Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 1 (2008-2009)

Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer

Til innholdsfortegnelse

12 Endringer i eigedomsskattelova mv.

12.1 Adgang til å utskrive kommunal eiendomsskatt på oppdrettsanlegg mv.

12.1.1 Innledning og sammendrag

Det er opp til kommunestyret i den enkelte kommune å avgjøre om det skal utskrives kommunal eiendomsskatt i kommunen. Reglene om utskriving av eiendomsskatt følger av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) ved utskrivingen. Av loven fremgår det at eiendomsskatt kan utskrives på «faste eigedomar i heile kommunen». Adgangen til å skrive ut eiendomsskatt i sjøområdet er uklar både med hensyn til hvilke objekter som kan pålegges eiendomsskatt, og med hensyn til hvor langt ut i sjøområdet beskatningsretten strekker seg.

Departementet orienterte i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) punkt 26.2 at man ville vurdere kommunenes adgang til å kreve betaling for bruk av areal i kystsonen, og samtidig vurdere mulige endringer og avklaringer i eigedomsskattelova. Departementet fremmer nå forslag om å innføre adgang til å utskrive eiendomsskatt på oppdrettsanlegg. Parallelt med dette vil departementet sende på høring et notat med forslag om at grensen for utskriving eiendomsskatt i sjøområdet trekkes ved grunnlinjene. Grunnlinjene trekkes som en rett linje mellom de ytterste skjær ved lavvann kysten rundt, tvers over fjordmunninger. Grunnlinjene danner utgangspunkt for å fastslå territorialgrensen og norsk økonomisk sone.

12.1.2 Gjeldende rett

Eiendomsskatt kan utskrives på fast eiendom i kommunen. Som fast eiendom anses blant annet bygninger med tilhørende tomt, husløse tomter, samt anlegg og installasjoner som kan anses som «stedbundne». I dette siste ligger et krav om at objektet ikke uten videre er flyttbart. Tidligere har det bare vært adgang til å utskrive eiendomsskatt i de deler av kommunen som, helt eller delvis, kan regnes som «utbygd på byvis». Alternativt har kommunene kunnet velge å bare skrive ut på eiendommer som går inn under begrepet «verk og bruk», eller på begge disse kategoriene. Som «verk og bruk» blir blant annet regnet fabrikker, skipsverft, industrielle verk, gruver, steinbrudd og installasjoner av ulik art, forutsatt at disse er varig forbundet med grunnen. Ved endringslov 16. juni 2006 nr. 25 ble det fra og med 2007 innført adgang til å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen, uavhengig av kravet om «utbygd på byvis».

Skattegrunnlaget for eiendomsskatten er eiendommens objektive omsetningsverdi. Det foretas normalt taksering hvert tiende år. Ved innføring av eiendomsskatt kan ikke skattesatsen settes høyere enn 2 promille. For hvert påfølgende år kan satsen økes med 2 promille inntil man når maksimal skattesats på 7 promille. Dersom det allerede skrives ut eiendomsskatt i kommunen vil objekter som kommer til senere kunne pålegges samme skattesats som øvrige eiendommer.

Eigdomsskattelova inneholder ingen regler om adgang til utskriving i sjøområdet, og dermed heller ikke noe nærmere om slik skatt på oppdrettsanlegg. I en fortolkningsuttalelse inntatt i Dommer, uttalelser m.v. i skattesaker og skattespørsmål («Utvalget») 1990 side 542 uttalte Finansdepartementet:

«Etter eiendomsskatteloven § 3 kan kommunen skrive ut eiendomsskatt på «verk og bruk» utenfor områder som er helt eller delvis bymessig bebygget, eller der slik utbygging er i gang. Departementet har tidligere uttalt at fiskeoppdrettsanlegg må antas å gå inn under betegnelsen «verk og bruk».

Uttalelsen må imidlertid leses med utgangspunkt i at eiendomsskatt er en skatt på fast eiendom og anlegg som på nær og varig måte er knyttet til fast eiendom. Med fast eiendom menes her grunneiendommer innenfor grensen av den private eiendomsrett.

Normalt anses den private eiendomsrett for strandeiendommer å strekke seg ut til marebakken eller til 2 meters dyp. Det forekommer imidlertid at grensen er trukket annerledes i individuelle tilfelle.

Fiskeoppdrettsanlegg som ikke er nær og varig festet til slik grunneiendom må etter departementets skjønn, antas å falle utenfor begrepet «verk og bruk». Det må således antas at frittflytende fiskeoppdrettsanlegg festet til havbunnen utenfor nevnte grense, i alminnelighet ikke kan pålegges eiendomsskatt.

Etter eiendomsskatteloven § 4 annet ledd kan slikt anlegg likevel gjøres til gjenstand for eiendomsskatt, dersom det anses som «tilbehør» til verk og bruk. Det forutsettes da at det på land foreligger et anlegg med en virksomhet som kan karakteriseres som «verk og bruk», og at anlegget i sjøen utgjør en nær del av denne virksomheten.

Dersom eiendomsskatt utskrives på fiskeoppdrettsanlegg, er det anleggets omsetningsverdi som skal legges til grunn for skatten.»

I 2002 (Rt. 2002, side 1411) avsa Høyesterett en dom vedrørende et selskap som drev fiskeoppdrett gjennom flere frittflytende oppdrettsanlegg, som lå innenfor grunnlinjene. Anleggene var forankret til sjøbunnen ved bruk av lodd, anker og sjøbolter. Festepunktene hadde en dybde på mellom 25 og 180 meter. Videre lå anleggene 60 til 80 meter fra land. Selskapet hadde også et oppdrettsanlegg med tilknytning til land. Adgangen til utskriving av eiendomsskatt på dette landtilknyttede anlegget var ikke tema for Høyesterett. Saken gjaldt hvorvidt eigedomsskattelova ga kommunen hjemmel til å skrive ut eiendomsskatt på de frittflytende anleggene i sjøen.

Kommunen fikk ikke medhold i at det var adgang til å skrive ut eiendomsskatt på de frittflytende anleggene. Dommen ble avsagt under dissens 3-2. Også høyesteretts flertall var delt i sin begrunnelse. To av dommerne mente det ikke var hjemmel for utskriving i sjøområdet, mens en dommer mente oppdrettsanlegg ikke kunne anses som «verk og bruk».

Departementet viser til forslag til eigedomsskattelova § 4 nytt tredje ledd.

12.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Et oppdrettsanlegg har likhetstrekk med industrianlegg på land. Et flertall av oppdrettsanleggene faller imidlertid utenfor eiendomsskattens virkeområde i dag fordi anleggene er flyttbare og ofte forankres et stykke ut fra land. Etter departementets vurdering er det uheldig at avstand til land og måten anleggene forankres på skal være avgjørende for om anlegget kan pålegges eiendomsskatt eller ikke. På denne bakgrunn fremmes det forslag om å innføre hjemmel til å beskatte oppdrettsanlegg uavhengig av om installasjonen er forankret til land eller til sjøbunnen og er flyttbar.

Forslaget omfatter alle former for oppdrett av marine arter, som fisk, skjell og skalldyr mv. hvor anlegget for dette ligger i sjø. Skatteobjektet vil være selve de fysiske installasjonene i oppdrettsanlegget. Dette inkluderer merder, flytemoduler, foringsmaskiner og andre tekniske innretninger, foringslager, oppholdsrom med kjøkken og sanitæranlegg, samt anker og lodd mv. til forankring av anlegget. Som for verk og bruk skal ikke arbeidsmaskiner og tilbehør og ting som kan settes i klasse med slikt medregnes, med mindre tingen er en del av selve anlegget. Videre vil tilbehør som båter og annet løsøre som brukes i driften av anlegget falle utenfor. Det samme gjelder varelager, herunder fiskebestanden mv. i anlegget.

Ved takseringen av skatteobjektet er det omsetningsverdien på de ovennevnte fysiske innstallasjonene som vil ligge til grunn for verdsettelsen. Det må ses bort fra evt. merverdi på grunn av konsesjon og varelager. Således er det ikke verdien av anlegget som «going concern», eller selskapet som sådant som skal verdsettes, men kun de deler som utgjør det tekniske anlegget.

Etter byskatteloven § 5 skal eiendomsskattetakseringen baseres på eiendommens beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet. Dette er momenter som har betydning ved verdsettelse av faste eiendommer, men som også i en viss grad er anvendelige ved takseringen av oppdrettsanlegg. Utgangspunktet her må bli den isolerte omsetningsverdien i markedet for slike tekniske anlegg. Beskaffenheten og anvendeligheten av selve anlegget vil være av betydning for en kjøper, og dermed påvirke omsetningsverdien. Lokaliseringen vil også kunne være av betydning pga. kostnader ved flytting mv., for eksempel ved at et fjerntliggende anlegg har lavere omsetningsverdi enn et anlegg som ligger nær potensielle kjøpere i et annenhåndsmarked.

Departementet legger til grunn at frittflytende oppdrettsanlegg ikke kan anses som «verk og bruk» i eigedomsskattelovas forstand, jf. ovenfor under punkt 12.1.2. Dette begrepet er knyttet til stedbunden, fast eiendom på land. Etter forslaget vil oppdrettsanlegg bli likestillet med verk og bruk. Dette forenkler innpassingen i lovens utkrivingskategorier. Det foreslås at kommunene bare skal ha adgang til å skrive ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i den utstrekning kommunen velger en utskrivingskategori som omfatter verk og bruk. Dette vil forhindre at eiendomsskatten får karakter av en særskatt på oppdrettsanlegg. Dersom kommunen utskriver eiendomsskatt, enten bare på verk og bruk eller i hele kommunen, må den også skrive ut eiendomsskatt på alle oppdrettsanlegg som kvalifiserer. Velger kommunen utskriving bare på eiendom og anlegg i bymessig utbygget strøk, vil verk, bruk og oppdrettsanlegg utenfor disse strøk også falle utenfor utskrivingen. I kommuner uten verk og bruk, men med oppdrettsanlegg, kan utskriving skje på disse anleggene alene, eller i hele kommunen, eller i bymessig utbygget strøk (men da uten oppdrettsanlegg utenfor disse strøkene). Adgang til utskriving kun på oppdrettsanlegg i kommuner uten verk og bruk er nødvendig for å oppnå likebehandling.

Eigedomsskattelova fastsetter at «Eigedomsskatt vert skriven ut på dei faste eigedomane ut frå tilhøva den 1. januar i skatteåret.» Oppdrettsanlegg reiser særskilte problemstillinger i forhold til dette skjæringstidspunktet når anlegget er flyttbart. Departementet foreslår at det stilles krav om at anlegget må ha vært lokalisert i den aktuelle kommunen i mer enn seks måneder i året før skatteåret for å gi adgang til utskriving av eiendomsskatt. Dette vil sikre at anlegget har en ikke helt kortvarig tilknytning til den aktuelle kommunen, og vil hindre at flere kommuner kan beskatte samme anlegg ett og samme år. Videre vil et slikt krav gi den aktuelle kommunen tid og anledning til gjennomføring av taksering av anlegget, og sikkerhet for kostnadene ved dette. Til gjengjeld bør det ikke gjelde noe krav om lokalisering i kommunen akkurat ved årsskiftet. Et slikt krav kunne friste til tilpasninger. Verdsettelsen må imidlertid skje ut fra forholdene ved årsskiftet, uansett anleggets lokalisering da.

Flytting i løpet av skatteåret, både før og etter den konkrete skatteutskrivingen for dette året, er uten betydning for årets skatteplikt. Det samme gjelder for øvrig også skader (verdiforringelse) i løpet av året, som får skattemessig betydning først fra neste skatteår, jf. prinsippene i eigedomsskattelova § 9.

Takstene ligger som omtalt ovenfor normalt fast for en periode på ti år. Departement legger til grunn at det må foretas ny taksering ved flytting av anlegget til en annen kommune som også ønsker å skrive ut eiendomsskatt på anlegget.

12.1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om det skal utskrives eiendomsskatt, og i så fall å fastsette satsen innenfor en øvre grense og om omsetningsverdien fullt ut eller en andel av denne skal ligge til grunn (reduksjonsfaktor). Det er derfor ikke mulig å anslå hvor store kommunenes faktiske inntekter vil bli som følge av forslaget. Videre er det usikkerhet knyttet til omsetningsverdien på de ulike anleggene, blant annet ut fra alder og anvendelighet i et annenhåndsmarked. Det er derfor ikke mulig å anslå hvor store kommunenes faktiske inntektsøkninger vil bli som følge av forslaget.

Kommunene vil få kostnader til taksering av anleggene. Utgifter til dette vil påløpe ved innføring av skatt på oppdrettsanlegg, ved ny alminnelig taksering hvert tiende år, og i forbindelse med at eksisterende anlegg utvides eller at det etableres nye anlegg i kommunen. Kommuner som allerede skriver ut eiendomsskatt, vil kunne gjøre bruk av sitt eksisterende administrative apparat for taksering, beregning og innkreving av skatten. For kommuner som innfører eiendomsskatt vil kostnadene til taksering, fastsettelse og innkreving knyttet til oppdrettsanlegg inngå på lik linje med de øvrige utgiftene knyttet til utskriving av eiendomsskatt.

12.1.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks og med virkning fra og med skatteåret 2009. Eigedomsskattelova § 14 annet ledd fastsetter at skatten skal «så langt råd er, vera utskriven før 1. mars i skatteåret». For sen iverksetting eller gjennomføring av takseringen gir normalt ikke grunnlag for å oversitte fristen til 1. mars.

Dersom kommunen ikke rekker å gjennomføre taksering og skatteutskriving for oppdrettsanlegg for skatteåret 2009 i tide, kan utskrivingen bli ugyldig. For å forhindre dette foreslår departementet en overgangsregel om at kommuner som skriver ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i 2009 gis frist for samlet utskriving til utgangen av juni 2009. For senere år vil fristen i eigedomsskattelova § 14 gjelde.

12.1.6 Høring vedrørende forslag om grense for eiendomsskatt i sjøområdet

Departementet vil parallelt med fremleggelsen av forslaget om eiendomsskatt på oppdrettsanlegg, sende på høring et forslag om innføring av en grense for hvor langt ut i sjøområdet kommunene kan skrive ut eiendomsskatt. Det vil her bli foreslått at grensen fastsettes til grunnlinjene, og at endringen gis virkning fra og med skatteåret 2009. Grunnlinjene trekkes som en rett linje mellom de ytterste skjær ved lavvann, tvers over fjordmunninger. Grunnlinjene danner utgangspunkt for å fastslå territorialgrensen og norsk økonomisk sone.

12.2 Fritak for eiendomsskatt på gartneri og planteskoler

12.2.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Virkeområdet for eigedomsskattelova ble utvidet fra og med skatteåret 2007, jf. endringslov 16. juni 2006 nr. 25. Lovendringen åpner opp for utskriving av eiendomskatt i hele kommunen. Kommunestyret kan alternativt velge å skrive ut eiendomsskatt i områder som helt eller delvis er utbygde på byvis, eller begrense utskrivningen til eiendomsskatt på verk og bruk (eventuelt begge deler), jf. eigedomsskattelova § 3.

Forut for lovendringen hadde kommunen anledning til å frita eiendomsskattepliktige eiendommer som « vert driven som gardsbruk eller skogbruk». Ved utvidelsen av virkeområdet til eigedomsskattelova ble det alternative fritaket for gårds- og skogbrukseiendommer gjort obligatorisk, jf. eigedomsskattelova § 5 bokstav h («landbruksfritaket»). Det fremgår av forarbeidene til lovendringen at det obligatoriske landbruksfritaket skal ha samme omfang som det tidligere frivillige fritaket for jord- og skogbrukseiendommer, jf. Ot.prp. nr. 77 (2005-2006) kapittel 14.

Finansdepartementet har i flere publiserte tolkningsuttalelser uttalt at:

«korkje gartneri eller planteskule kan jamstellast med gardsbruk i eigedomsskattelova si forstand. Departementet er difor av den oppfatning at sjølv om gards- og skogbruk vert friteke i medhald av § 7 bokstav e, kan kommunestyret likevel skrive ut eigedomsskatt på ein eigedom som vert driven som gartneri eller planteskule under føresetnad av at gartneri- eller planteskuledrifta ikkje er så lita at det er gardsdrift som dominerer aktiviteten på eigedomen og gir størsteparten av inntekta.»

Videre har departementet lagt til grunn at veksthus eller gartnerier etter en konkret vurdering kan anses som «verk og bruk» i eigedomsskattelovas forstand. Departementet forutsetter imidlertid at gartnerivirksomheten må ha et visst omfang for at eiendommen kan defineres som «verk og bruk».

Utvidelse av virkeområdet til eigedomsskattelova har aktualisert problemstillingen om rekkevidden av landbruksfritaket, herunder spørsmål knyttet til drift av gartneri og planteskole.

12.2.2 Departementets vurderinger og forslag

Gartneri og planteskoler er ofte tilknyttet en landbruksvirksomhet. Eiendom som er drevet som gårdsbruk eller skogbruk er i dag fritatt fra eiendomskatt, jf. punkt 12.2.1. Departementet foreslår at gartneri og planteskoler tilknyttet slike landbrukseiendommer fritas for eiendomsskatt. Selvstendige gartnerier og planteskoler, uten tilknytning til landbrukseiendom, omfattes ikke av forslaget.

Departementets forslag omfatter landbrukstilknyttet gartneri, også om det drives kombinert plantedyrking på friland og under glasstak. Fritaket inkluderer også enkle salgslokaler med lokalt detaljsalg av gartneriets produkter, herunder salg av andre egenproduserte landbruksvarer.

Av hensyn til likebehandling av næringsdrivende bør et fritak for eiendomskatt på gartneri og planteskoler ikke omfatte eiendom hvor det drives virksomhet som alternativt kan skje gjennom et ordinært butikklokale eller næringsbygg mv. Ulik beskatning av tilnærmet lik virksomhet er konkurransevridende, og bør begrenses. Utsalgslokaler tilknyttet et fritatt gartneri hvor en større del av salgsinntektene stammer fra salg av annet enn egenproduserte planter og grønnsaker mv. er derfor ikke omfattet av departementets forslag.

Departementet viser til forslag til endring av eigedomsskattelova § 5 bokstav h. Departementet foreslår at endringen trer i kraft med virkning for skatteåret 2009. Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.

Til dokumentets forside