Ot.prp. nr. 34 (2004-2005)

Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Internasjonale forpliktelser og føringer

3.1 EU og EØS-avtalen

3.1.1 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF

Rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføringen av prinsippet om lik behandling av kvinner og menn når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse, samt arbeidsvilkår, er en del av EØS-avtalen, jf. EØS-avtalens vedlegg XVII. Direktivet ble endret gjennom Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF, som implementerer den foreliggende praksis fra EF-domstolen og justerer direktivet i forhold til det nye direktivet om etnisk diskriminering (rådsdirektiv 2000/43/EF) og rammedirektivet for likebehandling i arbeidslivet (2002/78/EF). EØS-komiteen traff beslutning om å innlemme rådsdirektiv 2002/73/EF i EØS-avtalen 9. juli 2004.

Rådsdirektiv 2002/73/EF forutsetter at medlemsstatene oppretter uavhengige organer til å fremme, analysere og overvåke likebehandlingsprinsippet. Disse organene skal bistå enkeltpersoner i forbindelse med klager om forskjellsbehandling, til å gjennomføre uavhengige granskninger, publisere rapporter og komme med anbefalinger. Direktivet krever i likhet med rådsdirektiv 76/207/EØF at alle som mener seg diskriminert på grunn av kjønn, skal ha adgang til å fremme klager for domstolene eller forvaltningsorganer.

I det nye direktivet pålegges dessuten medlemsstatene å sikre at foreninger, organisasjoner og andre rettssubjekter som har interesse i at bestemmelsene i direktivet overholdes, kan reise sak på vegne av eller til støtte for saksøkeren.

3.1.2 Rådsdirektiv 2000/43/EF og rådsdirektiv 2000/78/EF

Rådsdirektiv 2000/43/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse og rådsdirektiv 2000/78/EF om generelle rammebetingelser for likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid inngår i EUs ikke-diskrimineringspakke. I regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006) gikk regjeringen inn for at ikke-diskrimineringspakken skulle innlemmes i EØS-avtalen. Direktivene ble imidlertid ikke innlemmet i EØS-avtalen på grunn av manglende enighet blant EFTA-landene som er tilsluttet EØS-avtalen. Fra 1. januar 2004 er Norge og de øvrige EØS-landene med i EUs handlingsprogram for å bekjempe diskriminering (2001-2006). Norge har i forbindelse med tilslutningen til handlingsprogrammet forpliktet seg til å «[...]vurdere å gjere framlegg om tilsvarande nasjonal lovgjeving som det følgjer av dei to direktiva», jf St. prp. nr. 11 (2003-2004). Rådsdirektiv 2000/78/EF er implementert gjennom likebehandlingskapittelet (kapitler XA og XB) i arbeidsmiljøloven, jf. lov 2. mars 2004 nr. 58.

Rådsdirektiv 2000/43/EF oppstiller krav om at medlemsstatene har uavhengige organer som skal fremme likebehandling. Organene skal, tilsvarende hva som kreves etter rådsdirektiv 2002/73/EF, bistå enkeltpersoner i forbindelse med klager i saker om diskriminering, foreta uavhengige granskninger og publisere rapporter og gi veiledning.

I henhold til begge direktivene skal medlemsstatene sikre at enkeltindivider som mener seg krenket kan få sine klager behandlet av en rettslig eller administrativ instans, eventuelt forliksinstans.

3.2 Europarådet

3.2.1 Europarådets retningslinjer for nasjonale likestillingsapparat

Europarådet har på bakgrunn av FNs kvinnekonvensjon og FN-deklarasjoner med anbefalinger om opprettelse av nasjonale apparater for fremme av kvinners stilling og likebehandlingsprinsippet, utarbeidet retningslinjer for etablering av et nasjonalt apparat for fremme av likestilling («Handbook on National Machinery to promote Gender Equality and Action plans» (EG (2001) 07)). Håndboken fremhever balansegangen mellom ansvarlighet (accountability) og selvstendighet (autonomy) som et grunnleggende prinsipp for et effektivt fungerende apparat. Ansvarligheten sikres ved at apparatet har en posisjon der det kan være åpent for ulike standpunkter, ulike erfaringer og et bredt spekter av strategiske og praktiske interesser. Dialogen med ulike interessegrupper og frivillige organisasjoner fremheves som et viktig grunnlag for apparatets legitimitet.

3.2.2 ECRIs General Policy Recommendation No. 7

Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse, ECRI, vedtok 13. desember 2002 General Policy Recommendation No. 7 on national legislation to combat racism and racial discrimination (heretter kalt anbefaling nr. 7). Anbefaling nr. 7 angir en rekke materielle krav for hvordan nasjonal lovgivning som forbyr etnisk diskriminering bør utformes. Særlig relevant er anbefalingen i punkt III nr. 10 om at nasjonal lovgivning bør sikre ofre for diskriminering enkel tilgang til juridiske eller administrative klageprosedyrer, herunder tilgang til megling, hasteprosedyrer og midlertidige avgjørelser. En annen anbefaling i punkt V nr. 24 er at lovgivningen skal sikre etablering av uavhengige spesialiserte organer for å arbeide mot diskriminering på nasjonalt nivå. Et slikt organ bør ha myndighet til å assistere ofre for diskriminering, myndighet til å innhente opplysninger, rett til å reise sak og delta i saker for domstolene, overvåke lovgivningen og gi råd til lovgivende og utøvende myndigheter, foruten å støtte bevisstgjøringstiltak og tiltak for å fremme likestilling i samfunnet. ECRI har også gitt tilrådinger («Paris Principles») om minimumsstandarder for uavhengige kommisjoner, hvor det blant annet sies at organets uavhengighet bør nedfelles i lovgivning eller en annen konstitusjonell ramme. Videre må organet ha autonomi i forhold til regjering/ regjeringsmakt, være bredt sammensatt, ha et bredt mandat, adekvat myndighet for å etterforske eller framskaffe opplysninger og tilstrekkelige ressurser.

3.3 FN-konvensjoner mv.

3.3.1 FNs kvinnekonvensjon

FNs kvinnekonvensjon (Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination Against Women (CEDAW)), som Norge ratifiserte i 1981, krever at de ratifiserende parter realiserer likestillingsprinsippet gjennom lov eller andre passende virkemidler (artikkel 3). Konvensjonspartene har i medhold av kvinnekonvensjonen artikkel 2 bokstav c forpliktet seg til

«å innføre et rettsvern for kvinners rettigheter på lik linje med menns, og å sikre kvinner effektiv beskyttelse, via kompetente nasjonale domstoler og andre offentlige institusjoner, mot enhver diskriminerende handling».

The Beijing Declaration and Platform for Action (1995) forutsetter opprettelsen av institusjonelle mekanismer for å fremme kvinners stilling. Et nasjonalt likestillingsapparats mandat må i henhold til plattformen være

«to design, promote the implementation of, execute, monitor, evaluate, advocate and mobilize support for policies that promote the advancement of women.» (paragraf 196).

Videre angis nødvendige forutsetninger for et effektivt fungerende apparat:

  1. «Location at the highest possible level in the Government, falling under the responsibility of a cabinet minister;

  2. Institutional mechanisms or processes facilitate, as appropriate, decentralised planning, implementation and monitoring with a view to involve non-governmental organisations and community organisations from grass-roots upwards;

  3. Sufficiently resources in terms of budget and professional capasity;

  4. Opportunity to influence development of all government bodies.»

3.3.2 UNHCHRs veiledende modell for lovgivning mot etnisk diskriminering

FNs Høykommissær for menneskerettigheter (UNHCHR) har utarbeidet en veiledende modell for statenes lovgivning mot etnisk diskriminering (Model for National Legislation for the Guidance of Government in the Enactment of further Legislation against Racial Discrimination). Veiledningen gir råd om lovgivning, herunder etablering av uavhengige nasjonale organer med myndighet til å arbeide mot etnisk diskriminering. Et slikt organ skal ha myndighet til å ta opp enhver sak om etnisk diskriminering og til å ta beslutninger i denne sammenheng. I veiledningen heter det:

«The Commission shall have jurisdiction to consider any matter relating to racial discrimination and to take decisions thereon.»

Det er imidlertid ikke sagt spesifikt at det er tale om å fastsette rettslig bindende beslutninger knyttet til behandlingen av enkeltsaker. Organet kan gi veiledende uttalelser til private og offentlige organer i saker om diskriminering, og gi råd om eventuelle andre virkemidler for å hindre diskriminering. En oppgave kan være å samle informasjon, gi opplæring og veiledning, samt å bidra til bransjeregler eller etiske regler som omfattes av loven. Organet kan også motta klager fra ofre for diskriminering, og foreta etterforskning av forhold tatt opp i klage eller av eget tiltak. Videre bør det kunne megle og gi juridisk bistand til ofre for diskriminering når disse bringer saker inn for domstolene.

Til dokumentets forside