NOU 2022: 9

En åpen og opplyst offentlig samtale— Ytringsfrihetskommisjonens utredning

Til innholdsfortegnelse

5 Ytringsfrihetens stilling i Norge, en kunnskapsoppsummering

5.1 Innledning

En sentral del av kommisjonens mandat er å kartlegge og sammenstille eksisterende kunnskap om ytringsfrihetens stilling i Norge. I dette kapittelet presenteres funn og nøkkeltall fra relevante norske undersøkelser, samt studier fra flere land om mulige skadeeffekter ved sosiale medier.

Først gis en kortfattet oversikt over indikatorer som forteller om ytringsfrihetens generelle stilling i Norge i dag og graden av deltakelse i offentligheten. Hoveddelen av kapittelet er viet undersøkelser om ulike gruppers erfaringer med bruk av ytringsfriheten. En rekke spørreundersøkelser om dette er gjennomført de siste årene. I mindre grad er innholdet i faktiske ytringer studert. Undersøkelsene dreier seg i all hovedsak om det opplevde ytringsrommet og ytringskulturen, ikke den rettslige ytringsfriheten.

Fritt Ord har siden 2013 initiert og finansiert tre omfattende studier av ytringsfrihetens stilling i Norge. Det finnes også en rekke andre forskningsprosjekter og ulike kilder til statistikk og informasjon som til sammen gir et visst bilde av hva som er status.

Undersøkelsene er av varierende kvalitet og gyldighet. Det oppstår flere metodiske utfordringer når ytringsfrihetens stilling skal undersøkes gjennom spørreundersøkelser. Dette blir kommentert underveis.

I mandatet ble kommisjonen bedt om å gjøre en vurdering av skadelig innhold på nett. I dette kapittelet gis et overblikk over studier av ulike skader på individer og samfunn som har vært mye diskutert særlig knyttet til sosiale medier, og som er relevante for den videre utredningen: Avhengighet, svekket psykisk helse, radikalisering, framvekst av såkalte filterbobler og ekkokamre, og polarisering. Her omtales både norsk og utenlandsk forskning.

Mot slutten av kapittelet kommer kommisjonen med sine vurderinger og anbefalinger til videre forskning. I de påfølgende kapitlene i utredningen utgjør studiene som gjennomgås her en del av grunnlaget for vurderinger og anbefalinger.

5.2 Ytringsfrihetens stilling i Norge

Sammenliknet med omtrent alle andre land i verden, står ytringsfriheten sterkt i Norge. Dette gjenspeiles i flere ulike indekser:

  • I Freedom Houses årlige oversikt over generell frihet, får Norge maksimal uttelling.

  • Norge er rangert som verdens mest pressefrie land i Reportere uten grensers årlige indeks de siste seks årene.

  • I ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19s årsrapport for 2021 ligger Norge på andreplass i vurderingen av landene med best forhold for ytringsfrihet og demokrati, med 94 av maksimalt 100 poeng.

  • I den libertarianske tankesmien Cato Institutes årlige Human Freedom Index, har ytrings- og informasjonsfriheten i Norge en skåre på mellom 9.9 og 10 av 10 mulige de siste årene.

  • I en spørreundersøkelse fra den danske tankesmien Justitia om holdninger til ytringsfrihet i 33 land i 2021, ble Norge rangert som landet med størst oppslutning om ytringsfriheten.1

Nordmenns holdninger til ytringsfrihet er undersøkt flere ganger gjennom Fritt Ords prosjekt Status for ytringsfriheten i Norge.2 I den første av disse undersøkelsene, i 2013, ble et representativt panel spurt om holdninger til ytringsfrihet generelt. 82 prosent sa seg helt eller delvis enig i påstanden «i Norge kan alle uttrykke sine meninger helt fritt», mens 69 prosent var helt eller delvis enig i påstanden «i Norge er det stor takhøyde for avvikende meninger.»3

De påfølgende undersøkelsene i dette prosjektet viser at folks holdninger er mer sammensatte når spesifikke problemstillinger undersøkes. Et klart flertall av befolkningen aksepterer for eksempel ytringer som noen kan oppleve som krenkende på offentlige arenaer. Men andelen varierer betydelig avhengig av hvem som kan antas å bli krenket: Langt flere godtar for eksempel krenkende ytringer rettet mot politikere (77 prosent) enn mot LHBT-personer (55 prosent).4

I den tredje runden av monitorprosjektet, som ble publisert i 2022, har tre forskere ved ISF utviklet det de kaller et nytt kart og kompass for å gi en mer sammensatt oversikt over nordmenns syn på ytringsfrihet.5 Analysen tar utgangspunkt i folks holdninger til to sentrale konfliktlinjer i synet på ytringsfrihet: Hva folk mener om ytringers skadepotensial og hvor åpent eller begrenset mener de ytringsrommet er.

Ut ifra dette, identifiserer de fire hovedposisjoner blant nordmenns holdninger:

De «restriktive» utgjør 27 prosent av befolkningsutvalget. De mener det bør være forholdsvis strenge grenser for hva som er legitime ytringer. Samtidig mener de den offentlige debatten gir tilstrekkelig rom til å ytre kontroversielle perspektiver og at mediene gjenspeiler meningsmangfoldet i samfunnet.

De klassisk ytringsliberalistiske utgjør 17 prosent. De mener takhøyden for krenkende eller kontroversielle ytringer skal være stor, samtidig som de er relativt tilfredse med hvordan det offentlige rommet ser ut.

De motkulturelt ytringsliberalistiske ønsker også et vidt rom for kontroversielle ytringer, men mener den offentlige debatten er for snever i dag. Disse utgjør 15 prosent.

De resignerte er bekymret for enkeltytringers skadepotensial, og for at rommet for offentlig debatt, medienes dekning og egen mulighet til å ytre seg, er begrenset. Disse utgjør 14 prosent.

I tillegg er 28 prosent av befolkningen kategorisert som et midtpunkt: Det moderate landskapet i midten som ikke passer inn i en bestemt posisjon.

5.3 Hovedtall om deltakelse i offentligheten

5.3.1 Få diskuterer samfunn og politikk

Internett og sosiale medier er med rette omtalt som en stor demokratisering av offentligheten. Nettet gir alle mulighet til å ytre seg og til å skaffe seg sitt eget publikum, uten å måtte være avhengig av portvoktere som journalister og redaktører. Slik får alle en mer omfattende og fri tilgang til informasjon og meninger.

Det betyr ikke at alle ønsker å ytre seg. For de aller fleste er sosiale medier primært en arena for markering av sosial tilhørighet. Folk ser på private bilder og opplevelser, som babybilder og bilder av familiens hyttetur.6 Mange har på et eller annet tidspunkt deltatt i en debatt på nettet.7 Flere undersøkelser viser at ganske få – rundt ti prosent av befolkningen – jevnlig kommenterer eller lenker til nyheter som har med samfunnsspørsmål og politikk å gjøre. Enda færre starter selv debatter på nettet.8

Svært få sier de er aktive gjennom mer tradisjonelle kanaler enn nettet: En til to prosent av befolkningen sier de ukentlig aktivt uttrykker meninger om samfunn og politikk gjennom leserinnlegg i avis, TV eller radio/podkast eller frivillige organisasjoner.9

5.3.2 Hvem er aktive nettdebattanter?

Befolkningsundersøkelsen fra Fritt Ord og ISF i 2022 gir et utfyllende bilde av hvem som deltar mest i offentligheten, og hvordan de gjør det: 58 prosent av respondentene svarte at de aldri uttrykte meningene sine om samfunn og politikk på nettet. 29 prosent gjorde det en sjelden gang, syv prosent månedlig, fem prosent ukentlig og en prosent daglig.10

Dobbelt så mange menn som kvinner sier at de deltar ukentlig. Blant de mest aktive nettdebattantene, er det en overvekt av «godt voksne menn med lang utdannelse, og følgelig er de ikke representative for resten av befolkningen», konkluderer studien. Rundt 23 prosent i denne gruppen sier at de stemmer Fremskrittspartiet (mot ni prosent blant de minst aktive). Sju prosent stemmer Rødt (mot tre prosent blant de minst aktive). Det er altså velgere på ytterkantene som er mest aktive i norsk nettdebatt. De mest aktive framstår også mer polariserte enn hele befolkningsutvalget når holdningene deres til ulike verdispørsmål analyseres. Det er ifølge studien i hovedsak aktive nettdebattanter på høyresiden som driver polariseringen. «Norge er trolig fortsatt langt mer konsensuspreget enn det debatter i sosiale medier kan gi inntrykk av», konkluderes det.

De såkalt aktive nettdebattantene utgjør altså en liten og lite representativ del av befolkningen. Det er likevel flere som er aktive på nettet enn i mer tradisjonelle kanaler (jf. punkt 5.3.1).

Interne tall som kommisjonen har fått tilgang til fra Norges største nettavis, illustrerer funnene. VG, som har over to millioner lesere hver dag, gjennomførte i 2019 en internundersøkelse av egne kommentarfelt. Den viste at kun 0,03 prosent av brukerne som er innom forsiden, deltok i avisens kommentarfelt (3 av 10 000 brukere). Menn var klart overrepresentert og utgjorde 83 prosent av alle brukere. Blant de mest aktive var menn ytterligere overrepresentert. Snittalderen var 52 år. Fire prosent av de som var innom forsiden, leste i kommentarfeltet.11

Boks 5.1 ISFs funn i 2017: Utstøting og selvsensur

Da forskere ved ISF i 2017 oppsummerte fire års kartlegging av ytringsfriheten i Norge, var konklusjonen at offentligheten ikke lever opp til idealene om sannhetssøken, utveksling av rasjonelle argumenter og fri, kritisk meningsbrytning. Utstøting og selvsensur bidrar til en fattigere felles offentlighet, der bestemte grupper og synspunkter forsvinner.

Utstøting handler om at folk som tilhører visse grupper eller folk som står for bestemte synspunkter, opplever trusler, hets og sjikane i den grad at de lar være å ytre seg i offentligheten. Kvinner og personer med innvandrerbakgrunn påvirkes sterkere av dette enn andre, også innenfor politikken.

Selvsensur handler om frykt for å komme med ytringer som fører til risiko for sosial isolasjon og eksklusjon. Dette fant forskerne flere eksempler på: Flere er redde for å støte noen, for eksempel i debatter om karikaturer. Flere lar være å uttrykke det de mener av frykt for å bli latterliggjort eller framstå rasistisk. Enkelte politikere på venstresiden er redde for å kritisere innvandringspolitikk av frykt for å bli stemplet som umoralske. Og enkelte som tilhører etniske og religiøse minoriteter, vegrer seg for å delta i debatt av frykt for å bli stemplet som representanter for «sin minoritetsgruppe».

Både utstøting og selvsensur er trusler mot den demokratiske offentligheten som ytringsfriheten er ment å verne, konkluderte forskerne.

Kilde: Midtbøen, A. H., Steen-Johnsen, K. & Thorbjørnsrud, K. (2017, 26. juni). Utstøting og selvsensur truer ytringsfriheten i Norge. http://ytringsfrihet.no/aktuelt/utstoting-og-selvsensur-truer-ytringsfriheten-i-norge

Boks 5.2 ISFs funn i 2022: Endringer i syn på ytringsfrihet

I 2022 oppsummerte forskere ved ISF den tredje runden med monitorstudier av nordmenns holdninger til ytringsfrihet. Blant konklusjonene var at selv om befolkningens holdninger som helhet til ytringsfrihet har vært stabil over tid, er det større endringer på gruppenivå.

De siste årene har unge voksne, kvinner og velgere på venstresiden blitt noe mindre tilbøyelige til å akseptere ytringer som kan oppfattes som krenkende eller rasistiske overfor ulike minoritetsgrupper. Menn og velgere på høyresiden mener omtrent det samme om disse typene ytringer nå som da dette ble undersøkt i 2013 og 2015. Aldersforskjellene er derimot redusert. Unge har tidligere hatt større aksept for ulike typer ytringer, men er nå blitt mer restriktive og dermed likere de eldre.

Den tredje monitorrunden så særlig på hvem som er aktive nettdebattanter (se punkt 5.3.2), hvem som deltar i opphetede nettdebatter (5.4.10), folks tillit til mediene (9.3.3.2) og ytringsfrihet i akademia.

Kilde: Mangset, M., Midtbøen, A.H. og Thorbjørnsrud, K. (Red). (2022). Ytringsfriheten i en ny offentlighet. Universitetsforlaget.

5.3.3 Hvorfor deltar så få i debatter?

Å kaste seg inn i debatter, å kommentere på nyhetssaker og skrive om politikk på jevnlig basis, er for de få. En forklaring kan være at ikke alle er interessert i eller kan bruke dagene på å diskutere politikk i leserbrevspalter og kommentarfelt. Mange har en type arbeid og en arbeidshverdag som gjør det vanskelig. Det kan også skyldes at ressursene som kreves for å delta i offentlig debatt er ujevnt fordelt i befolkningen. I Medietilsynets undersøkelse om kritisk medieforståelse svarer 72 prosent av befolkningen at de aldri har diskutert politikk eller samfunnsspørsmål på offentlige arenaer (som facebooktråder, leserbrevspalter osv). Når de blir spurt hvorfor, svarer klart flest – 60 prosent – at de er interessert i politikk og samfunn, men rett og slett ikke ønsker å mene noe via media. 18 prosent svarer at de ikke ønsker å bli utsatt for negative kommentarer.12

I undersøkelsene om hvorfor folk ikke deltar, spørres gjerne respondentene om forhåndsdefinerte alternativer. Blant alternativene som gis i spørreskjemaene, dominerer erfaringer som kan skremme folk vekk fra offentligheten: Frykt for kritikk, å bli misforstått, å bli trakassert eller plaget, å si noe som senere viser seg å være feil, eller at det man sier, blir tatt ut av sammenheng eller misbrukt, oppgis gjerne som årsaker.13 Som forskningsgjennomgangen for spesifikke grupper i avsnitt 5.4 viser, spiller mer spesifikt negative erfaringer også inn for flere.

5.3.4 Hvem blir omtalt i mediene?

Et annet mål på deltakelse er hvem som bidrar eller brukes som kilder i den redigerte offentligheten – altså som opptrer i de redaktørstyrte mediene. Her tyder flere undersøkelser på at det er betydelige skjevheter. Imdi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) har siden 2009 gjennomført undersøkelser av andelen kilder med innvandrerbakgrunn i utvalgte norske medier. Andelen har ligget på to prosent i hver måling, før den så vidt økte til tre prosent i 2020. Innvandrerandelen i befolkningen har i samme tidsperiode økt fra 10 til 18 prosent.14

Et lignende mønster gjenfinnes når det gjelder sosial klasse. En studie av et utvalg norske mediers saker om arbeidere i bygg- og anleggsbransjen samt omsorgssektoren, viser for eksempel at antall artikler om disse gruppene nesten ble halvert fra 1996–97 til 2016–17.15

5.3.5 Marginaliserte majoriteter?

I offentlige debatter blir såkalt marginaliserte minoriteter ofte diskutert. Det er sjelden man hører bekymringer om marginaliserte majoriteter. Flertallet av befolkningen i Norge bor ikke i fysisk nærhet til de store nasjonale mediene i hovedstaden, de fleste har ikke utdanning fra høyskole eller universitet og et flertall bor i en husholdning som tjener mindre enn gjennomsnittet.16 Alle disse variablene forklarer ulik grad av tilknytning til offentligheten og hvor aktivt man deltar i debatten.

Den enkeltes økonomiske situasjon, utdannelsesnivå og bosted kan ha flere konsekvenser for tilknytning til offentligheten. For eksempel: Inntekten avgjør hvor mange aviser/nyhetsmedier man kan abonnere på; nærheten til store byer har betydning for tilgang på politiske eller kulturelle arrangementer. Selvtillit og evnen til å navigere i det som kan være mindre synlige koder og kultur som styrer offentligheten, er også ujevnt fordelt.

5.4 Erfaringer med ytringsfrihet

5.4.1 Innledning

Dette underkapittelet samler og oppsummerer studier som er gjort av ulike gruppers erfaringer med bruk av ytringsfriheten i Norge de siste årene. Dette er i hovedsak spørreundersøkelser, ikke studier av det faktiske omfanget av ulike typer ytringer.

Spørreundersøkelsene vektlegger i hovedsak negative erfaringer med ytringsfriheten. Det er gjerne omfanget av fenomen som hatefulle ytringer, trusler og ulike former for sjikane som er undersøkt. Man har i liten grad vært interessert i å studere positive erfaringer med bruk av ytringsfrihet og deltakelse i den offentlige samtalen, heller ikke som en kontrast til det mer negative fokuset i studiene.

Flere gjennomgående utfordringer dukker opp når disse studiene skal sammenstilles. Begrepsbruken og metodikken gjør det ikke riktig å sammenlikne studier direkte eller rangere hvilke grupper som er mest utsatt i offentligheten på tvers av undersøkelsene: Studiene bruker til dels ulike begreper: Hatefulle ytringer, hets, sjikane, trakassering, ubehagelige kommentarer osv. «Hatefulle ytringer» brukes gjerne i langt bredere forstand enn den juridiske definisjonen av uttrykket.17

Hvilke føringer og forklaringer som gis til respondentene om hvordan de skal tolke begrepene, varierer også – i den grad det overhodet er definert. I spørreundersøkelser vil det i alle tilfeller være et subjektivt element når respondenter skal tolke hva de opplever som hatefullt, sjikanerende osv. Ikke alle undersøkelsene har brukt tilfeldige eller representative utvalg og svarprosentene er tidvis lave. Dette kommenteres underveis.

Undersøkelsene er kategorisert etter de ulike gruppene som er undersøkt. Undersøkelser som omhandler journalister og kunstnere, omtales i henholdsvis kapittel 13 om sikkerhet og selvsensur i journalistikken og kapittel 14 om ytringsfrihet i kunsten. Avslutningsvis i kapittelet kommenterer kommisjonen hvor det er særlig behov for flere studier.

Boks 5.3 Ordliste over ubehagelige ytringer

En rekke begreper brukes om til dels overlappende, til dels ulike former for ubehagelige ytringer. Her er en oversikt over noen sentrale begreper, med Det norske akademis ordboks definisjoner:

  • Hetse: Betyr både å bedrive hissig, fanatisk, usaklig agitasjon eller kampanje for å piske opp stemningen mot noe(n); og mobbing/uthengning (netthets).

  • True: Forsøke å skremme, gjøre redd (for å oppnå noe).

  • Trakassere: Forulempe, plage. Synonymt med å sjikanere.

  • Sjikanere: Synonymt med å trakassere.

  • Hate: Sterkt mislike, ikke kunne fordra. Å hate noen defineres som å rakke ned på noen.

  • Stalke: Gjentagende og på en ubehagelig måte følge etter noen; forfølge.

Kilde: Det Norske Akademis Ordbok, naob.no

5.4.2 Befolkningsundersøkelser

Monitorundersøkelsen som er gjennomført i forbindelse med Fritt Ords Status for ytringsfriheten i Norge gjør det mulig å sammenligne befolkningens erfaringer med ytringsfrihet over tid. Hovedtallene for folks erfaringer har vært omtrent uendret mellom 2015 og 2020: 71 prosent svarte i 2020 at de ikke hadde vært utsatt for verken ubehagelige eller nedlatende kommentarer, eller trusler. 26 prosent har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer. Fem prosent har fått trusler.18

Langt flere svarer at de har observert andre bli utsatt for ubehagelige eller nedlatende kommentarer (59 prosent). Det samme gjelder trusler (18 prosent). Kjønnsforskjellene er små, mens yngre har observert mer negativt enn eldre. Andelen som har observert problematiske ytringer, har økt siden 2015. Forskerne kommenterer at dette kan tilsi en økning i forekomsten, men at det også kan skyldes økt oppmerksomhet rundt denne problematikken.19

I Medietilsynets undersøkelser blir folk spurt om de har opplevd hatefulle ytringer. I 2021 svarte syv prosent at de har opplevd dette i løpet av de siste tolv månedene. I 2019 var andelen to prosent. I disse undersøkelsene ble respondentene ikke forklart hva som skal forstås med hatefulle ytringer. Fem prosent oppgir å ha blitt hetset eller latterliggjort i diskusjoner, tre prosent er blitt mobbet eller trakassert og to prosent har mottatt trusler om vold. Medietilsynet omtaler alle disse kategoriene samlet sett som former for sjikane og oppgir at til sammen 11 prosent av befolkningen svarer at de har opplevd minst én av sjikaneringsformene.20

I en spørreundersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning i 2016 ble det også spurt om hatefulle ytringer. Der svarte syv prosent at de hadde mottatt slike. Her ble begrepet hatefull ytring definert som «nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende». Svaret ble også kontrollert opp mot de vernede grunnlagene i straffeloven § 185. Da ble andelen 1,9 prosent.21 I en undersøkelse fra samme institutt i 2019 svarte ti prosent at de hadde opplevd hatefulle ytringer i løpet av det siste året. Her ble ikke begrepet presisert i undersøkelsen.22

Likestillings- og diskrimineringsombudet spurte i 2019 et representativt utvalg om de hadde opplevd å «bli snakket stygt til» i facebookdebatter. 69 prosent av utvalget svarte at de hadde deltatt i debatter på Facebook. 27 prosent av disse hadde blitt snakket stygt til. 1,5 prosent av hele utvalget svarte at den verste kommentaren hadde vært av truende karakter.23

Boks 5.4 Sabotasjer mot samtalen

En oversikt over begreper som beskriver ulike forsøk på å sabotere et åpent ordskifte.

  • Bombing: Utledet av fotobombing, som betyr å snike seg med i bakgrunnen av et fotografi for å stjele oppmerksomheten fra det planlagte motivet. På nettet brukt om avbrytelser av møter ved å overta skjermen (zoom-bombing).

  • Brigading: Organiserte kampanjer for å stemme ned innhold i nettforum der leserengasjement styrer synlighet, slik at populariteten og rekkevidden synker

  • Doxing: Offentliggjøring av personlig informasjon om noen, som regel på nettet. Gjøres gjerne for å sette noen i et dårlig lys, som trolling eller som utpressing. Ordet kommer av forkortelsen for ordet dokumenter (docs).

  • Drittpakke: En samling av ufordelaktige påstander om noe/noen med intensjon om å sverte.

  • Raiding: Brukes i nettspillmiljøer om å samarbeide om et mål/angrep, beskriver organiserte kampanjer for å trakassere utpekte personer på nettet.

  • Swatting: Av det amerikanske Swat (forkortelse for politiets spesialstyrker). Betyr å melde inn falske rapporter om drap, gisselsituasjoner eller lignende for å sende spesialstyrker mot noens hjem.

  • Trolling: Brukes om å legge ut provoserende innlegg på nettet og slik «fiske» etter reaksjoner (fra det engelske verbet troll, dorge på norsk). Brukes også i forbindelse med organiserte påvirkningsoperasjoner på nett, som i trollfabrikker.

5.4.3 Samer og nasjonale minoriteter

Det finnes ingen større studier av samers erfaringer med ytringsfrihet spesifikt. Undersøkelser som tar for seg opplevelser av diskriminering, psykisk helse og lignende, tilsier at det er betydelige utfordringer knyttet til å være samisk i offentligheten.

I en undersøkelse fra ISF fra 2019 som primært tok for seg LHBT-personers erfaringer, ble det også sendt ut et spørreskjema til medlemmer av samiske organisasjoner. Kun medlemmer i to organisasjoner svarte, i alt 166 personer. 108 av disse svarte at de har vært utsatt for nedsettende kommentarer, mens 88 sa at de har vært utsatt for hatytringer i løpet av det siste året. 25 svarte at de var utsatt for konkrete trusler.24

Det er gjort flere studier om opplevelser med diskriminering der det ikke er spurt om ytringer som sådan. En rapport fra Senter for samisk helseforskning fra 2020, fant at én av tre samer oppgir å ha opplevd diskriminering i løpet av livet. Etnisk bakgrunn er den hyppigste årsaken.25 I en undersøkelse med tallmateriale fra 2012 svarer mer enn én av fem unge med sterk samisk tilknytning at de har opplevd diskriminering på internett.26

I 2021 ble det publisert en undersøkelse av unge samers psykiske helse. Der svarte 210 unge norske samer på et spørreskjema og 12 personer ble dybdeintervjuet. Blant hovedkonklusjonene er at det har vært en revitalisering av den samiske kulturen de siste årene. Flere unge samer tør å vise sin samiske identitet i offentligheten. Samtidig rapporterer flertallet i undersøkelsen at de har opplevd diskriminering. Mange sier de sjelden eller aldri deltar i nettdebatter om samiske spørsmål. Disse debattene oppleves som polariserende og ekskluderende.27

I 2018 opprettet Stortinget en Sannhets- og forsoningskommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Kommisjonen skal levere sin innstilling 1. juni 2023 og en viktig del av arbeidet er å samle inn personlige historier. Kommisjonsleder Dagfinn Høybråten deltok på et innspillsmøte i regi av Ytringsfrihetskommisjonen høsten 2021. På det tidspunktet hadde Sannhets- og forsoningskommisjonen mottatt 400–500 personlige historier fra hele landet. Høybråten formidlet under møtet at blant annet hets, hatytringer, mobbing, diskriminering, trakassering og negative holdninger var temaene som oftest ble tatt opp. Hendelsene skjer over hele Norge, over flere generasjoner og avgrenser seg ikke til tilfeldige enkelthendelser.

Samer har status som urfolk. Norge har også fem nasjonale minoriteter: kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere. Det finnes så å si ikke forskning som belyser deres erfaringer med bruk av ytringsfriheten i Norge i dag.

I en doktorgradsavhandling fra 2011 ved Norges arktiske universitet, framgår det at kvener rapporterer om en høyere forekomst av mobbing enn befolkningen ellers.28 En undersøkelse ved Fafo fra 2015 kan gi en viss pekepinn om hets mot romfolk.29 Utvalget besto av ca. 276 romfolk i Norge og var ikke trukket tilfeldig. Litt over halvparten (rundt 140) av de spurte romfolkene i Norge, hadde blitt ropt stygge ting etter på gata.30

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) publiserte høsten 2022 en undersøkelse om den norske befolkningens holdninger til samer og de fem nasjonale minoritetene i Norge. Her ble det også stilt spørsmål om observasjon av ytringer. 19 prosent av utvalget sa de hadde observert hatprat eller hets rettet mot jøder de siste 12 månedene. 15 prosent sa de hadde sett det rettet mot samer, ti prosent mot romer og tre prosent mot kvener/norskfinner eller skogfinner. Andelen som hadde observert hatprat eller hets mot samer var klart størst i Nord-Norge (33 prosent).

56 prosent av de som sa de hadde observert hatprat, svarte at ytringene hadde vært rettet mot en gruppe, ikke mot en konkret person. Flest hadde lest ytringene i kommentarfelt på nettet/sosiale medier (41 prosent). Undersøkelsen viste også at det store flertall oppfattet ett konkret eksempel på hatprat mot gruppene (blant annet at de er «parasitter»), som uakseptabel.31

5.4.4 Politikere

Sjikane og trusler mot politikere er framhevet som en trussel mot demokratiet i PSTs trusselvurdering både i 2020, 2021 og 2022.32 De siste årene har flere politikere fortalt om opplevelser med dette. Enkelte spørreundersøkelser av ulike grupper politikere er gjennomført. Disse viser at en betydelig andel av politikerne som har besvart undersøkelsene, har opplevd trusler eller ulike former for sjikane.

Forskningssenteret C-REX spurte i 2021 alle landets drøyt 9200 kommunestyrerepresentanter om deres erfaringer med ulike typer ytringer. Bare 37 prosent valgte å besvare undersøkelsen. Blant disse svarte en av fire at de hadde opplevd det de definerte som en hatytring og en av fem hadde mottatt minst én trussel. De fleste av dem hadde opplevd dette én eller få ganger.33

I en undersøkelse fra 2021 undersøkte forskere ved Politihøgskolen hva slags erfaringer stortingspolitikere, statsråder og sentralstyremedlemmene i stortingspartiene samt i ungdomspartiene har med trakassering og trusler. Også her var svarandelen lav: 205 av de 383 som fikk skjemaet (53 prosent), besvarte det. En lang rekke ulike typer ubehagelig oppmerksomhet ble undersøkt her.

Forskerne sammenlignet resultatene med tidligere lignende undersøkelser. De fant en tydelig negativ utvikling i erfaringer med det forskerne kaller alvorlige hendelser. Dette inkluderte fysiske angrep eller forsøk på angrep, direkte eller indirekte trusler og skadeverk. I 2013 rapporterte 36 prosent av respondentene om dette, i 2017 var det 40 prosent, mens 46 prosent meldte inn dette i 2021.34

Amnesty gjennomførte i 2021 en spørreundersøkelse blant kandidater til stortingsvalget. 600 politikere (39 prosent av de som ble spurt) besvarte undersøkelsen. Blant disse svarte 19 prosent at de hadde mottatt «sterke hatmeldinger», 15 prosent hadde fått sexistiske kommentarer og 14 prosent direkte eller indirekte voldstrusler. Frp-politikere var mest utsatt, mens politikere med minoritetsbakgrunn i langt større grad enn andre fikk kommentarer rettet mot sin etnisitet, hudfarge, nasjonalitet eller religion.35

KS (kommunesektorens organisasjon) spurte i 2019 alle folkevalgte politikere i kommuner og fylkeskommuner om opplevelser med hat og trusler. 20 prosent av de som fikk skjemaet, svarte på undersøkelsen, til sammen 1700 personer. 39 prosent av disse (663 personer) sa at de hadde blitt utsatt for hatefulle ytringer. Begrepet ble ikke definert, forklart eller avgrenset i spørreskjemaet. 30 personer (13 prosent) svarte at de hadde opplevd konkrete trusler.36 Rapporten ble fulgt opp med kvalitative intervjuer med ti folkevalgte i en ny rapport året etter.37

Overlevende fra terrorangrepet mot AUF på Utøya 22. juli 2011 forteller også at de mottar mye sjikane.38 En tredjedel av de 289 personene som deltok i en kartlegging fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) i 2021 fortalte at de har mottatt trusler eller hatefulle ytringer. 75 prosent av dem satt ytringene i sammenheng med at de var på Utøya.39

Det finnes også et par eldre, mindre omfattende undersøkelser fra Politihøgskolen og Amnesty.40

I flere av undersøkelsene er politikerne spurt om hvilke konsekvenser erfaringene har hatt. Et betydelig mindretall (mellom 20 og 35 prosent av de med ulike typer negative erfaringer) sier at erfaringene har begrenset hva de sier om visse politiske temaer eller standpunkt. Noen føler også at egen eller familiens sikkerhet er truet og er blitt engstelige for å delta i offentlig debatt.41

5.4.5 Etniske og religiøse minoriteter

Det er kun gjort to spørreundersøkelser som tar for seg etniske minoriteters erfaringer med ytringsfrihet i Norge. I første runde av Fritt Ords monitorprosjekt i 2013–14, ble det laget et eget «minoritetsutvalg» basert på informasjon i Folkeregisteret om foreldres og eget fødeland, samt innvandringsdato til Norge. På grunn av lav svarprosent mente forskerne bak studien at minoritetsutvalget ikke kunne regnes som representativt for ikke-vestlige innvandrere og etterkommere.42

Studien viste ingen større forskjeller i deltakelse i offentligheten. 52 prosent i hele befolkningen svarte at de har ytret seg i sosiale medier, kontra 55 prosent i minoritetsbefolkningen. Det var heller ikke større omfang av ubehagelige eller nedlatende kommentarer overfor minoritetene. Rundt 33 prosent av befolkningen hadde opplevd dette, mot 28 prosent i minoritetsutvalget.43 Respondentene i minoritetsutvalget hadde i langt større grad opplevd at de nedsettende kommentarene tok utgangspunkt i kjennetegn som nasjonalitet (44 mot 3 prosent), religion (36 mot 10 prosent), etnisitet (27 mot 4 prosent) og hudfarge (22 mot 2 prosent).

I andre runde av monitorprosjektet i 2017 ble det ikke gjort en like omfattende kartlegging av minoriteter. Her ble det spurt om personer med innvandrerbakgrunn har mottatt det de opplever som hatefulle ytringer: 10,7 prosent svarte ja, mot syv prosent for ikke-innvandrere. Som i andre undersøkelser, er hatefulle ytringer her definert bredere enn den rettslige definisjonen.44

Det finnes andre undersøkelser som kan gi indikasjoner om hvilke erfaringer etniske og religiøse minoriteter har i offentligheten. I en ISF-rapport som primært tok for seg hets mot LHBT-personer, ble det spurt om hvor ofte ord som «jøde» og «muslim» ble brukt som skjellsord. 30 prosent av befolkningsutvalget hadde hørt eller sett «muslim» brukt som skjellsord. 23 prosent hadde hørt eller sett det samme om «jøde». Til sammenligning var tallet for «homo, lesbe eller lignende» 39 prosent og syv prosent for «norsking, potet, hviting eller lignende».45

Samme rapport undersøkte også negative ytringer med ulik alvorlighetsgrad rettet mot medlemmer av jødiske organisasjoner. Utvalget er naturlig nok lite, og dessuten er det en skjev aldersfordeling (nesten halvparten er over 60 år). Blant de hundre medlemmene av jødiske organisasjoner som besvarte undersøkelsen, hadde 36 vært utsatt for det de opplevde som nedsettende kommentarer, 31 for hatefulle ytringer og 16 for konkrete trusler.46

En analyse ved OsloMet i 2022, er en av svært få som har forsøkt å måle det faktiske omfanget av hatefulle og diskriminerende ytringer om muslimer på sosiale medier i Norge. Analysen brukte maskinlæring og stordata for å kartlegge ytringer på utvalgte norske kontoer på Twitter og Facebook de siste årene. Også i denne studien ble begrepet hatefulle ytringer brukt bredere enn det strafferettslige begrepet.

Hovedfunnet i studien var at hatefulle eller diskriminerende ytringer utgjør en liten andel av alle ytringer på sosiale medier, men at det har vært en markant økning de siste årene. Det er en svært liten gruppe som står bak de fleste av ytringene.

Blant de nær 300 000 kommentarene som ble analysert fra Twitter, økte andelen som ble definert som hatefulle per måned fra 0,4% i perioden 2010–2015 til 2,2% i perioden 2016–2021. Samtidig kom en stor andel av kommentarene fra en liten gruppe ekstremt aktive profiler. 14 profiler sto bak nesten 28 prosent av de hatefulle ytringene. Disse var i stor grad ansvarlige for økningen.

På Facebook fant forskerne klart flest av det de definerte som hatefulle ytringer på de tre Facebook-sidene SIAN, Norge Fritt for Islam og Hege Storhaug. Også her sto noen få profiler for en stor andel av kommentarene. De ti prosent mest aktive brukerne (378 profiler) sto bak nesten 45 prosent av alle de hatefulle kommentarene forskerne innhentet.47

Det finnes også mer avgrensede rundspørringer. Antirasistisk senter gjennomførte i 2021 en undersøkelse som 40 politikere og samfunnsdebattanter med flerkulturell bakgrunn deltok i. 24 av disse oppga at de opplevde det de definerte som hatefulle ytringer mot gruppen de tilhører ukentlig. Fire personer opplevde ukentlig hatefulle ytringer rettet direkte mot dem som person. Nær halvparten svarte at de stadig vurderer hvilke debatter de orker å delta i.48

5.4.6 Seksuelle minoriteter

LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) utsettes for trusler og andre ubehagelige ytringer i langt større grad enn den øvrige befolkningen. Dette er hovedkonklusjonen i den ene spørreundersøkelsen som er gjort om denne gruppens opplevelse av offentligheten.49

36 prosent av de 500 LHBT-personene som deltok i undersøkelsen, rapporterte om nedsettende kommentarer, 23 prosent hadde opplevd hatefulle ytringer og 15 prosent konkrete trusler. For befolkningen for øvrig var de tilsvarende tallene 18, ti og fire prosent.

Respondentene ble spurt om reaksjoner på ytringene. Mest utbredt var opprørthet og sinne. LHBT-personer uttrykte også i langt større grad at de hadde følt seg utrygge etter å ha vært utsatt for eller å ha observert hatytringer. Studien viste også at slike ytringer kan føre til mobilisering og økt engasjement fra dem som rammes.

5.4.7 Nedsatt funksjonsevne

Det finnes lite forskning på erfaringer mennesker med nedsatt funksjonsevne har med bruk av ytringsfriheten. Nordlandsforskning gjennomførte i 2016 en spørreundersøkelse om hvilke erfaringer personer med funksjonsnedsettelse har med negative ytringer. Den ble sendt til medlemmer av ulike interesseorganisasjoner for funksjonshemmede, og er ikke en representativ undersøkelse.50

947 personer svarte på undersøkelsen, men det er ikke oppgitt hvor mange som fikk skjemaet. Av de 947 svarte 361 (38 prosent) at de hadde vært utsatt for krenkende ytringer. Disse ble spurt om hva slags type ytringer dette var. 307 personer (32 prosent) valgte alternativer som forskerne definerte som hatytringer. Blant disse var «ytringer om at du er hjelpeløs eller svak» (149 personer), «ytringer om at du ikke burde vært født eller har rett til å leve» (40 personer) og trusler om vold (40 personer).

En del av studien besto av dybdeintervjuer med 13 personer med ulike funksjonsnedsettelser. Av dem svarte bare én at vedkommende hadde opplevd det han mente var en hatytring.51

I tillegg har kommisjonen fått tilsendt enkelte undersøkelser med små utvalg respondenter som viser de samme tendensene.52

5.4.8 Kjønn

En god del oppmerksomhet har vært rettet mot sjikane mot kvinner på grunn av deres kjønn. Studiene som er gjort, tyder ikke på at kvinner opplever mer sjikane eller hets enn menn totalt sett, men at sjikanen i større grad er rettet mot deres kjønn som sådan.

I 2016 gjennomførte Institutt for samfunnsforskning (ISF) en representativ spørreundersøkelse hvor de undersøkte omfanget av opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier. Den viste at flere menn enn kvinner har mottatt det de selv opplevde som hatefulle ytringer: 4,9 prosent versus 3,9 prosent. Flere menn enn kvinner fikk hatefulle ytringer rettet mot innholdet i argumentet deres eller politisk ståsted, mens flere kvinner enn menn fikk det de opplevde som hatefulle ytringer rettet mot kjønnet deres direkte.53

En undersøkelse gjennomført for Amnesty i 2018, viste at 12 prosent av kvinner svarer at de har opplevd trakassering på nett, sammenlignet med ni prosent blant menn. Dette var et representativt utvalg.54

I den første monitorundersøkelsen for Fritt Ord fra 2014 ble det spurt om «ubehagelige eller nedlatende kommentarer». Flere menn enn kvinner svarte at de hadde mottatt dette (33 mot 29 prosent). Men som i 2016, viste undersøkelsen at kvinner i større grad enn menn fikk ubehagelige kommentarer på grunnlag av kjønn eller utseende, altså iboende egenskaper istedenfor sak eller argument.55

5.4.9 Alder

Flere undersøkelser har inndelt analysene etter alder. Et hovedinntrykk er at yngre er mer utsatt for sjikane enn eldre.

I Medietilsynets spørreundersøkelse fra 2021, faller andelen som har blitt utsatt for en form for nettsjikane med alderen. Mens 20 prosent i alderen 16–24 år oppgir å ha vært utsatt for dette, er det kun seks prosent i alderen 60–79 år og to prosent over 80 år.56

Det finnes også flere undersøkelser av eldres utfordringer med digitaliseringen og dagens mediehverdag. En undersøkelse fra Medietilsynet testet folks evne til å avsløre en falsk nyhet. 51 prosent av de over 60 år klarte dette. Til sammenligning klarte 66 prosent av de under 30 år å avsløre den falske nyheten.57 Andre undersøkelser og statistikker viser at mens de eldste i større grad bruker tradisjonelle medier som papiraviser, radio og TV, er den digitale bruken ganske høy også blant eldre.

For eksempel viser tall fra SSB for 2018 at 87 prosent av personer mellom 65 og 74 år hadde brukt internett de siste tre månedene. I aldersgruppen 75–79 år var tallet 67 prosent.58

Boks 5.5 Ungdommens ytringsfrihetsråd

Ungdommens ytringsfrihetsråd bestod av 16 unge mennesker med mangfoldig bakgrunn som bidro med ulike perspektiver på temaet ytringsfrihet. Prosjektet var initiert av Norsk PEN og Fritt Ord. Nancy Herz ledet rådet som jobbet fra høsten 2020 til våren 2021. Målet var å peke på trender og beskrive utfordringer som begrenser ungdom og unge voksnes ytringsfrihet, og komme med forslag til tiltak som kan gjøre det enklere for ungdom og unge voksne å engasjere seg i den offentlige debatten. Rådet delte en felles forståelse av at individer har høyst ulike muligheter til å bruke stemmen sin avhengig av sin identitet, bakgrunn og praktiske begrensninger. I rapporten identifiserer rådet ti særlige utfordringer:

  1. Unge opplever en for høy terskel for å ytre seg.

  2. Det er stor forskjell på hvor mye kunnskap unge har, for eksempel når det gjelder skriveferdigheter.

  3. Rådet peker på «forutsigbare mønstre og strukturelle utfordringer». For eksempel at funksjonshemmede blir utsatt for en systematisk diskriminering i form av fysiske barrièrer, som utilgjengelige bygg og transporttjenester, samt holdningsmessige barrièrer, som å bli stilt lavere forventninger til eller å bli sett på som mindre kompetente.

  4. Hets og hatefulle ytringer skremmer unge fra debattene.

  5. Det oppleves som en barrière at alt som legges ut på sosiale medier eller skrives i aviser, er der «for alltid».

  6. Gode diskusjoner får for lite plass. Rådet ser ofte at elever lærer hva ytringsfrihet betyr i teorien, men ikke hva den betyr i praksis. Det er nødvendig å kunne diskutere krevende temaer i et klasserom uten at man tyr til personangrep eller uthenging av enkeltpersoner eller grupper.

  7. Rådet ser stadig eksempler på at elever er bekymret for at deres ytringer skal misforstås dersom de tas ut av sammenheng og blir delt utenfor klasserommet, for eksempel på sosiale medier. Frykten for dette påvirker dynamikken i klasserommet.

  8. Elever møter i liten grad ulike former for kunst og kultur gjennom skolen. Det begrensede omfanget fører også til at kunsten de møter, ikke gjenspeiler det mangfoldet som finnes i samfunnet eller egne opplevelser.

  9. Unge opplever det som ubehagelig og vanskelig å bli framstilt som en representant for en gruppe.

  10. Dårlig ytringskultur innad i en organisasjoner gjør det vanskelig å ytre seg, for eksempel i partier, sivilsamfunnsorganisasjoner eller trossamfunn.

Kilde: Ungdommens ytringsfrihetsråd. (2021). Hvordan står det til med ytringsfriheten til ungdom og unge voksne i Norge? Rapport for Norsk PEN og Fritt Ord.

5.4.10 Studier av avsendere og mengde

Ut ifra omtalen av sjikane og hets i den offentlige debatten, kan det synes som det er svært mange som sjikanerer og hetser på nettet. Det finnes få norske studier av dette.59

Den mest sentrale studien er Gråsoner og grenseoverskridelser på nettet fra ISF i 2021. Dette er en representativ spørreundersøkelse som viste at svært få sier de deltar i opphetede og aggressive nettdebatter. Rundt fem prosent av befolkningen gjør dette jevnlig. En til to prosent erkjenner at de bedriver netthets i form av hetsende, rasistiske eller hatefulle ytringer.

Analysen viste også de som hetser, ofte mener at de selv har blitt utsatt for hets og hatytringer. Det er en overvekt av menn, unge og unge middelaldrende som deltar i disse debattene og som innrømmer at de er avsendere av hets. Personer med lav utdanning som er skeptiske til innvandrere/innvandring og homofilt samliv svarer oftere enn andre at de skriver hetsende. Avsenderne kjenner som oftest ikke mottakerne, men er ikke nødvendigvis selv anonyme. Studien inkluderte også dybdeintervjuer med flere deltakere i slike debatter.60

ISF har tidligere gjort to kortfattede kunnskapsgjennomganger av internasjonal forskning.61 De fleste undersøkelser om omfanget av sjikane, er spørreundersøkelser rettet mot mottakere. De kan ikke brukes til å si noe om hvor mange som sender sjikane og hatytringer. I enkelte av undersøkelsene er mottakerne spurt om hvem de tror står bak og hva som kan være motivasjonen.62

Det finnes enkelte undersøkelser som kan gi en pekepinn på det reelle omfanget av sjikane. En studie fra OsloMet i 2022 analyserte omfanget i noen grupper og tråder på Twitter og Facebook. Den dokumenterte at et lite antall profiler sto bak en stor andel av sjikanen.63

Analysebyrået Retriever undersøkte 5 300 kommentarer på facebooksidene til fem norske mediehus i 2021. 119 av kommentarene (omtrent to prosent) ble kategorisert som hatefulle etter definisjonen som ble brukt.

Rapporten fra denne undersøkelsen har flere eksempler på hvilke ytringer som defineres som hatefulle. Blant annet er denne kommentaren definert som hatefull: «Kong Raymond kjøpe bolig til innvandre til høy pris med folk sin skattepenger.» Denne er definert som hatefull mot «mennesker og grupper med status, respekt og antatt kompetanse i samfunnet». Kommentaren «han er en arrogant narsisist som liker å høre sin egen stemme!» om tidligere helseminister Bent Høie er definert som hatefull mot politisk syn.64

Eksemplene viser at terskelen for hva som defineres som en hatefull ytring i denne undersøkelsen er lagt lavere enn den juridiske terskelen. Hvorvidt dette er symptomatisk for flere undersøkelser, vet ikke kommisjonen, da dette er den eneste undersøkelsen vi kjenner til som faktisk viser konkrete eksempler.

Den danske tankesmien Justitia gjorde i 2022 en undersøkelse for å få en pekepinn om hvor mye straffbart som faktisk ytres på Facebook.65 Analysen tok utgangspunkt i en tidligere publisert rapport som hadde brukt en egenutviklet algoritme til å analysere 63 millioner kommentarer på 676 ulike danske facebook-sider og konkluderte med at drøyt 900 000 av dem var hatefulle ytringer.66 Justitia gjorde et representativt utvalg på 2 400 kommentarer blant disse og lot jurister vurdere dem kvalitativt. Konklusjonen var at kun 11 av 2 400 ytringer var åpenbart ulovlige. Tar man utgangspunkt i at utvalget var representativt, betyr dette at bare 0,0066 prosent av ytringene på facebooksidene som ble undersøkt, var straffbare etter dansk lov.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) gjennomførte i 2017 en innholdsanalyse av utvalgte debattråder på facebooksidene til NRK og TV2. Analysen konkluderte med at totalt 284 av 4002 undersøkte kommentarer kunne regnes som hatefulle ytringer ut ifra definisjonen undersøkelsen brukte. Omtrent syv prosent av den redigerte debatten på disse sidene var altså å anse som hatefull. 76 prosent kom fra menn (som sto for 55 prosent av alle kommentarer i undersøkelsen). 95 prosent kom fra det som ble antatt å være etniske nordmenn, dette var samme andel som den totale mengden kommentarer.67

I 2017 ble det gjort en kvalitativ undersøkelse av det forskerne kalte alarmerte borgere: Folk som er særlig kritiske til innvandrings- og integreringspolitikken. Utgangspunktet var en spørreundersøkelse som viste at nesten hver fjerde respondent mente at informasjonen de fikk fra mediene om dette politikkområdet ikke var til å stole på. Studien gir et innblikk i motivasjonen til deltakere i slike debatter og hevder at de er dominert av en følelse av å være alarmert og ikke ha tillit til det bredere ordskiftet. Den gir ikke en pekepinn om hvor mange av de alarmerte borgerne som bedriver sjikane.68

Boks 5.6 Få avsendere kan skape mye innhold

Da Stavanger Aftenblad i 2019 vurderte hva de skulle gjøre med avisas kommentarfelt, som var preget av ufine svar og nedlatende karakteristikker, tok de stikkprøver av engasjementet. Av i alt 200 innlegg som var skrevet i løpet av én enkelt dag, var 80 prosent skrevet av de samme 19 personene. Noen få enkeltpersoner sto bak det som kunne se ut som et bredt og intenst engasjement i kommentarfeltene.

Hets kan også være organisert. I 2017 vakte det stor oppmerksomhet da kommentarfeltet til en musikkvideo med en norsk artist ble fylt med flere tusen rasistiske meldinger, fordi den blonde artisten danset med en mørkhudet mann. Morgenbladet avdekket senere at det ikke skyldtes en spontan bølge av rasisme, heller ikke var den særlig norsk. Det dreide seg om en kampanje organisert via nettforumet 4chan, der noen hundre mennesker fra hele verden deltok.

Kilde: Gundersen, C. G. (2019, 17. januar). Nettdebatt, takk. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/oRolnR/nettdebatt-takk; Indregard, S. m.fl. (2017, 22. desember). Hetseprosessen. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/aktuelt/samtid/2017/12/22/hetseprosessen/

5.5 Forskning på mulige skadeeffekter ved sosiale medier

De siste årene har det vært en rekke debatter om skadene som bruk av sosiale medier kan skape på enkeltmennesker og samfunnet. Spørsmålene er mange og kompliserte: Gjør bruk av sosiale medier oss avhengige og deprimerte? Er innholdet enkelte fordyper seg i på nettet i seg selv en forklaring på hvorfor noen blir radikaliserte? Hvor utbredt er egentlig filterbobler og ekkokamre? Bidrar disse til økt polarisering i samfunnet?

Kommisjonens mandat bruker også begrepet skadelig. Kommisjonen er bedt om å vurdere «tiltak for å motvirke spredning av ulovlig og skadelig innhold på elektroniske plattformer og sosiale nettverk». Dette diskuteres i kapittel åtte om ansvar for innhold på nettet.

Spørsmålene over er relevante for flere sider av utredningen. Derfor har kommisjonen valgt å presentere relevant forskning på et utvalg mulige skadeeffekter: Psykisk helse, radikalisering, filterbobler, ekkokamre og polarisering.

Forskningen som omtales, er omfattende og i stadig utvikling. Det er begrenset norsk forskningsempiri, så oversikten vil også vise til studier fra andre land i Europa og USA. Dette er ikke en akademisk eller uttømmende forskningsgjennomgang, men en kortfattet oversikt som reflekterer hvor krevende det er å finne dokumenterbare, empiriske svar på de store samfunnsspørsmålene utbredelsen av sosiale medier reiser.

5.5.1 Sosiale medier og psykisk helse

At sosiale medier er designet i tråd med innsikt om hvordan den sosiale hjernen fungerer, er det lite uenighet om.69 Da Facebook ble laget, «utnyttet vi en svakhet i menneskets psykologi», forklarte Sean Parker, en av Facebooks grunnleggere, i et mye sitert intervju fra 2017. Målet var å få folk til å bruke mest mulig av sin tilgjengelige tid og oppmerksomhet på Facebook. Det fikk utviklerne til å lage designideer som liker-knappen, som ga brukerne «små dopamin-kick» og fikk dem til å laste opp mer innhold for å få flere tilbakemeldinger.70

Hvor skadelig disse designvalgene eventuelt er, er mer åpent. Selv om bekymringene er mange, er ikke forskningsfunnene like tydelige når det gjelder de mest diskuterte skadevirkningene.

Måten sosiale medier er designet på, gjør det naturlig å omtale dem som avhengighetsskapende. I forskningslitteratur brukes også begreper som internett-avhengighet, mobilavhengighet og sosiale medier-avhengighet, selv om slike avhengigheter ennå ikke er inkludert som diagnoser i de mest brukte diagnosemanualene.71

Det som ofte omtales som avhengighet, kan også omtales som problematisk bruk av nettet og sosiale medier.72 Det er omdiskutert hvor skadelig problematisk bruk er, og direkte årsakssammenhenger er vanskelige å påvise.

Medieskadelighetsutvalget gjennomførte i 2020 en ekstern forskningsgjennomgang av eksisterende kunnskap om skadevirkninger for barn og unge av eksponering for ulike typer medieinnhold.73 Gjennomgangen identifiserte drøyt 3000 studier gjennom litteratursøk. Drøyt 2500 av dem ble ekskludert fra materialet, blant annet fordi flere av dem satte søkelys på positive heller enn negative effekter. Blant funnene var at det nesten ikke finnes forskning på skadelige medieeffekter hos norske eller nordiske barn. Hovedkonklusjonen var at de aller fleste barn har positive opplevelser og mange muligheter for utvikling og underholdning ved å bruke media, og opplever ikke skader. Samtidig har en del barn negative opplevelser, for eksempel med nettmobbing eller seksuell kommunikasjon. Det ble også påpekt behov for metodologisk innovasjon hos forskere for å finne bedre og mer presise måter å undersøke effektene på.74

Konklusjonen er symptomatisk for oversiktsstudier av sammenhenger mellom bruk av nettet og sosiale medier på den ene siden, og tilstander som lav selvfølelse, angst, depresjon og lignende på den andre siden. Det er krevende å gi entydige svar og enkeltstudier peker i ulike retninger. Det gjennomgående funnet i såkalt longitudinelle studier (som følger de samme personene over tid) er at sosiale medier har liten effekt på psykisk helse, konkluderer medieviterne Ida Aalen og Magnus Hoem Iversen.75

Dette kan virke overraskende. Aalen og Iversen understreker at måten medier brukes på, er viktig. Man blir ikke nødvendigvis deprimert av å bruke mye tid på sosiale medier. Flere andre faktorer virker inn på livssituasjonen. Men sosiale medier kan fungere som et speil, eller et ekko, som forsterker eksisterende utfordringer i livet.76 Mediebruk er mer konstruktiv om den også brukes til aktiv kommunikasjon, ikke bare til passiv sammenlikning.

Det vakte stor oppmerksomhet da en tidligere Meta-ansatt høsten 2021 lekket dokumenter som lot til å dokumentere skadevirkninger ved bruk av selskapets tjenester. Blant annet sa tre av ti tenåringsjenter i interne undersøkelser at Instagram-bruk gjorde at de fikk dårligere selvbilde.77 Det som ikke kom så tydelig fram i debattene i etterkant av avsløringene, er de metodiske svakhetene ved Metas egne undersøkelser. Dette var spørreundersøkelser der tenåringer selv ble spurt om Instagram var årsaken til endringer i selvbildet deres. Det ble ikke brukt en kontrollgruppe.

Et slikt forskningsdesign kan ikke brukes til å gjøre årsaksslutninger. Det betyr ikke at Instagram ikke kan ha en negativ påvirkning på tenåringsjenter. Flere målrettede studier tyder på at dette er tilfellet.78 Metas internstudier illustrerer likevel at det er krevende å finne entydige svar og at valg av forskningsdesign har stor betydning.79

5.5.2 Sosiale medier og radikalisering

Det er en utbredt påstand at sosiale medier gjør folk mindre åpne for motargumenter, mer fastlåste i egne oppfatninger, sintere og mer radikale.80 Effekten vil være velkjent for mange som har deltatt i, eller observert, en diskusjonstråd på nettet. Diskusjoner på nettet kan synes å lokke fram den indre kverulanten i enkelte.

Nettets «disinhiberingseffekt» er dette kalt i psykologien. Folk legger igjen den tilbakeholdenheten de har i den fysiske verden når de kan kommunisere ansiktsløst med hverandre.81 Dette kan være frigjørende for samtalen, men også ødeleggende.

Denne effekten handler om hva nettet gjør med kommunikasjonskulturen. Flere studier har dokumentert det som kan virke åpenbart: Debatter i kommentarfelt er langt unna idealene om såkalt deliberativ kommunikasjon, der saklighet og lydhørhet er idealer og kraften i de bedre argument vinner fram. Få later til å skifte mening når de deltar i debatter i kommentarfelt.82

Spørreundersøkelsen i andre runde av Fritt Ords monitorundersøkelse fra 2017 viste at nettdebatter kan forsterke folks synspunkter. Hele 71 prosent av de som sa at de ofte møter meningsmotstandere i nettdebatter, sa også at de ofte ble sikrere i sin sak, mot 10 prosent i gruppen som aldri ble motsagt. Forskerne bak undersøkelsen konkluderte med at «skyttergravskrig» er en beskrivende metafor for dynamikken.83

Betyr dette at folk får mer radikale eller ekstreme holdninger hvis de bruker mye tid i kommentarfelt eller som konsumenter av innhold i sosiale medier? Hvor stor betydning har i så fall sosiale mediers anbefalingsalgoritmer og stimuli for folks holdninger?

Det finnes studier som vektlegger sosiale medier som normdannende arenaer for folks holdninger. En eksperimentell studie fra USA i 2021 viste for eksempel hvordan folk over tid uttrykte mer sinne i Twitter-poster etter å ha fått mange «likes» og retvitringer på poster som uttrykte sinne.84 En samtidig studie med data fra både USA og Danmark, konkluderte motsatt: Forskerne fant ingen tegn til at sosiale medier endrer folks adferd i debatter. Det tydeligste funnet var at en liten minoritet opptrer fiendtlig både på og utenfor internett. De som er sinte på nettet, er sinte også utenfor. Når debatter på internett oppleves som verre, er det fordi denne gruppen der får et større publikum. Sinnet blir mer synlig.85

Det er åpenbart en sammenheng mellom bruk av ulike nettforum og sosiale medier og radikalisering. Nettet er en kommunikasjonskanal der radikalisering enklere kan skje.86 Dette finnes det ikke minst to åpenbare eksempler på i Norge. Årsakene til at enkelte radikaliseres inn i voldelig ekstremisme, er komplekse. En kunnskapsoversikt om radikalisering mot ytre høyre på nettet fra våren 2022 oppsummerte eksisterende forskning slik: Internett er ikke årsaken til radikalisering, men nettet gjør det mulig for folk som er interessert i disse ideene til å danne fellesskap og kan gjøre konspirasjonsteorier og mistro til institusjoner mer akseptert.87

Årsaker til radikalisering ligger utenfor kommisjonens mandat å utrede. Det er nedsatt en egen ekstremismekommisjon som skal gå i dybden på disse spørsmålene. Hvorvidt sosiale mediers anbefalingsalgoritmer i seg selv bidrar til å radikalisere folk, er et relevant spørsmål når disse mekanismene skal reguleres.

Den såkalte kaninhullhypotesen innebærer at algoritmene på sosiale medier kan radikalisere brukerne ved å foreslå stadig mer ekstremt innhold. Særlig Youtube har vært beskyldt for slike mekanismer.88 Hypotesen er at algoritmen som plukker videoene på forsiden og i «neste video»-vinduet, systematisk foreslår mer ekstreme versjoner av det du allerede er interessert i.

Enkelte studier og undersøkelser peker i retning av en slik skjevhet i Youtubes systemer.89 Youtube har blitt kraftig kritisert for dette, og selskapet hevdet i 2019 at algoritmene var blitt endret slik at ekstremt innhold i mindre grad skulle bli anbefalt for brukerne.90

Andre studier sår tvil om effekten. I 2020 ble det for eksempel publisert en studie fra forskere som hadde fått tilgang til netthistorikken til over 300 000 amerikanere fra 2016 til 2019. De kunne følge youtubebruken til et stort, representativt utvalg over tid og sammenligne den med oppførselen ellers på internett. I dette materialet fant forskerne ingen tegn på at algoritmen var radikaliserende. Forskerne fant en liten, men stabil andel ekstreme brukere. Men disse så ikke stadig mer ekstremt innhold. Tvert om var tendensen at brukerne ble ledet mot mindre radikalt innhold desto mer tid de brukte på Youtube.91

5.5.3 Filterbobler og ekkokammer

Sosiale mediers anbefalingsalgoritmer presenterer i stor grad brukerne for innhold som ligner på det de allerede har engasjert seg i. Dette har skapt en bekymring for såkalte filterbobler, altså at innhold filtreres slik at det oppstår en boble av ensidig informasjon. Dette kan skape ekkokammer, en metafor som beskriver samtalerom der brukerne bare diskuterer med de som allerede mener det samme som dem. Begge disse prosessene beskrives gjerne som bidragsytere til økende politisk polarisering.92

Empiriske studier gir et mer nyansert syn på hvilket informasjonsutvalg sosiale medier presenterer og hvordan dette eventuelt påvirker folks holdninger. En forskningsgjennomgang som oppsummerte kunnskapsstatus i 2020, konkluderte slik: Selv om de fleste samtaler på sosiale medier skjer mellom folk som mener det samme, er interaksjoner på tvers av meninger mer vanlig enn mange tror, eksponeringen for nyheter med ulikt budskap er høyere enn for andre typer medier og anbefalingsalgoritmene har ikke stor påvirkning på den ideologiske balansen i nyhetskonsumet.93

En forklaring på disse konklusjonene er at sosiale medier øker eksponering av informasjon som deles via såkalt svake forbindelser, altså bekjente, kolleger og slektninger. Enkeltforum og diskusjonstråder kan ofte framstå som ekkokammer, men for de aller fleste er ikke disse trådene de eneste stedene de henter informasjon fra.

Sosiale medier gjør at flere hører fra folk de vanligvis ikke omgås i sitt analoge dagligliv. Det gjør det mer sannsynlig at man utsettes for informasjon og oppfatninger som avviker fra ens egne. Selv om folk kan ha en dragning mot å få egne oppfatninger bekreftet, velger de ikke aktivt bort innhold som utfordrer egne meninger. Det finnes studier som dokumenterer hvordan enkeltstående filterbobler og ekkokammer oppstår, da helst i mer ytterliggående forum. Heller ikke brukerne av slike fora er helt avsondret fra andre informasjons- og diskusjonsstrømmer.94

Monitorstudiene om ytringsfrihet i Norge har undersøkt samme forhold gjennom spørreundersøkelser. Også her er konklusjonen at de som ofte diskuterer med likesinnede, også diskuterer med folk med en annen grunnholdning enn dem selv. Over halvparten av de som veldig ofte diskuterer med sine likesinnede, diskuterer også med meningsmotstandere. Diskusjon i eget meningsfellesskap og diskusjon med dem man er uenig med, henger altså sammen på nett. Bare rundt en fjerdedel sier at de aldri blir motsagt i nettdebatter, viste en studie fra 2017.95

På ett vis er konklusjonen intuitiv: Informasjonstilfanget og mulighetene for meningsutveksling er for de aller fleste langt større med nettet og sosiale medier enn de var tidligere.96 Å abonnere på én avis og se på én tv-kanal kan også betraktes som å være i en filterboble. Kun å diskutere med den samme kretsen av mennesker man omgås med i det daglige utenfor nettet, kan kalles et ekkokammer.

Boks 5.7 På jakt etter årsakssammenhenger

For samfunnsforskere på jakt etter entydige årssakssammenhenger, er såkalt randomiserte eksperimenter gullstandarden. Dette er forskning der et tilfeldig utvalg personer utsettes for én type stimuli, samtidig som en kontrollgruppe ikke utsettes for det samme.

Et eksempel er en studie gjort via en tysk nyhetsnettside i 2017–18. Nettsiden gikk med på å gjøre ett av fire felt øverst på forsiden tilgjengelig for eksperimentet. Testpersonene fikk i dette feltet nyhetsartikler utvalgt av en algoritme, de øvrige brukerne fikk innhold valgt av redaksjonen.

Etter å ha analysert 150 millioner brukersesjoner, konkluderte forskerne blant annet med at algoritmene i større grad enn redaktørene valgte innhold som ga flere klikk. Algoritmene var altså flinkere til å finne ut hva folk ville lese. Samtidig snevret algoritmen inn utvalget artikler. Når leserne vendte tilbake til nettsiden, ga algoritmene dem mer innhold som lignet på det de hadde lest før.

Så langt virker dette ganske selvsagt. Forskerne fant også ut at leserne snevret seg selv inn: De som var utsatt for det algoritmestyrte utvalget, snevret selv inn utvalget av andre artikler de valgte å klikke på, slik at det ble likere utvalget som algoritmen valgte ut. Slik kan studien peke på en årsakssammenheng mellom bruk av anbefalingsalgoritmer og filterbobler. Hvordan denne filterboblen eventuelt påvirket brukernes holdninger, kan ikke studien si noe om.

Kilde: Claussen, J., Peukert, C. & Sen, A. (2019). The Editor vs. the Algorithm: Targeting, Data and Externalities in Online News. https://dx.doi.org/10.2139/ssrn.3399947

5.5.4 Sosiale medier og polarisering

Filterboble- og ekkokammer-metaforene handler om hvordan folk tilegner seg og utveksler informasjon. Polarisering handler om at folk drives lenger fra hverandre over tid. Enten ved at de politiske oppfatningene blir mer ulike (ideologisk polarisering) eller ved at man i større grad misliker folk med andre meninger (affektiv polarisering).

Et sentralt spørsmål er hva informasjonsflyten på nettet gjør med folks holdninger. Blir vi mer polariserte av måten informasjonsflyt og debatt fungerer på nettet og sosiale medier?

Heller ikke her gir forskningen entydige svar. Det er krevende å påvise om bruk av sosiale medier i seg selv bidrar til polarisering.97 For eksempel konkluderte en studie basert på meningsmålingsdata fra alle 28 EU-land i 2019 med at folk som bruker sosiale medier som hovedkilde for politiske nyheter, ikke er mer polariserte enn de som ikke gjør det.98

En rapport fra 2021 basert på gjennomgang av 50 ulike studier og intervjuer med 40 ulike forskere, konkluderte med at folks bruk av Facebook, Twitter og Youtube hadde intensivert polariseringen av amerikansk politikk. Angrepet på Capitol Hill i USA i januar 2021 var foranledning for denne gjennomgangen.99

Det trenger ikke være filterboble- og ekkokammereffekter som bidrar til polarisering. En eksperimentell amerikansk twitterstudie fra 2020 viste at folk som ble eksponert for konstruerte profiler (boter) som fôret dem med avvikende meninger, over tid ble mer overbevist om egne oppfatninger. Dette kan skyldes at sosiale medier forsterker stammetilhørigheter, fyrer opp de statussøkende stemmene, stilner de mer moderate og etterlater flere i dyp skepsis over «de andre».100 Denne studien peker altså i retning av at det er måten debatten fungerer på i sosiale medier som bidrar til en affektiv polarisering.

5.5.5 Polarisering i Norge

Det er en vanlig oppfatning at polariseringen har økt i Norge de siste årene.101 60 prosent av de spurte mente at den politiske debatten er blitt mer polariserende da ABC Nyheter spurte i en meningsmåling i 2019.102

Det er ikke åpenbart at dette er tilfellet. Polarisering er et sammensatt begrep, og hvilke funn man får, vil henge sammen med hva man leter etter og på hvilken måte. Flere undersøkelser har studert polarisering i Norge de siste årene. Undersøkelsene har, så langt kommisjonen kjenner til, i liten grad undersøkt effekten av internett og sosiale medier isolert. Funnene er sammensatte, men de gir ikke grunnlag for å fastslå at «Norge blir stadig mer polarisert» på generelt grunnlag.

En amerikansk studie av folks holdninger til politiske motstandere i åtte ulike land fra 1975 til 2017 konkluderte med at den affektive polariseringen har gått ned i Norge i denne tidsperioden. Studien fant ikke holdepunkter for å fastslå at framveksten av internett og sosiale medier har økt polariseringen.103 Da NRK Beta sammenliknet folks svar i ulike holdningsundersøkelser fra 2007 til 2017, fant de ingen tegn til at holdningene var blitt mer polariserte i dette tidsrommet.104

Det betyr ikke at polarisering ikke finnes. I undersøkelsen Norsk medborgerpanel ble det i 2018 stilt et typisk spørsmål for å måle affektiv polarisering: Hvor fornøyd eller misfornøyd ville folk være hvis deres datter eller sønn giftet seg med en person som stemmer et parti de selv misliker. Svarene var tydelige: Folk ønsker ikke et svigerbarn som stemmer et parti de selv misliker. Dette er senere blitt koblet til tilsvarende funn i USA, og konklusjonen var at det ikke er store forskjeller i hvor affektivt polarisert de to landene er. Denne studien sier ikke noe om utvikling over tid.105

Institutt for samfunnsforskning (ISF) har undersøkt polarisering langs flere akser.106 En studie av holdninger til feminisme og likestilling fant ingen tendens til økende polarisering. Tvert imot viser undersøkelsene som ble analysert i denne studien økende enighet om likestilling som ideal, og ingen økning i andelene som er sterkt uenige i idealer om likestilling. Studien så på undersøkelser fra 1985 til 2019.107

En annen studie tok for seg utviklingen i folks holdninger til innvandring og integrering mellom 2006 og 2019. Hovedkonklusjonen var at holdningene ikke er blitt mer polariserte i perioden sett under ett. Unntaket var holdninger til islam. Her finner forskerne en moderat tendens til økende polarisering.108

Et typisk utslag av politisk polarisering er økt oppslutning om ytterkantene. I USA oppsto det under Donald Trumps presidentperiode en utstrakt bekymring for økende oppslutning om autoritære ideer. Dette er også undersøkt i Norge. ISF gjennomførte tilbake i 1951 en meningsmåling blant Oslos innbyggere der de blant annet spurte om autoritære holdninger. En påstand respondentene ble bedt om å vurdere, var: «Det vi trenger mest her i landet, mer enn lover og programmer, er noen få uselviske og myndige ledere som folket trygt kan følge». Dette kan sies å være essensen i den autoritære populismen. Hele 37 prosent sa seg helt enig.

I valgundersøkelsen i 2017 hadde instituttet et lignende, men mildere formulert spørsmål: «En sterk politisk leder er bra for Norge, selv om lederen tøyer reglene for å få ting gjort». Kun 11 prosent var helt enige i denne påstanden i 2017. Også andre data peker mot en kraftig tilbakegang i oppslutningen om det autoritære i denne tidsperioden. Folks syn på minoriteter i samfunnet er også blitt langt mer positiv.109

Valgundersøkelsene viser riktignok en økning i flere former for politisk polarisering i løpet av de siste par tiårene. Et tydelig utviklingstrekk er et mer polarisert syn på regjeringen og jobben som regjeringen gjør. For eksempel mente et flertall (54 prosent) av de borgerlige partienes velgere i 2013 at Stoltenberg-regjeringen hadde gjort en god jobb. Ved valget i 2017 svarte bare 22 prosent av de rødgrønne velgerne at Solberg-regjeringen hadde gjort en god jobb.

Går man tilbake til 1969, viste valgundersøkelsen den gang den samme graden av polarisering i synet på regjeringen Borten som det var rundt Solberg i 2017. Det kan altså virke som perioden rundt årtusenskiftet var et unntak, med mindre polarisering målt på denne måten.

Politisk polarisering er ikke noe nytt. En viss økning i polariseringen kan også ha hatt en positiv effekt på politikken: Skillelinjene blir tydeligere, og flere blir engasjert i politikk. Rundt årtusenskiftet var det ikke uvanlig å høre bekymring om at velgerne ikke lenger kunne se forskjell på partiene. De siste årene har det vært økning i valgdeltakelsen og den politiske interessen blant de unge.110

De norske studiene det vises til her, har ikke undersøkt direkte sammenhenger mellom bruk av internett og sosiale medier og eventuell polarisering i befolkningen. Studiene tilsier likevel at det ikke har vært en drastisk økning i polariseringen i samfunnet i årene hvor nettbruk og sosiale medier er blitt utbredt.

Hvorfor er det da en så utbredt oppfatning at Norge er blitt mer polarisert? En forklaring kan være formen på debattene på sosiale medier. Der er de meningssterkes meninger mest synlige. Nettplattformenes anbefalingsalgoritmer bidrar til at debatter med høy temperatur løftes fram for flere.

Dette gjør at «mange» kan se ut som mange, som det uttrykkes i en artikkel hos NRK Beta: Ytterliggående stemmer kan få tusenvis av liker-symboler og hundrevis av kommentarer på sosiale medier. Det kan se massivt ut. I forskning er dette fenomenet kalt en majoritetsillusjon:111 50 000 likes er tross alt bare én prosent av den norske befolkningen og omtrent like mange som bor i Moss kommune. Respons i sosiale medier sier ikke nødvendigvis noe om hva det store flertallet i befolkningen mener, eller hva folk mener eller gjør når de ikke er på sosiale medier.112

5.5.6 Usikkerhet ved forskning på sosiale medier

Studiene som er presentert ovenfor, har til felles at de understreker usikkerhet. Det finnes studier som viser sammenhenger mellom bruk av sosiale medier og ulike typer uheldige konsekvenser, men det finnes også studier som sår tvil om sammenhengene.

Det er generelt krevende å isolere ulike effekter når man studerer sosiale fenomen. Flere studier undersøker atferden til folk med sosiale medier-kontoer og sammenlikner den med folk som ikke bruker sosiale medier. Slike studier kan ikke gjøre kausalslutninger: De kan ikke fastslå at det er sosiale medier-bruken som er årsaken til at folks atferd eventuelt er ulik.

Såkalte randomiserte eksperimenter med kontrollgrupper kan gi indikasjoner om direkte årsakssammenhenger (se boks 5.7). Heller ikke slike studier kan gi entydige svar om hvordan innholdet virker på folk. Sosiale medier virker ulikt på ulike mennesker og samfunnsmessige, politiske og sosioøkonomiske vilkår virker sammen med de rene medieeffektene.

Det er videre en klar overvekt av amerikanske studier i de fleste forskningsgjennomganger. USA er et annerledes samfunn fra Norge på mange måter og forskningsfunn av hvordan sosiale medier virker i USA kan ikke automatisk overføres til Norge. Få studier er gjort av sosiale mediers direkte påvirkning i Norge.

Mangel på data er en annen generell svakhet. De aller fleste studier baserer seg på åpent tilgjengelige data om folks atferd på nettet. Derfor er det for eksempel uforholdsmessig mange studier av twitterbruk sett opp mot hvor marginal plattformen egentlig er, ettersom bruken av denne plattformen er forholdsvis enkel å kartlegge i stor skala og Twitter i større grad enn Meta har delt data med forskere.113 I flere land, ikke minst i Norge, er strenge forskningsetiske regler og personvernregler også en utfordring for innsamling og analyse av data fra sosiale medier.

Plattformselskapene sitter på store mengder data og innsikt om hvordan brukerne benytter tjenestene deres. Flere journalistiske undersøkelser tilsier at de vet mer om mulige skadelige konsekvenser enn de forteller offentlig.114 Det er vanskelig å kartlegge hvordan algoritmer for anbefaling og utvelging av innhold fungerer uten å ha tilgang til data om hvordan utvelgingen faktisk gjøres. Noe tilgang gis til forskere, men tilgangen har vært selektiv og med varierende pålitelighet.115 Større grad av innsyn for forskere og tilsynsmyndigheter er derfor et sentralt poeng når regulering av sosiale medier diskuteres.

5.6 Kommisjonens vurderinger

I det store og hele står det godt til med det offentlige ordskiftet i Norge i dag: Ytringsfriheten står sterkt i Norge. For de aller fleste er det langt lettere å ytre seg og delta i offentlige debatter enn før. Det finnes et vell av muligheter for å motta informasjon og tilegne seg kunnskap og ulike synspunkter nasjonalt og internasjonalt. Det er et bredt tilfang av ulike stemmer og perspektiver i ordskiftet, også fra ulike minoritetsgrupper. Det store bildet er at offentligheten er mer innholdsrik og mangfoldig enn den var da den forrige ytringsfrihetskommisjonen leverte sin utredning i 1999.

Flere undersøkelser viser at det er klare utfordringer knyttet til forekomsten av trusler, hatefulle ytringer og ulike former for sjikane. Under kommisjonens innspillsmøter ble også hets og sjikane løftet fram som en sentral utfordring av en rekke grupper, som for eksempel etniske og religiøse minoriteter, barn og unge, personer med funksjonsnedsettelser med flere. Innspillene handlet både om utfordringer med sjikane rettet mot ulike minoritetsgrupper og sjikanerende ytringer innad i ulike grupper. Dette redegjøres nærmere for i avsnitt 6.5.2 og 6.6.2.

Dersom enkelte stemmer og perspektiver systematisk støtes ut, vil det undergrave den åpne og opplyste offentlige samtalen. Det er klare utfordringer knyttet til hvordan man skal håndtere straffbare ytringer, ytringer i grenseland mellom det lovlige og ulovlige og ytringer som er lovlige, men likevel kan være krevende å håndtere for mottakerne. Dette må adresseres gjennom tiltak i flere sektorer og diskuteres derfor også i flere kapitler i utredningen, særlig i kapittel seks og ti.

Samtidig vil kommisjonen advare mot en overdreven negativ framstilling av offentligheten. I omtaler av og debatter rundt de ulike studiene som kartlegger hatefulle ytringer, sjikane og lignende, kan det feste seg et inntrykk av at all offentlig debatt er dominert av hat og hets. Studiene som er redegjort for her, gir ikke grunnlag for en slik konklusjon.

Videre vil kommisjonen oppfordre til metodisk og begrepsmessig nøyaktighet og refleksjon når erfaringer med bruk av ytringsfrihet skal undersøkes. Som forskningsgjennomgangen har vist, er det krevende både å tolke og sammenlikne de ulike studiene fordi det brukes til dels ulike begreper om de samme fenomenene og det legges ulike føringer til respondentene.

Spørreundersøkelser vil til en viss grad alltid være subjektive, men de vil stå sterkere dersom både avgrensninger og usikkerheten i svarene formidles tydelig. For de som rammes av helt åpenbar sjikane, er det heller ikke til hjelp dersom definisjonene av sjikane og hets er så vide at fenomenet framstår mer utbredt enn det er grunnlag for.

Dette gjelder også presentasjon og formidling, både fra bestillere av undersøkelser og presse. Man bør være varsom med å framstille resultater fra ikke-representative undersøkelser med lav svarprosent som representative for et helt univers. Man bør være åpen om metoder, utvalg og kategorisering av hva som regnes som sjikanøst og hatefullt.

Videre er det ønskelig at flere svarer på undersøkelsene: Når for eksempel alle stortingspolitikere spørres om sine erfaringer med trusler og sjikane og godt under halvparten svarer, er det vanskelig å vite om de 40 prosentene som sier de har vært utsatt for «alvorlige hendelser» er 40 prosent av alle 198 som ble spurt eller 40 prosent av de 82 som svarte.116 I senere omtaler blir prosentene gjerne presentert som absolutte, og svarprosenten nevnes ikke. Det er ikke usannsynlig at folk som føler seg berørt av tematikken i undersøkelsen, besvarer den i større grad enn de som ikke er særlig engasjert i temaet. Eksempelet er symptomatisk for flere av undersøkelsene kommisjonen har vurdert.

5.7 Anbefalinger til videre forskning

Kommisjonen er i mandatet bedt om å «vurdere behovet for ytterligere undersøkelser eller forskning» om ytringsfrihetens stilling i Norge. Basert på kartleggingen av eksisterende studier vil kommisjonen peke på følgende:

Det er behov for mer forskning på når, for hvem og hvordan ytringsfriheten fungerer etter sin hensikt. Forskningen Fritt Ord har initiert og finansiert de siste årene har gitt verdifulle innsikter over tid. For å sikre at denne type studier videreføres, bør det opprettes et fast program for forskning på ytringsfrihet i Norge. Kvantitative og kvalitative undersøkelser bør gjennomføres jevnlig, slik at det blir mulig å sammenligne resultater over tid. Organiseringen og finansieringen av ISFs valgforskningsprogram kan fungere som inspirasjon.

Fokuset i mye av den eksisterende forskningen er ensidig rettet mot negative erfaringer. Det mangler kartlegging som kan gi læring fra det positive som bruk av ytringsfriheten også fører med seg.

Det er behov for mer forskning som kartlegger erfaringer med bruk av ytringsfrihet i flere grupper, som den samiske befolkningen, nasjonale minoriteter, etniske, språklige og seksuelle minoriteter, samt mennesker med funksjonsnedsettelser. Kommisjonen er klar over at det er krevende å gjøre studier med et representativt utvalg, både metodisk og ressursmessig, når det gjelder mindre grupper i samfunnet. Det er likevel behov for et bedre kunnskapsgrunnlag for å forsøke å få et mer presist bilde av utfordringene.

Et lite studert fenomen er minoriteter i minoriteter. Det er en tendens til å behandle minoriteter som enhetlige grupper: «Hva mener LHBT-folk om…», «hva mener samer om…» og så videre. Med en slik inngang mister man av syne at også minoritetsgrupper kan ha et stort mangfold innad.

Det er videre et klart behov for flere studier av avsendere av det som oppfattes som sjikane og hatefulle ytringer, og deltakere i betente ordskifter. Skal tiltakene være presise, trengs det dokumentasjon både av omfang, men også årsakene til at noen sender sjikanerende meldinger.

De fleste undersøkelser av omfang av sjikane, hatefulle ytringer og så videre har så langt vært basert på spørreundersøkelser. Dette gir en indikasjon på det opplevde omfanget, men kan ikke si noe sikkert om det reelle omfanget. Det finnes flere eksempler fra andre land på omfangsstudier basert på stordatainnhenting og tekstanalyse, altså kartlegging av det som faktisk skrives på nett. Kommisjonen oppfordrer til å utforske slike metoder nærmere for å kunne framskaffe sikrere tall på hvordan debatten faktisk ser ut.117 Slike metoder bør ikke bare brukes for å kartlegge omfanget av sjikane og negative ytringer, men også til å undersøke andre trekk ved offentligheten. Hvor fremtredende er filterbobler og ekkokammer for eksempel? Hva kjennetegner de retoriske praksisene som brukes i debatter?

I kapittel seks vektlegger kommisjonen tilknytning til offentligheten som sentralt (se punkt 6.2). Så langt kommisjonen kan vurdere, er det også behov for mer forskning på grad av tilknytning: Hvor mange og hvilke grupper opplever å stå utenfor de offentlige debattene, hvem ønsker å delta og hvem opplever hindre for deltakelse, hvordan opplever folk tilgang på informasjon og meninger. Her mangler det særlig studier av ulike minoritetsgruppers offentlige tilknytning.118

5.8 Kommisjonens anbefalinger oppsummert

Anbefalinger til videre forskning:

  • Opprette et fast program for forskning på status for ytringsfriheten som viderefører studiene i regi av Fritt Ord de siste årene.

  • Flere studier av ulike minoriteters bruk av og erfaringer med ytringsfrihet, inkludert minoriteter innad i minoritetsgrupper.

  • Flere studier som kartlegger avsendere og årsaker til at folk sender sjikanerende meldinger.

  • Mer bruk av datadrevne analyser for å kartlegge det faktiske og ikke bare opplevde omfanget av ulike typer ytringer.

  • Flere studier som kartlegger grad av tilknytning til offentligheten, særlig hos ulike minoritetsgrupper.

  • Kommisjonen oppfordrer avsendere og mottakere av studier til bevissthet om metodisk og begrepsmessig nøyaktighet og refleksjon når studier gjennomføres, presenteres og debatteres.

Fotnoter

1.

Freedom House (2021). Freedom in the world 2021: Norway; Reporters Without Borders. (2022). World Press Freedom Index Ranking 2022; Article 19. (2021). The Global Expression Report 2021.; Cato Institute & Fraser Institute. (2020). The Human Freedom Index 2020 – A Global Measurement of Personal, Civil and Economic Freedom, s. 276–277; Skaaning, S.E og Krishnarajan, S. (2021). Who cares about free speech? Justitia.

2.

Materialet fra de to første rundene, 2013–14 og 2015–17 er samlet her: Institutt for samfunnsforskning og Fritt ord. Ytringsfrihet.no. http://ytringsfrihet.no/

3.

Fritt Ord & TNS Gallup. (2013). Ytringsfrihetsbarometeret 2013.

4.

Fladmoe, A., Frøvoll, G. L. & Steen-Johnsen, K. (2022). En endret offentlighet? Holdninger til og erfaringer med ytringsfrihet i 2013–2020. I M. Mangseth, A. H. Midtbøen & K. Thorbjørnsrud (Red.), Ytringsfrihet i en ny offentlighet? Hva mener befolkningen om ytringsfrihetens grenser? (s. 57–75). Institutt for samfunnsforskning, s. 62.

5.

Wollebæk, D, Thorbjørnsrud, K. og Steen-Johnsen, K. (2022). Holdninger til ytringsfrihet i Norge. Et nytt kart og kompass. I M. Mangseth, A. H. Midtbøen & K. Thorbjørnsrud (Red., 2022).

6.

De færreste er aktive ytrere også av slikt innhold: 17 prosent deler hverdagslige statusoppdateringer, 82 prosent bruker sosiale medier for å orientere seg om hva venner og familie holder på med. Moe, H. m.fl. (2019). Informerte borgere – Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati. Universitetsforlaget, s. 74–75, 87. Se også: Thorbjørnsrud, K. (2020, 1. oktober). Sosiale medier er både selvsensur og hatske ytringer. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/aktuelt/kommentar/2020/01/10/sosiale-medier-er-bade-selvsensur-og-hatske-ytringer-skriver-kjersti-thorbjornsrud/

7.

70 prosent i denne undersøkelsen: Likestillings- og diskrimineringsombudet. (2018). Hatefulle ytringer i offentlig debatt på nett, s. 66.

8.

Tre prosent sier de selv starter debatter på nett. Moe, H. m.fl. (2019), s. 88. Omtrent samme tall kom fram i Fritt Ords monitorundersøkelse fra 2013: 11 prosent svarte at de flere ganger i uka ytret seg på sosiale medier. Inkluderer man de som ytrer seg 1–2 ganger pr måned, øker totalen til 28 prosent. Enjolras, B. m.fl. (2014). Status for ytringsfriheten i Norge. Resultater fra befolkningsundersøkelsen 2014. Institutt for samfunnsforskning, s. 40. Likestillings- og diskrimineringsombudet. (2018) får også omtrent samme tall. 10/11 prosent (men flere, 19 prosent diskuterer med venner/kjente). Side 65.

9.

Fladmoe, A., Steen-Johnsen, K. og Enjolras, B. (2022). Hvem deltar i den nye offentligheten? Aktive nettdebattanter og deres holdninger. I Mangset, M., Midtbøen, A. og Thorbjørnsrud, K. (Red.). Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Grensene for debatt og rommet for kunnskap. Institutt for samfunnsforskning.

10.

Fladmoe, A., Steen-Johnsen, K. og Enjolras, B. (2022).

11.

Interne tall VG har delt med kommisjonen. Avisen har i etterkant lagt om strategien rundt kommentarfeltene for bedre å speile lesermassen.

12.

Medietilsynet. (2019). Kritisk medieforståelse i den norske befolkningen, s. 33. For kommisjonens diskusjon om hva som er offentlig, se kapittel 6.2.

13.

Eksemplene hentet fra Moe, H. m.fl. (2019), s. 90. I LDOs undersøkelse er «at det er en negativ tone i debatten» den klart oftest oppgitte årsaken (28 prosent), foran avsporing (19 prosent). Likestillings- og diskrimineringsombudet. (2018), s. 71.

14.

Retriever. (2020). Innvandring og integrering i norske medier 2020. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Mangfoldet blant medieledere er for øvrig også lavt. Det ble i 2019 anslått at under én prosent av norske redaktører har innvandrerbakgrunn. Fauconnier, M. & Lindebø, K. (2020, 4. august). Mangfold er viktig, sier NJ og NR. Men de har ingen konkrete planer for mer mangfold i bransjen. Journalisten. https://journalisten.no/arne-jensen-hege-iren-frantzen-mangfold/mangfold-er-viktig-sier-nj-og-nr-men-de-har-ingen-konkrete-planer-for-mer-mangfold-i-bransjen/422008

15.

Eide, E. & Figenschou, T. U. (2021, 7. februar). Arbeiderklassen i medieskyggen. Agenda Magasin. https://agendamagasin.no/kommentarer/arbeiderklassen-i-medieskyggen/

16.

I 2021 var det 36 % av befolkningen som hadde utdanning på universitets- og høyskolenivå: Statistisk sentralbyrå. (2022, 16. juni). Befolkningens utdanningsnivå. https://www.ssb.no/utdanning/utdanningsniva/statistikk/befolkningens-utdanningsniva

17.

Denne rapporten går dypere inn i metodiske utfordringer ved slike undersøkelser: Enjolras, B., Fladmoe, A & Nadim, M. (2018). Måling av omfang av hatefulle ytringer – Metodiske muligheter og utfordringer (Rapport 2018:1). Institutt for samfunnsforskning.

18.

Bakgrunnstall sekretariatet har fått fra ISF tilsier at forekomsten av negative tilbakemeldinger klart størst for de mest aktive: Drøyt seks prosent av utvalget (133 personer) sier de debatterer aktivt i offentligheten ukentlig eller daglig. Blant disse svarer mer enn 60 prosent at de har vært utsatt for ubehagelige eller nedlatende kommentarer, mens 15 har prosent har mottatt trusler. Blant de som sjelden eller aldri deltar, er tallene hhv 16 og 2,5 prosent.

19.

Fladmoe, A. m.fl. (2022), s. 68–71.

20.

Undersøkelsen hadde 2084 respondenter og er et representativt utvalg for innbyggere over 16 år. Medietilsynet. (2021). Undersøkelse om kritisk medieforståelse i den norske befolkningen – Delrapport 2: Sjikane via internett, og konsekvenser dette har for demokrati og deltakelse.

21.

Midtbøen, A. H. (Red). (2017). Offentlighetens grenser – Hovedfunn fra prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge 2015–2017. Institutt for samfunnsforskning. Side 13ff.

22.

Birkvad, S. R., Fladmoe, A. & Marjan, N. (2019). Erfaringer med hatytringer og hets blant LHBT-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befolkningen (Rapport 2019:4). Institutt for samfunnsforskning.

23.

Totalutvalget var på drøyt 1006 personer. Likestillings- og diskrimineringsombudet. (2018).

24.

De to organisasjonene var Norske samers riksforbund (NSR) og Samiske studenter i Trondheim. Førstnevnte er det største politiske partiet i Sametinget, så mange av respondentene har høyt politisk engasjement. Birkvad, S. R, Fladmoe, A. & Marjan, N. (2019).

25.

Broderstad, A. R. & Melhus, M. (2020). Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark – Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Senter for samisk helseforskning & Universitetet i Tromsø. S. 16, 48–49 og 74. Se også punkt 5.4.5 for ytterligere en studie om jøders erfaringer.

26.

Aldersgruppe 18–29 år. Undersøkelse med 11 600 respondenter, hvorav en tredjedel hadde samisk tilhørighet. Sámi allaskuvla (2016). Samiske tall forteller 9 – Kommentert samisk statistikk 2016. (Rapport 1/2016), s. 140–141.

27.

Hansen, K. L. & Skaar, S. W. (2021). Unge samers psykiske helse – En kvalitativ og kvantitativ studie av unge samers psykososiale helse. Mental Helse Ungdom, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø.

28.

Eggebø, H. & Stubberud, E. (2016). Hatefulle ytringer. Delrapport 2: Forskning på hat og diskriminering (Rapport 2016:15). Institutt for samfunnsforskning. S. 22.

29.

Djuve, A. B. m.fl. (2015). When poverty meets affluence – Migrants from Romania on the streets of the Scandinavian capitals. Fafo & Rockwell Foundation.

30.

Romfolk blir også så vidt nevnt i HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017»: Hoffmann, C. & Moe, V. (2017). Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 – Befolkningsundersøkelse og minoritetsstudie. HL-senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

31.

Dette var et representativt befolkningsutvalg med 2654 respondenter. Før respondentene ble stilt spørsmål om hatprat/hets ble de gitt følgende definisjon: Med «hatprat/hets» menes ytringer som er stigmatiserende, nedverdigende, trakasserende eller truende, og er rettet mot et individ eller en gruppe på grunnlag av gruppekarakteristikker (som for eksempel etnisitet). Enkelte ytringer som omfattes av denne definisjonen kan også utgjøre «hatefulle ytringer» etter straffeloven. NIM (2022). Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge.

32.

Politiets sikkerhetstjeneste. (2021). Nasjonal trusselvurdering 2021, s. 34; Politiets sikkerhetstjeneste. (2022). Nasjonal trusselvurdering 2022, s. 27–28.

33.

Jupskås, A. R. (2021). Norske lokalpolitikeres erfaringer med trusler, hatytringer og plagsomme henvendelser – Noen resultater fra en spørreundersøkelse i november 2020. (C-REX research report no. 2/2021). Universitetet i Oslo.

34.

Bjørgo, T., Thomassen, G. & Strype, J. (2021). Trakassering og trusler mot politikere: En spørreundersøkelse blant medlemmer av Stortinget, regjeringen og sentralstyrene i partiene og ungdomspartiene (PHS Forskning 2021:01). Politihøgskolen.

35.

Ipsos (2021). Stortingskandidaters erfaringer med netthets mai – juni 2021 (P.nr. 21-032102-01). Amnesty International Norge.

36.

Ipsos. (2019). Hat og trusler mot folkevalgte. Kommunesektorens organisasjon.

37.

Ipsos & Lund & Co. (2020). Hatefulle ytringer og trusler mot lokale folkevalgte – Rettslige rammer, rettspraksis og kommunesektorens praksis (FoU-prosjekt nr. 204030). Kommunesektorens organisasjon.

38.

Se for eksempel side 185–193 i Bromark, S. (2021): Ingen fred å finne. 22. juli 10 år etter. Res Publica.

39.

Rapporten har et univers på 502 personer, svarprosenten i fjerde kartleggingsrunde var da 58 prosent. Dyb, G. m. fl. (2021). «Opplevelser og reaksjoner hos de som var på Utøya 22. juli 2011»- En oppsummering av fjerde intervjurunde. NKVTS.

40.

Bjørgo, T. & Silkoset, E. (2017). Trusler og trusselhendelser mot politikere – En spørreundersøkelse blant stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer (PHS Forskning 2017:5). Politihøgskolen; Ipsos. (2018). Kvinnelige politikeres erfaringer med netthets juni 2018. Amnesty International.

41.

S. 7 i Jupskås, A. R. (2021) og s. 2–3 i Ipsos (2021).

42.

Gruppen er forholdsvis høyt utdannet og har språkferdigheter som gjør dem over gjennomsnittlig rustet til å delta i offentligheten, og kalles derfor et «selektivt utvalg». Midtbøen, A. H. & Steen-Johnsen, K. (2016). Ytringsfrihetens grenser i det flerkulturelle Norge. Nytt Norsk Tidsskrift, 33(1-2), 21–33.

43.

S. 24 i Midtbøen, A. H. & Steen-Johnsen, K. (2016).

44.

Fladmoe, A. & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. I A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen & K. Thorbjørnsrud (Red.), Boundary Struggles – Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (s. 45–75). Cappelen Damm Akademisk, s. 58–60.

45.

Birkvad, S. R., Fladmoe, A. & Marjan, N. (2019), s. 64.

46.

S. 28–29 og 33 her: Birkvad, S. R., Fladmoe, A. & Marjan, N. (2019). Videre har HL-senteret gjort en undersøkelse om holdninger til muslimer og jøder. Denne tok ikke for seg erfaringer med ytringer direkte: Hoffmann, C. & Moe, V. (2017).

47.

Kasahara, Y. m.fl. (2022). Kartlegging av omfanget av hatefulle og diskriminerende ytringer mot muslimer. OsloMet, s. 40–42.

48.

Antirasistisk senter. (2021). Hatefulle ytringer og trusler mot samfunnsdebattanter med flerkulturell bakgrunn, se særlig s. 9.

49.

LHBT-utvalget besto av drøyt 500 respondenter, «screenet» fra et større gallup-panel. Birkvad, S. R., Fladmoe, A. & Marjan, N. (2019).

50.

Det er ikke trukket et utvalg som er vektet, men undersøkelsen er basert på selvrekruttering fra hele populasjonen.

51.

Nordlandsforskning. (2016). Hatytringer – Resultater fra en studie av funksjonshemmedes erfaringer (NF rapport nr: 6/2016).

52.

Om hatprat og mobbing i skolen: Unge funksjonshemmede. (2020). Stå opp mot hatprat! Om diskriminering i arbeidslivet: Unge funksjonshemmede. (2018). Dobbelminoritet – dobbelt diskriminert? Om tilrettelegging i politiske partier: Unge funksjonshemmede. (2021). Til maktens korridorer.

53.

Fladmoe, A., Nadim, M. & Wessel-Aas, J. (2016). Hatefulle ytringer på internett – Omfang, forebygging og juridiske grenser (Rapport 2016:17). Institutt for samfunnsforskning. S. 91–98.

54.

Men mannsutvalget var lite, bare 150 respondenter, mot 1 000 kvinner. Ipsos. (2018). Kvinner i befolkningen – erfaringer med netthets juni 2018. Amnesty International.

55.

Enjolras, B. m.fl. (2014), s. 41ff. ISF lagde senere også en oversiktsrapport der også internasjonale undersøkelser er med: Fladmoe, A. & Nadim, M. (2016). Hatefulle ytringer – Delrapport 1: Forskning på art og omfang (rapport 2016:4). Institutt for samfunnsforskning, s. 28–29.

56.

Medietilsynet. (2021). Kritisk medieforståing i den norske befolkninga (hovedrapport 2021). S. 5–7.

57.

S. 34 i Medietilsynet. (2019). Kritisk medieforståelse i den norske befolkningen – En undersøkelse fra Medietilsynet.

58.

Se Norges institusjon for menneskerettigheter. (2019). Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer s. 35.

59.

Dette er et eksempel på en studie: Dybdeintervjuer med 15 personer som har fått kommentarer fjernet fordi de var rasistiske e.l.: Fangen, K. & Holter, C. R. (2020). The battle for truth: How online newspaper commenters defend their censored expressions. Poetics, 20, https://doi.org/10.1016/j.poetic.2019.101423.

60.

Skrevet på oppdrag for Bufdir. Hele rapporten her: Fladmoe, A., Nadim, M. & Thorbjørnsrud, K. (2021). Gråsoner og grenseoverskridelser på nettet – En studie av deltagere i opphetede og aggressive nettdebatter (Rapport 2021:1). Institutt for samfunnsforskning.

61.

Fladmoe, A. & Nadim, M. (2016), s. 41ff; Fladmoe, A., Nadim, M. & Wessel-Aas, J. (2016), s. 80ff.

62.

At for eksempel sju prosent av befolkningen sier de har mottatt en hatefull ytring, betyr ikke at sju prosent har sendt. Det kan være noen få mennesker som står bak mange meldinger. Og s. 23–28 her: Bjørgo, T. & Silkoset, E. (2017).

63.

Se avsnitt 5.4.5.

64.

Side 49ff her: Retriever. (2021). Tone og hatefulle ytringer i norske kommentarfelt – En analyse av fem norske mediers kommentarfelt på Facebook, før og under koronapandemien.

65.

Mchangama, J. & Callesen, L. (2022). Analyse: Det vilde vesten? – An analyse af lovligheden af kommentarer på Facebook. Justitia.

66.

Analyse & Tal. (2021). Angreb i den offentlige debat på Facebook.

67.

Side 37 samt 70ff her: Likestillings- og diskrimineringsombudet. (2018).

68.

Kapittel 8 i Moe, H. m.fl. (2019). Informerte borgere? – Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati. Universitetsforlaget.

69.

Se for eksempel Aral, S. (2020): The Hype Machine – How Social Media Disrupts Our Elections, Our Economy, and Our Health – and How We Must Adapt. HarperCollins Publishers, kapittel 4, for forskningsoversikt.

70.

Tilgjengelig bl.a. her Sean Parker. (2017, 12. november). Facebook Exploits Human Vulnerability (We Are Dopamine Addicts) [Video]. YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=R7jar4KgKxs

71.

Spillavhengighet («gambling disorder») ble inkludert i manualen DSM-V i 2013. Avhengighet av TV-/dataspill («gaming disorder») ble inkludert av WHO i manualen ICD-11 i 2019. Kommisjonen tar ikke for seg spill i den videre redegjørelsen.

72.

Jf. Aalen, I. og Iversen, M. (2021). Sosiale medier. Universitetsforlaget, s. 111.

73.

NOU 2021: 3 Barneliv foran, bak og i skjermen. Kulturdepartementet. Vedlegg 2, side 109ff.

74.

NOU 2021: 3, s. 111.

75.

Aalen, I. og Iversen, M. (2021), s. 101.

76.

Jf. metaforen som brukes i Lindgren, L. (2021). Ekko. Et essay om algoritmer og begjær. Gyldendal.

77.

Horwitz, J., Seetharaman, D. & Wells, G. (2021, 14. september). Facebook Knows Instagram Is Toxic for Teen Girls, Company Documents Show, The Wall Street Journal. https://www.wsj.com/articles/facebook-knows-instagram-is-toxic-for-teen-girls-company-documents-show-11631620739?mod=hp_lead_pos7&mod=article_inline

78.

Jonathan Haidt gir en oversikt her: Haidt, J. (2021, 21. november). The Dangerous Experiment on Teen Girls. The Atlantic. https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2021/11/facebooks-dangerous-experiment-teen-girls/620767/

79.

Se f.eks. Steinberg, L. (2021, 10. oktober). Does Instagram Harm Girls? No One Actually Knows. New York Times. https://www.nytimes.com/2021/10/10/opinion/instagram-facebook-mental-health-study.html og Kamenetz, A. (2021, 6. oktober). Facebook’s own data is not as conclusive as you think about teens and mental health. National Public Radio. https://www.npr.org/2021/10/06/1043138622/facebook-instagram-teens-mental-health

80.

Se f.eks. McNamee, R. (2019). Zucked. Waking up to the Facebook Catastrophe. Penguin Press. S. 82–110; Lanier, J. (2019). Ti grunner for å slette sosiale medier nå. Res Publica. S. 47–50 og en rekke andre lignende kritiske bøker om sosiale medier.

81.

Begrepet ble lansert av psykologiprofessor John Suler i 2001: Suler, J. (2004). The Online Disinhibition Effect. CyberSpace Psychology and Behavior, 7(3), 321–326. https://truecenterpublishing.com/psycyber/disinhibit.html. En tilknyttet teoriretning er såkalt SIDE-teori (social identity model of deindividuation effects). Se Lea, M. og Spears, R. (1991). Computer-mediated communication, de-individuation and group decision-making. International Journal of Man Machine Studies, 34, 283–301. https://doi.org/10.1016/0020-7373(91)90045-9. Uoverenstemmelseshypotesen er et annet begrep som brukes om det samme: Bor, A. & Petersen, M. B. (2022). The Psychology of Online Political Hostility: A Comprehensive, Cross-National Test of the Mismatch Hypothesis. American Political Science Review, 116(1), 1–18. https://doi.org/10.1017/S0003055421000885.

82.

Se f.eks. Andersen, I. V. (2020). Instead of the deliberative debate: how the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Bergen. http://hdl.handle.net/1956/24058

83.

Enjolras, B. m.fl. (2017). Echo chamber and trench warfare dynamics in online debates. European Journal of Communication, 32(3), 257–273. https://doi.org/10.1177%2F0267323117695734

84.

Brady, W. J. m.fl. (2021). How social learning amplifies moral outrage expression in online social networks. Science Advances, 33(7). https://doi.org/10.1126/sciadv.abe5641

85.

Bor, A. & Petersen, M. B. (2022).

86.

Mølmen, G. N. & Ravndal, J. A. (2021). Mechanisms of online radicalisation: how the internet affects the radicalisation of extreme-right lone actor terrorists. Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression. https://doi.org/10.1080/19434472.2021.1993302. Det finnes mange historier om «radikalisering på gutterommet», f.eks.: Biehl, K. & Kjendlie, E. (2021, 28. juli). Leon (23) ble radikalisert på gutterommet. NRK. https://www.nrk.no/norge/leon-_23_-ble-radikalisert-pa-gutterommet-1.15589142

87.

Clancy, B., Marwick, A., & Furl, K. (2022). Far-Right Online Radicalization: A Review of the Literature. The Bulletin of Technology & Public Life. https://citap.pubpub.org/pub/jq7l6jny

88.

Se f.eks. Blackall, M., Dodd, V. & Quinn, B. (2020, 2. mars). YouTube accused of being ‘organ of radicalisation’, The Guardian. https://www.theguardian.com/technology/2020/mar/02/youtube-accused-of-being-organ-of-radicalisation

89.

Tufecki, Z. (2018, 10. mars). YouTube, the Great Radicalizer. New York Times. https://www.nytimes.com/2018/03/10/opinion/sunday/youtube-politics-radical.html

90.

Newton, C. (2019, 25. januar). YouTube says it will recommend fewer videos about conspiracy theories. The Verge. https://www.theverge.com/2019/1/25/18197301/youtube-algorithm-conspiracy-theories-misinformation

91.

Ledwich, M. & Zaitsev, A. (2020). Algorithmic extremism: Examining YouTube’s rabbit hole of radicalization. First Monday, 25(3). http://dx.doi.org/10.5210/fm.v25i3.10419

92.

Begrepet filterboble ble lansert av Eli Pariser i hans bok med samme navn i 2011. Tesen om ekkokamre er blant annet kjent fra Cass Sunsteins innflytelsesrike bok #Republic. Sunstein, C. (2017). #Republic – Divided Democracy in the Age of Social Media. Princeton Univserity Press.

93.

Barberá, P. (2020). Social Media, Echo Chambers, and Political Polarization. I N. Persily & J. A. Tucker (Red.), Social Media and Democracy – The State of the Field and Prospects for Reform (s. 34–55). Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/9781108890960. Samme konklusjon i Iversen, M. H. & Aalen, I. (2021), s. 192–193

94.

Se f.eks. Bruns, A. (2019). Are Filter Bubbles Real? John Wiley & Sons. .

95.

Enjolras, B. m.fl. (2017). Echo chamber and trench warfare dynamics in online debates. European Journal of Communication, 32(3), 257–273. https://doi.org/10.1177%2F0267323117695734

96.

Geiss, S. (2021). Loopholes in the Echo Chambers: How the Echo Chamber Metaphor Oversimplifies the Effects of Information Gateways on Opinion Expression. Digital Journalism, volume 9 (issue 5), 660–686. https://doi.org/10.1080/21670811.2021.1873811

97.

Se f.eks. forskningsgjennomgangen i Barberá, P. (2020); Iversen, M. H. & Aalen, I. (2021), s. 193, samt University of Oxford (2018, 21. februar). Social media and internet not cause of political polarisation (new research suggests). https://www.ox.ac.uk/news/2018-02-21-social-media-and-internet-not-cause-political-polarisation-new-research-suggests.

98.

Nguyen, A. (2019). Testing popular news discourse on the «echo chamber» effect: Does political polarisation occur among those relying on social media as their primary politics news source? First Monday, volume 24 (issue 6). https://doi.org/10.5210/fm.v24i6.9632

99.

Barrett, P. M., Hendrix, J. & Sims, J. G. (2021). Fueling the Fire: How Social Media Intensifies U.S. Political Polarization – And What Can Be Done About It. New York University Stern School of Business.

100.

Bail, C. (2021). Breaking the Social Media Prism – How to Make Our Platforms Less Polarizing. Princeton University Press.

101.

To eksempler: Hornburg, T. B. (2019, 18. mars). Polarisering på norsk. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/BJAmR0/polarisering-paa-norsk-thomas-boe-hornburg og Heitmann, J. (2021, 7. oktober). De politiske partiene må velge mellom Facebook og demokrati. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/28mavG/de-politiske-partiene-maa-velge-mellom-facebook-og-demokrati

102.

Bergskaug, E. (2019, 28. desember). Seks av ti nordmenn mener den politiske debatten har blitt mer polariserende. ABC Nyheter. https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2019/12/28/195635778/seks-av-ti-nordmenn-mener-den-politiske-debatten-har-blitt-mer-polariserende

103.

Boxell, L., Gentzkow, M. og Shapiro, J. (2022). Cross Country Trends in Affective Polarization. Review of Economics and Statistics 1-60. https://doi.org/10.1162/rest_a_01160

104.

Prebensen, I. C. (2018, 21. september). Blir Norge mer polarisert? NRK Beta. https://nrkbeta.no/2018/09/21/blir-norge-mer-polarisert/

105.

Knudsen, E. (2021). Affective Polarization in Multiparty Systems? Comparing Affective Polarization Towards Voters and Parties in Norway and the United States. Scandinavian Political Studies, volume 44 (issue 1), 34–44. Doi: 10.1111/1467-9477.12186.

106.

Prosjektet Norpol: Institutt for samfunnsforskning. NORPOL – polariseres det norske samfunnet? https://www.samfunnsforskning.no/prosjekter/norpol-polariseres-det-norske-samfunnet/index.html

107.

Kitterød, R. H. & Teigen, M. (2021). Feminisme og holdninger til likestilling – tendenser til polarisering? Institutt for samfunnsforskning.

108.

Brekke, J. Fladmoe, A. & Wollebæk, D. (2020). Holdninger til innvandring, integrering og mangfold i Norge – Integreringsbarometeret 2020 (Rapport 2020:8). Institutt for samfunnsforskning, s. 119–124.

109.

Bergh, J. (2020, 19. februar). Hva kan 70 år med forskning på demokratiet fortelle oss? Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/GGb53B/hva-kan-70-aar-med-forskning-paa-demokratiet-fortelle-oss

110.

De tre foregående avsnittene er basert på Bergh, J. (2021, 7. mars). Polarisering er ikke den største utfordringen for vårt demokrati. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/eKqPGR/polarisering-er-ikke-den-stoerste-utfordringen-for-vaart-demokrati

111.

Lerman, K., Yan, X. & Wu, X. (2016). The Majority Illusion in Social Networks. PLOS One, volume 11, issue 2. doi:10.1371/journal.pone.0147617

112.

Det siste avsnittet er bearbeidet fra Prebensen, I. C. (2018, 21. september).

113.

Et poeng blant annet medieviter Axel Bruns understreker i sin gjennomgang av eksisterende forskning rundt filterbobler og ekkokammer. Bruns, A. (2019).; Gadde, V. & Roth, Y. (2021, 2. desember). Expanding access beyond information operations. Twitter Blog. https://blog.twitter.com/en_us/topics/company/2021/-expanding-access-beyond-information-operations-

114.

Se for eksempel Wall Street Journals artikkelserie basert på lekkede interndokumenter fra Facebook: Wall Street Journal. The Facebook Files. https://www.wsj.com/news/types/the-facebook-files

115.

Bell, K. (2021, 7. september). The fight to study what happens on Facebook. Engadget. https://www.engadget.com/facebook-data-transparency-researchers-170021370.html. Denne kom i november 21: Hatmaker, T. (2021, 16. november). Facebook’s new academic research API opens in early access. TechCrunch. https://techcrunch.com/2021/11/15/facebooks-researcher-api-meta-academic-research

116.

Jf. utvalget i Bjørgo, T. & Silkoset, E. (2017).

117.

ISFs rapport om antisemittisme utreder mulighetene for slike studier: Beyer, A., Brekke, J. & Enjolras, B. (2019). Antisemittisme på nett og i sosiale medier i Norge – Kjennetegn, avsendere og motvirkning (Rapport 2019:5). Institutt for samfunnsforskning. Oslomet-studien omtalt i punkt 5.4.5 er et eksempel på en slik studie i Norge.

118.

Det skal komme en større undersøkelse av ulike innvandrergruppers mediebruk generelt, fra Medietilsynet, som en tilleggsundersøkelse til SSBs mediebarometer. Denne er varslet i 2023.

Til dokumentets forside