av tillitsforhold, i alle fall for kameratens del. Det samme gjelder for rådets foreslåtte bestemmelse i § 293 første ledd bokstav a, hvor § 295 første ledd bokstav a er videreført i all hovedsak. Saken fra lagmannsretten er mer tvilsom. Etter rådets vurdering ville forholdet neppe vært straffbart etter § 295 eller rådets foreslåtte bestemmelse i § 293, hvis det forutsettes at det ikke var etablert noe tillitsforhold mellom de involverte. Et mer nærliggende spørsmål er om forholdet kunne vært omfattet av § 297 om seksuell handling uten samtykke. Hvis det legges til grunn at mannen var kjent med at det var en forutsetning for kvinnen at den seksuelle omgangen skulle gjennomføres med kjæresten og ikke noen andre, kan det reises spørsmål om det egentlig forelå noe samtykke. Den samme problemstillingen er relevant etter rådets foreslåtte bestemmelse om seksuelt krenkende berøring, som rådet har foreslått som erstatning for § 297, se punkt 25. Rådet går ikke nærmere inn på dette, og viser til den generelle omtalen av brudd på forutsetninger for seksuelle handlinger i punkt 23.3.4.

Jørn Jacobsen problematiserer personforvekslingstilfellene i boken «Valdtektsstraffebodet». På den ene siden påpeker han at den som blir narret til å delta i seksuell omgang med en ukjent, kan oppleve dette som en stor krenkelse. På den andre siden viser han til at fornærmede har mulighet til å undersøke situasjonen nærmere før vedkommende eksponerer seg seksuelt, og at villfaring om premisser for den seksuelle omgangen kan oppstå i mange ulike former og med ulik styrke.81

I den danske straffeloven er forvekslingstilfellene regulert i en egen straffebestemmelse i § 221. Etter denne bestemmelsen er det straffbart å «tilsnige» seg samleie med en person som forveksler gjerningspersonen med en annen. Dette omfatter ifølge forarbeidene situasjoner der fornærmede «tager fejl af, hvilken fysisk person offeret har hos sig», men ikke at gjerningspersonen oppnår samleie for eksempel ved å lyve om sin identitet eller å utgi seg for å være velstående eller kjent. Straffen er fengsel inntil fire år. Det er fremmet et forslag i 2022 om å sidestille tilsnikelse av samleie med voldtekt.82 Forslaget går ut på å tilføye et nytt punktum i § 216 første ledd om voldtekt, hvor det fremgår at den som tilsniker seg samleie med en person som forveksler gjerningspersonen med en annen, straffes med fengsel inntil åtte år, se punkt 14.5. Samtidig foreslås det å oppheve § 221, ettersom gjerningsinnholdet i bestemmelsen vil bli omfattet av den nye bestemmelsen i § 216.

Etter det rådet er kjent med, hører det til sjeldenhetene at noen skaffer seg selv eller andre seksuell omgang ved å utnytte noens personforveksling. En del slike tilfeller vil fort kunne omfattes av straffalternativet om utnyttelse av tillitsforhold, jf. straffeloven § 295 første ledd bokstav a og rådets foreslåtte bestemmelse i § 293 første ledd bokstav a, eventuelt § 297 om seksuell handling uten samtykke eller rådets foreslåtte bestemmelse i § 292 om seksuelt krenkende berøring.83 Rådet kan derfor ikke se at det er behov for å innføre en egen straffebestemmelse om personforveksling eller tilsnikelse av seksuell omgang eller lignende, slik som man har i Danmark. Etter rådets syn bør tilfeller av personforveksling og lignende, på samme måte som i dag, vurderes etter de generelle straffebestemmelsene om seksuallovbrudd.

27 Seksuell omgang uten samtykke

27.1 Innledning

Straffelovrådet har fått i oppdrag å vurdere alternativer til dagens regulering av voldtekt. I henhold til mandatet skal rådet «se hen til den utviklingen som har vært internasjonalt, herunder i de nordiske landene, i retning av å tillegge manglende samtykke/frivillighet større vekt ved utformingen av definisjonen av voldtekt». I mandatet heter det videre at rådet «likevel skal vurdere alternativer til en samtykkebasert voldtektsdefinisjon».

I dette punktet drøfter rådet behovet for endringer i straffelovens bestemmelse om voldtekt, og alternative måter bestemmelsen i tilfelle kan utformes på.

Som et bakteppe for rådets drøftelser, gis i punkt 27.2 en kort redegjørelse for hvordan Seksuallovbruddsutvalget og Justisdepartementet tidligere har vurdert spørsmålet om det er grunn til å endre bestemmelsen om voldtekt, slik at den i større grad bygger på et samtykkesynspunkt. I punkt 27.3 omtales spørsmålet om Norges folkerettslige forpliktelser tilsier at bestemmelsen bør endres.

I punkt 27.4 presenterer rådet sitt prinsipielle utgangspunkt, nemlig at dagens voldtektsbestemmelse bør erstattes med en bestemmelse som rammer seksuell omgang med noen som ikke har deltatt frivillig. Hva dette konkret innebærer drøftes i punkt 27.5, der rådet går gjennom ulike typetilfeller. I punkt 27.6 drøfter rådet hvordan bestemmelsen som retter seg mot de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten bør utformes for bedre enn i dag å reflektere utgangspunktet om frivillighet. Skyldkravet i straffeloven § 291 er forsett. I punkt 27.7 behandler rådet noen problemstillinger som gjelder forsettsvurderingen knyttet til den foreslåtte utvidelsen av bestemmelsen.

I punktene 27.8 og 27.9 drøfter rådet om en bestemmelse som svarer til straffeloven § 292 om voldtekt til samleie mv. bør videreføres og om det bør gjøres endringer i bestemmelsen i straffeloven § 293 om grov overtredelse. Spørsmålet om grovt uaktsom overtredelse fortsatt bør være straffbart behandles i punkt 27.10.

Avslutningsvis, i punkt 27.11 omtaler rådet bevissituasjonen ved den foreslåtte bestemmelsen.

27.2 Historisk tilbakeblikk

Voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291 viderefører bestemmelsen i straffeloven 1902 § 192 første ledd første punktum. Gjerningsbeskrivelsen i den sistnevnte bestemmelsen ble betydelig utvidet i 2000, se punkt 7.1. Bakgrunnen for lovendringen var at Stortinget i juni 1995 ba regjeringen «iverksette en snarlig revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 206 (1994–1995)». I denne innstillingen punkt 2 ga en samlet Justiskomité blant annet uttrykk for følgende:

«Komiteen viser til at sedelighetskapitlet i den norske strafferetten ble utforma for nærmere 100 år sia. Seinere har det vært gjort enkelte endringer, men reglene er prega av den tida de ble utforma. Det er vel neppe tvil om at rettsoppfatningen i dag er langt klarere på at seksuelt samvær skal baseres på frivillighet mellom de impliserte parter, noe som kommer dårlig fram i loven. Det er etter komiteens mening viktig for kvinners rettslige stilling å få fram denne forståelsen i loven.»

Om innholdet i en daværende voldtektsbestemmelsen het det videre:

«Komiteen viser til at straffeloven § 192 krever at det benyttes grove trusler eller vold for at ufrivillig seksuell omgang skal kunne betegnes som voldtekt i lovens forstand. De mindre grove tilfellene er regulert i § 194. Komiteen mener det er behov for i større grad å fokusere på samtykkekravet som det sentrale i voldtektsbestemmelsen.»

Uttalelsene ble gjengitt i mandatet til Seksuallovbruddsutvalget, som Justisdepartementet nedsatte i desember 1995. Utvalget fikk i oppdrag å gjennomgå og legge frem forslag til endringer i reglene i straffeloven 1902 om forbrytelser og forseelser mot sedeligheten. Et av hovedpunktene i mandatet var å «vurdere om kravet til samtykke kommer godt nok frem i voldtektsbestemmelsen».84

Seksuallovbruddsutvalget foreslo ingen realitetsendring i gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen. Utvalget ga uttrykk for at det i tvangskriteriet85 i bestemmelsen ligger en klar forutsetning om at handlingen skjer mot offerets vilje, og så ingen grunn til å fremheve frivillighetsaspektet ytterligere. Utvalget vurderte om det var grunn til å foreslå et eget straffebud som rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, uten at det knyttes tvang eller andre objektive vilkår til handlingen for at den skal være straffbar, men flertallet anbefalte ikke dette. Standpunktet ble begrunnet slik:

«Etter flertallets syn er det lite praktisk at seksuell omgang med noen mot dennes vilje kan finne sted uten at det samtidig foreligger andre kvalifiserende omstendigheter ved handlingen som tvang, trusler og utnyttelse av bevisstløshet eller annen hjelpeløs tilstand eller utnyttelse av posisjon/stilling, jf. straffeloven § 192, § 193 og § 194. Seksuell omgang med noen som ikke har samtykket, vil således regulært rammes av ett eller flere av disse straffebud. Det er for øvrig grunn til å anta at et straffebud om seksuell omgang hvor straffbarheten kun er knyttet til manglende frivillighet, vil medføre betydelige bevisproblemer i praksis. Andre bevis enn partenes forklaringer, som gjerne vil være motstridende, vil som regel ikke foreligge. Det er lite realistisk at et slikt straffebud vil kunne håndheves særlig effektivt. Det vises for øvrig til det som er sagt foran om risikoen for skjerpede krav til offerets atferd i overgrepssituasjonen.»86

Departementet mente at voldtektsbestemmelsen også burde ramme den som skaffer seg seksuell omgang ved truende atferd og den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.87 Disse handlingene ble tidligere rammet av andre straffebud med 5 års strafferamme. Når det gjaldt spørsmålet om det burde innføres en straffebestemmelse som retter seg mot det å ha seksuell omgang med en annen uten samtykke eller mot vedkommendes vilje alene, var departementet enig med Seksuallovbruddsutvalget.88 Selv om en slik bestemmelse ville markere samfunnets holdning om at all seksuell omgang skal være frivillig og fange opp de tilfellene hvor manglende frivillighet kan bevises uten at forholdet allerede rammes av voldtektsbestemmelsen, mente departementet at argumentene mot en nykriminalisering veide tyngre. Foruten å vise til Seksuallovbruddsutvalgets begrunnelse ga departementet uttrykk for at «[v]i befinner oss her på et livsområde som er vanskelig tilgjengelig for strafferettslig regulering», og påpekte at «[d]et finnes andre måter enn straffelovgivningen til å markere at en handling er samfunnsmessig uønsket». Departementet mente videre at et krav om uttrykkelig samtykke «kunne føre til støtende resultater der en av partene i ettertid angrer at vedkommende har innlatt seg seksuelt med den annen».89 Departementet fryktet dessuten at det under bevisførselen kunne «bli et sterkere fokus på offerets atferd, ved at offerets plikt til å si fra vil stå mer sentralt i vurderingen».90 Departementet trakk også frem hensynet til nordisk rettsenhet.

Ved utformingen av gjeldende straffelov vurderte departementet på nytt om voldtektsbestemmelsen burde omfatte alle former for seksuell omgang uten samtykke.91 I proposisjonen sluttet departementet seg til «det selvsagte og grunnleggende utgangspunktet om at all seksuell kontakt skal være basert på frivillighet», og uttalte at «[d]ette er verdier som må vernes av straffelovgivningen» og at «[s]traffebestemmelsene om seksuallovbrudd må gi en effektiv beskyttelse mot seksuelle overgrep».92 Departementet påpekte at voldtektsbestemmelsen ikke rammer alle tilfeller der den seksuelle omgangen skjer uten samtykke, og viste til følgende typetilfeller:

«Det kan tenkes tilfeller hvor fornærmede protesterer verbalt, men fysisk forholder seg passiv slik at det ikke er nødvendig for gjerningspersonen å bruke vold for å gjennomføre den seksuelle omgangen. Det kan også tenkes tilfeller hvor fornærmede ikke klarer å gi verbalt eller fysisk uttrykk for at hun eller han ikke ønsker seksuell omgang, men hvor det likevel ut fra fornærmedes reaksjoner vil være tydelig for gjerningspersonen at den seksuelle omgangen ikke er ønsket. Departementet antar også at det ikke er upraktisk at fornærmede blir handlingslammet av frykt for selve situasjonen og hva som kan skje hvis hun eller han gjør motstand, uten at dette nødvendigvis skyldes vold eller truende atferd fra tiltalte.»93

Departementet valgte likevel ikke å foreslå at voldtektsbestemmelsen ble utvidet til å omfatte disse tilfellene. Departementet la avgjørende vekt på at det var «usikkert hvilke tilfeller et slikt alternativ i praksis vil kunne dekke, også sett i lys av at bevissituasjonen i mange tilfeller vil være vanskelig».94 Departementet viste også til at bestemmelsen i § 297 om seksuell handling uten samtykke kunne være relevant «[h]vis det skulle være tilfeller hvor det kan bevises at det har skjedd seksuell omgang uten samtykke og at tiltalte har utvist forsett i så måte, men uten at de kvalifiserende elementene i voldtektsbestemmelsen eller andre bestemmelser som retter seg mot seksuell omgang ved misbruk av tillitsforhold eller lignende er oppfylt».

I et høringsnotat fra 2013 tok departementet nok en gang opp spørsmålet om gjerningsbeskrivelsen i voldtektstraffebudet burde endres for å fange opp flere tilfeller av ufrivillig seksuell omgang. Departementet viste til at komiteen som overvåker partenes oppfyllelse av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon hadde anmodet Norge om å endre straffelovens voldtektsdefinisjon slik at manglende samtykke blir det sentrale elementet.95 Departementet påpekte også til at Norge hadde undertegnet Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjon), og at konvensjonen artikkel 36 forplikter partene til å sikre kriminalisering av vaginal, anal eller oral penetrering av seksuell art av en annen sin kropp uten samtykke og andre handlinger av seksuell art mot en person uten samtykke.96

Når det gjelder den lovtekniske utformingen av voldtektstraffebudet, ga departementet i høringsnotatet uttrykk for at det var «skeptisk til at manglende frivillighet eller samtykke gjøres til det eneste eller det sentrale vilkåret for straffeansvar». Departementet mente «at en slik regulering vil kunne føre til økt fokus på og bevisføring om fornærmedes opptreden, herunder uttrykk for motstand, som vil kunne svekke vernet mot voldtekt eller gjøre prosessen mer belastende for fornærmede». Dersom gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen skulle endres for å fange opp flere tilfeller av ufrivillig seksuell omgang, mente departementet at dette burde gjøres ved å tilføye en ny bokstav som rammet den som «på annen måte har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen [eller får personer til å ha ufrivillig seksuell omgang med hverandre]».97

Forslaget ble ikke fulgt opp. I en lovproposisjon som fulgte opp andre forslag i høringsnotatet, ga departementet uttrykk for at forslaget om å gi manglende samtykke en mer sentral plass i bestemmelsen om voldtekt «reiser prinsipielle spørsmål som departementet ønsker å komme nærmere tilbake til ved en senere anledning».98

Rådet er enig i at en samtykkebasert voldtektsbestemmelse, og ikke minst en bestemmelse som bruker uttrykket «samtykke» som avgrensningskriterium, reiser en rekke prinsipielle spørsmål, i tillegg til lovtekniske overveielser. Dette er inngående vurdert i utredningen.

27.3 Forholdet til Norges folkerettslige forpliktelser

Flere konvensjoner forplikter partsstatene til å kriminalisere ufrivillig seksuell omgang. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) gitt uttrykk for at det følger av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3 og 8 at seksuelle handlinger uten samtykke skal straffes og straffeforfølges, også i tilfeller der offeret ikke har ytt noen motstand mot handlingen,99 se punkt 19.2 I henhold til Istanbulkonvensjonen artikkel 36 nr. 1 bokstav a og b skal partsstatene sikre kriminalisering av handlinger av seksuell art uten samtykke, se punkt 19.3.

Overfor komiteen som overvåker partenes gjennomføring av Istanbulkonvensjonen (GREVIO) har Justis- og beredskapsdepartementet anført at straffeloven inneholder flere bestemmelser, inkludert §§ 291 til 293 om voldtekt, § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende, § 296 om seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon og § 297 om seksuell handling uten samtykke, som til sammen oppfyller forpliktelsene som følger av Istanbulkonvensjonen artikkel 36, se punkt 19.3 ovenfor.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har i brev til Straffelovrådet 17. oktober 2022 gitt uttrykk for at «myndighetene [har] en betydelig skjønnsmargin etter EMK og Istanbulkonvensjonen med hensyn til hvordan lovteksten utformes for å ivareta disse menneskerettslige kravene». I brevet heter det videre

«Etter NIMs syn kan det derfor ikke konkluderes med at menneskerettighetene krever at Norge skal ha en lovgivning hvor manglende samtykke skal være gjerningsbeskrivelsen for voldtekt. Med andre ord betyr dette at forpliktelsene kan oppfylles gjennom en angivelse av situasjoner som utelukker samtykke til seksuell omgang. En slik angivelse må bygge på at samleie bare skal skje frivillig.»

NIM påpeker at denne forståelsen støttes av merknadene til artikkel 36 i den forklarende rapporten til konvensjonen. I avsnitt nr. 193 heter det blant annet:

«It is […] left to the Parties to decide on the specific wording of the legislation […]. Paragraph 2 only specifies that consent must be given voluntarily as the result of the person’s free will, as assessed in the context of the surrounding circumstances.»

NIM mener likevel at «menneskerettighetene tilsier at det er behov for at straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd endres slik at de i større grad fanger opp ufrivillig seksuell omgang», og trekker blant annet frem situasjoner «der en person verbalt eller gjennom annen kommunikasjonen har avvist den seksuelle omgangen».

Hvis ingen av vilkårene i straffeloven §§ 291, 295 eller 296 er oppfylt, kan den som foretar seksuell omgang med en person som ikke samtykker i dag straffes for seksuell handling uten samtykke etter straffeloven § 297, se punkt 8.4. Strafferammen i § 297 er bot eller fengsel inntil 1 år. Straffansvaret foreldes når det har gått 2 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav a. Når den straffbare handlingen består i ufrivillig seksuell omgang, er det ikke åpenbart at en strafferamme på 1 år og en foreldelsesfrist på 2 år er tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen som følger Istanbulkonvensjonen. Etter konvensjonen artikkel 45 nr. 1 plikter partene å sikre at handlinger som er fastsatt som straffbare etter konvensjonen, kan straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende straffereaksjoner, der det skal tas hensyn til handlingens grad av alvorlighet. GREVIO har i sin første evalueringsrapport om Norges gjennomføring av konvensjonen gitt uttrykk for at straffen som den som overtrer § 297 må påregne ikke er tilstrekkelig avskrekkende. Ifølge komiteen er «the sanctions foreseen [not] capable of having a dissuasive effect for more serious forms of sexual violence».100

Rådet mener at det uavhengig av Norges folkerettslige forpliktelser er grunn til å endre bestemmelsen i § 291, slik at den bedre enn i dag rammer alvorlige krenkelser av retten til seksuell selvbestemmelse. Behov for endring følger allerede av strafferettens grunnleggende rolle å verne individers liv og frihet, se punkt 21.3. Det er derfor ikke nødvendig for rådet å ta stilling til spørsmålet om norsk rett samlet sett oppfyller kravene til å kriminalisere ufrivillig seksuell omgang som følger av konvensjoner som Norge er folkerettslig bundet av. Norges tilslutning til Istanbulkonvensjonen kan imidlertid være et tilleggsargument for å utvide voldtektsstraffebudet. Det samme kan kritikken fra GREVIO, FNs barnekomite, FNs kvinnekomite og FNs menneskerettskomite, og som alle anbefaler at voldtektsstraffebudet endres og sentreres rundt fraværet av samtykke fra fornærmede, se punkt 19.3, 19.7 og 19.8.

27.4 Bør dagens voldtektsbestemmelse i straffeloven § 291 erstattes med en samtykkebasert bestemmelse?

27.4.1 Forholdet mellom straffebestemmelsene om seksuelle krenkelser

Bestemmelsene i straffeloven §§ 291 til 294 om voldtekt inngår i et system av straffebestemmelser om seksuelle krenkelser. De generelle straffebestemmelsene om seksuelle krenkelser av personer over seksuell lavalder bør etter rådets syn danne en stige, fra bestemmelsen som rammer de minst alvorlige krenkelsene til bestemmelsene som rammer de alvorligste krenkelsene, se punkt 22.2. De øverste trinnene bør forbeholdes bestemmelser som rammer de mest alvorlige krenkelsene.

Det er flere kjennetegn ved overtredelsene som i dag rammes av bestemmelsene om voldtekt som gjør handlingene særlig alvorlige. Overtredelse forutsetter at det har funnet sted «seksuell omgang» eller at gjerningspersonen har fått fornærmede til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang. Seksuell omgang omfatter samleie og forhold som er samleielignende, eller som kan sies å være et samleiesurrogat. Å utsette en annen for seksuell omgang mot vedkommendes vilje eller å tvinge en annen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv er som utgangspunkt enda mer klanderverdig enn å utsette vedkommende for annen fysisk berøring av seksuell karakter, for eksempel beføling av bryster eller kjønnsorgan, mot vedkommendes vilje. Rådet ser ingen grunn til å utvide bestemmelsene på de øverste trinnene i stigen til å omfatte mindre inngripende handlinger enn seksuell omgang.

Overtredelse av straffeloven §§ 291 til 294 om voldtekt innebærer som utgangspunkt en sterkere og mer markant tilsidesettelse av fornærmedes rett til seksuell selvbestemmelse enn handlingene som rammes av § 295 i den gjeldende straffeloven og bestemmelsen som rådet foreslår om seksuell utnyttelse, se punkt 26.5. Rådet mener at de strengeste straffebestemmelsene fortsatt bør avgrenses slik at de rammer markante krenkelser av fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett. Rådet mener imidlertid at dagens bestemmelser om voldtekt ikke tar tilstrekkelig hensyn til at slike krenkelser kan skje på andre måter enn ved vold eller truende atferd eller ved å utnytte at fornærmede er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.

27.4.2 Ufrivillig seksuell omgang som faller utenfor bestemmelsene om voldtekt

Etter rådets syn er det grunn til å stille spørsmål ved antagelsen i tidligere lovforarbeider om at det er lite praktisk at seksuell omgang med noen mot dennes vilje kan finne sted uten at det samtidig foreligger andre kvalifiserende omstendigheter. Rettspraksis viser i hvert fall at slike saker forekommer. Rådet viser i denne sammenheng til fem dommer fra henholdsvis Gulating, Frostating, Hålogaland og Ager lagmannsrett, LG-2013-105162, LF-2020-171472, LH-2021-3644, LA-2021-91046 og LH-2022-61351. I disse fem sakene hadde de tiltalte utsatt fornærmede for ufrivillig seksuell omgang, men ble likevel dømt for å ha foretatt seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det, jf. straffeloven § 297 og straffeloven 1902 § 200 første ledd.

LG-2013-105162 gjaldt seksuell omgang i form av finger inne i fornærmedes skjede og støting av penis mot hennes kjønnsorgan. Retten fant det bevist at fornærmede ikke samtykket og at tiltalte var klar over dette. Retten presisert at det ikke var avgjørende at «de hadde flørtet og kysset på festen tidligere på kvelden, og at han [tiltalte] og kameraten fikk overnatte på rommet». LF-2020-171472 gjaldt også et tilfelle av «fingring» uten samtykke. Tiltaltes lillefinger ble ført «ca. to cm. inn i fornærmedes skjede/kjønnsåpning». Lagmannsretten la til grunn at den seksuelle omgangen varte i noen få sekunder, og at fornærmedes reaksjon avbrøt handlingen. LH-2021-3644 gjaldt masturbasjon. Lagmannsretten la til grunn at «fornærmede tydelig ga uttrykk for at han ikke samtykket til noen form for seksuell kontakt ved gjentatte ganger å si nei uten at tiltalte respekterte det, men tvert imot gikk videre til å masturbere fornærmedes penis etter å ha trukket ned fornærmedes bukse og truse». I LA-2021-91046 fant lagmannsretten bevist at tiltalte hadde ført «sin erigerte penis inn mellom hennes lår og mot hennes nakne kjønnsorgan» «selv om han visste at hun ikke ville ha sex med ham». I LH-2022-61351 fant lagmannsretten bevist at tiltalte hadde hatt seksuell omgang med fornærmede. Retten var delt i spørsmålet om det var bevist ut over rimelig tvil at fornærmede sov og var ute av stand til å motsette seg handlingene. Seks dommere fant det imidlertid bevist at fornærmede ikke hadde samtykket til handlingen og at tiltalte var klar over dette.

Om ufrivillig seksuell omgang uten kvalifiserende omstendigheter forekommer ofte, av og til eller sjelden bør, etter rådets syn, ikke være avgjørende for avgrensningen av de strengeste straffebestemmelsene til vern om individets seksuelle selvbestemmelsesrett. Slik rådet ser det bør utformingen av disse bestemmelsene begrunnes prinsipielt ut fra hvilke handlinger man mener at straffebudet bør ramme, se også punkt 23.3.1.

27.4.3 Straffelovrådets utgangspunkt om frivillighet

Det er bred enighet om at all seksuell kontakt skal være basert på frivillighet. Rådets utgangspunkt er at dagens bestemmelser om voldtekt bør erstattes av bestemmelser som omfatter tilfeller der seksuell omgang har skjedd med noen som ikke har deltatt frivillig, se også rådets vurderinger i punktene 21.4.

Etter rådets syn kan det å ha seksuell omgang med noen som enten muntlig, skriftlig eller gjennom bevegelser og kroppsspråk formidler at de ikke ønsker ta del i handlingene være like straffverdig som det å ha seksuell omgang med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Til illustrasjon nevner rådet at den som i et etablert forhold masturberer sin partner etter at vedkommende har sovnet, som utgangspunkt skal kunne dømmes for voldtekt (unntak kan tenkes hvis det foreligger forutgående viljesuttrykk). Den som, uten å bruke vold eller truende atferd, gjennomfører et samleie med noen som roper «nei, nei!» eller gir uttrykk for motvilje gjennom å stivne til eller gråte, skal til sammenligning «bare» dømmes for overtredelse av straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke (gitt at det ikke foreligger en utnyttelsessituasjon som nevnt i § 295). Etter rådets syn foreligger det i begge disse tilfellene et alvorlig inngrep i fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett. Det er vanskelige å se at det den sistnevnte krenkelsen bør bedømmes mildere enn den førstnevnte. Det er imidlertid en vesentlig forskjell i strafferammene for henholdsvis voldtekt og overtredelse av straffeloven § 297. Eksemplene viser, slik rådet ser det, at dagens avgrensning av voldtektstraffebudet kan lede til uforholdsmessige resultater.

Rådet bemerker i denne sammenheng at den som opplever at deres rett til seksuell selvbestemmelse ikke blir respektert, ikke bør behøve å foreta seg noe som kan bidra til å eskalere situasjonen for at voldtektstraffebudet skal komme til anvendelse. Det er derfor, etter rådets syn, svært problematisk at voldtektstraffebudet i visse situasjoner bare kommer til anvendelse dersom fornærmede setter seg fysisk til motverge.

Rådet kan slutte seg til flere av argumentene som det danske straffelovrådet fremhever i begrunnelsen for forslaget om en voldtektsbestemmelse som «dækker enhver form for ufrivillighed»:

«En sådan udvidelse af det strafbare område vil gøre det klart, at seksuelle handlinger altid skal være frivillige for de involverede parter. Det kan samtidig bidrage til en generel forståelse af, hvor grænserne går mellem acceptabel seksuel adfærd og strafbar seksuel adfærd, og vil medvirke til at tydeliggøre det strafferetlige værn, som består i beskyttelsen af den seksuelle selvbestemmelsesret og den seksuelle integritet. Endvidere vil det kunne medvirke til at markere samfundets afstandtagen fra seksuelle handlinger, som ikke er baseret på frivillighed.»101

Straffelovrådet mener at de strengeste bestemmelsene til vern om den seksuelle selvbestemmelsesretten bør utformes slik at de reflekterer at all seksuell omgang skal være frivillig. Ved den nærmere avgrensningen og utformingen bør det tas hensyn til at frivillighet kan komme til uttrykk på flere måter. Andre land som har innført samtykkebaserte voldtektsbestemmelser, har gjennomgående lagt til grunn at viljen til eller motviljen mot seksuell omgang kan uttrykkes mer eller mindre indirekte, se omtalen bestemmelsene om voldtekt i svensk, dansk, finsk og tysk rett i punkt 13.2, 14.2, 15.2, 16 og 23.2.2.

Rådet vil nedenfor utdype sine synspunkter på hvordan bestemmelsene som rammer seksuell omgang med noen som ikke deltar frivillig bør avgrenses ved å gjennomgå ulike typetilfeller.

27.5 Nærmere om hvilke tilfeller som bør omfattes

27.5.1 Gjerningspersonen bruker vold og truende atferd

Rådet har tatt utgangspunkt i at seksuell omgang mot noen som har gitt uttrykk for at de ikke vil bør være omfattet av straffebudet som rammer de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Fra dette utgangspunkt har rådet vurdert om dagens voldtektsbestemmelse i straffeloven § 291 har en adekvat avgrensning. Her rammer de ulike alternativene i bokstav a til c ulike tilfeller av ufrivillig seksuell omgang.

Etter straffeloven § 291 bokstav a er det straffbart å skaffe seg seksuell omgang ved bruk av «vold eller truende atferd». Rådet finner det klart at handlingene som omfattes av § 291 bokstav a fortsatt bør rammes av det strengeste straffebudet. Når det gjelder det nærmere innholdet i ordene «vold» og «truende atferd», viser rådet til omtalen av gjeldende rett i punkt 7.2.

27.5.2 Fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen

Straffeloven § 291 bokstav b rammer den som har seksuell omgang med en person som enten er «bevisstløs» eller «av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen». Det sentrale etter bokstav b er ikke hvilke midler gjerningspersonen bruker for å oppnå den seksuelle omgangen, men at fornærmede i den konkrete situasjonen mangler forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett.

Termen «bevisstløs» omfatter ifølge forarbeidene tap av bevisstheten som følge av sykdom eller ytre påvirkning og tilstander som søvn og hypnose.

Andre forhold som kan gjøre fornærmede «ute av stand til å motsette seg handlingen», kan for eksempel være fysiske funksjonsnedsettelser, psykiske lidelser, psykisk utviklingshemming, sterk beruselse eller handlingslammelse som skyldes frykt. Høyesterett har gitt uttrykk for at bokstav b ikke bare omfatter tilfeller for fornærmede er fysisk forhindret i å motsette seg handlingen, men også tilfeller hvor «den psykiske evne til motstand er borte».102

Alternativet «ute av stand til å motsette seg handlingen» fanger også opp tilfeller hvor fornærmede verken er fysisk eller psykisk svekket, men hvor gjerningspersonen kommer så brått på at fornærmede ikke rekker å reagere. For en mer omfattende redegjørelse for innholdet i formuleringen «ute av stand til å motsette seg handlingen», se punkt 7.3.

I tilfeller der gjerningspersonen har seksuell omgang med en person som er bevisstløs, har ikke fornærmede noen mulighet til å ta stilling til om vedkommende ønsker den seksuelle omgangen. Tilsvarende gjelder der gjerningspersonen overrumpler fornærmede, for eksempel ved å begynne å masturbere fornærmede eller stikke en finger inn i fornærmedes vagina, før vedkommende rekker å reagere. Det foreligger i slike tilfeller en alvorlig krenkelse av fornærmedes rett til seksuell selvbestemmelse. Rådet finner det klart at denne typen handlinger bør omfattes av den mest alvorlige kategorien av seksuallovbrudd. Det samme gjelder tilfeller der noens mangler mentale forutsetninger for å forstå handlingene som gjøres mot vedkommende og tilfeller hvor den fysiske eller psykiske evnen til motstand er helt borte. Personer som er i en slik tilstand, mangler forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett, og har et særlig behov for vern mot seksuelle krenkelser.

«Ute av stand»-vilkåret bør, slik rådet ser det, ikke strekkes så langt at det kommer til anvendelse der en person har seksuell omgang med noen som må anses ha forutsetninger, om enn nedsatte, for å utøve seksuell selvbestemmelsesrett. Det bør kreves at personen faktisk er helt ute av stand motsette seg den seksuelle omgangen som er på tale. Tilfeller der en person har nedsatte forutsetninger for å utøve seksuell selvbestemmelsesrett bør vurderes etter det foreslåtte straffebudet om seksuell utnyttelse, se punkt 26.

27.5.3 Særlig om tilfeller der fornærmede er «ute av stand til å motsette seg handlingen» på grunn av ruspåvirkning

Det er ikke tvilsomt at sterk beruselse kan gjøre en person «ute av stand» til å motsette seg seksuell omgang. Spørsmålet er hvor fysisk eller psykisk svekket en ruspåvirket person må være for at «ute av stand»-vilkåret skal komme til anvendelse.

Det later til at rettsoppfatningen tidligere var at det skulle forholdsvis lite til for at en beruset person ble ansett å være «ute av stand» til å motsette seg seksuell omgang. I en kommentarutgave til straffeloven 1902 fra 1938 skrev Jon Skeie følgende:

«Og om en kvinne ikke er så beruset at hun helt har tapt bevisstheten, og derfor vilde bli ansvarlig for aktive handlinger hun ennu var i stand til å utføre, bør der ikke være straffri adgang til å misbruke henne; rusen kan ha nedsatt evnen til seksuell selvkontroll før den har lammet henne fysisk eller berøvet henne evnen til tanke på en misgjernings følger».103

Etter rådets syn ville det føre alt for vidt om enhver som har seksuell omgang med en person som har svekket dømmekraft eller nedsatt evne til selvkontroll som følge av rus skulle dømmes for å ha overtrådt straffebudet rettet mot de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Selv et forholdsvis moderat inntak av alkohol vil typisk føre til redusert evne til kritisk refleksjon og selvkontroll og økt impulsivitet.104 For mange er dette en ønsket virkning av alkohol og andre rusmidler. Rådet nevner i denne sammenheng at noen rusmidler (blant annet GHB, mefedron og metamfetamin) brukes for å øke lystfølelsen.105

Slik rådet ser det bør ikke en ruset person som viser vilje til eller er aktivt deltakende i seksuell omgang anses helt ute av stand til å motsette seg handlingen. Den som har seksuell omgang med en sterkt ruset person bør imidlertid i visse tilfeller kunne straffes for seksuell utnyttelse. Rådet viser til drøftelsene i punkt 26.5.6.

27.5.4 Særlig om tilfeller der fornærmede er «ute av stand til å motsette seg handlingen» på grunn av sterk frykt

Noen personer som opplever voldtekt forteller at de i situasjonen ikke klarte å yte motstand eller si noe eller at de reagerte svakere enn de på forhånd ville trodd.106 Dette omtales gjerne som «frystilfeller». I forskningslitteraturen diskuteres dette som det samme som eller en lignende respons som dyr utviser når de befinner seg i livsfare.107 Dette omtales som «tonisk immobilitet».

Tonisk immobilitet har først og fremst blitt studert hos dyr i situasjoner der de er sperret inne og opplever sterk frykt. Responsen blir tolket som en overlevelsesmekanisme hos byttedyr egnet til å lure eller gjøre en predator uinteressert. De siste tiårene har man også brukt begrepet om enkelte menneskelige reaksjoner på frykt. Forskning på slike reaksjoner hos mennesker har hovedsakelig blitt basert på selvrapportering og målinger etter en potensielt fryktskapende hendelse, og spesielt ofte i tilfeller av rapporterte voldtekter. Mye av denne forskningen bygger på data samlet inn en stund etter det rapporterte overgrepet108 og med få respondenter.109 Forskningen på mennesker undersøker i hovedsak opplevelsen av passivitet og en følelse av være «frakoblet» situasjonen mentalt. Studiene inkluderer av naturlige årsaker ikke måling i fryktskapende situasjoner av andre reaksjoner som regnes som en del av tonisk immobilitet hos dyr, slik som skjelving, svekket respons på stimulering, lukking av øynene, forandringer i åndedrettet, hjerterytmen og kroppstemperaturen, muskelhypotoni og utvidede pupiller. Noen studier inkluderer imidlertid selvrapportering på slike parametere.110

En studie som ofte refereres til i en norsk kontekst, og som også overvåkingskomiteen GREVIO viser til i sin første evalueringsrapport om Norges gjennomføring av konvensjonen, er utført blant kvinnelige pasienter som oppsøkte overgrepsmottak i Stockholm etter å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep.111 Av i alt 1047 personer som oppsøkte overgrepsmottaket valgte 298 personer å fylle ut et spørreskjema om ulike aspekter knyttet til tonisk immobilitet.112 Basert på svarene konkluderte forskerne Möller, Söndergaard og Helström med at 70 prosent av respondentene hadde opplevd signifikant immobilitet, mens 48 prosent hadde opplevd ekstrem immobilitet under overgrepet. Personer som hadde blitt utsatt for vold under overgrepet eller som hadde opplevd et seksuelt overgrep tidligere rapporterte i større grad enn andre symptomer på tonisk immobilitet. Personer som hadde drukket alkohol forut for overgrepet, oppga i mindre grad enn andre slike symptomer.113 At bruk av vold, tidligere erfaringer med seksuelle overgrep og inntak av alkohol før overgrepet påvirker sannsynligheten for at fornærmede opplever tonisk immobilitet er også lagt til grunn i en forskningsartikkel av Marx, Forsyth, Gallup, Fusé og Lexington, som har gjennomgått flere studier av tonisk immobilitet hos mennesker.114 En fordel ved Möllers, Söndergaards og Helströms studie er at det er et større antall deltakere og at de er stilt spørsmål om erfaringen og egen respons nærmere i tid etter overgrepet enn det som er vanlig i disse studiene. En svakhet er at deltagelsesandelen ikke er høyere.115 Det er grunn til å tro at kjennetegn ved erfaringen og egne reaksjoner påvirker hvorvidt den enkelte oppsøker et overgrepsmottak, og det betyr at studier som baserer seg på pasienter ved overgrepsmottak trolig har en iboende skjevhet. Det er også mulig at skammen noen føler ved å ikke ha ytt motstand påvirker egen opplevelse og fortolkning, og derfor svargivning.

Forskningslitteraturen om «tonisk immobilitet» gir ikke en entydig beskrivelse av dette fenomenet. Karakteristikken «tonisk immobilitet» gis svært ulikeartede tilstander. Hva som framkaller frykt hos mennesker kan være svært subjektivt,116 inkludert at det kan henge sammen med tidligere overgrepserfaringer. Det er derfor viktig å ta med i betraktning at situasjoner som kan være egnet til å skape frykt hos noen, ikke er det for andre, og vice versa.

Rådet er opptatt av at straffelovgivningen så langt det er mulig bør bygge på oppdatert kunnskap om de fenomener som den gir regler for. Reglene og praktiseringen av dem bør derfor bygge på kunnskap om at manglende eller utsatt respons på et seksuelt overgrep kan skyldes at fornærmede er «ute av stand til å motsette seg handlingen» på grunn av sterk frykt. Rettspraksis viser at avmektighet som skyldes sterkt frykt omfattes av vilkåret «ute av stand til å motsette seg handlingen» i straffeloven § 291 bokstav b, dersom tilstanden er tilstrekkelig inngripende, se punkt 7.3.3.

27.5.5 Fornærmede gir uttrykk for å ikke ville ha seksuell omgang

Den som, uten å bruke vold eller truende adferd, har seksuell omgang med noen som gir uttrykk for at vedkommende ikke vil det, men ikke yter fysisk motstand, kan i dag ikke dømmes for voldtekt (forutsatt at fornærmede ikke er «ute av stand til å motsette seg handlingen»). Saker som dette må i dag vurderes etter straffeloven § 297, som rammer seksuelle handlinger mot noen som ikke har samtykket, eventuelt § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende.

Som påpekt i punkt 27.4.3, mener rådet at det er problematisk at det strengeste straffebudet til vern om den seksuelle selvbestemmelsesretten ikke omfatter situasjoner der fornærmede med ord eller på annen måte gir uttrykk for at de seksuelle handlingene er uønsket, og at det nærmest stilles krav om at vedkommende «kjemper imot» for at bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse. I en del tilfeller der en av partene «tar seg til rette» selv om den andre uttrykker at vedkommende ikke ønsker det, vil nok volds- eller trusselvilkåret i § 291 bokstav a være oppfylt, se punkt 7.2. Men grensene kan være vanskelige å trekke. Det er uansett grunnleggende at seksuelle handlinger skal være frivillige, og rådet mener at det strengeste straffebudet i større grad enn hva som er tilfelle i dag bør tydeliggjøre det.

Rådet har vurdert om det bør være et krav om at den som ikke ønsker den seksuelle omgangen, gir uttrykk for det på en utvetydig måte. Som påpekt i punkt 23.3.2 mener rådet at det ikke er grunn til å oppstille et slikt krav. Slik rådet ser det bør det være tilstrekkelig at ønsket om ikke å involvere seg seksuelt kommer til uttrykk på en måte som gitt omstendighetene i situasjonen er mulig å forstå for den eller de andre.

Hva dette innebærer i praksis vil kunne bero på en rekke forhold, herunder konteksten, partenes relasjon og historikken dem imellom. Ofte vil det være en opptakt til den seksuelle omgangen. Hvordan denne opptakten arter seg kan ha stor betydning for hva som er et tilstrekkelig tydelig uttrykk, som gjør det mulig å forstå at den ene parten ikke ønsker seksuell omgang.

Det danske straffelovrådet beskriver i sin betenkning om en frivillighetsbasert voldtektsbestemmelse et eksempel der «to personer efter en bytur går sammen hjem til den ene og frivilligt tager tøjet af og lægger sig i samme seng, hvorefter den ene part indleder samleje, uden at der på noget tidspunkt er foregået noget ubehageligt i relationen mellem parterne». Rådet forutsetter videre at «optakten til samlejet ud fra en konkret bedømmelse af parternes kommunikation, berøringer mv. karakteriseres som seksuelt betonet» og at «begge parter anses for at have deltaget frivilligt heri». Det danske straffelovrådet gir uttrykk for at samleiet «som udgangspunkt [må] anses for frivilligt, selv om den part […] har forholdt sig helt passiv under selve samlejet».117

Etter rådets syn viser dette eksempelet at hva som kreves for at det skal foreligge et uttrykk som er mulig å forstå også handler om hva som er en rimelig ansvarsfordeling, se punkt 23.3.2. Hvis opptakten til den seksuelle omgangen er som beskrevet ovenfor, og situasjonen ikke plutselig endrer karakter, mener rådet at det er urimelig å legge terskelen veldig lavt for hva som er et forståelig uttrykk. Å bli inaktiv, vendte ansiktet bort eller legge seg i en annen stilling er eksempler på signaler som i en slik situasjon vil kunne være for subtile til å være mulige å forstå som uttrykk for en bestemt vilje. I en slik situasjon mener rådet at det normalt er rimelig å forvente at den som ikke ønsker å gå videre gir uttrykk for dette på en forholdsvis tydelig måte.

I noen situasjoner bør imidlertid selv små tegn anses mulige å forstå, se også punkt 23.3.2. Hvis den ene parten for eksempel innleder seksuell omgang uten at den andre først har signalisert interesse for så intim kontakt, vil tegn, som at den ene parten stivner til, vender ryggen til eller rister svakt på hodet, gitt omstendighetene kunne være tilstrekkelig tydelige uttrykk for at vedkommende ikke ønsker seksuell omgang.

Det at hvor tydelige uttrykk som kreves kan bero på situasjonen, tilsier også at det er problematisk å utforme den strengeste straffebestemmelsen slik at den rammer seksuell omgang med noen som ikke i ord eller handling har gitt et uttrykkelig samtykke. Etter rådets syn kan et krav om uttrykkelig samtykke innebære at bestemmelsen i prinsippet rammer en rekke tilfeller av frivillig seksuell omgang. Rådet legger videre vekt på at det bør være et visst rom for mennesker å prøve seg frem og gjøre feil også i seksuelle sammenhenger,118 og ikke minst at det er rettsstatlige grenser for bruk av straff og særlig fengselsstraff, se punkt 20.

27.5.6 Fornærmede er passiv

Et typetilfelle som er mye omtalt i forarbeidene til den danske og den svenske voldtektsbestemmelsen er situasjoner der den ene parten reagerer på et seksuelt initiativ med passivitet. Rådet utelukker ikke at det forekommer situasjoner der den ene parten verken i ord eller handling gir noen respons som kan indikere at vedkommende vil eller ikke vil ha seksuell omgang. Man kan for eksempel se for seg at en person er taus og inaktiv mens en annen kler av vedkommende og er seksuelt pågående.

Etter rådets syn der det ikke uten videre gitt at den som innleder seksuell omgang med noen som er passiv, opptrer så klanderverdig at vedkommende bør straffes hvis det i etterkant kommer frem at motparten ikke ønsket å delta, men valgte å være passiv.

Som det fremgår av punkt 23.3.2, mener rådet i utgangspunktet at ansvaret for å forebygge ufrivillig seksuell omgang ikke bare ligger på den som i en konkret situasjon er mest seksuelt pågående, men at også den som et seksuelt initiativ retter seg mot har et visst ansvar. Dersom begge parter har forutsetninger for å markere sine grenser på det seksuelle området, og ingen presses til seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, har rådet kommet til at straffebestemmelsen rettet mot de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten bør forbeholdes tilfeller der seksuell omgang gjennomføres med noen som gjennom ord eller handling, herunder tydelig kroppsspråk,, signaliserer at vedkommende ikke ønsker å delta. Selv om det kan virke mest hensynsfullt ikke å involvere seg seksuelt med noen som ikke gir uttrykk for at de ønsker det, er steget derfra til å straffe med fengsel stort. Det vises også til drøftelsene ovenfor, i punkt 27.5.5, om at kun små tegn på at noen ikke vil kan være tilstrekkelige for straffansvar.

Konkret innebærer dette at det ved passivitet, er nødvendig å vurdere årsaken til passiviteten. Hvis den passive parten er ute av stand til å handle annerledes fordi den fysiske eller psykiske evnen til motstand er borte, mener rådet at det strengeste straffebudet bør komme til anvendelse, se om «ute av stand»-tilfellene ovenfor i punkt 27.5.2 til 27.5.4. Hvis den passive parten av en eller annen grunn velger å opptre passivt, mener rådet at det ikke foreligger en markant krenkelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten, og at det derfor er uforholdsmessig strengt å straffe den aktive etter det strengeste straffebudet.

27.5.7 Blandede signaler

Det forekommer at en person gir blandende signaler. Et typetilfelle er at en person gir uttrykk for ambivalens. Vedkommende kan for eksempel vise seksuell interesse og vingle frem og tilbake mellom aksept og avvisning. Et annet typetilfelle er dobbeltkommunikasjon, der en av de involverte sier noe som ikke er stemmer overens med kroppsspråket. Et «nei» som ledsages av flørtende blikk og utfordrende kroppsbevegelser, vil i noen situasjoner kunne oppfattes som at initiativet er velkomment. Motsatt kan et spakt «ok» fra en person som virker overrumplet og redd, tyde på at vedkommende egentlig ikke vil.

Også i disse situasjonene mener rådet at et vilkår for straffansvar bør være at den som ikke ønsker seksuell omgang formidler dette på en forståelig måte så sant vedkommende ikke er «ute av stand» til dette. Om den ambivalente for eksempel lar seg overtale til å bli med på den seksuelle aktiviteten, er det ikke rimelig å straffe den mest pågående parten. Begge parter kan imidlertid når som helst ombestemme seg. Om den ambivalente først sier «ja» og deretter «nei», må neiet aksepteres.

27.5.8 Gjerningspersonen får noen til å ha seksuell omgang med annen eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv

Straffeloven § 291 bokstav c rammer den som ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv. Bestemmelsen rammer både tilfeller der gjerningspersonen er fysisk til stede og tilfeller der gjerningspersonen befinner seg et annet sted og for eksempel overværer handlingene gjennom et webkamera. Også tilfeller der gjerningspersonen får tilsendt bilder eller et opptak av handlingene omfattes, se omtalen av bestemmelsen i punkt 7.4.

Bestemmelsen ble foreslått av justiskomiteen ved lovrevisjonen i 2000, se mer om bakgrunnen i punkt 7.4. Rådet er enig i at de ovennevnte tilfellene bør omfattes av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke. Rådet legger vekt på at her er tale om en fullstendig tilsidesettelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten.

Rådet har vurdert om vilkåret om at fornærmede må utsettes for vold eller truende atferd bør videreføres eller om bestemmelsen bør utvides til å omfatte flere tilfeller. I et høringsnotat fra 2013 ba Justis- og beredskapsdepartementet om høringsinstansenes syn på om det er behov for en straffebestemmelse som rammer den som på annen måte enn ved vold eller truende atferd får noen til å ha ufrivillig seksuell omgang med hverandre. Departementet uttalte samtidig:

«Siden et slikt overgrep forutsetter at gjerningspersonen påvirker de fornærmede til å utvise aktivitet, antar departementet at det utenom tilfeller der det benyttes vold eller truende atferd, kan være mest aktuelt i tilfeller der gjerningspersonen har en slags styrkeposisjon overfor de fornærmede, for eksempel i tilfeller som nevnt i straffeloven 1902 §§ 193 og 194.»119

Straffelovrådet mener at det strengeste straffebudet heller ikke i dag bør utvides til å omfatte tilfeller der gjerningspersonen påvirker fornærmede til å ha seksuell omgang med en annen eller utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv uten å bruke vold eller truende atferd. Slik rådet ser det vil den foreslåtte bestemmelsen om seksuell utnyttelse omfatte de straffverdige tilfellene av slik påvirkning. Hvis en person utenom disse tilfellene etterkommer en anmodning om ha seksuell omgang med en tredjeperson eller utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, antar rådet at dette normalt vil være et uttrykk for frivillighet. Selv om den anmodningen rettes mot skulle gi uttrykk for motvilje, mener rådet at bestemmelsene som rammer de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten ikke bør komme til anvendelse. Noen annet kunne innebære at overtalelse straffes like strengt som seksuell omgang uten samtykke.

En mulig situasjon er at noen blir lurt til å ha seksuell omgang med en annen eller å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv foran et webkamera. Dette vil kunne være klanderverdig, men bør etter rådets syn ikke omfattes av det strengeste straffebudet da handlingene ikke helt treffende kan karakteriseres som seksuell omgang uten samtykke. I slike situasjoner bør det vurderes om andre straffebud kan være aktuelle. Rådet viser spesielt til omtalen av den foreslåtte straffebestemmelsen om seksuell utnyttelse i punkt 26.5. Den foreslåtte bestemmelsen omfatter blant annet utnyttelse av tillitsforhold. Rådet viser også til omtalen av personforveksling i punkt 26.6.

27.5.9 Oppsummering

Etter rådets syn dekker dagens bestemmelse i straffeloven § 291 flesteparten av handlingene som rådet mener at den mest alvorlige kategorien av seksuallovbrudd bør omfatte. En klar mangel ved bestemmelsen er likevel at den ikke omfatter alle tilfeller der den som utsettes for seksuell omgang verbalt eller på annen måte gir uttrykk for at vedkommende ikke ønsker å ta del i dette. Det er også et spørsmål om grensedragningen for når noen kan anses for å være «ute av stand» til å motsette seg seksuell omgang i situasjoner hvor rusmidler er involvert, bør gjøres klarere, for eksempel gjennom utdypende kommentarer i forarbeidene. Her er særlig grenseoppgangen opp mot seksuell utnyttelse i rustilfeller viktig å presisere, se punkt 26.5.6 og 27.5.3

27.6 Utformingen av bestemmelsen rettet mot ufrivillig seksuell omgang

27.6.1 Videreføring av de eksisterende straffalternativene

Rådet har vurdert flere alternative utforminger av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet som skal ramme de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Hensynet til klarhet og presisjon er helt sentralt ved utformingen av straffebestemmelser. For å oppfylle lovskravet må gjerningsbeskrivelsen være så klar at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen, se punkt 18.2.

Det første spørsmålet rådet har vurdert er om de straffalternativene som i dag fremgår av straffeloven § 291 bokstav a til c bør videreføres ved utformingen av det nye straffebudet, eller om bestemmelsen bør skrives helt om. Våre naboland har her valgt ulike lovtekniske løsninger.

Den svenske voldtektsbestemmelsen fikk ved revisjonen i 2018 en ny gjerningsbeskrivelse, se punkt 13.2. Den straffbare handlingen etter svensk rett er i dag å gjennomføre samleie eller tilsvarende handlinger eller få noen til å foreta eller tåle slike handlinger «med en person som inte deltar frivilligt». Det følger av bestemmelsen at en person aldri skal anses å delta frivillig dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt. Flere av vilkårene bygger på gjerningsbeskrivelsen i den gamle voldtektsbestemmelsen. Det er derfor ut fra ordlyden ikke tvil om at handlingene som var å anse som voldtekt før lovrevisjonen fortsatt rammes av voldtektsbestemmelsen.

Flertallet i det danske straffelovrådet anbefalte en tilsvarende løsning da den danske straffebestemmelsen om voldtekt skulle revideres, se punkt 14.2. Lovgiver forkastet imidlertid dette forslaget. Etter revisjonen i 2020 rammer den danske voldtektsbestemmelsen den «der har samleje med en person, der ikke har samtykket heri». Det fremgår av forarbeidene at det ikke vil foreligge et gyldig samtykke «i de tilfælde, hvor samlejet tiltvinges ved vold eller trussel om vold, eller hvor samlejet skaffes ved ulovlig tvang […] eller med en person, som befinder sig i en tilstand eller situation, i hvilken den pågældende er ude af stand til at modsætte sig handlingen».120 Før revisjonen var dette gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen.

I et høringsnotat fra 2013 reiste Justis- og beredskapsdepartementet spørsmål om voldtektsbestemmelsen burde utvides for å fange opp flere tilfeller av ufrivillig seksuell omgang. I høringsnotatet het det:

«Hva gjelder den lovtekniske utformingen av voldtektsbestemmelsen, er departementet skeptisk til at manglende frivillighet eller samtykke gjøres til det eneste eller det sentrale vilkåret for straffansvar. I tråd med tidligere vurderinger av spørsmålet, mener departementet at en slik regulering vil kunne føre til økt fokus på og bevisføring om fornærmedes opptreden, herunder uttrykk for motstand, som vil kunne svekke vernet mot voldtekt eller gjøre prosessen mer belastende for fornærmede. […] Dersom gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen bør endres for å fange opp flere tilfeller av ufrivillig seksuell omgang, mener departementet at dette bør gjøres ved å tilføye en ny bokstav».121

Straffelovrådet er enig i at den beste løsningen er å videreføre gjerningsbeskrivelsen i den gjeldende voldtektsbestemmelsen og tilføye et nytt straffalternativ i form av en ny bokstav. Rådet har imidlertid en annen begrunnelse for denne anbefalingen. Rådet mener at det bør fremgå direkte av ordlyden at straffebestemmelsen fortsatt rammer den som «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd», «har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handling» eller «ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv». Innholdet i disse alternativene er klargjort gjennom rettspraksis, Når de gjeldende straffalternativene videreføres viser dette at tidligere rettspraksis fortsatt er relevant.

Rådet foreslår en rent språklig endring i straffalternativet som i dag fremgår av straffeloven § 291 bokstav b. Bestemmelsen rammer den som har seksuell omgang «med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Alternativet «bevisstløs» omfatter ifølge forarbeidene tap av bevisstheten som følge av sykdom eller ytre påvirkning og tilstander som søvn og hypnose.122 Rådet legger til grunn at termen har samme meningsinnhold som «sterk bevissthetsforstyrrelse» i straffeloven § 20 andre ledd bokstav b. Forarbeidene til sistnevnte bestemmelse viser at «sterk bevissthetsforstyrrelse» ble valgt fremfor «bevisstløs» for å få tydeligere frem at både absolutt bevisstløshet (koma) og relativ bevisstløshet omfattes.123 Av forarbeidene fremgår det at relativ bevisstløshet innebærer at personen kan bevege seg og handle aktivt, men kontakten med «det vanlige jeg-et» er borte. Straffelovkommisjonen beskrev tilstanden slik i delutredning IV:

«Det som er opphevet eller svekket, er evnen til å motta og bearbeide informasjon og sette dette i en bevisst sammenheng, slik at denne informasjonen senere vil kunne gjenkalles og erindres, og slik at handlinger blir basert på denne mottatte og bearbeidete informasjon.»124

Eksempler på relativ bevisstløshet som er nevnt i forarbeidene til straffeloven § 20 er hypnose, søvngjengeri, visse febertilstander, epileptiske tåketilstander og søvndrukkenhet. Rådet har vurdert om «er bevisstløs» bør endres til «har sterk bevisshetsforstyrrelse», men har kommet til det er bedre å fjerne «bevisstløs». Rådet viser til at tilstandene som fanges opp av «bevisstløs» og «sterk bevissthetsforstyrrelse» vil gjøre en person «ute av stand til å motsette seg» seksuell omgang». Å fjerne «bevisstløs» fremstår derfor som en lovteknisk forenkling, uten realitetsbetydning. Andre grunner enn bevisstløshet for å anses ute av stand til å motsette seg handlingen gjelder også som før.

27.6.2 Utformingen av et nytt straffalternativ – Straffelovrådets anbefaling

Rådet har merket seg at regjeringen i Hurdalsplattformen har varslet at den vil «[g]reie ut korleis det kan innførast ei endring i straffelova slik at ordlyden speglar at seksuell omgang utan samtykke er forbydd og definert som valdtekt, og leggje fram forslag om det».

Rådets utgangspunkt er, som tidligere nevnt at straffebudet som rammer de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten bør omfatte tilfeller der seksuell omgang har skjedd med noen som ikke har deltatt frivillig. Rådet har vurdert om ordet «frivillig» bør inngå i gjerningsbeskrivelsen, for eksempel ved at det nye straffalternativet rammer den som «på annen måte har seksuell omgang med noen som ikke deltar frivillig». En motforestilling mot å bruke «frivillig» er at det kan lede tanken i retning av «den indre viljen». Rådet antar imidlertid at de fleste vil forstå at en persons «indre innstilling», og følelser og tanker om å ha lyst eller ikke, ikke er avgjørende, og at ingen kan domfelles fordi han eller hun ikke var i stand til å lese den andres tanker. En vektigere motforestilling er at en bestemmelse som skissert over ikke gir svar på hvordan man skal vurdere om deltakelse i seksuell omgang er frivillig, se også punkt 23.3.5.

Etter den svenske voldektbestemmelsen skal det ved bedømmelsen av om deltagelsen er frivillig tas særskilt hensyn til «om frivillighet har kommit till uttryck genom ord eller handling eller på annat sätt». Med en slik utforming kan forutberegneligheten blir dårlig dersom frivilligheten ikke har kommet klart til utrykk. Brottsförebyggande rådet (Brå) har i en rapport fra 2020 sett på hvordan domstolene har vurdert om seksuell omgang er frivillig. Brå mener at utfallet av voldtektssakene «kan komma att präglas av de dömande individernas personliga bild av vad som signalerar ett sexuellt intresse».125 Brå trekker frem tilfeller der den ene parten har vært passiv som vanskelige. I rapporten heter det blant annet:

«Den bild som framträder är att när rätten har dömt för våldtäkt vid passivitet rör det sig i princip om fall där målsäganden inte tidigare gett några inviter. Hon har varit passiv när den åtalade gärningen pågick, vilket oftast förklaras av att hon fått en frysreaktion eller halvsovit. Situationen är alltså sådan att den tilltalade inte har några skäl att tro att målsäganden är intresserad av att ha sex med honom, och därmed anser domstolarna att ofrivilligheten inte behöver manifesteras. Utgångspunkten i fall som dessa är alltså att avsaknad av ett ja får ses som ett nej.»126

Brå omtaler også en sak der tiltalte ble dømt for uaktsom, i stedet for forsettlig voldtekt. I denne saken hadde tiltalte og fornærmede deltatt på en «hjemme-alene-fest», og sent på natten havnet i samme seng, der det også lå andre festdeltakere. Tiltalte hadde seksuell omgang med fornærmede mens hun forholdt seg passiv. Fornærmede hadde tidligere på kvelden ikke på noe vis signalisert at hun var interessert i å ha sex med tiltalte. Brå gir uttrykk for at det «er hårfina gränsdragningar som rätten ställs inför då de ska bedöma om situationen har varit sådan att passivitet från målsäganden innebär att den tilltalade kan anses ha varit likgiltig inför frågan om hennes deltagande var frivilligt eller ej».127

Brås uttalelser støtter opp under rådets antagelse om at et straffalternativ som rammer den som «på annen måte har seksuell omgang med noen som ikke deltar frivillig» står i et spenningsforhold til kravet om presisjon fra lovgivers side ved utformingen av straffebud som følger av lovskravet, som er nedfelt i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7.

Den nye finske voldtektsbestemmelsen, som trer i kraft 1. januar 2023, rammer i likhet med den svenske bestemmelsen den som har samleie med en person som ikke deltar frivillig. Etter denne bestemmelsen skal deltakelsen ikke anses som frivillig dersom «personen inte verbalt, genom sitt beteende eller på något annat sätt har uttryckt att personen deltar frivilligt». Et krav om at frivilligheten må komme til uttrykk bedrer tilsynelatende forutberegneligheten. Av forarbeidene til den nye bestemmelsen fremgår det at frivilligheten må har kommet til uttrykk på en slik måte at den andre har grunn til å anse at personen deltar frivillig.128 Det utelukkes imidlertid ikke at passivitet kan anses som et uttrykk for frivillighet for eksempel dersom partene «utifrån deras tidigare verbala eller nonverbala kommunikation kan […] ha ett samförstånd om att ett samlag kan inledas på detta sätt».129 Uttalelsen skaper tvil om det er noen innholdsmessig forskjell mellom den svenske og den finske gjerningsbeskrivelsen.

Hovedårsaken til at Straffelovrådet ikke anbefaler å utforme et nytt straffalternativet etter modell fra det finske straffebudet er at rådet mener at det å ha seksuell omgang med noen som ikke har gitt uttrykk for frivillighet ikke alltid er så klanderverdig at det bør rammes av bestemmelsen rettet mot de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Som det fremgår av punktene 23.3.2 og 27.5.6, mener rådet at ansvaret for å forebygge ufrivillig seksuell omgang ikke bare ligger på den som i en konkret situasjon er mest seksuelt pågående, men at også den som et seksuelt initiativ retter seg mot har et visst ansvar. Ikke minst i etablerte, velfungerende forhold og i situasjoner der parter eksponerer seg seksuelt, for eksempel gjennom utprøvende seksuell berøring, mener rådet at det langt på vei er et felles ansvar å forhindre at situasjonen utvikler seg i en uønsket retning for noen av partene.

Situasjoner der gjerningspersonen «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd» eller «har seksuell omgang med noen som er […] ute av stand til å motsette seg handlingen» fanges opp av straffalternativene i straffeloven § 291 bokstav a og b, som rådet mener bør videreføres. Dersom ingen av disse vilkårene er oppfylt og den ene parten velger verken å gi uttrykk for aksept eller avvisning, antar rådet at dette normalt må tolkes som et stilltiende samtykke. Rådet mener uansett at det å ha seksuell omgang med en person som «innerst inne ikke vil», men likevel velger å ikke foreta seg noe som kan indikere avvisning, ikke bør rammes av det strengeste straffebudet. Rådet viser til de drøftelsene i punktene 27.5.6 for en nærmere begrunnelse.

Rådets prinsipielle standpunkt er at straffebudet rettet mot de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten bør utvides slik at det omfatter tilfeller der gjerningspersonen har seksuell omgang med noen som enten klart avviser den aktuelle handlingen eller på annen forståelig måte viser motvilje, se ovenfor i punkt 27.5.5.

Rådet har falt ned på at den beste løsningen er å tilføye et nytt straffealternativ i et nytt bokstavpunkt i bestemmelsen rettet mot den som «har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling». En slik formulering er egnet til å sikre at straffebudet rammer de tilfellene som ikke dekkes av straffeloven § 291 i dag, og som rådet mener bør dekkes. I tillegg viser formuleringen at ansvaret for å forebygge ufrivillig omgang ikke bare ligger på en part, men på begge parter.

Hvilken rekkevidde bestemmelsen har, beror på hvilket innhold man legger i de valgte formuleringene, for eksempel gjennom føringer i forarbeidene. Til illustrasjon viser rådet at voldtektstraffebudet synes å ha samme rekkevidde i Danmark og Sverige til tross for at de to landene har valgt ulike formuleringer. Dette er også en generell erkjennelse for lovgivning: Samme norm kan uttrykkes gjennom ulike formuleringer.

Rådet mener at hva som kan anses som uttrykk for at den ene parten ikke ønsker seksuell omgang må bero på en konkret vurdering av situasjonen, opptakten til den og forholdet mellom partene. Det er ikke et krav at fornærmede verbalt motsetter seg den seksuelle omgangen, for eksempel ved å si «nei», «jeg vil ikke», «gå vekk» eller lignende. Motvilje uttrykt gjennom handlinger, for eksempel bevegelser, kroppsspråk (for eksempel at den ene parten stivner til), mimikk eller gråt, må gitt situasjonen kunne likestilles med verbal avvisning, se punkt 27.5.5.

Straffansvar må alltid knyttes til bestemte handlinger. For å straffes for seksuell omgang uten samtykke, kreves at man handlet til tross for at noen ga uttrykk for at de ikke ville. Det betyr at dette uttrykk må ha blitt formidlet før den seksuelle omgangen startet. Den som først underveis i akten blir gjort oppmerksom på at den andre ikke vil, kan ikke straffes for de handlingene som allerede har funnet sted. Vedkommende må imidlertid i en slik situasjon avbryte den seksuelle omgangen straks. Hvis gjerningspersonen fortsetter, har vedkommende overtrådt gjerningsbeskrivelsen – gjerningspersonen har seksuell omgang med «noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling».

27.6.3 Forholdet til «ute av stand til å motsette seg»-alternativet

Straffeloven § 291 bokstav b rammer i dag den som har seksuell omgang med en person som er «ute av stand til å motsette seg handlingen». Rettspraksis viser at «ute av stand»-alternativet har blitt brukt i noen saker der fornærmede protesterte, men ikke var i stand til å yte fysisk motstand.130 Hvis det strengeste straffebudet utvides med et straffalternativ som rammer den som «har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling», må tilfeller der gjerningspersonen ikke respektere fornærmedes avvisning behandles etter det nye straffealternativet. Vurderingstemaet i «ute av stand»-alternativet vil da være om fornærmede er ute av stand til å ta stilling til eller gi uttrykk for om hvorvidt vedkommende vil ha seksuell omgang.

Med tanke på den høye strafferammen, ser rådet det som positivt at «ute av stand»-alternativet forbeholdes tilfellene der fornærmede må anses helt å mangle forutsetningene for å ta stilling til om vedkommende vil ha seksuell omgang eller gi uttrykk for sitt standpunkt.

27.6.4 En alternativ utforming av et nytt straffalternativ

Rådet mener at den beste løsningen er at straffebestemmelsen som skal ramme de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten utvides med et nytt alternativ som rammer den som «har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling», se punkt 27.6.2.

Dersom lovgiver ønsker at det alltid skal være straffbart å ha seksuell omgang med en person som ikke på noen måte gir uttrykk for om vedkommende vil eller ikke, må bestemmelsen utformes på en annen måte enn det rådet har foreslått ovenfor.

Rådet antar at det er sjeldent oppstår situasjoner der en part ikke gir noen form for respons på et seksuelt initiativ, som kan tolkes som en avvisning eller aksept. Situasjoner der en av partene er ute av stand til å motsette seg seksuell omgang, for eksempel på grunn av søvn eller sterk frykt, kan holdes utenfor her, da disse tilfellene fanges opp av «ute av stand»-alternativet, som rådet mener bør videreføres. Dette tilsier at spørsmålet om et nytt straffalternativ bør strekkes lengre enn det rådet anbefaler, har større prinsipiell enn praktisk betydning. Rådet vil likevel kommentere noen mulige utforminger av et straffalternativ som rammer enhver som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling gir uttrykk for om vedkommende vil det.

Rådet understreker innledningsvis at formuleringene som velges i loven uansett må tolkes. Som illustrasjon nevner rådet at den danske voldtektsbestemmelsen, som rammer den som «har samleje med en person, der ikke har samtykket heri», ifølge forarbeidene må forstås slik at det «også ved total passivitet – efter en konkret og samlet vurdering [vil] kunne foreligge samtykke».131 Hvilken rekkevidde en bestemmelse har beror altså på hvilket innhold man legger i de valgte formuleringene, for eksempel gjennom føringer i forarbeidene.

Rådet anbefaler ikke at en eventuell slik bestemmelse sentreres omkring ordet «samtykke», for eksempel slik at det nye straffalternativet rettes mot den som har «har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det». I strafferetten er det lagt til grunn at et samtykke må være «virksomt» eller «genuint» dersom det skal innvirke på vurderingen av om en handling er rettsstridig.132 Hva som skal til for at et samtykke skal anses som virksomt varierer fra saksområde til saksområde. Det kan være nødvendig å foreta en kompleks vurdering som innebærer stor grad av skjønn for å kunne ta stilling til spørsmålet om det foreligger et virksomt samtykke. Rådet mener at en bestemmelse som har manglende samtykke som eneste vilkår, vil være uklar fordi ordlyden ikke gir noe veiledning om hva som skal til for at det foreligger et virksomt samtykke. Det er også en fare for at noen vil misforstå, og tro at straffebudet rammer enhver som har seksuell omgang med noen som ikke har gitt et verbalt samtykke eller gjennom handlinger helt tydelig vist at vedkommende aksepterer den seksuelle omgangen. For en nærmere gjennomgang av innvendingene mot å bruke «samtykke» i lovteksten, se punkt 23.3.5.

Rådet mener at en bedre løsning er å tilføye en bestemmelse som retter seg mot den som «har seksuell omgang med noen som ikke i ord eller handling gir uttrykk for å ville det».

Rådet har som forklart prinsipielle innvendinger mot en slik utforming, fordi rådet mener at det ikke alltid er tilstrekkelig klanderverdig å ha seksuelle omgang med en som ikke har gitt uttrykk for et ønske om å delta. I tillegg mener rådet at den ovennevnte formuleringen tolket bokstavelig vil omfatte tilfeller der den seksuelle omgangen reelt sett er frivillig, men hvor viljen til å delta ikke har kommet til uttrykk. I den antakelig ikke helt upraktiske situasjon at to personer som har festet og ruset seg sammen har seksuell omgang uten at noen av dem har vært åndsnærværende nok til å gi uttrykk for samtykke overfor hverandre, vil begge ha hatt seksuell omgang med noen som ikke har gitt uttrykk for å ville det, hvoretter begge etter omstendighetene skulle straffes.

Etter rådets syn er det uheldig å innføre en straffebestemmelse som i rettsanvendelsen må gis en snevrere rekkevidde enn det ordlyden skulle tilsi (innskrenkende tolkning) for å unngå utilsiktede resultater. Den strengeste straffebestemmelsens formål er, og bør fortsatt være, å ramme alvorlige krenkelser av den enkeltes seksuelle selvbestemmelsesrett, se punkt 27.4.1. Bestemmelsen skal ikke ramme frivillig seksuell omgang. Rådet mener at dette taler mot å formulere bestemmelsen slik at det tilsynelatende kan ramme seksuell omgang der partene deltar frivillig. Rådets synspunkt, og forslag ovenfor i punkt 27.6.2, må her også ses i lys av rådets helhetlige forslag om revisjon av bestemmelsene i straffeloven kapittel 26. Rådets forslag vil bedre enn i dag kunne ramme seksuelle krenkelser ut fra hvor alvorlige de er.

27.6.5 Ny paragrafoverskrift

Etymologisk peker begrepet voldtekt mot bruk av fysisk makt, at noen har skaffet seg seksuell omgang ved bruk av vold.133 Voldtektsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 192 rammet helt frem til revisjonen i 2000 bare den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvang noen til «utuktig omgang».

I 2000 ble bestemmelsen betydelig utvidet. For det første ble alternativet «fremkalle frykt for noens liv eller helse» erstattet med «truende atferd». For det andre ble alternativet «har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen» tatt inn i bestemmelsen. For det tredje ble voldtektsbestemmelsen utvidet til å også å omfatte tilfeller der gjerningspersonen ved vold eller truende atferd får noen til å utføre handlinger som tilsvarer seksuell omgang med seg selv. I den gjeldende straffeloven er dessuten all seksuell omgang med barn under 14 år betegnet som «voldtekt».

Endringene i bruken av termen «voldtekt» i straffeloven har vært villet. Lovgiver har gjennom termen «voldtekt» søkt å fremheve alvoret ved handlingene som rammes. I lovproposisjonen som ligger til grunn for lovendringen i 2000 heter det for eksempel følgende om tilfellene der fornærmede er ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen:

«Utnyttelse på denne måten av noens bevisstløshet e.l. kan etter departementets syn være like straffverdig som voldtekt ellers. Riktignok er det ikke nødvendig med vold eller trusler for å oppnå den seksuelle omgangen. Men på den annen side er offeret helt ute av stand til å protestere eller sette seg til motverge.»134

Om tilfellene der gjerningspersonen ved vold eller truende atferd får fornærmede til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, uttalte Justiskomiteen:

«Komiteen mener de forholdene som er omtalt ovenfor er svært alvorlige og straffverdige forhold, og kan virke svært krenkende på den/de fornærmede. […] Komiteen kan ikke se at slike forhold er mindre straffverdige enn om voldtektsmannen selv hadde utført overgrepene. Tvert imot vil en slik fremgangsmåte kunne fremstå som særlig ydmykende for offeret.»135

Da departementet gikk inn for at seksuell omgang med barn under 14 år skulle betegnes som voldtekt, uttalte departement følgende:

«Departementet mener det er behov for en sterkere understrekning av at barn under den seksuelle lavalder ikke kan samtykke i seksuell omgang, og behov for å signalisere alvoret i seksuelle overgrep mot barn.
Voldtektsbegrepet kan forstås på flere måter. For det første kan det vise til selve handlingen – seksuell omgang ved vold. For det annet kan voldtektsbegrepet også oppfattes som en betegnelse på de mest alvorlige seksuelle overgrepene. Allerede i 2000-revisjonen utvidet man voldtektsbegrepet til å omfatte mer enn volds- og trusseltilfeller.»136

Utgangspunktet ser dermed ut til å ha vært at lovgiver har brukt termen «voldtekt» som merkelapp for en del seksuallovbrudd som ikke i utgangspunktet var omfattet av voldtektsbegrepet for å markere alvorligheten i dem.

Straffelovens definisjon av voldtekt samsvarer ikke nødvendigvis så godt med hvordan termen forstås i befolkningen. Flere av organisasjonene som har sendt inn innspill til Straffelovrådet opplyser om at de gjennom sitt arbeid møter mange unge mennesker, og at holdningen blant dem er at voldtekt er sex uten samtykke og/eller sex hvor den ene parten ikke deltar frivillig.137 Samtidig foreligger det en del forskning som viser at voldtekter som begås av fremmede og har karakter av et overfall av noen lettere identifiseres som «voldtekt» enn andre overtredelser som rammes av voldtektslovgivningen.138 Dette tyder på at voldtektsbegrepet lever sitt eget liv og at forståelsen av hva hvilke handlinger som er å anses som «voldtekt» varierer.

At «voldtekt» for noen er en merkelapp de nødig setter på egne erfaringer, kan påvirke sannsynligheten for at disse personene oppsøker hjelpeapparatet og anmelder forholdet. At «voldtekt» oppleves som en symboltung merkelapp kan også hindre gjerningspersonene i å erkjenne at handlingene de har begått er alvorlige, fordi de vil ha incentiver til å definere egne handlinger bort fra voldtektsbegrepet. En erkjennelse av ansvar og alvor er viktig for potensialet til endring, og kan derfor forebygge nye tilfeller.139 Hvis utsatte og utøvere kvier seg for å forstå svært alvorlige krenkelser som «voldtekt», kan det svekke samfunnets mulighet til å straffeforfølge alvorlige handlinger, utvikle egnede hjelpetiltak og forebygge nye tilfeller, noe som samlet svekker samfunnets evne til å verne sin befolkning. Selv om merkelappen «voldtekt» kommuniserer et alvor, kan den for noen stå i veien for erkjennelse og identifisering.

Slik rådet ser det er det ikke vold og truende adferd, men mangel på frivillighet, som er det karakteristiske ved de mest alvorlige krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Etter rådets syn bør dette reflekteres i paragrafoverskriften til den strengeste straffebestemmelsen til vern om den seksuelle selvbestemmelsesretten. Rådet foreslår at overskriften endres fra «Voldtekt» til «Seksuell omgang uten samtykke».

Selv om rådet mener at termen «samtykke» ikke bør inngå i gjerningsbeskrivelsen, har rådet kommet til at den fungerer godt i overskriften. Den foreslåtte overskriften formidler essensen i straffebudet, mens straffalternativene angir situasjoner som utelukker samtykke til seksuell omgang.

Rådet nevner at termen «voldtekt» i dag har ulikt innhold i ulike bestemmelser i straffeloven. For eksempel fremgår det av forarbeidene at «voldtekt» i straffeloven § 102 (forbrytelse mot menneskeheten) og § 103 (krigsforbrytelse mot person) skal forstås som seksuell penetrering, uansett hvor liten, av offerets vagina eller anus med gjerningsmannens penis eller et annet objekt brukt av gjerningsmannen eller av offerets munn med gjerningsmannens penis. Penetreringen må skje ved tvang, makt eller trussel om makt mot offeret eller en tredje person.140 De to paragrafene er i stor grad transformert fra vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen (Roma-vedtektene), og skal gjøre det mulig for norske domstoler å straffedømme for de samme forbrytelsene som Den internasjonale straffedomstolen kan pådømme. Etter rådets syn er det en fordel at ikke ett og samme ord brukes i ulike betydninger i loven. Å gå vekk fra termen «voldtekt» i straffeloven kapittel 26 kan bidra til dette.

Å gå bort fra «voldtekt» i paragrafoverskriften kan bidra til at fornærmede, gjerningspersoner og befolkningen ellers i større grad benytter sine egne merkelapper på seksuelle krenkelser som rammes av straffebestemmelsene om «seksuell omgang uten samtykke». Etter rådets syn er det positivt. Samtidig står den foreslåtte endringen selvsagt ikke i veien for at termen «voldtekt» fortsatt brukes i rettslige sammenhenger og i allmennspråket.

27.7 Forsettskravet

27.7.1 Oversikt

Den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen er forsett, jf. straffeloven § 21. Rådet mener at den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke, på samme måte som den gjeldende bestemmelsen om voldtekt i straffeloven § 291, bare bør ramme forsettlige handlinger. Rådet foreslår i tillegg å videreføre en bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse, se punkt 27.10.

Forsett foreligger når gjerningspersonen begår en handling som dekkes av et av de fire foreslåtte straffalternativene med hensikt eller med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, jf. straffeloven § 22 første ledd bokstav a og b. Forsett foreligger også når gjerningspersonen holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet, jf. § 22 første ledd bokstav c.

Forsettet må dekke hele det objektive gjerningsinnholdet i det aktuelle straffalternativet. Det er lite praktisk at noen uforsettlig foretar handlinger som svarer til seksuell omgang. Det er også lite praktisk at noen anvender «vold» eller «truende atferd» uten å være klar over hvilke faktiske handlinger vedkommende foretar seg. Erfaringene med straffeloven § 294 om grovt uaktsom voldtekt viser at det er mer praktisk at gjerningspersonen mangler forsett med hensyn til at fornærmede er ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen. Det forekommer også at gjerningspersonen mangler forsett med hensyn til årsakssammenhengen mellom bruk av vold eller truende atferd og den seksuelle omgangen, se punkt 7.7.

I punkt 27.7.2 drøftes de praktiske implikasjonene av forsettskravet der gjerningspersonen har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling. I punkt 27.7.3 belyser rådet anvendelsen av forsettskravet i tilfeller der gjerningspersonen var beruset på handlingstidspunktet.

27.7.2 Forsettsvurderingen der fornærmede gir uttrykk for ikke å ville ha seksuell omgang

Rådet foreslår et nytt straffalternativ som rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling. I lys av at en persons vilje ikke alltid omsettes i ord og handling (noen kan ha lyst, men ikke si det, og noen kan si at de har lyst, selv om de ikke har det) vil det i praksis måtte være det siste elementet, altså viljesuttrykket (valget), gjerningspersonens forsett må knytte seg til.

Et grunnleggende prinsipp i strafferetten er at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Dette prinsippet er nedfelt i straffeloven § 25 (faktisk uvitenhet). I tilfeller der fornærmedes motvilje mot den seksuelle omgangen har kommet tydelig til uttrykk i ord eller handling, har det generelt formodning mot seg at gjerningspersonen ikke har fanget opp og forstått at fornærmede ikke vil. Hvis viljesuttrykket ikke er like eksplisitt, vil det lettere bli spørsmål om hvorvidt gjerningspersonen oppfattet dette eller ikke. Hvis fornærmede gjennom kroppsspråk, stille gråt eller lignende gir uttrykk for ikke å ville ha seksuell omgang, men gjerningspersonen ikke oppfatter disse signalene, står en overfor et tilfelle av faktisk uvitenhet. En rekke forhold kan ha betydning for hvorvidt en person oppfatter små, nonverbale signaler på at en annen ikke vil ha seksuell omgang.

I punkt 27.5.5 fremhever rådet betydningen av omstendighetene i situasjonen for hva som må anses som et forståelig uttrykk for at fornærmede ikke vil. Rådet legger til grunn at omstendighetene i situasjonen vil ha stor betydning også for gjerningspersonens faktiske forståelse av at fornærmede ga uttrykk for ikke å ville ha seksuell omgang. Vurderingstemaet for forsett er ikke om det var mulig å forstå et slikt uttrykk, men gitt at det var tilfelle, om gjerningspersonen faktisk oppfattet det. Det er altså forskjellig vurderinger som må gjøres for å ta stilling til om det i det hele tatt foreligger en lovovertredelse, og om gjerningspersonen handlet forsettlig. Likevel gjør noen av de samme situasjonsbetraktningene seg gjeldende for forsettsvurderingen. Gjerningspersonens personlige forutsetninger, konteksten, partenes relasjon og historikken dem imellom er eksempler på momenter som kan ha stor betydning for hva gjerningspersonen legger merke til og hvordan vedkommende tolker fornærmedes respons.

Hvis gjerningspersonen «tar seg til rette» uten noen opptakt eller foranledning som gir grunn til å tro at fornærmede ønsker seksuell omgang, kan det for eksempel anses mindre sannsynlig at gjerningspersonen feiltolker små, nonverbale tegn på motvilje, slik som at fornærmede stivner til eller snur seg vekk.

I tilfeller der opptakten til seksuell omgang er preget av samspill, for eksempel gjensidige kjærtegn som gradvis øker i intensitet og intimitet, er det lettere å tenke seg at gjerningspersonen ikke fanger opp ord og handlinger som kan indikere at fornærmede ikke ønsker «å gå lengre». Med en slik opptakt, virker det også mer sannsynlig at gjerningspersonen kan feiltolke fornærmedes kroppsspråk, særlig dersom partene ikke kjenner hverandre godt. Dette kan føre til at gjerningspersonen ikke forstår at fornærmede ønsker «å sette bremsene på», med mindre vedkommende viser dette på en tydeligere måte.

Domfellelse for forsettlig overtredelse av det foreslåtte nye straffalternativet forutsetter uansett at gjerningspersonen oppfatter fornærmedes ord eller handlinger, og ut ifra ordene eller handlingene, forstår eller holder det for mest sannsynlig at fornærmede ikke vil ha seksuell omgang – eller i det minste holder dette for mulig og velger å fortsette selv om det skulle være tilfellet, jf. straffeloven § 22. Det innebærer, sagt noe forenklet, at for ikke å rammes av straffansvar må den som faktisk oppfatter tegn som kan tyde på at den andre parten ikke ønsker seksuell omgang stoppe opp og undersøke hva den andre vil.

27.7.3 Særlig om faktisk villfarelse i tilfeller der gjerningspersonen er beruset på gjerningstidspunktet

Seksuell samhandling forekommer ofte i situasjoner der en eller begge parter er mer eller mindre beruset. Av straffeloven § 25 tredje ledd følger det at det skal ses bort fra faktisk uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller skal lovbryteren bedømmes som om denne hadde vært edru. Et særlig spørsmål blir dermed hvordan faktisk villfarelse om det forhold at den annen part ikke vil ha seksuell omgang og har gitt uttrykk for dette, skal bedømmes opp mot bestemmelsen i straffeloven § 25 tredje ledd.

Rus kan i noen grad påvirke evnen til å oppfatte og tolke både verbal og nonverbal kommunikasjon. Jørg Mørland har overfor rådet gitt uttrykk for at rus vil kunne påvirke de innkomne sanseinntrykkene noe, men først og fremst svekke hjernens overordnede kontroll av adferd. Rådet legger dette til grunn.

I tilfeller der gjerningspersonen var ruset på handlingstidspunktet, må påtalemyndigheten og retten i vurderingen av subjektiv skyld starte med å vurdere om gjerningspersonen forsto at fornærmede i ord eller handling ga uttrykk for å ikke ville ha seksuell omgang. Først hvis dette spørsmålet besvares benektende oppstår spørsmålet om gjerningspersonen ville oppfattet situasjonen annerledes dersom vedkommende hadde vært edru. I denne vurderingen vil momentene som rådet omtaler i punkt 27.7.2 være like sentrale som i tilfeller der gjerningspersonen var edru på handlingstidspunktet. Særlig i situasjoner der partene eksponerte seg seksuelt, for eksempel gjennom «klining», og den ene parten ikke viser tydelige tegn på motvilje, er det nærliggende at den faktiske uvitenheten ville ha vært den samme dersom rusen tenkes bort. Er det tvil om hvorvidt gjerningspersonen ville ha oppfattet fornærmedes uttrykk i edru tilstand, skal tvilen på vanlig måte komme tiltalte til gode.141 At gjerningspersonen var beruset på handlingstidspunktet gir ikke i seg selv grunnlag for å fingere skyld, slik at tilstedeværelse av rus gjør at skyld konstateres uten nærmere vurdering av forsettet.

Der de involverte har drukket alkohol eller inntatt andre rusmidler sammen og kysset og berørt hverandre på en seksuell måte, for deretter å legge seg i samme seng, kan man se for seg situasjoner der den ene er innstilt på seksuell omgang mens den andre er innstilt på å sove. Hvis den som er innstilt på å sove, ikke markerer dette på en tydelig måte, men i stedet sender signaler ved å gjespe og legge ryggen til, kan det virke urimelig om den andre parten skal straffes dersom vedkommende rent faktisk ikke forstår signalene og innleder seksuell omgang, se også ovenfor i punkt 27.5.5. Rådet ser her at fingeringsreglene i noen tilfelle kan få urimelige utslag. Rådet vil ikke foreslå en endring av fingeringsreglene, men anbefaler at forholdet til fingeringsreglene vurderes nærmere i oppfølgingen av rådets forslag.

27.8 Betydningen av om overtredelsen besto i samleie eller seksuell omgang som tilsvarer samleie

Det er mange forhold ved seksuell omgang uten samtykke som har betydning for hvor alvorlig krenkelsen er, se punkt 21.5 der rådet utdyper dette. Det er ikke uten videre slik at penetrerende handlinger som utføres mot fornærmedes vilje utgjør en større krenkelse av fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett enn overtredelser der fornærmede utsettes for andre former for seksuell omgang. For eksempel kan varigheten av overgrepet, konteksten, relasjonen mellom fornærmede og gjerningspersonen(e) og måten fornærmedes selvbestemmelsesrett er overstyrt på ha like stor betydning som graden av intimitet i handlingene. Dette taler mot å videreføre voldtekt til samleie mv. som en egen kategori.

Etter rådets syn er også bruken av minstestraff i straffeloven § 292 problematisk. Det vises til punkt 28.5.2 der rådet redegjør for sitt syn på bruk av minstestraff.

Rådet anbefaler på denne bakgrunn at bestemmelsen i straffeloven § 292 ikke videreføres.

27.9 Grov overtredelse

27.9.1 Skjerpet strafferamme ved gjentagelse

Etter straffeloven § 293 første ledd andre punktum skjerpes strafferammen for voldtekt automatisk til 21 år dersom gjerningspersonen tidligere er straffet for voldtekt (§ 291), grovt uaktsom voldtekt (§ 294) eller voldtekt av barn under 14 år (§ 299). Uten denne bestemmelsen, ville den øvre strafferammen i disse tilfellene vært fengsel inntil 16 år, jf. § 79 bokstav b. Bestemmelsen i straffeloven § 293 første ledd om førhøyet strafferamme skiller seg også på andre måter fra den alminnelige regelen i straffeloven § 79 bokstav b, om adgang til å fastsette straff utover lengstestraffen ved gjentagelse. Tre sentrale aspekt kan her fremheves. For det første skjerpes strafferammen også i tilfeller der gjerningspersonen ikke ennå hadde fylt 18 år på tidspunktet for den tidligere straffbare handlingen. For det andre kommer bestemmelsen til anvendelse selv om voldtekten er begått mer enn 6 år etter at straffen for den forrige overtredelsen var helt eller delvis fullbyrdet. For det tredje har strafferammen på 21 år prosessuell betydning. Blant annet er det som utgangspunkt Riksadvokaten som avgjør spørsmålet om tiltale, jf. straffeprosessloven § 65.

I lovforarbeidene er bestemmelsen i § 293 første ledd andre punktum begrunnet slik:

«Departementet mener gjentakelse av en så alvorlig handling som voldtekt burde kunne straffes med fengsel inntil 21 år. Strafferammen har betydning for tiltalekompetansen og foreldelsesfristene og også som et direktiv om straffutmålingen. Dette var grunnen til at man i 2003 ved innføringen av den generelle bestemmelsen om gjentakelsesstraff i straffeloven 1902 § 61, valgte å beholde de særskilte bestemmelsene om gjentakelse i blant annet straffeloven 1902 §§ 192, 195 og 196 […]»142

Argumentet om at strafferammen har betydning for foreldelsesfristene er ikke lengre relevant, fordi det i dag følger av straffeloven § 91 at straffansvaret for voldtekt ikke foreldes.

Rådet er ikke uenig i at det er relevant å legge vekt på gjentagelse ved straffutmålingen. Som Andenæs, Rieber-Mohn og Sæther uttrykker det «Den som forgår seg på ny, til tross for den advarsel som ligger i den tidligere domfellelse, har etter den tradisjonelle oppfatning vist et mer forherdet sinnelag og dermed en større skyld.»143 Etter rådets syn kan det likevel stilles spørsmål ved om straffeloven § 79 bokstav b går for langt i å åpne for at straffen kan skjerpes ved gjentagelse. Rådet mener uansett at den utvidelsen av domstolens adgang til å skjerpe straffen ved gjentagelse som i dag følger av straffeloven § 293 første ledd ikke bør videreføres. Straffen som utmåles må fastsettes slik at den står i et rimelig forhold til den nye overtredelsen. Straffebestemmelsen som rådet foreslår om seksuell omgang uten samtykke rommer handlinger med stort spenn i alvorlighet. At tiltalte tidligere har vært straffet for voldtekt eller seksuell omgang med barn under seksuell lavalder bør ikke alene tilsi at den nye overtredelsen skal betraktes som grov. Rådet mener at det særlig er betenkelig å legge stor vekt på overtredelser som tiltalte har begått langt tilbake i tid og som vedkommende har sonet ferdig for. Rådet mener derfor at det er gode grunner for at straffeloven § 79 bokstav b oppstiller tidsfrister som begrenser adgangen til å anvende gjentakelsesstraff.144

27.9.2 Momenter i vurderingen av om overtredelsen er grov

Etter straffeloven § 293 andre ledd skal det ved vurderingen av om voldtekten er grov særlig legges vekt på om den er begått av flere i fellesskap eller på en særlig smertefull eller krenkende måte og om den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Rådet mener at disse momentene har stor betydning for alvorlighetsgraden av en overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke, og at de bør videreføres.

Rådet har imidlertid kommet til at det er grunn til å gradere strafferammene for grov overtredelse, slik at den høyeste strafferammen, på fengsel inntil 21 år, forbeholdes de tilfellene der fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse, se punkt 28.7.5 for en nærmere begrunnelse.

Rådet foreslår i tillegg at bestemmelsen i § 293 andre ledd bokstav c om at seksuelt overførbar sykdom alltid skal regnes som betydelig skade på kropp eller helse ikke videreføres. Rådet viser til flere seksuelt overførbare sykdommer er ufarlige eller lette å behandle.145 Rådet mener at det ikke er grunn anta at det å bli smittet med en seksuelt overførbar sykdom er så belastende for fornærmede at det alene kan begrunne en skjerpet strafferamme. Etter rådets syn bør seksuelt overførbare sykdommer likebehandles med andre sykdommer. Dersom en seksuelt overførbar sykdom for eksempel fører til vesentlig svekkelse av et viktig organ eller livsfarlig eller langvarig sykdom, vil den dekkes av formuleringen «betydelig skade på kropp eller helse», jf. legaldefinisjonen i straffeloven § 11.

Om en overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke må anses som grov eller ikke beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering. I dag følger det av forarbeidene at det skal «mye til» for at en voldtekt ikke skal ansees som grov dersom ett av momentene i straffeloven § 293 andre ledd bokstav a til c er til stede.146 Rådet mener ikke det er grunn til å endre føringene på dette punktet.

Det kan ikke utelukkes at en overtredelse må anses som grov selv om ingen av de særskilt oppregnede momentene foreligger.147

27.10 Bør straffansvar for grovt uaktsom overtredelse videreføres?

27.10.1 Historisk tilbakeblikk

Justisdepartementet ba i 1995 Seksuallovbruddsutvalget vurdere om grovt uaktsom voldtekt burde kriminaliseres. Utvalgets flertall anbefalte ikke dette.148

Flertallet understreket at kriminalisering bør forankres i selvstendige vurderinger av handlingens straffverdighet. Etter flertallets vurdering var det ikke tvilsomt av grovt uaktsom voldtekt ville være straffverdig dersom slike handlinger forekommer i praksis. Utvalget antok imidlertid at den som tiltvinger seg seksuell omgang ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse, som var de eneste handlingene som den gangen var omfattet av voldtektsbestemmelsen, i praksis har utvist forsett med hensyn til manglende frivillighet.

Flertallet mente at det ikke var grunn til å anta at et endret skyldkrav i særlig grad ville avhjelpe eventuelle problemer med å føre tilstrekkelig bevis for forsettlig voldtekt. Antagelsen ble begrunnet slik:

«Bevisproblemene knytter seg ikke nødvendigvis til det subjektive straffbarhetsvilkår, men like gjerne til faktum. I saker hvor det er spørsmål om den seksuelle omgang var frivillig eller om offeret ble tvunget – og hvor dette er sentralt for frifinnelse eller domfellelse – vil det ofte foreligge motstridende forklaringer. Offeret har forklart at hun/han ble tvunget, mens tiltalte har forklart at den seksuelle omgangen var frivillig. Resultatet vil bero på en konkret bevisvurdering. Etter gjeldende rett må det bevises ut over rimelig tvil at overgriperen forsto at han tvang den annen til seksuell omgang. Hvis skyldkravet i denne henseende endres til grov uaktsomhet, må det bevises ut over rimelig tvil at situasjonen var slik at tiltalte er mye å bebreide fordi han ikke forsto at den seksuelle omgang var ufrivillig og basert på tvang fra hans side.»149

Seksuallovbruddsutvalgets flertall var sterkt i tvil om kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt i særlig grad ville bidra til å bedre rettsvernet for ofrene for denne typen overgrep. Utvalget pekte på at seksuell omgang mellom voksne personer ligger innenfor den alminnelige handlefrihet når den er frivillig, og at de faktiske forhold og bevistemaene derfor ofte vil være annerledes for voldtekt enn for forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Flertallet mente innføring av et uaktsomhetsansvar kunne medføre risiko for nedsubsumering. I de tilfellene partene kjenner hverandre fra før mente flertallet at kriminalisering av den grovt uaktsomme atferd kunne føre til at fornærmede ville få et skjerpet ansvar for å si klart fra.

Flertallet vurderte også om det var grunn til å innføre en bestemmelse rettet mot den som grovt uaktsomt skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved truende atferd som ikke er så kvalifisert at den rammes av voldtektsbestemmelsen, men kom også her til at det ikke var et praktisk behov for dette. Begrunnelsen var i stor grad den samme som for voldtekt.

Justis- og politidepartementet vurderte hensiktsmessigheten av å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt annerledes. Departementet sluttet seg i all hovedsak til den begrunnelsen et av medlemmene i utvalget, Grete Kvalheim, hadde gitt i sin dissens. Departementet oppsummerte Kvalheims begrunnelse slik:

«Medlemmet Grete Kvalheim mener at grovt uaktsom voldtekt bør gjøres straffbart fordi den gjeldende voldtektsbestemmelsen gir et utilstrekkelig rettsvern for ofrene. Hun viser til at tvangssituasjonene kan variere svært fra grov vold eller annen uttalt aggressivitet til mer subtil maktbruk, som fra ofrenes side kan oppleves like skremmende og tvingende som voldsbruk. Den gjerningsmann som ikke forstår at han tvinger offeret til seksuell omgang, men utviser grov uaktsomhet i forhold til frivilligheten, har begått et klart straffverdig seksuelt overgrep. Kvalheim mener i motsetning til utvalgsflertallet at uaktsom voldtekt er praktisk, og bygger på sin egen erfaring bl.a fra arbeid i Dixigrupper. Særlig praktisk er uaktsomhet i situasjoner hvor gjerningsmannen opptrer slik at offeret blir nærmest viljeløst på grunn av angst, avmakt eller handlingslammelse. Selv om det stilles de samme strenge krav til bevis for domfellelse, mener Kvalheim at det vil være lettere å bevise uaktsomhet enn forsett. Medlemmet Kvalheim er heller ikke redd for at en kriminalisering av den grovt uaktsomme voldtekt vil medføre at det stilles strengere krav til offerets motstand osv. Derimot ser hun at det kan være en viss fare for nedsubsumering, men mener at dette problemet – hvis det oppstår – må kunne la seg løse på en tilfredsstillende måte. Hun foreslår at en straffebestemmelse som rammer grov uaktsomhet, bør ha en strafferamme på fengsel inntil 5 år.»150

Departementet la i sin vurdering stor vekt på at en rekke representanter for voldtektsofrene ønsket en kriminalisering, og ga også uttrykk for at kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt ville være et viktig signal om at samfunnet ikke aksepterer denne typen handlinger.151

Forslaget fikk tilslutning under stortingsbehandlingen, og ved lovrevisjonen i 2000 ble grovt uaktsom voldtekt kriminalisert gjennom et nytt fjerde ledd i straffeloven 1902 § 192.

Straffelovkommisjonen drøftet kriminalisering av uaktsomme handlinger i delutredning VII, og foreslo her å heve skyldkravet til forsett for flere lovbruddstyper. Kommisjonen gikk ikke inn for å videreføre bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt.152 Kommisjonens hovedsynspunkt var at det bør utvises tilbakeholdenhet med bruken av straff og at straff bare bør benyttes når det er praktisk behov for det og når tungtveiende interesser taler for kriminalisering. Kommisjonen mente at uaktsomhetsansvar krever en særlig begrunnelse, og hadde vanskelig for å se at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt fylte et praktisk behov. Kommisjonen la, på samme måte som Seksuallovbruddsutvalget til grunn at bevisproblemene i voldtektssaker ikke bare knytter seg til det subjektive straffbarhetsvilkåret, men vel så gjerne til hva som rent faktisk har skjedd. Kommisjonen påpekte at vanskelighetene med å klarlegge hendelsesforløpet i voldtektssaker ikke avhjelpes ved å fravike forsettskravet. Kommisjonen utelukket likevel ikke at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt kunne ramme visse overtredelser. Om anvendelsesområdet uttalte kommisjonen:

«Spørsmålet om gjerningspersonen handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, vil neppe komme på spissen med mindre gjerningspersonen og den fornærmede har hatt en viss fysisk kontakt forut for at den seksuelle omgangen fant sted. Det må videre forutsettes en stor grad av kommunikasjonssvikt mellom partene: Offeret har ikke gitt uttrykk for sin motvilje mot seksuell omgang, og gjerningspersonen har ikke innsett at atferden kan oppfattes som truende, og at den seksuelle omgangen har sammenheng med dette.»

Ved utarbeidelsen av gjeldende straffelov vurderte Justis- og politidepartementet om straffansvar for grovt uaktsom voldtekt burde videreføres. Departementet gikk gjennom noen saker der gjerningspersonen var dømt for grovt uaktsom voldtekt og ga uttrykk for at disse eksemplene «gjelder kvalifisert klanderverdige forhold som ut fra den beskrivelsen som er gitt i avgjørelsen i flere tilfeller synes å ligge tett opp til forsettlig voldtekt». Departementet mente at dette talte for å videreføre bestemmelsen. Departementet ga også uttrykk for at å oppheve kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt kunne ha en uønsket og uheldig signaleffekt.153

27.10.2 Rådets vurderinger

Rådet har drøftet spørsmålet om det er grunn til å videreføre en bestemmelse som svarer til straffeloven § 294, og som rammer grovt uaktsom overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke.

Som gjennomgangen i punkt 27.10.1 viser har man i vurderingen av om straffeloven bør ramme grovt uaktsom voldtekt tidligere lagt vekt på om bestemmelsen fyller et praktisk behov. Det har vært delte meninger om dette spørsmålet. Rådet mener – med hensyn til sin rolle – at spørsmålet om bestemmelsen fyller et praktisk behov er viktigere i en vurdering av om man skal kriminalisere noe som ikke allerede er straffbart, enn i en vurdering av om en eksisterende bestemmelse skal oppheves. Rådet slutter seg til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) der det heter:

«Et sentralt spørsmål er om det bør ha noen betydning for kriminaliseringsspørsmålet om en handling allerede er straffbar. Stilt på en annen måte er spørsmålet om det skal mer til for å avkriminalisere enn for å unnlate å kriminalisere en handling. Straffelovkommisjonen fremhever at det ikke er uten betydning om «den aktuelle typen atferd allerede er straffbar», jf delutredning VII på side 86. Underforstått peker kommisjonens drøftelse i retning av at det er mer aktuelt å unngå nykriminalisering enn å avkriminalisere handlinger som i dag er straffbare. […] Departementet er enig med kommisjonen i at prinsippene for kriminalisering gjør seg sterkest gjeldende ved nykriminalisering. For handlinger som har vært straffbare over lengre tid, vil en avkriminalisering lettere skape inntrykk av at samfunnet aksepterer handlingen, enn tilfellet er ved en manglende nykriminalisering. En avkriminalisering kan oppfattes som et signal fra samfunnet om at handlingen ikke lenger anses som skadelig eller farlig.»

Rådet mener at grovt uaktsom overtredelse av bestemmelsen som rammer de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten er klart straffverdig. Det mest praktiske er nok at uaktsomheten knytter seg til frivillighetsaspektet. Man kan for eksempel tenke seg at gjerningspersonen er oppmerksom på at det er en mulighet for fornærmede føler seg tvungent til å delta i den seksuelle omgangen eller at fornærmede sover og derfor ikke er i stand til å motsette seg handlingen, men velger å håpe på at deltakelsen er frivillig. Den manglende hensynsfullheten gjerningspersonen utviser ved å ikke undersøke nærmere, kan være «svært klanderverdig» og gi grunnlag for «sterk bebreidelse», jf. straffeloven § 23 andre ledd.

Rådet mener at det klanderverdige ved grovt uaktsom overtredelse taler sterkt for å videreføre straffansvaret for slike handlinger, uavhengig av hvor praktisk grovt uaktsom overtredelse er. Rådet påpeker samtidig at det i rettspraksis finnes eksempler på at tiltalte har blitt domfelt for grovt uaktsom voldtekt, både etter straffeloven 1902 § 192 fjerde ledd og gjeldende straffelov § 294.154 Rådet ser ikke bort fra at bestemmelsen brukes for lite. I avgjørelsen som er inntatt HR-2020-1033-U opphevet Høyesterett en dom der lagmannsretten hadde frifunnet tiltalte for voldtekt. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at «[m]ed det faktum lagmannsrettens flertall la til grunn som bevist […] var det etter ankeutvalget syn også her et nærliggende spørsmål om tiltalte hadde opptrådt grovt uaktsomt og om forholdet dermed kunne subsumeres under straffeloven § 294».155

Rådet antar det praktiske behovet for en bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse øker dersom dagens voldtektsbestemmelse utvides slik at den omfatter tilfeller der gjerningspersonen har seksuell omgang med noen ikke vil det, og som gir uttrykk for det i ord eller handling. Det kan for eksempel tenkes at gjerningspersonen på grunn av uoppmerksomhet ikke fanger opp signalene som viser at fornærmede ikke ønsker å delta i den seksuelle omgangen, for eksempel at fornærmede gråter stille, og at dette gir grunnlag for sterk bebreidelse.

Spørsmålet om bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt har ført til nedsubsumering, slik at tiltalte har blitt dømet for grovt uaktsom voldtekt til tross for at bevisene i saken tilsier at det foreligger en forsettlig voldtekt har blant annet blitt behandlet av Ragnhild Hennum og Benedikte Moltumyr Høgberg og Torunn Salomonsen.156 Alle trekker frem saker der det kan fremstå som underlig at gjerningsmannen ikke ble dømt for forsettlig voldtekt. Høgberg og Salomonsen gir uttrykk for at «det ikke er usannsynlig at Seksuallovbruddsutvalgets frykt for nedsubsumering kan ha slått til». Likevel anbefaler ingen av de tre at bestemmelsen oppheves.

Rådet ser at det kan være en risiko for at en bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke kan føre til nedsubsumering, og at tiltalte feilaktig dømmes for grovt uaktsom overtredelse til tross for at bevisene i saken tilsier at det foreligger en forsettlig overtredelse. Rådet har imidlertid ikke grunnlag for å mene at dette er et så betydelig problem at straffansvaret for grovt uaktsom overtredelse bør bortfalle. Rådet antar at risikoen for nedsubsumering er særlig stor i saker der domfellelse for forsettlig overtredelse vil innebære en høyere straff enn det domstolen finner rimelig. I punktene 28.5.2 og 28.6 nedenfor anbefaler rådet at domstolen gis større frihet til å differensiere straffutmålingen for forsettlig overtredelse med utgangspunkt omstendigheter i den enkelte saken. Dette kan redusere risikoen for nedsubsumering.

Rådet går på denne bakgrunn ikke inn for å oppheve bestemmelsen i straffeloven § 294. Rådet anbefaler likevel at spørsmålet om bestemmelsen bør videreføres vurderes nærmere i den videre oppfølgingen. Rådet mener at det særlig kan være grunn til å vurdere spørsmålet om grovt uaktsom overtredelse fortsatt bør være straffbart dersom straffebudet rettet mot de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten gis en annen utforming enn den rådet har gått inn for.

27.11 Bevissituasjonen

Det antas at mørketallene når det gjelder voldtekt er store. Likevel er antallet domfellelser lavt sammenlignet med antallet anmeldelser. En viktig årsak til dette er at det ofte er vanskelig å oppfylle strafferettens strenge beviskrav i saker som gjelder voldtekt. I Justis- og beredskapsdepartementets handlingsplan mot voldtekt for perioden 2019 til 2022 forklares dette slik:

«Bevissituasjonen, kombinert med strafferettens strenge beviskrav, medfører at en ikke ubetydelig andel saker henlegges eller ender med frifinnelse i retten. Dette henger sammen med at det i mange voldtektssaker ikke foreligger vitnebevis eller tekniske spor, slik at avgjørelsen beror på en samlet vurdering av troverdigheten i forklaringene til de involverte i saken. Bevissituasjonen i voldtektssaker er gjennomgående mer krevende enn i andre alvorlige voldssaker, særlig fordi det ofte ikke er vitner til hendelsene. En del voldtekter anmeldes lenge etter at lovbruddet fant sted.»157

Det store flertallet av voldtektsanmeldelsene der fornærmede var over 14 år på handlingstidspunktet gjelder såkalte «festrelaterte voldtekter» og «bekjentskapsvoldtekter».158 I disse sakene erkjenner gjerne siktede å ha hatt seksuell omgang med fornærmede, men hevder at dette var frivillig fra fornærmedes side. Det er sjelden noen vitner til selve hendelsen.

Som påpekt i punkt 23.3.1 vil ikke en samtykkebasert voldtektsbestemmelse løse bevisutfordringene i sakene om voldtekt. Dette gjelder uansett hvilken modell man tar utgangspunkt i. Det er ikke grunn til å tro at det vil være enklere å bevise fravær av samtykke enn at fornærmede i ord eller handling ga uttrykk for å ikke ville ha seksuell omgang.

Seksuallovbruddsutvalget la til grunn at et straffebud om seksuell omgang hvor straffbarheten kun er knyttet til manglende frivillighet, vil medføre betydelige bevisproblemer i praksis. Utvalget antok at det som regel ikke vil foreligge andre bevis enn partenes forklaringer, som gjerne vil være motstridende, og konkluderte med at «[d]et er lite realistisk at et slikt straffebud vil kunne håndheves særlig effektivt».159 For mer informasjon om utvalgets vurderinger, se punkt 27.2.

Også det danske straffelovrådet la til grunn at bevissituasjonen ville være vanskelig. Flertallet i utvalget uttalte:

«Voldtægtssager er i praksis ofte bevismæssigt vanskelige, da der sjældent har været andre til stede under voldtægten end gerningsmanden og den forurettede, og da der ikke nødvendigvis vil være fysiske spor, der underbygger, at voldtægt har fundet sted. Voldtægtssager vil derfor ofte være præget af at være «forklaring mod forklaring»«.160

Også det danske Justisministeriet adresserte bevissituasjonen. I bemerkningene til lovforslaget om samtykkebasert voldtektsbestemmelse heter det:

«Anklagemyndigheden skal […] i sager om fuldbyrdet voldtægt føre bevis for, at tiltalte har haft samleje med offeret, at offeret ikke havde samtykket, og at tiltalte havde forsæt til, at offeret ikke deltog med samtykke. I tilfælde, hvor der ikke er andre beviser end tiltaltes og offerets forklaringer, og hvor tiltalte og offeret forklarer forskelligt om forløbet, må afgørelsen i første række bero på en bedømmelse af troværdigheden af forklaringerne. Hvis de modstridende forklaringer af retten vurderes at være lige troværdige, må der ske frifindelse. Det kræves i den forbindelse, at beviset skal have en sådan styrke, at der ikke er nogen rimelig tvivl om, at tiltalte er skyldig.»161

Uttalelsen er dekkende også for rettstilstanden i Norge. En frifinnelse betyr altså ikke at retten tror mer på tiltalte enn fornærmedes forklaring, men at retten ikke mener at det er hevet over enhver rimelig tvil at handlingen dekkes av gjerningsbeskrivelsen, og at tiltalte hadde forsett i så måte.

Når rådet foreslår å utvide voldtektsbestemmelsen, er det fordi rådet mener at noen handlinger som i dag bare rammes av straffeloven § 297 er så klanderverdige at de bør rammes av bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke. Når området for det straffbare utvides, er det grunn til å forvente flere domfellelser i absolutte tall, men ikke nødvendigvis i prosentandel av antall anmeldelser. Generelt mener rådet at kriminalisering må begrunnes ut fra skadefølgeprinsippet og relaterte prinsipper og hensyn, se punkt 20.4. Rådet finner det klart at det strafferettslige beviskravet må opprettholdes av hensyn til borgernes vern fra å bli uskyldig anklaget og straffet, se punkt 18.3.

28 Strafferammer og straffenivåer ved voldtekt og andre krenkelser av den seksuelle selvbestemmelsesretten

28.1 Innledning

Nedenfor i punkt 28.2 gjør rådet rede for rådets prinsipielle betraktninger knyttet til fastsetting av strafferammer. I punkt 28.3 til 28.6 gir rådet en oversikt over og drøfter ulike fremgangsmåter lovgiver kan bruke, og har brukt, for å påvirke straffutmålingen for visse seksuallovbrudd, inkludert voldtekt. I punkt 28.7 drøfter rådet om det er behov for endringer i strafferammene i de foreslåtte bestemmelsene om seksuelt krenkende atferd, seksuelt krenkende berøring, seksuell utnyttelse og seksuell omgang uten samtykke.

Rådet har merket seg at det i Handlingsplan mot voldtekt 2019–2022 gis uttrykk for at det i en samlet gjennomgang av straffelovens kapittel om seksuallovbrudd vil være «naturlig å vurdere hvorvidt reglene om minstestraff og anvisningene på normalstraff fungerer tilfredsstillende».162 Rådet har også merket seg Stortinget anmodningsvedtak 584 (2021–2022), der et samlet Storting har bedt regjeringen gi rådet i oppdrag å foreta en tilleggsutredning av straffenivåene for straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd.

28.2 Utgangspunkter for fastsetting av strafferammer

28.2.1 Strafferammenes funksjon og rettslige betydning

Strafferammenes primære funksjon er å oppstille yttergrenser for lengden på fengselsstraffene domstolene kan idømme ved brudd på de enkelte straffebestemmelsene.

Strafferammene har også rettslig betydning i en rekke andre sammenhenger, blant annet for adgangen til å bruke tvangsmidler under etterforskningen, fordelingen av kompetanse mellom de ulike nivåene i påtalemyndigheten, rettens sammensetning og foreldelsesfristen.

28.2.2 Aktuelle strafferammer

Da den gjeldende straffeloven ble utarbeidet anbefalte Straffelovkommisjonen å redusere antallet strafferammer i loven.163 Departementet sluttet seg til dette, og gikk inn for å benytte følgende ni rammer164:

  • fengsel inntil 6 måneder

  • fengsel inntil 1 år

  • fengsel inntil 2 år

  • fengsel inntil 3 år

  • fengsel inntil 6 år

  • fengsel inntil 10 år

  • fengsel inntil 15 år

  • fengsel inntil 21 år

  • fengsel inntil 30 år

Forslaget fikk tilslutning fra justiskomiteen.165 I sin første utredning påpekte Straffelovrådet at de standardisere strafferammene er satt ut fra en bred drøftelse i forarbeidene, og ga uttrykk for at det skal helt spesielle hensyn til for å benytte andre strafferammer.166 Rådet holder fast ved dette standpunktet.

28.2.3 Forholdsmessighet som styrende hensyn ved valg av strafferammer

Fastsettingen av strafferammer henger sammen med hvilken bruk av straff man ønsker. Ved utarbeidelsen av den gjeldende straffeloven ga departementet uttrykk for at humanisme og forholdsmessighet bør prege strafferettspleien.167 Grunnloven § 94 første ledd andre punktum slår fast at frihetsberøvelse bare skal brukes der det er nødvendig og ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. Det er rimelig å forstå bestemmelsen slik at den stiller krav om at ingen må idømmes en uforholdsmessig fengselsstraff, se punkt 18.4 for en nærmere omtale av forholdsmessighetsprinsippet.

Ikke bare straffen som utmåles i det konkrete tilfellet, men også strafferammene bør avspeile straffverdigheten ved ulike overtredelser av det aktuelle straffebudet. Straffverdighetsvurderinger kan gjøres fra to synsvinkler: For det første med sikte på forholdsmessighet mellom lovbrudd og straff (proporsjonalitet). For det andre med sikte på forholdsmessighet mellom straffen for forskjellige typer lovbrudd (ekvivalens).168 Departementet har gitt uttrykk for at begge aspektene må tillegges vekt ved fastsetting av strafferammene.169 Departementet har videre gitt uttrykk for at følgende tre faktorer vil stå sentralt ved en fastsetting av de alminnelige strafferammer:

«Hvilken interesse som er angrepet: Strafferammen bør gjenspeile om det dreier seg om angrep på de mest beskyttelsesverdige interesser, som samfunnsordenen eller enkeltpersoners liv, om angrepet gjelder det felles livsgrunnlag (miljøet) eller enkeltpersoners fysiske integritet, eller om det gjelder den psykiske integritet eller økonomiske interesser.
Resultatet eller virkningen av handlingen: Det bør vektlegges om straffebudet retter seg mot et grovt angrep eller grov skadeforvoldelse, et vanlig angrep eller vanlig skadeforvoldelse, eller et lite angrep eller en liten skadeforvoldelse. Strafferammen må også reflektere om det dreier seg om en farefremkallelse, eller om den straffbelagte handling knytter seg til planlegging av angrep eller gjelder handlinger som disponerer for fare/skade.
Den utviste skyld: Strafferammen bør også gjenspeile om handlingen har forsett, grov uaktsomhet eller alminnelig uaktsomhet som skyldform.»170

Justiskomiteen har sluttet seg til dette.171

Forskjellige overtredelser av samme straffebud kan ha ulik karakter og ulik straffverdighet. Strafferammene må fastsettes slik at det er rom for å idømme en forholdsmessig straff for så vel de mildeste som de mest graverende overtredelsene. For lovgiver er det ikke mulig å forutse alle tilfeller som vil rammes av et bestemt straffebud. Ved fastsetting av strafferammene er det derfor behov for en viss margin i forhold til de tilfellene man klarer å forestille seg.172

Ved fastsettingen av strafferammene bør det tas hensyn til at straffeloven §§ 79 og 80 inneholder bestemmelser som åpner for at domstolene på nærmere vilkår kan fravike de ordinære strafferammene. Etter § 79 kan domstolene fastsette straff utover lengstestraffen når en lovbryter har begåtte flere lovbrudd og det skal idømmes en felles straff, når en person på ny har begått en straffbar handling av samme art som vedkommende tidligere er dømt for og når en straffbar handling er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Etter § 80 kan domstolene i visse tilfeller fastsette en straff under minstestraffen eller til en mildere straffart. Bestemmelsen kan blant annet brukes der lovbryteren dømmes for forsøk, bare har deltatt i liten grad, var under 18 år på handlingstidspunktet eller hadde en betydelig svekket virkelighetsforståelse på handlingstidspunktet på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand, psykisk utviklingshemming eller bevissthetsforstyrrelse uten å være utilregnelig etter straffeloven § 20 andre ledd.

28.2.4 Realistiske strafferammer

Straffelovkommisjonen påpekte i delutredning VII om ny straffelov at straffeloven 1902 stort sett hadde så vide strafferammer at det var lite realistisk at maksimumsstraffen skulle bli idømt selv for de grovest tenkelige overtredelsene av bestemmelsene.173 Kommisjonen foreslo i en del tilfeller å senke strafferammene for å tilpasse strafferammene til det straffenivået som hadde nedfelt seg i praksis, og ga uttrykk for at dette ville innebære at strafferammene ville bli mer realistiske skranker for domstolene. Kommisjonen presiserte samtidig at straffenivået for normalovertredelsene ikke gir noe godt utgangspunkt for fastsettelse av maksimumsstraff i de ulike straffebudene.174 Den øvre strafferammen i et straffebud vil først og fremst kunne være veiledende for straffenivået for de mest alvorlige overtredelsene av det aktuelle straffebudet. For de mer typiske overtredelsene vil strafferammene gjennomgående være for vide til å gi noen særlig veiledning.175

Både departementet og justiskomiteen var enige i at strafferammene burde bli «mer realistiske», og «gi et riktigere inntrykk […] av hvilken straff som faktisk blir idømt for det aktuelle lovbruddet».176 Justiskomiteen presiserte samtidig at den ikke kunne «støtte et generelt prinsipp om nedskriving av strafferammene slik at disse reflekterer rettspraksis», og ga uttrykk for at det for eksempel er viktig at strafferammene tar høyde for typer av kriminalitet som ennå ikke reflekteres gjennom rettspraksis.177

28.3 Lovgivers tiltak for å påvirke straffenivåene for seksuallovbrudd

28.3.1 Oversikt over ulike fremgangsmåter

Stortinget kan forsøke å påvirke straffutmålingen på et område på flere måter. I en artikkel i Rettsteori og rettsliv: Festskrift til Carsten Smith skiller Magnus Matningsdal mellom følgende fremgangsmåter178:

  • å fastsette generelle straffutmålingsbestemmelser

  • å påvirke straffenivået gjennom utforming av straffebudene: Mulige virkemidler her omfatter bruk av minstestraff, endring av strafferammen, detaljregulering av straffutmålingen eller overføring av handlinger til midlere eller strengere straffebud

  • å gi signaler om straffutmåling i lovforarbeidene

I tillegg påpeker han at det forekommer at stortingsrepresentanter eller stortingskomiteer uttaler seg om straffenivået når de opptrer utenfor lovgiverrollen. Det er alminnelig enighet om slike uttalelser ikke kan ha noen vekt ved straffutmålingen.179 Matningsdal uttaler for eksempel:

«Det representerer […] en viktig rettssikkerhetsgaranti at domstolene, som har ansvaret for de lange linjer i straffutmålingen, utmåler straffen uten å legge vekt på hva som uttales i Stortinget utenom lovgiverrollen. En annen sak er at de hensyn som begrunner ønsket om et strengere straffenivå selvsagt i seg selv kan tilsi at nivået heves.»180

28.3.2 Om bruken av fremgangsmåtene i perioden 1992 til 2010

På 1990- og 2000-tallet var Stortinget opptatt av å heve straffenivået for forskjellige seksuallovbrudd. Stortinget søkte å påvirke straffenivået gjennom å vedta endringer i straffebestemmelsene, gi signaler om straffutmåling i lovforarbeidene og gi signaler i komiteinnstillinger som gjaldt andre saker.

I 1995 behandlet justiskomiteen et representantforslag om at Stortinget skulle be «Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at det medfører en vesentlig strengere straff for voldtektsforbrytere».181 Forslaget fikk ikke tilslutning. Flertallet i komiteen ga uttrykk for at domstolene bør ha stor frihet ved straffutmålingen, og uttalte videre:

«Dette flertallet slutter seg til departementets forutsetning om at den skjerping av straffenivået i voldssaker som Høyesterett har gitt signaler om, også vil føre til skjerpa reaksjoner i voldtektssaker.»182

I 1998 behandlet justiskomiteen et representantforslag om at Stortinget i et plenarvedtak skulle «tilkjennegi at domstolens straffutmålingspraksis i saker som gjelder grovere voldskriminalitet som drap, legemsbeskadigelse, voldtekt og sedelighetsforbrytelser mot mindreårige er for lav» og «henstille til Høyesterett og landets øvrige domstoler å vurdere om ikke det generelle straffutmålingsnivå for slike forbrytelser bør skjerpes vesentlig innenfor de någjeldende rammer».183 Flertallet i komiteen ville av prinsipielle grunner ikke støtte forslaget. Flertallet viste til at det vil «være spesielt uheldig om straffutmålingspraksis skal kunne gjøres til gjenstand for politisering og vesentlige endringer avhengig av skiftende flertall på Stortinget». Flertallet var imidlertid enig i at det var grunn til å skjerpe straffenivået, og uttalte:

«En skjerping av straffenivået vil etter flertallets oppfatning være i tråd med den alminnelige rettsfølelse hos folk flest og vil også gi en bedre balanse mellom straffenivået i voldssaker og straffenivået i vinnings- og narkotikasaker. Flertallet peker i den forbindelse på at dagens strafferammer gir rom for en klar økning av straffenivået f.eks. når det gjelder voldtekt som i utgangspunktet har en strafferamme opp til 10 års fengsel.»184

I 2000 ble bestemmelsene om seksuallovbrudd i straffeloven 1902 revidert. Gjerningsbeskrivelsen i voldtektstraffebudet ble betydelig utvidet ved at handlinger som tidligere falt inn under §§ 193 og 194 ble regnet som voldtekt. Dette innebar at strafferammene ble betydelig økt i de tilfellene gjerningspersonen har seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen» eller skaffer seg seksuell omgang ved truende atferd, uten å fremkalle frykt for noens liv eller helse. Videre ble minstestraffen for voldtekt hevet til 2 år og det ble samtidig åpnet for at den høyeste strafferammen på 21 års fengsel kunne benyttes i flere tilfeller. Det ble også gjort andre endringer som åpnet for en heving av straffenivået. Justiskomiteen ga uttrykk en forventning om at domstolene vil øke straffenivået for seksuelle overgrep:

«Komiteen har flere ganger påpekt at straffenivået for seksuelle overgrep ligger for lavt, og finner grunn til å gjenta dette. Komiteen forventer at domstolene tar hensyn til lovgivers synspunkter. Komiteen viser til at mange andre typer forbrytelser medfører en betraktelig strengere straffutmåling, blant annet synes straffenivået for økonomiske forbrytelser å ligge høyt i forhold til straffenivået i overgrepssaker.»

Høyesterett fulgte opp ved å øke straffenivået.185 Stortinget var imidlertid ikke tilfreds med den økningen som hadde funnet sted. Da justiskomiteen behandlet den første delproposisjonen om ny straffelov i 2005, gjentok komiteen ønsket om et hevet straffenivå for seksuallovbrudd:

«Lovgiver har over tid vært opptatt av å heve straffen i saker som gjelder integritetskrenkelser. Man har særlig vært opptatt av dette for seksuallovbrudds vedkommende. Komiteen har registrert at straffenivået er hevet noe som en følge av dette, men mener fortsatt at straffenivået, særlig i saker som gjelder voldtekt og seksuelle overgrep mot barn, er for lavt.»186

I 2007 ga departementet uttrykk for at der det er ønskelig å endre det gjeldende straffutmålingsnivået, bør dette normalt gjøres ved uttalelser i forarbeidene om hva lovgiver regner som et passende straffutmålingsnivå:

«På områder der det er ønskelig å endre det gjeldende straffutmålingsnivået, kan det gjennomføres på tre måter. For det første kan det innføres minstestraffer. Men som nevnt overfor er hovedtrekket at bruk av minstestraff reduseres kraftig i tråd med føringene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2003) side 136 flg. For det annet kan strafferammen høynes. Imidlertid er det ikke sjelden at den aktuelle strafferammen allerede «stanger i taket», dessuten vil en slik gjennomføringsmåte ofte stå i strid med målsettingen om mer realistiske strafferammer. For det tredje vil straffenivået kunne endres ved uttalelser i motivene om hva lovgiver regner som et ønskelig straffutmålingsnivå – slik at det når straffeloven 2005 settes i kraft må etableres et nytt nivå i forhold til det aktuelle straffebudet eller lovbruddskategorien. Som hovedregel er det dette siste alternativet departementet har valgt.»187

I 2008 la departementet frem den siste delproposisjonen om ny straffelov. For å påvirke straffenivået for utvalgte lovbrudd, inkludert visse typer seksuallovbrudd, valgte departementet både å foreslå en økning i minstestraffen og gi retningslinjer om fremtidig straffenivå. I sammendraget heter det blant annet:

«For å oppfylle regjeringens målsetting i Soria Moria-erklæringen om å heve straffenivået for voldtekt og andre seksuallovbrudd, foreslår departementet å heve minstestraffen for visse former for voldtekt (av voksne og barn) til fengsel i tre år. Departementet tar også til orde for en vesentlig skjerpelse av straffenivået gjennom angivelse av retningslinjer for normalstraffenivå i voldtektssaker og i saker om seksuelle overgrep mot barn.»188

Forslaget fikk full tilslutning i justiskomiteen. I innstillingen heter det blant annet.:

«Komiteen understreker at straffenivået skal skjerpes i forhold til bl.a grov vold, drap, voldtekter og seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner. Komiteen viser til de tydelige signaler som gis i form av økte strafferammer, heving av minstestraffen og ikke minst at proposisjonen går gjennom konkrete, utvalgte rettsavgjørelser. Komiteen slutter seg til denne måten å sende signaler til domstolen på for å heve straffenivået. Komiteen understreker at høyere straffenivå skal ta til å gjelde straks.»189

I 2009 behandlet Høyesterett i storkammer en sak som gjaldt straffutmålingen for seksuell omgang med et barn under 14 år. Overtredelsen fant sted før kapitlet om seksuallovbrudd i gjeldende straffelov ble vedtatt i 2009. Høyesterett kom under dissens 10–1 til at tilbakevirkningsforbudene i Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 var til hinder for at uttalelsene om skjerpet straffenivå i forarbeidene til endringsloven fra 2009 kunne tillegges noen selvstendig vekt. Førstvoterende uttalte på vegne av flertallet:

«Når det gjelder straffenivået i den foreliggende sak, må det riktige være å ta utgangspunkt i dagens straffenivå, slik det kommer til uttrykk i rettspraksis fra de senere år. Det er tale om et nivå som skrittvis har beveget seg i retning av strengere straff. Slik har det vært både før og etter endringen i bestemmelsene om seksuallovbrudd i 2000. Denne utviklingen bør fortsette.»190

Som en reaksjon foreslo departementet i 2010 endringer i utvalgte strafferammer og minstestraffer i straffeloven 1902 «slik at høyere normalstraffnivåer kan etableres for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd i samsvar med lovgivers oppfatning».191 Endringene ble vedtatt 26. juni 2010, og loven trådte i kraft straks.

28.4 Særlig om heving av maksimalstrafferammen

Straffelovkommisjonen advarte i delutredning VII mot å heve maksimalstrafferammen for å oppnå strengere straffer for normalovertredelsene av et straffebud, og uttalte:

«Man har også sett eksempler på at lovgiver har forsøkt å gi signaler om et strengere straffenivå for enkelte lovbrudd ved å heve strafferammen. I en rekke tilfeller har dette blitt gjort for å heve straffenivået for de typiske overtredelsene av en bestemmelse, ikke for å åpne for strengere straff i de mest alvorlige tilfellene. Kommisjonen mener at maksimumsstrafferammen aldri bør brukes av lovgiver for å gi signaler om et høyere straffenivå for normalovertredelsene av en lovbruddstype. Som påpekt i Torgersens utredning kan dette lede til at det går «inflasjon» i strafferammene, og at den øvre strafferammen i et straffebud ikke gir et riktig uttrykk for straffverdigheten av de mest alvorlige overtredelsene av den aktuelle bestemmelsen».192

Som påpekt i punkt 28.3.2 har også departementet gitt uttrykk for at det å høyne strafferammen som hovedregel ikke er en hensiktsmessig måte å endre det gjeldende straffutmålingsnivået, og at en slik fremgangsmåte ofte vil stå i strid med målsettingen om mer realistiske strafferammer.193

Straffelovrådet slutter seg til disse vurderingene.

28.5 Særlig om bruk av minstestraff

28.5.1 Historisk tilbakeblikk

Den ordinære minstestraffen for fengsel er 14 dager, jf. straffeloven § 31 andre ledd. Et fåtall bestemmelser i straffeloven oppstiller særskilte minstestraffer som overstiger den ordinære minstestraffen. Blant disse bestemmelsene er straffeloven § 292 (minstestraff for voldtekt til samleie mv.) og § 300 (minstestraff for voldtekt til samleie av barn under 14 år), se punktene 7.5 og 9.2 for en nærmere omtale av bestemmelsene.

Straffeloven 1902 har helt fra vedtakelsen av inneholdt bestemmelser om minstestraff for voldtekt til samleie og samleie med barn under en viss alder.194 Nivået på minstestraffen har imidlertid variert.195 Opprinnelig var minstestraffen fengsel i 1 år. I 1927 ble minstestraffen for voldtekt til samleie hevet til fengsel i 3 år. Det ble samtidig innført en minstestraff på 1 år for voldtekt til annen seksuell omgang. I 1963 ble minstestraffen for voldtekt til samleie senket til 1 år, og minstestraffen for voldtekt til annen seksuell omgang opphevet. Ved revisjonen av bestemmelsene om seksuallovbrudd i 2000 ble minstestraffen for voldtekt til samleie hevet til 2 år. Da bestemmelsene om minstestraff for voldtekt til samleie mv. og voldtekt til samleie av barn under 14 år i gjeldende straffeloven ble vedtatt i juni 2009, ble minstestraffen hevet til 3 år. Ved en lovendring i juni 2010 ble også minstestraffen i straffeloven § 1902 § 192 andre ledd hevet til 3 år.

I delutredning I påpekte Straffelovkommisjonen at tendensen hadde gått i retning av å oppheve særskilte minstestraffer. Kommisjonen uttalte at bakgrunnen for utviklingen var at «særskilte minstestraffer i enkelte tilfeller har tvunget domstolene til å avsi strengere straff enn de har funnet rimelig. Minstestraffer har også hatt andre uheldige sidevirkninger. Blant annet har det forekommet at domstolene har ført forholdet inn under mildere straffebud enn det juridisk riktige, eller frifunnet på tvilsomt grunnlag, for å unngå å måtte sette en for streng straff.»196

Kommisjonen ga uttrykk for at det var grunn til å vurdere å oppheve enkelte av lovens særskilte minstestraffer, men uttalte samtidig at det «ved spesielt alvorlige forbrytelser – f eks voldtekt, forsettlig drap og de groveste narkotikaforbrytelser – kan […] være grunn til å understreke forbrytelsens grovhet ved å sette en minstestraff».197

I delutredning VII foreslo Straffelovkommisjonen å oppheve de fleste av minstestraffene i straffeloven 1902. Loven inneholdt da 37 paragrafer som ga anvisning på en minste fengselsstraff som oversteg 14 dager. Kommisjonen viste til begrunnelsen i delutredning I, og uttalte at lignende problemer kan melde seg for påtalemyndigheten som for domstolene:

«For å unngå urimelige resultater kan saker henlegges på uriktig grunnlag, det kan gis påtaleunnlatelse i tilfeller hvor en lavere straff enn minstestraffen hadde vært på sin plass, eller det straffbare forholdet kan nedsubsumeres i forhold til det juridisk riktige i tiltalebeslutningen.»198

Kommisjonen ga også uttrykk for at den generelt var «skeptisk til at lovgiver skal styre straffutmålingen for å sikre tilstrekkelig strenge straffer på bestemte områder, uavhengig av hvordan dette gjøres lovteknisk. Det er vanskelig å overskue konsekvensene av generelt formet lovgivning, og det kan dukke opp tilfeller som lovgiver ikke har forutsett, slik at den straffen loven gir anvisning på – gjennom minstestraff eller på annen måte – blir for streng». Kommisjonen uttalte videre:

«Man kan innvende mot en slik holdning at den ikke imøtekommer behovet for å ta hensyn til rettsfølelsen blant allmennheten gjennom politisk styring. Det betydelige lekmannsinnslaget i norske domstoler i straffesaker bidrar imidlertid til å sikre at dette hensynet blir ivaretatt i tilstrekkelig grad.»199

Flertallet i kommisjonen gikk bare inn for å videreføre minstestraff i bestemmelsene om vanlig og grovt drap og i bestemmelsen om grov seksuell omgang med barn under 14 år. Flertallet uttalte:

«Flertallet mener minstestraff er en nødvendig verdimarkering i forhold til disse lovbruddene. Bestemmelsene retter seg mot straffelovens mest alvorlige krenkelser av liv og legeme, i den forstand at slike overtredelser alltid vil være svært alvorlige.»200

I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) sluttet departementet seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens syn på bruk av minstestraffer. Når det gjaldt voldtekt til samleie, ga departementet uttrykk for at den utvidelsen av voldtektsbegrepet som hadde funnet sted i 2000 i kombinasjon med en førhøyet minstestraff på 2 år ikke var uproblematisk. Departementet gikk likevel ikke inn for å oppheve minstestraffen. Standpunktet ble begrunnet slik:

«Med den forholdsvis massive kritikk som i lang tid har vært rettet mot straffutmålingspraksis i voldtektssaker, fremstår det likevel som uaktuelt å fjerne minstestraffen på to år kort tid etter vedtakelsen. Eventuelle konkrete urimeligheter må i tilfelle finne sin løsning i praksis».201

Departementet viste til to Høyesterettsavgjørelser der minstestraffen kom til anvendelse, men hvor et år av straffen ble gjort betinget.202

Justiskomiteens flertall, alle bortsett fra medlemmene fra Fremskrittspartiet, var enig i at bruken av minstestraffer bør begrenses i ny straffelov. En annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støttet likevel departementets anbefaling om fortsatt minstestraff for voldtekt. Medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet tok til orde for å heve straffenivået for voldtekt, og ba Regjeringen i forbindelse med fremleggelse av straffelovens spesielle del komme med forslag om å heve minstestraffen for grov voldtekt til tre år.203 Departementet fulgte opp dette i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000).

I dokument nr. 8: 26 (2005–2006) fremmet tre stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet forslag om heving av minstestraffen ved voldtekt til samleie mv. til ubetinget fengsel i tre år. Justiskomiteens flertall var enig i at det var behov for å heve straffenivået for voldtekt, men ønsket å komme tilbake til spørsmålet under behandlingen av ny straffelov spesiell del.204

I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) foreslo departementet at minstestraffen for voldtekt til samleie mv. settes til fengsel i 3 år, og ga uttrykk for at en slik heving «vil innebære en markert økning av straffenivået».205 Innvendingene mot bruk av minstestraff ble ikke kommentert.

28.5.2 Straffelovrådets syn på minstestraff ved voldtekt til samleie mv.

Rådet er generelt skeptisk til bruk av særlige minstestraffer, som overstiger den ordinære minstestraffen på fengsel i 14 dager. Rådet ser at bruk av minstestraff kan være et virkemiddel lovgiver kan bruke for å sikre at straffenivået på et område heves. Som tidligere påpekt kan overtredelsene av et straffebud imidlertid ha ulik karakter og ulik straffverdighet. På mange områder kan det oppstå saker som lovgiver ikke har forestilt seg på forhånd. Med mindre minstestraffen settes så lavt at den er uten praktisk betydning, er det en risiko for at den vil slå urimelig hardt ut i enkelte saker. Minstestraffen kan også bidra til ubalanse i straffenivået for ulike overtredelser av samme bestemmelse og mellom overtredelser av tilgrensende bestemmelser. Dette er, slik rådet ser det, svært vektige innvendinger mot bruk av minstestraff. Uforholdsmessig strenge straffer og ubalanse i straffenivået kan bryte med den alminnelige rettsfølelsen, som igjen kan svekke tilliten til rettssystemet.

I tillegg kommer faren for at minstestraffen virker mot sin hensikt ved at påtalemyndigheten eller domstolen fatter avgjørelser som juridisk sett er uholdbare for å unngå at enkeltpersoner straffes uforholdsmessig hardt. Minstestraffen kan føre til at saker henlegges eller at tiltalte frifinnes selv om bevisene er gode, eller til at påtalemyndigheten eller domstolene fører et forhold inn under et mildere straffebud enn det juridisk riktige.

I juridisk litteratur har flere forfattere påpekt disse svakhetene ved bruk av minstestraff. I læreboken «Alminnelig strafferett» av Johs. Andenæs, Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther heter det for eksempel:

«Formålet med minstestraffen er å gi uttrykk for at den straffbare handlingen er ekstra straffverdig og å gi lovgiver større innflydelse over straffutmålingen i den enkelte sak. Men minstestraffen har klare svakheter. For Lovgiver er det ikke mulig å ha oversikt over alle de varianter av handlinger som vil rammes av et bestemt straffebud. Dette medfører en risiko for at minstestraffen i de enkelte saker blir for streng […] Påtalemyndigheten og domstolene vil imidlertid forsøke å unngå åpenbart urimelige resultater. I verste fall kan minstestraffer derfor lede til dårlig begrunnede henleggelser eller frifinnelser, eventuelt slik at handlingen henføres under et straffebud som er mindre treffende, men som ikke oppstiller noen minstestraff (‘om- eller nedsubsumsjon’).»206

Jurister fra mange ulike hold – inkludert bistandsadvokater – har vært særlig kritiske til bestemmelsen om minstestraffen for voldtekt til samleie mv.207 Kritikken går i stor grad ut på straffeloven § 292 rammer en svært uensartet gruppe med lovbrudd og at minstestraffen på 3 år både kan føre til uforholdsmessige dommer og virke mot sin hensikt, og for eksempel føre til uberettigede frifinnelser. Rådet er enig i at minstestraffen for voldtekt til samleie er svært problematisk fordi straffeloven § 291, jf. 292 omfatter saker med et stort spenn i alvorlighetsgrad.

Jørn Jacobsen har omtalt minstestraffen i notatet som er inntatt som vedlegg 1 i denne utredningen. Han gir uttrykk for at utformingen av straffeloven § 292 forsterker problemene med minstestraffen, og uttaler:

«Som vist har seksuell autonomi og krenkingar av den mange fleire dimensjonar som er med på å bestemme kor alvorleg den aktuelle krenkinga er, og i så måte legg § 292 uforholdsmessig stor vekt ved sjølve (den fysiske) karakteren av den seksuelle krenkinga. [.] Regelen synes mest å ha karakter av ei svært grovkorna markering av alvoret ved alvorlege seksuelle krenkingar, som endar opp med å skape ubalanse i reaksjonane.»208

Rådet deler denne vurderingen. Rådet foreslår, som påpekt i punkt 27.8, ikke å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 292. Rådet ser heller ikke grunn til å foreslå en minstestraff for grove voldtekter, som rådet antar at gjennomgående uansett straffes strengere enn med fengsel i 3 år.

28.6 Særlig om retningslinjer om straffutmåling i lovforarbeidene

Da kapittel 26 om seksuallovbrudd i den gjeldende straffeloven ble utformet, hadde regjeringen og Stortinget over tid gitt uttrykk for at straffenivået for voldtekt og visse andre seksuallovbrudd burde heves, se punkt 28.3.2 for en oversikt. Videre hadde departementet kommet til at den beste strategien for å endre straffutmålingsnivået på et område, normalt ville være å gi uttalelser i forarbeidene om hva lovgiver regner som et passende straffutmålingsnivå.209

I Ot.prp. nr. 22 (2009–2009) fulgte departementet opp og ga anvisning på normalstraffenivåer for visse lovbrudd, inkludert voldtekter som omfattes av straffeloven § 292 (voldtekt til samleie mv.).210 At lovgiver bruker lovforarbeidene til å gi føringer for straffenivået er ikke oppsiktsvekkende. Lenge begrenset departementet og justiskomiteen seg til å angi den retningen straffenivået bør bevege seg i. Høyesterett legger betydelig vekt på slike signaler.211 Magnus Matningsdal har kommentert dette slik:

«[…] da den kasuistiske lovgivningsteknikken hører fortiden til, slik at lovgiveren er henvist til å gi generelle straffebud med vide strafferammer, er den naturlige konsekvensen at signalene i forarbeidene blir tillagt betydelig vekt ved straffutmålingen. Jeg tenker da foreløpig på situasjonen i Norge hvor utsagnene normalt er av generell karakter, og begrenser seg til å angi den retningen som straffenivået bør bevege seg i – med andre ord om det bør skjerpes eller reduseres. Ved slike utsagn ville det være illojalt ikke å legge vekt på lovgiverens anvisninger. Eller som professor Gorm Toftegaard Nielsen uttrykker det i en artikkel i det danske tidsskriftet Lov & Ret – 03 Maj 2001: ‘Jeg synes, det er udtryk for domstolenes respekt for demokratiet, at de, når loven giver et spillerum, skeler til, hvad lovgiver har ønsket med loven’. Motstykket ville lett bli at Stortinget ble tvunget til å vedta detaljerte straffebud med snevre strafferammer. En slik utvikling er ingen tjent med.»212

Rådet er enig i disse betraktningene. Etter rådets syn er det på et generelt plan ikke noe å si på at lovgiver benytter lovforarbeidene til å påvirke straffutmålingen ved å gi uttrykk for at straffenivået på et område bør heves eller senkes.

I Ot.prp. nr. 22 (2009–2010) ga departementet omfattende retningslinjer for straffutmålingen i voldtektssakene, som justiskomiteen har sluttet seg til. Normalstraffenivået for overtredelser av straffeloven § 291, jf. § 292 ble satt til ubetinget fengsel i 4 år i saker der det verken foreligger skjerpende eller særlig formildende omstendigheter. Dersom det foreligger skjerpende omstendigheter eller voldtekten er grov, mente departementet at normalstraffenivået burde være ubetinget fengsel i minst 5 år. Retningslinjene ble illustrert med eksempler fra rettspraksis. Departementet understreket også at tidligere ekteskap eller samliv og forutgående seksuell kontakt, som utgangspunkt ikke skulle anses som formildende omstendigheter, og at bruk av vold utover det som kreves etter voldtektsbestemmelsen skulle anses som straffeskjerpende. For en nærmere gjennomgang av føringene, se punkt 12.2. Justiskomiteen sluttet seg, som nevnt, til «denne måte å sende signaler til domstolen».213

At lovgiver går så langt i å styre straffutmålingen på et område representerer noe nytt.214 Høyesterett vurderte det slik at domstolene «plikter […] å legge til grunn et straffenivå slik det er kommet til uttrykk i lovens forarbeider.»215

Departementet ga i ovennevnte proposisjon uttrykk for at normalstraffenivåene bare skulle angi «utgangspunktet for vurderingene – hvor på skalaen vurderingene skal starte», og at «[s]kjerpende eller formildende omstendigheter kan tilsi at straffen fastsettes over eller under normalstraffenivået».216 Uttalelsen ble gjentatt i Prop. 97 L (2009–2010).217 I Rt. 2011s. 734 ga Høyesterett uttrykk for at domstolene fortsatt ville ha betydelig frihet ved straffutmålingen:

«For straffbare handlinger som er begått etter at endringsloven trådte i kraft, skal domstolene altså fullt ut bygge på de forhøyede nivåer som er forutsatt i motivene til lovendringen. Dette rokker ikke ved domstolenes plikt til å fastsette en forsvarlig straff i det enkelte tilfellet, basert på et bredt spekter av hensyn. Jeg viser til Prop. 97 L (2009–2010) side 6, hvor det tvert imot fremheves at domstolene – også etter endringen i juni 2010 – skal ‘fastsette den straff i den enkelte sak som de til enhver tid finner riktig ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter’. Og angivelsen av et normalstraffnivå i motivene reduserer ikke domstolenes ansvar for å nyansere, justere og utvikle straffenivået over tid, jf. side 19 i proposisjonen.»218

Det er likevel rådets inntrykk at lovforarbeidenes retningslinjer for straffutmåling i voldtektssaker i kombinasjon med minstestraffen på 3 år for voldtekt til samleie mv. i praksis har ført til en betydelig innsnevring av rommet for å differensiere straffutmålingen med utgangspunkt i ulike omstendigheter i den enkelte saken. I det juridiske fagmiljøet er det flere som har gitt uttrykk for dette.219

Innvendingene mot føringer som er gitt i lovforarbeidene for å påvirke straffutmålingen er i stor grad de samme som mot bruk av minstestraff. Normalstraffenivåene lovgiver har angitt, er på samme måte som minstestraffer knyttet til subsumsjoner, og ikke til mer detaljerte typetilfeller. Vurderinger av handlingens karakter som utgangspunkt for straffen begrenses dermed til de elementer som fremgår direkte av loven. Straffeloven § 291, jf. § 292 rammer et bredt spekter av handlinger. Selv om en overtredelse alltid innebærer en alvorlig krenkelse, er det en rekke ulike momenter som har betydning for hvor alvorlig den enkelte overtredelsen er, se punkt 21.5 om aspekter som har betydning for å vurdere alvorligheten ved ulike krenkelser av den seksuelle selvbestemmelsesretten. En overtredelse av straffeloven § 291, jf. 292 kan dermed variere svært mye, uten at det foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter. Dette tilsier, som det heter i læreboken «Alminnelig strafferett», at domstolene normalt bør få «temmelig frie hender ved vurderingen av de mange momenter som kan spille inn».220

I juridisk litteratur har flere gitt uttrykk for at forarbeidsuttalelsene har ført urimelige enkeltavgjørelser, ubalanse i straffenivået for overtredelsen av straffebud som verner lignende interesser og ubalanse i straffenivået for ulike overtredelser av samme bestemmelse. Jens Edvin A. Skoghøy har for eksempel i en artikkel i Jussens Venner uttalt følgende:

«Sluttresultatet av ‘maktkampen’ mellom Høyesterett og Stortinget om det alminnelige straffenivået for drap, grov vold og seksuallovbrudd er at domstolenes spillerom ved straffutmålingen i den enkelte sak er blitt betydelig innsnevret. De sjablonmessige retningslinjer for straffutmålingen som er gitt i lovforarbeidene, kan føre til ganske urimelige enkeltresultater.»221

Magnus Matningsdal har i en lederartikkel i Lov og Rett uttalt at Høyesteretts standpunkt om at domstolene plikter å legge til grunn et straffenivå slik det er kommet til uttrykk i lovens forarbeider «har uheldige konsekvenser for den konkrete straffutmålingen og gir domstolene lite rom for individuelle vurderinger». I artikkelen heter det videre:

«‘Sovevoldtektene’ er illustrerende. De varierer sterkt i alvorlighetsgrad fra edru menn som utnytter en sterkt beruset og sovende kvinne, til tilfeller hvor begge parter er omtrent like beruset, men mannen likevel er i stand til å gjennomføre et samleie. Straffen blir i begge tilfeller normalt den samme – fire år fengsel som ifølge forarbeidene skal være straffenivået.»222

I den samme artikkelen påpeker han at man ved forberedelsen av någjeldende straffelov viet «den tradisjonelle voldtekten, herunder ‘sovevoldtektene’, og seksuell omgang med barn – særlig barn under 14 år» særlig oppmerksomhet, og gir uttrykk for at dette har gitt en uheldig ubalanse i straffenivå for overtredelser av tilgrensende straffebud. Han viser blant annet til likhetstrekkende mellom menneskehandel som nevnt i § 257 første ledd bokstav a, der fornærmede tvinges til prostitusjon eller andre seksuelle ytelser, og voldtekt. Strafferammen og straffenivået for menneskehandel er likevel betydelig lavere enn for voldtekt.

Rune Bård Hansen har tatt for seg flere rettsavgjørelser som underbygger inntrykket av at ordningen med normalstrafferammer både har ført til ubalanse i straffenivået for ulike overtredelser av samme bestemmelse og ubalanse i straffenivået for overtredelsen av tilgrensende straffebud.223 Blant avgjørelsene han omtaler er dommene som er inntatt i Rt. 2012 s. 1084 og Rt. 2013 s. 198, som begge gjelder voldtekt til samleie som har funnet sted etter at tiltalte og fornærmede har vært på nachspiel sammen.

I den førstnevnte dommen er voldtekten beskrevet slik:

«Lagmannsretten legger til grunn at fornærmede motsatte seg tiltaltes ønske om seksuell omgang, og at det herunder oppstod et langvarig basketak. Hun ble slått i ansiktet, trusen ble revet i stykker, og hun fikk blåmerker på innsiden av begge lår da bena hennes ble tvunget fra hverandre. Deretter hadde tiltalte seksuell omgang med henne både i form av at han hadde fingre i hennes skjede, at hun ble tvunget til å masturbere ham, og oralt og analt samleie. Det hele pågikk i ca 2 timer og 45 minutter.»224

Det fremgår videre av dommen at fornærmede også ble påført blåmerker under begge kraveben, et blågult merke på høyre overarm, flere risp i huden, hudavskrapning og rødt merke på øvre side av ryggen og et blågult merke på venstre skulder.225 I denne saken ble straffen fastsatt til 4 år og 6 måneder.

I den sistnevnte dommen er voldtekten beskrevet slik:

«Fornærmede […] våknet ca. kl. 09.00 av at A lå over henne i sengen. Han hadde da dratt opp kjolen, tatt av henne trusen og hadde sin penis i hennes skjede. Hun forstod først ikke hva som skjedde, men fikk etter kort tid summet seg og dyttet domfelte bort.»226

Tiltalte ble idømt ubetinget fengsel i 4 år.

I lovforarbeidene til gjeldende straffelov heter det at det «ikke [skal] gå noe markert skille i straffenivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter».227 På bakgrunn av denne uttalelsen kom Høyesterett i Rt. 2013 s. 848 til at straffen for voldtekt i form av innføring av én eller flere fingre i skjede eller endetarmsåpning som et utgangspunkt må være fengsel i 3 år og 3 måneder.228 Dette utgangspunktet ble fulgt opp i senere avgjørelser.229 I avgjørelsen i HR-2022-2225-A tok Høyesterett imidlertid under dissens 4–1 en anke over straffutmålingen til følge, og reduserte straffen fra 3 år og 3 måneder til 2 år og 5 måneder for en overtredelse av straffeloven § 291 der gjerningspersonen hadde ført en eller flere fingre inn i skjeden til fornærmede, som var alkoholpåvirket og sov, og ute av stand til å motsette seg handlingen. Førstvoterende uttalte på vegne av flertallet at «uttalelsen om at det ikke skal være ‘noe markert skille’ […] gir et spillerom for skjønn ved den konkrete straffutmålingen, som også må sees i lys av at det for disse voldtektene ikke gjelder noen minstestraff».230 Om betydningen av normalstraffenivåene heter det

«Formålet med å etablere et utgangspunkt for straffutmålingen i ulike type saker er å legge til rette for at like tilfeller behandles likt. Når det gjelder oppstilling av normalstraffenivåer, er det imidlertid en fare for at disse blir praktisert for skjematisk med den konsekvens at også ulike tilfeller behandles likt. […]
Gjennomgangen av forarbeidene og Høyesteretts praksis viser at et normalstraffenivå innebærer en standardisering av utgangspunktet for straffutmålingen. Det er ikke grunnlag for å trekke denne standardiseringen så langt at det må sees bort fra konkrete omstendigheter ved handlingen av betydning for forholdets straffverdighet.»231

At straffutmålingen må skje ut fra de særlige omstendigheter i den enkelte sak, uttalte førstvoterende at «er et uttrykk for det grunnleggende strafferettslige prinsippet om at straffen skal være rimelig og stå i forhold til forbrytelsen, det såkalte forholdsmessighetsprinsippet».232 Forholdsmessighetsprinsippet er en grunnlovfestet skranke for straffutmålingen. For mer informasjon om prinsippet, se punkt 18.4.

Det er likevel rådets klare inntrykk at lovgivers ønske om å skjerpe straffene for voldtekt og seksuell omgang med barn under seksuell lavalder har gått på bekostning av hensynet til forholdsmessighet. Dette er i seg selv svært uheldig, og kan dessuten – på samme måte som minstestraffen for voldtekt – føre til at saker henlegges eller at tiltalte frifinnes selv om bevisene er gode, eller til at påtalemyndigheten eller domstolene fører et forhold inn under et mildere straffebud enn det juridisk riktige.

Rådet anbefaler på denne bakgrunn at lovgiver ved den varslede revisjonen av straffeloven kapittel 26 benytter anledningen til å gå vekk fra de detaljerte anvisningene i forarbeidene om straffenivået.233 Angivelse av normalstraff knyttet til subsumsjoner har langt på vei avskåret kontakten med den alminnelige rettsbevissthet i det praktiske rettsliv, der legdommere og andre aktører er i posisjon til å gjøre grundige vurderinger av enkelttilfellenes egenart. Når det nå er etablert et strengt straffenivå for alvorlige seksuallovbrudd, er tiden moden for å gå bort fra detaljstyring av straffutmålingen fra lovgivers side gjennom angivelse av normalstraffenivåer. Slik rådet ser det kan det være grunn til å signalisere at det ikke er ønskelig å senke det generelle straffenivået i voldtektssakene, men at domstolene igjen skal ha «frihet til å fastsette den straff i den enkelte sak som de til enhver tid finner riktig ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter», slik departementet uttrykte det i Prop. 97 L (2009–2010).234 Det kan også være grunn til å minne om at straffenivået kan justeres over tid (i strengere eller mildere retning), noe departementet også ga uttrykk for i forarbeidene til den gjeldende straffeloven.235

28.7 Forslag til endringer i strafferammene for voldtekt og andre krenkelser av den seksuelle selvbestemmelsesretten

28.7.1 Innledning

Bestemmelsene i kapittel 26 i straffeloven gir til sammen et bredt strafferettslig vern mot handlinger som krenker den enkelte seksuelt. Som tidligere påpekt, mener rådet at bestemmelsene som retter seg mot seksuelle krenkelser av personer over seksuell lavalder bør danne en stige fra de mindre til de mer alvorlige krenkelsene. I denne stigen bør strafferammen på hvert trinn gjenspeile klanderverdigheten av de krenkelsene bestemmelsen rammer, se punkt 22.2. Stigen bør også gjenspeile at de alvorligste krenkelsene på et lavere trinn kan være like eller tilnærmet like alvorlige som de minst alvorlige krenkelsene på et høyere trinn, og slik sett ikke legge opp til for store «hopp» i strafferammer mellom de ulike straffebudene.

28.7.2 Seksuelt krenkende atferd

Rådet går inn for å videreføre en bestemmelse som innholdsmessig svarer til straffeloven § 298 om seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke, se punkt 24. Strafferammen i § 298 er bot eller fengsel inntil 1 år. Rådet anbefaler at denne strafferammen videreføres.

28.7.3 Seksuelt krenkende berøring

Det foreslåtte straffebudet om seksuelt krenkende berøring bygger videre på straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke. Straffen for å foreta seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket, er i dag bot eller fengsel inntil 1 år.

En innvending mot strafferammen i § 297 har vært at den er for lav, særlig fordi bestemmelsen også kommer til anvendelse i tilfeller av seksuell omgang, men der de kvalifiserende vilkårene i § 291 og § 295 ikke er oppfylt.236 Saken i HR-2022-1577-U er illustrerende. Her ble tiltalte frifunnet for en «sovevoldtekt» i lagmannsretten. En enstemmig lagmannsrett kom til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at han hadde krenket skadelidte ved å ha samleie med henne mens hun sov. Flertallet fant det imidlertid ikke bevist utover rimelig tvil. Dommen ble opphevet av Høyesteretts ankeutvalg, fordi lagmannsretten ikke hadde vurdert om andre straffebud kunne anvendes på forholdet. Høyesterett pekte særlig på § 297. Se også omtalen av bestemmelsens rekkevidde i punkt 8.4.

Rådet har foreslått en utvidelse av voldtektstraffebudet, noe som innebærer at anvendelsesområdet til bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring innskrenkes tilsvarende. Rådet mener likevel at strafferammen for seksuelt krenkende berøring bør skjerpes sammenlignet med strafferammen i gjeldende § 297, for å sikre at strafferammen er dekkende også for de mer alvorlige handlingene som kan rammes av bestemmelsen. Som påpekt i punkt 25.2 antar rådet at den foreslåtte bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring vil kunne være aktuell i noen tilfeller der gjerningspersonen utnytter en personforveksling til å skaffe seg seksuell omgang. I slike saker er det ikke gitt at en strafferamme på bot eller fengsel i 1 år i tilstrekkelig grad fanger opp alvoret i saken. Det samme kan være tilfellet der den aktuelle seksuelle berøringen ligger tett opp til seksuell omgang. For eksempel kan det ved berøring av fornærmedes kjønnsorgan oppstå avgrensningsproblemer mellom beføling, som må anses som «seksuell berøring», og masturbasjon, som er «seksuell omgang».

Rådet legger til grunn at en strafferamme på bot eller fengsel inntil 2 år vil gjøre det mulig for domstolene å fastsette straffer som reflekterer alvoret i handlingene. Rådet har sett hen til at strafferammen i straffeloven § 266 om hensynsløs atferd er bot eller fengsel inntil 2 år. Straffeloven § 266 rammer den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred.

Formålet med forslaget er ikke å heve det generelle straffenivået for handlinger som ligger i kjerneområdet for § 297, for eksempel beføling av bryster og kortvarig og forsiktig berøring av en annens kjønnsorgan. Dagens straffenivå for denne typen handlinger bør etter rådets syn videreføres etter den foreslåtte bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring.

28.7.4 Seksuell utnyttelse

Det foreslåtte straffebudet om seksuell utnyttelse bygger videre på straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende. Strafferammen i § 295 er i dag fengsel inntil 6 år. Rådet mener at strafferammen må reflektere at de alvorligste overtredelsene av det foreslåtte straffebudet kan være like alvorlige som normalovertredelser av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke. Rettspraksis viser at enkelte overtredelser av straffeloven § 295 har vært på grensen til voldtekt. I Rt. 2005 s. 154 avsnitt 14 uttalte retten for eksempel at «[o]vergrepet var svært grovt, på grensen til voldtekt. Lagmannsretten betegner det som sterkt krenkende, skremmende og smertefullt». Dette tilsier, etter rådets syn, at strafferammen på 6 år bør videreføres.

28.7.5 Forsettlig seksuell omgang uten samtykke

Strafferammen for voldtekt som ikke er grov, er i dag i utgangspunktet fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 291. Hvis voldtekten består i samleie eller tilsvarende inngripende handlinger, eller lovbryteren for å oppnå seksuell omgang har dopet ned fornærmede eller på andre måter fremkalt en tilstand der fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen, er strafferammen fengsel fra 3 inntil 15 år, jf. § 292. Er voldtekten grov er strafferammen fengsel inntil 21 år, jf. 293. Som drøftelsen i punkt 27.4.1 viser, går Straffelovrådet inn for at den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke bør forbeholdes markante krenkelser av fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett. Dette tilsier at strafferammen fortsatt bør være høy. Rådet mener likevel at det er behov for enkelte nedjusteringer.

Den største endringen rådet går inn for, er å ikke videreføre minstestraff for voldtekt til samleie mv. Rådet viser til drøftelsen i punkt 28.5.2, der dette forslaget er begrunnet nærmere.

Ønsket om samsvar i utmålingsnivået for ulike straffebud som verner lignende interesser (ekvivalensbetraktninger) kan tale for at strafferammen for normal overtredelse av bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke senkes.

Slik rådet ser det, er det visse paralleller mellom seksuell omgang uten samtykke og mishandling i nære relasjoner. Begge lovbruddene innebærer normalt en alvorlig krenkelse av så vel den fysiske som den psykiske integriteten til fornærmede. Ved seksuell omgang uten samtykke henger den psykiske krenkelsen nært sammen med at gjerningspersonen ikke respekterer fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett. Ved mishandling i nære relasjoner henger den psykiske krenkelsen sammen med at gjerningspersonen er en nærstående. Straffen for mishandling i nære relasjoner er fengsel inntil 6 år, jf. straffeloven § 282. Dreier det seg om en grov overtredelse øker strafferammen til 15 år, jf. straffeloven § 282.

Det kan også være paralleller mellom seksuell omgang uten samtykke og menneskehandel. Sammenligningen er særlig nærliggende i de tilfellene den som er offer for menneskehandel, tvinges til prostitusjon, noe som rammes av straffeloven § 257 første ledd bokstav a. Straffen for menneskehandel er fengsel inntil 6 år, jf. straffeloven § 257. Er overtredelsen grov øker strafferammen til fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 258.

Rådet mener at det også kan være relevant å se hen til strafferammen for ran, som i tillegg til å være et vinningslovbrudd også har karakter av voldslovbrudd. Forøvelsesmåtene ved ran har visse likheter med forøvelsesmåtene ved overtredelser som i dag rammes av straffeloven § 291 i og med at ran forutsetter at gjerningspersonen øver vold mot en person, setter vedkommende ut av stand til forsvar eller ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen. Strafferammen for ran er fengsel inntil 6 år. Er ranet grovt øker strafferammen til fengsel inntil 15 år. Dersom et grovt ran har hatt til følge død eller betydelig skade på kropp eller helse, og lovbryteren har utvist uaktsomhet med hensyn til følgen eller kunne ha innsett muligheten for den, er strafferammen fengsel inntil 21 år.

Videre mener rådet det kan være grunn til å se hen til strafferammen for kroppsskade, selv om kroppsskade primært innebærer en krenkelse av fornærmedes fysiske integritet. Kroppsskade straffes med fengsel inntil 6 år, jf. straffeloven § 273. Er overtredelsen grov øker strafferammen til fengsel inntil 10 år etter straffeloven § 273 første ledd. Hvis gjerningspersonen forsettlig volder betydelig skade på en annen kropp eller helse, øker strafferammen til fengsel inntil 15 år.

Ekvivalensbetraktninger trekker etter dette i retning av at strafferammen for ordinær overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke bør settes til fengsel inntil 6 år

Rådet foreslår likevel å videreføre strafferammen på 10 år, som i dag fremgår av straffeloven 291. Årsaken til dette er at det ikke er helt uvanlig at straffen over for en enkeltstående overtredelse av straffeloven § 291, jf. § 292 straffes settes til fengsel i mer enn 6 år.237 Ved fastsetting av strafferammene, er det behov for en viss margin i forhold til de tilfellene man klarer å forestille seg, se punkt 28.2.3. Straffeloven opererer ikke med strafferammer mellom 6 og 10 år. Dette tilsier at strafferammen for seksuell omgang uten samtykke bør være 10 år. Rådet mener at 10 år også må være tilstrekkelig i tilfellene overtredelsen innebærer innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning, innføring av penis i fornærmedes munn eller innføring av gjenstand i fornærmedes skjede- eller endetarmsåpning og i de tilfellene der gjerningspersonen har fremkalt en tilstand hos fornærmede som innebærer at vedkommende er ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen.

Når det gjelder grove overtredelser er det et stort spenn i straffverdighet. Særlig alvorlig er det dersom fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Det vil for eksempel foreligge en betydelig skade dersom fornærmede får en viktig kroppsdel vesentlig svekket, blir vesentlig vansiret eller blir påført alvorlig psykisk skade, slik som en alvorlig og langvarig depresjon eller en tvangs- eller angstnevrose, jf. straffeloven § 11. I disse tilfellene mener rådet at det er grunn til å beholde strafferammen i straffeloven § 293 på fengsel inntil 21 år. Rådet mener at grov voldtekt med slike følger ikke bør straffes mildere enn grovt ran med slike følger. Slik rådet ser det, bør strafferammen på 21 år på samme måte som i dag forutsette at gjerningspersonen opptrådte uaktsomt med hensyn til følgen, jf. straffeloven § 24.

Ekvivalentsbetraktninger taler for at strafferammen for grov overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke som ikke har slike følger som nevnt ovenfor, settes ned. Rådet mener at en strafferamme på fengsel i inntil 15 år er passende, og viser til at strafferammen da er den samme som ved grov mishandling i nære relasjoner og grovt ran.

28.7.6 Grovt uaktsom seksuell omgang uten samtykke

Som påpekt i punkt 28.2.3 bør strafferammen gjenspeile om handlingen har forsett, grov uaktsomhet eller alminnelig uaktsomhet som skyldform. Strafferammen for grovt uaktsom overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke bør altså være lavere enn strafferammen for forsettlig voldtekt.

Strafferammen for grovt uaktsom voldtekt er i dag fengsel inntil 6 år, jf. straffeloven § 294 første punktum. Rådet oppfatter denne strafferammen som urealistisk høy, og foreslår at strafferammen senkes. Rådet viser til at Straffelovkommisjonen i arbeidet med gjeldende straffelov anbefalte å senke strafferammene i en del tilfeller for å tilpasse rammene til det straffenivået som hadde nedfelt seg i praksis. Kommisjonen påpekte at dette ville innebære at strafferammene blir mer realistiske skranker for domstolene, og at dette igjen medfører at strafferammene gir et mer dekkende uttrykk for straffverdighet og bidrar til en klarere signalvirkning av straffetruslene samlet sett.238 Både departementet og justiskomiteen var enige i at strafferammene burde bli «mer realistiske»239, se også punkt 28.2.4. Rådet foreslår på denne bakgrunn at strafferammen for grovt uaktsomme tilfeller av seksuell omgang uten samtykke settes til fengsel inntil 3 år.

Hvis det foreligger omstendigheter som nevnt i straffeloven § 293 om grov voldtekt er strafferammen for grovt uaktsom voldtekt i dag fengsel inntil 10 år, jf. § 293 andre punktum. Rådet mener at strafferammen for de grove tilfellene av grovt uaktsom seksuell omgang uten samtykke på samme måte som i dag bør ligge et hakk over strafferammen for de øvrige tilfellene av grovt uaktsom seksuell omgang uten samtykke. Rådet foreslår derfor at strafferammen settes til fengsel inntil 6 år.

Fotnoter

1.

I Norge har Amnesty International Norges en rekke år gjennomført holdningskampanjer for å forebygge voldtekt og seksuelle overgrep blant ungdom og unge voksne. Organisasjonen benyttet lenge slagordet «nei er nei», men skiftet det i 2021 ut med «Har du lyst?». Norske Kvinners Sanitetsforening bruker slagordet «ja betyr ja» i sin kampanje for å forebygge voldtekter i forbindelse med fest.

2.

Utenfor straffesporet kan det være aktuelt med andre reaksjoner, slik som disiplinærreaksjoner. I USA har flere universiteter og andre læresteder for høyere utdanning i sine reglementer stilt krav om at studentene ikke involvere seg seksuelt uten at den andre har gitt samtykke til dette. Dette omtales ofte som «affirmative consent standards». Brudd på kravene følges opp.

3.

Se Hörnle, 2018, side 129 til 131 med videre henvisninger til blant annet Anderson, 2005, Dougherty (2015) og Little, 2005.

4.

Utdrag fra boken Real Rape er gjengitt i Anderson, 2005, side 109 til 100.

5.

Utdrag fra artikkelen er gjengitt i Anderson, 2005, side 109 til 100.

6.

Little, 2005, side 1322.

7.

Hörnle, 2018, side 129.

8.

Se Anderson, 2005, side 111 til 113, som inneholder en omtale av og utdrag fra boken.

9.

Utdraget er hentet fra Anderson, 2005, side 113.

10.

Se Anderson, 2005, side 113.

11.

Little, 2005, side 1348 til 1349.

12.

MacKinnon, 2016, side 452.

13.

Jørn Jacobsen påpeker dette i Jacobsen, 2019 side 134 til 135.

14.

Flere universiteter og andre læresteder for høyere utdanning i USA har vedtatt såkalte «affirmative consent standards».

15.

Dougherty, 2015, side 251 til 252.

16.

Punkt 2.2.

17.

Sitatet er hentet fra Lovforslag nr. 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.2.

18.

Lovforslag nr. 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.2.

19.

Lovforslag nr. 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.2.

20.

Se Lovforslag nr. 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.3.

21.

Prop. 2017/18:177 side 32.

22.

Prop. 2017/18:177 side 34.

23.

Högsta domstolens dom i NJA 2019 s. 668 avsnitt 15.

24.

Wegerstad, 2021, side 741.

25.

RP 13/2022 rd side 96.

26.

Betænkning 1574 (2020) punkt 11.1.1 side 108.

27.

Slik også Hörnle, 2018, side 108.

28.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 116.

29.

Se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 8.1 side 74 som gjelder innholdet i straffeloven § 212 første ledd nr. 2 slik bestemmelsen lød før lovrevisjonen i 2000. Bestemmelsen ble i 2000 videreført i straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav b, og § 298 bokstav b svarer til denne bestemmelsen.

30.

Anderson, 2005, side 114.

31.

Little, 2005, side 1345.

32.

Stefansen, 2019.

33.

Asp, 2010, side 112.

34.

Punkt 4.3.4.1 side 32.

35.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 10.3.4 side 115.

36.

Hörnle, 2018, side 130.

37.

Lovforslag nr. 85 (2020–2021) side 14 og Prop. 2017/18:177 punkt 5.3 side 33 til 34.

38.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.3.1 side 210.

39.

Jacobsen, 2019, side 140.

40.

HR-2018-390-A.

41.

Se for eksempel Andorsen, 1992, Husabø, Jacobsen, Gröning, 2019, side 214–218 og Jacobsen, 2019, side 133–141.

42.

Gröning, Husabø og Jacobsen, 2019, side 215.

43.

Gröning, Husabø og Jacobsen, 2019, side 216.

44.

Jacobsen, 2019 side 138 til 139 og Gröning, Husabø og Jacobsen, 2019, side 216 til 217.

45.

Gröning, Husabø og Jacobsen, 2019, side 216.

46.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.4 side 90.

47.

Grasaasen, 2019.

48.

Rujak mot Kroatia 2012 (sak 57942/10) avsnitt 29.

49.

Ot.prp. nr. 41 (1954) s. 22 og 23.

50.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2021.

51.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2021, punkt 7.5 side 41.

52.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.3.2 side 92.

53.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.3 side 89 til 90.

54.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 116 og Rt. 2006 s. 431 avsnitt 12.

55.

Jørn Jacobsen, Valdtektsstraffebodet, 2019 side 332–333.

56.

Det er et eksempel i rettspraksis på at forløperen til bestemmelsen i straffeloven § 297 om «utugtig omgang» har blitt anvendt i et tilfelle som ikke involverte fysisk berøring, se Rt. 1947 s. 273. I den grad denne avgjørelsen kan tas til inntekt for at vilkåret «seksuell handling» i visse situasjoner også kan omfatte handlinger som ikke innebærer noen fysisk kontakt med en annen, slik Magnus Matningsdal gir uttrykk for i lovkommentaren til § 297 på Juridika – note 2.1 (ajourført 1. juli 2022), vil ikke dette videreføres med det nye vilkåret om «berøring» som rådet foreslår. Seksuelle krenkelser som ikke inkluderer fysisk kontakt, må derfor vurderes etter andre bestemmelser, for eksempel rådets foreslåtte bestemmelse i § 291 om seksuelt krenkende atferd.

57.

I den grad vilkåret «seksuell handling» etter gjeldende rett også omfatter handlinger som ikke innebærer noen fysisk kontakt, vil ikke dette videreføres med den foreslåtte bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring, jf. fotnoten ovenfor.

58.

Se Matningsdal, 2022, note 2.1 til § 297: «Likedan er det seksuell handling når man får en annen til å berøre sitt kjønnslem, jf. Rt. 1927 s. 1070.».

59.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 7.1.1 side 68.

60.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.6.1 side 235. Se også Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.3.1 side 210.

61.

Se NOU 1997: 23 punkt 4.2.5.1 side 43. Flere av de samme momentene nevnes i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 113.

62.

Se f.eks. Gröning mfl. (2019) side 138.

63.

Se HR-2016-1458-A avsnitt 8 og redegjørelsen for lovkravet i punkt 18.2.

64.

Se særmerknadene til straffeloven 1902 § 193 i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 113, som er referert i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.6.1 side 236. Se også HR-2016-2492-A avsnitt 22, HR-2021-288-U avsnitt 16–20 og HR-2021-1470-U avsnitt 15.

65.

Situasjonen kan stille seg annerledes dersom den ene parten truer med å nekte eller frata den andre goder som han eller hun har rett til eller et sterkt behov for. Å true en ansatt med oppsigelse dersom han eller hun ikke går med på seksuell omgang, vil kunne anses som «truende adferd» som rammes av straffelov § 291 bokstav a og c. Også trusler om mindre graverende sanksjoner kan anses som «truende adferd». Hvor grensen går, er ikke klart, se blant annet Jørn Jacobsens kommentar til straffeloven § 295 første ledd bokstav a i lovkommentaren på www.Karnov.no og Jacobsen, 2019, side 100.

66.

I HR-2018-390-A avsnitt 22 omtales slike tilfeller som «de ordinære [straffeloven 1902] § 193-sakene».

67.

Se for eksempel HR-2018-390-A, som gjaldt en tidligere lege som hadde skaffet seg seksuell omgang med fem kvinner under foregivende av at det dreide seg om gynekologiske undersøkelser.

68.

Se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 113, som er referert i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.6.1 side 236.

69.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.7 side 438.

70.

Se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.6.4.2 side 238.

71.

Se for eksempel Rt. 2005 s. 154, Rt. 2006 s. 1392 og Rt. 2015 s. 810.

72.

Se for eksempel Rt. 2006 s. 1392 og Rt. 2015 s. 810.

73.

Avsnitt 16.

74.

Avsnitt 21.

75.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt. 7.1.2 side 68.

76.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 s. 113. Uttalelsen er gjengitt i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.6.1 side 236.

77.

Se Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, Juridika, note 3.3.1 til § 295 bokstav b, med henvisninger.

78.

Kripos, 2020, side 12.

79.

LE-1997-303.

80.

Sitatet er hentet fra Høgberg og Salomonsen, 2010, side 241.

81.

Jacobsen, 2019, side 222–226.

82.

Justisministeriet sendte den 6. september 2022 på høring flere forslag om endringer i straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, herunder om digitale overgrep, tilsnikelse av samleie og seksuell utnyttelse av religiøse avhengighetsforhold. Høringsfristen gikk ut 4. oktober 2022. Høringsbrevet og lovforslaget er tilgjengelig på www.hoeringsportalen.dk.

83.

Se Matningsdal, 2022 note 3.2.3 til straffeloven § 295 bokstav a.

84.

NOU 1997: 23 punkt 1.2 side 7.

85.

Bestemmelsen rammet den gangen den som «tvinger» noen til «utuktig omgang» «ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse».

86.

NOU 1997: 23 punkt 3.5 side 22 til 23.

87.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.3.4.1 side 32.

88.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 5.4 side 47.

89.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 5.4 side 47 til 48.

90.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000 punkt 5.4.side 48.

91.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 side 219 til 222.

92.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 side 219.

93.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 side 221.

94.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 side 221.

95.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2013, punkt 4.2 side 22 til 25.

96.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2013, punkt 4.3 side 25 og 26.

97.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2013, punkt 4.6 side 33 og punkt 15.1 side 82 og 83.

98.

Prop. 42 L (2015–2016) punkt 2.4 side 8.

99.

M.C mot Bulgaria (2003) avsnitt 166.

100.

GREVIO Baseline Evaluation Report Norway, avsnitt 186.

101.

Betænkning 1574 (2020) punkt 2.3 side 129.

102.

Rt. 1993 s. 963.

103.

Skeie, 1938, side 288.

104.

Rådet bygger her på opplysninger gitt av professor emeritus Jørg Mørland. Mørland deltok på et av rådets møter og redegjorde for nevrofarmakologiske virkninger av alkohol.

105.

Helsedirektoratet, 2021.

106.

Se for eksempel Marx, Forsyth, Gallup, Fusé og Lexington, 2008, side 78 Evensen, Fluge, Kjoberg og Bye, 2019.

107.

I Galliano, Noble, Travis, og Puechl, 1993 heter det for eksempel «Response experienced during sexual assault may be similar to tonic immobility in animals.».

108.

Opp til mange år etter erfaringen, som hos Fusé, Forsyth, Marx, Gallup og Weaver, 2007 og Bovin, Jager-Hyman, Gold, Marx, Sloan, 2008. Hos TeBockhorst, O’Halloran og Nyline, 2015 lå noen av erfaringene deltakerne skulle svare på grunnlag av 12 år tilbake i tid, mens de selv var rundt åtte år gamle.

109.

Se referanser til ulike studier i Marx, Forsyth, Gallup, Fusé og Lexington, 2008 side 80 til 81 og Möller, Söndergaard og Helström, 2017, side 933.

110.

Marx, Forsyth, Gallup, Fusé og Lexington, 2008, side 79 og 80 med videre henvisninger.

111.

Möller, Söndergaard og Helström, 2017.

112.

Möller, Söndergaard og Helström, 2017, side 933.

113.

Möller, Söndergaard og Helström, 2017, side 935.

114.

Marx, Forsyth, Gallup, Fusé og Lexington, 2008, side 81.

115.

Möller, Söndergaard og Helström, 2017, side 935 til 936.

116.

Marx, Forsyth, Gallup, Fusé og Lexington, 2008, side 8.

117.

Betænkning 1574 (2020) side 181.

118.

Slik også Jacobsen, 2019, side 318.

119.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2013, side 35.

120.

Se Lovforslag nr. 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.3 side 15.

121.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2013, side 33.

122.

NOU 1997: 23 punkt 4.3.2.1 side 44.

123.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 15.5.4 side 219.

124.

NOU 1990: 5 punkt 1.3 side 43.

125.

Brå, 2020, side 46.

126.

Brå, 2020, side 47.

127.

Brå, 2020, side 49.

128.

RP 13/2022 rd side 96.

129.

RP 13/2022 rd side 96.

130.

Se for eksempel Rt. 1993 s. 963 og Rt. 2004 s. 357.

131.

Lovforslag nr. 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.2 side 14.

132.

Se for eksempel Andorsen, 1992, Husabø, Jacobsen, Gröning, 2019, side 214 til 218 og Jacobsen, 2019, side 133 til 141.

133.

Stefansen og Smette, 2006, side 35.

134.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.3.4.3 side 33.

135.

Innst. O. nr. 92 (1999–2000) punkt 4.3 side 10.

136.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.1.4 side 243.

137.

Organisasjoner som har gitt uttrykk for dette er FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Juridisk rådgivning for kvinner, Kvinnefronten, Landsgruppen av helsesykepleiere NSF, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Skeiv Ungdom og SNU – Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom.

138.

Se for eksempel Stefansen og Smette, 2006, Abbey, 2011, Ceelen, Dorn, van Huis & Reijnders, 2019 og Lovett & Horvath, 2009.

139.

Se for eksempel Nyman, Risberg & Svensson, 2001 og Kruse, 2020.

140.

Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.1.3 side 283.

141.

Matningsdal, 2022, note 5.1 til § 25.

142.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.2.4 side 224.

143.

Andenæs, Rieber-Mohn og Sæther, 2016, side 495.

144.

Slik også Gröning, Husabø og Jacobsen, 2019, side 675.

145.

Norsk Helsenett, uten år.

146.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.7 side 440.

147.

Se også NOU 2002: 4 punkt 5.4.5.3 side 148, der Straffelovkommisjonen på generelt grunnlag uttalte at et straffbart forhold «i prinsippet [kan] bedømmes som grovt selv om ingen av momentene foreligger. Lovtekstens momenter skal altså verken være nødvendige eller tilstrekkelige for å subsumere en handling som grov overtredelse.».

148.

Flertallets vurderinger fremgår av NOU 1997: 23 punkt 4.4.4.1 side 49 til 53.

149.

NOU 1997: 23 punkt 4.4.4.1 side 51.

150.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.2.2 side 28 til 29.

151.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.2.4 side 31.

152.

Se NOU 2002: 4 punkt 4.3.1 side 87 og punkt 10.2 side 405 til 406.

153.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.4.5 side 235.

154.

Ot.prp. nr. 22 (2009–2010) punkt 7.5.4.4 inneholder flere eksempler på domfellelser for grovt uaktsom voldtekt etter straffeloven 1902 § 192 fjerde ledd. Eksempler på at avgjørelser der tiltalte er domfelt for grovt uaktsom voldtekt etter straffeloven § 294 finnes blant annet i HR-2018-568-A, LE-2017-99229 LH-2019-158589-2, LH-2021-125471 og LH-2022-59494.

155.

Avsnitt 20.

156.

Hennum, 2009 og Høgberg og Salomonsen, 2010, side 232 til 239.

157.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2019, side 20.

158.

Kripos, 2020, side 13.

159.

NOU 1997: 23 punkt 3.5 side 22 til 23.

160.

Betænkning 1574 (2020) kapittel 6 punkt 8.1.2 side 167.

161.

Lovforslag nr. 85 (2020–2021) side 16.

162.

Justis- og beredskapsdepartementet, 2019, side 50.

163.

NOU 2002: 4 punkt 5.4.2 side 145.

164.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.4 side 131 til 132 og punkt 11.6.5. side 145 til 147 og Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.4 side 23.

165.

Innst.O.nr.29 (2007–2008) punkt 2.2 side 8.

166.

NOU 2020: 4 punkt 16.5.1 side 97.

167.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.2.1 side 125.

168.

Se for eksempel NOU 2002: 4 punkt 5.5.2.1 side 152, Andenæs, Rieber-Mohn og Sæther, 2016, side 77 og Gröning, Husabø og Jacobsen, 2019, side 695.

169.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.2.2.1 side 126.

170.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.3.4 side 130.

171.

Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 10.3.2 side 27.

172.

Disse synspunktene er også uttrykt i NOU 2002: 4 punkt 5.2.1.5.2 side 106, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt og Andenæs, Rieber-Mohn og Sæther, 2016, side 455 til 457.

173.

NOU 2002: 4 punkt 5.4.1 side 143.

174.

NOU 2002: 4 punkt 5.5.2.2 side 152.

175.

NOU 2002: 4 punkt 5.2.1.5.2 side 107.

176.

Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.4 side 24 og Innst. O. nr. 29 (2007–2008) punkt 2.2 side 9.

177.

Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 10.2.2.

178.

Matningsdal, 2002 a.

179.

Andenæs, Rieber-Mohn og Sæther, 2016, side 482.

180.

Matningsdal, 2002 a, side 583.

181.

Dokument nr. 8:61 (1993–94).

182.

Innst. S. nr. 206 (1994–1995) punkt 2.

183.

Dokument nr. 8:60 (1997–1998).

184.

Innst. S. nr. 168 (1997–1998) punkt 2.

185.

Matningsdal, 2015, side 569.

186.

Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 10.2.2 side 26.

187.

Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.4 side 25.

188.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 1 side 14.

189.

Innst. O. nr.73 (2008–2009) punkt 1.2 side 6.

190.

Rt. 2009 s. 1412 avsnitt 34.

191.

Prop. 97 L (2009–2010) punkt 4.3 side 10.

192.

NOU 2002: 4 punkt 5.4.1 side 143.

193.

Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.4 side 25

194.

I 1902 var aldersgrensen 13 år.

195.

Endringene er omtalt kort i dette punktet. For informasjon om bakgrunnen for endringene, se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 2.4 side 13 og NOU 2002: 4 punkt 9.14.3 side 365.

196.

NOU 1983: 57 punkt 3.2.2 side 238 til 239.

197.

NOU 1983: 57 punkt 3.2.2 side 239.

198.

NOU 2002: 4 punkt 5.4.6 side 150.

199.

NOU 2002: 4 punkt 5.4.1 side 144.

200.

NOU 2002: 4 punkt 5.4.6 side 150.

201.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.5.5.1 side 138.

202.

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.5.5.1 side 137.

203.

Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 10.5.2 side 29.

204.

Innst.O.nr.40 (2005–2006) side 2.

205.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.3 side 228.

206.

Andenæs, Rieber-Mohn og Sæther, 2016, side 457. Se også Gröning, Husabø og Jacobsen, 2019, side 670 og Matningsdal, 2002 a, side 573 til 574.

207.

Se for eksempel Robberstad, 2009, Høgberg og Salomonsen, 2010, side 247 til 248, Lange, 2011, Coward, 2015, Skjevestad og Schmidt, 2018 og Hansen, 2022.

208.

Vedlegg 1, punkt 6.3.

209.

Punkt 2.4 side 25.

210.

Punkt 7.5.3.4 side 229 til 230.

211.

Se for eksempel Rt. 2009 s. 1412 avsnitt 21 og Matningsdal, 2002 a, side 584 og 2015, side 568.

212.

Matningsdal, 2004, side 326.

213.

Innst. O. nr.73 (2008–2009) punkt 1.2 side 6.

214.

Slik også Øie, 2016, side 376, Busch, 2016, side 400 og Gröning, Husabø og Jacobsen, 219, side 692.

215.

Avsnitt 22.

216.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 228 til 229, punkt 7.11.3.4 side 249 og 7.11.4.5 side 253.

217.

Punkt 5.1.2.3 side 19.

218.

Avsnitt 11.

219.

Se for eksempel Hansen, 2013 og 2022, Keiserud, Precht-Jensen og Naustdal, 2013, Skoghøy, 2015, Busch, 2016 og Matningsdal, 2021.

220.

Andenæs, Rieber-Mohn og Sæther, 2016, side 457.

221.

Skoghøy, 2015.

222.

Matningsdal, 2022, side 519 til 520.

223.

Hansen 2013 og 2022.

224.

Avsnitt 8.

225.

Avsnitt 16.

226.

Avsnitt 15.

227.

Ot.prp. nr. 22 (2009–2010) punkt 7.5.3.1 side 230.

228.

Avsnitt 19.

229.

Se for eksempel Rt. 2015 s. 943 avsnitt 16 og HR-2019-2385-A avsnitt 17 og HR-2021-1600-U avsnitt 19.

230.

Avsnitt 25.

231.

Avsnitt 44 og 48.

232.

Avsnitt 17.

233.

Matningsdal, 2002 a, side 585.

234.

Punkt 1 side 6.

235.

I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 228 heter det for eksempel «Departementets angivelse av straffenivå er heller ikke ment å begrense utviklingen i straffenivået i tid. Også etter straffeloven 2005 trer i kraft, vil det kunne være behov for justeringer av straffenivået».

236.

Innvendingen har blant annet kommet til uttrykk i to artikler i Rett24. Se Kolsrud, 2022 og Jahre, 2022. GREVIO har sin første evalueringsrapport om Norges gjennomføring av Istanbulkonvensjonen gitt uttrykk for straffetrusselen i straffeloven § 297 ikke har den nødvendige avvergene effekten for mer alvorlige former for «seksuell vold», se avsnitt 186, der det heter «Section 297 deems lack of consent sufficient for the prosecution of certain acts, it is not clear what sort of behaviour is covered by this provision, nor are the sanctions foreseen capable of having a dissuasive effect for more serious forms of sexual violence».

237.

Se for eksempel HR-2020-739-A.

238.

NOU 2002: 4 punkt 5.5.2.2 side 152.

239.

Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.4 side 24 og Innst. O. nr. 29 (2007–2008) punkt 2.2 side 9.

Til forsiden