NOU 2022: 9

En åpen og opplyst offentlig samtale— Ytringsfrihetskommisjonens utredning

Til innholdsfortegnelse

14 Ytringsfrihet i kunsten

14.1 Innledning

Kontroverser om ytringsfrihet har gjennom historien ofte hatt utspring i kunsten. Til alle tider har makthavere sensurert kunst. På 1930-tallet konfiskerte eller destruerte de tyske nazistene titusener av kunstverk fra flere av historiens mest kjente kunstnere. Kommunistiske land drev utstrakt politisk kontroll av kunsten. De siste tiårenes store kontroverser om forholdet mellom islam og ytringsfrihet begynte langt på vei med et kunstverk. Etter utgivelsen av romanen «Sataniske vers» utstedte lederen av Iran, Ayatolla Khomeini, en fatwa mot forfatteren Salman Rushdie i 1989 med oppfordring til drap. Rushdies norske forlegger William Nygaard ble forsøkt drept i 1993.

Kunst kan provosere, bevege og engasjere. Også i Norge er det stadige debatter om kunst og ytringsfrihet. Sommeren 2021 havnet Ytringsfrihetskommisjonen selv midt i en slik debatt.

I mandatet er kommisjonen bedt om å vurdere tiltak for å sikre og fremme kunstnerisk ytringsfrihet med utgangspunkt i kunstens og kulturens demokratiske betydning. I dette kapittelet diskuteres først selve begrepet kunstnerisk ytringsfrihet og forholdet til kunstnerisk frihet og ytringsfriheten. Deretter følger en redegjørelse for kunstneriske ytringers rettslige beskyttelse, med særlig vekt på sentrale avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Videre diskuteres kunstens forhold til ytringsfrihetens begrunnelser.

Kapittelet analyserer situasjonen for norske kunstnere blant annet ved å vurdere de to sentrale undersøkelsene som er gjort om kunstneres syn på ytringsfriheten, samt den teknologiske utviklingens konsekvenser for kunsten.

Infrastrukturkravet i Grunnloven og prinsippet om armlengdes avstand diskuteres særskilt. Kunst er ytringer. Gjennom infrastrukturkravet har myndighetene et ansvar for å legge til rette for et levende kunst- og kulturliv. Kunsten skal være sikret en forsvarlig infrastruktur uavhengig av politiske skifter og politiske syn på kunstens innhold. Dette betyr at innholdet i kunsten må forvaltes på armlengdes avstand fra politiske myndigheter.

Kommisjonen ønsker til slutt å rette søkelyset mot kunstformen satire og karikaturer. Her har den kunstneriske friheten og den reelle ytringsfriheten i økende grad blitt utfordret de siste årene. Til slutt følger kommisjonens vurderinger og anbefalinger til tiltak.

14.2 Kunst og ytringsfrihet, begrepsavklaringer

14.2.1 Hva er kunstnerisk ytringsfrihet?

Kommisjonen er bedt om å vurdere tiltak for å sikre og fremme kunstnerisk ytringsfrihet. Men hva er egentlig kunstnerisk ytringsfrihet? Er det noe annet enn generell ytringsfrihet, og hva er forskjellen fra kunstnerisk frihet? Skillene er ikke åpenbare.

Ytringsfrihet er enkelt sagt retten til å ytre seg og motta informasjon uten inngrep fra staten i form av forhåndssensur eller sanksjoner. Dette er en rettighet alle borgere har, også kunstnere.

Kunstnerisk frihet handler om friheten til å utvikle kunst uten innblanding fra andre. Dette er idealet om at kunsten og kulturen som skapes i samfunnet så langt som mulig skal reflektere frie kreative prosesser og ikke være styrt av politisk press eller føringer.1 Dette er en frihet som handler om mer enn den ytringen det ferdige kunstverket vil være når det møter offentligheten. Den kunstneriske friheten er en frihet også for den kunstneriske utviklingsprosessen og de rammene den skjer innenfor.

Kunstnerisk ytringsfrihet kan forstås som friheten kunstneren har til å formidle ytringer i form av kunst. Kunstneriske ytringer har på linje med andre typer ytringer et sterkt menneskerettslig vern etter blant annet Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere saker tatt stilling til rekkevidden av dette vernet i møte med andre rettigheter og samfunnsinteresser (se punkt 14.3.3).

Ytringsfriheten er imidlertid ikke absolutt, heller ikke for kunstnere. Også kunsten må forholde seg til grenser som privatlivets fred, hatefulle ytringer, opphavsrett og så videre. Kunstnerisk ytringsfrihet kan dermed bli et villedende begrep som gir inntrykk av at det finnes en egen type ytringsfrihet for kunstnere.2

Etter både EMK og Grunnloven er kunst regulert på linje med andre ytringer, men gjennomslagskraften denne formen for ytringsfrihet har i møte med andre interesser og rettigheter vil bygge på utgangspunktet om kunstens betydning. Kommisjonen redegjør for dette i påfølgende underkapittel om rettslig beskyttelse av kunstneriske ytringer.3

14.2.2 Når er en ytring kunstnerisk?

Når kunstnerisk ytringsfrihet forstås som frihet for kunstneriske ytringer, blir neste spørsmål hva som utgjør en kunstnerisk ytring. Hva er kunst? Det er ikke åpenbart. Hva begrepet kunst skal romme har vært diskutert og omdiskutert siden Platon og Aristoteles, og er ansett som en av filosofiens evige begrepsdebatter.4 En definisjon kan være at kunst er «fantasifull, nyskapende virksomhet som er estetisk uttrykk for indre eller ytre opplevelser».5

Å definere kunst er en utfordring også i jussen. For eksempel har definisjonen av kunst i merverdiavgiftslovgivningen flere ganger skapt utfordringer.6 EMD forsøker normalt ikke å definere eller overprøve om noe er kunst. Kunstens komplekse karakter – som kan være både subtil og symbolsk – gjør at den er vanskelig å definere presist og endelig.

Visuell kunst, litteratur som noveller og poesi, satire, musikk og humor: Alt dette er uttrykk som EMD har omtalt som «kunstneriske». At ytringer framsettes i en kunstnerisk kontekst, som for eksempel i et galleri, vil være et argument for at de er kunstneriske, men det er ingen forutsetning. Også uttrykk og handlinger utenfor gallerier kan åpenbart være kunstneriske ytringer, som en danseforestilling på gata, skulpturer i parken, eller det å stille ut dukker som forestiller levende personer. Utviklingen de siste årene kan tyde på at EMD har fått en bredere tilnærming til hva som kan falle inn under begrepet kunst og kunstneriske uttrykk.7

14.3 Kunstneriske ytringers rettslige beskyttelse

14.3.1 Rettslige utgangspunkter

Ytringsfriheten beskytter alle måter å kommunisere meningsinnhold på, ikke bare tekst eller tale, men også de som uttrykkes gjennom andre former, som musikk, malerier og litteratur. Å uttrykke seg gjennom kunst er derfor en del av ytringsfriheten. I enkelte land, som Tyskland og Sør-Afrika, er kunstneriske ytringer eksplisitt nevnt i grunnloven. Slik er det ikke i Norge. Kunstneriske ytringer regnes som en del av det alminnelige ytringsfrihetsvernet som følger av Grunnloven § 100.

Kunstneriske ytringer og uttrykk samt retten til å motta og utøve kunst, er beskyttet i flere internasjonale konvensjonen som Norge er forpliktet til å følge.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter fastslår at alle har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv og til å nyte kunst.8 Videre omfattes kunstneriske ytringer av det alminnelige ytringsfrihetsvernet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).9 Selv om EMK ikke beskytter kunstneriske ytringer eksplisitt, dekker begrepene «expression» og «information and ideas» i artikkel 10 de fleste uttrykksformer.10

I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen) står det eksplisitt at kunstneriske uttrykksmidler er en del av ytringsfriheten.11 EMD har vist til denne formuleringen som støtteargument for at kunstneriske ytringer er en del av ytringsfriheten i EMK.12

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD) beskytter også retten til å delta i kulturlivet.13 EUs pakt om grunnleggende rettigheter fastslår eksplisitt at kunsten er fri. Denne er ikke rettslig bindende for Norge, men likevel en relevant rettskilde.14

Som andre ytringer skal kunst beskyttes mot formelle inngrep, altså forhåndssensur, og materielle inngrep; at folk ikke skal straffes eller på annen måte holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt kunst.

Ytringsfriheten har også en positiv side, som innebærer at staten legger til rette for at folk kan motta og formidle kunstneriske ytringer, som uttrykt gjennom infrastrukturkravet i Grunnloven.15 Denne forpliktelsen ivaretas gjennom ulik lovgivning, herunder kulturlova.16 Sikring av kunstens uavhengighet er en grunnforutsetning for norsk kulturpolitikk. Dette kalles armlengdeprinsippet.17 Infrastrukturkravet og prinsippet om armlengdes avstand behandles nærmere i avsnitt 14.6.

Boks 14.1 Norske kunstnere i rettsapparatet

Sist gang en kunstnerisk ytring ble dømt i norsk rett, var da Jens Bjørneboes roman Uten en tråd ble forbudt av Høyesterett i 1967. Etter dette har kunstneriske ytringer i liten grad vært prøvd for norske domstoler

Det finnes likevel eksempler på at kunstnere har vært i berøring med rettsapparatet. Her er noen:

Det mest spektakulære eksempelet de siste årene er teaterstykket Ways of seeing. Skaperne av stykket ble anmeldt for brudd på straffelovens paragrafer om hensynsløs atferd og krenkelse av privatlivets fred fordi filmopptak av boligene til kjente politikere ble brukt i forestillingen. Anmeldelsen ble først henlagt, så tatt opp igjen etter henstilling fra statsadvokaten og siden henlagt igjen. Saken tok en dramatisk vending da anmelderen, daværende justisminister Tor Mikkel Waras samboer, ble siktet og siden dømt for angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet ved å ha iscenesatt trusler og hærverk mot seg selv og andre som skulle se ut som angrep fra personer inspirert av teaterstykket.

Det finnes også flere eksempler på inngripen fra politiet i forbindelse med kunstneriske arrangement:

Rap-artisten Kamelen ble i 2020 dømt i tingretten for å ha sagt «Fuck the police» under en konsert i 2018. Dommen ble opphevet av Lagmannsretten året etter. Spørsmålet om utsagnet var innenfor artistens kunstneriske frihet, ble ikke vurdert av retten i frikjennelsen.

I 2004 ble to aktivister fra organisasjonen Fuck for forest ilagt bøter på 10 000 kroner hver for å ha gjennomført et samleie på scenen under en konsert på Quart-festivalen. De to ble bøtelagt etter straffelovens paragraf om «seksuelt krenkende atferd på offentlig sted i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det».

Det har også kommet søksmål: I 2019 ble for eksempel Den nationale scene i Bergen saksøkt med krav om erstatning for påstått krenkelse av privatlivets fred gjennom dramatiseringen av romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth.

Kilde: Slaatta, T. og Okstad, H.M: (2021): Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020.

14.3.2 EMDs vurderinger av kunstneriske ytringer

Det finnes få rettsavgjørelser om kunstneriske ytringer i norsk rettspraksis (jf. boks 14.1). Det er i første rekke rettsavgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som danner det rettslige rammeverket for grensene for kunstneriske ytringer. Disse er i liten grad systematisert og redegjort for i norske utredninger. I det følgende gis det derfor en redegjørelse for prinsippene bak EMDs vurderinger og noen sentrale dommer fra EMD de siste årene.

Når kunstneriske ytringer og uttrykk skal vurderes opp mot andre hensyn, er utgangspunktet i norsk rett og EMDs praksis at de skal vurderes ut ifra sammeprinsipper som andre typer ytringer. Skal det gjøres inngrep i ytringsfriheten må dette ha hjemmel i lov, være begrunnet i et lovlig formål og være forholdsmessig.18 Sakene vil som regel bero på en forholdsmessighetsvurdering. De fleste sakene i domstolen handler om avveiningen mellom ytringsfrihet og retten til privatliv (EMK artikkel 8), der det må treffes en rimelig balanse mellom de to rettighetene.

EMD legger gjennomgående til grunn at ytringsfriheten ikke bare beskytter kun positive eller ikke-støtende ytringer, men også de som «fornærmer, sjokkerer eller forstyrrer».19 Dette gjelder også for kunst. Mange av sakene EMD behandler, angår nettopp verk og ytringer som skaper sjokk og ubehag.

Ytringsfriheten beskytter ikke bare selve innholdet i ideene og informasjonen som uttrykkes, men også virkemidlene, formen og tilgjengeliggjøringen av dem. Dette gjelder også når man velger å uttrykke ideer, kritikk og meninger gjennom mindre åpenbare former enn taler og skrevne tekster.20

I flere saker har EMD uttalt at kunstneriske ytringer ligger innenfor kjerneområdet av hva ytringsfriheten beskytter og derfor nyter et sterkt vern. De som skaper, framfører, distribuerer eller stiller ut kunstverk, bidrar til utveksling av ideer og meninger som er avgjørende for et demokratisk samfunn.21 Derfor skal friheten til å motta og formidle denne type informasjon og ideer beskyttes særskilt mot inngrep.22 Samtidig skal kunsten av og til bare skape følelser, noe som kan være et mål i seg selv, og dette skal også beskyttes.

At en ytring fremmes gjennom kunst, er relevant for den konkrete vurderingen i EMD. For det første vil kunstens betydning i et demokrati gjøre at ytringene skal beskyttes særskilt. I tillegg har EMD i flere saker lagt til grunn at kunstneriske ytringer i visse tilfeller kan anses å ha mindre skadepotensial enn andre type ytringer. Da skal det mer til før inngrep er nødvendig for å ivareta andre hensyn (se boks 14.2).

I likhet med andre type ytringer, må kunstneriske ytringer tolkes i lys av den konteksten de er framsatt. At en ytring framsettes som kunst, påvirker både hvordan den skal tolkes og graden av beskyttelse. Tolkning av kunstneriske ytringer skiller seg i noen grad fra tolkning av andre former for ytringer, ettersom kunsten ofte har flere lag og reiser egne tolkningsspørsmål.

EMD legger gjennomgående til grunn at statene har en viss skjønnsmargin ved vurdering av inngrep i ytringsfriheten.23 Skjønnsmargin betyr at statene har frihet til å sette grenser for ytringsfriheten uten at EMD overprøver vurderingen. Dette gjelder også for inngrep i kunstneriske ytringer. For ytringer som ligger i kjernen av det ytringsfriheten skal beskytte, skjerpes prøvingsintensiteten og staten gis mindre skjønnsmargin.

Mange ytringer kan være vanskelige å kategorisere entydig, de kan for eksempel både være politiske og kunstneriske på samme tid. I saker som gjelder satire, har EMD gjentatte ganger påpekt at ytringene i tillegg til å være kunstneriske uttrykk, også er samfunnskommentarer som bruker overdrivelse og forvrengning av virkeligheten som virkemiddel, og som har til formål å provosere og berøre.

Dette ligger innenfor kjernen av hva ytringsfriheten skal beskytte. Det gjør at EMD undersøker inngrep i satire særlig nøye, og at terskelen for inngrep skal være høy.24 Samtidig har EMD lagt til grunn at statene har en bredere skjønnsmargin i avveiningen mellom ytringsfrihet og hensynet til personlige overbevisninger om moral og religion.25

For kunstneriske ytringer kan dette bety at EMD vil være mer forsiktig med å overprøve inngrep stater gjør ut ifra hensynet til moral og religion i et samfunn, sammenlignet med hensynet til privatliv. I likhet med alle andre ytringer, går det en grense for hva kunstnere og deres utgivere kan fremme i ytringsfrihetens navn.26

Boks 14.2 Mindre skade, større frihet

I flere saker har EMD lagt til grunn at kunstneriske ytringer, som romaner og poesi, har mindre skadepotensial enn andre ytringer. Dette påvirker EMDs vurdering av om et inngrep er nødvendig. Dette var sentralt i en sak mot Tyrkia, der en poet var bøtelagt og fengslet for å ha spredt propaganda. EMD mente diktet hans kunne tolkes som en oppfordring til hat og vold, og at hensynet til nasjonal sikkerhet og integritet kunne forsvare at dikteren ble straffet.

Da EMD likevel landet på at inngrepet var uforholdsmessig, la domstolen vekt på at ytringene ble fremsatt i et dikt («artistic in nature»), og at dette var en form for kunstnerisk uttrykk som appellerte til et mindretall i befolkningen og derfor hadde begrenset skadevirkning i samfunnet. EMD tolket ytringene mer som et uttrykk for dyp bekymring for en vanskelig politisk situasjon, enn en handlingsmobiliserende ytring. Domstolen konkluderte deretter med at inngrepet mot poeten ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn og at poeten hadde fått krenket sin ytringsfrihet.

EMD har gjentatt denne argumentasjonen i flere saker, blant annet i to saker mot Tyrkia som gjaldt inndragning av bøker med hjemmel i tyrkisk antiterrorlov. Her skriver EMD at ytringer i litterære verker som bøker, i motsetning til massemediene, begrenser deres potensielle påvirkning på legitime hensyn (som nasjonal sikkerhet, offentlig orden og territoriell integritet).

Kilde:  Karatas mot Tyrkia (23168/94, 8 juli 1999), avsnitt 49-52, Alinak mot Tyrkia (40287/98, 29. mars 2005), avsnitt 41, Arslan mot Tyrkia, (23462/94, 8 juli 1999), avsnitt 48.

14.3.3 Noen sentrale dommer om kunstneriske ytringer fra EMD

14.3.3.1 Kunstneriske ytringer med politiske budskap

I løpet av de siste 20 årene har EMD behandlet stadig flere saker om kunstneriske ytringer. Samtidig har innholdet i klagene endret seg. Mens klagene tidligere gjerne handlet om kunst satt opp mot religiøse krenkelser og hensynet til offentlig moral, har klagene i den senere tiden i større grad aktualisert forholdet mellom kunstneriske ytringer og personvernskrenkelser, herunder hatefulle ytringer og oppfordring til hat. I tillegg har EMD utvidet betydningen av satire som en form for kunst, og gradvis utvidet forsvaret for fiksjon i litterære saker.27

To av de største kunstneriske kontroversene de siste tiårene ble ikke tillatt fremmet for EMD. Romanen «Sataniske vers» av Salman Rushdie i 1988 og publiseringen av karikaturtegninger av profeten Muhammed i den danske avisen Jyllands-Posten i 2005 ble begge klaget inn til EMD for blasfemi og brudd på EMK artikkel 9, men avvist av formelle årsaker.28

Én av de sentrale avgjørelsene fra EMD er en sak mot Østerrike fra 2007. Saken gjaldt et forbud mot utstilling av et maleri der ekte bilder av hodene til en rekke politikere var montert inn på kroppene i maleriet. Kroppene var malt i seksuelle posisjoner. Østerrike hadde forbudt maleriet av hensyn til personvernet til politikerne. EMD tolket maleriet som satire og viste til at dette er et uttrykk som har krav på særlig beskyttelse fra statlig inngrep. I vurderingen la flertallet i EMD stor vekt på at maleriet åpenbart ikke reflekterte eller hadde til formål å vise noen form for virkelighet, og kom til at forbudet var en krenkelse av ytringsfriheten.29

En sak mot Portugal i 2010 omhandlet en person som var straffedømt for ærekrenkelse etter å ha kjørt rundt med en dokke som lignet ordføreren under et karneval i byen. Dokken var utformet på en måte som signaliserte at ordføreren var korrupt. EMD tolket uttrykket som en karikatur med satiriske elementer, og gjentok med henvising til saken mot Østerrike fra 2007 at dette er uttrykk som har krav på særlig beskyttelse. Portugal ble dømt for brudd på artikkel 10.30

To år etter kom EMD til at bøteleggelsen av to personer i Ungarn som hadde hengt opp skittentøy utenfor Parlamentet som et symbol på nasjonens «skittentøy», var et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. De to fikk bøter fordi de ikke hadde søkt om tillatelse på forhånd, slik loven krevde for offentlige forsamlinger. EMD tolket handlingen som et uttrykk som både var kunstnerisk og politisk, og påpekte at alle former for sanksjoner mot denne type uttrykk kan ha en uønsket nedkjølende effekt på ytringsfriheten.31 Dommen illustrerer også koblingen til forsamlingsfriheten.

I 2015 ble en tyrkisk mann dømt til mer enn 13 års fengsel og inndragelse av stemmeretten for å ha helt maling over flere statuer av den tidligere presidenten i Tyrkia, Atatürk, for å uttrykke sin misnøye med presidenten. Tyrkiske myndigheter anså handlingen som hærverk og en fornærmelse av presidentens minne. EMD viste til at artikkel 10 ikke bare beskytter ideer og informasjonen som uttrykkes, men også de formene de uttrykkes i. Dette inkluderer også faktiske handlinger. Domstolen understreket at de som skaper, utøver, deler og stiller ut kunst, bidrar til meningsutveksling og ideer som er avgjørende i et demokratisk samfunn. Domstolen mente handlingen måtte tolkes som en ytring og at straffen på 13 års fengsel med påfølgende inndragelse av stemmerett var unødvendig streng og dermed uforholdsmessig32.

En mye omtalt sak gjaldt det russiske punkbandet Pussy Riot. Bandmedlemmene fikk to års fengsel for å ha framført en sang med kritikk av president Vladimir Putin i Frelserkatedralen i Moskva i 2012. Bandet ble straffet for å ha brutt reglene for oppførsel på et religiøst sted. EMD viste til tidligere avgjørelser om at meninger også kan uttrykkes gjennom adferd, og at framføringen av sangen var en form for kunstnerisk og politisk ytring som var beskyttet av artikkel 10. Fordi sangen handlet om den politiske situasjonen i Russland, fastslo EMD at den hadde et innhold av offentlig interesse som bidro til en offentlig politisk debatt. Domstolen understreket sin praksis om at det kreves svært sterke grunner for å rettferdiggjøre restriksjoner på ytringer som utgjør en del av den politiske debatt, og slike strenge restriksjoner vil ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten. Videre gjentok domstolen tidligere uttalelser om at fredelige og ikke-voldelige ytringsformer i prinsippet ikke bør møtes med fengselsstraff. EMD konkluderte derfor med at reaksjonen mot artistene var uforholdsmessige og utgjorde et ulovlig inngrep i artistenes ytringsfrihet.33

Det finnes også eksempler på at menneskerettighetsdomstolen har akseptert statlige inngrep i kunstneriske ytringer. I 2009 ble en fransk komiker dømt for offentlig fornærmelse av jøder. I forbindelse med et show hadde komikeren invitert en akademiker som var kjent for å ha benektet eksistensen av gasskamre i konsentrasjonsleirer. Under showet ble akademikeren blant annet tildelt en pris av en skuespiller som hadde på seg klær som lignet de som ble brukt av jødiske deporterte. EMD mente showet måtte tolkes som en demonstrasjon av hat og antisemittisme og støtte til holocaustfornektelse, som er unntatt beskyttelse etter EMK artikkel 17 som forbyr misbruk av rettigheter. I dommen understreket EMD også at det å gi uttrykk for en ideologi som bryter med grunnleggende verdier i konvensjonen, ikke kan regnes som underholdning beskyttet av EMK artikkel 10, uansett hvor satirisk eller provoserende uttrykket er.34

I en sak mot Finland i 2011 godtok EMD at finsk politi hadde beslaglagt bilder og pc samt stengt utstillingen til en kunstner. Kunstneren hadde stilt ut hundrevis av fotografier av svært unge jenter og tenåringer i seksuelle positurer og handlinger. Flere av bildene var både voldelige og nedverdigende. Materialet var lastet ned fra internett. Kunstnerens hensikt var å skape debatt og øke bevisstheten om hvor utbredte og tilgjengelige slike bilder var på nettet. EMD var enig i at utstillingen var omfattet av ytringsfriheten og også at installasjonen måtte regnes som kunst, men påpekte samtidig at heller ikke kunstnere kunne være immune mot inngrep. EMD fant ikke grunn til å overprøve finske domstolers vurdering av hvorvidt inngrepet var nødvendig, og viste særlig til at det var snakk om offentlig visning av overgrepsmateriale mot barn. Saken ble derfor avvist av EMD som åpenbart ubegrunnet.35

14.3.3.2 Avgjørelser om virkelighetslitteratur

Flere EMD-dommer handler om retten til privatliv satt opp mot retten til ytringsfrihet. Dette gjelder blant annet saker om såkalt virkelighetslitteratur der virkelige personer og hendelser beskrives i litteratur som utgis som fiksjon. Slike bøker har vært gjenstand for debatt også i Norge, men har ikke nådd rettsapparatet her (se boks 14.3).

EMDs utgangspunkt er at skjønnlitteratur er en form for kunstnerisk uttrykk som skal beskyttes som en del av ytringsfriheten, også når den baserer seg på virkelige hendelser. I tillegg har EMD også her lagt vekt på at litterære verk har et begrenset skadepotensial når de treffer et begrenset publikum (jf. boks 14.2). Hvis det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å identifisere enkeltpersoner, på måter som er egnet til å svekke andres omdømme eller på annen måte krenke privatlivet, kan det likevel føre til at EMK artikkel 8 om privatlivets fred kommer til anvendelse og må veies opp mot ytringsfriheten.

I en sak mot Slovenia fra 2007 avviste EMD en klage fra privatpersoner som følte seg hengt ut i en roman basert på faktiske hendelser som åpenbart grunnløs. Klagerne viste særlig til at romanens sammenblanding av faktiske hendelser og fiksjon gjorde det vanskelig å skille mellom hva som var sant og usant. I vurderingen av om saken skulle tas opp til behandling, fastslo EMD at kunstnerisk frihet for forfattere av litterære verk har stor verdi i et demokratisk samfunn. Derfor må slike verk, både i form og innhold, ha en særlig beskyttelse. Videre viste domstolen til tidligere avgjørelser om at litterære verk appellerer til en relativt snever offentlighet, slik at skadepotensialet for personers omdømme er begrenset. EMD fastslo at nasjonale domstoler hadde vektlagt relevante hensyn i sin avveining mellom ytringsfrihet og privatliv, og så ingen grunn til å overprøve denne. Videre viste EMD til at den aktuelle boka ikke var skrevet som en biografi, men som et skjønnlitterært verk, og dermed at folk flest ikke ville oppfatte det som en fremstilling av ekte mennesker.36

I 2015 kom EMDs storkammer til motsatt resultat i en sak mot Portugal. Saken gjaldt en forfatter som hadde blitt domfelt for brudd på privatlivets fred gjennom ytringer i en roman. Romanen handlet om en familie og deres tragedier og konflikter i tilknytning til den portugisiske diasporaen i USA og kolonikrigen. I forordet takket forfatteren alle som hadde inspirert henne, samtidig understreket hun at alt som sto i boka var et produkt av hennes egen fantasi, og at enhver likhet med faktiske hendelser var rent tilfeldig. Den nasjonale domstolen la imidlertid til grunn at karakterene i romanen var så identiske med forfatterens svigerfamilie at innholdet var ærekrenkede og dermed var et brudd på deres rett til privatliv. EMD mente nasjonale domstoler hadde foretatt en tilstrekkelig vurdering av om inngrepet var nødvendig, og at det ikke var grunn til å overprøve denne. Fordi personene omtalt i boka ikke var offentlige personer, la EMD til grunn at nasjonale myndigheter hadde en bred skjønnsmargin i vurderingen av om inngrepet var nødvendig.37

Boks 14.3 Debatter om litterære ytringer i Norge

De siste kunstverkene som er dømt ulovlige i Norge, har vært skjønnlitterære verk: Sangen om den røde rubin i 1957 og Uten en tråd i 1967. Også de senere årene har det vært strid om litterære ytringer i Norge, både i og utenfor rettsapparatet.

Rettsstridene har dreid seg om sakprosautgivelser, altså litteratur som gjør krav på å være sann i betydningen faktabasert. Mest omfattende var rettsprosessen rundt Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul. Søksmålet om krenkelse av privatlivets fred fra bokhandleren som ble omtalt i boka, gikk helt til Høyesterett. Seierstad ble frikjent i alle rettsinstanser. Ved flere tilfeller har sakprosautgivelser blitt endret etter søksmål. Deler av innholdet i bøker av bloggeren Anniken «Annijor» Jørgensen og skiløper Petter Northug ble for eksempel endret etter søksmål i 2018.

I 2010 behandlet Høyesterett en sak om avveiningen mellom ytringsfrihet og privatliv i sakprosa. En lokalhistorisk bok om småbruk inneholdt personomtaler om forfatterens samliv med tidligere ektefelle, samt deres separasjon. Den tidligere ektefellen mente boka var et inngrep i hennes privatliv. Høyesterett mente allmenne interesser tilsier at lokalhistoriske framstillinger formidles så levende som mulig, også gjennom personomtaler. Hensynet til ytringsfriheten ble dermed tillagt vekt og forfatteren av boka ble frikjent.

Skjønnlitteraturen gjør ikke krav på å være faktabasert. Det har de senere årene vært en lang rekke debatter i Norge om skjønnlitteraturens forhold til virkelighet og fakta og etiske problemstillinger når virkelige hendelser og personer beskrives skjønnlitterært. Blant mange eksempler på det som er kalt virkelighetslitteratur, er romaner fra Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth særlig kjente.

Rent fiksjonsbaserte framstillinger er også blitt gjenstand for debatt. Nesten ti år etter at den ble utgitt, havnet for eksempel forfatteren av barneboken Sitronlimonaden uforvarende i sentrum av en debatt om påstått rasisme, stereotypier og anmodning om sensur.

Kilde: Den lokalhistoriske boken: HR-2010-390-A avsnitt 60, 62

14.4 Kunst og ytringsfrihetens begrunnelser

14.4.1 Kunstens demokratiske betydning

I mandatet blir kommisjonen bedt om å «ta utgangspunkt i at kunstens og kulturens demokratiske betydning særlig ligger i at de er kanaler og arenaer for den åpenheten og kritikken som demokratiske samfunn er avhengig av». Denne formuleringen reflekterer innfallsvinkelen som er lagt til grunn i kulturpolitikken de siste årene, der kunstens demokratiske betydning særlig framheves. Engerutvalget som utredet kulturløftet i 2013, åpnet sin utredning med denne konstateringen:

Utvalget vil framheve at et rikt og variert kulturliv er en forutsetning for et levende demokrati og for ivaretakelse av ytringsfriheten, og ser dette som en sentral begrunnelse for kulturpolitikken.38

Dette ble fulgt opp i kulturmeldingen (stortingsmeldingen «Kulturens kraft») i 2018, som åpnet med denne formuleringen:

Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. Kulturlivet og sivilsamfunnet er føresetnader for danning og ei opplyst offentlegheit, og dermed ei investering i demokratiet. Kulturen skal vere fri, med personleg engasjement og frivilligheit som grunnlag.39

Også EMD vektlegger kunstens og kulturens betydning for demokratiet i sine vurderinger. Det finnes altså en solid kobling mellom kunsten og ytringsfrihetens begrunnelse i demokratiet. Kunst og kultur er et sentralt bidrag til et demokratisk samfunn.

Dette gjør det lett å argumentere for hvorfor den åpenlyst politisk motiverte kunsten er viktig for demokratiet. Det trengs kunst som kritiserer makten, som utfordrer autoriteter og vedtatte sannheter. Men langt ifra all kunst er politisk, og den ikke-politiske kunsten trenger også ytringsfrihet.

14.4.2 Kunsten og de klassiske begrunnelsene for ytringsfrihet

Det er blitt innvendt at de klassiske begrunnelsene for ytringsfrihet ikke så godt fanger betydningen av et vidt ytringsrom for kunst.40 Den forrige ytringsfrihetskommisjonen la stor vekt på såkalte argumentative talehandlinger og diskursiv praksis, altså viktigheten av saklig og rasjonell argumentasjon, i sin redegjørelse for ytringsfrihetens begrunnelser. Dette er enda tydeligere i det filosofiske grunnlagsarbeidet til den forrige kommisjonen.41 Samtidig påpekte den forrige kommisjonen at kunsten kan tjene blant annet åpenhet og sannhet.42

Kunst skal ikke nødvendigvis være argumentativ eller saklig. Når det skal argumenteres for hvorfor ytringsfriheten skal verne også den frie kunst, kan det i varierende grad argumenteres med utgangspunkt i de tradisjonelle begrunnelsene for ytringsfriheten:

Demokratibegrunnelsen kan romme mer enn den åpenlyst politiske kunsten. Også ikke-politisk kunst kan være viktig for et demokratisk samfunn fordi den åpner for nye tanker og perspektiver.

Kunst kan også være en form for utforsking, en søken etter svar, på linje med forskning og vitenskap. Ytringsfrihet for kunstnere kan slik begrunnes i prinsippet om sannhetssøken i eksistensiell forstand. Kunst kan være fiktiv, men likevel romme sanne erkjennelser.

Kommisjonen vil løfte fram toleranse og mangfold som ytterligere begrunnelse for hvorfor ytringsfrihet er viktig i et mangfoldig samfunn. Her har kunsten en tydelig funksjon. I møte med kunst kan vi bli lokket og tvunget til å reflektere over egen moral, egne standarder, sympatier og antipatier. Kunsten kan slik bidra til å øke vår toleranse både i tid og rom. Den kan gi innblikk og innsikt i tenkemåter, normer, normbrudd og fantasier. Kunsten kan hjelpe oss til å forstå andre måter å se verden, i dag, bakover i historien eller andre steder i verden.

Den tydeligste koblingen mellom ytringsfrihet og kunst ligger kanskje i autonomibegrunnelsen. Kunsten bunner i et behov for å uttrykke seg og å finne sin stemme og er slik en form for fri meningsdannelse. Det samme gjelder for alle som erfarer og opplever kunsten. Adgang til kunstopplevelser er en viktig del av det å bli formet som menneske. Tilgang til kunst er også en del av informasjonsfriheten.

14.4.3 Kunstens positive autonomi

Kunstens autonomi er også en frihet til å fungere som en egen offentlighet. Kunstoffentligheten har et annet språk, et annet forhold til moral og dermed en annen funksjon inn i den større offentligheten enn journalistikken, vitenskapen og politikken.

Kunsten kan for eksempel åpne det offentlige rom for ytringer om private forhold. Kunsten kan uttrykke intime og menneskelige erfaringer på måter journalistikken og vitenskapen ikke kan. Videre kan kunsten utforske moral og etikk på en annen måte enn journalistiske og vitenskapelige ytringer.

Positiv autonomi kaller historiker Kjetil Jakobsen dette forholdet mellom kunst og moral: Kunsten gjør krav på å være hevet over det moralske og politiske normverket som gjelder ellers i samfunnet.43 Kunsten kan uttrykke det umoralske for å få det belyst og aktualisert. Moral er her ment i bred forstand: Den allmenne oppfatning om hvordan mennesker bør leve livene sine, hva som er rett og galt.

Kunsten kan være sitt eget rom som ikke gjør krav på annet enn å være et uttrykk for kunstnerens trang til fri kunstnerisk utfoldelse. Den kan også være et laboratorium for utvikling av moralen og det gangbare, og slik påvirke og endre samfunnets normer. For å kunne gjøre dette, må kunsten være fri til å reflektere over moral og ikke bare være bundet av den.

Det finnes mange kjente eksempler på hvordan kunsten har utfordret og bidratt til å endre moralen gjennom norsk historie. Henrik Ibsens teaterstykke Gengangere skapte på slutten av 1800-tallet det som er omtalt som det største sjokket i norsk litteratur- og teaterhistorie gjennom tidene.44 Stykket tok opp temaer som var tabuer etter datidens moral: Utroskap, kjønnssykdommer og dobbeltmoral i det borgerlige ekteskapet. Morgenbladets anmelder kommenterte at stykket kunne «føre til en Opløsning af al Moralitet» eller en «ganske ny Moral» der «Selvmord, fri Kjærlighed og Blodskam vil blive blandt Ingredientserne».45

I dag vil knapt noen la seg provosere av Ibsens skildringer av utroskap og kjønnssykdommer. Men kunsten er fortsatt med på å påvirke og forme moralen, normer og holdninger i samfunnet. Kunsten og kulturen utforsker nye identiteter, for eksempel ved å bære fram en ny kulturell selvbevissthet hos mennesker med ulik bakgrunn og tilhørighet. Den utforsker nye syn på naturen eller på kjønn og seksualitet. Innimellom provoserer den fortsatt.

Det vakte for eksempel reaksjoner da Munchmuseeet i 2015 inviterte samtidskunstner Bjarne Melgaard til å stille ut verker som utforsket et homoerotisk univers med innslag av barnepornografi.46 Eller da Helsedepartementet likevel ikke ville ha siste del av et bestilt verk av billedkunstner Vanessa Baird, fordi delene av bildet som allerede var montert, ga ansatte assosiasjoner til terrorangrepet 22. juli 2011.47 De mange debattene om såkalt virkelighetslitteratur og etiske grenser viser at kunsten stadig utfordrer skillet mellom offentlighet og privatliv. Debattene om karikaturtegningene som viste profeten Muhammeds ansikt demonstrerte hvordan kunstneriske uttrykk kan provosere når de utfordrer religiøse tabuer.

Eksemplene viser en kobling mellom ytringsfrihetens begrunnelser i autonomi og toleranse. Når kunstneren gjennom estetikken utfordrer grensene og begrunnelsene for etikken, utforsker kunstneren samtidig toleransens grenser. Hva tåler vi å utsettes for av «umoralsk kunst»?

14.5 Virkelighetsbeskrivelse

14.5.1 Det internasjonale bildet

I 2020 registrerte organisasjonen Freemuse 978 kunstnere som ble forfulgt på ulike vis for sine kunstneriske uttrykk verden over. 17 kunstnere ble drept, 322 ble anholdt, dømt eller fengslet. 60 prosent av hendelsene var det offentlige myndigheter som sto bak. 72 hendelser ble registrert i Tyrkia, 40 i Frankrike, 25 i Storbritannia.48

Tallene er neppe dekkende for det reelle omfanget. De er uansett en påminnelse om at kunstneres frihet og ytringsfrihet ikke kan tas for gitt. Internasjonalt er bildet mer alvorlig enn på lenge, konkluderer Freemuse. For norske kunstnere er bildet et ganske annet.

Tar man utgangspunkt i den formelle definisjonen av ytringsfrihet, er det lite som tyder på at kunstneres ytringsfrihet er under press i Norge i dag. Utfordringene for ytringsfrihet for norske kunstnere ligger ikke primært i mangel på rettslig beskyttelse. Likevel finnes det utfordringer for den frie utøvelsen av kunsten også i Norge i dag. De kan finnes både i det generelle ytringsklimaet på nettet, i ytringskulturen innad i deler av kunstfeltet og i infrastrukturen som legger til rette for kunstnerisk virksomhet. Pandemien ble også en påminnelse om at formell frihet er ikke tilstrekkelig hvis de materielle vilkårene for å utøve sitt virke svekkes drastisk.

14.5.2 Kunstnernes oppfatning i 2014

I 2014 ble kunstneres egen oppfatning av ytringsfrihetens kår kartlagt for første gang, i regi av stiftelsen Fritt Ord. Hovedkonklusjonen var at kunstnerne oppfatter ytringsfriheten som god. 80 prosent av de som svarte, mente ytringsfriheten var meget eller ganske sterkt beskyttet. Samtidig svarte hver tredje kunstner at de noen ganger hadde opplevd at ytringsfriheten deres hadde vært innskrenket.49

Hva kunstnerne la i dette, var ikke åpenbart. Som forskeren bak studien bemerket, kunne svarene romme opplevelser av for eksempel å bli refusert av redaktører eller gallerister. Dette er ikke innskrenkninger i ytringsfriheten, men redaksjonell virksomhet som er normal og nødvendig også for kunsten.50 Forsker Tore Slaatta konkluderte slik i undersøkelsen:

«Det er ingen grunn til å tro at ytringssituasjonen for norske kunstnere er generelt truet, eller at den har redusert mangfold eller begrenset konkrete ytringer i særlig grad.»51

Etter å ha analysert svarene i undersøkelsen, konkluderte Slaatta med at kunstnerne selv legger vekt på følgende fire faktorer når de vurderer sin ytringsfrihet: At medier og internett generelt ikke sensureres, at staten ikke stiller strengere krav enn i dag for å tildele offentlig støtte, at mediene opprettholder stillinger til fast ansatte litteratur- og kunstkritikere og at forfatter- og kunstnerorganisasjoners innflytelse på stipendordninger opprettholdes.

De tre siste faktorene indikerer for det første at kunstnerne legger til grunn en forståelse av ytringsfrihet der finansiering og statens positive forpliktelser står sterkt (jamfør infrastrukturkravet). For det andre ligger en spesifikk forståelse av hva som utgjør autonomi til grunn: Kunstnerorganisasjonene skal selv styre stipendordninger og staten skal ikke legge seg opp i kriteriene for å få offentlig støtte.

Det skal bemerkes at kun et lite antall av aktørene i det norske kunst- og kulturlivet besvarte undersøkelsen. Undersøkelsen i 2014 gikk bare til medlemmer av Forfatterforeningen og Norske billedkunstnere (NBK). 203 forfattere (41 prosent av medlemmene) og 647 billedkunstnere (35 prosent) svarte.

14.5.3 Kunstneres oppfatning i 2020

Fritt Ords undersøkelse ble gjentatt i 2020.52 Denne gang var utvalget og spørsmålsgrunnlaget utvidet. Spørsmålene gikk til medlemmer i 11 organisasjoner innen litteratur, billedkunst, scenekunst og film. Likevel var heller ikke dette en undersøkelse for hele kunst- og kulturlivet. For eksempel var store utøvergrupper som musikere og skuespillere ikke med.

Et stort flertall av kunstnerne som besvarte undersøkelsen mente også i 2020 at ytringsfriheten deres var godt beskyttet. 75 prosent svarte meget eller ganske sterkt beskyttet, mot 80 prosent i 2014.

Generelt sett er ikke ytringsfriheten for kunstnere under press, konkluderte forfatterne bak rapporten. Samtidig konstaterte de at det hadde vært en negativ utvikling i hvordan kunstnere oppfatter ytringsfriheten i Norge. I snitt mente 41 prosent av respondentene at ytringsfriheten var litt eller mye svekket. Årsakene som oftest ble oppgitt, var konfliktnivået i det offentlige ordskiftet, trusler og hatefulle ytringer på nettet, og usannheter og rykter som deles i sosiale medier (42-44 prosent oppga dette). Likevel svarte relativt få at de hadde opplevd at ytringsfriheten deres var blitt begrenset når de deltok i offentligheten (17 prosent, omtrent det samme som i 2014 og som befolkningssnittet i andre undersøkelser).

Totalt svarte 1390 personer på undersøkelsen. Svarprosenten er ikke oppgitt i rapporten. I et debattinnlegg i etterkant opplyste hovedforfatter Tore Slaatta at svarprosenten varierte mellom 20 og 30 prosent for litteratur, billedkunst og film. For scenekunstnerne var den 13,5 prosent.53 Blant scenekunstnerne var det god oppslutning blant Norske Dansekunstneres medlemmer, opplyser rapporten. Av de totalt kun 173 scenekunstnerne som svarte på undersøkelsen, oppga et klart flertall at de var tilknyttet frie grupper (90 totalt, pluss 49 som oppga at de jobbet delvis selvstendig og delvis tilknyttet institusjoner. Kun 12 utøvere var tilknyttet institusjonsteater, opera med mer).54

Disse detaljene er vesentlige ettersom svarene fra scenekunstnere skilte seg tydelig ut som mer pessimistiske i synet på ytringsfrihetens kår enn hos deltakere fra andre sjangere. Forfatterne ser dette særlig i sammenheng med kontroversene rundt teaterstykket Ways of seeing, som ble satt opp av en gruppe i det frie feltet. Senere ble også Ytringsfrihetskommisjonen del av en offentlig debatt der erfaringer i det frie feltet og blant Norske Dansekunstneres medlemmer sto sentralt (se boks 14.4). Her ble påstander om svarene i undersøkelsen brukt som premiss i debatten.

I et opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen fra 15 kunstnerorganisasjoner ble for eksempel følgende sitert fra rapporten: «Kun 61 % av de spurte scenekunstnerne svarer at de mener ytringsfriheten er tilstrekkelig beskyttet på deres område.» Dette tallet er andelen av de 173 deltakende scenekunstnerne som svarte «meget sterkt» eller «ganske sterkt» på spørsmålet «hvor sterkt beskyttet er norske kunstneres ytringsfrihet i dag». 31 prosent svarte middels. Seks prosent svarte ganske eller meget svakt.

Boks 14.4 Debatt om kunstnere og ytringsfrihet sommeren 2021

Sommeren 2021 ble Ytringsfrihetskommisjonen selv del av en debatt som berørte flere av temaene kommisjonen var bedt om å utrede, inkludert ytringsfrihet i kunst- og kulturfeltet.

Kommisjonen holdt et innspillsmøte om ytringsfrihet i kunst og kultur i april 2021. Der deltok ti kunstnerorganisasjoner. Fordi kommisjonen ble invitert til å delta med et arrangement under Kulturytring Drammen, en nystartet festival for nasjonal kulturpolitikk, i juni samme år, satte kommisjonen opp et ekstra innspillsmøte. Der gikk invitasjonene til enkeltpersoner som hadde stått i debatter hvor ytringsfrihet og ytringskultur var satt på spissen.

I månedene forut for dette hadde facebookkontoen Sløseriombudsmannen og teaterstykket Sløserikommisjonen vært gjenstand for flere debatter i kunstfeltet. Kontoen hadde gjennom flere år postet innlegg der det blant annet ble harselert med ulike samtidskunstnere og stilt spørsmål ved de offentlige bevilgningene disse mottok. Ifølge flere kunstnere hadde dette ført til trusler og trakassering mot dem. Kunstner Morten Traavik inviterte en av de ansvarlige for kontoen, Are Søberg, til å delta i et teaterstykke som tematiserte denne debatten. Første del av stykket ble satt opp i Bergen i mai 2021. Enkelte kunstnere protesterte mot denne oppsetningen.

Andre del av dette stykket ble satt opp under Kulturytring Drammen. Organisasjonene Norske dansekunstnere og Danse- og teatersentrum trakk seg fra festivalen som følge av dette. To av de inviterte kunstnerne takket med samme begrunnelse som organisasjonene nei til å delta på kommisjonens innspillsmøte i Drammen. Traavik og Søberg var invitert til kommisjonens møte.

Samme morgen som kommisjonens innspillsmøte ble avholdt, trakk Begard Reza seg som medlem av kommisjonen gjennom en kronikk i VG. En av begrunnelsene var at Are Søberg var invitert til møtet.

To dager etter innspillsmøtet sendte Norske dansekunstnere et skriftlig innspill til kommisjonen som handlet om trakassering, Sløseriombudsmannen og ulike påstander om medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen.

Sammen med innspillet mottok kommisjonen en støtteerklæring undertegnet av 15 kunstnerorganisasjoner. Disse viste til at to kunstnere hadde trukket seg fra kommisjonens innspillsmøte og stilte seg «spørrende til den praksis og håndtering Ytringsfrihetskommisjonen har utøvet overfor flere utsatte kunstnere».

Brevet ble omtalt i pressen og ble av flere tolket som kritikk av at Søberg og Traavik var invitert til innspillsmøtet. Dette utløste en omfattende offentlig debatt om blant annet scenenekt og kanselleringskultur i kunstfeltet. Norsk oversetterforening trakk seg fra oppropet etter noen dager. Det kom også fram at Norsk forfatter- og oversetterforening (NFFO) hadde takket nei til å slutte seg til oppropet. Etter kritikk fra en rekke medlemmer sendte Den norske forfatterforening oppropet ut på avstemning blant egne medlemmer og trakk støtten i august etter at et klart flertall stemte for en slik løsning.

14.5.4 Den teknologiske utviklingens betydning for kunsten

14.5.4.1 Teknologiske muligheter og utfordringer

Utgangspunktet for at Ytringsfrihetskommisjonen ble nedsatt, er den teknologiske revolusjonen verden har gjennomgått de siste 20-30 årene. Utbredelsen av internett har hovedsakelig medført en voldsom åpning av ytringsrommet. Dette gjelder også for kunsten.

Det er lettere enn før å ytre seg og å skaffe seg et publikum uten å måtte passere tradisjonelle portvoktere som gallerister, forlag og plateselskap. Det er også enklere å skaffe seg tilgang til teknisk utstyr og distribusjonskanaler for å ytre seg kunstnerisk. Nye kunstformer har oppstått. Et eksempel er såkalt digitale kunstverk som selges via blokkjedeteknologi, såkalte NFTer (Non Fungible Tokens). Et slikt kunstverk ble våren 2021 solgt for 69 millioner dollar via auksjonshuset Christie’s.55

De åpenbare positive sidene er forsvinnende lite diskutert og belyst i kildematerialet kommisjonen har tatt utgangspunkt i, som rapporter og innspillsmøter. Der er det beskrivelser av digitaliseringens skyggesider som dominerer, i form av påstander om forfall i den offentlige samtalen, sjikane, nedbygging av profesjonell kritikk og så videre. Desto viktigere er det å minne om at den teknologiske utviklingen i hovedsak har vært positiv for utøveres ytringsmuligheter og for det reelle mangfoldet i kunsten.

Musikk er et tydelig eksempel: For ikke mange år siden var det radiostasjoner og plateselskap som bestemte hvilken musikk vi kunne lytte til. I dag kan hvem som helst skape, produsere og distribuere musikk. Tilfanget av musikalske stemmer og uttrykk er dermed blitt mer mangfoldig og uforutsigbart. Nye offentligheter har også oppstått med det digitale. Langt flere enn før kan oppdage, lære om og diskutere musikk, men også litteratur, poesi og all slags kunst fra og med mennesker fra hele verden og hele historien uten å måtte basere seg på tradisjonelle portvoktere som en avis, et fysisk bibliotek eller et museum.

Via det digitale kan man nå fram til et nytt og utvidet publikum. Også de etablerte institusjonene kan dermed strekke seg utenfor sine fysiske rammer. Billedkunst er et illustrerende eksempel: Under et kommisjonsmøte på det nye Munchmuseet i Oslo fortalte direktør Stein Olav Henrichsen at museet hadde flere seere på en digital visning i forkant av åpningen av det nye museet enn de hadde fysisk besøkende i det gamle museet i alle år til sammen siden 1963. Henrichsen mente sektoren satser altfor lite på disse mulighetene. Kulturrådet har en støtteordning for museer som vil satse på digitalisering, men denne har bare noen få millioner kroner til rådighet årlig.56

Forsøk på sensur av kunsten blir langt mindre effektive enn før på grunn av de digitale mulighetene. I 1967 kunne Jens Bjørneboes bok fjernes fra offentligheten ved å inndras og ødelegges. Man måtte reise til Danmark for å kjøpe boken. I 1980 måtte man reise til Sverige for å se filmen Life of Brian, der den ble markedsført som «filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge». I 2016 droppet filmfestivalen i Grimstad og senere NRK å vise dokumentarfilmen The Magnitsky Act – Behind the Scenes etter trusler om søksmål og erstatningskrav fra en amerikansk investor som var omtalt i filmen. Kort tid etter var filmen tilgjengelig på Youtube og senere på en nettside produsentene av filmen kontrollerte.57

Samtidig har den teknologiske utviklingen skapt nye utfordringer. De tradisjonelle portvokterne slapp kanskje færre ut i offentligheten, men salg av fysiske eksemplarer av kunsten kunne sikre mer forutsigbare inntekter til dem som slapp gjennom porten. Det nye inntektsbildet er en bekymring for kunstnernes langsiktige ytringsvilkår.58 Profesjonell kritikk av kunst og kultur er ikke like tilgjengelig for alle slik som åpne digitale diskusjonsforum er, og førstnevnte kan bidra til en mer reflektert og kvalitetssikret samtale om kunsten der kommersielle hensyn ikke er førende.

Digitaliseringen har også medført en maktkonsentrasjon hos nye aktører.59 Når utenlandske selskaper tar over som portaler for folks forbruk av film, TV-serier, bøker og så videre, kan det føre til at norske kunstneres innhold i praksis blir mindre tilgjengelig selv om den totale tilgjengeligheten av innhold øker for brukerne.60 Det er videre en utfordring for kunstens rammevilkår at omfanget av kritikk og kulturdekning er redusert i de redaktørstyrte mediene. Dette har skjedd i takt med digitaliseringen, analyser av hva brukerne etterspør og bruker tid på, og strukturelle endringer i mediene.

Nye portvoktere har i kraft av deres størrelse medført kommersiell og moralsk filtrering av innhold som krever at kunstnere tilpasser seg på nye måter. Facebook og Youtube/Google kan fjerne innhold dersom enkeltord eller bilder bryter med retningslinjene, uten videre begrunnelser. Eller de kan skru ned rekkevidden på innlegg slik at få ser innholdet, uten at avsender får beskjed om dette. Kunstig intelligens er ikke nødvendigvis særlig intelligent når det kommer til å identifisere kunstneriske uttrykk. Eksempler på kunstneriske ytringer som er fjernet fra Facebook og andre ytringsplattformer, florerer.61

Opphavsrett til kunstverk og kunstneriske ytringer er også blitt mer komplisert. I en førdigital verden kunne denne retten knyttes til eksemplarframstillinger som den enkelte kunne ta seg betalt for. Internett og ulike programvarer har gjort det lettere å finne, kopiere, dele og bearbeide andres arbeid og å publisere kopiene eller bearbeidelsene digitalt uten at opphavspersonen får betalt eller blir kreditert. Samtidig har ny teknologi gjort det enklere å oppdage opphavsrettsbrudd digitalt.

Det kan være vanskelig å trekke grensen for hva som er et originalt åndsverk, hva som er et plagiat og hvordan tradisjonelle «låneregler» som for eksempel sitatretten skal forstås i en digital virkelighet. Det kan også være vanskelig å finne gode løsninger for hvordan andres bruk av åndsverket skal kunne registreres og gi grunnlag for inntekter som gir et livsgrunnlag for kunstneren. Ulike nye teknikker skal sikre at bruk av materiale i digital form som er beskyttet av opphavsrett, er rettmessig, for eksempel «elektronisk vannmerking» og blokkjedeteknologi. Ny lovgivning er underveis i Norge.62

Det er ingen tvil om at de opphavsrettsrettslige problemstillingene er blitt vanskeligere å håndtere, både i karakter og mengde. Dette skaper utfordringer både for vanlige borgere som bruker andres kunst som del av sine ytringer, og for kunstnerne selv når de skal forsvare sin opphavsrett – og når de bruker andres kunst som del av egen kunstproduksjon, gjennom såkalte appropriasjoner, remikser og så videre.63

14.5.4.2 Sjikane mot kunstnere

Både kunstnerundersøkelsen fra 2020 og flere av innspillene kommisjonen har mottatt, framhever problemer med sjikane og trakassering av kunstnere på nettet. Denne utfordringen henger sammen med den teknologiske utviklingen og særlig debattdynamikken i sosiale medier.64

Trakassering og sjikane er et problem også kunstnere kan erfare, enten når de ytrer seg gjennom sin kunst, som resultat av andres ytringer eller simpelthen fordi kunstneren har fått offentlig støtte. Det kan være ubehagelig og krevende å delta i offentlige debatter som kunstner, som det kan være for andre. Hvorvidt problemet er av en annen karakter, eller er mer omfattende for kunstnere enn for andre som deltar i offentligheten, som politikere, journalister, samfunnsdebattanter og så videre, er ikke lett å vurdere.

I Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihet for kunstnere fra 2020 ble respondentene spurt om de følte at ytringsfriheten deres ble begrenset når de deltok i offentligheten. 17 prosent svarte ja på dette. Dette er omtrent samme andel som i 2014 og samme andel som for hele befolkningen. Scenekunstnerne drar snittet for kunstnerne opp.

Kunstnerne ble ikke spurt om de selv har opplevd sjikane eller lignende. De ble derimot spurt om de opplever «risiko for å bli gjenstand for hatefulle ytringer i sosiale medier». 37 prosent svarer at de i svært eller ganske stor grad opplever en slik risiko.65 Dette er ikke det samme som selv å ha opplevd hatefulle ytringer. Også i øvrige befolkningsundersøkelser svarer en langt større andel at de tror de kan oppleve sjikane, enn de som faktisk rapporterer å ha opplevd det.66

Kunstneres opplevelser av sjikane var en sentral del av debatten om kunstnere, ytringsfrihet og kommisjonen sommeren 2021. Her var dette knyttet til opplevelser med sjikane som skal ha blitt utløst av ytringer på facebookkontoen Sløseriombudsmannen. Hvor omfattende problemet egentlig var, kom ikke fram i debattene i etterkant. Én håndfast påstand om trakassering av en kunstner skulle være politianmeldt og siden behandlet i Konfliktrådet. En kjennelse fra Konfliktrådet ble referert til i flere medier. Høsten 2021 ble kunstneren som hevdet han var blitt sjikanert, anmeldt av Konfliktrådet for dokumentfalsk fordi de ikke kjente til saken. Anmeldelsen ble senere henlagt. Den påståtte meklingen hadde aldri funnet sted, uttalte Konfliktrådet.67

14.6 Infrastruktur og armlengdes avstand

14.6.1 Infrastrukturkravet i kunst og kultur

Ytringsfriheten i form av frihet fra rettslige inngrep, må ledsages av reelle ytringsmuligheter for kunstnere. Den kunstneriske produksjonen og mottakelsen fordrer et finmasket nett av institusjoner og arenaer: Fra muligheter for arbeidsfellesskap som teatergrupper eller skriveverksted til distribusjonskanaler som teatre, strømmetjenester, forlag og salgskanaler, bibliotek og en offentlighet der kunsten kan leve videre blant mottakere, formidlere, kritikere og så videre.

Dette er en lovfestet side av ytringsfriheten som også angår kunstnere. Infrastrukturkravet i Grunnloven paragraf 100 sjette ledd fastslår at det er en statlig oppgave å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. At kunst og kultur omfattes av dette ansvaret, er tydelig forankret i den forrige ytringsfrihetskommisjonens innstilling og i en rekke forarbeider, meldinger og andre offentlige dokumenter i årene som er gått etter at dette kravet ble nedfelt i grunnloven.68 En solid infrastruktur er ikke bare viktig for kunstnere, men også for borgerne – mottakerne av kunstneriske uttrykk. For de aller fleste handler retten til å delta i kulturelt liv ikke om retten til å utøve kunst, men om retten til å kunne motta kunstnerisk og kulturelt innhold.

En god infrastruktur krever universell utforming og tilgjengeliggjøring av kunst- og kulturtilbud for mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette er også hjemlet i FNs konvensjon for personer med funksjonsnedsettelser (CRPD).69 Graden av universell utforming er mangelfull i dag. En rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) våren 2022 dokumenterte at informasjonsbarrierer gjør at mange ikke får med seg kulturtilbud. Dette kan for eksempel være mangel på teksting av TV-programmer eller mangel på synstolkede forestillinger på teater.70

Den teknologiske revolusjonen de siste 20 årene har endret rammebetingelsene for kunst og kulturliv. Særlig for musikkbransjen er store deler av verdikjeden og virksomheten endret. Inntektsstrømmen gikk i løpet av kort tid fra å være basert på salg av fysiske produkter gjennom etablerte aktører som plateselskap og -butikker, til å bli langt mer sammensatt og uforutsigbar.71 Pandemien demonstrerte også hvor sårbart kunst- og kulturlivet er for flere utøvende grupper når de fysiske møteplassene forsvinner. Særlig skuespillere og musikere opplevde et markant inntektsfall under pandemien i 2020 og 2021.72

Mange av innspillene kommisjonen har mottatt og mange av debattene om kunst og kultur, kretser rundt kunstens og kulturlivets infrastruktur. Hvor mye statlig støtte som skal gis til ulike kunstarter i form av langvarige subsidier, kort- og langvarige stipend, innkjøpsordninger, refusjoner og så videre.

Ikke alle som ønsker det, kan leve av å være kunstner. Hvorvidt det utdannes for mange kunstnere, har vært gjenstand for debatt i mange år.73 Dette er ikke en diskusjon det er naturlig for denne kommisjonen å gå inn i. En godt utbygd infrastruktur for kunst og kultur er uansett en viktig bestanddel i den demokratiske infrastrukturen. Et samfunn med bred tilknytning er også et samfunn med et levende og sammensatt kulturliv. Kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk, som kulturmeldingen også understreker.74

14.6.2 Armlengdes avstand i teori og praksis

I land der vilkårene for demokratiet strammes inn og menneskerettighetene undergraves, er kunst og kultur som regel blant de første ofrene. Dette viser for eksempel erfaringene fra Polen de siste årene. Siden Lov og rettferdighets-partiet (PiS) overtok regjeringsmakten sommeren 2015, er lederne for en rekke polske museer oppsagt, ofte uten begrunnelser. Det gjelder blant annet ledere ved et museum for moderne kunst, nasjonalmuseet, et jødisk museum og et museum om andre verdenskrig.75

Erfaringene fra Polen og andre land viser at prinsippet om armlengdes avstand ikke er en abstrakt størrelse. Dette prinsippet er kalt kulturpolitikkens grunnlov og en bærebjelke i den kunstneriske friheten.76 Det handler om at kulturlivet skal være uavhengig av politisk makt og innflytelse når det gjelder kulturfaglige vurderinger. Politikerne skal ikke blande seg inn i spesifikke og konkrete kunstneriske beslutninger. Kunstnerne og kunstinstitusjonene skal selv bestemme hva de velger å uttrykke og hvordan de gjør det.77

Her er det en direkte kobling til infrastrukturkravet i Grunnloven paragraf 100. Det er en statlig oppgave å legge til rette for at kunst og kultur kan utøves og oppleves. Staten skal legge til rette, men ikke bestemme hva kunstnerne gjør og hvordan de utøver sitt virke.

I norsk kulturforvaltning er Kulturrådet det fremste uttrykket for praktiseringen av prinsippet. I rådene som tildeler stipend til ulike kunstarter sitter kunstnerne selv og foretar tildelinger ut ifra kunstfaglige kriterier.

I praksis er ikke dette et renskåret prinsipp. Den statlige kulturpolitikken utøves i kontinuerlig spenning mellom kulturpolitiske målsettinger og styring, og kunstnerisk autonomi. Grensedragningene mellom politisk styring og kunstnerisk frihet blir stadig gjenstand for debatt (se boks 14.5).78

Selv om prinsippet om armlengdes avstand kalles kulturpolitikkens grunnlov, er det ikke eksplisitt lovfestet.79 Den daværende regjeringen varslet i 2018 at prinsippet om armlengdes avstand skulle forankres i en revidert utgave av Kulturloven. Da kommisjonen leverte sin innstilling, var det ennå ikke fremmet noe slikt lovforslag.80

Boks 14.5 Mellom armlengde og forlenget arm. Norske eksempler.

Hvorvidt politikere legger seg for mye opp i kunstneriske valg, blir jevnlig diskutert i Norge. Dette er noen eksempler fra de siste årene:

Høsten 2001 intervenerte Stortinget ganske direkte inn i fordelingen av Kulturrådets støtte til fri scenekunst. Kulturkomiteen i Stortinget, med Trond Giske i spissen, mislikte at scenekunstutvalget i Norsk kulturråd avslo å støtte det populære jazzdansensemblet Oslo Dance Ensemble. Kulturminister Ellen Horn (Ap) prøvde først å instruere scenekunstutvalget direkte om å prioritere ensemblet. Da dette ikke lyktes, fjernet kulturkomiteen en million kroner fra Kulturrådets scenekunstbudsjett og førte støtten direkte opp på statsbudsjettet, øremerket ensemblet.

Våren 2012 ble det bråk angående formuleringer i Kulturdepartementets inkluderingsmelding. Der ble flere formuleringer tolket som konkrete føringer for hva slags profil kulturinstitusjonene skulle legge opp til i sine program. Blant annet ble det gitt beskjed om å forberede arrangementer i tilknytning til grunnlovsjubileet to år senere. Både kulturmiljøer og politikere på høyresiden reagerte på dette.

I 2018 fremmet Frps bystyregruppe et forslag om at Oslo kommune skulle fjerne støtten til teateret Black Box fra kommunens budsjett på grunn av forestillingen Ways of seeing. Forslaget fikk ikke støtte fra noen andre partier. Statsminister Erna Solbergs uttalelse om etikken i teaterstykket vakte også sterke reaksjoner. Solberg sa blant annet at «de som har laget stykket må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker, som bidrar til at det er tøffere å være politiker». Denne uttalelsen var ikke koblet til antydninger om endring i økonomisk støtte på grunn av innholdet i stykket.

Kilde: Mangset, P. (2012) En armlengdes avstand eller statens forlengede arm? Et notat om armlengdesprinsippet i norsk og internasjonal kulturpolitikk, Kulturdepartementet, s. 33 og 46-48; Pedersen, B. E. (2018, 12. desember). Fremskrittspartiet ville stoppe støtten til Black Box etter kontroversiell forestilling. Dagsavisen. https://www.dagsavisen.no/oslo/nyheter/2018/12/12/fremskrittspartiet-ville-stoppe-stotten-til-black-box-etter-kontroversiell-forestilling/; Drabløs, Ø.T., Fossen, C.H. & Finstad, A-I. (2019, 13. mars). Statsminister Erna Solberg hardt ut mot teaterregissør. NRK. https://www.nrk.no/kultur/statsminister-erna-solberg-hardt-ut-mot-teaterregissor-1.14470611

Det er ikke gjort empiriske studier av hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis i Norge. I Sverige er prinsippets anvendelse undersøkt. Studien konkluderte med at det finnes kulturpolitisk styring i Sverige som påvirker den kunstneriske friheten negativt. Politiske føringer får tidvis gjennomslag i kriteriene for økonomiske bidrag til kunsten. Særlig ble det i etterkant av rapporten rettet kritikk mot at hensyn til likestilling, mangfold og inkludering gikk foran kunstnerisk kvalitet og frihet i tildelinger av støtte.81

I en spørreundersøkelse gjort i forbindelse med studien, sa nær halvparten av de svenske deltakende kunstnerne at de tilpasser sine søknader etter andre kriterier enn kunstneriske for å øke muligheten for å få støtte. 33 prosent sa de hadde latt være å søke om offentlige midler fordi de opplevde at kriteriene for bedømming kom i konflikt med den kunstneriske friheten.82 Rapporten førte til at svenske myndigheter varslet endringer i prinsippene for tildeling av statlige midler.83

14.6.3 Armlengdes avstand fra hvem?

Hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis, påvirker både ytringskulturen og de reelle ytringsmulighetene i kunstfeltet. Tildeling av stipender og prosjekter har stor betydning for kunstneres liv og virke. For mange utøvere er offentlige tildelinger avgjørende for om de i det hele tatt kan livnære seg som kunstnere. Samtidig skjer tildelinger ut ifra premisser om kunstnerisk kvalitet, som nødvendigvis vil være gjenstand for uenighet. Organisasjonsformen er i mange tilfeller korporativ: Kunstnerorganisasjonene oppnevner medlemmer til flere av komiteene som deler ut penger. Miljøene er ofte små, de som tildeler penger og de som søker, kjenner hverandre.84

Disse faktorene kan til sammen bidra til en svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøer. Det kan være krevende og kostbart å være uenig, enten kunstnerisk eller politisk, med de som i neste instans skal avgjøre om du får stipend eller annen tildeling.

Utfordringer med lav takhøyde og svak uenighetskultur ble påpekt av flere i innspillene til kommisjonen. Dette ble også løftet som problemstilling i debattene om kunst og ytringsfrihet sommeren 2021. Blant eksemplene var kunstneren Natasja Askelund som ble kalt blant annet rasist, homohater og høyreekstremist på sin Facebook-profil etter at hun skrev en kronikk der hun kritiserte ytringsklimaet i deler av kunstfeltet.85 Billedkunstner Ina Bache-Wiig ble av-invitert fra en utstilling etter å ha trykket «like» på en facebookpost med et kontroversielt politisk budskap.86 Ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) gikk flere intense debatter om utstilt kunst, pensum, rasisme og ytringskultur. Lærere og studenter som var kritiske til de rådende holdninger i ordskiftet møtte tidvis krasse sosiale reaksjoner.87

I Fritt Ords undersøkelse der kunstnere vurderer ytringsfrihet, ble det spurt om kunstnere opplever at ytringsfriheten berøres av «risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner». 34 prosent svarte at dette gjelder i ganske eller svært stor grad. Filmfolk opplevde dette i størst grad (54 prosent), forfattere i minst grad (25 prosent). Ellers var spørsmålene i undersøkelsen for det meste rettet mot mulige eksterne pressfaktorer mot kunstneres ytringsfrihet.

Boks 14.6 Et eksempel til etterfølgelse

At kunstnermiljøer preges av interne ideologiske kamper, er ikke noe nytt. På 1970-tallet måtte for eksempel Forfatterforeningen håndtere sterke konflikter knyttet til forsøk fra revolusjonære forfattere med tilknytning til SUF(m-l) (senere AKP(m-l)) på å gjøre foreningen til et redskap i «kampen mot monopolkapitalen». Lederen i foreningen, den tidligere Høyre-kvinnen Ebba Haslund, stod da sammen med de radikale i arbeidet for å bedre standens kår, samtidig som hun bekjempet forsøkene på å politisere foreningen. Ved fratredelsen 1975 ble hun æresmedlem i foreningen. Haslunds innsats er et eksempel på hvordan ideologiske kamper kan balanseres innad i kunstmiljøer.

Kilde: Snl.no, https://nbl.snl.no/Ebba_Haslund

14.7 Satire og karikaturer

Satiren – og særlig karikaturtegningene i nyhetsmediene – har vært rammet av de kraftigste angrepene og mest krevende debattene om kunst og ytringsfrihet på 2000-tallet. Karikaturen har en særlig rolle å spille som uttrykk for maktkritikk. Men karikaturtegningen er blitt en presset sjanger.

Den moderne sjangeren vokste fram i takt med opplysningstiden, fra slutten av 1600-tallet. Ordet karikatur stammer fra det italienske verbet caricare. Det betyr å laste eller å overlesse en vogn. Karikaturer er overlessede, overdrevne bilder.88 Slike tegninger utgjør en distinkt tradisjon som har spilt en viktig rolle i utviklingen av demokratisk kultur.

Satiren kritiserer aktører og forhold i samfunnet ved å stille dem i et skarpt og ironiserende lys.89 Karikaturer er en form for satire som avkler makten. Historisk sett har karikaturene vært viktige for å gjøre den opphøyde makten menneskelig og mulig å kritisere.90 Samtidig har nedverdigende og dehumaniserende framstillinger av folkegrupper også vært uttrykt gjennom karikaturer, som framstillingen av jøder i opptakten til Holocaust og den andre verdenskrig.

Karikaturen kan være vanskelig å plassere. Den er dels kunst, dels kommentar og dels journalistikk. Nettopp dette er en viktig del av dens verdi: Den binder sammen kunsten, journalistikken og politikken. Heller ikke EMD har en klar avgrensning mellom disse sjangrene, men tar utgangspunkt i at satire alltid skal ha et sterkt vern.91

Boks 14.7 Angrep mot tegnere

Den såkalte karikaturstriden i 2005-06 var foranledning til flere angrep og planlagte angrep mot tegnere, redaksjoner og enkeltpersoner, fordi de hadde tegnet og publisert tegninger av profeten Muhammed. I Danmark ble karikaturtegneren Kurt Westergaard angrepet i sitt eget hjem. I Sverige levde kunstneren Lars Vilks med politibeskyttelse fram til sin død og var mål for et terrorangrep i København i 2015. I Norge mottok redaktør Vebjørn Selbekk en rekke drapstrusler og måtte ha politibeskyttelse etter å ha publisert en faksimile av tegningene. Daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, mottok også trusler. 12 mennesker, blant dem fire karikaturtegnere, ble drept da terrorister angrep det franske satirebladet Charlie Hebdo i 2015.

Karikaturtegningen er mindre framtredende i de redigerte medier enn hva den tradisjonelt har vært. Det er få karikaturtegnere igjen, i Norge og andre land. I Norge var det i 2021 kun tre fast ansatte avistegnere i ulike stillingsbrøker: Roar Hagen i VG, Siri Dokken i Dagsavisen og Marvin Halleraker i Aftenposten. Rundt 30 personer var aktive som satiretegnere, de aller fleste av dem frilansere på deltid.92

Dette skyldes hovedsakelig økonomiske prioriteringer og dessuten den digitale transformasjonen der satiretegningen ikke har funnet en plass i nettavisen på linje med hva den har hatt i papiravisen.

Spørsmålet er likevel i hvilken grad satiretegnerne opplever frihet til å kommentere samfunnsforhold i de redaktørstyrte mediene, særlig sett i lys av karikaturstriden og drapene på redaksjonsmedlemmer i Charlie Hebdo (se boks 14.7).

Selvsensur er et naturlig og åpenbart dilemma for karikaturtegnere. Da norske journalisters sikkerhetsvurderinger ble undersøkt i 2014, svarte fire ganger så mange illustratører og grafikere enn journalister at frykt for religiøse grupper virket inn på arbeidet deres.93 Flere karikaturtegnere har også fortalt at det er enkelte uttrykk de ugjerne tegner som følge av angrepene på sjangeren.

Frykt for religiøse ekstremister er ikke den eneste trusselen. Det internasjonale nettverket for karikaturtegnere advarte i 2020 mot av covid-19 pandemien hadde ført til en autoritær vending i flere stater med flere forsøk på sensur av tegninger.94 Det vakte også stor oppmerksomhet da New York Times i 2019 sluttet å publisere karikaturer i sin internasjonale utgave, kort tid etter at avisen hadde fått massiv kritikk for en karikatur av Israels statsminister.95

At den klassiske aviskarikaturen er blitt sjeldnere, må ikke forveksles med at satiren er død. Karikaturer forsvinner ikke, de går over i nye former: Redigerte bilder, grafikker, tegneserier, kommenterende bildemontasjer og videomanipulasjoner finnes i rikt monn på internett og i sosiale medier.96 Utbredelsen av såkalte memer viser at den visuelle slagkraften som satiren og karikatursjangeren har vært drevet av, lever videre. Tilsvarende finnes det et stort publikum for satire og karikert samfunnskritikk.

Karikaturtegningen er både en sikkerhetsventil og et barometer for demokratiet. Den skal være skarp og nådeløs. Når karikaturen angripes, er det også et angrep på ytringsfriheten og demokratiet.97 Kommisjonen konstaterer at ytringsrommet for satiretegnere er blitt vesentlig redusert på 2000-tallet og ser tendenser til at den skarpe karikerende humoren også rammes som følge av dette og andre debatter om krenkelser.

14.8 Kommisjonens vurderinger og anbefalinger

14.8.1 Juridiske og institusjonelle forhold

14.8.1.1 Den rettslige beskyttelsen er god

Kunstneriske ytringer har i utgangspunktet den samme rettslige beskyttelse som andre typer ytringer. Praksis fra EMD viser at kunstneriske ytringer har et sterkt vern, særlig når ytringene setter søkelys på spørsmål av offentlig interesse. Kommisjonens klare inntrykk basert på eksisterende undersøkelser, innspill og diskusjoner kommisjonen har deltatt i under utredningen, er at utfordringene i kunstfeltet ikke handler om mangel på rettslig vern mot inngrep.

Ytringsfrihet for kunstnere er imidlertid ikke bare betinget av fravær av forfølgelse og inngrep i ytringer. I Grunnloven paragraf 100 ligger også en positiv forpliktelse til å legge til rette for kunst og kultur. Det er her kunstnerne møter de største utfordringene. Kommisjonen mener det er behov for tydeliggjøring i lovverket av myndighetenes positive ansvar også i kunst- og kulturfeltet. Dette gjelder både infrastrukturkravet og prinsippet om armlengdes avstand.

14.8.1.2 Forankring av infrastrukturkravet i kulturlova

Etter at en revisjon av kulturlova ble varslet fra den daværende regjeringen i 2018, leverte en juridisk ekspertgruppe nedsatt av Norsk teater- og orkesterforening (NTO) i 2020 et innspill til hvordan denne lovfestingen kan utformes.98 Ekspertgruppen foreslo å knytte kulturlovas formålsbestemmelse tettere opp mot myndighetenes ansvar for å tilrettelegge for en åpen og offentlig samtale i kunst- og kulturlivet, gjennom infrastrukturkravet.

Kommisjonen vil anbefale at formålsbestemmelsen i kulturlova blir omformulert slik at det blir tydelig at formålet med loven er å realisere infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 for kunstneriske ytringer og sikre at slike ytringer kan bli en del av den offentlige samtalen. Lignende presiseringer er gjort blant annet i medieansvarsloven, som har hentet inn formuleringen «en åpen og opplyst offentlig samtale» fra Grunnloven § 100 i formålsbestemmelsen til loven. En tilsvarende presisering i kulturlova vil tydeliggjøre at offentlig politikk for kulturfeltet er en viktig del av myndighetenes ansvar for å legge til rette for en åpen og offentlig samtale.

14.8.1.3 Lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand

Det er viktig at de kunstneriske institusjonene har en formell beskyttelse mot omskiftelige rammebetingelser og politiske vinder. Erfaringene fra land som Polen og Ungarn de siste årene har demonstrert hvor utsatt den kunstneriske friheten kan være når det skjer politiske endringer mot mer autoritære styreformer.

Prinsippet om armlengdes avstand skal ivareta denne friheten. Dette er kalt kulturlivets grunnlov, men er ikke lovfestet. Kommisjonen mener en slik lovfesting bør gjøres og at det er naturlig at kulturlova gir uttrykk for at prinsippet skal gjelde generelt for kulturforvaltningen. En lovfesting vil styrke den formelle uavhengigheten til kunst- og kulturinstitusjonene og slik være en formell styrking av ytringsfriheten i kunsten. En lovfesting kan også bidra til å presisere hva som ligger i prinsippet og hvordan det skal anvendes dersom det oppstår uklarheter om mulig politisk styring av den frie kunsten. En slik formell sikring kan med fordel gjøres når det er rolige tider, ikke når kunstens frihet eventuelt skulle komme under reelt press fra myndighetene.

Den forrige regjeringen varslet i 2018 at en slik lovfesting skulle gjøres i forbindelse med en revisjon av kulturlova. Fire år senere er det ennå ikke sendt ut et lovforslag på høring. Kommisjonen oppfordrer til at dette gjøres og viser for øvrig til innspillet fra NTOs juridiske ekspertgruppe for forslag til hvordan en lovfesting kan utformes.99

14.8.1.4 Uavhengig organisering av kunstinstitusjoner

Prinsippet om armlengdes avstand skal sikre at valg om kunstnerisk innhold skjer uten politisk overstyring. De aller fleste større kunst- og kulturinstitusjoner i Norge er organisert som selvstendige rettssubjekter, for eksempel som stiftelser eller aksjeselskap med egne styrer og er ikke direkte underlagt politisk valgte organer. Slik uavhengig organisering er sentralt for å sikre ivaretakelsen av prinsippet om armlengdes avstand.

Det finnes imidlertid eksempler på organisering som ikke sikrer slik uavhengighet. Kommisjonen fikk blant annet innspill om dette fra direktøren ved Munchmuseet i Oslo. Museet er organisert som en etat i Oslo kommune, uten eget styre, og museumsdirektøren er ansatt som etatssjef i kommunen som rapporterer til en politisk valgt byråd.100

Eksempelet belyser at det kan være prinsipielt uheldig hvis kunstinstitusjoner ikke er organisert på en politisk uavhengig måte. Dette kan ivaretas på ulike måter, for eksempel gjennom stiftelsesmodeller som sikrer institusjonene mot å utsettes for politisk press og styring.101 Den primære funksjonen med slik uavhengig organisering er å unngå at politiske føringer styrer kunstinstitusjonenes prioriteringer og kunstfaglige vurderinger. Samtidig vil dette også etablere et forsvar mot utvikling man har sett for eksempel i Polen. Der brukes organisering av kunstinstitusjoner som verktøy i en autoritær politisk utvikling ved at for eksempel ledere for sentrale kunstinstitusjoner byttes ut for å slå ned på den opposisjonen som kunsten ellers kan være bærer av.

14.8.1.5 Eget kunstnerombud?

Flere aktører har spilt inn forslag til kommisjonen om å opprette et eget kunstnerombud. Dette er foreslått som «en uavhengig instans som kan stå på kunstnernes side i en stadig mer pågående, usaklig, hetsende og truende hverdag», slik leder for organisasjonen Safemuse, Jan Lothe Eriksen, har beskrevet det. Ombudet er tenkt å være en «vaktbikkje og bistandsadvokat» for kunstnere som rammes av sjikane.102

Kommisjonen er skeptisk til dette forslaget av to grunner. For det første er ombudsordninger statlige og det er prinsipielt betenkelig å opprette en statlig instans som skal gripe inn i ordskiftet. Ytringer som kan være straffbare bør anmeldes, også når de rammer kunstnere. Ellers bør det være en oppgave for organisasjoner, fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner å bistå kunstnere hvis de opplever krevende ordskifter. Det finnes allerede ombudsordninger som også kunstnere kan benytte seg av, som Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

For det andre tyder ikke undersøkelsene kommisjonen har gjennomgått på at kunstnere er vesentlig mer utsatte for sjikane enn det andre deltakere i offentligheten opplever.

Når det er sagt, har også kunstnere behov for støtte og veiledning når de opplever ubehageligheter i offentligheten. Dette er et behov aktører i flere sektorer har påpekt. Kommisjonen viser her til forslag i kapittel 6.8.3 om en digital hjelpeportal for ytringsfrihet som et relevant tiltaksforslag også for kunstnere.

14.8.1.6 Styrke arbeidet med universell utforming og tilgjengeliggjøring av kultur

Infrastrukturen i kulturlivet skal legge til rette for en bred tilknytning til og deltakelse i kulturlivet. For at denne tilretteleggingen skal være bred, kreves det økt innsats for universell utforming av kulturtilbud i Norge. NIMs undersøkelse fra våren 2022 dokumenterte at både massemedier og kulturinstitusjoner har et stykke igjen for å sikre reell universell utforming og tilgjengeliggjøring av tilbudet.

Dette handler blant annet om å ha strategier for teksting av filmer, audioguider og synstolking ved kunstutstillinger samt å legge til rette for synstolking og teksting av teaterforestillinger. Kommisjonen understreker at ambisjoner om universell utforming også bør gjelde kulturlivet, og viser for øvrig til vurderinger og anbefalinger i kapittel seks.

14.8.2 Satsingsområder for kulturpolitikken

Skal ytringsfriheten virke etter sin hensikt, er den avhengig av et solid institusjonelt rammeverk. Dette infrastrukturkravet innebærer for kunstens del at det finnes et omfattende system av institusjoner som kan legge til rette for å skape, produsere, bearbeide, oppleve og analysere kunst. Det er et statlig ansvar å legge til rette for at denne infrastrukturen er levende, det kan ikke overlates til markedet alene. Det er på den annen side heller ikke statens ansvar alene. Dette er det bred konsensus om i norsk politikk.

En rekke innspill er gitt til kommisjonen til hvordan konkrete ordninger innen kulturpolitikken kan bygges ut og forbedres. Det dreier seg om alt fra innkjøpsordninger, momsfritak, stipender og prisavtaler til ordninger for kritikk, tidsskrift og kunstneres økonomiske rammevilkår i seg selv.

Kommisjonen ser det ikke som sin oppgave å gi anbefalinger om innretningen av eller størrelsen på enkeltordninger innen kultur- og kunstpolitikken. Kommisjonen understreker at en velfungerende infrastruktur for kunst og kultur også er avgjørende for ytringsfriheten. Dette er ikke bare et spørsmål om kunstneres levevilkår og inntekt, men også om alles tilgang til kunst og kultur.

Kommisjonen vil løfte fram noen enkeltområder som er særlig relevante for ytringsfriheten og hvor det er et spesielt behov for å vurdere om rammebetingelsene er tilstrekkelige egnet i det nye medielandskapet:

Karikaturtegningen har i seg selv blitt en manifestasjon på at den reelle ytringsfriheten for satire er utfordret. Karikaturtegnere har krevende arbeidsforhold av flere årsaker (jf. avsnitt 14.7). Fritt Ord har forsøkt å bøte på dette gjennom en ordning med arbeidsstipend til tegnere og har finansiert en deltidsstilling som professor i karikaturtegning ved Khio.103

Tilgang på vurderinger av kunst og kultur er viktig. Digitaliseringen har muliggjort et mangfold av grupper og stemmer som formidler sine meninger om tilbudet på kulturfeltet. Det profesjonelle anmelderiet og kunstkritikken er nedbygd over tid i de redigerte mediene og har i varierende grad funnet en form som når fram til et bredt publikum. Profesjonell kritikk, allmenne vurderinger og diskusjoner om kunst og kultur er viktig for å sikre en åpen og opplyst samtale om kulturfeltet. Dette er også viktig for kunstnere og utøvere, ikke minst i de små og marginale kunstformer.

Sakprosaen har en særlig oppgave i å bidra til en opplyst og undersøkende offentlig samtale. Likevel er den offentlige innkjøpsordningen for sakprosa langt mer begrenset enn for skjønnlitteratur. Ordninger som sikrer at mer sakprosa blir tilgjengelig for flere vil være bidrag til en mer mangfoldig og opplyst offentlighet.

Oversettelser av utenlandsk litteratur har også stadig en sentral funksjon. Å legge til rette for at det leses og skrives på norsk er viktig for å ivareta språket vårt, sikre tilgang til informasjon på norsk og en levende samfunnsdebatt. Norge trenger et mangfoldig litteraturtilbud, både på nynorsk, bokmål og de ulike mindretalls- og minoritetsspråkene i Norge.

14.8.3 Ytringskultur i debatter om kunst og innad i kunstmiljøer

Internett har utvidet ytringsrommet og påvirket ytringskulturen, også om og innenfor kunstfeltet. Sjikane mot kunstnere og krevende ordskifter er trukket fram av flere som en utfordring. Lav takhøyde og svak uenighetskultur innad i deler av kunstfeltet er også påpekt av flere overfor kommisjonen som et problem og en begrensning på den reelle ytringsfriheten.

Hvordan ytringsfrihet og ytringskultur reguleres og forvaltes i sektorer utenfor kunsten, har betydning også for kunstneres ytringsfrihet og ytringskultur. Flere av tiltaksforslagene kommisjonen mottok fra kunstnere og kunstnerorganisasjoner, handlet om sektorer som redaktørstyrte medier og teknologiselskapene. Dette adresseres i andre kapitler i utredningen.

For eksempel vil økt innsyn i plattformselskapenes innholdsvurderinger, forbedrede klageordninger og tydeligere kjøreregler for fjerning av innhold, styrke formidling også av kunstneriske uttrykk i en digital verden. Kommisjonen viser her til tiltaksforslagene i kapittel åtte. Styrking av de redaktørstyrte mediene vil også kunne styrke og utvikle kunst- og kulturlivet. Her vises det til behandlingen i kapittel 12.

Kritikk av kunst kan innimellom være både udannet og usaklig, slik kunsten selv kan og skal kunne være det. I debatten om kunstnerisk ytringsfrihet sommeren 2021 ble et ønske om at kritikken av kunst måtte være «saklig» fremmet fra kunstorganisasjoners side. Å legge som premiss at kritikk av kunsten eller kunstnere skal være saklig eller profesjonell og rasjonell for å kunne tolereres, er et umulig krav.

Gjennom kunsten utfordres ofte etablerte oppfatninger av hva som er rasjonelt og saklig. Kunsten er dermed i seg selv en arena for det usaklige og emosjonelle. I dette ligger noe av kunstens sprengkraft i den offentlige debatt. Da må det være rom for at kritikk av kunstneriske ytringer også kan være usaklig, uprofesjonell, emosjonell eller for den saks skyld uinformert. I kommisjonens mandat er det lagt som premiss at kunstens demokratiske betydning særlig ligger i at den er en arena for åpenhet og kritikk. Det er således en forventning om større takhøyde innad i kunstverden for nettopp kritikk og motforestillinger. Kommisjonen stiller seg derfor undrende til noen av innspillene og reaksjonene som har kommet fra enkelte kunstnerorganisasjoner.

For å kunne gjøre en skikkelig vurdering av kunstnernes reelle ytringsfrihet, holder det ikke å se på tonen og innholdet i kritikk utenfra mot kunst og kunstnere. Det er behov for mer forskning og en bred debatt også om ytringsrommet internt i ulike kunstmiljøer. Debattene som oppsto i kjølvannet av kontroversene sommeren 2021 ga flere eksempler på at takhøyden kan oppleves lav innad i enkelte deler av kunstlivet.

Utfordringer med lav takhøyde og svak uenighetskultur i enkelte deler av kunstlivet bør problematiseres og diskuteres åpent innad i flere miljøer. Dette er et ansvar for kunstinstitusjonene, organisasjonene og enkeltaktører i miljøene. Ideologiske føringer bør ikke være styrende for hvem som skal kunne delta i debatter eller utøve sin kunst, enten det er føringer om kunstsyn eller politisk syn.

Ytringskultur om kunst i samfunnet eller innad i kunstnermiljøer kan ikke endres gjennom en liste sektorspesifikke tiltak. Bygging av kultur skjer gjennom utdanning, kunnskap og diskusjon. Rapporten Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020 tok til orde for at det trengs mer kunnskap om betydningen av kunstnerisk frihet og om kunstproduksjon og –formidling generelt i samfunnet. Det pekes på sektorer som skolen, politikken, støtteordninger og journalistikken.104

Økt kunnskap om kunstens betydning og virkemåter er positivt. Kommisjonen vil også etterspørre kunstnermiljøenes vilje til å ta interne debatter om hvor takhøyden for kritikk bør gå. En observasjon er at kunstsektoren ikke har samme formelle og uformelle trening i å håndtere offentlig debatt om ytringsfrihet, etikk og politikk som for eksempel journalistikken har. Det er behov for et kompetanseløft for kunstnernes deltakelse i offentlige debatter.

Kunstutdanningene bør vurdere om opplæring i debatt, etikk og ytringsfrihetens rammer bør ha en større plass i undervisningen. Kunstnerorganisasjonene og tilsvarende bør kunne veilede og støtte kunstnere som står i krevende ordskifter.

14.8.4 Behov for ytterligere forskning og undersøkelser

Det finnes ikke mange studier av hvordan kunstnere utøver sin ytringsfrihet og deres erfaringer med dette i Norge. De to undersøkelsene Fritt Ord har initiert, er de eneste brede studiene på feltet. Disse vil forhåpentlig bli utviklet og videreført slik at endringer kan følges over noe tid. De kan også utvides og suppleres med flere undersøkelser. Studiene lider under lave svarprosenter, som mange andre studier kommisjonen har gjennomgått. Kunstnerorganisasjonene bør jobbe for å få større oppslutning blant sine medlemmer om framtidige studier, særlig gitt hvor mye diskusjon undersøkelsen i 2021 førte til. Det bør gjøres undersøkelser som omfatter hele kunst- og kulturfeltet, ikke bare utvalgte grupper.

At kunsten kan utvikles og utøves på armlengdes avstand fra politiske føringer og meninger om kunstneriske valg, er avgjørende for at kunsten skal være fri. Dette prinsippet har lenge vært grunnleggende i norsk kulturpolitikk og er foreslått lovfestet. Men det finnes lite dokumentasjon av hvordan grensedragningene i praksis gjøres i utøvelsen av kunstpolitikken og av kunstnerne selv.

Kommisjonen anbefaler at det gjennomføres en undersøkelse av hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis i norsk kunst- og kulturliv. Norsk teater- og orkesterforening (NTO) spilte inn et ønske om en slik undersøkelse til Kulturdepartementet i forbindelse med den bebudete revisjonen av kulturlova. NTO la vekt på at det bør undersøkes hvordan prinsippet forstås «blant politikere og byråkrater på de ulike forvaltningsnivåene, i Riksrevisjonen og i fylkeskommunale/kommunale kontrollutvalg, blant aktører i bransjen og i medienes analyserende og kommenterende kulturjournalistikk».105

Kommisjonen støtter dette ønsket, men vil legge til at en slik undersøkelse også bør se på hva kunstnerne selv mener om hvordan politiske føringer eventuelt påvirker deres kunstneriske valg, i hvilken grad de tilpasser sin kunst til føringer i ulike støtteordninger og om de eventuelt lar være å søke midler eller utøve kunst på grunn av politiske føringer. Den svenske undersøkelsen som også NTO viser til, hadde med disse perspektivene (jf. avsnitt 14.6.2). Det bør også undersøkes om dagens løsninger oppleves som reell armlengdes avstand av kunstnerne.

14.8.5 Beskyttelse av forfulgte kunstnere

Knapt noen steder i verden ligger forholdene like godt til rette for en velfungerende ytringsfrihet og sunn ytringskultur enn i Norge. Det gjelder også for kunstnere og den kunstneriske friheten. Med dette utgangspunktet følger også et ansvar for å engasjere seg i kunstneres kår andre steder i verden, der forholdene er langt mer krevende. Norske myndigheter og kunstnerorganisasjoner bør være pådrivere og rollemodeller for kunstnerisk frihet også internasjonalt.

Ett viktig tiltak er Friby-ordningen. Den gir forfulgte forfattere, journalister, bloggere, kunstnere og musikere fra hele verden en mulighet til å fortsette sitt virke og kunne ytre seg fritt uten å frykte sensur, trusler, andre former for knebling eller vold og drap. I 2021 var det 21 fribyer i Norge og rundt 80 forfattere og kunstnere hadde kommet til Norge gjennom ordningen siden oppstarten i 1996. Ordningen organiseres av Norske PEN.106

Kommisjonen mener denne ordningen bør styrkes ytterligere. I regjeringens strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken er et av tiltakene å «støtte internasjonale og nasjonale sikkerhetsnett for utsatte kunstnere som trenger rettshjelp, beskyttelse og psykososial støtte».107 Dette bør følges opp med en substansiell styrking av ordninger som tilbyr slik beskyttelse og støtte.

14.9 Kommisjonens anbefalinger oppsummert

Anbefalinger rettet mot offentlige myndigheter:

  • Innarbeide infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 i kulturlovas formålsbestemmelse.

  • Lovfeste prinsippet om armlengdes avstand i kulturlova og sikre uavhengig organisering av offentlige kunst- og kulturinstitusjoner.

  • Gjennomføre en undersøkelse om hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis i norsk kunst- og kulturliv.

  • Styrke arbeidet med universell utforming og tilgjengeliggjøring av kultur for mennesker med funksjonsnedsettelser.

  • Sikre en fungerende infrastruktur for kunst og kultur gjennom kulturpolitikken.

  • Gjøre studier som kartlegger status for og erfaringer med ytringsfrihet i hele kunst- og kulturfeltet, og som undersøker ytringsrommet internt i ulike kunstmiljøer.

  • Styrke Friby-ordningen for å kunne tilby beskyttelse til flere forfulgte kunstnere.

Anbefalinger rettet mot kunst- og kulturinstitusjoner:

  • Øke bevisstheten innad i kunstsektoren om verdien av debatt, kritikk og meningsmangfold. Kunstnerorganisasjonene og tilsvarende bør kunne veilede og støtte kunstnere som står i krevende ordskifter.

Fotnoter

1.

Meld. St. 8 (2018–2019) Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida, Kultur- og likestillingsdepartementet, kap. 5.1.

2.

I rapporten Kunstnere vurderer ytringsfrihet advares det mot å bruke begrepet, med denne begrunnelsen. Slaatta, T & Okstad, H.M, (januar, 2021). Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020. Fritt Ords monitorprosjekt om status for ytringsfriheten i Norge 2020-21, s. 22.

3.

Begrepet akademisk ytringsfrihet er et lignende nyord som kunstnerisk ytringsfrihet. Dette drøftes i NOU 2022: 2 Akademisk ytringsfrihet – God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag. Kunnskapsdepartementet.

4.

Se for eksempel Svendsen, L. F. H. (2000): Kunst. En begrepsavklaring. Universitetsforlaget, s.13-30, for en kortfattet gjennomgang, eller Solhjell, D. (2015): «Dette er kunst», Universitetsforlaget.

5.

Det Norske Akademisk ordbok, https://naob.no/ordbok/kunst, pkt. 7.

6.

Se for eksempel Staude, T. (2016, 19.april). Dommen er falt, dette er ikke et lysskilt. NRK. https://www.nrk.no/kultur/dommen-er-falt_-dette-er-ikke-et-lysskilt-1.12906119; TOSLO-2014-143774; Finansdepartementet (2016, 15. november), Finansdepartementet utvider merverdiavgiftsfritaket for billedkunst. https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktuelt-regjeringen-solberg/fin/pressemeldinger/2016/finansdepartementet-utvider-merverdiavgiftsfritaket-for-billedkunst/id2520409/

7.

Polymenopoulou, E. (2016), Does One Swallow Make a Spring? Artistic and Literary Freedom at the European Court of Human Rights, 16(3)Volume 16 (issue 3). 515, 536. https://doi.org/10.1093/hrlr/ngw011

8.

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (10. desember 1948), artikkel 27 (2)

9.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (Roma 4. november 1950, EMK) artikkel 10, se også artikkel 8, 9 og 11.

10.

Murat Vural mot Tyrkia, (9540/07, 21. oktober 2014), avsnitt 45.

11.

FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (16. desember 1966, SP-konvensjonen), artikkel 19, jf. også artikkel 27 som beskytter minoriteters rett til å dyrke sin egen kultur.

12.

Müller m.fl. mot Sveits (10737/84, 24. mai 1988), avsnitt 27.

13.

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (16. desember 1966) artikkel 15 og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (New York, 13. desember 2006), artikkel 30.

14.

Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (2016/C 202/02), artikkel 13: Frihed for kunst og videnskab: Der er frihed for kunst og videnskabelig forskning. Den akademiske frihed respekteres. Mer om EU-pakten, se kap. 4.3.5.

15.

Grunnloven. (1814). Lov om Kongeriket Norges Grunnlov (17. mai 1814) § 100 (6), Innst. S. nr. 270 (2003-3004) punkt 7. Se også Meld. St. 8 (2018–2019) Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida, punkt 2.1

16.

Kulturlova. (2007). Lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd (LOV 2007-06-29-89).

17.

Ot.prp. nr. 50 (2006–2007) Om lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd (kulturlova). Kultur- og likestillingsdepartementet, kapittel 7.

18.

EMK artikkel 10 (2).

19.

For dette og det følgende, se oppsummeringen i NIT S.R.L. mot Moldova (28470/12, 5. april 2022, storkammer), avsnitt 177.

20.

Murat Vural mot Tyrkia, (9540/07, 21. oktober 2014), avsnitt 44-45.

21.

I juridisk teori har dette utsagnet også blitt tolket som et signal fra EMD om at det ikke tilkommer staten å definere hvilken type kunst som skal beskyttes, jf. Polymenopoulou, E. (2016), s. 524

22.

Council of Europe / European Court of Human Rights (januar 2011, oppdatert januar 2017). Cultural rights in the case-law of the European Court of Human Rights, punkt I. Right to artistic expression. https://www.echr.coe.int/documents/research_report_cultural_rights_eng.pdf

23.

Tammer mot Estland (41205/98, 6. februar 2001), avsnitt 60; Mouvement Raëlien Suisse mot Sveits, 16354/06, 13. juli 2012, storkammer), avsnitt 59, med videre henvisninger.

24.

Vereinigung Bildender Künstler mot Østerrike (68354/01, 25. januar 2007, storkammer), avsnitt 33; Alves Da Silva v. Portugal (41665/07, 20. oktober 2009), avsnitt 27; M`bala M`bala mot Frankrike (25239/13, 20. oktober 2015), avsnitt 31.

25.

Mouvement Raëlien Suisse mot Sveits, 16354/06, 13. juli 2012, storkammer), avsnitt 60-62.

26.

Müller and Others mot Sveits (10737/84, 24. mai 1988), avsnitt 34; Vereinigung Bildender Künstler mot Østerrike (68354/01, 25. januar 2007, storkammer), avsnitt 26

27.

Polymenopoulou, E. (2016), s.511 og 518. For en oversikt over praksis, se også Kjølbro, J.F. (2020). Den europæiske menneskerettighedskonvention – for praktikere (5. utg). Jurist- og Økonomforbundets Forlag, København, kapittel 18.14.

28.

Klagen mot Sataniske vers ble avvist pga. materielt anvendelsesområde, EMD fastslo at artikkel 9 ikke kunne anvendes ettersom den ikke gjaldt inngrep i klagers rett til å gi uttrykk for religion eller tro, jf. Choudhury mot Storbritannia (17439/90, 5. mars 1991). Klagen over karikaturene ble avvist som følge av manglende jurisdiksjon (art.1) ettersom ingen av klagerne hadde nødvendig tilknytning til Danmark, jf. Ben El Mahi mot Denmark (5853/06, 11. desember 2006).

29.

Vereinigung Bildender Künstler mot Østerrike (68354/01, 25. januar 2007, storkammer).

30.

Alves Da Silva v. Portugal, (41665/07, 20 oktober 2009); Council of Europe / European Court of Human Rights (januar 2011, oppdatert januar 2017). Cultural rights in the case-law of the European Court of Human Rights, punkt I, avsnitt 15.

31.

Tatár og Fáber mot Ungarn (26005/08 og 26160/08, 12. juni 2012), avsnitt 41.

32.

Murat Vural mot Tyrkia (9540/07, 21. oktober 2014), avsnitt 66-68.

33.

Mariya Alekhina m.fl. mot Russland (38004/12, 17. juli 2018), se særlig avsnittene 203-204, 212-215, 227, med videre henvisninger.

34.

M`bala M`bala mot Frankrike (25239/13, 20 oktober 2015), avsnitt 39, 41-42.

35.

Karttunen mot Finland (1685/10, 10. mai 2011), avsnitt 21. At kunstnere og de som promoterer kunst ikke er immune mot begrensninger i bruken av virkemidler, påpeker EMD også i sak Müller m.fl. mot Sveits (10737/84, 24. mai 1988), avsnitt 34.

36.

Jelsevar m.fl. mot Slovenia (47318/07, 11. mars 2014), avsnitt 33-34, 38

37.

Affaire Almeida Leitäo Bento Fernandes mot Portugal (25790/11, 12. mars 2015, storkammer) avsnitt 52, 57. Dommen finnes bare på fransk, gjengivelsen bygger på pressemelding fra EMD, 12. mars 2015: Conviction for libel of the author of a novel relating family dramas did not infringe her freedom of expression.

38.

NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014. Kulturdepartementet, punkt 1.2.

39.

Meld. St. 8 (2018–2019) Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida, Kulturdepartementet, kap. 1.

40.

Se punkt 3.5.1, og Holst, C. & Molander, A. (2009). Freedom of Expression and Freedom of Discourse. Examining a Justificatory Strategy i Kierulf, A. & Rønning, H. (2009). Freedom of Speech Abridged? Cultural, Legal and Philosophical Challenge. Nordicom, s. 35-49.

41.

Jf. behandlingen av kunst i Skirbekk, Gunnar (1998): ««Din tanke er fri…» – om å grunngi det rettslege vern av ytringsfridom» i Skirbekk, G. (1998). Vit og vitskap. Fagbokforlaget, s. 88-128. Artikkelen er angitt som grunnlag for redegjørelsen for ytringsfrihetens begrunnelser i fotnote 7 i NOU 1999: 27, se punkt 3.3.1.

42.

NOU 1999: 27, punkt 2.3.5 s. 35.

43.

Jakobsen, Kjetil (2016): Etter Charlie Hebdo. Press, s. 266–302.

44.

Jakobsen (2016) s. 275.

45.

Sitert fra Store norske leksikon – Gengangere. Hentet ut mai 2022 fra https://snl.no/Gengangere.

46.

Elnan, C & Nordal, L. I. (2015, 2. mars). Munchmuseet er politianmeldt. NRK. https://www.nrk.no/kultur/munchmuseet-er-politianmeldt-1.12237710

47.

Graatrud, G. & Sivertsen, E. V. (2013, 21. november) – Sparker problemet inn i fremtiden. NRK. https://www.nrk.no/kultur/midlertidig-losning-for-baird-kunst-1.11371243

48.

Freemuse (2021). The state of artistic freedom 2021.

49.

Slaatta, T. (2014). Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014. i Enjolras. B., Rasmussen, T. & Steen-Johnsen, red. Status for ytringsfriheten i Norge. Hovedrapport fra prosjektet. ISF, kap. 6, s.126-152.

50.

Historiker Kjetil Jakobsen kritiserer denne forståelsen av ytringsfrihet i Etter Charlie Hebdo. Jakobsen (2016), s.287f

51.

Slaatta, T. (2014), s. 80.

52.

Slaatta, T & Okstad, H. M. (2020). Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020. Fritt ord.

53.

Slaatta, T. (2021, 6. april). Scenekunst Redaktør, du kan ta rapporten alvorlig! Scenekunst.no. http://www.scenekunst.no/sak/redaktor-du-kan-ta-rapporten-alvorlig/. Dette var svar på et innlegg fra Are Søberg (kjent som Sløseriombudsmannen) der han blant annet var kritisk til svarprosenten, jf. Søberg, A. (2021, 19. mars) Hva gjør vi når 6 % av norske scenekunstnere føler seg truet? Scenekunst.no. http://www.scenekunst.no/sak/hva-gjor-vi-nar-6-av-norske-scenekunstnere-foler-seg-truet/

54.

Slaatta, T & Okstad, H. M. (2020), s. 172.

55.

Solheim, E. (2021, 25. mars). Keiserens nye kunst. NRKbeta. https://nrkbeta.no/2021/03/25/keiserens-nye-kunst/

56.

https://www.kulturradet.no/stotteordning/-/vis/digitalisering-mangfold-dialog-samarbeid

57.

Slaatta, T & Okstad, H. M. (2020), s. 42.

58.

Se også 14.6.1. For et internasjonalt blikk, se for eksempel Deresiewicz, W. (2020). The Death of the Artist. How creators are struggling to survive in the age of billionares and big tech. Macmillan.

59.

Lilleslåtten, Mari. (2021, 25. januar). Strømming gjør det vanskeligere å lykkes i musikkbransjen. Forskning.no. https://forskning.no/internett-media-musikk/stromming-gjor-det-vanskeligere-a-lykkes-i-musikkbransjen/1799878

60.

Tallerås, K., Colbjørnsen, T. & Øfsti, M. (2019, 21. mars). Relativ tilgjengelighet. Formidling og utvelgelse i strømmetjenester for film, tv-serier og digitale bøker. Norsk medietidsskrift. s. 1-20. https://doi.org/10.18261/ISSN.0805-9535-2019-01-02; Maasø A. & Spilker, S. S. (2022) The Streaming Paradox: Untangling the Hybrid Gatekeeping Mechanisms of Music Streaming, Popular Music and Society, Volume 45 (Issue 3), 300-316. 10.1080/03007766.2022.2026923

61.

Johnsen, H. A. (2016, 8. september). Facebook fjernet også verdensberømt kunst og naken Nansen. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/kultur/i/24wya/facebook-fjernet-ogsaa-verdensberoemt-kunst-og-naken-nansen

62.

Digitalmarkedsdirektivet, Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) (EU) 2019/790 av 17. april 2019 om opphavsrett og nærstående rettigheter i det digitale indre marked og om endring av direktiv 96/9/EF og 2001/29/EF. Direktivet er ikke implementert i norsk lov ennå. https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2016/des/dsm-direktivet/id2556742/

63.

Bergman, S. (2019). Utfordringer ved bruk og deling av visuelle uttrykk i en digital tidsalder. FormAkademisk – Forskningstidsskrift for Design Og Designdidaktikk, 12(1). https://doi.org/10.7577/formakademisk.2641

64.

Se kapittel fem, seks og åtte for ytterligere behandling.

65.

Slaatta, T. & Okstad, H. M (2020), s. 60-63.

66.

Undersøkelsen bruker begrepet «hatefull ytring» uten å definere det nærmere. Se også omtale av befolkningsndersøkelser i kapittel 5.4.

67.

Aasmundsen, J. S. (2021, 17. september). Konfliktrådet hevder kunstner Tormod Carlsen forfalsket dokument. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/kultur/i/x8OyPR/konfliktraadet-hevder-kunstner-tormod-carlsen-forfalsket-dokument; Hegg, P-A. (2022, 11. april). Politiet har henlagt saken mot Tormod Carlsen – Saken var såpass alvorlig at vi valgte å gå til anmeldelse. Subjekt. https://subjekt.no/2022/04/11/politiet-har-henlagt-saken-mot-tormod-carlsen/

68.

Se NOU 1999: 27 kap. 10.3.8; St.meld. nr. 26 (2003–2004) kap. 7.4.1 og 7.6.4; NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014. Kulturdepartementet, kap. 7.3; Meld. St. 8 (2018–2019) kap. 2.3

69.

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (New York, 13. desember 2006), artikkel 21. Se nærmere behandling i kapittel 6.5.1.3.

70.

NIM (2022). Funksjonshemmedes ytringsfrihet– åtte utfordringer, s. 20.

71.

Se for eksempel Røtnes, R., Tofteng, M. & Frisell, M. M. (2021). Scenarioer for framtidens kultursektor. Kulturrådet.

72.

Kleppe, B & Askvik, T. Kulturrådet (2021). Kunstnerne og koronapandemien. Kulturrådet og Norsk filminstitutt.

73.

Se f.eks. dette eksempelet fra 14 år tilbake: Frivik, K. & Naghavian, A. (2008, 2. juli). – Det er for mange kunstnere. NRK. https://www.nrk.no/kultur/--det-utdannes-for-mange-kunstnere-1.6123348

74.

St.mld.8 (2018-19) Kulturens kraft, s.17

75.

Jakobsen, H. (2019, 11. oktober). Kulturkamp på polsk. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/aktuelt/2019/10/11/kulturkampf-pa-polsk/

76.

Mangset, P. (2012) En armlengdes avstand eller statens forlengede arm? Et notat om armlengdesprinsippet i norsk og internasjonal kulturpolitikk, Kulturdepartementet, s. 4. (Skrevet i forbindelse med Kulturutredningen NOU 2013: 4).

77.

Myndigheten för kulturanalys (2021). Så fri är konsten. Den kulturpolitiska styrningens påverkan på den konstnärliga friheten. Rapport 2021, jf. definisjonen på s. 8.

78.

At spenningen mellom styring og frihet er konstant, er også en hovedkonklusjon i Mangset, P. (2012), s. 50.

79.

Det ligger til grunn i forarbeidene til kulturlova (2007), se Ot.prp. nr. 50 (2006–2007), kapittel 7, merknad til § 1.

80.

Meld. St. 8 (2018–2019), kap. 13.1.4.

81.

Borud, H. & Aasmundsen, J. S. (2022, 9. januar). Forfatterne Lena Andersson og Åsa Linderborg mener den politiske styringen av kunsten i Sverige har vært for sterk. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/kultur/i/JxqLX6/forfatterne-lena-andersson-og-aasa-linderborg-mener-den-politiske-styringen-av-kunsten-i-sverige-har-vaert-for-sterk

82.

Myndigheten för kulturanalys (2021), se sammendrag s. 9-17.

83.

Borud, H. & Aasmundsen, J. S. (2022, 7. januar). Mener mangfoldskrav hindrer kunstnerisk frihet. Nå griper den nye svenske regjeringen inn. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/kultur/i/L5qPrx/mener-mangfoldskrav-hindrer-kunstnerisk-frihet-naa-griper-den-nye-sven

84.

Se f.eks. Mangset (2012), s. 44.

85.

Bø, J. B. (2021, 12. juli). Ble kalt «rasist, homohater og høyreekstremist» – Natasja Askelund stengte Facebook-profil. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/4zoPWq/ble-kalt-rasist-homohater-og-hoeyreekstremist-natasja-askelund-ste

86.

Selmer-Anderssen, P. C. & Neegaard, D. P. (2021, 29. juni). Kunstneren ble fjernet fra utstilling etter å ha likt en Facebook-post mot Pride: – Det var del av et kunstprosjekt. Aftenposten.https://www.aftenposten.no/kultur/i/1BgVrG/kunstneren-ble-fjernet-fra-utstilling-etter-aa-ha-likt-en-facebook-post

87.

Se f.eks. Mæland, K. B. (2021, 23. juli). Disse studentene blir truet og hetset av kunstmiljøet – åpnet utstilling med politibeskyttelse. Nettavisen. https://www.nettavisen.no/nyheter/disse-studentene-blir-truet-og-hetset-av-kunstmiljoet-apnet-utstilling-med-politibeskyttelse/s/12-95-3424157648; Stene, Ø (2020, 29. oktober). Kunsthøyskolens største problem er ytringsangsten. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/aPPv7E/kunsthoeyskolens-stoerste-problem-er-ytringsangsten.

88.

Sørheim, E. M. (2021). Karikaturenes historie. Humanist forlag, s. 10

89.

Det norske akademis ordbok, hentet ut juni, 2022. https://naob.no/ordbok/satire

90.

Jakobsen, Kjetil (2016), s. 241-265

91.

Se 14.3.2 og 14.3.3

92.

Sørheim, E. M. (2021), s. 151.

93.

Tallet var åtte prosent versus to. Men gruppen illustratører og grafikere inkluderte flere enn karikaturtegnerne. Rogstad, J. (2014). «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet. I Enjolras, B. m.fl., red. (2014). S. 98.

94.

Cartoonists Rights Network International (CRNI) (2020, 16. juni). Covid-19 pandemic brings new threats to cartoonists worldwide. Ifex.no. https://ifex.org/covid-19-pandemic-brings-new-threats-to-cartoonists-worldwide/

95.

New York Times (2019). New York Times’s Global Edition Is Ending Daily Political Cartoons. https://www.nytimes.com/2019/06/10/business/international-new-york-times-political-cartoons.html

96.

Manjoo, F. (2012, 19. april). Editorial Cartoons Are Stale, Simplistic, and Just Not Funny. Slate.no. https://slate.com/technology/2012/04/political-cartoons-dont-deserve-a-pulitzer-prize-give-one-for-infographics-instead.html; Lignende poeng her: Shafer, J. (2019, 1. juli). The End Times of the Political Cartoon. Politico. https://www.politico.com/magazine/story/2019/07/01/the-end-times-of-the-political-cartoon-227259/

97.

Norsk PEN (2020, 11. oktober). Norske PEN gir Ossietzkyprisen til satiretegnerne i Norge. Norskepen.no. https://norskpen.no/nyheter/norsk-pen-gir-ossietzkyprisen-2020-til-satiretegnerne-i-norge/; Selbekk, V. (2020, 20. oktober). Karikaturer er demokratiets sikkerhetsventil. Dagen. https://www.dagen.no/okategoriserade/karikaturer-er-demokratiets-sikkerhetsventil/.

98.

Norsk teater- og orkesterforening (2020). Prinsippet om en armlengdes avstand og den profesjonelle kunsten – Innspill til revisjon av kulturlova.

99.

Norsk teater- og orkesterforening. (2020).

100.

I 2015 vurderte Oslo kommune å endre organiseringen, men konkluderte med å fortsette med etatsstyringen. Sørgjerd, C. (2015, 9. april). Vil ikke gjøre Munchmuseet til en egen stiftelse. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/oslo/i/Ag6A/vil-ikke-gjoere-munchmuseet-til-en-egen-stiftelse. Museets direktør fremmet i 2021 et nytt forslag om å endre organisering til en stiftelsesmodell, alternativt aksjeselskap, se byrådssak 73/15.

101.

Jf. anbefalinger om NRKs organisering, se kapittel 12.7.4.

102.

Eriksen, J. L. (2021, 14. mai). Ombud mot kunstnertrakassering. Scenekunst. http://www.scenekunst.no/sak/ombud-mot-kunstnertrakassering/

103.

Fritt Ord. (2021, 3. september). Arbeidsstipend til ni satiretegnere. https://frittord.no/nb/aktuelt/fritt-ord-gir-arbeidsstipend-til-ni-satiretegnere og Kreativt Forum. (2017, 23. oktober). Fritt Ord finansierer karikatur-stilling. https://www.kreativtforum.no/artikler/nyheter/fritt-ord-finansierer-karikatur-stilling-2017-10

104.

Slaatta, T. (2020), s. 105-107.

105.

Norsk teater- og orkesterforening (2020), s. 33.

106.

Norsk PEN. Fribyordningen. https://norskpen.no/fribyordningen

107.

Pkt. 4.5 her: Utenriksdepartementet. (2021, 29. juni). Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ytringsfrihet_strategi/id2866234/

Til dokumentets forside